18 Økonomiske og administrative konsekvenser

18.1 Innledning

I 1998 var omlag 53 prosent av landets anslagsvis 2,1 mill. sysselsatte lønnstakere medlemmer av skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger i offentlig eller privat sektor. Mens om lag 34 prosent av arbeidstakere i privat sektor var medlem av slike tjenestepensjonsordninger i 1998, er alle ansatte i offentlig sektor tilknyttet lov- eller tariffestet, ytelsesbasert tjenestepensjonsordning.

Tabell 18.1 viser at de største enkeltaktørene innenfor tjenestepensjon er Statens Pensjonskasse (SPK) og Kommunal Landspensjonskasse (KLP). SPK har alle ordninger som berøres av Lov om Statens Pensjonskasse. KLP har de fleste ordninger i kommunal og fylkeskommunal virksomhet.

Ved utgangen av 1998 var rundt 970 000 sysselsatte lønnstakere uten medlemskap i noen tjenestepensjonsordning. En del av disse kan likevel ha fripolise fra tidligere medlemskap. Selskaper med medlemskap i Norges Forsikringsforbund hadde ved utgangen av 1998 utstedt om lag 750 000 fripoliser. Statens Pensjonskasse hadde vel 250 000 medlemmer med rett til oppsatt pensjon.

En undersøkelse som Norges Forsikringsforbund fikk gjennomført i 1996 for å kartlegge utbredelsen av kollektive pensjonsordninger, tydet på at det var systematiske forskjeller basert på foretaksstørrelse, og at tjenestepensjon er mer utbredt i store enn i mindre foretak. Årsaken til dette er uklar, men en forklaring kan være at det er en høyere andel veletablerte foretak i gruppen mellomstore og store foretak.

18.2 Pensjonssparing er langsiktig

Etter gjeldende regler gis det særskilt skattemessig behandling kun for private tjenestepensjonsordninger som sikter mot å gi en bestemt ytelse ved pensjonsalder, såkalt ytelsesbaserte ordninger.

Samlet pensjon utgjør ofte om lag 2/3 av sluttlønn, selv om en del foretak gir en tjenestepensjon som resulterer i lavere eller høyere pensjonsnivå. Et pensjonsnivå på om lag 2/3 av lønn tilsvarer kompensasjonsnivået i de offentlige ordningene. Rundt halvparten av pensjonsordningene og fire av ti medlemmer har som siktemål en pensjon som tilsvarer om lag 2/3 av sluttlønn.

Pensjonssparing er langsiktig, og det må kreves at skattefavorisert pensjonssparing ikke kan anvendes til andre formål eller før pensjonsalderen. Pensjonskapital kan ikke gi grunnlag for pant mv. Hvis lønnsøkning tas ut i form av pensjonsinnskudd, vil det bety at de ansatte ikke kan disponere disse midlene før pensjonsalder. Den lange tiden før midlene blir tilgjengelige vil være et moment i avveiningen mellom lønn og innskudd til pensjonsordningen. Ved pensjonsalder vil den samlede pensjonskapitalen tillagt renter, legge grunnlaget for periodiske pensjonsytelser. Ved utbetaling skattlegges pensjonsytelsene i sin helhet som personinntekt.

18.3 Pensjonssparing påvirker samlet sparing

I Molandutvalgets utredning (NOU 1998: 10 Fondering av folketrygden?) refereres nyere OECD-studier av virkningen av pensjonssystemer på den private sparingen. Noen av hovedkonklusjonene er at offentlig og privat pensjonsformue fortrenger annen privat sparing, den siste mer enn den første, men ingen av dem fullstendig. Skatteinsentiver rettet mot privat sparing kan ha positiv innvirkning på denne, men virkningen på nasjonal sparing er sannsynligvis negativ, bl.a. fordi offentlig sektors sparing faller som resultat av provenytapet.

Dette er et argument for at de ordninger som gir skattefordel bør være klart målrettet for å redusere den negative virkningen på skatteprovenyet og på nasjonal sparing. Et viktig grunnlag for skattefavoriseringen har vært at tjenestepensjonen skulle virke som et supplement til folketrygden for å sikre tilvant levestandard gjennom hele alderdommen. Kravet om livsvarige ytelser har støttet opp om dette. I en ordning med åpning for opphørte ytelser blir spareelementet mer dominerende på bekostning av pensjonsforsikringselementet.

