20 Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1-3 tredje og fjerde ledd

Definisjonene av vin og brennevin er knyttet til framstillingsmåten. Med vin forstås drikk som er laget av druesaft ved alkoholgjæring, herunder vin laget av druer tilsatt tilvirket alkohol, dvs de tradisjonelle sterkvinene som også omfatter aromatiserte viner. Det vises til Landbruksdepartementets forskrift av 1. juli 1996 nr 710 om vin og alkoholsterke drikker mv, gitt med hjemmel i lov 17 juni 1932 nr 6 om kvalitetskontroll med landbruksvarer mv §§ 2 og 3. Når det gjelder definisjoner av og bestemmelser om vin, viser forskriften i §§ 2 og 3 til EØS-avtalen, nærmere bestemt protokoll 47 og Vedlegg II del XXVII nr 3 om aromatiserte viner mv.

Likeledes vil vinkategorien omfatte drikk som er laget av frukt, bær, plantesaft eller honning ved alkoholgjæring uten tilsetting av tilvirket alkohol, f eks fruktvin, cider og mjød. Likt med vin regnes også vin og drikk i vinkategorien i ulike blandinger, f eks med alkoholfrie væsker eller med øl.

Med brennevin forstås alle drikker som er basert på tilvirket alkohol fremstilt ved destillasjon, ved gjæring med påfølgende destillasjon eller ved annen teknisk prosess. Drikken kan være ublandet, blandet med andre produkter eller tilsatt andre produkter. Betegnelsen brennevin dekker dermed alle blandingsprodukter som inneholder tilvirket alkohol med unntak for sterkvinene. En drikk som inneholder mer enn 22 volumprosent alkohol regnes alltid som brennevin.

Til § 1-4a

Ny § 1-4a lovfester hovedregelen om at salg, skjenking, engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk bare kan skje etter kommunal eller statlig bevilling.

Til § 1-4b

I denne bestemmelsen reguleres hvem bevillinger etter alkoholloven skal gis til. Den gjelder både salgsbevillinger, kommunale og statlige skjenkebevillinger, engros- og tilvirkningsbevillinger. Bestemmelsen innebærer ingen endring i forhold til gjeldende rett hva angår bevilling til engrossalg og tilvirkning av alkoholholdig drikk.

Uttrykket «den for hvis regning virksomheten drives» er hentet fra alkoholloven § 3A-4 og lov av 3. juni 1983 nr 52 om overnattings- og serveringssteder (hotelloven) § 8. Bevillingshaver kan være en fysisk eller en juridisk person, f eks et ansvarlig selskap, aksjeselskap eller en annen sammenslutning. Bevillingen gis til den som har det økonomiske ansvaret for selve salgs- eller skjenkevirksomheten, dvs driftsselskapet. Dersom salgs- eller skjenkestedet drives som et enkeltmannsforetak gis bevillingen til vedkommende fysiske person, og dersom det er en juridisk person som står for driften gis bevillingen til denne. Bevillingen kan bare gis til en juridisk person som er gyldig stiftet. I de tilfellene hvor virksomheten er en del av et konsern e l, skal bevillingen gis til det driftsansvarlige selskap.

Hver virksomhet må ha en bevilling, men loven er ikke til hinder for at bevillingshaver kan ha flere bevillinger.

Hvert salgs- eller skjenkested må i utgangspunktet ha separat bevilling. Det gjelder selv om de ligger i samme bygning og har samme eier.

Unntak kan tenkes der det dreier seg om skjenkesteder som driftsmessig har nær tilknytning til hverandre, f eks en baravdeling som primært tar sikte på restaurantens gjester. Tilsvarende gjelder hotellets skjenkesteder som primært tar sikte på dets overnattingsgjester. I slike tilfeller kan det gis én bevilling også om skjenkestedene er plassert i ulike bygninger rundt et tun. Dette representerer en innstramming i forhold til gjeldende ordning, men er en naturlig konsekvens av endringene i bevillingssystemet. Det vil gjøre det lettere å føre kontroll og iverksette adekvate sanksjoner mot eventuelle overtredelser.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 3.

Til § 1-5

Det foreslås i tredje ledd at alkoholholdig drikk som inneholder mellom 0,70 og 2,50 volumprosent alkohol skal kunne selges av personer under 18 år under forutsetning av at en person over 18 år har daglig tilsyn med salget, jf tilsvarende § 5 annet ledd i lov 9. mars 1973 nr 14 om vern mot tobakkskader. Dette kravet vil være oppfylt når det gjelder salg fra en bevillingshaver, jf lovutkastet § 1-7c. Lovendringen må antas å få størst betydning for utsalgssteder som selger lettøl.

Til § 1-6

Endringen i første og annet ledd innebærer at fristen for behandling av søknader om fornyelse av salgs- eller skjenkebevillinger settes til 30. juni. Bestemmelsen i sjette ledd gir i realiteten kommunen anledning til å utsette behandlingen i ytterligere tre måneder. Endringen vil også gjelde for bevillinger som gis for kortere perioder enn fire år.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kapittel 2.6.2

Til § 1-7

I bestemmelsens første ledd fastslås at som hovedregel er det kommunen som gir bevilling til salg og skjenking. Unntak er gjort for statlig bevilling etter kap. 5. I forhold til tog og skip som ikke omfattes av statlig bevillingsmyndighet etter § 5-2, kan det oppstå spørsmål om hvilken eller hvilke kommuner som er rett bevillingsmyndighet. Det presiseres derfor i bestemmelsen at bevilling gis av den kommunen som skipet eller toget har som utgangspunkt for sin virksomhet, dvs starter sine turer fra, eventuelt fra flere kommuner som skjenking utøves i. Det vises til generelle merknader i kap. 9.3.2 - 9.3.4.

Etter andre ledd kan kommunen, i tillegg til å innhente uttalelser fra politiet og sosialtjenesten, innhente uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene. I motsetning til uttalelsene fra politiet og sosialtjenesten, er ikke uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene obligatorisk. Det er opp til kommunen å vurdere om det skal innhentes uttalelse fra skatte- og avgiftsmyndighetene i den enkelte sak.

