12 Salg av alkoholholdige drikker

12.1 Salgsformer for brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent

12.1.1 Gjeldende rett

Salg av brennevin, vin og øl med alkoholinnhold over 4,75 volumprosent kan i henhold til § 3-1 første ledd bare foretas av A/S Vinmonopolet på grunnlag av kommunal bevilling. Departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse, jf § 3-3, mens kommunenstyret fastsetter det høyeste antall utsalgssteder innen kommunen og godkjenner deres beliggenhet.

Utviklingen av Vinmonopolets salgsnett reguleres i dag i en landsplan som fastsettes for perioder på fire år. Foran hver planperiode utarbeider departementet, med utgangspunkt i A/S Vinmonopolets forslag, et utkast til landsplan som sendes på høring. Den någjeldende landsplan ble vedtatt 16. mars 1994 og utløper 1. juli 1998. Etter planen har A/S Vinmonopolet anledning til å opprette 114 utsalg. Landsplanen gir en bindende ramme for utviklingen, og setter et tak på antall utsalg innenfor perioden.

Vinmonopolet distribuerer i dag sine varer på tre måter. For det første ved salg over disk i Vinmonopolets butikker, for det annet ved utkjøring av bestilte varer til kunder som bor innenfor butikkenes utkjøringsområde, og for det tredje ved forsendelse av varer til kunder som bor utenfor utkjøringsområdet.

Innenfor utkjøringsområdet får kundene tilkjørt varer mot å betale et fast gebyr uavhengig av bestillingens størrelse. I praksis vil et vinmonopolutsalgs utkjøringsområde som regel være sammenfallende med kommunegrensene. Når man ikke innenfor en utsalgskommune får tilkjørt varene fraktfritt, henger dette sammen med at avstandene til utsalget normalt ikke vil være større enn at det kan forventes at kunden selv henter varene.

I kommuner uten vinmonopolutsalg skjer forsendelsessalg fraktfritt for kunden. Vinmonopolets ordinære system har vært at kunden bestiller varene pr. brev eller telefon hos nærmeste utsalg og formidler forhåndsbetaling. Varene blir levert ved hjelp av transportør som Vinmonopolet har transportavtale med, eksempelvis busselskaper, fraktbåter, rutebåter og Hurtigruta, eller rene spedisjonsfirmaer som Linjegods og Tollpost. Denne ordningen er landsdekkende, men ulempen er at varene stort sett må hentes av kunden ved nærmeste godsterminal.

På bakgrunn av positive erfaringer - vunnet gjennom avtaler med enkelte postkontor - ble det i 1994 inngått en rammeavtale mellom Vinmonopolet og Postverket om en ordning med fraktfri tilsendelse og utlevering av drikkevarer. Det er opp til lokale postkontor og utsalg å bestemme om de vil utnytte rammeavtalen.

12.1.2 Landsplan for A/S Vinmonopolets utsalgssteder

Alkoholpolitisk utvalgs flertall går inn for at det ikke lenger skal være noen øvre grense for antallet vinmonopolbutikker i landet, slik at antallet blir bestemt av antall kommuner som ønsker å gi bevilling til salg av sterkøl, vin og brennevin, og av Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger. I høringsnotatet tar departementet ikke standpunkt til utvalgets forslag.

Stortingsrepresentantene Annelise Høegh, Tore A. Liltved og Siri Frost Sterri fremsatte i Dok. nr. 8:34 (1994-95) forslag om å bedre tilgjengeligheten av lovlig omsatt alkohol og myke opp Vinmonopolets detaljsalg blant annet ved at det ikke lenger skal være noen form for tak på antall utsalg.

Et stort flertall av de høringsinstanser som har uttalt seg, ønsker at departementet fortsatt skal ha mulighet til å fastsette høyeste antall utsalgssteder for Vinmonopolet.

Avholdsfolkets Landsråduttaler at de ser det som viktig at fastsettelse av antall vinmonopolutsalg fortsatt er et politisk spørsmål, og mener landsplanen er et godt og fleksibelt virkemiddel for å oppnå målsettingen om størst mulig likhet i tilgjengeligheten av alkohol over hele landet.

Enkelte andre avholdsorganisasjoner uttrykker bekymring over at Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger ved en opphevelse av taket får for stor plass. Det blir derved rom for flere utsalg i sentrale strøk. Forbundet Mot Rusgift uttaler i denne retning:

«Vinmonopolutsalgene er nå blitt en så sterk konkurransefaktor for varehus, tettsteder og kommuner, at det er grunn til å frykte en sterk pågang både fra nåværende polfrie kommuner og fra Vinmonopolets ledelse i forhold til områder som allerede er godt dekket med Vinmonopolbutikker, men hvor det fra et bedriftsøkonomisk ståsted sikkert kunne være lønnsomt å opprette enda flere. En uttrykkelig fastsatt plan kunne bidra til å holde dette presset nede.»

Rusmiddeldirektoratetuttaler om landsplanen:

«Direktoratet ser det som mest formålstjenlig at ordningen med landsplan for AS Vinmonopolet videreføres med hjemmel i § 3-3 der departementet kan fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse. Landsplanen bør etter vårt syn også kunne omfatte andre omsetningsformer for AS Vinmonopolet enn salg over disk - så som forsendelse og utlevering gjennom postverket og forsendelse på rekvisisjon for utlevering på andre steder som AS Vinmonopolet inngår avtaler med.»

Lørenskog kommune uttaler at kommunestyret er betenkt over forslag om at det ikke lenger skal være noen øvre grense for antall vinmonopolutsalg, fordi omsetning av vin og brennevin ikke må skje utelukkende ut fra Vinmonopolets bedriftsøkonomiske vurderinger. Kommunen mener at det i tilfelle taket fjernes, må opprettes et annet organ som kan ivareta de sosialpolitiske interessene knyttet til salg av vin og brennevin.

Vinmonopolet uttaler at en følge av de rammer landsplanen har satt på antall butikker har vært at butikker i Oslo har blitt lagt ned for å kunne åpne butikker i distrikter som i følge landsplanen kan ha butikk. Det pekes videre på at i dag omsetter 17 butikker i Oslo omlag én million liter mer øl, vin og brennevin enn det 20 butikker gjorde i 1986. Det har ført til dårligere service ved utsalgene i Oslo. Styret uttaler at det ser behovet for å ha en landsomfattende plan for hvor det skal kunne selges sterkøl, vin og brennevin, men styrets flertall mener at en landsplan bare bør peke ut de regioner hvor det skal kunne åpnes vinmonopolbutikk og at taket på antall butikker som helhet oppheves.

Sosial- og helsedepartementetvil bemerke at det knytter seg uklarhet til hva forslaget fra flertallet i alkoholpolitisk utvalg innebærer. Utvalget uttaler at taket på antall utsalg skal fjernes men går ikke inn på landsplanens andre funksjon, som gjelder den distriktsmessige fordeling av utsalgene. Slik departementet ser det må disse spørsmålene ses i sammenheng. Det er vanskelig å tenke seg en landsplan som gir en funksjonell distriktsmessige fordeling uten et fastsatt tak, med mindre taket er satt så høyt at det likevel ikke vil være bedriftsøkonomisk lønnsomt for Vinmonopolet å benytte det. Det blir uten et tak snakk om en minimumsplan, hvor det kun sies noe om hvor det kan opprettes utsalg.