18.4 Virkninger for foretak

Innbetalingsprofilen er forskjellig i ytelses- og innskuddsordninger, selv om det tas sikte på samme pensjonsytelse: En større del av ellers like pensjoner vil finansieres tidligere i en innskuddsordning, og innskudd til unge medlemmer vil derfor typisk være høyere enn i en ytelsesbasert pensjonsordning. Foretak som har mange unge arbeidstakere vil derfor kunne få høyere årlige pensjonskostnader med en innskuddsbasert pensjonsordning enn ved en ytelsesbasert ordning. Tilsvarende vil foretak med mange eldre arbeidstakere kunne ha lavere pensjonskostnader ved en innskuddspensjonsordning.

Innskuddenes størrelse vil fastsettes av foretaket etter forhandlinger med de ansatte, likevel innenfor visse maksimale grenser. I den grad en innskuddspensjonsordning sikter mot å gi en ytelse nær det ytelsesnivået som er vanlig i pensjonsordninger i dag, vil den samlede netto innbetaling over tiden fram til pensjonsalder i en innskuddsordning neppe avvike i særlig grad fra tilsvarende kostnader ved en foretakspensjonsordning.

Selv om det ikke er noen forskjell i den skattemessige behandlingen mellom foretak av ulik størrelse, kan det likevel være slik at en innskuddspensjonsordning har karakteristika som gjør den mer egnet enn for eksempel TPES og foretakspensjonsordning for små foretak. En innskuddspensjonsordning kan være enklere å administrere, og vil også kunne gi mindre usikkerhet med hensyn til framtidige årlige utgifter.

For foretak som måtte velge å gå over fra ytelsesbasert til innskuddsbasert pensjonsordning, vil de vesentligste administrative merutgiftene være knyttet til engangsutgifter som naturlig følger av overgangen til en ny ordning. Blant annet må foretaket avvikle eller endre den tidligere pensjonsordningen og utarbeide nytt regelverk.

18.5 Virkninger for medlemmer

Ved opprettelse av en innskuddsordning i foretak, vil sammenhengen mellom lønn og innskudd kunne bli klarere enn sammenhengen mellom lønn og premie i ytelsesordninger. De samlede lønnsbetingelser bestående av lønn og pensjonsopptjening, vil dermed framkomme klarere. Den enkelte arbeidstaker vil følgelig kunne få bedre oversikt over sine samlede lønnsbetingelser.

I innskuddsordninger vil både foretak og medlemmer kunne bli eksponert for avkastningsrisiko. For medlemmer i ordninger som endres fra ytelses- til innskuddsprinsipper, vil avkastningsrisiko i pensjonssammenheng være nytt. I ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er det ingen avkastningsrisiko for den ansatte, selv om det naturlig nok er usikkerhet om bl.a. framtidig lønnsutvikling.

Avkastningsusikkerheten består i variasjon rundt og systematisk avvik fra de forutsetningene som er lagt til grunn. I NOU 1999: 32 er det referert beregninger basert på årlig avkastning på bl.a. 6,5 prosent. En avkastning som gjennom en innbetalingsperiode på 30 år ligger 1,5 prosentpoeng over den som ble lagt til grunn for innskuddets størrelse, vil resultere i en pensjon ved oppnådd pensjonsalder som er i størrelsesorden 30 prosent høyere enn den planlagte pensjonen. Dersom avkastningen derimot ligger 1,5 prosentpoeng lavere enn forutsatt, vil endelig pensjon bli om lag 20 prosent lavere enn det som var lagt til grunn. I praksis vil sannsynligvis avkastningen ligge over den antatte i enkelte perioder, og under i andre perioder, gitt at den antatte avkastningen er rimelig realistisk. En lavavkastningsperiode tidlig i medlemskapsperioden vil redusere endelig pensjonskapital mer enn en motsvarende sen høyavkastningsperiode vil øke den.

18.6 Virkninger på jobbmobilitet

På teoretisk grunnlag er det vanskelig å si hvordan innføring av tjenestepensjonsordninger generelt og innskuddspensjonsordninger spesielt påvirker arbeidstakernes mobilitet (jobbytte). I dag er det bransjevise forskjeller i utbredelsen av tjenestepensjon.