Med skatte- og avgiftsmyndighetene menes her f eks skattefogden og kommunekassereren. Disse skal uttale seg om forhold som kan ha betydning for vurderingen av om bevilling bør gis. Det kan i den sammenheng bl a legges vekt på om de personene det stilles krav til etter § 1-7b tidligere har brutt skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen, eller om de på søknadstidspunktet har skatte- eller avgiftsrestanser.

Det er først og fremst overtredelse i forbindelse med utøvelse av næringsvirksomhet som er relevant, men også lovovertredelser i privatøkonomien bør opplyses, slik at kommunen har mulighet til å vurdere om disse likevel har sammenheng med utøvelse av næringsvirksomhet. I den grad det er mulig, bør skatte- og avgiftsmyndighetene også opplyse om personene har vært involvert i tidligere selskaper som f eks har blitt slått konkurs pga manglende betaling av skatter og avgifter.

Kommunen kan innhente uttalelser både fra skatte- og avgiftsmyndighetene i egen kommune og i andre kommuner. Det siste kan være aktuelt dersom bevillingssøker eller de aktuelle personene bor eller har bodd i andre kommuner, eller driver eventuelt har drevet, næringsvirksomhet der.

Som en konsekvens av at det stilles strengere krav til bevillingssøker, jf § 1-7b, skal den uttalelsen politiet gir i forbindelse med tildeling av bevilling også omfatte brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Politiet kan i den forbindelse, som ellers, ta hensyn til forhold som ikke fremkommer av politiattestene, jf strafferegistreringsloven § 7.

Datatilsynet forutsetter at attester som innhentes i forbindelse med vandelsdokumentasjon ikke gjøres til en del av konsesjonspliktig personregister, jf personregisterloven § 9.

Tredje leddregulerer søkers plikt til å sørge for sakens opplysning. Søkeren har ansvaret for at alle de opplysninger som er nødvendige for behandling av bevillingssøknaden foreligger. Det er særlig opplysninger om vandelen det er aktuelt å kreve dokumentert. Søker kan bare pålegges å dokumentere opplysningene så langt det er mulig å fremskaffe slik informasjon. Som eksempel på dokumentasjon kan nevnes utskrift fra Regnskapsregisteret som viser at årsoppgjør og revisjonsberetning er levert, firma-attest som viser hvem som har de vesentlige økonomiske interessene i virksomheten, og bekreftelser fra skatte- og avgiftsmyndighetene om at det ikke foreligger forfalte utestående krav på skatter eller avgifter.

Er søker en person eller et selskap med virksomhet i annet land enn Norge, må det kunne kreves attester som gir samme type informasjon og som er like notoriske som de norske attestene som er nevnt i foregående avsnitt.

I fjerde ledd er kretsen som skal gis melding om at bevillinger er gitt, utvidet til også å gjelde skatte- og avgiftsmyndighetene.

Se forøvrig de generelle merknadene i kap 4.3.

Til § 1-7a

Denne bestemmelsen er en lovfesting av det som følger av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper. I første ledd lovfestes at det er opp til kommunens frie skjønn å vurdere om bevilling til salg eller skjenking skal gis. Kommunene står temmelig fritt ved behandlingen av bevillingssøknadene. Men avgjørelsen må treffes på et saklig grunnlag. Hvilke hensyn det er legitimt å legge vekt på må vurderes konkret. Bestemmelsen gir eksempler på hensyn kommunen kan legge vekt på i skjønnsutøvelsen. De hensynene som nevnes er ikke uttømmende. Hensynene som nevnes kan brukes både for tildeling av bevilling og avslag på søknad. Lovfesting av hensynene innebærer ikke at kommunens skjønn blir et rettsanvendelsesskjønn.

Det følger av andre punktum at det også kan legges vekt på bevillingssøkers og sentrale personers egnethet til å ha en bevilling. I den sammenheng kan det både ses hen til deres evne og vilje til å overholde alkoholloven, andre lover som har sammenheng med alkoholloven og skatte- og avgiftslovgivningen.

Det vises forøvrig til kapittel 4.2.1 og 4.3.

Andre ledd gir kommunen mulighet til å fastsette et såkalt tak for antall bevillinger, d v s bestemme hvor mange bevillinger det maksimalt skal gis i kommunen.

Selv om det er satt et «tak» må kommunen behandle søknadene som kommer inn etter at taket er fastsatt og dette antallet bevillinger er tildelt. At søknader må behandles selv om de kommer inn etter at taket er nådd, betyr at de ikke uten videre kan avvises og returneres til søkerne. Selv om det på forhånd er klart at bevilling ikke kommer til å bli gitt, må saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven følges. Myndigheten til å behandle disse søknadene kan delegeres, se § 1-12 andre ledd og merknadene til denne.

Det vises til de generelle merknadene i kapittel 4.2.3.

Til § 1-7b

I første ledd stilles vandelskrav til bevillingshaver og andre sentrale personer i virksomheten. Disse må ha uklanderlig vandel i forhold til alkoholloven eller bestemmelser i annen lovgiving som har sammenheng med denne lovs formål. Som eksempel på lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål, kan nevnes tollovens regler og vegtrafikklovens bestemmelser om promillekjøring. I tillegg stilles det krav om uklanderlig vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen. Som eksempler på slike regler kan nevnes ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, merverdiavgiftslovens krav om at det sendes oppgaver over omsetning, betalt merverdiavgift, registrering av firmaet i merverdiavgiftsmanntallet osv, skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk, regnskapslovens krav om at det føres regnskap og utarbeides årsoppgjør, o l. Kravene gjelder også i i forhold til utenlandsk lovgivning.

Det er bevillingshaver, de med vesentlige økonomiske interesser i eller innflytelse over virksomheten som må oppfylle kravene. Ved vurderingen av hvem som har innflytelse over eller økonomisk interesse i virksomheten, er det de underliggende forhold som er avgjørende, ikke hvordan f eks selskapets eierstruktur og ledelse fremstår i det ytre.

Bevillingsmyndighetene kan pålegge bevillingssøker å redegjøre for hvem det er relevant å vurdere i forhold til vandel i søknaden. Det kan også kreves at dette bekreftes i den grad det er mulig f eks ved utskrift fra Brønnøysundregistrene. Bevillingsmyndighetene kan be om at bevillingssøkeren dokumenterer hver persons vandel i den grad det er mulig, ved f eks fremleggelse av skatteattester. Bevillingsmyndigheten kan også innhente opplysninger om vandel hos politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene, jf § 1-7 første ledd. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen.

