9 Bevillingsmyndighet

9.1 Gjeldende rett

Alkoholloven bygger på prinsippet om kommunalt selvstyre og adgang til å føre en selvstendig kommunal alkoholpolitikk. I all hovedsak er det kommunestyret som gir bevilling til salg og skjenking av alkoholholdig drikk til forbruker.

I alkoholloven er det gjort enkelte unntak fra dette prinsippet: Departementet kan gi skjenkebevilling til turist- og høyfjellshoteller, jf § 5-1. Videre kan departementet gi bevilling til skjenking ombord i passasjerskip, jf § 5-2 første ledd nr 1. En båt som ligger ved kai og fungerer som en restaurant omfattes derimot av kommunal bevillingsmyndighet. Etter § 5-2 første ledd nr 2 kan departementet gi NSB skjenkebevilling. Loven regulerer ikke skjenkebevilling for private tog eller ved leie av tog. Det har vært et fåtall søknader om slik bevilling, og departementet har da lagt til grunn at slike bevillinger hører under den kommunale bevillingsmyndighet. Lovens § 5-2 første ledd nr 3 bestemmer at departementet kan gi bevilling til luftfartsselskap. Bestemmelsen omfatter også bevilling til charterfly. Endelig bestemmer § 5-3 at departementet er bevillingsmyndighet for Forsvarets befalsmesser.

9.2 Bevillingsnemnd

Næringslovutvalget har foreslått etablering av en bevillingsnemnd for behandling av alle bevillingssaker, dvs søknader om salgs- og skjenkebevilling, inndragning av bevilling og kontroll med salgs- og skjenkestedene. Det ble foreslått at nemnda skal bestå av stedets politimester eller lensmann, fire medlemmer utpekt av kommunestyret, en representant for næringslivet i kommunen (i større kommuner fra reiselivsnæringen) og en representant for de ansatte i næringen. Vedtak i nemnda skal kunne påklages til kommunestyret i første instans, med Sosial- og helsedepartementet som overordnet klageinstans.

Norges Dagligvarehandels Forbund (DF), Hotell- og Restaurantarbeiderforbundetog Oslo kommune støtter Næringslovutvalgets forslag om at det etableres en bevillingsnemnd. DF gir imidlertid uttrykk for at den foreslåtte sammensetningen av nemndene er uakseptabel og sier videre:

«At reiselivsnæringen og dens ansatte skal ha hver sin representant, mens hverken skjenkebransjen eller dagligvarehandelen er representert, kan ikke være hensiktsmessig eller akseptabelt. Forbundet anser det som selvsagt at handelsnæringen må være representert.»

Oslo kommune uttaler:

«Det er liten grunn til at enkeltsøknader skal underlegges folkevalgt behandling og lengre saksbehandlingstider enn nødvendig. Oslo kommune understreker at det kommunale selvstyre i alkoholpolitikken kan ivaretas gjennom at bevillingsnemden gis klare retningslinjer eller forskrifter å behandle sakene ut fra.»

Norsk Hotell- og Restaurantforbund (NHRF) og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen (FOS) støtter i en fellesuttalelse Næringslovutvalgets forslag og sier:

«Dette vil ikke innskrenke kommunestyrets muligheter til å regulere den lokale alkoholpolitikken fordi kommunestyret kan tillegges å fastsette forskrifter, regler og retningslinjer for alkoholpolitikken generelt, hvorpå nemnda avgjør enkeltsaker innenfor alkoholloven og kommunestyrets retningslinjer. Vi kan heller ikke se at dette innebærer en særordning innenfor den kommunale forvaltning jfr. f.eks. Ligningsnemnd, Bygningsråd o.l., som i tillegg til politikere også har medlemmer med forskjellig faglig kompetanse og bakgrunn.»

Disse høringsinstansene uttaler også:

«Behandling av bevillingssaker tar i dag mye tid og er kostnadskrevende for kommunens administrasjon og de folkevalgte. En delegering til et bevillingsutvalg vil derfor også ha økonomisk gunstige virkninger.»

