4 Opprettelse av pensjonsordning

4.1 Avtalepart

4.1.1 Bakgrunn

Foretakspensjon med skattefordel kan etter lov om foretakspensjon opprettes av foretak, definert som aksjeselskap, allmennaksjeselskap, ansvarlig selskap, enkeltmannsforetak og ethvert annet rettssubjekt som har arbeidstaker i sin tjeneste. Avtale om foretakspensjon kan inngås med forsikringsselskap, eventuelt ved at det opprettes egen pensjonskasse. Slik pensjonskasse skal være forsikringsteknisk bygget opp, og være godkjent av Kredittilsynet. Det er videre et krav at forsikringsselskap som inngår avtale om foretakspensjon har forretningssted og adgang til å drive den aktuelle virksomheten i Norge.

4.1.2 Utvalgets forslag

Lovutvalget foreslår at det er foretaket som skal kunne opprette ordning med innskuddspensjon, jf. utkastet § 2-1 første ledd. Foretak er for øvrig avgrenset som i lov om foretakspensjon, slik at ethvert rettssubjekt som har arbeidstaker i sin tjeneste i utgangspunktet skal kunne opprette innskuddspensjon, jf. definisjon i utkastet § 1-2 annet ledd bokstav a. Etter utkastet § 2-1 tredje ledd kan pensjonskapitalen bare disponeres og anvendes som fastsatt i loven.

Et flertall i utvalget foreslår at innskuddspensjon skal kunne opprettes med institusjon som har tillatelse til å drive virksomhet her i riket som bank, livsforsikringsselskap, pensjonskasse og forvaltningsselskap for verdipapirfond, og med filial her i riket av kredittinstitusjon, livsforsikringsselskap eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. utkastet § 2-2. Jamført med tilsvarende regler i lov om foretakspensjon innebærer utkastet en utvidelse av hvilke institusjoner som kan tilby pensjonsordning, fordi verdipapirfond og banker ikke inngår blant de institusjoner som kan tilby foretakspensjon. Videre skal livsforsikringsselskap som tilbyr investeringsvalg kunne tilby innskuddsordning.

Utvalgets flertall foreslår at pensjonskasser og livsforsikringsselskaper skal kunne tilby såkalte kapitaliseringsprodukter, dvs. produkter uten dødelighetsarv. Adgangen til å tilby kapitaliseringsprodukter er etter gjeldende rett avgrenset til individuelle pensjonsavtaler, jf. forskrift av 18. september 1995 om inndeling av forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling. Utvalgets mindretall støtter ikke utvalgets flertall sitt forslag om at pensjonskasser skal kunne tilby innskuddspensjon. Mindretallet mener at pensjonskassenes virksomhet fortsatt bør være avgrenset til rene forsikringsløsninger med risiko knyttet til liv eller helse. En slik løsning vil etter utkastet innebære at pensjonskasser etter loven ikke kan forvalte pensjonsmidler knyttet til pensjoner under oppsparing.

4.1.3 Høringsinstansenes merknader

Landsorganisasjonen i Norge (LO) ønsker at det skal åpnes for at også arbeidstakerorganisasjoner kan være avtalepart når pensjonsordningen etableres som følge av tariffavtale mellom partene i arbeidslivet.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) mener at en bør ta inn i loven at foretak kan opprette og endre pensjonsordning etter tariffavtale eller avtale med de ansattes organisasjoner. Sparebankforeningen gir uttrykk for lignende synspunkter.

Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning(NAVO) slutter seg til prinsippet om at den som er ansvarlig for kostnadene i ordningen også har ansvaret for styring, etablering og utvikling av ordningen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) gir uttrykk for at lovteksten etter deres oppfatning kan oppfattes dithen at foretaket kan opprette innskuddsbasert pensjonsordning kun med én institusjon. FNH skriver om dette:

«FNH legger til grunn at foretaket kan opprette pensjonsordning ved avtale med en institusjon, og at denne institusjonen gis tillatelse til å formidle investeringsporteføljer fra andre (under)leverandører. Dette kan gjennomføres ved for eksempel å tillate at livsforsikringsselskap kan formidle investeringsporteføljer uten forsikringselement fra institusjoner som har konsesjon til å drive virksomhet som bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.»

Etter Verdipapirfondenes Forening sin vurdering synes det underforstått i utredningen at foretakene bare skal kunne inngå avtale med én institusjon. Foreningen gir uttrykk for at dette vil favorisere store forvaltningsselskaper som tilbyr mange forskjellige fond, og vil kunne hemme konkurransen. Foreningen skriver videre:

«Muligheten til å kunne forhandle fram en gunstig pris på vegne av de ansatte vil åpenbart være størst dersom foretaket inngår avtale med én institusjon som får enerett til å forvalte de ansattes pensjonskapital. Vi kan imidlertid ikke se at det skal være nødvendig å sette dette som et krav i loven. Etter vår oppfatning bør foretaket kunne ha anledning til å veie denne fordelen opp mot den begrensning det vil være for de ansatte å for eksempel bare kunne velge mellom verdipapirfond som ett forvaltningsselskap tilbyr.»

Konkurransetilsynet og Norwegian Insurance Partners (Non Marine) AS (NIP) uttaler at den brede plasseringsmuligheten utvalget legger opp til er positiv, og bl.a. kan medvirke til effektiv bruk av pensjonsmidlene. Konkurransetilsynet går på denne bakgrunn mot forslaget til mindretallet om at pensjonskasser ikke skal kunne tilby innskuddspensjon.

Etter Kredittilsynets vurdering synes det ikke å være behov for at pensjonskasser tilbyr spareordninger uten risiko knyttet til liv eller helse. Kredittilsynet venter at pensjonskasser nesten uten unntak vil dekke etterlatteytelser, og antar at det i slike tilfeller vil være uhensiktsmessig og kompliserende med to sett av utbetalingsregimer i forhold til etterlatte.

4.1.4 Departementets vurdering

Det er viktig med klart definerte ansvarsforhold innad i den enkelte ordning, bl.a. i forhold til kravet om at ordningen skal overensstemme med bestemmelser i lov og forskrift. Departementet finner det naturlig at det er foretaket, som er den part som forpliktes økonomisk av regelverket, som har ansvaret for ordningens regelverk. Det vises i denne sammenheng til at det er foretaket som av Kredittilsynet kan bli pålagt å gjøre endringer i regelverket, og er ansvarlig for at ligningsopplysningene om ordningen er korrekte, jf. foreslått §§ 2-8 og 2-9. Departementet kan ikke se at ansvaret for disse oppgavene kan legges til de ansatte eller organisasjoner disse er tilsluttet. En eventuell henvisning til avtaler mellom foretak og ansattes organisasjoner i lovteksten kan skape uklarhet ved hvilken part som er økonomisk eller rettslig ansvarlig for regelverket, og om framgangsmåte ved eventuelt pålegg om endring. Departementet slutter seg derfor til utvalgets forslag, og foreslår ikke å innta bestemmelser om avtaler med ansatte eller ansattes organisasjoner i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. forslaget § 2-1.

