8 Inndragning av bevilling

8.1 Gjeldende rett

Alkoholloven § 1-8 gir bevillingsmyndigheten adgang til å inndra en salgs- eller skjenkebevilling for alkoholholdig drikk i bevillingsperioden. Det er først og fremst brudd på alkohollovgivningens bestemmelser som gir grunnlag for inndragning. Også overtredelser av bestemmelser gitt i eller i medhold av andre lover kan gi grunnlag for inndragning når bestemmelsene har sammenheng med alkohollovens formål.

Det er ikke bare brudd på de av alkohollovens regler som direkte regulerer salg eller skjenking som kan gi grunnlag for inndragning. Også brudd på andre av alkohollovens regler, f eks reklameforbudet, er inndragningsgrunn.

Ved lov 23 juni 1994 nr 47 (Ot prp nr 66 (1993-94) Lov om endring i lov 2 juni 1989 nr 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m v) ble alkoholloven § 1-8 endret slik at det er adgang til å inndra skjenkebevilling dersom det skjer gjentatt narkotikaomsetning på stedet. Omsetningen må ha et visst omfang og det må dreie seg om gjentatte overtredelser. Bruk og besittelse til eget bruk rammes ikke.

Inndragning innebærer at bevillingen trekkes tilbake for en periode. Det kan enten gjelde et bestemt tidsrom, fra én dag eller mer, eventuelt for resten av bevillingsperioden. Kommunen må her foreta en konkret vurdering. Inndragningen kan også begrenses til å gjelde en del av salgs- eller skjenkestedet, såkalt partiell inndragning. Inndragningstiden må stå i forhold til overtredelsens art.

Grunnlaget for inndragning er at bevillingen ikke har vært utøvd på forsvarlig måte i tråd med forutsetningene for at den ble gitt. Inndragning er ikke en strafferettslig reaksjon som krever subjektiv skyld. Det er ikke noe krav om at overtredelsen har vedvart over lengre tid, heller ikke at bevillingshaver har fått en advarsel først.

For engrossalgs- og tilvirkningsbevillingene er det en egen inndragningsbestemmelse i lovens § 3A-12.

8.2 Spørsmålet om utvidelse av inndragningsadgangen

Henvendelser til departementet tyder på at flere kommuner savner en videre adgang til å reagere med å inndra bevillingen overfor salgs- eller skjenkesteder som bryter bestemmelser i ulike lover. Det blir hevdet at kommunene kan få bedre mulighet til å styre alkoholpolitikken dersom det blir lettere å inndra skjenkebevillingen.

Næringslovutvalget skriver i sin innstilling følgende:

«For å balansere den nødvendige økede trygghet for næringen som følger av de ovennevnte forslagene bør det gjennomføres en styring av kontroll- og sanksjonsapparatet.»

Etter utvalgets mening bør det ved enkelttilfeller av mindre alvorlige regelbrudd benyttes andre reaksjonsformer enn inndragning, f eks advarsel og politianmeldelse. Utvalget foreslår at det innføres en ny regel i alkoholloven § 1-8 andre punktum om at salgs- eller skjenkebevilling ved gjentatte overtredelser av alkohollovens regler og forskrifter skal inndras med mindre særlige forhold tilsier en annen reaksjon.

I forbindelse med behandlingen av St meld nr 14 (1994-95) Om levekår og boforhold i storbyene har Stortinget bedt Regjeringen om å gi kommunene anledning til å kreve skatte- og avgiftsattest i bevillingssaker jf Innst S nr 208 (1994-95). Departementet oppfatter dette slik at dersom slik attest ikke foreligger bør bevilling kunne inndras eller nektes gitt.

Alkoholpolitisk utvalg uttaler i NOU 1995:24 Alkoholpolitikken i endring? at bevillinger bør gis inntil videre, slik at det ikke er knyttet noen tidsmessig begrensning til bevillingens varighet. I forbindelse med dette mener utvalget at kontrollen må styrkes, herunder bruk av inndragning. Utvalget uttaler at straffen bør kunne variere fra advarsel i de mindre alvorlige tilfeller, til inndragning av bevilling for kortere eller lengre tid.