Resten av høringsinstansene, herunder 31 kommuner, fraråder etableringen av en egen bevillingsnemnd som foreslått. Avholdsfolkets Landsråduttaler:

«Vi er svært glad for at departementet så klart avviser forslaget om å innføre bevillingsnemnder. Det ville være svært uheldig om næringsinteressene skulle få større innflytelse over alkoholpolitikken i kommunene enn det de alt har i dag.»

Kommunal- og arbeidsdepartementet gir uttrykk for det som synes å være flertallets begrunnelse for å gå imot Næringslovutvalgets forslag:

«Vi vil sterkt frarå en slik ordning av hensyn til den innskrenkning det vil innebære i kommunenes muligheter til å styre den lokale alkoholpolitikken.»

Bergen kommune går i mot Næringslovutvalgets forslag, men mener derimot at det bør vurderes innført en videre delegasjonsadgang enn den alkoholloven åpner for idag. Også Kristiansand kommune tar opp delegasjon i forbindelse med skjenkebevillinger for en enkelt anledning, utvidelse av skjenketiden mv. Departementet vil i denne sammenheng bemerke at spørsmålet om å utvide delegasjonsadgangen ikke er reist i høringsnotatet. Bestemmelsene om delegasjon i alkoholloven § 1-12 ble endret ved lov 11. juni 1993 nr 85, som trådte i kraft 1. januar 1994.

Etter departementets vurdering vil den foreslåtte bevillingsnemnda på flere punkter representere brudd på viktige alkoholpolitiske prinsipper. For det første vil det lokale selvstyre bli vesentlig innskrenket. Det er i dag et grunnfestet prinsipp i alkohollovgivningen at kommunestyret avgjør bevillingspolitikken, både med hensyn til hvor mange bevillinger kommunen ønsker og hva slags virksomhet det skal gis bevilling til. På denne måten blir bevillingspolitikken en integrert del av kommunens generelle alkohol- og sosialpolitikk. For det andre bygger alkoholloven på at kommunen skal ha adgang til å kontrollere omsetningen av alkohol. Departementet vil legge til at utøvingen av bevillingsmyndighet i den enkelte kommune dreier seg om å foreta bevisste politiske valg. Delegasjonsadgangen slik den er regulert i alkoholloven § 1-12 understreker nettopp den politiske karakter som vedtakene har.

Departementet ser ikke bort fra at Næringslovutvalgets forslag kan bety forenklinger, men det kan neppe være tvil om at det samtidig ville medføre svekket alkoholpolitisk styring for den enkelte kommune. Det vises også til hva utvalget sier om sitt forslag:

«Til grunn for nemndens virksomhet må de alkoholpolitiske retningslinjer kommunestyret trekker opp, ligge. Det forutsettes dog at kommunestyret ikke har instruksjonsmyndighet i forhold til skjønnsutøvelsen i den enkelte sak, i tråd med alminnelig forvaltningsrett (Eckhoff Forvaltningsrett 1989, s. 200-202).»

FOS og NHRF mener i sin fellesuttalelse at nemnda ikke innebærer en særordning innen den kommunale forvaltningen, og viser til at ligningsnemnda og bygningsrådet i tillegg til politikere også har medlemmer med forskjellig faglig kompetanse og bakgrunn. Departementet vil peke på at såvel bygningsråd som ligningsnemnd velges fullt ut av kommunestyret (i ligningsnemnda er i tillegg den administrative leder, ligningssjefen, fast medlem). Det er opp til kommunestyret å avgjøre hvilken vekt som skal legges på f eks faglig bakgrunn. Næringslovsutvalgets forslag er forøvrig først og fremst preget av partsrepresentasjon, noe som er ytterst uvanlig i saker av almenpolitisk karakter. Departementet er forøvrig i tvil om delegering av myndighet til et bevillingsutvalg ville være mindre kostnadskrevende for kommunen. Endelig vil departementet peke på at forslaget om en sammensatt nemnd ville kunne medføre habilitetsproblemer. Det vises til at Næringslovutvalget også gjør oppmerksom på dette problemet og at det gjør seg gjeldende både i forhold til næringens representant og til de ansattes representant i en nemnd.