Departementet deler synet til bl.a. Konkurransetilsynet om at det er positivt at ordningen kan tilbys av et bredt spekter av institusjoner, og at dette bl.a. kan medvirke til større konkurranse og mer effektiv forvaltning av pensjonsmidlene. Departementet støtter derfor utvalgets flertall, som bl.a. går inn for at pensjonskasser skal kunne tilby kapitaliseringsprodukter innenfor ordningen, dvs. produkter med garantert finansiell avkastning. Dette innebærer at forskrift av 19. februar 1993 om forsikringsvirksomhetslovens anvendelse på pensjonskasser og pensjonsfond (pensjonskasseforskriften) må endres. Departementet slutter seg til utvalgets utkast til regler om hvilke institusjoner som skal kunne tilby innskuddsordning, jf. forslaget § 2-2.

Departementet legger i sin vurdering til grunn at avtale om innskuddspensjon i arbeidsforhold inngås med én institusjon, hvortil innskuddene til medlemmene foretas, jf. forslaget § 2-1 annet ledd. Det er ikke et krav at eventuell forsikring som gir uførepensjon og/eller etterlattpensjon etter forslaget § 2-4 tegnes i samme institusjon som det er inngått avtale med om innskudd til alderspensjon. Bestemmelsen i forslaget § 2-1 er videre ikke til hinder for at visse deler av pensjonskapitalen forvaltes etter avtale med annen institusjon enn den ordningen er opprettet i. Det vises i denne sammenheng til foreslått § 7-3 om overføring av midler som skal benyttes til å sikre alderspensjon for medlem som fratrer ved pensjonsalderen, og at det ikke er et krav at innskuddsfondet forvaltes av institusjon som også forvalter pensjonskapital.

Departementet mener at opprettelse av ordningen i én institusjon bidrar til at ordningen blir mer oversiktlig for medlemmer og for lignings- og tilsynsmyndigheter. Inngås det avtale om forvaltning av pensjonskapital under oppsparing med flere institusjoner, kan dette også reise problemstillinger knyttet til likebehandling av medlemmene. Dette vil for eksempel være tilfelle dersom medlemmer i ordning med individuelt investeringsvalg gis tilknytning til ulike institusjoner som gir ulike tilbud.

Departementet viser til at spørsmålet om den institusjon foretaket har inngått avtale med kan formidle investeringsporteføljer fra andre (under)leverandører ikke bare er et spørsmål om hvilke begrensninger som følger av denne loven, men også et spørsmål om virksomhetsreglene til institusjonene. Utvalget har ikke foreslått aktuelle endringer i de institusjonelle virksomhetsreglene. Etter forslaget § 2-1 annet ledd siste punktum skal institusjonen der ordningen er opprettet forestå forvaltningen etter reglene i foreslått kapittel 3 i loven, jf. omtale i kapittel 5.

Ingen høringsinstanser har hatt merknader til bestemmelsen i forslaget § 2-1 tredje ledd om at pensjonskapital bare kan disponeres og anvendes som fastsatt i loven. Etter departementets vurdering har denne bestemmelsen virkning ikke bare for ordningens midler, men også for hvordan pensjonskapital kan disponeres og anvendes etter at medlemskap er opphørt, jf. bl.a. foreslåtte bestemmelser om pensjonskapitalbevis i loven kapittel 6. Slike midler vil kunne flyttes ut av den institusjon hvor ordningen er opprettet og kan slås sammen med eventuelle andre pensjonskapitalbevis. Midlene vil derfor raskt kunne miste sin tilknytning til et bestemt regelverk og den institusjon hvor ordningen er opprettet. Det er derfor særlig viktig at disse midlene klart forankres til loven, slik at kapitalen ikke anbringes eller anvendes i strid med bestemmelsene. Departementet ser bl.a. på denne bakgrunn behov for en bestemmelse, som også foreslått av utvalget, i forslaget § 2-1 tredje ledd.

4.2 Minstekrav til antall medlemmer

4.2.1 Bakgrunn

I lov om foretakspensjon § 2-2 er det fastsatt visse minstekrav til foretak som skal opprette en foretakspensjonsordning. For at foretaket skal kunne opprette foretakspensjonsordning må ordningen tilfredsstille minst ett av de to følgende krav: Enten må ordningen omfatte minst to personer som begge har en arbeidstid og en lønn som utgjør 75 prosent eller mer av full stilling, eller ordningen må omfatte minst en arbeidstaker uten eierinteresser i foretaket, og som har en arbeidstid og lønn i foretaket som utgjør 75 prosent eller mer av full stilling. Dersom pensjonsordningen etter en periode på seks måneder ikke tilfredsstiller de nevnte kravene, skal ordningen opphøre og avvikles etter fastsatte regler.

4.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget viser til at minstekravene til medlemmer i en foretakspensjonsordning er begrunnet i at pensjonsordninger i selskaper med bare få ansatte i realiteten vil ha sterke innslag av å være individuell pensjonsforsikring, og således vil kunne innebære en omgåelse av reglene som gjelder for IPA.

Det samme forhold til skatteloven gjør seg etter utvalgets vurdering gjeldende for innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger med hensyn til å unngå at regelverket benyttes for å opprette avtaler med sterke innslag av å være individuell pensjonsavtale. Utvalget foreslår derfor samme minstekrav til antall medlemmer og stillingsandel som etter lov om foretakspensjon, jf. avsnitt 4.2.1.

4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ikke hatt merknader av materiell karakter. For å presisere meningsinnholdet foreslår Kredittilsynetat overskriften i utkastet § 2-3 endres fra «Andre minstekrav» til «Minstekrav til pensjonsordningen».

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til de vurderinger utvalget har gjort, men foreslår at overskriften i foreslått § 2-3 endres i tråd med Kredittilsynets forslag.

4.3 Regelverket og informasjon til arbeidstakerne

4.3.1 Bakgrunn

Det eller de dokumenter som beskriver den enkelte ordning nærmere omtales i lov om foretakspensjon som ordningens regelverk. Det er et krav at ordningen har et regelverk, og at dette er i samsvar med de lover og regler som gjelder for foretakspensjon. Regelverket i pensjonsordningen skal beskrive de rettighetene medlemmene har i ordningen, og vil såleds omfatte en rekke forhold, bl.a. knyttet til medlemskap, hvilke ytelser som inngår i ordningen, ytelsesnivå mv.