På den ene side vil pensjonsordninger generelt kunne øke bindingen mellom foretak og arbeidstaker. Tjenestepensjon vil i de fleste tilfeller oppfattes som en positiv kvalitet, og om en arbeidsgiver tilbyr tjenestepensjon må anses å være av en viss betydning ved beslutning om skifte av arbeidsplass. På den annen side kan økt utbredelse av pensjonsordninger gjøre det lettere for arbeidstakerne å skifte arbeidsgiver fordi de kan fortsette opptjeningen av pensjon hos ny arbeidsgiver. En klar definisjon av hva som er opptjent pensjonskapital på ethvert tidspunkt er også viktig for mobiliteten.

18.7 Skattefavorisering

For en arbeidstaker kan innskudd til en pensjonsordning med skattefavorisering være svært fordelaktig sammenlignet med sparing av tilsvarende beløp i bank.

Siden både lønn og innskudd til tjenestepensjon er fordeler vunnet ved arbeid, kan følgende sammenlikning belyse de skattemessige forskjeller mellom lønn og pensjonsinnskudd: Anta at en arbeidstaker kan velge mellom en økning i lønn og et innskudd til tjenestepensjonsordningen med samme beløp som lønnsøkningen. Benyttes beløpet til ordinær sparing i bank, vil det skje med midler som er beskattet som lønnsinntekt. Dersom arbeidstakeren i stedet velger å bruke beløpet til innskudd i pensjonsordningen, oppnås skattefordeler som resultat av følgende forhold:

1. Beskatningen utsettes fra opptjeningsperioden til utbetalingsperioden. Dette har to fordeler for arbeidstakeren:

   • Det oppstår isolert sett en skatte utsettelseved at beskatningen av personinntekt utsettes fra opptjeningsperioden til utbetalingsperioden.

   • Pensjonsytelsen beskattes ofte etter en lavere marginalskatt enn lønnsinntekt, både fordi at trygdeavgiften på pensjonsinntekt er 3 prosent i stedet for 7,8 prosent, og fordi personinntekten som pensjonist som oftest er lavere enn personinntekten som yrkesaktiv.

2. Pensjonskapitalen fritas for formuesskatt.

3. Avkastningen av pensjonskapitalen fritas for løpende beskatning som alminnelig inntekt. Skattefordelen begrenses imidlertid noe ved at også avkastningen av pensjonskapitalen ved utbetaling beskattes som personinntekt (maksimalt 44,5 prosent for pensjonister) i stedet for alminnelig inntekt (28 prosent).

Verdien av skatteutsettelsen som oppstår ved at beskatningen utsettes til utbetalingstidspunktet, vil påvirkes av marginalskatten som henholdsvis lønnstaker og pensjonist. På grunn av at trygdeavgiften på pensjonsinntekt er lavere enn på lønnsinntekt, vil marginalskatten på pensjonsinntekt normalt være lavere enn på lønnsinntekt. På den annen side fører skattebegrensningsregelen til at marginalskatten kan være høyere for pensjonister med mellom om lag 90 000 kroner og om lag 150 000 kroner i pensjonsinntekt enn for lønnstakere med samme inntekt. Det er trolig en relativt liten del av pensjonister med tjenestepensjon som skattlegges etter skattebegrensningsregelen.

18.8 Økonomiske konsekvenser av skattefritak for innskudd

Skattebesparelsen for den enkelte motsvares av et inntektstap for det offentlige. Skattefordelen av innskuddspensjonsordningen kan illustreres ved å sammenligne med et alternativ der arbeidsgiver i stedet utbetaler et beløp tilsvarende innskuddet som lønn til den ansatte, og at vedkommende benytter dette beløpet til sparing i for eksempel bank.

Når arbeidstakeren alternativt sparer i bank, skjer dette av beskattede midler, og renteinntektene er gjenstand for løpende beskatning som alminnelig inntekt med 28 prosent. Mens oppsparte pensjonsrettigheter i innskuddspensjonsordninger er foreslått å ikke være gjenstand for formuesbeskatning, vil bankinnskudd formuesbeskattes fullt ut.