Ordningen med landsplan hadde sitt utspring i at det i St meld nr 17 (1987-88) Alkohol og folkehelse ble foreslått å utarbeide en plan for utviklingen av A/S Vinmonopolets salgsnett. Målet var «å sikre en større likhet i tilgjengelighet uten at det totale tallet på salgssteder endres vesentlig». Forslaget fikk Stortingets tilslutning. I alkoholloven av l989 ble departementet gitt hjemmel til å fastsette høyeste antall salgsbevillinger og fordelingen av disse.

Landsplanen er ment å skulle balansere de forskjellige, og i noen grad motstridende, hensyn som gjør seg gjeldende i norsk alkoholpolitikk. På den ene side ønsket om en distriktsmessig rettferdig fordeling av vinmonopolutsalgene, og på den annen side bedriftsøkonomiske hensyn. Det er ikke ønskelig å pålegge Vinmonopolet å opprette utsalg som vil innebære tap for bedriften. Videre, på den ene side ønsket om å oppfylle målsettingen om en reduksjon i alkoholforbruket på 25% innen år 2000 som Stortinget har samlet seg om, og på den annen side ønsket om å kunne yte en service som gjør kundene fornøyd.

Blant annet på bakgrunn av det som er fremhevet i kapittel 2.5.5 om behovet for å bedre tilgjengeligheten i utkantstrøk, vil det være hensiktsmessig å opprettholde ordningen med en landsplan for den distriktsmessige fordeling. Uten en slik plan ville det kunne bli flere utsalg i sentrale strøk på bekostning av flere utsalg i utkantstrøkene. Departementet mener at spørsmålet om det totale antall vinmonopolutsalg i Norge fortsatt bør være underlagt politisk kontroll, og vil ikke gå inn for å skille spørsmålet om høyeste antall salgsbevillinger fra spørsmålet om den distriktsmessige fordeling. Den landsplanordning som eksisterer i dag fremstår som et godt og fleksibelt virkemiddel for å oppnå målsettingen om størst mulig likhet i tilgjengeligheten av alkohol over hele landet, samtidig som hensynet til å begrense det totale forbruket av alkohol ivaretas.

Av hensyn til bedret distriktsmessig tilgjengelighet vil det imidlertid samtidig være ønskelig å åpne mulighet for å opprette nye utsalg i distriktene, også der det ikke tidligere har vært ansett lønnsomt. Dette forutsetter til en viss grad at Vinmonopolet etablerer minibutikker med redusert salgskonsept i strøk med lite kundegrunnlag. Samtidig er det behov for å øke antallet utsalg i sentrale strøk, blant annet for å redusere køene. Departementet foreslår derfor at taket på antall utsalg heves med ca. 50.

Vinmonopolets nåværende salgsnett er basert på en ramme på 114 utsalg. Muligheten til flere utsalg både i tettsteder og i distriktene stiller krav til at salgsnettet restruktureres i forhold til någjeldende landsplan. Etablering av nye utsalg er ressurskrevende. En realistisk etableringstakt antas derfor å være gradvis flere nye utsalg hvert år. Arbeidet med etableringen av nye utsalg bør kunne starte opp så snart som mulig, og departementet vil gå inn for snarlig revisjon av landsplanen.

12.1.3 Salgs- og utleveringssteder for A/S Vinmonopolet

Flertallet i Alkoholpolitisk utvalgforeslår at Vinmonopolet gis adgang til å opprette såkalte utleveringssteder i de kommuner som ønsker det. Utlevering av varene skal bare kunne skje etter forhåndsbestilling, og innenfor Vinmonopolets åpningstider. Kommisjonærer til å drive utleveringsstedene utvelges av Vinmonopolet og godkjennes av kommunen, og deres vederlag skal ikke være direkte avhengig av hvor mye sterkøl, vin og brennevin som blir levert ut. Et slikt system med utleveringssteder vil etter utvalgets vurdering kunne bedre tilgjengeligheten av sterkt øl, vin og brennevin for folk som i dag har urimelig lang vei til nærmeste vinmonopolbutikk.

I høringsnotatet drøftet departementet om det på bakgrunn av den postforsendelsesordning som eksisterer er behov for en utleveringsordning slik utvalget foreslår, men tok ikke stilling til spørsmålet.

I det samme Dok. nr. 8:34 som nevnt i kapittel 12.1.2 ble det også fremsatt forslag om å innføre en ordning med salgs- og utleveringssteder tilsvarende ordningen i Sverige for å lette tilgjengeligheten til Vinmonopolets varer for folk i distriktene.

Et flertall av de 29 høringsinstanser som har tatt standpunkt til utvalgets forslag går imot opprettelse av utleveringssteder.

Avholdsfolkets Landsråd uttaler:

«Avholdsfolkets Landsråd har ved en tidligere anledning stilt seg åpen for å vurdere å gi adgang til å opprette utleveringssteder. Vi vil i dagens situasjon gå imot at dette gjøres. Et argument for å gi adgang til å opprette utleveringssteder var knyttet til å sikre Vinmonopolet i forhold til et eventuelt press fra ESA. I dag er dette ikke lenger så aktuelt. Flere signaler fra EU-systemet gjør at detaljmonopolet står sterkere. EU-kommisjonen har blant annet uttalt at de ikke ser på det svenske detaljmonopolet som problematisk i forhold til EU-regelverket. Vi ser videre etter nøyere kjennskap til ordningen som administreres gjennom postverket at målet om tilnærmet geografisk lik tilgjengelighet kan dekkes ved bedre informasjon om denne ordningen som vi allerede har.»

I Vinmonopoletshøringsuttalelse heter det:

«Som nevnt i innledningen er en av vinmonopolordningens viktigste alkoholpolitiske funksjoner å synliggjøre at de sterke alkoholdrikker ikke er hvilke som helst varer, men at de krever sin egen omsetningsform. Vin og brennevin bør derfor også i framtida selges gjennom spesialbutikker, som ikke har egne interesser av et størst mulig salg.

Styret er enig i at det er behov for å bedre tilgjengeligheten av vin og brennevin i enkelte deler av landet. Ikke minst kan det være viktig for å minske bruken av illegal alkohol. Selv om befolkningsstrukturen i Norge gjør det umulig å gi alle lik tilgjengelighet, forventer de som i dag bor i utkantstrøk et bedre servicetilbud enn det som var vanlig for noen tiår siden. Det er en utfordring for Vinmonopolet å finne ordninger som kan bedre tilgjengeligheten i utkantstrøkene uten at det bryter med sentrale alkoholpolitiske prinsipper.

Styret vil peke på at det i dag eksisterer en forsendelsesordning som er utarbeidet i samarbeid med Posten. Ordningen likner på mange måter en utleveringsordning, og er særlig egnet i tynt befolkete områder. Kundene bestiller og betaler de varer de ønsker ved et postkontor eller hos et landpostbud, og Posten bringer enten varene helt ut til kunden, eller de kan hentes ved nærmeste postkontor.