Sosial- og helsedepartementet går som nevnt inn for at det skal stilles krav til bevillingshaver, jf kap 4.3. I den forbindelse ble det foreslått i høringsnotatet å endre ordlyden i § 1-8 slik at kommunen kan inndra salgs- eller skjenkebevillinger dersom vilkårene for å få bevilling ikke lenger er oppfylt. Dette innebærer at en bevillingshaver som ikke lenger kan innfri sine skatte- og avgiftsforpliktelser, risikerer at bevillingen kan inndras. Departementet foreslo også å videreføre gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver forøvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med alkohollovens formål.

Departementet drøftet i høringsnotatet om det er behov for en utvidet inndragningsadgang dersom bevillinger skal gis tidsubegrenset. Departementet tok ikke stilling til spørsmålet, men påpekte at det i en slik situasjon kan være behov for en inndragningsadgang dersom virksomheten utvikler seg på en alkoholpolitisk uheldig måte, uten at det kan pekes på noe brudd på alkoholloven eller lover med nær tilknytning til denne. Inndragning pga en alkoholpolitisk uheldig utvikling kan være aktuelt hvis det antas at bevillingshaver ikke ville fått bevilling om vedkommende søkte på det nåværende tidspunktet, eller at det har skjedd en utvikling som bryter med forutsetningene for å få bevillingen da den ble gitt, f eks at stedet, i motsetning til på søknadstidspunktet, begynner å profilere seg aktivt overfor ungdom. Departementet uttalte i høringsnotatet at det uansett bevillingsperiodens lengde vil føre for langt om bevillingen skulle kunne inndras utelukkende som en følge av endringer i alkoholpolitikken i kommunen, f eks en adgang til å inndra alle brennevinsbevillingene i kommunen fordi kommunestyret endrer syn i alkoholpolitikken.

Høringsinstansene går så og si samlet inn for forslaget om at bevillingen skal kunne inndras dersom vilkårene for å få bevilling ikke lenger er tilstede. Finans- og tolldepartementetuttaler at et vandelskrav knyttet til skatte- og avgiftslovgivningen vil ha større praktisk betydning i forbindelse med inndragning av bevilling, enn ved utstedelse av bevilling. I forbindelse med spørsmålet om hvor langt saken skal ha kommet før det kan bli aktuelt å inndra bevillingen, uttaler de videre:

«Dersom adgang til å beslutte inndragning av bevilling gjøres betinget av at det foreligger klageavgjørelse eller rettskraftig domstolsavgjørelse, vil inndragningsbestemmelsen etter departementets syn i liten grad fylle sitt formål mht å bidra til å fjerne grunnlaget for ulovlig virksomhet.»

Det vises bl a til at det i Sverige er adgang til å inndra skjenkebevilling før vedtak om etterberegning av merverdiavgift eller endring av ligning er fattet, dersom omstendighetene tilsier at slikt vedtak vil bli truffet.

Det er også et stort flertall for å videreføre gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som har nær sammenheng med alkohollovens formål. Enkelte høringsinstanser gir imidlertid uttrykk for at inndragning bare bør kunne skje ved brudd på alkoholloven, bl a NHO og Norsk Bryggeri- og Mineralvannindustris Forening.

Et klart flertall av høringsinstansene går inn for at bevillinger som gis for en ubegrenset periode kan inndras dersom virksomheten utvikler seg på en alkoholpolitisk uheldig måte, herunder Rusmiddeldirektoratet, Arbeidernes Edruskapsforbund, Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet og Oslo kommune. Avholdsfolkets Landsråd uttaler:

«Hjemmelen for inndragning i situasjoner hvor virksomheten har utviklet seg i en noe uheldig retning, bør gjøres noe videre. En bør her referere til en negativ utvikling i miljøet på og rundt skjenkestedet.»