På lengre sikt kan de samlede bankinnskuddene og renteinntektene ved banksparing bli betydelige. Innføring av en innskuddspensjonsordning uten formuesskatteplikt for pensjonskapitalen, vil isolert sett bidra til å øke provenytapet. De samlede fradragsberettigede innskuddene som gjøres i et år vil avhenge av lønnsfordelingen til arbeidstakerne som omfattes av ordningen samt av nivået på innskuddene (innenfor maksimalgrensen).

Provenytapet kan anslås ved å beregne forskjellen i skatteinntekter for det offentlige i ett år mellom å skattlegge innskuddspensjonsordningen etter det foreslåtte regelverk og at innskuddsbeløpet til pensjonsordningen utbetales som lønn til arbeidstakeren.

Summen i siste kolonne i tabell 18.2 viser førsteårseffekten av det (vektede) anslåtte provenytap pr. arbeidstaker som får supplerende pensjon gjennom innskuddspensjonsordning. Tabellen og resultatene her er i sin helhet fra NOU 1999: 32. Rent teknisk er det benyttet en innskuddssats på 5 prosent opp til 6G og det dobbelte for inntekter mellom 6G og 12G. Dersom innskuddet settes inn på en pensjonskonto, vil beløpet ikke være skattepliktig som lønn. Det tilhørende provenytapet blir om lag 6,6 mill. kroner på årsbasis pr. 1000 medlemmer for 1999. Hvis maksimalsatsene settes lavere, vil også provenytapet bli lavere, jf. omtale i avsnitt 7.5.

Provenyberegningene i tabell 18.2 bygger også på at inntektsfordelingen for yrkesaktive medlemmer i kollektive tjenestepensjonsordninger er som i Norges Forsikringsforbunds undersøkelse fra 1996.

18.9 Årlig provenytap

Det samlede provenytapet vil avhenge både av hvilket omfang ordningen får og av innskuddssatsene. Det er rimelig å vente at provenytapet vil bli betydelig i flere år framover hvis utbredelsen blir stor, fordi det hvert år vil være innskudd til ordningen, mens det naturlig nok vil ta flere år før utbetalinger fra ordningen vil få noe omfang og komme til beskatning.

Det er vanskelig å anslå hvilken utbredelse innskuddspensjonsordninger vil kunne få. I 1998 var over halvparten av alle sysselsatte lønnstakere omfattet av en tjenestepensjonsordning. Om lag 970 000 sysselsatte lønnstakere hadde ikke medlemsskap i noen slik pensjonsordning. Dette antallet viser potensialet for innskuddspensjonsordninger. En skal heller ikke se bort fra at en del foretak som allerede har (ytelsesbasert) pensjonsordning i dag, kan ønske å skifte til innskuddspensjon.

I NOU 1999: 32 ble ikke antallet som ville bli omfattet av innskuddspensjon anslått, men provenytapet ble sjablonmessig beregnet i forhold til ulike alternativer for hvor stor andel av potensialet på 970 000 arbeidstakere som ble medlem.

Tabell 18.2 viste at under de forutsetninger lovutvalget la til grunn, kan provenytapet per arbeidstaker som blir tilknyttet innskuddspensjonsordning anslås til om lag 6 600 kroner pr. år. Hvis om lag 10 prosent av alle ansatte som i dag antas å være uten en privat pensjonsordning, dvs. anslagsvis 97 000 ansatte, skulle bli omfattet av en innskuddsordning, vil anslaget på årseffekten bli om lag 640 mill. kroner i tapt proveny. Hvis om lag 30 prosent omfattes, dvs. anslagsvis 290 000 ansatte, kan årseffekten anslås til om lag 1,9 mrd. kroner. Hvis halvparten, ca. 485 000 ansatte, blir med i en innskuddsordning, kan provenytapet anslås til 3,2 mrd. kroner på årsbasis. Ut fra de lavere maksimalsatsene som er omtalt i vurderingene i avsnitt 7.5, vil anslagene for provenytap bli henholdsvis 512 millioner kroner, 1,5 mrd. kroner og 2,6 mrd. kroner.

Statens endelige provenytap over tid vil imidlertid bli lavere enn dette, da pensjonen ved utbetaling blir skattlagt som pensjonsinntekt. Det understrekes at resultatene er beheftet med meget stor usikkerhet og må betraktes som illustrasjoner av provenyvirkningen.