Departementet vil på denne bakgrunn ikke tilrå etablering av en bevillingsnemnd.

9.3 Statens bevillingsmyndighet

Etter departementets syn er det ikke aktuelt å vurdere en ordning der den statlige bevillingsmyndigheten utvides på bekostning av den kommunale. Derimot mente departementet i høringsnotatet at det burde vurderes om det er hensiktsmessig eventuelt å utvide den kommunale bevillingsmyndigheten. Dette spørsmålet behandles nedenfor under 9.3.1 - 9.3.5.

I sin fellesuttalelse har Norsk Hotell- og Restaurantforbundog Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringenforeslått at den kommunale bevillingsmyndigheten overføres til staten på ett bestemt område. Forslaget gjelder skjenking på flyplassene på stamrutenettet, eventuelt inkludert flyplasser med internasjonal trafikk. Det foreslås at bevillingsmyndigheten overføres til staten ved at innholdet i § 24 c i alkoholloven av 1927 inntas i dagens alkohollov. Forslaget begrunnes med at reisende drikker brennevin innkjøpt i tax-free-butikker når et skjenkested med kommunal bevilling på en flyplass ikke har rett til å skjenke brennevin.

Departementet vil vise til at § 24 c i alkoholloven av 1927 kun gjaldt skjenking av brennevin i restauranter på internasjonal flyplass. Bakgrunnen for bestemmelsen var at det tidligere ikke kunne gis skjenkebevilling for brennevin i landkommuner. Ved endringen av dette falt begrunnelsen for bestemmelsen bort, og den ble derfor opphevet slik at også skjenking av brennevin ble underlagt vanlig kommunal bevillingsmyndighet og kommunale bestemmelser om skjenketider. Etter departementets syn er det også uklart om den problemstilling som høringsinstansene skisserer, er særlig treffende. Om så er tilfelle, kan departementet likevel ikke se at staten som bevillingsmyndighet representerer en riktig løsning. Skjenkestedene på flyplassene har, uavhengig av om de har internasjonal trafikk eller ikke, tilknytning til den kommunen de ligger i.

Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å foreslå staten som bevillingsmyndighet på dette området.

9.3.1 Turist- og høyfjellshoteller

Alkoholpolitisk utvalg og Næringslovutvalget har begge foreslått at bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshoteller blir overført til kommunene under forutsetning av at alle bevillinger gis inntil videre. For Næringslovutvalget er det også en forutsetning at bevillingsmyndigheten skal være en kommunal bevillingsnemnd (jf foran under 9.2). Departementet har foreslått at bevillingsmyndigheten overføres til kommunene.

I sin fellesuttalelse går Norsk Hotell- og restaurantforbund (NHRF) og Forbundet for Servering- og overnattingsnæringen (FOS) imot overføringen til kommunene og sier bl a:

«Hensynene for enkelte av disse bedrifter er i dag den samme som da bestemmelsen ble innført. Det kan her dreie seg om store bedrifter/turistanlegg som befinner seg i små kommuner med et restriktivt alkoholpolitisk syn. Dersom forslaget gjennomføres vil resultatet bli at enkelte bedrifter mister sin bevilling, og det vil ikke være mulig å få overprøvd avgjørelsen hverken ved klage eller domstolsbehandling.»

Samtlige fylkesmennsom har uttalt seg støtter en overføring av bevillingsmyndigheten til kommunen. Nær samtlige av de kommuner som har uttalt seg er positive til slik overføring. Fylkesmannen i Oslo og Akershus og Oslo kommuneforutsetter i sine uttalelser at det innføres en klageadgang. Nærings- og energidepartementet er prinsipielt enig i at kommunene bør ha bevillingsmyndigheten, men forutsetter at bevillingene skal gis inntil videre. Avholdsfolkets Landsråd, Arbeidernes Edruskapsforbund og Rusmiddeldirektoratet støtter en overføring av bevillingsmyndighet fra staten til kommunene.