Nærings- og energidepartementet, Stavanger og Tromsø kommuner er blant de høringsinstansene som går mot forslaget om at bevillinger som gis uten tidsbegrensning skal kunne inndras på grunn av at virksomheten utvikler seg på en alkoholpolitisk uheldig måte. Begrunnelsen er at det av rettssikkerhetsmessige hensyn er uheldig at ikke-påvisbare brudd på gjeldende bestemmelser kan føre til inndragning, og at regelen vil bli for skjønnsmessig og vanskelig å praktisere. Bergen kommune peker på at ut fra legalitetsprinsippet bør det være en klar forutsetning at begrepet «alkoholpolitisk uheldig måte» blir utdypet nærmere.

Flertallet av de høringsinstansene som har uttalt seg om spørsmålet går imot at inndragning skal kunne skje utelukkende på bakgrunn av endringer i kommunens generelle alkoholpolitikk.

Sosial- og helsedepartementetskal bemerke at spørsmålet om endring av inndragningsreglene i alkoholloven har to sider. For det første er det spørsmålet om hvilken type lovgivning som har betydning i forhold til inndragning, herunder om overtredelse av andre lover enn alkohollovgivningen skal kunne føre til inndragning. For det andre er det spørsmålet om kommunens skjønnsfrihet i inndragningssaker, altså hvor mye som skal til for at kommunen kan vedta inndragning.

Departementet ser at det kan være ønskelig å bruke inndragning av skjenkebevilling som et virkemiddel ved ulovligheter i restaurantbransjen. Det kan knytte seg store betenkeligheter til at en virksomhet som driver klart ulovlig innehar en offentlig tillatelse til å drive videre. Inndragning av bevilling er i tillegg en effektiv reaksjon, og vil kunne bidra til at grunnlaget for en eventuell ulovlig virksomhet tas bort. Reaksjonen kan ramme virksomheten hardt, og må derfor antas å ha en preventiv effekt.

Dersom kravet om overholdelse av skatte-, avgifts- eller regnskapslovgivningen begrenses til å gjelde i forhold til tildeling av bevilling, vil kravet bare kunne bidra til å holde de som allerede har brutt lovgivningen utenfor bransjen. Det vil ikke kunne bidra til å forhindre at skatter eller avgifter unndras etter bevilling er gitt. For å unngå skatte- og avgiftsunndragelser, og for at forsøket på å rydde opp i bransjen skal være effektivt, kan det derfor også være nødvendig å stille krav om at virksomheten ikke skal bryte skatte-, avgifts- og regnskapslovgivningen etter at bevillingen er gitt. Dette er i realiteten et krav om ordnet økonomi.

Enkelte høringsinstanser ser spørsmålet om overholdelse av skatte- og avgiftslovgivningen i sammenheng med spørsmålet om inndragning av bevillingen. Oslo Fylkesskattekontoruttaler at et krav om vandel knyttet til skatte- og avgiftslovgivningen vil ha størst betydning ved at bevillingen kan inndras, dersom kravene ikke overholdes etter at bevillingen er gitt.

Departementet viser forøvrig til at skifte av formell bevillingshaver, f eks ved å opprette et nytt selskap med de samme interessentene bak, ikke innebærer at kommunen er avskåret fra å legge vekt på forhold som skjedde under den tidligere bevillingshaveren. Dette er i tråd med gjeldende rett. Det avgjørende er det underliggende forholdet; om det er kontinuitet i driften. Det er klart at et skifte av selskap ikke automatisk kan medføre at tidligere «synder» slettes. Hvis det var regelen, vil systemet nærmest oppfordre til hyppige proforma eierskifter i bransjen.

For å få et helhetlig system foreslår departementetat det innføres bestemmelser som stiller krav om at salgs- eller skjenkestedet skal drives på en slik måte at kravene for å få bevilling til enhver tid er oppfylt. I samme bestemmelse foreslås regulert at bevillingen skal utøves på en slik måte at de vilkår som er nevnt i bevillingsvedtaket, i denne lov og i bestemmelser gitt i medhold av denne, til enhver tid er oppfylt, og for øvrig på en forsvarlig måte, se lovforslaget §§ 3-9 og 4-7.