I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon, foreslo den daværende Regjeringen at utbetalingen av pensjonen skulle være livslang. Ved behandlingen av proposisjonen i Stortinget ble det åpnet for at minste utbetalingstid skal være ti år. Tilsvarende bestemmelser om utbetalingstid er foreslått også i denne loven. En kortere minste utbetalingstid vil kunne gi muligheter for lavere innskudd for foretakene. Dette kan føre til at de samlede innskudd (med tilhørende provenytap) blir lavere. På den annen side kan flere foretak finne å opprette pensjonsordning for sine ansatte, og dette kan medføre at flere arbeidstakere tilknyttes en slik ordning. Da vil innbetalingene øke, med påfølgende økt provenytap. Den samlede effekten vil være usikker.

Innskuddspensjonsordninger vil i oppsparingsperioden være ordninger uten dødelighetsarv, dvs. at en del av de oppsparte midlene vil tilfalle arvingene dersom arbeidstakeren dør før pensjonsalderen. Det foreslås at ordningen også i utbetalingsperioden skal kunne være en spareordning uten dødelighetsarv. Dette vil medføre at det er nødvendig å foreta høyere innskudd for å oppnå en gitt årlig ytelse. Dette vil isolert sett øke provenytapet ved ordningen, men departementet har ikke tallgrunnlag til å beregne dette provenytapet.

Det er foreslått i forslaget § 2-4 at det skal være mulig å tegne uføre- og etterlatteytelser i tilknytning til innskuddspensjon. Tilleggsytelsene vil måtte være ytelsesbaserte, og det foreslås at de følger lov om foretakspensjon, dvs. at premiene for dette også vil bli fradragsberettiget for foretaket. Ytelsenes størrelse vil avspeiles i premien. Omfanget av og størrelsene på slike ytelser er ikke kjent i dag, og en vil derfor heller ikke kunne anslå provenytapet av at slike tilleggsytelser tegnes.

18.10 Nærmere om provenymessige forhold

Selv om maksimalgrensene for innskudd eventuelt skulle bli noe lavere enn det som ble lagt til grunn i de beregningene som ble foretatt i NOU 1999:32, og som er omtalt i avsnitt 18.9, jf. avsnitt 7.5, vil innføring av innskuddspensjoner i arbeidsforhold kunne innebære en betydelig reduksjon i skatteinntekter. Etter departementets syn må det synliggjøres hvordan kostnadene ved en slik reform skal dekkes inn, og departementet vil derfor komme tilbake i budsjettet for 2001 med konkrete forslag til hvordan inndekningen bør skje.

Skattereglene for tjenestepensjonsordninger er generelt gunstige og bryter med prinsippene som lå til grunn for skattereformen av 1992 om skattemessig likebehandling av ulike spareformer. Krav om livslange ytelser og forsikringselement har tidligere vært brukt som argument for denne skattemessige særbehandlingen. Med de endringer som Stortinget vedtok ifm. med lov om foretakspensjon - og som også blir fulgt opp i denne proposisjonen om lov om innskuddspensjon - svekkes imidlertid denne begrunnelsen betydelig. Stortingets vedtak innebar bl.a. at minste utbetalingstid ble satt til ti år, og at det er adgang til valg mellom forsikrings- og sparekontrakt.

Etter departementets syn taler dette for at inndekningen av provenytapet så langt som mulig bør skje gjennom innstramminger i de generelle skattereglene for pensjoner i arbeidsforhold. Stortinget har forutsatt at den skattemessige behandling av ytelsesbaserte (jf. lov om foretakspensjon) og innskuddsbaserte ordninger skal være lik, og omtalen av skattereglene i denne proposisjonen er gjort med utgangspunkt i dette prinsippet. Eventuelle reduksjoner knyttet til fordelene av de særskilte skattereglene og pensjoner bør i tråd med dette også i størst mulig grad gjelde både innskudds- og ytelsesbaserte ordninger.

Beskatningen av en privat tjenestepensjonsordning etter skatteloven skjer etter det såkalte P-prinsippet, jf. kapittel 17. Prinsippet har tre hovedelementer: (i) Arbeidsgiveren får fradrag for premie og tilskudd til ordningen innenfor nærmere fastsatte rammer, (ii) det foretas ingen løpende beskatning av avkastningen på innestående midler og (iii) alle utbetalinger under ordningen beskattes i sin helhet som pensjon hos mottakerne. Videre inngår ikke innbetalinger fra arbeidsgiver i arbeidstakerens grunnlag for formuesskatt og arbeidsgiver svarer ikke eventuell formuesskatt av innestående midler i premiefond. Alle disse elementene innebærer en skattemessig vesentlig gunstigere behandling av slike pensjonsordninger, framfor at arbeidstakeren selv måtte finansiere slike spareordninger gjennom beskattede lønnsinntekter.