Som departementet sier i sitt høringsnotat, er ordningen lite kjent blant publikum. Den vil bli bedre kjent om den gjøres mer kundevennlig, f.eks. ved å ha Vinmonopolets prislister og ferdigtrykte bestillingsblanketter tilgjengelige på postkontorene. Etter styrets mening vil en videre utvikling av avtalen med Posten gjøre at tilgjengeligheten i form av utleveringssteder, som flertallet i Alkoholpolitisk utvalg ønsker, imøtekommes.

Uten å gå nærmere inn på det i denne sammenheng, er styret innforstått med at det på steder hvor Vinmonopolet i dag ikke har butikk, også kan finnes andre former for omsetning av sterkere alkoholdrikker. Styret vil understreke at for alle omsetningsformer er det ønskelig at Vinmonopolet har mest mulig kontroll med varen helt fram til sluttbruker. Styret vil forutsette at det ikke etableres ordninger som vil svekke Vinmonopolets inntjeningsevne.»

Handel og Kontor i Norge uttaler:

«Utleveringssteder etter forutgående bestilling innebærer etter vår oppfatning en klar svekkelse av kontrollmuligheten overfor forbruker. Vi er naturligvis på det rene med muligheten for såkalt gauking også med nåværende salgssystem, men mener at dette likevel er langt tryggere i forhold til konsumenten. Opprettelse av et system med utleveringssteder innebærer dessuten et brudd med en av de mest fundamenterte alkoholpolitiske holdninger, nemlig at det ikke skal være privatøkonomiske interesser bak salg av alkoholholdige varer i Norge. Etter vårt syn vil innføring av utleveringssteder være et steg i liberal og alkoholpolitisk feil retning.»

Dagligvareforbundet (DF)går av prinsipielle grunner mot en slik «flikking» på monopolordningen som utleveringssteder etter deres mening innebærer. Dette er begrunnet i at forbundet ønsker sterkøl og bordvin solgt i dagligvareforretningene, og derved ser opprettelsen av utleveringssteder som en fastfrysing av disse varene til monopolordningen. Det uttales likevel videre at forslaget også har en rekke praktiske og økonomiske sider som må tillegges vekt:

«En spesiell utleveringsordning for polvarer vil gi en konkurransemessig fordel for de forretninger som får tildelt et slikt oppdrag fra kommunen. Kommunens valg av utleveringssteder og Polets godkjenning av «kommisjonsordningen» vil bidra til en ytterligere monopolisering og forsterkning av konkurransevridningen mellom forretningene uten at dette i særlig grad bedrer publikums tilgjengelighet i forhold til dagens ordning gjennom posten.»

Flere av de kommunene som har uttalt seg mener behovet for økt tilgjengelighet i tilstrekkelig grad kan ivaretas gjennom postforsendelsesordningen, men Bø kommune fremsetter et eget forslag om at det tillates forsøk med kommunale øl og vinmonopol som alternativ til utleveringssteder i regi av Vinmonopolet.

Et mindretall av høringsinstansene er enig i utvalgets forslag om opprettelse av utleveringssteder for A/S Vinmonopolet.

Fylkesmannen i Hedmark mener at potensielle kunder i distriktene ut fra et kunderettet synspunkt, samt alkoholpolitiske vurderinger, bør ha den samme tilgjengeligheten til Vinmonopolets tilbud som bosatte i mer sentrale strøk. Ut fra næringsmessige hensyn anbefaler fylkesmannen at den lokale butikk er utleveringssted, noe som vil kunne bidra til at det lokale næringsliv styrkes, og således bidra til større grad av servicetilbud til distriktene.

Rusmiddeldirektoratet uttaler om salgs- og utleveringssteder:

«Utgangspunktet for slike ordninger bør være AS Vinmonopolets vurderinger av behovet for rimelig kundeservice og ikke slik alkoholpolitisk utvalg foreslår at utleveringssteder opprettes når kommuner ønsker det. Departementet må få hjemmel til å fastsette de nærmere regler for slik utleveringsvirksomhet gjennom forskrifter. I første omgang bør det fastsettes et tak for antall nye utleveringssteder i tillegg til forsendelse gjennom Postverket for at en kan vinne erfaringer med en slik ny omsetningsform. Direktoratets syn bygger på den forutsetning at AS Vinmonopolet fortsetter som detaljmonopol for vin og brennevin.»

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at utvalgets forslag er basert på den ordning som finnes i Sverige med utleveringssteder for Systembolaget. Pr. 31. desember 1995 var det der opprettet 557 faste utleveringssteder som står for ca 3% av Systembolagets totale detaljhandelssalg. De svenske utleveringssteder opprettes gjennom avtale med Systembolaget, og bortsett fra visse krav til avstand fra annet Systembolag og utleveringssted, samt krav til befolkningstetthet, er det ingen begrensninger i hvilken type virksomhet som kan inngå avtale om opprettelse av utleveringssted. Det er oftest en vanlig butikk, eksempelvis fargehandel, jernvarehandel eller dagligvarebutikk, men også kiosker, bensinstasjoner, postkontor og busstasjoner driver utleveringsvirksomhet. Utleveringsstedet tar imot bestilling fra kunden, formidler bestillingen videre til Systembolaget, tar imot varene fra Systembolaget og leverer dem ut til kunden mot betaling. På grunn av Systembolagets utbredelse med antall butikker og gode kommunikasjonsforbindelser kan de operere med forholdsvis kort leveringstid. Utleveringsstedet mottar et vederlag fra Systembolaget som skal dekke alle kostnader ved utleveringsvirksomheten. Frakt og transportkostnadene dekkes av Systembolaget. Ordningen medfører ingen ekstra utgifter for kunden.

Som påpekt i kapittel 2.5.4 er det viktig å finne fram til en fornuftig balanse mellom behovet for å begrense tilgjengeligheten totalt, og behovet for å gjøre tilgjengeligheten til Vinmonopolets varer mest mulig rettferdig for befolkningen. Spørsmålet er om det er nødvendig å opprette utleveringssteder etter svensk modell for å oppnå ønsket om rettferdig distribusjon. Den norske utleveringsordningen med forsendelsessalg gjennom Postverket inneholder de fleste av de tilgjengelighetsfremmende element som inngår i det svenske system med private utleveringssteder. Fordi befolkningen i Norge bor mer spredt enn i Sverige, vil det uansett ikke være kundegrunnlag for å oppnå den samme dekning av vinmonopolutsalg og utleveringssteder som i Sverige.

Fordelen ved å benytte postverket er fra en alkoholpolitisk synsvinkel at det ikke oppstår noen sammenblanding med privatøkonomiske interesser ved omsetningen av sterkøl, vin og brennevin. Man unngår derved også den uheldige signaleffekt det kan gi at kjøp av sterkere alkoholholdige varer forbindes med kjøp av dagligvarer, og man unngår faren for omgåelser av regelverket. Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning har i sin høringsuttalelse ikke kommet til noen konklusjon på spørsmålet om det skal opprettes utleveringssteder etter svensk modell, men peker på en relevant problemstilling, nemlig om en ordning med utleveringssteder vil styrke oppslutningen om Vinmonopolet.

Som Dagligvareforbundet fremhever kan det også bli vanskelig å velge ut de butikker som skal være kommisjonærer, og å hindre konkurransevridning. Et slikt kommisjonsoppdrag vil kunne ha god effekt for en butikks generelle omsetning i form av økt kundetilstrømming. Det må derfor kunne forventes å bli kamp om godkjennelsene.