4.3.2 Utvalgets forslag

Utvalget skriver på side 43 (NOU 1999: 32):

«Utkastet til lov om innskuddspensjon er utformet for å gi foretakene betydelig frihet til å tilpasse den enkelte pensjonsordning etter egne behov. Uten nærmere dokumentasjon vil det derfor kunne oppstå uklarhet om hvilke nærmere bestemmelser som gjelder i ordningen.

Etter utvalgets vurdering bør det være et regelverk i en innskuddsordning, og dette regelverket bør være skriftlig. Det forhold at regelverket er skriftlig gjør det enklere for medlemmer og andre forsikrede å vurdere om de mottar innskudd og pensjonsrettigheter for øvrig i tråd med det de har rett til. Skriftlig regelverk vil også gjøre det enklere for eiere og investorer å vurdere framtidig kostnadsnivå i foretaket, og gjør det enklere for myndighetene å kontrollere at betingelsene i lovverket er oppfylt.

I utkastet til lov om innskuddspensjon stilles det få formkrav til regelverket. Loven legger imidlertid opp til at regelverket skal inneholde en innskuddsplan, hvor de nærmere regler om medlemmenes rett til innskudd til alderspensjon framgår. Dersom ordningen i tillegg inneholder uførepensjoner og pensjoner til etterlatte, skal de nærmere bestemmelsene om denne delen av pensjonsordningen framgå av regelverkets ytelsesplan. I tråd med lovens forutsetninger om at alderspensjonskapitalen skal forvaltes av institusjon og at eventuelle risikoytelser skal være tegnet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, vil regelverket i stor grad måtte framgå eller bestå av avtaler med en eller flere av de forannevnte institusjoner.

For medlemmene, og for så vidt også øvrige arbeidstakere i foretaket, vil det være viktig å ha kjennskap til hovedlinjene i pensjonsordningens regelverk, og da særlig forhold som gjør det mulig for arbeidstakerne å avgjøre hvorvidt de har rett til pensjon, hvilke typer pensjon de har rett til mv. For å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig informasjon er det i utkastet til lov tatt inn en bestemmelse om at arbeidstakerne skal gis en skriftlig oversikt over regelverket for pensjonsordningen. Ved utarbeidelse av denne oversikten skal det legges vekt på å gi arbeidstakerne en god oversikt over bl.a. pensjonsinnskuddene og hvilken alderspensjon disse kan forventes å gi.»

Utvalget foreslår videre at foretaket skal være ansvarlig for å gi de ansatte skriftlig oversikt over regelverket, jf. utkastet § 2-7. Det skal legges vekt på å gi arbeidstakerne et godt bilde av medlemmenes rettigheter, pensjonsinnskuddene og hvilken alderspensjon som kan forventes. Under henvisning til den betydning regelverket har for de ansatte, foreslår utvalget videre at pensjonsordningens styringsgruppe, hvor det bl.a. vil være representanter fra de ansatte, skal uttale seg i spørsmål om endringer i regelverket, jf. nærmere omtale av styringsgruppen i avsnitt 4.6.

4.3.3 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser gir uttrykk for at spørsmålet om opplysningsplikt til arbeidstakere og medlemmer er av stor betydning. Bl.a. Aktuarkonsulenters Forum (AKF) har vist til at lovutkastet ikke angir hvilke forutsetninger som skal benyttes når foretaket opplyser medlemmene om hvilke alderspensjoner de kan forvente å motta, jf. utkastet § 2-7, og at endrede forutsetninger i betydelig grad kan endre anslagene. AKF frykter at foretak kan få erstatningsplikt overfor medlemmer hvis de estimerte ytelser avviker fra de faktiske. NIP anser at institusjonene har bedre forutsetning for å gi informasjon, og anbefaler derfor at ansvaret for å gi informasjon til medlemmene primært legges på denne part. Forbrukerrådet mener at institusjonen bør ha en klar rådgivningsplikt overfor foretaket, og at det i foretaket må være en eller flere ansvarlige for å gi denne informasjonen videre til medlemmene. Forbrukerrådet mener videre at det bør komme klart fram i loven at medlemmet hvert år skal få tilsendt en kontoutskrift.

Om foretakenes informasjonsplikt etter lovutkastet skriver Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO):

«Både i de tilfeller hvor forvaltningen skjer etter beslutning av bedriften og i de tilfeller hvor beslutning tas av arbeidstakeren selv, er risikoen for at den antydede pensjonsytelse ikke nås, så betydelig at det etter vår oppfatning ikke kan være fornuftig at foretaket pliktmessig skal oppgi et konkret pensjonsnivå.... Dagens utvikling innen erstatningsretten vil lett kunne føre til at arbeidsgiver kan bli gjort ansvarlig uansett hvilke forbehold han har tatt dersom det målet ikke nås. Arbeidsgiver må kunne unnlate å gi slik informasjon. Eventuelt bør det klart framgå av lovteksten at arbeidsgiver er ansvarsfri dersom det forventede pensjonsnivå allikevel ikke nås.»

Forbrukerombudet mener det bør være selvfølgelig at forsikringsavtaleloven (FAL) gjelder også for den aktuelle type av kollektive pensjonsavtaler, men at ordlyden i utkastet § 2-7 kan gi det inntrykket at informasjonsplikten overfor sikrede ensidig knyttes til foretaket. Kredittilsynet viser i sin høringsuttalelse til at FAL § 19-3 pålegger både forsikringsselskapet og forsikringstakeren en informasjonsplikt overfor de som er medlemmer av en kollektiv forsikring. Lov om innskuddspensjon bør etter Kredittilsynets oppfatning utformes slik at den bringes i samsvar med FAL på dette punkt, også for de institusjoner som ikke faller inn under FAL. AKF ber om at det vurderes om forsikringsavtalelovens generelle bestemmelser om informasjonsplikt er tilstrekkelig i innskuddsordningene.

FNH, Finansforbundet og YS gir uttrykk for at det bør gis egne retningslinjer for hvordan institusjonene skal gi informasjon til ansatte og foretak i innskuddsordningene. FNHforeslår at det tas inn en egen hjemmel om dette i lovutkastet § 2-7.

Høringsinstansene har ikke hatt merknader av betydning til krav om skriftlig regelverk i ordningen og om hva dette skal inneholde. Som følge av de endringer Kredittilsynet har foreslått i utkastet § 2-4 om uføreytelser og ytelser til etterlatte, og innskuddsfritak, foreslår tilsynet likevel en mindre teknisk endring i utkastet § 2-5 annet ledd, som etter deres vurdering bør lyde:

«(2) Har foretaket tegnet særskilt forsikring etter § 2-4, skal regelverket inneholde pensjonsplanen.»