Det er bevillingssøker som må dokumentere at vandelskravet er oppfylt.

Nærmere regulering av dokumentasjons- og vandelskravet kan gjøres i forskrift, jf siste ledd.

Bestemmelsen gjelder ikke for bevillinger til A/S Vinmonopolet, statlige bevillinger til engrossalg og tilvirkning, jf lovens kapittel 3A eller til befalsmesser, jf § 5-3.

Det vises forøvrig til kapittel 4.3.

Til § 1-7c

Første ledd stiller krav om at fysiske personer skal godkjennes som styrer og stedfortreder for hver bevilling. Kravet gjelder også ved søknad om bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende bevilling. Dersom krav om stedfortreder vil være urimelig, kan kommunen gjøre unntak fra kravet, f eks fordi virksomheten er liten. Dersom bevillingshaver er en fysisk person, er det ingenting i veien for at bevillingshaver også er styrer eller stedfortreder, men det stilles ikke krav om at han er det.

Det følger av andre ledd at styrer og stedfortreder enten må være ansatt i virksomheten eller arbeide der i kraft av eiertilknytning. Dersom styrer eller stedfortreder ikke er medeier, kreves m a o et formelt ansettelsesforhold. Selvstendige oppdragstakere kan ikke oppnevnes som styrer eller stedfortreder.

Det er den som har det daglige ansvaret for salget eller skjenkingen som kan utpekes som styrer. Med det menes at han har instruksjonsmyndighet over ansatte som driver med salg eller skjenking av alkohol. Eksempel på en slik person er butikksjef eller hovmester. Det er den reelle myndigheten, ikke den formelle, som f eks tittel, som er avgjørende.

Den som i styrerens fravær overtar pliktene og instruksjonsmyndigheten til styreren, skal utnevnes til stedfortreder.

Siste punktum regulerer skifte av styrer. At styrer slutter, innebærer at vedkommende ikke fortsetter i sin opprinnelige funksjon. Det er ikke avgjørende om vedkommende avslutter sitt arbeidsforhold i virksomheten. Bevillingshaveren må straks søke kommunen om godkjenning av ny styrer, selv om den nye styreren kun er midlertidig oppnevnt. Blir den oppnevnte styreren ikke godkjent, må bevillinghaveren straks søke på nytt om godkjenning av styrer.

I tredje ledd stilles krav om at styrer og stedfortreder må være over 20 år, og med mindre det gjelder bevilling for en enkelt anledning eller ambulerende bevilling, må de kunne dokumentere kunnskaper om alkoholloven og dens forskrifter. Dokumentasjonen kan skje enten med eksamen hvor alkoholloven inngår som en del av undervisningen, f eks fagbrev for kokk eller servitør, eller ved andre prøver.

Fjerde ledd stiller vandelskrav til styrer og stedfortreder. De må ha utvist uklanderlig vandel i forhold til alkohollovgivningen og bestemmelser i annen lovgivning som har sammenheng med alkohollovens formål. Det vises til de spesielle merknadene til § 1-7b første ledd. Det stilles ikke krav i forhold til skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen.

Nærmere regulering av vandels- og kvalifikasjonskravet vil gjøres i forskrift, jf siste ledd. Betalingen for godkjenning vil dreie seg om å dekke det offentliges kostnader til avholdelse av prøve som viser at kvalifikasjonskravene er oppfyllt.

Det vises til kapittel 3.3.

Til § 1-8

Første ledd slår fast at bevillingen kan inndras for resten av bevillingsperioden eller for en kortere periode. Inndragning kan for det første skje dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven. Ethvert brudd på alkohollovgivningen med tilhørende forskrifter kan gi grunnlag for inndragning.

Ifølge §§ 3-9 og 4-7 skal vilkårene for å få tildelt bevilling være oppfylt i hele bevillingsperioden. Inndragning vil kunne skje dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller disse kravene. Kommunen må vurdere om kravene for å få bevilling faktisk ikke lenger overholdes. Forhold som kan tilsi at bevillingshaveren ikke har god vandel i fht skatte- og avgiftsforpliktelsene kan være manglende innsending av selvangivelse, mangelfull regnskapsførsel, regnskap er ikke revidert, godkjent og innsendt til Brønnøysundregistrene og oppgaver vedrørende merverdiavgift og skattetrekk er ikke sendt til fylkesskattekontor/kemnerkontor. For å ta stilling til om bevillingshaver oppfyller kravene til vandel i forhold til skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen, kan bevillingsmyndigheten kreve fremlagt skatteattest.

Bevillingen kan også inndras dersom det viser seg at søkeren har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger i forhold til kravene for å få bevilling. Momenter i vurderingen av om bevillingen skal inndras i slike tilfeller, vil bl a være hvilke opplysninger det gjelder og hvor store avvikene er, og om bevillingshaver kan klandres for ikke å gi korrekte eller fullstendige opplysninger på søknadstidspunktet.

Kommunen har også adgang til å inndra bevillingen ved overtredelse av andre lover eller forskrifter når bestemmelsene har sammenheng med alkohollovens formål. Det må være en nær sammenheng mellom alkohollovens formål og den bestemmelsen som blir overtrådt. Eksempler på overtredelser som kan føre til inndragning er brudd på åpningstidsbestemmelsene, på tollovens bestemmelser om spritsmugling og brudd på politivedtektene om ro og orden. Brudd på andre bestemmelser som f eks brannforskriftene, helseforskriftene eller straffeloven § 349 a om rasediskriminering, gir ikke grunnlag for inndragning selv om disse bestemmelsene til en viss grad kan sies å gjelde utøvelsen av serveringsvirksomheten. Heller ikke brudd på arbeidsmiljølovens bestemmelser gir grunnlag for inndragning av skjenkebevillingen. Bestemmelsen gir imidlertid bevillingsmyndigheten anledning til å vurdere om utøvelsen av bevillingen foregår på en forsvarlig måte, jf §§ 3-9 og 4-7, i tråd med de hensyn som det ble lagt vekt på ved tildelingen. Dette innebærer bl a at dersom de hygieniske og brannsikkerhetsmessige forholdene er så kritikkverdige at driften er uforsvarlig, kan bevillingen inndras.