Som Vinmonopolet påpeker er postforsendelsordningen lite kjent. Avtalen er relativt ny og har foreløpig et begrenset omfang. En svakhet ved ordningen er at det er opp til de enkelte vinmonopolutsalg og postkontor å ta standpunkt til tilslutning til rammeavtalen. Det er dessuten i rammeavtalen inntatt bestemmelser om at ferdigtrykte bestillingsblanketter og prislister ikke skal være utlagt i postkontorets kundelokale. Departementet vil tilrå overfor Vinmonopolet at selskapet søker å utvide omfanget av forsendelsesordningen, og at den gjøres synlig for kundene ved at bestillingsblanketter og prislister blir tilgjengelige.

Det vil på grunn av store avstander og bosettingsstrukturen i Norge ikke være mulig å oppnå fullgod landsdekning for Vinmonopolets salgsnett, heller ikke ved hjelp av postavtalen. Det medfører store kostnader å sende alkoholholdige varer med post til postdistrikt utenfor vinmonopolutsalgets eget, fordi forsendelsene da må innom postterminal og omlastes. For å hindre brekkasje som følge av mekanisk håndtering kreves spesialemballasje. I kapittel 12.1.2 foreslår departementet å opprettholde dagens ordning med landsplan, men utvide taket for antall vinmonopolutsalg med ca. 50. Såfremt det er bedriftsøkonomisk forsvarlig ligger det her en mulighet for å etablere vinmonopolutsalg som er mer tilpasset de lokale markedsforhold på steder hvor tilgjengeligheten i dag er for dårlig i forhold til resten av landet.

Departementet vil etter dette ikke tilrå at det opprettes utleveringssteder for Vinmonopolets varer etter svensk modell, og mener behovet for en mest mulig rettferdig tilgjengelighet til brennevin, vin og sterkøl kan ivaretas gjennom en forbedring av postforsendelsesordningen samt ved en utvidelse av taket for antall utsalg.

12.1.4 Selvbetjeningssalg i A/S Vinmonopolets butikker

Alkoholpolitisk utvalghar drøftet spørsmålet om det skal åpnes for selvbetjeningssalg i Vinmonopolets butikker. Et samlet utvalg understreker nødvendigheten av at detaljmonopolet hele tiden arbeider for å yte sine kunder den best mulige service, innenfor de rammene alkoholpolitikken setter. Utvalget er av den mening at den moderniseringen som har skjedd med detaljmonopolets virksomhet i de senere år bør fortsette, og at det skal arbeides for å skape butikker som kan yte en høy grad av service. Mens et mindretall går inn for selvbetjening tar flertalletdet motsatte standpunkt, og uttrykker at den kontrollform som ligger innebygd i disksalg i seg selv er et viktig argument for at Vinmonopolet nettopp har en helse- og sosialpolitisk profil. Selvbetjeningssalg i Vinmonopolets butikker ble ikke tatt opp i høringsnotatet, men flere av høringsinstansene har på bakgrunn av drøftelsene i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? uttalt seg om spørsmålet.

Rusmiddeldirektoratet, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundetog IOGTuttaler at de støtter utvalgets flertalls syn.

Medisinsk fakultet ved Universitetet i Oslo, Legeforeningen og Forbundet Mot Rusgift viser alle til at det er god dokumentasjon for å hevde at selvbetjeningssalg fører til økt forbruk av alkohol.

Handel og Kontor i Norgeslutter seg til Funksjonærklubben i Vinmonopoletsuttalelse:

«Vi tror også at innføring av selvbetjente butikker vil virke mot sin hensikt i alkoholpolitisk sammenheng. I tillegg til å bli mer lik dagligvarehandelen, vil kundenes mulighet til å søke våre faglige råd bli sterkt redusert eller helt borte. Også i denne sammenheng vil kontrollfunksjonen ubetinget bli langt dårligere enn ved dagens salgssystem.»

Ingen av de kommunene som har uttalt seg om selvbetjente vinmonopolutsalg ønsker en slik endring av salgsformen for brennevin, vin og sterkøl. De fleste viser til begrunnelsen fra utvalgets flertall.

Flertallet i Vinmonopolets styregår derimot inn for at Vinmonopolet gis anledning til å iverksette forsøk med selvbetjening i et begrenset antall butikker. Dette flertallet legger særlig vekt på at det i en større sammenheng ikke nødvendigvis er god alkoholpolitikk å gjøre selve kjøpssituasjonen tungvint for de som allerede har bestemt seg for å handle i Vinmonopolets butikker. Det fremheves som også tidligere nevnt at man da står i fare for å møte så stor motstand at det blir en trussel mot Vinmonopolets eksistens.

Det er styrets forutsetning for et forsøk med selvbetjening at kundene skal ha anledning til å få samme varefaglige veiledning som ved disksalg, at systemet blir utformet slik at den sosiale kontrollen kan opprettholdes og at betjeningens sikkerhet blir ivaretatt. Forsøket må legges opp slik at det blir mulig å kontrollere for konsekvensene av endringer i slike forhold.

Sosial- og helsedepartementeter enig i at det er viktig for å opprettholde oppslutningen om detaljmonopolet at Vinmonopolet er i stand til å yte sine kunder god service. Innføringen av selvbetjening kan på noen måter bidra til dette ved å lette køproblemer og irritasjon over utsolgtsituasjoner.

Som Vinmonopolet selv påpeker står man her overfor en konflikt mellom ønsket om at Vinmonopolet skal være et effektivt alkoholpolitisk instrument, og ønsket om å yte forbrukerne bedre service. De positive effektene av tiltak for bedret kundeservice må overstige de negative alkoholpolitiske konsekvensene av slike endringer for ikke å tjene mot sin hensikt.

Etter departementets syn er det to viktige alkoholpolitiske betenkeligheter ved selvbetjeningssalg.

De foreløpige resultatene fra en forsøksordning med selvbetjening i enkelte av Systembolagets butikker i Sverige, referert av utvalget, viser at alkoholsalget i selvbetjeningsbutikkene økte kraftig, med hele 15%. Selv om noe av økningen skyldes at flere velger å handle i selvbetjeningsbutikkene enn i de betjente, tyder tallene på at selvbetjeningsordningen fører til et rent mersalg av alkohol.

Økt tilgjengelighet i form av selvbetjent salg vil i sterkere grad enn økt tilgjengelighet i form av utvidede salgstider innebære et avvik fra den omsetningsform som utgjør monopolordningens sosialpolitiske signaleffekt. Departementet er enig med utvalgets flertall i at disksalg i seg selv er et viktig argument for at Vinmonopolet har en helse- og sosialpolitisk profil.

Departementet finner at selvbetjeningssalg av brennevin, vin og sterkøl kan få alkohopolitiske konsekvenser i en slik grad at det ikke kan forsvares ut fra et ønske om bedre kundeservice. Disksalg har forsåvidt også servicefordeler i form av kundeveiledning. Det legges vekt på at det er relativt stor motstand mot selvbetjeningssalg blant høringsinstansene, og at heller ikke utvalget vil støtte en slik endring i omsetningsformen for Vinmonopolets varer.

På denne bakgrunn vil departementet ikke tilrå at det iverksettes forsøksordninger med selvbetjeningssalg.

