6 Fornyelse av bevilling

Etter gjeldende rett faller kommunale bevillinger til salg eller skjenking bort ved utløpet av kommunestyreperioden. Det nye kommunestyret må ta standpunkt til om det skal gis bevilling på ny til de som har hatt slik tidligere. Etter alkohollovens system står de søkerne som har hatt bevilling tidligere rettslig sett i samme stilling som førstegangssøkere. Det er de samme vurderinger som skal legges til grunn ved fornyelse av bevilling som ved tildeling av nye bevillinger. Kommunen skal m a o foreta en reell vurdering av bevillingshaverens søknad om bevilling for neste periode, og kan eventuelt avslå søknaden også ut fra generelle alkoholpolitiske grunner. Rettslig sett er det anledning for kommunen til å legge vekt på at man har endret bevillingspraksis i perioden.

Det har vært lagt til grunn, bl a i enkelte underrettsavgjørelser, at kommunene bare kan nekte å fornye bevillingen dersom vilkårene for å inndra bevillingen er tilstede, jf lovens § 1-8. Eidsivating lagmannsrett uttalte i dom av 30. august 1994 «..at de hensyn det kan legges vekt på ved fornyelse av bevillinger er de samme som ved første gangs tildeling av bevilling, og at de ikke er begrenset til vilkår som nevnt i § 1-8. Ved fornyelse må det være adgang til å ta hensyn til bevillingshaverens forhold i forrige periode selv om disse ikke innebærer direkte brudd på alkohollovgivningen.»

Anke over dommen ble nektet fremmet for Høyesterett. Departementet legger derfor til grunn at avslag på søknad om fornyelse ikke er avhengig av at vilkårene for inndragning foreligger.

Næringslovutvalget foreslo i sin innstilling at salgs- eller skjenkebevillinger ikke skal kunne tapes ene og alene på grunn av endrede politiske retningslinjer. Kommunenes alkoholpolitiske målsettinger og endringer bør utelukkende få direkte konsekvenser for spørsmålet om førstegangssøknader skal innvilges. Etter utvalgets syn må bevillingmyndigheten kunne stå friere ved vurderingen av om et nytt skjenkested skal få bevilling enn når det er snakk om innarbeidet virksomhet. Begrunnelsen for forslaget var bl a hensynet til bedriftens ansatte og at konsekvens i regelverket tilsier at det skal gjelde like vilkår for nekting av å fornye bevilling som for inndragning av bevilling.

Departementet foreslo i høringsnotatet å lovfeste at søknad om fornyelse av bevilling behandles likt med første gangs søknad. Forslaget er i samsvar med gjeldende rett. Forslaget er imidlertid en klargjøring av lovteksten på dette punktet.

Et flertall av høringsinstansene er positive til forslaget om å lovfeste at søknad om fornyet bevilling skal behandles likt med første gangs søknad. Kommunene understreker særlig at skjønnsutøvelsen ved tildeling eller fornying av bevilling går lenger enn ved inndragning, men viser samtidig til at fornyelsessøknader i praksis sjelden avslås pga endringer i den lokale alkoholpolitikk.

Norsk Hotell- og Restaurantforbund/Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen uttaler:

«Når det gjelder bestemmelsens siste ledd, hvor det presiseres i lovteksten at fornyelse av bevilling skal behandles likt med førstegangssøknad er man noe på kant med alminnelige rettsgrunnsetninger. Et kommunestyre vil selvfølgelig ha sitt på det tørre dersom man legger til grunn at de eksisterende gitte tillatelser skal gå foran de nye søkerne. Det motsatte prinsipp vil være i strid med vår rettsgrunnsetning om først i tid best i rett. Ansiennitet er således et relevant og nødvendig argument for kommunestyret å ta med i sin avgjørelse.»

Nærings- og energidepartementet går inn for at vilkårene for å nekte fornyet bevilling bør være de samme som ved inndragning, og viser til Næringslovutvalgets vurderinger og begrunnelser.

Sosial- og helsedepartementet skal bemerke at alkohollovens system med tidsbegrensede bevillinger innebærer at tillatelsene faller bort ved bevillingsperiodens utløp. Av dette følger at bevillingsmyndigheten står fritt med hensyn til om bevilling fortsatt skal tildeles det aktuelle salgs- eller skjenkested. «Fornyelse» er således ingen særskilt kategori etter loven.

Dette innebærer at kommunen ved utløpet av bevillingsperioden har anledning til å gjennomføre generelle endringer i alkoholpolitikken, noe som er av sentral alkoholpolitisk betydning. Kommunene kan også omfordele bevillingene i forhold til forrige periode. «Ansiennitetsprinsippet» er ingen almen «rettsgrunnsetning» i denne sammenheng, slik den overfor siterte høringsuttalelse synes å hevde. Men det er et relevant hensyn ved fornyelse av bevilling å legge vekt på at bevillingen tidligere har vært utøvd på tilfredsstillende måte og at det er nedlagt kapital og bygd opp arbeidsplasser knyttet til en eksisterende bevilling. Det kan således legges vekt på hensynet til å sørge for stabile vilkår for næringsdrivende. På den annen side vil Sosial- og helsedepartementet vise til uttalelsen fra Konkurransetilsynet, som Administrasjonsdepartementet gir sin støtte til, referert i kap 5, hvor det fremholdes at anledningen til å omfordele bevillingene letter etableringen i markedet og stimulerer konkurransen mellom salgs- og skjenkestedene. Sosial- og helsedepartementet vil derfor ikke gå inn for at det skal være et krav at eksisterende bevillinger skal gå foran nye søkere. Et slikt krav kunne for øvrig lett misforstås dithen at inndragningsvilkårene måtte være oppfylt for at en tidligere bevillingshaver ikke skulle få bevilling på nytt.

I høringsnotatet foreslo departementet at det tas inn i lovteksten at søknader om fornyelse av bevilling står i samme rettslige stilling som første gangs søknader. Siden dette følger allerede av det forhold at bevillingen bortfaller ved bevillingsperiodens utløp, har departementet funnet det unødvendig med en uttrykkelig lovfesting av dette spesialspørsmålet.