Bevillingsmyndigheten står fritt til å vurdere om bevillingen skal inndras dersom kravene for å få bevilling ikke lenger er oppfylt. I denne vurderingen kan det bl a legges vekt på hvilke krav det gjelder, hvor store avvik fra kravene det dreier seg om og hvem i selskapet som ikke lenger oppfyller kravene. For å ta stilling til om bevillingshaver oppfyller kravene til vandel i forhold til skatte- og avgiftslovgivningen, kan bevillingsmyndigheten kreve fremlagt skatteattest. At man kan eller ikke kan fremlegge skatteattest vil ikke i seg selv si noe om vandelskravet er oppfylt, men attesten vil vise om bevillingshaver har skatte- eller avgiftsgjeld, se kap 4.3. Har bevillingshaver slik gjeld, vil kravene til bevillingshaver jf § 1-7b ikke være oppfylt, og det foreligger et brudd på alkoholloven som kan føre til inndragning. Det vil i de fleste tilfeller der kravene som stilles til bevillingshaver ikke lenger er oppfylt, være grunn til å inndra bevillingen for en periode.

Departementet foreslår etter dette at bevillingen kan inndras dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller kravene til vandel, se lovutkastet § 1-8 første ledd. Forslaget innebærer at kommunen må føre kontroll med at bevillingshavere oppfyller de foreslåtte kravene for å få bevilling underveis i bevillingsperioden. Se nærmere om dette i kap. 8.3.

Departementet foreslår også å videreføre gjeldende rett om at inndragning kan skje dersom bevillingshaver forøvrig ikke oppfyller sine forpliktelser etter alkoholloven eller ved overtredelse av annen lovgivning som står i sammenheng med alkohollovens formål, se lovutkastet § 1-8 første ledd. Departementet viser til at inndragning er en effektiv kontrollmulighet overfor restauranter eller salgssteder som driver virksomhet i strid med gjeldende regler, og mener det vil være et svært uheldig signal å innskrenke inndragningsadgangen til bare å gjelde brudd på alkoholloven.

Departementet er ikke enig i synspunktet om at inndragningsadgang ved brudd på andre lover enn alkoholloven flytter myndigheten ut av domstolssystemet og inn i forvaltningen. Det dreier seg her om brudd på forutsetningene for en offentligrettslig tillatelse. Det vanlige er at det får konsekvenser for tillatelsen. Departementet vil vise til at det bare er brudd på lover med nær sammenheng med alkohollovens formål som kan føre til inndragning, samt brudd på vandelskravene vedrørende overholdelse av skatte- og avgiftsforpliktelser m v. Det er de samme hensynene bevillingsmyndigheten kan legge vekt på ved avslag på bevillingssøknad.

Videre er brudd på vilkår satt i bevillingsvedtaket, inndragningsgrunn. Dersom forutsetningen for å få bevilling endrer seg vesentlig i forhold til de hensynene som ble lagt til grunn da bevillingen ble gitt, vil bevillingen imidlertid falle bort. Eksempler på dette er flytting og overdragelse.

Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at «inndragning er et virkemiddel som bør tas i bruk når andre virkemidler ikke fører frem, og at det kun bør benyttes ved grove eller gjentatte forseelser».

Departementetvil ikke gå inn for at inndragning bare skal kunne skje ved gjentatte overtredelser. Det vil i tilfelle frata kommunen anledningen til å reagere på enkeltstående alvorlige brudd. Normalt vil ikke en enkelt overtredelse føre til inndragning, men overtredelsens art eller omfang kan være så graverende at det tilsier inndragning, evt for en kortere periode. Kontrollrapportene vil som regel være relatert til enkeltstående tilfeller eller situasjoner. I Høyesteretts dom referert i Rt 1995 s 109 («Det Glade Vanvidd») er det slått fast at det ikke er noe vilkår for inndragning at overtredelsene har funnet sted over lengre tid. Forholdets grovhet har imidlertid betydning for skjønnsutøvelsen, mao avgjørelsen av om bevillingen bør inndras. Departementet går inn for å opprettholde gjeldende rett om at det ikke er et vilkår for inndragning at overtredelsen har vedvart over lengre tid. Det vises her også til §§ 3-9 og 4-7 som bestemmer at bevillingen skal utøves på en slik måte at vilkår nevnt i bevillingsvedtaket, i alkoholloven og i bestemmelser gitt i medhold av loven, skal være oppfylt til enhver tid, og for øvrig på en forsvarlig måte.