Sosial- og helsedepartementetvil bemerke at en overføring av bevillingsmyndighet fra staten til kommunene trolig ikke vil innebære store realitetsendringer. Alkoholloven § 5-1 er ikke til hinder for at turist- og høyfjellshoteller også i dag får kommunal skjenkebevilling, hvilket mange har. Skillet mellom turist- og høyfjellshoteller og andre hoteller har ikke samme betydning som tidligere. Både utviskingen av dette skillet og hensynet til det kommunale selvstyre taler for at kommunal bevillingsmyndighet bør omfatte alle hoteller. Departementet slutter seg også til flere av høringsinstansene når de i sine uttalelser peker på at hensynet til likebehandling av næringsutøvere, like vilkår, kontrollansvar og helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune begrunner overføringen.

Når det gjelder enkelte høringsinstansers forutsetning om at bevillingene skal gis inntil videre, vises det til behandlingen av spørsmålet om bevillingsperioden i kap. 5. Spørsmålet om klageadgang behandles i kap. 10.

Departementet foreslår etter dette at § 5-1 oppheves.

9.3.2 Skip

Alkoholpolitisk utvalg har foreslått at all virksomhet som drives i forbindelse med transport over kommune-, fylkes- eller landegrensene bør være underlagt statlig bevillingsmyndighet. Departementet foreslo i høringsnotatet at skip som er kollektive transportmidler skal omfattes av statlig bevillingsmyndighet. Bevilling til skjenking ombord på andre skip skal gis av kommunen.

Avholdsfolkets Landsrådstøtter departementets forslag. Det gjør også de aller fleste kommunene og fylkesmennene som har uttalt seg, samtidig som det reises spørsmål om utformingen og forståelsen av forslaget.

Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen sier i sin fellesuttalelse:

«Departementet foreslår at chartrede båter og tog skal få sin skjenkebevilling fra kommunen. Der hvor båten eller toget går gjennom flere kommuner, foreslås at det må foreligge bevilling fra alle kommunene som besøkes. Dette vil være en usedvanlig byråkratisk ordning som neppe vil ha sitt sidestykke i noe annet land. Det logiske må være at slike båter og tog får sin bevilling fra staten på linje med rutegående båter og tog. Det må for oversiktlighetens skyld være tilstrekkelig å måtte henvende seg til en bevillingsmyndighet, ikke ti som f.eks. tilfellet vil bli for båter som går turer i indre Oslofjord, eller ni kommuner som vil være tilfellet for Valdresbanens Venner. Helt håpløst vil departementets forslag fortone seg hvis de ulike kommunene - slik tilfellet gjerne er - opererer med ulike skjenketider. For båtene kommer det problemet i tillegg at kommunegrensene jo ikke er synlige til sjøs. Konklusjonen må være at slike bevillinger må gis av staten hvis det ikke skal ende i alkoholpolitisk parodi.»

Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler på sin side at det er lite hensiktsmessig å trekke et skille mellom kollektive transportmidler og andre og at hensynet til selvstendig utøvelse av kommunal alkoholpolitikk tilsier at bevillingene gis av kommunen. Det uttales videre:

«Skulle dette skillet likevel bli vedtatt må spørsmålet om hvem som er bevillingsmyndighet avklares nærmere.»