Videre kan brudd på vilkår satt i bevillingsvedtaket være inndragningsgrunn. Det vises til kap 4.4 for hvilke vilkår som lovlig kan stilles.

Bevillingsmyndigheten må selv konkludere med at det foreligger slik overtredelse som loven omtaler. Dom eller vedtatt forelegg kan anses som bevis, men også politirapporter og vitneutsagn, herunder kontrollrapporter, vil etter omstendighetene kunne være tilstrekkelige bevis. Det kan ikke kreves at det foreligger klageavgjørelse eller rettskraftig dom før inndragning kan vedtas. I situasjoner der det står påstand mot påstand, må bevillingsmyndigheten foreta en vanlig bevisvurdering når den skal ta stilling til inndragningsspørsmålet. Beviskravene ved inndragning er de samme som i forvaltningen forøvrig. Det er kommunen som har ansvaret for å føre bevis for det faktiske grunnlaget for inndragningsvedtaket. Loven pålegger ikke kommunen en særlig streng bevisbyrde.

Innholdet i bestemmelsens første ledd er forøvrig det samme som i någjeldende inndragningsbestemmelse. Det vises til de generelle merknadene i kap 8.

Bestemmelsens andre ledd nevner visse hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på i forbindelse med vurderingen av om inndragning skal skje. Hensynene vil også være relevante for vurderingen av inndragningsperiodens lengde.

Hvilken regel som er overtrådt vil være av betydning for om inndragning bør skje. F eks er skjenking til mindreårige et brudd på en sentral regel i alkoholloven, som det er grunn til å reagere strengt mot. Overtredelsens alvorlighetsgrad og grovhet kan også tillegges vekt ved vurderingen.

Også enkeltstående overtredelser gir grunnlag for inndragning. Det kan også tenkes situasjoner som er så alvorlige at bevillingsmyndigheten bør reagere med inndragning også ved slike enkeltstående brudd. Det kan legges vekt på om det er flere samtidige overtredelser eller om det over tid har forekommet gjentatte brudd på alkoholloven, og på bestemmelser som har sammenheng med denne. Det er videre anledning til å legge vekt på hvordan bevillingshaver har praktisert bevillingen i tidligere bevillingsperioder. Det er ikke noe krav at det foreligger subjektiv skyld eller klanderverdige forhold for at bevillingen kan inndras, men det kan legges vekt på dette hensynet i skjønnsvurderingen.

Oppregningen av hensyn er ikke uttømmende. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at bare ett av hensynene taler for inndragning.

Bestemmelsens fjerde ledd gir kommunestyret anledning til å inndra en bevilling som ikke er benyttet i en lengre periode. Det samme gjelder for bevillinger som aldri har vært benyttet. Fristen starter på det tidspunkt salget eller skjenkingen opphører, eventuelt kunne startet opp. Inndragning kan først skje når det er gått ett år fra salget eller skjenkingen opphørte. Dette innebærer at kommunen ikke kan inndra en bevilling p g a driftsstans dersom det har vært stans i driften i en kortere periode enn ett år. Det er opp til kommunens skjønnsmessige vurdering å ta stilling til om bevillingen skal inndras når fristen er utløpt.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kap 7.2.7.

Til § 1-8a

Bestemmelsens første ledd gir politiet adgang til å stenge et sted som driver alkoholsalg eller -skjenking uten å inneha nødvendig bevilling. Dette kan være aktuelt i de tilfeller stedet aldri har hatt den nødvendige tillatelsen, eventuelt at bevillingen er falt bort eller inndratt.

Andre ledd gjelder for virksomheter som har den nødvendige bevillingen. Det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges. Stenging på grunn av lovbrudd kan bare foretas dersom det dreier seg om lovbrudd knyttet til selve salgs- eller skjenkevirksomheten, f eks vold mot gjester, skadeverk på inventaret eller narkotikaomsetning. Brudd på arbeidsmiljøloven eller straffelovens bestemmelser om økonomisk kriminalitet kan også i alvorlige tilfeller føre til stenging. Formålet med bestemmelsen er å gi politiet hjemmel til å gripe inn i unntakstilfeller. Departementet legger til grunn at terskelen for politiets inngrep vil være den samme som etter politiloven § 7, jf merknadene til denne bestemmelsen i Ot prp nr 22 (1994-95) Om lov om politiet.

Stenging etter andre ledd kan ikke skje for lengre tid enn det som er nødvendig for å gjenopprette en lovlig situasjon, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager.

Til § 1-9

Bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshoteller er overført til kommunene og § 5-1 er foreslått opphevet. Henvisning til denne bestemmelsen er dermed tatt ut i forslaget til ny § 1-9. Det følger av bestemmelsen at kommunen har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de kommunale bevillingene og de statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd til Forsvarets befalsmesser.

Det foreslås at departementet får ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av de statlige bevillinger etter § 5-2. Dette gjelder bevilling til å skjenke alkoholholdig drikk ombord i skip og tog som er kollektive transportmidler, samt til passasjerer ombord i fly på innenlandske flyvninger.

Det foreslås videre at departementet får hjemmel til å gi forskrifter om internkontroll for å sikre at krav fastsatt i eller i medhold av alkoholloven overholdes. Hensikten med et internkontrollsystem er effektivisering og styrking av den kommunale kontrollen. Hjemmelen tilsvarer bestemmelsen i § 3A-10 hva angår bevilling til engrossalg.

Til § 1-10

Ifølge første ledd faller bevillingen bort ved overdragelse av virksomheten eller av andeler i selskap som eier slik virksomhet. Hovedregelen etter de foreslåtte endringer i alkoholloven er at bevillinger gis til bestemte virksomheter, enten dette er juridiske eller fysiske personer. Når de som har de opprinnelige eierinteressene ikke lenger driver virksomheten, faller bevillingen bort.