Etter gjeldende rett kreves det ikke at det foreligger subjektiv skyld hos bevillingshaveren, selv om dette er en fysisk person, heller ikke at bevillingshaver faktisk har hatt kjennskap til det som er foregått, f eks ureglementert alkoholservering.

Justisdepartementetpåpeker at det etter gjeldende rett er uklart om subjektiv skyld er et vilkår for at en bevilling skal kunne inndras, eller kun et moment i vurderingen av om inndragningsadgangen skal benyttes, og foreslår at dette spørsmålet klargjøres i lovteksten. De uttaler videre at det kan synes hensiktsmessig at man i lovteksten gir eksempler på momenter som kommunene kan vektlegge i skjønnsvurderingen av om, og eventuelt for hvor lang tid, bevillingen skal inndras. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringenønsker, ut fra alminnelige rettssikkerhetshensyn, at det må foreligge subjektiv påviselig skyld for å foreta en inndragning.

Etter departementets mening skal det ikke være et vilkår for inndragning at bevillingshaveren faktisk har hatt kjennskap til overtredelsen eller på annen måte utvist klanderverdig forhold for at inndragning skal kunne foretas. Det må legges avgjørende vekt på at det er bevillingshaveren som er ansvarlig for utøvelsen av bevillingen, herunder holde seg orientert om virksomheten på salgs- eller skjenkestedet. Alkoholskjenkingen, herunder også den ureglementerte skjenkingen, foretas av ansatte underlagt bevillingshaverens kontroll og arbeidsgiveransvar. Spørsmålet om betydningen av subjektiv skyld hos bevillingshaveren er etter dette ikke et spørsmål om lovtolkning, men derimot et relevant hensyn i skjønnsutøvelsen. I vurderingen av om bevillingen bør inndras kan det legges vekt på hvorvidt bevillingshaveren har gjort det som kan gjøres for å sikre at salget eller skjenkingen skjer i samsvar med reglene i alkoholloven.

Sosial- og helsedepartementet er enig med Justisdepartementet i at det bør klargjøres i lovteksten hvilke momenter/hensyn kommunen kan legge vekt på i skjønnsutøvelsen. Det er gode grunner som tilsier at dette lovreguleres, bl a kan skjønnsutøvelsen forenkles for kommunen, og resultatet vil bli mer forutberegnelig for skjenkestedene. Videre kan det sikre mer ensartet praksis. Et motargumet er at momentene kan oppfattes som uttømmende og kumulative, dvs at bare de nevnte momentene oppfattes som relevante, og det blir forstått slik at alle må være tilstede før inndragning kan skje.

Departementetvil etter dette foreslå at det tas inn i § 1-8 hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på i forbindelse med vurderingen av om inndragning skal skje og eventuelt for hvor lenge. Blant de relevante momentene er type overtredelse, overtredelsens grovhet, karakter og viktighet, om bevillingshaver kan klandres for overtredelsen og hva som eventuelt er gjort for å rette opp forholdet. Det kan også legges vekt på tidligere praktisering av bevillingen, herunder om det foreligger gjentakelser eller flere overtredelser. Departementet foreslår ikke å gjøre opplistingen uttømmende, noe som vil være meget vanskelig. Departementet presiserer at inndragning kan skje selv om det bare er ett moment som taler for det, hvis dette er tilstrekkelig tungtveiende.

Flere høringsinstanser tar til orde for et gradert reaksjonsystem, hvor både advarsel og ulike inndragningsperioder bør inngå. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet uttaler:

«Dersom vilkårene for å få bevilling brytes i driftsfasen, må bevillingen kunne inndras - eventuelt etter at bevillingshaver har fått en passende frist til å rette på forholdene.»