12.2 Salgstider for brennevin, vin og sterkøl

12.2.1 Gjeldende rett

Ifølge alkoholloven § 3-4 første ledd kan salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder skje fra kl 08.30 til kl 18.00. På dagen før søn- og helligdager skal salget opphøre kl 13.00. Dette gjelder ikke dagen før Kristi Himmelfartsdag. Med hjemmel i bestemmelsens annet ledd har Sosial- og helsedepartementet fastsatt mer begrensede åpningstider enn de ytre rammer som følger av § 3-4 første ledd. Disse begrensningene varierer fra utsalgssted til utsalgssted. Salg er etter bestemmelsens tredje ledd forbudt på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften og på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg.

12.2.2 A/S Vinmonopolets salgstider

Alkoholpolitisk utvalg har drøftet Vinmonopolets åpningstider uten å fremme konkrete endringsforslag, men fremhever at det er grunn til hele tiden å se dem i sammenheng med endringer i det øvrige handlemønsteret i samfunnet. Utvalget viser til at bortsett fra at utsalgsstedene nå kan ha vanlig åpningstid dagene før Kristi Himmelfartsdag, 1. og 17. mai, har det ikke skjedd noen utvidelse av Vinmonopolets faktiske åpningstid i løpet av de siste 20 årene.

Vinmonopolethar i sin høringsuttalelse på eget initiativ tatt opp spørsmålet om salgstidene, og uttaler:

«De endrete åpningstidene gjorde at det ble mindre vanlig å handle om morgenen. En mye større del av handlingen ble lagt til sen ettermiddag og tidlig kveldstid. Endringene i åpningstiden har også ført til at lørdagen har fått endret status. For 15-20 år siden var det vanlig å se på lørdag som en innledning til helga; helga begynte lørdag ved at butikkene lukket tidlig. Nå holder butikkene åpent langt ut over lørdags ettermiddag, og lørdagen er for mange en handledag.

Etableringen av kjøpesentrene førte til at mye av handelen i byenes sentrum flyttet ut til butikker som var lokalisert til kjøpesentre. Kjøpesenterbutikkene holder gjerne lenger åpent enn sentrumsbutikkene, som fremdeles stenger omkring 17-18 på hverdager og 14-15 på lørdager. Kjøpesentrene legger også vekt på å være lett tilgjengelige med bil.

Som en følge av det endrede handlemønsteret, har mange vinmonopolbutikker i senere år blitt lagt til kjøpesentre. Rammene for butikkenes åpningstider har imidlertid lagt fast. Dette har ført til at åpningstidene ved vinmonopolbutikkene som er lokalisert til kjøpesentre er i utakt med handlemønsteret på slike steder. For butikkene i de tradisjonelle bysentra er ikke problemet like stort.

Styret har merket seg Alkoholpolitisk utvalgs uttalelse om at det er grunn til å se Vinmonopolets åpningstider i sammenheng med endringer i det øvrige handlemønsteret i samfunnet.»

For å oppnå en noe bedre tilpasning til det endrete handlemønsteret, ønsker et flertall i styret (fem medlemmer) at butikkene blir gitt adgang til å holde åpent alle hverdager til kl. 18.00, og på dager før søn- og helligdager (unntatt dagen før Kristi Himmelfartsdag og offentlige høytidsdager) til kl.15.00. Det uttales videre at innenfor denne rammen bør Vinmonopolet selv kunne fastsette åpningstidene for den enkelte butikk, avhengig av det lokale handlemønsteret. Et mindretall (fire medlemmer) ønsker at de nåværende rammene for åpningstiden forblir uendret.

Funksjonærklubben i Vinmonopolet,med tilslutning av Handel og Kontor, uttaler at de ikke er prinsipielt imot økt tilgjengelighet, men mener dagens restriktive salgssystem bør opprettholdes. På denne bakgrunn ønskes heller ikke utvidelse av salgstiden:

«En forlengelse vil etter vårt syn primært innebære en forskyvning av kundestrømmen og ikke ha noen effekt i forhold til å kapre kunder fra det illegale markedet, som vel må være det alkoholpolitiske målet med økt tilgjengelighet.»

Sosial- og helsedepartementet vil bemerke at en forlengelse av salgstidene for brennevin, vin og sterkøl er en måte å øke tilgjengeligheten til disse varene på innenfor rammene av monopolsystemet.

Utvalget viser til at det er gjort få undersøkelser om virkningen av at alkohol blir tillatt solgt flere timer i døgnet. Det er derfor vanskelig å si hvilke konsekvenser en utvidelse av åpningstidene vil kunne ha på alkoholproblemene. Erfaringsmessig tyder forskningen likevel på at mindre endringer innenfor et stabilt monopolsystem vanligvis har små eller ingen påviselige effekter på forbruk og skader, jf kapittel 2.5.5.

Endringene i handlemønsteret tatt i betraktning, er departementet enig med Vinmonopolets styre når det uttaler at:

«Det å tilby Vinmonopolets kunder god service er også en viktig side ved alkoholpolitikken. Om en ikke tar tilstrekkelig hensyn til kundenes krav til service, kan resultatet lett bli at krefter som ønsker å avskaffe monopolordningen får så stor oppslutning at de blir en trussel mot dens eksistens.»

Hovedsiktemålet med en utvidelse av salgstider vil være å styrke Vinmonopolets stilling, ikke å bekjempe det illegale marked. Det kan dog ikke ses bort fra at man ved å utvide salgstiden kan oppnå positive effekter også for holdningen til illegalt omsatt alkohol.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad rammene for Vinmonopolets åpningstider skal utvides, kunne det vært en fordel å ha samme maksimaltider for salg av alle alkoholholdige varer. I kapittel 12.3 foreslås innført maksimal salgstid for øl med alkoholinnhold under 4,76 volumprosent til kl. 20.00 på hverdager, og til kl. 18.00 på dager før søn- og helligdager. På den annen side bør det av alkoholpolitiske grunner legges vekt på at det er større grunn til å begrense salgstidens ytre ramme for brennevin, vin og sterkøl enn for svakere øl. Vinmonopolet går inn for at ytterrammer for åpningstiden settes til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på lørdager. En slik faktisk utvidelse av salgstidene på hverdager vil ikke kreve lovendring.

På bakgrunn av de synspunkter som fremkommer i kapittel 2.5.5 om et monopolsystem som i best mulig grad er tilpasset befolkningens behov, foreslår departementet at § 3-4 endres slik at salg kan skje til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager, unntatt på jul-, nyttårs-, påske- og pinseaften da salg er forbudt.

12.3 Salgstider for øl med lavere alkoholinnhold enn 4,76 volumprosent

Salgstiden for øl med alkoholinnhold under 4,76 volumprosent alkohol følger i medhold av § 3-7 første ledd, som utgangspunkt salgsstedets åpningstid i henhold til lov 26 april 1985 nr 20 om åpningstid for utsalgssteder. Alkohollovens § 3-7 annet ledd gir kommunen adgang til å innskrenke salgstiden for det enkelte salgssted, eller for noen eller alle ved forskrift. Kommunen har også adgang til å bestemme at salg av øl ikke skal finne sted til bestemte tider på dagen eller på bestemte ukedager. Dersom kommunen ønsker å innskrenke salgstiden for ett eller flere utsalgssteder i løpet av bevillingsperioden, må dette gjøres i forskrifts form med mindre vilkårene for omgjøring i forvaltningsloven § 35 er til stede. Kommuner med vinmonopolutsalg har en begrenset adgang til å innskrenke salgstiden for øl, da innskrenkningen ikke kan gå videre enn Vinmonopolets faktiske åpningstid, jf § 3-7 tredje ledd.