Overdragelse kan være salg av virksomheten til nye eiere, f eks et nytt selskap. Dersom det er en juridisk person som har bevillingen, vil et skifte av selskapsform føre til at bevillingen faller bort. Det er ikke lenger det selskapet som fikk bevillingen som driver virksomheten, selv om de faktiske eierinteressene er de samme. Tilsvarende gjelder dersom virksomheten går over fra en privatperson til et aksjeselskap, selv om den personlige eieren er identisk med eneaksjonæren eller virksomheten overdras fra aksjeselskap til privatperson.

Det må vurderes konkret hva som er en overdragelse av en vesentlig andel aksjer eller andeler i selskapet som driver virksomheten. Salg av mindre andeler eller aksjer som det er naturlig å se i sammenheng, skal summeres.

Dersom det inngår alkoholholdig drikk i varebeholdningen ved overdragelsen, kan denne overdras sammen med virksomheten, uavhengig av hva slags bevilling den opprinnelige eieren hadde. Det er et vilkår at den varebeholdningen overdras til, har fått ny bevilling etter alkoholloven.

Etter andre ledd kan dødsboet velge om det vil fortsette den eksisterende virksomheten i en overgangsperiode på inntil 3 måneder, eller om det vil selge varene. Det vises forøvrig til merknadene i kap 7.2.5.

Ifølge tredje ledd faller bevillingen bort ved konkurs. Det avgjørende tidspunktet er konkursåpning. Konkursboet gis imidlertid en rett til å overdra gjenværende alkoholholdige drikker etter konkursen. Overdragelsen må skje innen endelig avslutning av bobehandlingen, og bare til innehavere av salgs-, skjenke-, tilvirknings- eller engrosbevilling.

Ifølge fjerde ledd kan en panthaver som etter en konkurs får overført pantsatt alkoholholdig drikk, få tillatelse av departementet til å selge dette til bevillingshavere etter alkoholloven. Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å gi forskrifter vedrørende tillatelsen.

Det vises forøvrig til de generelle merknadene i kap 7.2.3 og 7.2.4

Til § 1-12

Andre ledd første punktum er endret slik at fastsettelse av bevillingsgebyret kan delegeres, jf § 7-1.

Andre ledd siste punktum er et unntak fra hovedregelen i første ledd om at spørsmål om tildeling av bevilling bare kan delegeres til formannskapet. Dersom det er fastsatt et tak for antall bevillinger i kommunen etter § 1-7a og taket er nådd, kan det delegeres til administrasjonen å behandle søknaden om bevilling. Søknaden må uansett behandles, men administrasjonen kan gis fullmakt til å fatte vedtak om at søknaden ikke innvilges.

Til § 1-14

Departementet har fått hjemmel til å gi forskrifter om plikt for bevillingshaver til å avgi opplysninger til statistiske formål. Det vises til de generelle merknadene i kap 11.4.

Til § 1-15

Bestemmelsens første ledd pålegger opplysningsplikt, ikke bare -rett. Det er bare adgang til å kreve opplysninger som er relevante for den konkrete saksbehandlingen, dvs opplysningene som er nødvendige for behandling av bevillingssakene.

På oppfordring fra bevillingsmyndighetene må opplysningene gis uten hinder av den taushetsplikten etatene er pålagt i forvaltningsloven eller særlover.

Det kan for det første være aktuelt å få opplysninger ved behandling av en bevillingssøknad. Det følger av § 1-7 at visse myndigheter kan pålegges å uttale seg om bevillingsspørsmålet. I tillegg kan det være behov for opplysninger for å kontrollere og supplere de opplysningene søker har gitt i bevillingssøknaden.

Etter at bevilling er gitt, vil det være behov for å innhente opplysninger i forbindelse med kontroll med bevillingene, endringer, vurdering av inndragning av bevillingen o l.

Andre ledd pålegger politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene meldeplikt overfor bevillingsmyndighetene dersom de avdekker forhold som kan antas å ha vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet, f eks brudd på alkoholloven eller skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen. Det vises til merknadene i kapittel 8.

Bestemmelsen gjelder kommunale salgsbevillinger og statlige og kommunale skjenkebevillinger. Bestemmelsen gjelder ikke engros- og tilvirkningsbevillinger, sml § 3A-7.

Det vises til de generelle merknadene i kap 4.3 og 8.

Til § 1-16

Innføringen av en begrenset klageadgang i bevillingssaker medfører at en part kan få prøvet om et kommunalt vedtak er gyldig, dvs om det er feil i rettsanvendelsen eller saksbehandlingen, og om vedtaket er i strid med ulovfestede regler om myndighetsmisbruk. Dette svarer til domstolenes alminnelige adgang til å overprøve forvaltningsvedtak. Formuleringen er hentet fra kommuneloven og gir fylkesmannen kompetanse til å prøve de samme sider av vedtaket som ved lovlighetskontrollen etter kommuneloven § 59.

Forslaget innebærer at salgs- og skjenketider fastsatt i tilknytning til den enkelte bevilling, kan påklages. Forskrifter om salgs- og skjenketider kan, i tråd med vanlige regler, ikke påklages.

Statlige vedtak kan påklages etter reglene i forvaltningsloven.

Til § 3-1

Andre ledd innebærer at flytting av virksomheten og vesentlige endringer i salgs- eller skjenkestedets karakter, krever ny bevilling. Bevillingen faller bort når virksomheten ikke lenger drives i de samme lokalene som lå til grunn da bevilling ble gitt. Innskrenkninger av lokalene eller utvidelser til tilstøtende lokaler omfattes ikke. Det vil være en endring av lokalet dersom virksomheten flyttes fra en etasje til en annen i samme bygg, så lenge ingen del av de opprinnelige lokalene benyttes. Det er uten betydning om virksomheten beholder samme gårds- og bruksnummer.

Bevillingen er videre begrenset til en bestemt type virksomhet. Utgangspunktet for vurderingen av om det foreligger driftsendringer som fører til at bevillingen faller bort, er den beskrivelsen av virksomheten som ble lagt til grunn for kommunens innvilgelse av bevillingssøknaden. For salgsbevillinger vil dette neppe skape problemer, men et eksempel kan være at en spesialbutikk endres til dagligvarehandel, eller fra dagligvarebutikk til bakeri.

Endringen i tredje ledd innebærer at en bevillingshaver kan ha flere bevillinger og forskjellige typer bevillinger. Det må utpekes en bestyrer for hver bevilling, se § 1-7c. Det er imidlertid ikke, i samsvar med gjeldende rett, adgang til å gi salgsbevilling på skjenkesteder.