Fylkesmannen i Aust-Agder uttaler:

«Bevillinger til passasjerskip har avstedkommet mange spørsmål de senere år. På Sørlandet er det et utall av «charterbåter» om sommeren. Vi er enig med fylkesmannen i Vest-Agder at for å unngå tolkningsproblemer bør det defineres i lov, forskrift eller rundskriv hva som regnes som «kollektive transportmidler». Dette er helt nødvendig dersom bevillingsmyndigheten skal deles mellom stat og kommune. Dersom vi får en klar avgrensing, støtter vi forslaget om at den/de enkelte kommune/kommuner gir bevilling til «charterbåtene» i sitt distrikt. Det må klargjøres om en båt må ha bevilling fra alle kommuner den anløper. De flest båtene fylkesmannen i Aust-Agder har gitt bevilling, «cruiser» skjærgården og anløper sjelden mer enn en kommune. Båter med bevilling fra andre fylkesmenn oppholder seg i det samme området i sommersesongen og anløper våre byer mellom sine «cruise» ute i skjærgården her. Dersom båtene nærmest skal ha fast tilholdssted her om sommeren, bør deres søknader også avgjøres av de kommuner båtene anløper daglig.»

Fylkesmannen i Hedmark uttaler bl a:

«Når det gjelder Skibladner legger båten i sesongen til kai ved flere ulike kommuner. Den kan imidlertid ikke gå under begrepet rutebåt. Funksjon er som et turistskip med sightseeing og servering av distriktets tradisjonelle gjestekost. Ut fra båtens funksjon ser en det som naturlig at bevillingsmyndigheten tilligger statlige organer, da kommunal bevilling vil være svært kompliserende, jf side 48 i høringsnotatet.»

Hamar kommuneuttaler:

«En båt som «Skibladner» går i en fast rute om sommeren. Er den da å regne som «kollektivt transportmiddel», eller skal kommunen avgjøre bevillingsspørsmålet? I tillegg brukes Skibladner (og andre båter) til chartrede turer. Hvis staten er bevillingsmyndighet, gjelder da bevillingen i disse tilfellene også eller kun når man går i «kollektivtrafikk»? Hvilken kommune skal evt gi bevillingen? Båten går jo i fart mellom flere kommuner.»

Bergen kommune uttaler bl a:

«Hva med de båter som driver med mange forskjellige konsept. Statsråd Lemkuhl drives som skoleskip, det leies ut for en dag, eller ettermiddag hvor det blir arrangert turer i den nære skjærgård. Skuten leies ut til flere dagers charterturer, hvor anløpshavene kan variere sterkt. Skuten deltar i ulike arrangementer med mange forskjellige anløpshavner innenlands og den deltar også i internasjonale regattaer samt at det også arrangeres «gruppereiser» utenlands. I hvilke kommuner og hvilke bevillinger skal en slik skute ha? Kommunal bevilling, i nesten alle kystkommuner?»

Nesodden kommunereiser bl a følgende problemstillinger i sin uttalelse:

«Kommunen har en rekke brygger (omkring et 20-talls brygger der det lar seg gjøre for båtene å gå til kai). Mange av bryggene ligger i eller ved friområder og kan være egnet til «strandhugg», dvs la deltagerne i selskaper ombord gå i land under kortere eller lengre opphold. De samme bryggene kan i mange tilfeller også ligge i nærheten av bolig- og fritidsbebyggelse, der det lar seg gjøre å la passasjerer gå ombord og iland. Vi antar at det ikke er dette departementet tenker på når det foreslåes kommunal bevilling fra kommuner hvor passasjererne kan gå ombord i båten.Formuleringen er upresis og kan gi uheldige utslag i praksis.»

Nesodden kommune anbefaler at dagens system med statlige bevillinger opprettholdes, men uttaler samtidig at det bør understrekes at bevilling for skjenking ombord ikke gjelder ved opphold ved kai uten særskilt bevilling fra vedkommende kommune.

Enkelte høringsinstanser peker på at bevilling fra flere kommuner vil være tungvint og arbeidskrevende og at fordelingen av ansvar og myndighet mellom ulike kommuner må klargjøres.