Spørsmålet om fastsettelse av salgstider har vært drøftet av Alkoholpolitisk utvalg,men uten at utvalget samlet seg om et konkret forslag. Et mindretall ønsker imidlertid at det innføres en regel for maksimal åpningstid for ølsalget. Deler av dette mindretallet foreslår at den maksimale åpningstiden settes til kl.20.00 på hverdager og til kl.18.00 på lørdager.

Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening og Hotell- og Restaurantarbeiderforbundetmener det må være opp til kommunene selv å bestemme salgstidene for øl. Forbrukersamvirket ønsker en nasjonal regel for maksimal åpningstid som følger butikkens åpningstid, mens Pilsens Vennervil ha ølsalg så lenge butikkene er åpne uten adgang for kommunen til å vedta innskrenkninger. Norges Colonialgrossisters Forbund uttaler at salgstidene for øl bør reguleres i alkoholloven ut fra en «normaltid» i den grad det bestemmes politisk at øl skal selges i dagligvarebutikkene under andre åpningstider enn resten av sortimentet, hvilket de finner unødvendig.

Dagligvareforbundet (DF)uttaler:

«DF ønsker i prinsippet at salgstiden for øl skal følge butikkenes åpningstider eller være tilnærmet like for hele landet. Ulike salgstider mellom kommunene skaper imidlertid konkurransevridning og omsetningslekkasje. Departementets forslag om en «normaltid» for salg av øl er et skritt i riktig retning. Dette kan bidra til en noe mer enhetlig politikk på dette området over hele landet. Imidlertid vil forbundet foreslå at normaltiden settes til det som er «kjernetiden» i åpningstidsloven, dvs. til kl. 20.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager. Det bør imidlertid overveies om ikke dette bør reguleres direkte i alkoholloven, slik departementet nevner som ett av alternativene. Men DF er skeptisk til at kommunene skal ha adgang til å gjøre unntak fra bestemmelsen.»

De kommunersom har tatt standpunkt til spørsmålet om endringer i dagens system for regulering av salgstidene for øl, er delt i synet på departementets forslag om normaltid. 15 kommuner uttaler at de støtter forslaget fordi det gir nødvendig fleksibilitet i forhold til lokale og individuelle forhold, mens like mange ønsker innført en maksimal salgstid for øl som bare kan fravikes i innskrenkende retning. Lørenskog kommuneuttaler:

«Deler av utvalget ønsker en maksimal tid for salg/skjenking. Dette vil være positivt på bakgrunn av at næringen ofte har pekt på forskjeller mellom kommuner. En viser til departementets høringsnotat om endring til loven, hvor det er foreslått «normalåpningstider». En støtter forslaget om normalåpningstider framfor forslaget om maksimale åpningstider. Bakgrunnen for dette er at kommunen kan dispensere fra normalåpningstider. Dette kan være viktig på grunn av spesielle lokale hensyn.»

Bø kommune mener at det bør fastsettes en nasjonal standard som det skal være vanskelig å dispensere fra. Det kommunale demokratiet bør normalt bare kunne endre denne i skjerpende retning.

Statens institutt for alkohol- og narkotikaforskning (SIFA) uttaler i samme retning:

«Forslaget til innstramming av salgstiden for øl ...... synes å være et kompromiss mellom den nåværende lovtekst og et forslag fra et stort mindretall i utvalget om en nasjonal regel for lovlig salgs- og skjenketid. Forskjellen mellom dagens regler og forslaget er at mens kommunestyrene nå må gjøre eksplisitte vedtak hvis salgs- eller skjenketiden skal være kortere enn salgs- eller skjenkestedets åpningstid, må de etter det nye forslaget gjøre eksplisitte vedtak for å avvike fra den normen som er angitt i loven. Kommunestyrene står imidlertid helt fritt til å gjøre slike vedtak. En noe mer restriktiv utforming ville det være hvis man i loven påla kommunestyret at eventuelle utvidelser av salgs- eller skjenketiden i forhold til normen måtte begrunnes med spesielle forhold i kommunen.»

Også Forbundet Mot Rusgiftgår inn for en slik løsning.

Avholdsfolkets Landsrådmener tiden er inne for å sette nasjonale rammer for når salg av øl bør forekomme og foreslår innført maksimumstid, noe som vil samsvare med ordningen for salg av brennevin, vin og sterkøl. IOGTer av samme oppfatning, og uttaler:

«IOGT vil støtte det syn hva angår åpnings- og lukningstider at det settes en form for «nasjonal standard» på dette området, - maksimaltider fastsatt i loven. Da ville man i noen grad unngå de uverdige utspillene det finnes eksempler på om en slags konkurranse kommuner imellom om mest mulig liberale åpningstider. Det blir også brukt argumenter vedr. handelslekkasje, tapt omsetning e.l. for å kunne selge alkoholholdige drikkevarer lengst mulig til flest mulig.»

Arbeidernes Edruskapsforbund, avholdslaget «Sverre» og Legeforeningenuttaler at de går inn for å lovfeste maksimaltider for salg av øl.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at dagens kobling mellom alkoholloven og åpningstidsloven gjør regelverket uoversiktlig. I tillegg kommer at åpningstidsloven skal ivareta helt andre hensyn enn alkoholloven.

Alkohollovens formål er å begrense forbruket av alkohol gjennom blant annet tiltak rettet mot tilbudssiden. Salgstiden har direkte betydning for tilgjengeligheten til alkoholholdige varer. Behovet for forbrukervennlige butikker har imidlertid i de senere år ført til stadige utvidelser av åpningstiden, enkelte kommuner har også gitt adgang til å holde søndagsåpent. I åpningstidsloven § 5 nr 3 er det dessuten gjort unntak for blant annet utsalgssteder på campingplasser og typiske turiststeder der salget i perioder hovedsaklig skjer til turister. Det betyr at disse utsalgsstedene i prinsippet kan ha åpent døgnet rundt.

Slik regelverket er i dag kreves det at kommunen tar uttrykkelig stilling til, og treffer vedtak om salgstiden for øl dersom denne skal være kortere enn salgsstedets åpningstid. På bakgrunn av at koblingen til åpningstidsloven i mange tilfeller fører til at øl selges lenger enn alkoholpolitisk ønskelig, har departementet vurdert ulike alternative systemer for regulering av salgstidene for øl.

Salgstidene kan for det første fastsettes på fritt grunnlag av kommunestyret i forbindelse med tildeling av salgsbevilling, eller i forskrift. En slik ordning vil ivareta hensynet til lokalt selvstyre, og føre til at kommunen bevisst vil måtte ta standpunkt til salgstiden.