Til § 3-2

Lovendringen innebærer at kommunenes adgang til å stille vilkår i salgs- eller skjenkebevillinger utvides, slik at det er tillatt å stille slike vilkår i bevillingen som følger av alminnelig forvaltningsrett.

Det vises forøvrig til kap 4.4.

Til § 3-3

Bestemmelsens overskrift er endret for å gjøre det tydelig at den landsplanen som fastsettes av departementet gjelder totalrammen for antall vinmonopol utsalg.

Til § 3-4

Bestemmelsen angir lovens ytterrammer for salg fra A/S Vinmonopolets butikker. Det følger allerede nå av bestemmelsens første ledd at salg kan skje fram til kl. 18.00 på hverdager. Tidsrammen foreslås imidlertid utvidet med to timer til kl. 15.00, på dager før søn- og helligdager.

Det vises til de generelle merknader i kapittel 12.

Til § 3-5

Opphevelsen av bestemmelsen er en teknisk justering som følge av kravene til bevillingshaver m v reguleres i §§ 1-7b og 1-7c.

Til § 3-7

Dersom kommunen ikke har besluttet noe annet, vil det være adgang til å selge øl fram til kl. 18.00 på hverdager og til kl. 15.00 på dager før søn- og helligdager. Kommunene har adgang til å fatte vedtak om salgstiden dersom de ønsker at denne skal være kortere, eller at det skal kunne selges øl mellom kl. 18.00 og kl. 20.00 på hverdager (mellom kl. 15.00 og 18.00 på dager før søn- og helligdager). På samme måte som i dag kan vedtak om salgstid fastsettes for det enkelte salgssted ved tildeling/fornyelse av bevilling, eller ved forskrift i bevillingsperioden. Forskrifter om salgstid må ikke nødvendigvis gjelde alle salgssteder i kommunen.

Når det gjelder salg av øl på søn- og helligdager, 1. og 17. mai, samt valgdager og dager for folkeavstemning vedtatt ved lov, er § 3-7 utformet slik at det ikke lenger er adgang til salg av øl disse dager.

For kommuner med vinmonopol setter vinmonopolutsalgenes åpningstider rammene for hvilke innskrenkninger kommunen kan vedta. I praksis betyr det at salg av øl skal være tillatt så lenge vinmonopolutsalgene er åpne. Begrunnelsen er at det alltid skal være mulig å kjøpe alkoholsvake varer når de alkoholsterke er tilgjengelige.

For ordens skyld understrekes det at bestemmelsen om normaltid ikke begrenser kommunens adgang til å regulere åpningstidene med hjemmel i åpningstidsloven.

Overskriften er endret slik at det fremgår at bestemmelsen i sin helhet også gjelder utlevering.

Forøvrig vises til de generelle merknader i kapittel 12.3 og 12.4.

Til § 3-9

Bestemmelsen regulerer bevillingshavers plikter mht utøvelsen av bevillingen. De vilkårene som gjelder for bevillingen må være oppfylt til enhver tid. Dette gjelder alle vilkår i alkoholloven, forskrifter til alkoholloven eller vilkår i bevillingsvedtaket. Dessuten må bevillingen utøves på en forsvarlig måte. Det vises til merknadene i kap 8.

Til § 3A-3

Endringen er en teknisk justering som en konsekvens av at det foreslås en felles bestemmelse for alle bevillingstyper om hvem som skal være bevillingshaver. Opphevelsen innebærer ingen endringer i forhold til gjeldende rett. Det vises til § 1-4b og merknadene til denne bestemmelsen. Forøvrig vises til Ot prp nr 51 (1994-95).

Til § 3A-4

Endringen i § 3A-4 første ledd nr 1 er bare en teknisk justering som en konsekvens av at § 3A-3 er foreslått opphevet og tatt inn i § 1-4b.

Til § 3A-9

Tredje ledd oppheves. Det vises til merknadene til § 1-10.

Til § 4-1

Bestemmelsen regulerer skjenking. Første til tredje ledd er opphevet.

Endringene er delvis tekniske justeringer. Tidligere første ledd er erstattet av § 1-4a, jf § 1-7 første ledd.Kravene til bevillingshaver er flyttet til §§ 1-7b og 1-7c. Opphevelsen av tredje leddinnebærer at en bevillingshaver kan ha flere bevillinger og forskjellige typer bevillinger. Men det må utpekes en styrer for hver bevilling. Skjenkebevilling kan ikke utøves sammen med salgsbevilling i samme lokale, jf § 3-1 tredje ledd.

Til § 4-2 tredje ledd

Tredje ledd innebærer at skjenkebevillingen faller bort ved flytting eller driftsendringer i forhold til det som ble lagt til grunn da bevillingen ble gitt. Om flytting vises til de spesielle merknader til § 3-1 andre ledd.

Når et skjenkested skifter karakter, f eks fra spisested til pub eller til discotek, kreves ny bevilling. En slik endring kan ofte synliggjøres gjennom skifte av innredning, f eks innstallering av bardisk. Også situasjoner der bevillingshaver starter opp annen virksomhet i tilknytning til salgs- eller skjenkestedet som innebærer at stedet skifter karakter, vil være en driftsendring som krever ny bevilling f eks dersom en ren spiserestaurant starter bowling. Også endringer som gjelder målgruppen kan etter omstendighetene medføre bortfall av bevilling. Dersom målgruppen endrer seg uten at skjenkestedet medvirker til det, kan det ikke føre til at bevillingen faller bort.

Bevillingen faller ikke bort før endringen er iverksatt.

Til § 4-3

Det vises til merknadene til § 3-2.

Til § 4-4

Bestemmelsen fastsetter normaltiden for skjenking av brennevin, øl og vin. Skjenking av brennevin kan skje fra kl. 13.00 til 24.00, mens skjenking av øl og vin kan skje fra kl. 08.00 til 01.00. Kommunen har adgang til å vedta utvidelser og innskrenkninger i skjenketiden generelt for kommunen eller for det enkelte skjenkested. Innskrenkning eller utvidelse i skjenketiden som gjelder generelt for hele kommunen, må fastsettes som forskrift mens skjenketiden for det enkelte skjenkested kan fastsettes direkte i bevillingsvedtaket. Skjenketiden vil være lik normaltiden dersom det ikke er fastsatt en annen skjenketid. Skjenketiden for brennevin kan ikke gå utover den tiden det kan skjenkes vin og øl. For en enkelt anledning kan fastsatt skjenketid utvides.