4.3.4 Departementets vurdering

Departementet kan ikke se at det i høringsmerknadene har framkommet tungtveiende innvendinger mot at ordningen skal ha et skriftlig regelverk og til hva dette skal inneholde, jf. forslaget § 2-5. Som følge av innføring av adgang til ti års ytelsesperiode, og de endringer dette fører til, jf. omtale i kapittel 9, foreslår departementet at kravet i utkastet om at regelverket skal inneholde reglene om bruk av midlene til pensjonsytelser, tas ut, jf. forslaget § 2-5 første ledd. Forslaget til nytt annet ledd svarer, med visse tekniske endringer, til Kredittilsynets endringsforslag.

Medlemmer i en innskuddsordning vil ha behov for informasjon både om regelverket, herunder særlig om hvilke innskudd som foretas og om medlemmet er dekket av eventuelle forsikringer ved uførhet eller død. I tillegg vil medlemmene ha behov for informasjon av mer finansiell karakter, for eksempel om pensjonskapitalens størrelse, hvilken avkastning som er oppnådd, hvilken risiko som tas ved forvaltningen av kapitalen mv.

Departementet antar at det er mest nærliggende at det er foretaket som informerer arbeidstakerne om regelverket i ordningen, og støtter således utvalgets forslag i så måte. Utvalget har videre foreslått at foretaket skal opplyse medlemmet om hvilken alderspensjon medlemmet kan vente. I denne sammenheng vises det til at det vil herske stor usikkerhet om avkastning på pensjonskapitalen fram til pensjonsalder, og videre vil medlemmets alder og opparbeidede pensjonskapital ha stor betydning. Behovet for informasjon vil likevel måtte antas å være stort. Departementet antar at det vil bli utarbeidet standardiserte metoder som illustrerer hvilken framtidig alderspensjon som kan oppnås under ulike forutsetninger. Det understrekes at slik informasjon vil måtte bygge på sjablonmessige forutsetninger, og være av veiledende karakter. Departementet foreslår tatt inn et nytt tredje ledd i forslaget § 2-7, hvoretter Kongen kan fastsette nærmere regler om hvilken informasjon som skal gis til medlemmene.

Forsikringsavtaleloven (FAL) kapittel 19 inneholder særlige regler om kollektive forsikringer, herunder regler om hva avtale om kollektiv forsikring skal inneholde, og om hvilken informasjon foretaket og arbeidstakeren skal motta fra institusjonen. Både foretak og medlemmer skal etter FAL § 19-3 med passende mellomrom bli orientert om bl.a. forsikringsselskapets ytelser, om det er adgang til å reservere seg mot medlemskap, forsikringstakerens plikter i forbindelse med meldinger til eller fra medlemmene og medlemmenes rettigheter til å disponere over sine rettigheter etter avtalen.

Spørsmålet om innskuddsbasert pensjonsordning faller inn under FAL kapittel 19 er et spørsmål om ordningen er å anse som en kollektiv forsikring i forsikringsavtalelovens betydning. Departementet antar at dette vil være tilfelle for så vidt gjelder ordning opprettet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, enten dette er i oppsparings- eller utbetalingsperioden, også dersom ordningen i slike tilfeller er opprettet med investeringsvalg for egen pensjonskonto. Forsikringsavtaleloven vil videre komme til anvendelse for ordningens eventuelle ytelsesplan, dvs. for forsikringer tegnet etter forslaget § 2-4.

Etter departementets vurdering er det tvilsomt om FAL kapittel 19 kommer til anvendelse for ordning opprettet i bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, med mindre det lages egne regler om dette. Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at FAL § 19-3 så langt det passer bør gjøres gjeldende også for de institusjoner som i utgangspunktet ikke faller inn under FAL. Departementet anser det som hensiktsmessig at dette gjøres i forskrift, jf. tidligere omtalte forslag om hjemmel for forskrift i nytt tredje ledd i forslaget § 2-7.

4.4 Uføreytelser. Ytelser til etterlatte

4.4.1 Bakgrunn

Uførepensjon og pensjoner til etterlatte er ikke obligatoriske i de pensjonsordninger som omfattes av lov om foretakspensjon. Arbeidsgivers plikter i slik sammenheng følger av lov om yrkesskadeforsikring, som er en obligatorisk ordning, uavhengig av om foretaket har foretakspensjonsordning.

I lov om foretakspensjon er uføreytelser og ytelser til etterlatte regulert i kapittel 6 og 7. Kapittel 6 omhandler uførepensjon og inneholder bestemmelser vedrørende uføregrad, pensjonsytelsenes størrelse og premiefritak. Kapittel 7 omhandler pensjoner til etterlatte. I kapitlet defineres hvem som kan motta ytelser, og det gis bestemmelser vedrørende pensjonsytelsenes størrelse og løpetid.

4.4.2 Utvalgets forslag

Utvalget har funnet at uførepensjon og pensjoner til etterlatte heller ikke i lov om innskuddspensjon bør være en obligatorisk del. Slike ytelser kan ordnes som tillegg til alderspensjon på en rekke måter, både innenfor tjenestepensjonsordningen og separat fra denne. Utvalget har imidlertid kommet til at slike pensjoner ikke kan etableres som innskuddsbaserte ytelser, fordi dette bl.a. ville føre til at unge arbeidstakere ville ha meget lave opptjente rettigheter. På denne bakgrunn foreslås det at uføre- og etterlatteytelser i tilknytning til innskuddsbaserte alderspensjonsordninger skal kunne etableres som selvstendige ytelser i henhold til bestemmelsene i lov om foretakspensjon, jf. lovutkastet § 2-4. Disse pensjonene må være ytelsesbaserte, noe som krever ytelsesplan og individbasert premieberegning. Det vil bli innrømmet skattefradrag for premie på lik linje med premier etter lov om foretakspensjon.

I henhold til lov om foretakspensjon § 6-3 første ledd skal uførepensjon tilsvare den alderspensjon medlemmet ville ha hatt rett til på grunnlag av lønnen på uføretidspunktet og samlet tjenestetid ved oppnådd pensjonsalder. Videre skal pensjoner til etterlatte i henhold til lov om foretakspensjon fastsettes enten som en del av medlemmets alderspensjon eller som en del av lønn ved medlemmets død. I en innskuddspensjonsordning kan størrelsen på alderspensjon ikke fastsettes før på pensjoneringstidspunktet. Det er derfor ikke aktuelt å knytte størrelsen på uførepensjon eller etterlattpensjon opp til størrelsen på alderspensjonen. Utvalget mener imidlertid at det vil være naturlig å ta utgangspunkt i lønn og framskrevet tjenestetid, og at ytelsenes størrelse må fastsettes i pensjonsordningens regelverk. Videre må uføre- og etterlatteytelser oppfylle de krav til forholdsmessighet og maksimalytelser som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 5-3 og 5-7. Utvalget viser også til at uførepensjonen må ytes i forhold til uføregraden i samsvar med lov om foretakspensjon § 6-3 annet ledd.