Det er også andre særskilt gunstige elementer ved den skattemessige behandlingen av pensjoner i arbeidsforhold, bl.a. at arbeidsgiver i foretakspensjonsordninger får fradrag for innbetalinger til et premiefond tilsvarende 150 prosent av gjennomsnittlig årlig premie de tre siste årene. Fondet kan likevel ikke være større enn ti ganger gjennomsnittet av betalt årlig premie de siste tre årene, og midler som tilbakeføres fra fondet inntektsføres og kommer til beskatning. Selv om mulighetene for å få skattemesig fradrag for mer enn det årlige innskuddet er beløpsmessig begrenset, innebærer denne ordningen likevel en fordel ved at den gir arbeidsgiverne en mulighet til å utsette beskatningen av overskudd. Denne adgangen innebærer mao. en skattekreditt for selskapene. I denne proposisjonen er det foreslått tilsvarende bestemmelser for innskuddsfond i innskuddspensjonsordninger.

Et annet særlig gunstig element er at arbeidstakere som går ut av ordningen før oppnådd pensjonsalder har rett til fortsatt pensjonssparing med et inntektsfradrag på inntil 40 000 kroner pr. år. Dette fradraget kommer i tillegg til eventuelt fradrag for IPA (individuell pensjonsavtale), der det også er en øvre grense på 40 000 kroner. Etter departementets syn er det liten grunn til at det ikke skal være en felles øvre for disse to individuelle skattestimulerte pensjonsordningene på 40 000 kroner. Det vises for øvrig til drøfting av avkastningsskatt i avsnitt 17.2.3.

Departementet vil i budsjettet for 2001 komme tilbake med konkrete inndekningsforslag i form av reduserte fordeler knyttet til de særskilte skattereglene for innskudds- og ytelsesbaserte pensjonsordninger. Utgangspunktet er at innskuddsbasert pensjon ikke skal redusere statens inntekter.

18.11 Konsekvenser for myndighetenes oppgaver

Utvalget mente at ressursbruken hos skatte- og tilsynsmyndighetene kan øke noe som følge av økt utbredelse av pensjonsordninger, og i en overgangsperiode også som følge av at banker og forvaltningsselskaper for verdipapirfond har liten eller ingen tidligere erfaring med å tilby pensjonsordninger. Det ble videre pekt på at også arbeidet med nærmere regler til loven ville kreve noe ressurser.

Kredittilsynetuttaler i sin høringsmerknad at innføring av innskuddspensjon i arbeidsforhold vil ha administrative konsekvenser for tilsynet, spesielt i en overgangsperiode, men også løpende. Kredittilsynet viser her til de forvaltningsoppgaver som de er tillagt i utkast til lov, til at utkastet medfører behov for fastsetting eller endring i forskrifter og til at etablering av et nytt lovverk vil medføre behov for veiledning av ulike parter. Kredittilsynet er i tvil om det vil være praktisk mulig å iverksette en lov om innskuddspensjon fra 1. januar 2001, fordi en ikke på forsvarlig måte vil kunne utarbeide tilhørende praktisk regelverk og foreta de nødvendige veiledningsoppgaver.

Departementet viser til at innskuddspensjon i arbeidsforhold er et nytt produkt, og at det vil kunne oppstå behov for gjennomgang og eventuelt justering av en rekke forskrifter, samt utarbeiding av nye forskrifter. Det vil også være behov for veiledning i forhold til det nye regelverket. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at innføring av innskuddspensjon i arbeidsforhold vil medføre noe ressursbruk hos tilsyns- og skattemyndighetene, spesielt i en overgangsperiode. Også departementet vil, særlig i en overgangsperiode, få oppgaver knyttet til fastsettelse av forskrifter og forvaltning av et nytt lovverk. Eventuelt økte utgifter for Kredittilsynet vil bli utlignet på tilsynsenhetene.