Det er forbudt å skjenke brennevin mellom kl. 03.00 og 13.00 og øl og vin mellom kl. 03.00 og 06.00. Dette innebærer at skjenketiden ikke kan utvides til å gjelde dette tidsrommet.

Det kan ikke skjenkes brennevin på stemmedagen for stortingsvalg, fylkestingsvalg, kommunestyrevalg og folkeavstemning. Bestemmelsen foreslås endret slik at skjenkeforbudet ikke lenger omfatter søn- og helligdager og 1. og 17. mai.

I bestemmelsens sjuende leddpresiseres det at konsum av utskjenket alkoholholdig drikk må opphøre senest 30 minutter etter skjenketidens utløp. Det er skjenkestedets ansvar å sørge for at bestemmelsen overholdes.

Det fremgår av bestemmelsens åttende leddat det kan skjenkes øl og vin til overnattingsgjester på overnattingssteder hele døgnet. Det er en forutsetning at skjenkingen skjer utenfor selve skjenkestedet f eks i hotellrom og resepsjon.

For ordens skyld understrekes det at bestemmelsen om normaltid ikke begrenser kommunens adgang til å regulere åpningstidene gjennom forskrifter gitt med hjemmel i hotelloven.

Om de generelle bestemmelser vises til kap 13.1.

Til § 4-7

Det vises til merknadene til kap 8 og spesialmerknadene til § 1-8.

Til § 5-1

Bestemmelsen oppheves som følge av at den statlige bevillingsmyndigheten for turist- og høyfjellshotellene er overført til kommunene, se generelle merknader kap 9.3.1.

Til § 5-2

Overskriften er endret for å gjøre det tydeligere at de statlige bevillingene gjelder skjenking på tog, fly og skip. Etter første leddomfatter statlig bevillingsmyndighet skjenking av øl og vin på tog som er kollektive transportmidler. Etter første ledd nr 3 omfatter statlig bevillingsmyndighet skjenking av alkoholholdig drikk ombord i skip som er kollektive transportmidler og ombord i cruiseskip på turer av flere dagers varighet. Det vises til de generelle merknadene i kap 9.3.2 - 9.3.4.

Til § 5-3

Lovteksten er endret som en følge av at § 5-1 er opphevet. Bestemmelsene er dessuten utvidet slik at departementet kan delegere bevillingsmyndighet til Forsvarets overkommando og til Direktoratet for sivilt beredskap for så vidt gjelder befalsmesser ved sikkerhetsgraderte anlegg.

Til § 7-1

Bestemmelsen er endret idet den fastslår at bevillingsgebyret skal beregnes på grunnlag av det forventede omsatte volum på salgs- eller skjenkestedet. Bevillingsmyndigheten fastsetter gebyret i samsvar med departementets forskrifter om beregning og innbetaling. Det legges til grunn at bevillingshaveren har plikt til å oppgi sin omsetning til bevillingsmyndigheten. Etter denne lovendringen er bestemmelsen i § 1-12 annet ledd om at fastsettelsen ikke kan delegeres, opphevet.

For bevilling som gjelder skjenking ved en enkelt bestemt anledning eller ambulerende bevilling, skal det betales et mindre beløp som fastsettes av departementet i forskrift. Gebyret skal dekke utgifter til behandling av søknaden og kontroll med bevillingen.

Gebyr som er fastsatt i forbindelse med skjenkebevillinger gitt til Forsvarets befalsmesser tilfaller kommunen. Begrunnelsen for dette er at kommunen har ansvar for å føre kontroll med utøvelsen av statlige bevillinger etter § 5-3 første ledd, jf lovforslagets § 1-9 første ledd. I de tilfellene hvor det er gitt skjenkebevilling til Forsvarets befalsmesser ved anlegg som av hensyn til rikets sikkerhet er sikkerhetsgradert, jf § 5-3 annet ledd, tilfaller gebyret staten. Det er den statlige bevillingsmyndighet som skal føre kontroll i disse tilfellene.

Til § 8-2

Endringene i bestemmelsen er en følge av at også kjøp av ulovlig tilvirket eller omdestillert brennevin er gjort ulovlig. Lagring av slikt brennevin vil ofte være en indikasjon på kjøp, men kan være vanskelig å bevise i ettertid. Det er derfor av stor betydning at det ikke hersker uklarhet om hvorvidt også lagring til eget bruk er ulovlig. Det blir dermed heller ikke nødvendig å foreta noen kvantumsmessig grensedragning mellom lagring til eget bruk og lagring for videresalg, ettersom begge forhold rammes av samme straffebestemmelse i alkoholloven § 10-1.

Med begrepet «oppbevaring» menes det å ha en eller flere flasker stående i eget hjem, hytte, båt, campingvogn m v. Det behøver ikke være snakk om store kvanta så lenge brennevinet faktisk tas vare på for senere bruk.

Til § 8-2a

Det vises til de generelle merknader i kapittel 16.2.

Kjøp av brennevin som er ulovlig tilvirket eller omdestillert rammes av straffebestemmelsen i § 10-1. Både forsettlig og uaktsom overtredelse omfattes, og også medvirkning til kjøp.

Til § 8-6

Det vises til generelle merknader i kapittel 16.5.

Til § 8-6a

Bestemmelsen skal først og fremst ramme den direkte form for profilering av alkoholholdige varer overfor forbruker som gratis smaksprøver innebærer, ettersom det i noen tilfeller kan være tvilsomt om utdelingen omfattes av reklameforbudet i § 9-2 med forskrifter. Den rammer imidlertid også utdeling til en så billig penge at det ikke kan anses å være servering mot vederlag. Bestemmelsen vil derimot ikke ramme bruk av alkohol som reell gave, fordi det i disse tilfellene ikke er snakk om utdeling i markedsføringsøyemed.

Til § 8-7

Bestemmelsen oppheves. Det vises til generelle merknader i kap 16.4.