Det foreslås at inndragning bør være hovedregelen overfor gjentatte overtredelser, mens mindre overtredelser i første omgang bør møtes med advarsel. Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler at inndragning er et virkemiddel som bør tas i bruk når andre virkemidler ikke fører frem, og at det kun bør benyttes ved grove eller gjentatte forseelser. Nærings- og energidepartementet støtter Næringslovutvalgets forslag om at inndragning bør være hovedregelen ved gjentatte overtredelser, men at enkelttilfeller også kan være så graverende at dette er tilstrekkelig for inndragning. Ved enkelttilfeller som er mindre alvorlige bør derimot virkemidler som skriftlig advarsel og politianmeldelse benyttes. IOGT foreslår at bevillingshavere som avsløres i å selge eller skjenke alkohol til mindreårige automatisk skal miste bevillingen i lengre tid, f eks to måneder.

Sosial- og helsedepartementetskal bemerke at det hører under kommunens skjønnsutøvelse å ta stilling til inndragningens lengde. Graderinger kan eventuelt fastsettes i kommunale retningslinjer. Slike retningslinjer vil uansett bare være veiledende for skjønnsutøvelsen. Det dreier seg om svært ulike typer overtredelser, som ofte også opptrer i sammenheng, noe som medfører at et lovbestemt gradert inndragningssystem nødvendigvis vil måtte bli svært komplisert og sammensatt. Etter departementets vurdering bør det fremdeles fullt ut høre under kommunens frie skjønnsutøvelse å fastsette inndragningstidens lengde.

Spørsmålet om hvilken sanksjon som skal velges er avhengig av overtredelsens grovhet. Det er en forutsetning at det er sammenheng mellom forseelsen og sanksjonen. Etter departementets vurdering er det ikke behov for å lovfeste adgangen til å gi advarsel til salgs- eller skjenkesteder. Det er klart at dersom man kan gjøre det mer, å inndra en bevilling, kan man også gjøre det mindre, å gi bevillingshaver en advarsel. Det er opp til kommunen å vurdere om det skal gis advarsel, eventuelt om det er tilstrekkelig med en advarsel.

Forslaget i høringsnotatet om å utvide inndragningsadgangen slik at bevillingen kan inndras ved en alkoholpolitisk uheldig utvikling av salgs- eller skjenkestedet, ble fremsatt under forutsetning av at bevillingene ble gitt for en tidsubegrenset periode. Etter departementets vurdering er det ikke grunn til å utvide adgangen til å inndra bevillingen når bevillingsperioden ikke endres. Ved fornyelsessøknader har kommunen anledning til å legge vekt på en uheldig utvikling på salgs- eller skjenkestedet, og avslå søknaden om ny bevilling. Kommunen er heller ikke avskåret fra å legge vekt på forhold under den tidligere bevillingshaveren, f eks i forbindelse med overdragelse av virksomheten. Ved endringer i bevillingsperioden foreslås det at kommunen gis mulighet til å ta stilling til om det er ønskelig med videre salg eller skjenking i virksomheten, se kap 7. Departementet vil derfor ikke foreslå at det innføres en særskilt adgang til å inndra bevillingen dersom den praktiseres på en alkoholpolitisk uheldig måte.

Departementet foreslår også at det tas inn i loven at bevillingen kan inndras dersom den ikke lenger utøves. Det vises til punkt 7.2.7 hvor dette behandles nærmere.

Flere høringsinstanser påpeker at forslaget om å innføre adgang til å stille nye vilkår i gitte bevillinger, jf kap 7.3, kan representere en ønsket sanksjonsmulighet. Hotell- og restaurantarbeiderforbundetuttaler at fastsettelse av nye vilkår i ettertid, eventuelt kombinert med en advarsel, kan være et alternativ til inndragning av bevillingen. NHO uttaler:

«Prinsipielt vil NHO motsette seg at kommuner skal få adgang til å endre vilkår i bevillinger som tidligere er gitt. <...>Subsidiært vil vi be om at betingelsene for å endre vilkårene på denne måten blir presist angitt i loven selv, og at endringsadgangen knyttes til brudd på bestemmelsene i alkoholloven eller bevillingsvedtaket fra bevillingshaverens side.»