Departementet legger til grunn at servering av mat og eventuell skjenking av alkohol ombord i fartøyer i kollektivtrafikk representerer et tilleggstilbud for de reisende på enkelte strekninger, men uten at dette gjør det naturlig å sammenligne skipet med et skjenkested på land. I disse tilfellene er det transporten av personer som er skipets primære næringsgrunnlag. I tillegg vil skipet som regel ha flere kommuner som virkefelt. Etter departementets mening betyr dette at tilknytningen til den enkelte kommune ikke nødvendigvis er så sterk. Departementet mener derfor at det fortsatt er mest hensiktsmessig med statlig bevillingsmyndighet for skip som primært driver rutegående persontransport. I utgangspunktet vil slik virksomhet også trenge løyve fra statlige samferdselsmyndigheter. Med kollektive transportmidler mener departementet skip som går i rute på bestemte strekninger til regelmessige tider og med åpen adgang for publikum. Som veiledning kan det vises til lov 4. juni 1976 nr 63 om samferdsel § 3.

Departementet legger videre til grunn at det fortsatt er mest hensiktsmessig at bevillinger til cruiseskip på turer av flere dagers varighet, dvs med minst én overnatting, omfattes av det statlige bevillingssystemet.

Etter departementets vurdering er det derimot naturlig at kommunen har bevillingsansvaret for skjenking ombord i et fartøy som i realiteten fungerer som skjenkested i kommunen, og uavhengig av om det ligger ved kai eller ikke. I førstnevnte tilfelle omfattes det i dag av det kommunale bevillingssystemet. Den skjenkevirksomheten som skjer ombord i fartøyer som enten er rene restauranter, tilbyr rundturer, sightseeing, leies ut for dagsturer mv, vil ofte være alternativer til serveringssteder på land og representerer en annen type virksomhet enn kollektiv rutetrafikk og cruisebåter på lengre turer med overnatting. Disse fremstår i virkeligheten som alternative og konkurrerende serveringstilbud til landfast virksomhet. Hensynet til likebehandling av næringsutøvere og helhetlig alkoholpolitikk i den enkelte kommune tilsier at bevillingsmyndigheten på dette området er kommunal.

Departementet mener at det kan skilles mellom statlige bevillinger for skjenking ombord i skip som enten går i kollektiv rutetransport eller i cruisefart på den ene siden, og kommunale bevillinger for skjenking ombord i skip som driver annen virksomhet på den andre. Samtidig ser departementet at det med utgangspunkt i høringsnotatet kan reises en del spørsmål rundt kommunale bevillinger på dette området. Departementet vil derfor presisere følgende forståelse av forslaget:

Etter gjeldende rett kan kommunal bevilling gis av den kommunen som et skip oppholder seg i når det ligger fast ved kai. Når et skip driver «turvirksomhet» av ulik karakter, kan bevilling gis av den kommune som skipet legger ut fra, dvs den kommunen som er startsstedet for virksomheten. Etter departementets vurdering er dette virksomhetens naturlige kommunetilknytning.

Departementet legger videre til grunn at et skip som har skjenkebevilling fra én kommune bare kan skjenke til de passasjerer som følger skipet. Hvis skipet legger til kai eller til annet oppholdssted ved land i annen kommune, vil skjenking ombord forutsette at skipet har skjenkebevilling fra vedkommende kommune(r).

Denne ordningen medfører at et skip ev vil søke om bevilling fra flere kommuner som det ønsker å oppholde seg i. Departementet er enig i at dette kan virke tungvint når alternativet er bevilling fra én instans. Flere forhold, bl a hensynet til en selvstendig kommunal alkoholpolitikk og likebehandling av og kontroll med skjenkingen av alkohol, begrunner likevel kravet om bevilling fra berørte kommuner. For øvrig vil den enkelte kommune ha myndighet og kontrollansvar innenfor sitt område, men departementet vil peke på at det kan foreligge et visst samordningsbehov mellom de kommuner som ev har gitt bevilling til samme skip.

Når det gjelder skip som forlater norsk farvann, viser departementet til rettstilstanden slik den også har vært forstått tidligere, jf merknadene til § 5-2 i Ot prp nr 3l (1988-89) Om lov om omsetning av alkoholholdig drikk mv. Departementet legger til grunn at loven regulerer skjenking på skip så lenge skipet befinner seg i norsk farvann.

