19 Ikrafttreden og overgangsordninger

Det er etter departementets mening viktig at de foreslåtte endringene trer i kraft så snart som mulig. Dersom en bevilling skulle kunne drives videre etter gjeldende bestemmelser, ville vi få et dobbeltsporet system som ville være meget vanskelig å håndtere for bevillingsmyndigheten. Samtidig ville det gå lang tid før vi kunne se effekter av lovendringene i forhold til økonomisk kriminalitet. Departementet foreslår derfor at lovendringene også gjøres gjeldende for virksomheter som drev på grunnlag av bevilling ved lovens ikrafttredelse. Det vil dreie seg om kommunale bevillinger som i hovedsak gjelder til 2000 (utløper senest 30. juni 2000) og statlige bevillinger som i hovedsak gjelder inntil videre.

Det er på det rene at det kan gjøres endringer i bevillingssystemet uten hinder av grunnlovens regler om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft (§ 97) og forbudet mot ekspropriasjon uten erstatning (§ 105). Forslaget til overgangsordning medfører at en personlig bevilling flyttes til den økonomiske virksomheten som bevillingen har vært utøvet i. Dvs at i de tilfellene hvor bevillingshaveren også er eier av virksomheten (den drives for hans regning), vil han fortsatt være bevillingshaver etter lovendringen. Når en bevilling derimot utøves hos den for hvis regning virksomheten drives, flyttes den personlige bevillingen over til denne virksomheten. Heller ikke etter dagens alkohollov er bevillingen for øvrig en rettighet som bevillingshaveren personlig kan ta med seg og utøve i annen virksomhet på et annet sted.

I og med at det personlige bevillingssystemet foreslås endret, oppstår praktiske problemer i forhold til overgangen mellom de gamle og de nye reglene. Når § 1-4b om at det er den som har det økonomiske ansvaret for bevillingen som skal stå som innehaver av den, gjøres gjeldende for bevillingene som er gitt før lovens ikrafttredelse, er spørsmålet om det må utstedes nye bevillinger til en betydelig andel av eksisterende salgs- og skjenkesteder. Det ville være svært ressurskrevende for bevillingsmyndigheten og også svært tungvint for næringen. Departementet foreslår derfor at spørsmålet løses ved at den som etter § 1-4b er bevillingshaver, pålegges å melde fra til bevillingsmyndigheten om hvem som har det økonomiske ansvaret for virksomheten, hvilke personer som har innflytelse over eller økonomisk interesse i driften og hvem som skal være styrer og stedfortreder. Slik melding må gis innen 6 måneder etter lovens ikrafttredelse. Når en bevilling utløper, må fornyelse av bevillingen vurderes etter de nye kravene, uavhengig av når dette utløpet skjer. Den endelige fristen 30. juni 2000 vil også gjelde for de statlige bevillingene. De statlige bevillingene som overføres til kommunal bevillingsmyndighet, dvs turist-og høyfjellshotellene og hhv skip og tog som ikke er kollektive transportmidler, må gi slik melding til den kommunen som er bevillingsmyndighet etter lovendringen, jf § 1-7. For statlige bevillinger etter kap. 5 gis melding til departementet.

De nye kravene om at det ikke må foretas brudd på skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen mv etter at bevillingen er gitt, skal gjelde også for de bevillingene som er gitt før lovens ikrafttredelse. Lovbrudd som skjedde før lovens ikrafttredelse kan derimot ikke medføre inndragning av bevillingen.

Bestemmelsen i § 1-10 om overdragelse, død og konkurs vil også gjelde for de bevillingene som er gitt før lovens ikrafttredelse, men slik at en bevilling som ved lovens ikrafttredelse utøves i kraft av en påbegynt 3 måneders periode etter dagens bestemmelser i §§ 1-10 og 1-11, kan utøves til utløpet av nevnte 3 måneder. Bevillingsmyndigheten skal også i disse tilfellene ha melding fra bevillingshaver om hvem som er ansvarlig.

Bestemmelsen om begrenset klageadgang, jf § 1-16, medfører at det kan klages over vedtak truffet etter lovens ikrafttreden.

Lovens bestemmelser om dokumentasjon av kunnskaper, jf § 1-7 c, krever lenger tid for gjennomføring enn resten av loven. Det samme gjelder ny bestemmelse om beregning av bevillingsavgift, jf § 7-1. Det er nødvendig at det åpnes for at ulike deler av loven trer i kraft til ulik tid.