Lovutvalget peker på at arbeidsgiver også kan etablere uføre- og/eller etterlatteytelser som ikke inngår i lov om foretakspensjon, eksempelvis gruppelivsforsikring eller andre former for kapital- eller pensjonsforsikring. Slike forsikringer kan etableres etter det regelverket som finnes for den aktuelle forsikringsform, og krever ifølge utvalget ikke særskilte bestemmelser i loven. Imidlertid mener utvalget at det kan være hensiktsmessig at lov om innskuddspensjon inneholder informasjon om disse mulighetene. Foretaket kan uansett hvilken form disse ytelsene har, velge å beskrive dem i pensjonsordningens regelverk og diskutere dem i styringsgruppen.

I NOU 1999: 32 heter det i avsnitt 4.6.3.2 at praksis har vært at det til uføre- og etterlatteytelser benyttes premier med oppsparingselement. Lovutvalget har valgt å ikke gå nærmere inn på problemstillinger vedrørende bruk av rene risikopremier eller bruk av ordinære premier for slike ytelser i innskuddspensjonsordninger, og legger til grunn at samme prinsipper vil bli anvendt i foretaks- og innskuddspensjon.

4.4.3 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Sosial- og helsedepartementet (SHD) slutter seg til utvalgets forslag om at eventuelle uføre- og etterlatteytelser skal etableres etter reglene i lov om foretakspensjon. SHD sier seg enig i at det i lov om innskuddspensjon åpnes for at slike ytelser kan tegnes i kombinasjon med alderspensjon fra innskuddsordning. Videre anser SHD det hensiktsmessig at slike ordninger ikke reguleres i lov om innskuddspensjon.

De selvstendige kommunale pensjonskasseruttaler at det i lov om innskuddspensjon bør tas inn fullstendige regler om uføre- og etterlattpensjon dersom lovforslagene om foretakspensjon og innskuddspensjon ikke samles i en lovtekst. Norske Pensjonskassers Forening (NPF) har liknende synspunkter.

Norwegian Insurance Partners (Non Marine) ASdeler utvalgets syn om at uførepensjon og ytelser til etterlatte ikke bør være en obligatorisk del av innskuddspensjonsordningen. Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO) understreker at det må være opp til den enkelte virksomhet om denne typen supplerende ordninger skal etableres. YS går imidlertid mot utvalgets forslag og uttaler:

«YS krever at lovverket må fastsette at det skal være obligatorisk å tilknytte uførepensjon og ytelser til etterlatte i pensjonsordninger, dersom ordningen skal komme inn under skattelovens bestemmelser.»

Utvalgets vurdering om at pensjoner til uføre og etterlatte ikke bør etableres som innskuddsbaserte ytelser, får støtte av Kredittilsynet. Tilsynet er videre enig i at uføre- og etterlatteytelser skal tegnes som selvstendige ytelser. Lovutkastet § 2-4 kommenteres generelt:

«Når utvalget har foreslått at innskuddspensjonsordninger bare skal omfatte alderspensjon, vil uføre- og etterlatteytelser måtte sikres utenom innskuddspensjonsordningen. Adgangen til å etablere forsikringer for uføre- og etterlatteytelser er et forhold som i utgangspunktet ikke burde vedrøre selve innskuddsordningen. Det synes derfor lite naturlig å ha en beskrivelse av disse ytelsene i regelverket. De aktuelle bestemmelser har ikke noe substansielt innhold for de forhold som loven skal regulere.

Kredittilsynet finner likevel etter en samlet vurdering at det kan være en viss relevans i å ta inn bestemmelser vedrørende uføre- og etterlatteytelser som er etablert i samsvar med bestemmelsene i forslag til lov om foretakspensjon, når alderspensjonsrettighetene er sikret etter lov om innskuddspensjon, jf. lovutkastet § 2-4 annet ledd. Det kan derfor være hensiktsmessig å nedfelle en slik bestemmelse i dette lovutkastet, da det her dreier seg om en koordinering av to pensjonsordninger innenfor samme skatteregime. Vi støtter således innholdet i § 2-4 annet ledd, men vil foreslå at andre forsikringsdekninger utenom skattereglene, som for eksempel gruppelivsforsikringer, ikke skal inngå i regelverket.»

Kredittilsynet legger til grunn at utvalgets forslag innebærer at det åpnes for å etablere pensjonskasser som kun omfatter uføre- og etterlatteytelser:

«Utvalget for[e]slår at forsikring som gir medlemmene ytelser ved helt eller delvis tap av ervervsevne og ytelser til etterlatte, kan tegnes etter reglene om foretakspensjon, eventuelt i form av gruppelivsforsikringer eller lignende. I medhold av lov om foretakspensjon kapittel 6 og 7 kan slike ytelser sikres i forsikringsselskap eller pensjonskasse. Innskuddspensjonsordning som er opprettet i annen institusjon, må derfor avtale tilleggsytelser direkte med livsforsikringsselskap eller opprette pensjonskasse, jf. avsnitt 3.4.1 i utredningen. Kredittilsynet forstår dette slik at det er utvalgets mening at det skal være adgang til å opprette egne pensjonskasser som bare omfatter tilleggsytelsene. Innskuddspensjonsordningen kan foretaket tegne i livsforsikringsselskap, bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond.»

Kredittilsynet uttrykker skepsis til at det åpnes for etablering av denne type pensjonskasser:

«Slike «risikopensjonskasser» har det ikke vært tradisjon for i norsk rett. Pensjonskassene har tidligere kun omfattet ytelsesbasert alderspensjon, samt uføre- og etterlatteytelser dersom foretaket som oppretter pensjonskassen har ønsket dette. Dagens regler for pensjonskasser, herunder reglene om ansvarlig kapital, forsikringsmessige avsetninger og lignende, er basert på at pensjonskassene ikke bare omfatter risikoytelser. For små og mellomstore foretak vil disse ytelsene neppe kunne bli av slikt omfang at dagens regler vil kunne gjøre det regningssvarende å etablere en slik «risikopensjonskasse».»