Til § 8-9

Endringene i § 8-9 innebærer en viss utvidelse av adgangen til alkoholservering uten bevilling. Paragrafen er imidlertid også underlagt visse redigerings- og innholdsmessige endringer, blant annet som følge av at § 8-10 oppheves. Dette er i dag regulert i § 8-9 siste ledd.

Første leddnr 2 svarer til første del av någjeldende § 8-9 første ledd nr 2, og retter seg mot f eks samfunns- eller grendehus, rådhus, kino, teater, butikklokaler og andre steder der almenheten vanligvis har adgang. Bevillingsplikten gjelder selv om almenheten i det enkelte tilfellet ikke har adgang, f eks ved utleie til en sluttet krets.

Første ledd nr 3 tar sikte på de samme lokaler som gjeldende § 8-10. Dette er lokaler som eies av private organisasjoner, bedrifter, foreninger o l og som ikke er private hjem. Betegnelsen «forsamlingslokaler eller andre felleslokaler» innebærer at lokalet må være av en slik karakter at det kan brukes av grupper av mennesker til møter og andre tilstelninger og sammenkomster.

Første ledd nr 4 svarer til siste del av någjeldende § 8-9 første ledd nr 2, og medfører bevillingsplikt uavhengig av stedets karakter dersom det først arrangeres tilstelninger åpne for almenheten.

§ 8-9 første ledd nr 5 og 6 tilsvarer gjeldende § 8-9 første ledd nr 3 og 4.

§ 8-9 tredje ledd,som omhandler unntak fra bevillingsplikten i visse tilfeller, er endret både som følge av opphevelsen av § 8-10 og for å bringe ordlyden i samsvar med tolkningen av bestemmelsen hva angår lokaler som nevnt i bestemmelsens første ledd nr 1. Det presiseres at beboer i borettslag eller annet boligsamvirke bare kan bruke egnefelleslokaler, og til sluttet selskap.

§ 8-9 fjerdeledd er ny, og gjør på visse vilkår unntak fra bevillingsplikt for alkoholservering uten vederlag i lokaler som nevnt i første ledd nr 2 og 3 når disse leies eller lånes ut til privatperson for en enkelt bestemt anledning til sluttet selskap. Det er en forutsetning for servering uten bevilling at utleier utelukkende står for utleien av lokalene. Bestemmelsens innhold er nærmere omtalt i kapittel 16.9. Her skal imidlertid nevnes at ordlyden ikke er til hinder for at lokalene inneholder kjøkkenfasiliteter og annet praktisk utstyr som stereoanlegg, lysanlegg osv. Det avgjørende er at utleier ikke får andre inntekter av selve avviklingen av arrangementet enn rene leieinntekter av lokalene.

Med «sluttet selskap» forstås en sluttet krets av bestemte (inviterte) personer som samles for en bestemt anledning, jf forøvrig Ot prp nr 31 (1988-89) side 43. Kretsen må ikke være åpen for utenforstående. Det er ikke tilstrekkelig at man før skjenkingen begynner bare skriver seg på en liste eller kjøper billetter, selv om antall gjester er begrenset, jf Rt 1975 side 76 og Rt 1985 side 566. Alkoholservering i forbindelse med bygdedans o l, som i utgangspunktet er åpent for alle, er således underlagt bevillingsplikt. Videre regnes ikke klubber o l med begrenset medlemskap i seg selv som sluttede selskap, jf Rt 1985 side 566, heller ikke vanlige medlemsmøter i foreninger. Det man tar sikte på er de tilfellene hvor privatpersoner ønsker å avvikle et privat arrangement i leide lokaler i stedet for å holde arrangementet hjemme.

Departementet vil forøvrig ta opp en problemsstilling som har vært fremme ved ulike anledninger, nemlig alkoholservering på aldershjem. Spørsmålet er om slik servering er underlagt bevillingsplikt. Etter gjeldende rett har institusjonen adgang til å servere alkohol vederlagsfritt til beboerne og deres gjester uten bevilling. Slik servering betraktes på samme måte som servering i eget hjem. Skjenking av alkohol i institusjonens kantine e l krever imidlertid kommunal bevilling på vanlig måte. Dette gjelder selv om salg bare skjer til institusjonens beboere eller deres gjester.

Til § 8-10

Bestemmelsen oppheves. Det vises til merknadene til § 8-9 foran.

Til § 8-13

Det vises til de generelle merknadene i kap 16.10.

Til § 9-2

§ 9-2 førsteledd har fått en tilføyelse hvor det fremgår at det er forbudt å reklamere for varer med samme merke eller kjennetegn som drikk som inneholder over 2,50 volumprosent alkohol. Forbudet vil omfatte reklame både for varer og alkoholsvake produkter som har samme merke eller kjennetegn som alkoholholdig drikk.

Forslaget medfører at det bare kan reklameres for f eks lettøl når produktet har et eget varekjennetegn eller varemerke, og som da ikke benyttes også for sterkere øl.

Til lov 22. mai 1902 nr 10 om Almindelig borgerlig Straffelov § 381 nr 2

På bakgrunn av en henvendelse fra Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Likestillingsombudet har Justis- og politidepartementet som rette fagdepartement vurdert regelen. Bestemmelsen er foreldet og foreslås derfor opphevet. Også de øvrige deler av § 381 er til vurdering i et underutvalg under Straffelovkommisjonen.

Til lov 19. juni 1931 nr 18 om Aktieselskapet Vinmonopolet § 3 første ledd

Ved endringer i alkoholloven av 23. juni 1996 (ny bevillingsordning for engrossalg av alkoholholdig drikk m v) ble A/S Vinmonopolets virksomhetsområde innskrenket. Ved en inkurie ble Vinmonopolets adgang til å omsette «alkoholfrie festdrikker» erstattet med «alkoholholdige festdrikker».

Vinmonopolloven § 3 første ledd foreslås derfor rettet.

Til lov 1. mars 1985 nr 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg § 93

Valgloven § 93 foreslås opphevet etter endringen av alkoholloven § 3-7. Adgangen til salg av alkoholholdig drikk på valgdager fremgår dermed direkte av alkohollovens bestemmelser. Opphevelsen er omtalt i de generelle merknadene i kap 12.4.1.