Det kan gis en tidsbegrenset statlig skjenkebevilling for deler av året som skipet går i kollektiv persontrafikk og eventuelt kommunal bevilling for andre tider av året hvor skipet f eks ligger ved kai som restaurant. Med det skillet mellom statlige og kommunale bevillinger for skip som er beskrevet foran, kan det tenkes at det for skjenking ombord kan være behov for statlig og kommunal bevilling i samme periode. Departementet legger til grunn at bevillingshaveren i et slikt tilfelle kan inneha statlig og kommunal bevilling samtidig.

Det følger av alkohollovens system at skjenking av alkohol i utgangspunktet krever bevilling. Når det statlige bevillingssystemet etter den foreslåtte endring kun vil omfatte kollektivtrafikk med skip og skip i cruisetrafikk, vil all annen skjenkevirksomhet falle inn under det kommunale bevillingssystemet.

På denne bakgrunn foreslås det i lovutkastets § 5-2 første ledd nr 3 at departementet kan gi bevilling til skjenking av alkoholholdig drikk ombord i skip som er kollektive transportmidler og ombord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet.

Det foreslås videre at § 1-7 første ledd nytt andre og tredje punktum presiserer hvilken kommune ev hvilke kommuner som søknad om bevilling til skjenking ombord i skip skal rettes til.

9.3.3 Tog

Departementet foreslo i høringsnotatet at staten skal gi bevilling til å skjenke øl og vin på tog som driver kollektiv transport, og at skjenking på charterturer med tog skal være underlagt kommunal bevillingsmyndighet. Alkoholpolitisk utvalgs forslag er at all virksomhet som drives i forbindelse med transport over kommune-, fylkes- eller landegrensene bør være underlagt statlig bevilling.

Høringsinstansene, med unntak av Norsk Hotell- og Restaurantforbund (NHRF) og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen (FOS) gir enten uttrykk for støtte til departementets forslag eller sier at de ikke har merknader til det. NHRF og FOS har i sin fellesuttalelse uttalt seg om skip og tog under ett, det vises til sitat fra uttalelsen under 9.3.2 foran.

Etter departementets mening kan skip og tog sammenlignes som transportmidler. Hensynene til likebehandling og helhet i systemet taler for at skjenkebevilling til tog i kollektiv rutetransport, dvs tog som går til bestemte tider og er åpen for allmennheten, underlegges statlig bevillingsmyndighet på samme måte som skip. All annen virksomhet bør omfattes av det kommunale bevillingssystemet.

Skjenking på charterturer o l kan reise spørsmål om hvilken kommune eller kommuner, som skal være bevillingsmyndighet. I utgangspunktet vil slike turer starte fra et bestemt sted i en kommune. Dette behøver ikke nødvendigvis være den kommunen hvor skjenkingen skal foregå. Departementet legger til grunn at den kommunen som toget starter fra er bevillingsmyndighet for skjenking på toget. Departementet legger videre til grunn at et tog som går ikke trenger bevilling fra samtlige kommuner. Forutsetningen må være at toget bare stopper i andre kommuner for å ta opp eller sette av turdeltakere. Dersom toget har slike opphold på stasjoner som medfører at skjenkingen av alkohol i prinsippet gjennomføres på samme måte som om toget var et serveringssted i kommunen må det ev foreligge bevilling fra den aktuelle kommunen. For øvrig vises det til kap. 9.3.2 foran og den beskrivelse av skillet mellom rutegående transportmidler og annen virksomhet som er beskrevet der.

På samme måte som for skip, kan det tenkes at skjenking på et tog i samme tidsperiode kan være knyttet til virksomhet som faller inn under både statlig og kommunal bevillingsmyndighet. Det vil f eks være tilfellet når et tog i kollektivtrafikk med statlig bevilling, leies ut til formål som krever kommunal bevilling. Bevillingshaveren vil i slike tilfelle inneha både statlig og kommunal bevilling samtidig. For øvrig er det heller ikke noe i veien for at en virksomhet har en tidsbegrenset statlig bevilling for én del av året og kommunal bevilling for en annen del av året.