Departementet ser det positive ved å sette nye vilkår i vedtaket samtidig som det gis en advarsel til salgs- eller skjenkestedet, i motsetning til å inndra bevillingen. Bruk av nye vilkår som skal gjelde for resten av bevillingsperioden, kan imidlertid representere en tyngre byrde for bevillingshaveren enn en kortvarig inndragning. Departementet vil på bakgrunn av dette ikke gi bevillingsmyndigheten adgang til å sette nye vilkår i bevillingsvedtaket som en sanksjon overfor brudd på alkoholloven. En annen sak er at en endring av forholdene ved salgs- eller skjenkestedet etter omstendighetene kan være tilstrekkelig til at bevillingsmyndigheten velger ikke å ta i bruk inndragningsadgangen.

Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringenreiser spørsmål om inndragningssakene egner seg for behandling i folkevalgte organer, og uttaler:

«Disse organer bør kun trekke opp retningslinjene for den alkoholpolitiske delen av inndragningsspørsmålet, hvorpå de konkrete inndragningssaker bør behandles i et utvalg med bl.a. representanter med juridisk kompetanse, da enkeltsaker i hovedsak reiser rettslige problemstillinger og i mindre grad alkoholpolitiske vurderinger.»

Også Blå Kors mener at det bør oppnevnes et utvalg som med endelig virkning avgjør klager på bevillingsinndragninger.

Departementetviser til det som er sagt om forslaget om bevillingsnemnd i kap 9.2. De samme betenkelighetene gjør seg gjeldende når det gjelder et eget organ for å behandle saker om inndragning av bevilling. Departementet vil derfor ikke tilrå at det opprettes et utvalg som avgjør saker om inndragning.

Oslo politikammer viser til at ved flere anledninger har bedrifter som har fått inndratt skjenkebevillingen fortsatt alkoholserveringen. De foreslår at politiet får en klar hjemmel for å stenge bedriften, tilsvarende den regelen som gjelder ved inndragning av serveringsbevillinger i hotelloven. Hotellovutvalget foreslår en egen bestemmelse om politiets adgang til å stenge et serveringssted i utkastet til ny serveringslov.

Departementeter enig med Oslo politikammer i at det kan være behov for en regel som gir politiet adgang til å stenge et sted som driver alkoholsalg eller -servering uten å ha den nødvendige tillatelse til det, f eks fordi bevillingen er inndratt eller stedet ikke har søkt om ny bevilling etter flytting. Etter departementets vurdering er det også behov for å kunne stenge et salgs- eller skjenkested som har bevilling når dette er nødvendig for å hindre bråk og uro, eller for å avverge lovbrudd. I disse situasjonene vil det så og si alltid foreligge inndragningsgrunn, men det kan imidlertid ta noe tid å vedta og sette i kraft inndragningen. Inntil bevillingen er inndratt, kan politiet stenge stedet for inntil to dager. Det kan være behov for å stenge stedet for mer enn en dag dersom det er grunn til å tro at tilsvarende situasjon kan oppstå den påfølgende dagen.

Departementetforeslår derfor en egen bestemmelse om politiets adgang til å stenge et sted som driver uten bevilling, se lovutkastet § 1-8a første ledd. Det er kommunen som bevillingsmyndighet som avgjør når stedet ikke lenger har tillatelse til å fortsette virksomheten. Bestemmelsen gir politiet adgang til å stenge stedet når kommunen har tatt stilling til spørsmålet. Departementet viser ellers til at følgen av å handle uten tillatelse er regulert i straffeloven § 332.

Departementet foreslår videre at politiet kan stenge et salgs- eller skjenkested når det er nødvendig for å hindre forstyrrelse av offentlig ro og orden, ivareta enkeltpersoners sikkerhet eller for å stanse eller avverge lovbrudd, se lovutkastet § 1-8a andre ledd. Det er en forutsetning at det foreligger en alvorlig situasjon som ikke kan avhjelpes uten at salgs- eller skjenkestedet stenges. Stenging kan ikke skje for lengre tid enn det som er tilstrekkelig for å opprette ro og orden, eller for å avverge at tilstanden fortsetter, og uansett ikke for et lengre tidsrom enn to dager.