Et annet alternativ er å lovfeste en normalramme for salgstiden for øl slik departementet foreslo i høringsnotatet, med adgang for kommunen til å innskrenke eller utvide denne. Hensynet til kommunens alkoholpolitikk og næringen tilsier at det bør være et visst rom for å ta hensyn til individuelle og lokale forhold. Det bør med en slik løsning imidlertid være opp til den enkelte kommune å avgjøre hvilke grunner som skal tilsi utvidelser av salgstiden i forhold til normaltid. Det er vanskelig å gi en uttømmende anvisning på hvilke grunner som kan gi dispensasjonsadgang, og lovregulering av krav til spesielle tilfeller eller særlig begrunnelse vil kunne skape tolkningstvil. Forsåvidt vil derfor en innføring av normaltider i prinsippet svare til dagens system, slik enkelte høringsinstanser også har påpekt.

Det tredje alternativ for regulering av salgstidene er fastsettelse av maksimaltider slik utvalgets mindretall har foreslått. Fordelen med et slikt system sett fra en alkoholpolitisk synsvinkel er at man da, som både Dagligvareforbundet og IOGT er inne på, kan unngå konkurranse kommunene imellom om de lengste åpningstidene. Departementet mener maksimaltider for salg av øl kan være en hensiktsmessig måte å markere en grense for kommunenes frihet til å utforme sin egen alkoholpolitikk, og legger vekt på at så mange av høringsinstansene, inkludert kommunene, ønsker en slik løsning.

Ved vurderingen av hva maksimalrammen skal være er det etter departementets mening nødvendig å finne et rimelig kompromiss mellom på den ene siden ønsket om å stramme inn salgstidene for øl, og på den annen side de faktiske salgstider i kommunene i dag. Det kan derfor være interessant å se hen til hvilke salgstider de største kommunene som hovedregel opererer med for å finne en slik mellomløsning.

I Oslo selges øl til kl. 22.00 både hverdager og lørdag. Bergen har ølsalg til kl. 22.00 på hverdager, og til kl. 18.00 på lørdager. I Trondheim er salgstidene til kl. 20.00 på hverdager, og med enkelte innskrenkninger til kl. 18.00 på lørdager. Stavanger har salgstid til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på lørdager, mens Tromsø for salg av øl i sentrum har salgstider tilsvarende Vinmonopolets faktiske åpningstid, og i distriktet har maksimal salgstid til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 13.00 på lørdager.

Et par av høringsinstansene som ønsker normaltid og ikke maksimaltid, har poengtert at salgsrammen bør følge kjernetiden etter åpningstidsloven, som er kl. 20.00 på hverdager og kl. 18.00 på lørdager. På denne måten vil man i mange tilfeller slippe problemet med å unnta øl fra salg mens butikkene stadig er åpne.

Av de 4 høringsinstanser som har uttalt seg om tidsrammene ved maksimaltid, går Arbeidernes Edruskapsforbundog avholdslaget «Sverre»inn for at denne skal være til kl. 20.00 på hverdager, og til kl. 18.00 på lørdager.

Avholdsfolkets Landsråd (AL)ønsker ikke salg av øl etter kl. 19.00 med slik begrunnelse:

«Norsk og internasjonal forskning er i dag klar på punktet om sammenheng mellom tilgjengelighet og forbruk. Begrenset tilgjengelighet gir begrenset forbruk så sant den aktuelle restriksjonen har rimelig god oppslutning i befolkningen. Maksimumssalgstid for øl til klokka 19.00 vurderer vi som et forslag som har rimelig god oppslutning i befolkningen. For folk flest er det ikke noe stort poeng å kunne få kjøpt øl frem til klokka 23.00. Ølsalg til langt utover kvelden legger ellers forholdene til rette for impulskjøp i forbindelse med spontane drikkesituasjoner. Dette vil falle spesielt uheldig ut for folk i faresonen for å utvikle alkoholproblemer og ungdom som finner ut at de forhåndskjøpte varene ikke rekker til hele vorspielet.»

ALønsker at salg av øl skal opphøre kl. 15.00 også dagen før Kristi Himmelfartsdag, og mener unntaket for akkurat denne dagen gjør regelverket uklart og uforståelig. Det har ikke kommet innvendinger mot departementets forslag om at det som hovedregel skal være forbud mot salg av øl på søn- og helligdager, og på 1. og 17. mai.

Departementeter enig i at det kan være hensiktsmessig å sette maksimaltiden til kl. 20.00 på hverdager og til kl. 18.00 på lørdager, slik som «kjernetiden» etter åpningstidsloven. Dette tidspunktet synes å være akseptabelt ut fra de salgstider som i dag finnes, og er i samsvar med forslaget fra utvalgets mindretall. Med en angivelse utelukkende av maksimaltiden for salg i loven, vil imidlertid kommuner som generelt ønsker kortere salgstid måtte fatte eksplisitte vedtak om dette, og dermed gi inntrykk av et avvik fra «normalen». På bakgrunn av at ølsalget i Stavanger og Tromsø kommuner, og antakeligvis en rekke andre, mindre kommuner, opphører ikke senere enn kl. 18.00 på hverdager og kl. 15.00 på lørdager, finner departementet at det alkoholpolitisk gir den beste løsning å fastsette en normaltid tilsvarende dette, men med adgang for kommunene til å vedta utvidelser frem til kl. 20.00/18.00.

Som tidligere nevnt er hovedregelen i dag at salg av øl på søn- og helligdager er forbudt. Kun i de tilfeller det blir gitt adgang til å holde åpent i medhold av åpningstidsloven vil det kunne selges øl, og kun dersom kommunen ikke forbyr det. Det kan under ingen omstendighet holdes åpent 1. juledag, 1. påskedag, 1. pinsedag og langfredag. Departementet kan ikke se at det er grunner som tilsier at det er behov for å få kjøpt øl også på søn- og helligdager, og mener prinsippet om at salg av øl ikke skal finne sted slike dager bør videreføres i form av et absolutt forbud.

Departementetforeslår at det i alkoholloven § 3-7 fastsettes normaltid for salg av øl som skal være til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Kommunene skal ha adgang til å innskrenke eller utvide tiden for salg i forhold til dette, men utvidelser kan ikke gå lenger enn til kl. 20.00 på hverdager og kl. 18.00 på lørdager. På søn- og helligdager skal salg av øl være forbudt.

12.4 Salg av alkoholholdig drikk på valgdager og dager for folkeavstemning

12.4.1 Salg av øl på valgdager

Det følger av lov av 1. mars 1985 nr 3 Om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg § 93 at reglene for salg og skjenking av alkoholholdig drikk på søn- og helligdager også gjelder for dager for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg. Reglene er forskjellige for de forskjellige alkoholtypene. Det følger av alkoholloven § 3-7 første ledd, sammenholdt med åpningstidsloven, at dispensasjon fra åpningstidslovens bestemmelse om søndagslukkede butikker gir adgang til ølsalg på søndager og valgdager dersom kommunen ikke uttrykkelig har forbudt det.

Departementet foreslår i høringsnotatet at valgloven § 93 oppheves. Reglene for salg av øl på valgdager vil på denne måten ikke lenger være knyttet til reglene for søndagssalg av øl, noe som innebærer at det i motsetning til i dag som hovedregel blir adgang til å selge øl på valgdagen.