Departementet foreslår etter dette at ordlyden i § 5-2 første ledd nr 1 endres slik at den omfatter skjenking av øl og vin på alle tog i kollektiv transport.

Det foreslås videre at § 1-7 første ledd nytt andre og tredje punktum presiserer hvilken kommune ev hvilke kommuner som søknad om bevilling til skjenking på tog skal rettes til.

9.3.4 Fly

Departementet har ikke foreslått endringer når det gjelder statens myndighet til å gi bevillinger til skjenking ombord i fly. Fra høringsinstansenes side er det heller ikke foreslått endringer.

Etter departementets vurdering bør § 5-2 første ledd nr 3 imidlertid utformes slik at det er klart at statlig bevillingsmyndighet omfatter både fly i rutetrafikk og chartervirksomhet. I lovutkastet foreslås derfor ordlyden i § 5-2 første ledd nr 3 endret.

9.3.5 Forsvarets befalsmesser

Alkoholpolitisk utvalg har foreslått at bevillingsmyndigheten overføres til kommunene under forutsetning av at alle bevillinger gis inntil videre.

Arbeidernes Edruskapsforbund mener at den kommunale bevillingsretten bør utvides til å gjelde militære forlegninger. I en fellesuttalelse gir 9 østfoldkommuner uttrykk for at bevillinger til befalsmessene bør gis av kommunene, men uten at dette rokker ved kravet om fireårs bevillingsperioder. Lyngdal kommune sier i sin uttalelse:

«Da næringsutvalget og Alkoholpolitisk utvalg har kommet fram til at det er ønskelig å overføre flere skjenkebevillinger fra staten til kommunen er det naturlig at det gjøres. Dagens ordning med at staten gir bevilling mens kommunen har kontrollansvar er noe uheldig.»

Vennesla kommune og Øystre Slidre kommune mener også at den kommunale bevillingsmyndigheten bør utvides til å gjelde befalsmessene.

Noen få kommuner har uttalt seg om spørsmålet. Disse uttaler at de ikke har merknader til dagens ordning. Fylkesmannen i Oslo og Akershus uttaler at han er enig med departementet når det i høringsnotatet ikke foreslår noen endring. Forsvarsdepartementet mener at dagens ordning med statlig bevillingsmyndighet har fungert tilfredsstillende og ønsker å opprettholde denne, bl a for å sikre at forsvarets messer behandles likt uavhengig av hvilken kommune de tilhører. Forsvarsdepartementet viser også til den enkelte kommunes påtegningsplikt i behandlingen av bevillingssaker og til den kontroll som kommunen kan utøve.

Departementet er enig i at det kan argumenteres for at den kommunale bevillingsmyndigheten også bør omfatte Forsvarets befalsmesser, jf prinsippet om kommunalt selvstyre og adgang til å føre en selvstendig alkoholpolitikk. Samtidig er det klart at befalsmessene er i en særstilling forsåvidt som de ikke er en del av det ordinære skjenketilbudet i en kommune, og vanskelig kan sammenlignes fullt ut med andre skjenkesteder.

Etter en helhetsvurdering mener departementet at statlig bevillingsmyndighet er hensiktsmessig for Forsvarets befalsmesser, og foreslår derfor i hovedsak ingen endring.

Departementet er imidlertid blitt klar over at vanlig saksbehandling ikke kan gjennomføres når det gjelder befalsmesser knyttet til anlegg som er sikkerhetsgraderte. På denne bakgrunn foreslås det i § 5-3 annet ledd at departementet når særlige grunner tilsier det, kan delegere bevillingsmyndighet til Forsvarets overkommando og Direktoratet for sivilt beredskap. Videre fremgår det av lovforslagets § 5-3 tredje ledd at innhenting av uttalelser mv ikke skal skje i disse tilfellene.