AktuarKonsulenters Forum påpeker at utvalgets merknader til § 2-4 kan tolkes som om gruppelivsordninger også vil kunne falle inn under de samme skatteregler som innskuddspensjon, og at dette i så fall innebærer et helt nytt prinsipp som det ikke er gitt noen begrunnelse for.

Den Norske Aktuarforeningmener at utkastet § 2-4 er noe uklart formulert:

«Aktuarforeningen tolker denne paragrafen slik at essensen i første ledd er at det er tillatt å ha etterlattepensjon, uførepensjon og innskuddsfritak tilknyttet en innskuddsbasert pensjonsordning, mens annet ledd innebærer at dersom tilleggsdekningene tilfredsstiller bestemmelsene i LOF, vil tilleggsdekningene nyte godt av de gunstige skattereglene for slike ordninger. Dette bør fremgå klarere av lovteksten.»

FNH viser til lovutvalgets utredning avsnitt 4.6.3.2 «Videreføring av uføre- og etterlatteytelser» og anbefaler at det gis skattefradrag for eventuell premie til risikoytelser uten spareelement.

NHO stiller seg positive til at det gis anledning til å tegne dekning for død og uførhet etter regelverket i lov om foretakspensjon, men skriver videre i sin høringsuttalelse:

«Det er imidlertid et viktig poeng at innskuddsordningene skal være enkle og at man bevarer enheten i produktoppbyggingen og den regnskapsmessige håndteringen av pensjonsordningene i bedriften. Etableres etterlattepensjonen i henhold til lov om foretakspensjon, vil krav om NRSP-beregning bli utløst.»

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at uføre- og etterlattepensjoner i tilknytning til innskuddsbasert alderspensjonsordning kan etableres som selvstendig ytelse i henhold til bestemmelsene i lov om foretakspensjon. Departementet deler utvalgets syn om at uførepensjon og ytelser til etterlatte, som i lov om foretakspensjon, ikke skal være en obligatorisk del av pensjonsordningen.

Enkelte høringsuttalelser viser at utvalgets lovutkast § 2-4 kan gi uklarhet med hensyn til hvilke ytelser som gis skattemessig gunstig behandling. På denne bakgrunn har departementet sett behov for enkelte justeringer i paragrafens ordlyd, jf. forslaget § 2-4. Departementet vil understreke at uføre- og etterlatteytelser som ikke er inkludert i lov om foretakspensjon, eksempelvis gruppelivsforsikring, heller ikke vil falle inn under samme skatteregler som uføre- og etterlatteytelser i henhold til lov om foretakspensjon. Siden slike forsikringer kan tegnes uavhengig av eventuell pensjonsordning, ser ikke departementet behovet for å nevne dem i loven. Det bemerkes at loven ikke er til hinder for at opplysning om slike forsikringer inngår i pensjonsplanen.

Departementet støtter utvalgets forslag om at også pensjonskasser skal kunne tilby uføre- og etterlatteytelser som ledd i pensjonsordning med innskuddsbasert alderspensjon. Kredittilsynet bemerker at det ikke er tradisjon for såkalte «risikopensjonskasser», og at regelverket for pensjonskassene neppe er egnet for virksomhet som kun omfatter ytelser til uføre og etterlatte. Departementet vil bemerke at det sentrale innhold i pensjonsordningen vil være alderspensjon, og at pensjonskasser med innskuddsbasert alderspensjon vil ha adgang til i tillegg å la ordningen omfatte uførepensjon og pensjon til etterlatte. Dette svarer til den adgang som er gitt i lov om foretakspensjon.

Når det gjelder NHOs kommentar som berører foreløpig Norsk RegnskapsStandard om Pensjonskostnader, vil departementet vise til utvalgets omtale av regnskapsstandarden i NOU 1999: 32 side 52.

4.5 Innskuddsfritak ved uførhet

4.5.1 Bakgrunn

I ordninger opprettet i tråd med lov om foretakspensjon er finansiering av arbeidstakeres alderspensjoner basert på premieinnbetalinger fram til pensjonsalder. Ved uførhet vil arbeidstaker som oftest fratre sin stilling, og alderspensjonen vil derfor kun være delvis finansiert. Premiefritak ved uførhet sikrer imidlertid at ansvaret for gjenstående premiebetaling overføres fra forsikringstakeren til livsforsikringsselskap eller pensjonskasse. Teknisk sett er premiefritak ved uførhet en "uførepensjon" som betales til pensjonsordningen, og hvor ytelsen svarer til premien for alders- og etterlattpensjon basert på den lønn medlemmet hadde på uføretidspunktet.

I lov om foretakspensjon § 6-7 er det nedfelt krav om at en pensjonsordning som omfatter uførepensjon, skal ha regler som sikrer premiefritak under uførhet. Dersom pensjonsordningen ikke har tilknyttet uførepensjon, er det valgfritt om premiefritak skal gjelde. I henhold til lov om foretakspensjon løper premiefritaket så lenge uføregraden er så høy som regelverket krever, men ikke lenger enn til pensjonsalderen, jf. § 6-1 fjerde ledd.

4.5.2 Utvalgets forslag

Utvalget mener prinsippene for premiefritak ved uførhet bør gjøres gjeldende for innskuddspensjonsordninger, jf. utkastet § 2-4. Videre foreslås det at betegnelsen «innskuddsfritak ved uførhet» benyttes.

I lovutvalgets utredning heter det videre:

«Innskuddsfritaket skal omfatte innskudd til alderspensjon. Premie til barnepensjon og ektefellepensjon faller inn under reglene for premiefritak i forslag til lov om foretakspensjon § 6-7 dersom ytelsene er tegnet etter utkastet § 2-4 annet ledd. Lov om foretakspensjon § 6-7 skal da i prinsippet følges fullt ut for innskuddsfritak i innskuddsbaserte ordninger. Dette innebærer at det skal være innskuddsfritak for innskudd til alderspensjon dersom pensjonsordningen har tilknyttet uførepensjon. Dersom pensjonsordningen ikke har tilknyttet uførepensjon, er innskuddsfritak valgfritt. Valget treffes av arbeidsgiver og inngår i innskuddsplanen og ytelsesplanen for pensjonsordningen. Det må være samme regler for alle arbeidstakere.»

4.5.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet uttaler:

«I lovutkastet er bestemmelsen om innskuddsfritak tatt inn i bestemmelser som også omhandler andre uføreytelser og ytelser til etterlatte. Det fremgår ikke klart av lovutkastet at innskuddsfritak er en ytelse som kan knyttes til pensjonsordningen uavhengig av om det ytes andre uføreytelser.»