Høringsinstansene er enige i at det er behov for forenkling av dagens system for regulering av ølsalg på valgdager. Kommunal- og arbeidsdepartementetuttaler:

«Kommunal- og arbeidsdepartementet er enig i at regelverket om salg av alkoholholdige drikker på valgdagen er unødig komplisert, bl.a. fordi det er spredt på tre forskjellige lover. Erfaringsmessig oppstår spørsmål om hva som er gjeldende rett i forbindelse med hvert valg og Kommunal- og arbeidsdepartementet mottar forholdsvis mange telefonhenvendelser om dette både fra valgstyrene i kommunene og fra forhandlere. Vi ser det derfor som en stor fordel om reglene om salg på valgdagen i sin helhet kan tas inn i alkoholloven slik at valgloven § 93 blir overflødig og kan oppheves.»

Når det gjelder prinsippet om at salg av øl på valgdagen som hovedregel skal være tillatt, er det fremkommet en del synspunkter fra høringsinstansene. Dagligvareforbundet er enig i dette, men er i tråd med sine merknader til kapittel 12.3 uenig i at kommunene skal ha mulighet til å forby slikt salg.

Det er forholdsvis få kommuner som har uttalt seg om salg av øl på valgdagen, men av disse går mindretallet inn for departementets løsning.

Flertallet av kommuneneønsker et absolutt forbud mot salg av øl på valgdager, en del av disse mener det samme må gjelde salg av øl på søndager.

Avholdsfolkets Landsråd mener det bør være et generelt forbud mot salg av alle alkoholholdige drikker på valgdager og folkeavstemninger fordi dette er viktige dager for vårt demokrati og dager hvor edruskap er av særdeles stor betydning. Arbeidernes Edruskapsforbund går også inn for forbud.

Kommunal- og arbeidsdepartementet uttaler at den foreslåtte regelen sannsynligvis vil medføre den samme utbredelse av omsetning av øl på valgdagen som tidligere, men mener en hovedregel om tillatt salg vil gi et signal om liberalisering, særlig fordi det ikke foreslås felles regel for valgdager og søndager. Videre uttales:

«I Ot.prp.nr 79 (1993-94) om lov om folkeavstemning og i Ot.prp.nr 30 (1994-95) om endringer i valgloven har departementet lagt vekt på at valghandlingen er en alvorlig og viktig handling som bør omsluttes av ro og verdighet og at det er viktig å unngå forstyrrelser i valglokalet. Lovforbud som i utgangspunktet forbyr salg av alle alkoholholdige drikker på valgdagen blir av mange sett på som regler som bidrar til realiseringen av dette prinsippet. Selv om et forbud mot salg av øl på valgdagen skulle ha liten alkoholpolitisk betydning, ser avdelingen ikke bort fra at et forbud gir signaler om at valghandlingen er en viktig demokratisk handling og således er med på å skape respekt for valget. Kommunal- og arbeidsdepartementet ser ikke bort fra at en endring som oppfattes som en liberalisering, kan gi et uheldig signal når det gjelder målsettingen om å opprettholde verdigheten rundt og respekten for valghandlingen.»

Sosial- og helsedepartementetvil bemerke at det er behov for endringer i dagens regelverk for salg av øl på valgdager, som er unødig komplisert.

Det følger direkte av alkoholloven § 3-4 tredje ledd at salg fra A/S Vinmonopolets utsalgssteder ikke skal finne sted på valgdager. Valgloven § 93 er derfor overflødig hva angår salg av brennevin, vin og sterkøl. Etter departementets oppfatning kan valgloven § 93 med fordel oppheves slik at alkohollovens bestemmelser også regulerer salget av øl på slike dager. Slik regulering kan foretas enten ved å lovfeste et absolutt forbud mot salg slik det er gjort for Vinmonopolets varer, ved motsatt å la salg av øl som hovedregel være tillatt men med adgang for kommunen til å forby det, eller ved å la salg av øl som hovedregel være forbudt men med adgang for kommunen til å tillate det.

Hovedregelen i dag er at salg av alkohol skal være forbudt på valgdager. Det er derimot tillatt å skjenke øl og vin på valgdagen, en ordning departementet ikke ser grunn til å endre. Det vil neppe ha stor alkoholpolitisk betydning om det også gis adgang til å selge øl i butikkene.

Departementet legger imidlertid vekt på uttalelsene fra de av høringsinstansene som er betenkt over forslagets uheldige signaleffekt, og vil derfor ikke opprettholde forslaget om at salg av øl på valgdager som hovedregel skal være tillatt. Flertallet av høringsinstansene ønsker lovfestet et absolutt forbud mot salg av øl på valgdager, og departementet er enig i at dette må anses best i samsvar med ønsket om å sikre verdighet rundt valghandlingen.

Departementet foreslår at valgloven § 93 oppheves, og at det i alkoholloven § 3-7 inntas en regel om at salg av øl på valgdager og dager for folkeavstemning er forbudt.

12.4.2 Salg av alkoholholdig drikk på dager for folkeavstemning

Alkoholloven § 3-4 tredje ledd om forbud mot salg av brennevin, vin og sterkøl på visse dager nevner stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg, men ikke folkeavstemning. Departementet har imidlertid lagt til grunn at reglene for salg av alkoholholdig drikk på valgdager får tilsvarende anvendelse for stemmedagen for folkeavstemning.

I høringsnotatet gikk departementet inn for å innta en tilføyelse i alkoholloven § 3-4 tredje ledd om at forbudet mot salg fra Vinmonopolets utsalgssteder også omfatter stemmedagen for folkeavstemning. Som en følge av forslaget i kapittel 12.4.1 om å regulere salg av øl på valgdager direkte i alkoholloven, vil det være hensiktsmessig å innta samme tilføyelse i alkoholloven § 3-7.

Kommunal- og arbeidsdepartementet mener at det på bakgrunn av erfaringene fra gjennomføringen av folkeavstemningen om EU i 1994 er en fordel at det også gis regler i alkoholloven om salg av alkoholholdige drikker på dager for folkeavstemning. Valglovens bestemmelser anbefales anvendt så langt de passer også ved gjennomføringen av folkeavstemninger, noe som tilsier at regler om gjennomføringen som er tatt inn i andre lover er de samme ved folkeavstemninger som ved valg. Likhet vil også gjøre det enklere for kommunene å praktisere reglene.

Trondheim kommuneuttaler at det er ingen grunn til å ha ulike bestemmelser for de dager det er valg og folkeavstemninger på. Lyngdal kommune mener det er positivt at eksisterende forbud mot salg av sterkøl, vin og brennevin på valgdager også skal gjelde dager for folkeavstemning, så det ikke er grobunn for tvil.

Sosial- og helsedepartementeter enig i uttalelsen fra Kommunal- og arbeidsdepartementet hva angår likestilling i lovverket av valgdager og dager for folkeavstemning. Når det gjelder spørsmålet om regelen bare skal omfatte landsomfattende folkeavstemninger, eller om også lokale folkeavstemninger som gjennomføres i en eller flere kommuner skal omfattes, er det etter Sosial- og helsedepartementets oppfatning grunn til å begrense anvendelsesområdet til folkeavstemninger som Stortinget har besluttet.

Departementet foreslår at stemmedagen for folkeavstemning vedtatt ved lov tilføyes alkoholloven §§ 3-4 tredje ledd og 3-7 første ledd, se lovutkastet.