8.3 Krav til dokumentasjon av utøvelsen av bevillingen

Som nevnt i kap. 8.2. foreslår departementet at det innføres bestemmelser som stiller krav om at salgs- eller skjenkestedet skal drives på en slik måte at kravene for å få bevilling til enhver tid er oppfylt, se lovutkastet §§ 3-9 og 4-7.

Noen høringsinstanser foreslår at bevillingshaver plikter å dokumentere at kravene til driften overholdes. Bergen kommune uttaler f eks:

«Det må i loven fastsettes at bevillingshaver, i bevillingsperioden, er forpliktet til å sende inn til bevillingsmyndigheten en bekreftelse på at vilkårene i §§ 3-5 og 4-1 2. ledd er oppfylt. Dette bør gjøres en gang pr år, på samme måte som bevillingshaverne i dag må sende inn omsetningsoppgaver. Unnlatelse av å sende bekreftelser som nevnt vil måtte medføre at bevillingen kan inndras inntil slik oppgave er mottatt av bevillingsmyndigheten. Et slikt vilkår er nødvendig for at bevillingsmyndigheten i bevillingsperioden skal kunne kontrollere at bevillingsvilkårene fortsatt er oppfylt.»

Kemneren i Osloog Fylkesskattekontoretmener det bør vurderes å pålegge andre myndigheter en innrapporteringsplikt til bevillingsmyndighetene ved brudd på regelverket, f eks at ligningskontorene innrapporterer unnlatelse av å sende selvangivelse eller oppgaver m/vedlegg og at skattefogden innrapporterer betalingsunnlatelser av merverdiavgift og investeringsavgift.

Sosial- og helsedepartementetskal bemerke:

Et selvrapporteringssystem kan bidra til å sikre at det ikke skjer brudd på lovgivningen etter at bevillingen er gitt. Det kan imidlertid være tyngende for bevillingshaver å stadig måtte innhente og sende en rekke attester. Det kan også være tyngende for bevillingsmyndigheten å motta så mye informasjon om bevillingshaver, og for de andre myndighetene som til stadighet må utstede slike attester. Som nevnt ovenfor er det også begrenset hvilke opplysninger en får ut av slike attester. Krav om kontinuerlig fremleggelse av attester er derfor ikke egnet til å sikre overholdelse av regelverket etter at bevillingen er gitt.

Et alternativ er å pålegge andre offentlige organer en meldeplikt overfor bevillingsmyndighetene dersom de får kjennskap til forhold som har betydning for bevillingsspørsmålet. Som eksempel kan nevnes at bevillingshaver har store restanser på forfalte skatter og avgifter, eller at bokettersyn avdekker brudd på regnskapslovgivningen. En slik meldeplikt for offentlige organer vil innebære at disse pålegges nye, arbeidskrevende oppgaver. På den andre siden vil meldeplikt lette arbeidet for bevillingsmyndigheten - de får bare relevant informasjon å forholde seg til. En slik meldeplikt vil også effektivisere håndhevelsen av regelverket. I tillegg kan det spare bevillingshaver for arbeid. Forutsetningen for et slikt system vil også her være at mydighetene kan gi slike opplysninger uten hinder av taushetsplikt.

Departementet foreslår på den bakgrunn at andre offentlige organer pålegges meldeplikt overfor bevillingsmyndigheten ved avdekking av brudd på regelverk som kan få konsekvenser for bevillingen. Det kan være praktisk for disse myndighetene å få konkrete holdepunkter for når de bør gi slike opplysninger. Departementet foreslår derfor en forskriftshjemmel for å utdype meldeplikten, se lovforslaget § 1-15.

Meldeplikten gjelder også forhold forut for bevillingstildelingen. Også slike opplysninger kan danne grunnlag for inndragning av bevillingen.