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger og forslag knyttet til innskuddsfritak ved uførhet. Departementet har videre tatt hensyn til Kredittilsynets kommentar, slik at det nå framgår av lovteksten at innskuddsfritak er en ytelse som kan knyttes til pensjonsordningen på selvstendig grunnlag, jf. lovforslaget § 2-4 annet ledd. Departementet viser til at dette vil være en forsikring tilsvarende premiefritak etter § 6-7 i lov om foretakspensjon, og at det anses naturlig å gi premien samme skattemessige behandling som i lov om foretakspensjon. Dersom en pensjonsordning omfatter uførepensjon etter lovforslaget § 2-4, skal ordningen i medhold av lov om foretakspensjon § 6-7 også ha innskuddsfritak ved uførhet.

4.6 Styringsgruppe

4.6.1 Bakgrunn

Etter lov om foretakspensjon skal det opprettes en styringsgruppe i pensjonsordninger som omfatter 15 eller flere medlemmer når pensjonsordningen opprettes i livsforsikringsselskap. Ordningen med styringsgruppe har bl.a. til hensikt å gi de ansatte anledning til å legge fram sitt syn i pensjonssaker for foretaket. Styringsgruppen skal bestå av minst tre personer, hvorav minst en person er valgt av og blant medlemmene. Styringsgruppen skal uttale seg om saker som gjelder forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen, og skal behandle regelverket før det vedtas eller endres.

4.6.2 Utvalgets forslag

Lovutvalget uttaler på side 46 (NOU 1999: 32):

«Etter utvalgets vurdering bør det være krav om opprettelse av styringsgruppe også i innskuddsbaserte ordninger. Utvalget legger videre til grunn at ansatte i mindre foretak lettere vil kunne ta opp pensjonsspørsmål direkte med ledelsen, og at opprettelse av en slik formell gruppe i slike tilfeller vil kunne medføre unødig administrasjon av ordningen. Det foreslås derfor at det i foretak med mindre enn 15 medlemmer ikke bør være pålagt å opprette egen styringsgruppe. Ut over dette foreslår utvalget at plikten til å opprette styringsgruppe gjøres generell, dvs. at det ikke gjøres unntak for ordninger som er opprettet i pensjonskasse. Dette er den motsatte løsning av det som er valgt i lov om foretakspensjon.

Styringsgruppen skal uttale seg i saker som gjelder forvaltningen og praktiseringen av pensjonsordningen. Styringsgruppen er et rådgivende, og ikke et besluttende organ. I saker som gjelder endringer i regelverket, skal styringsgruppen behandle forslaget før det vedtas. Det er ikke tatt inn noen bestemmelse i loven om hva som eventuelt skal skje dersom styringsgruppen unnlater eller bruker urimelig lang tid på å behandle forslag til endringer i regelverket. Dersom styringsgruppen på slik måte unngår å behandle forslag til endringer i regelverket, må foretaket anses å ha anledning til å vedta endringene uten forutgående behandling i styringsgruppen.

Reglene om plassering av alderspensjonskapitalen vil kunne ha stor betydning for de ansattes økonomiske situasjon som pensjonister. Ulike medlemmer kan ha ulike ønsker og oppfatninger om hvordan kapitalen bør plasseres, og disse oppfatningene kan endres over tid. I en særskilt investeringsportefølje vil avkastningen tidvis kunne bli høy, samtidig som risikoen for tap kan være stor. Utvalget har vurdert om styringsgruppen skal, eller skal kunne, gis kompetanse til å fatte vedtak om investeringsvalg i ordninger med kollektiv forvaltning av midlene, jf. bl.a. drøfting i avsnitt 3.4.5. Utvalget har kommet til at beslutninger fattet av styringsgruppen ikke sikrer det enkelte medlem en tilstrekkelig innflytelse over investeringsbeslutningene, i forhold til den risiko medlemmet kan bli påført. Det kan videre stilles spørsmål ved om styringsgruppen kan forventes å ha god nok innsikt i finansielle forhold til å foreta velfunderte investeringsbeslutninger på vegne av medlemmene.»

4.6.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har ulike oppfatninger i spørsmålet om det bør være krav om opprettelse av styringsgruppe for pensjonsordningene. FNH, LO og Norges Ingeniørorganisasjon (NITO) gir sin tilslutning til krav om styringsgrupper i ordningene. Landslaget for regnskapskonsulenter skriver at de representerer foretak med få ansatte, og av den grunn går inn for at å senke grensen for krav til opprettelse av styringsgruppe fra 15 til 10 medlemmer. Også LO og NITO går inn for å gjøre kravet om styringsgruppe generelt. LO vil videre utvide kompetansen til styringsgruppene, og skriver om dette:

«Etter forslaget skal det opprettes styringsgrupper med arbeidstakerrepresentasjon der det er flere enn 15 medlemmer. Disse har uttalerett, ikke styringsrett. Utvalget begrunner dette med behovet for klare ansvarsforhold og krav til kompetanse.

Dette er ikke tilstrekkelig begrunnelse ut fra ovenstående hovedhensyn. De ansatte må gis mer reell innflytelse over ordningens generelle utforming innen lovens rammer både når den opprettes og underveis, med utgangspunkt i det organiserte arbeidsliv. Ansatte og rådene må gis slik kompetanse i loven. Det bør ikke gjelde noen nedre grense for antall ansatte. Slik loven nå er utformet gis arbeidstaker mest innflytelse når det opprettes ordninger med individuelle investeringsvalg, og dette kan svekke grunnlaget for organisering og kollektive løsninger.»

NPF anser at hensynet til medlemmenes representasjon i styringen av pensjonsordningen for pensjonskassenes vedkommende ivaretas gjennom ansattes rett og plikt til deltakelse i pensjonskassens styre. NPF frykter videre at kompetanse og oppgaver i styringsgruppe og styre kan blandes sammen, og foreslår derfor at det ikke stilles krav om styringsgruppe i ordning opprettet i pensjonskasse . Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening ser ikke helt hvorfor en i forhold til pensjonskasser avviker fra den løsning som ble foreslått i lov om foretakspensjon, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-99), og mener i tillegg at loven virker noe uklar med henhold til hvilke rettigheter og forpliktelser styringsgruppen har.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) og NHO mener kravet om å opprette en styringsgruppe virker unødvendig byråkratisk, og går i mot dette. Subsidiært foreslår HSH at kravet om styringsgruppe innføres for ordninger med mer enn 50 medlemmer.

Etter Sparebankforeningens vurdering, innebærer forslaget om at foretak med færre enn 15 ansatte ikke skal ha plikt til å opprette styringsgruppe, i praksis at mange ansatte i små og mellomstore bedrifter mister den innflytelse over ordningen som forslaget var ment å gi. Sparebankforeningen mener derfor at kravet om opprettelse av styringsgruppe bør tre inn ved en lavere grense enn foreslått av utvalget.

4.6.4 Departementets vurdering

Høringsinstansene har hatt ulike syn på om det bør opprettes styringsgrupper i innskuddspensjonsordninger, og hvilken kompetanse styringsgruppene eventuelt skal tillegges. Etter departementets vurdering må forslaget om krav om opprettelse av styringsgruppe i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold vurderes i forhold til tilsvarende bestemmelser i lov om foretakspensjon, da hensynene bak opprettelse av styringsgruppe er de samme i de to lovene. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken kompetanse styringsgruppene bør tillegges. Departementet vil understreke at det er av avgjørende betydning, både for medlemmer, foretak, institusjon og myndigheter, at ansvarsforholdene er klare og entydige. Departementet deler således utvalgets vurdering om at foretak med 15 eller flere medlemmer skal opprette styringsgruppe, og at styringsgruppen skal uttale seg i saker som gjelder forvaltning av ordningen og om regelverksendringer, jf. forslaget § 2-6.

Departementet deler utvalgets vurdering av at det bør opprettes styringsgruppe også i ordning opprettet i pensjonskasse. Dette vil bidra til å markere pensjonskassen som eget rettssubjekt, og gi medlemmene som kollektiv, adgang til å gjøre sine synspunkter gjeldende overfor pensjonskassens styre.

4.7 Ligningsforhold, tilsyn mv.

4.7.1 Bakgrunn

Følgende beskrivelse og begrunnelse er gitt for oversendelse av spesifiserte kvitteringer til ligningsmyndighetene, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 51:

«Foretak med pensjonsordning som oppfyller lovens vilkår vil ha rett til inntektsfradrag for premieinnbetalinger og tilskudd til ordningen. Av hensyn til den praktiske gjennomføringen av ordningen må det foreligge dokumentasjon for at vilkårene for skattefavorisering er til stede. I tråd med gjeldende regler foreslås det i § 2-6 et system hvor kvitteringer mv som oversendes ligningsmyndighetene skal gis påtegning om at det gjelder innbetaling mv knyttet til en ordning som oppfyller lovens vilkår.

(...)

For å oppnå en korrekt ligning er det nødvendig at de kvitteringer mv som sendes inn er spesifiserte. Dersom årets premie betales over premiefondet, må dette angis særskilt for å forhindre dobbelt fradrag. Departementet tiltrer også utvalgets forslag med hensyn til plassering av ansvaret for at de opplysninger som inngis til ligningsmyndighetene er korrekte. Forsikringsselskapet, pensjonskassen, foretaket, samt institusjon som forvalter premiefond, vil ha et selvstendig ansvar på dette punkt. Regelen vil kunne virke preventivt ved at ingen av disse vil kunne fraskrive seg ansvar under henvisning til at opplysningene skulle vært gitt av en annen.»

I lov om foretakspensjon er det videre gitt regler om at Kredittilsynet skal føre tilsyn med foretakspensjonsordningene. Et slikt tilsyn vil supplere Kredittilsynets alminnelige tilsyn med pensjonskassene og livsforsikringsselskapene, og innebærer bl.a. at Kredittilsynet kan sanksjonere gjennom pålegg om retting innen fastsatt frist. Videre kan Kredittilsynet kreve oppnevnt nytt styre og styringsgruppe eller at ordningen opphører og avvikles dersom retting ikke foretas innen fastsatt frist.

4.7.2 Utvalgets forslag

Lovutvalget slutter seg til de vurderinger av ligningsforhold som er foretatt i Ot.prp. nr. 47 (1998-99), og skriver om dette på side 47 i NOU 1999: 32:

«Kravene i utkastet § 2-8 innebærer at regelverket, innskuddskvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene skal merkes, slik at det framgår at det gjelder innskuddsordning etter loven. Kvitteringer og meldinger til ligningsmyndighetene skal inneholde spesifiserte opplysninger over foretakets innbetalinger. Tilskudd til, og innskudd foretatt fra innskuddsfondet, skal framgå. Foretak og institusjon er ansvarlig for at opplysningene er riktige.»

Lovutvalget foreslår videre gjort gjeldende tilsvarende regler om tilsyn i lov om foretakspensjon, dvs. at Kredittilsynet skal føre tilsyn med ordningene, og at tilsynet tillegges kompetanse til å kreve oppnevnt nytt styre og styringsgruppe samt opphør og avvikling dersom forholdet ikke er rettet innen fastsatt frist.

4.7.3 Høringsinstansenes merknader

Skattedirektoratet skriver:

«I § 2-8 i lovutkastet er innbetalinger til pensjonsordningen direkte omhandlet. Siden denne bestemmelsen skal gjelde generelt for alle slags betalinger etter innskuddspensjonsordningen, foreslår direktoratet at utbetalinger nevnes i lovteksten på lik linje med innbetalinger.

I kommentaren til § 2-8 (3) er det bl. a. påpekt at det er viktig «at det gis opplysninger til den institusjon som foretar forvaltningen av alderspensjonskapitalen om innbetalinger som er foretatt fra innskuddsfondet, dersom innskuddsfondet forvaltes av en annen institusjon». Direktoratet er enig i at en slik informasjonsflyt er viktig, men kan ikke se av det foreliggende utkastet til lov om innskuddspensjon at dette er regulert. Vi gjør oppmerksom på at ut fra de erfaringer vi har hatt i forbindelse med IPA-ordningen (og tidligere EPES-ordningen), er det vanskelig for forvalteren av pensjonskapitalen å vite at innbetalingen kommer fra et fond som administreres av en annen institusjon.

Institusjon og foretaket er ansvarlig for at det gis korrekt informasjon til ligningsmyndighetene vedrørende innskuddspensjonsordningene, jf. § 2-8 (4) i utkastet. Direktoratet vil i denne forbindelse påpeke at det vil bli svært vanskelig for skatteetaten å kontrollere om institusjonen/foretaket oppfyller sin opplysningsplikt.»

4.7.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til de vurderinger lovutvalget har gjort om behovet for og organisering av forhold knyttet til ligning og tilsyn, jf. forslaget §§ 2-8 og 2-9.

Etter departementets vurdering ivaretar bestemmelsen om ligningsforhold to sentrale hensyn. For det første videreføres prinsippet fra Tjenestepensjonsordninger etter skatteloven (TPES), og som også er ivaretatt i lov om foretakspensjon, om at ligningsmyndighetene kan legge til grunn at vilkårene for fradrag er oppfylt. For det andre sikres nødvendige opplysninger fra eventuell forvalter av innskuddsfond om hvilke betalinger som er foretatt med midler fra dette fondet.