7 Innskuddsplanen

7.1 Bakgrunn

Utvalget foreslo at det skal foreligge et skriftlig regelverk for ordningen. Den del av regelverket som fastsetter hvilke innskudd foretaket skal foreta for å sikre medlemmene alderspensjon, kalte utvalget innskuddsplanen.

Utvalget la til grunn at det må være et sterkere krav til informasjon til medlemmene i en innskuddspensjonsordning enn i en foretakspensjonsordning. Blant de forhold som skal være nedfelt i innskuddsplanen er først og fremst utformingen av de årlige innskuddene. Utvalget vurderte forholdsmessighetsprinsippet som så sentralt i norsk pensjonssammenheng at det foreslo at også innskuddsordninger bygges opp rundt et slikt prinsipp. Det bør på innskuddstidspunktet være et krav om forholdsmessighet mellom de ulike medlemmenes innskudd og at innskuddene må stå i forhold til lønn og et rimelig anslag på lengden av yrkesaktiv periode for de ansatte. Utvalget foreslår også at det innføres visse grenser for hvor store innskudd som kan gjøres i løpet av et år, bl.a. for å unngå at en skattebegunstiget ordning brukes for å gi svært høye pensjoner i noen foretak. Dette vil være fordelingsmessig uheldig å benytte fellesskapets midler på den måten.

7.2 Utforming av årlig innskudd

7.2.1 Utvalgets forslag

Utvalget mente at det ikke var hensiktsmessig å foreslå en konkret førende utforming av hvordan de årlige innskuddene skal være, men gav isteden rammer for utformingen. Utvalget mente at rammene var så vidt utformet at de bør kunne gi rom for alle normale pensjonsbehov. De alternativer for utformingen som utvalget gav i utkastet § 5-3 første ledd, er som følger:

1. et bestemt beløp pr. medlem uavhengig av lønn,

2. en bestemt prosent av medlemmets lønn,

3. en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag beregnet etter regler fastsatt i regelverket,

4. et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for medlemmets lønnsgrunnlag for henholdsvis lønn inntil 6 G, den del av lønnen som ligger mellom 6 og 9 G, og den del av lønnen som ligger mellom 9 og 12 G.

I utkastet § 5-3 første ledd bokstav b finnes den enkleste utformingen av innskuddspensjon, nemlig en fast, felles prosentsats av lønn for alle medlemmer. Som et mulig, men i praksis sannsynligvis lite hensiktsmessig alternativ, vil utkastet § 5-3 første ledd bokstav a åpne for at innskuddet settes som et bestemt beløp. Beløpet skal være det samme for alle medlemmene. Alternativet kan passe for enkelte foretak med ønske om meget klar forutsigbarhet av hva kostnadene blir, og/eller som har en meget egalitær struktur.

Samme innskuddsprosent for alle medlemmene vil føre til at kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen vil være den samme uansett inntekt. Folketrygden er utformet slik at den gir mye høyere kompensasjonsgrad for lavtlønte enn for høytlønte, og for mange foretak vil det være ønskelig at pensjonsordningen utlikner noe av denne forskjellen. Dette er praksis i foretakspensjon. Hvis innskuddene tar utgangspunkt i inntekt over et visst nivå, vil kompensasjonsgraden øke med økende inntekt. Ved bruk av et minstenivå på inntekten for beregning av innskudd og av knekkpunkt, blir det forskjell mellom den marginale satsen for innskudd og gjennomsnittssatsen.

Utvalget viste til at Stortinget tidligere ønsket å forbedre fordelingsprofilen i ytelsesbaserte ordninger og viste til forslag til lov om foretakspensjon § 5-7. Utvalget mente den konkretisering av disse retningslinjene som er gjort i lov om foretakspensjon, kan implementeres også i innskuddspensjon, og i så tilfelle vil utkastet § 5-3 bokstav d være velegnet. Alternativet spesifiserer at årets innskudd skal utgjøre et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for henholdsvis medlemmets lønnsgrunnlag for lønn inntil 6 G, den del av lønnen som ligger mellom 6 og 9 G, og den del av lønnen som ligger mellom 9 og 12 G. Knekkpunktene er de samme som i foreslått lov om foretakspensjon, og er nærmere diskutert i vedlegg 2 i NOU 1999: 32.

7.2.2 Høringsinstansenes merknader

Akadermikernemener det er grunn til å tro at mange foretak vil velge mellom alternativ a og b, og mener at dette vil virke uheldig for store grupper av arbeidstakere på grunn av folketrygdens sterke «knekkpunkt» ved 6G. Akademikerne mener at overgang fra ett alternativ til annet for å kutte kostnader vil skape stor usikkerhet med hensyn til både innskudd og ytelser og har derfor sterke innvendinger mot forslaget.

Sosial- og helsedepartementet (SHD)bemerker at de ulike alternativene i større eller mindre grad utfyller folketrygdens sosiale profil. Rikstrygdeverketmener at arbeidsgiver har temmelig stor frihet med hensyn til å utforme hvor store pensjonsinnskuddene skal være for lavtlønte i forhold til høytlønte, og mener at når det gjelder en skattesubsidiert ordning, er det nærliggende at samfunnet går inn med sterkere styring av fordelingsprofilen enn det som det legges opp til i utkastet.

Norwegian Insurance Partners (NIP)støtter anbefalingen om at det settes et minstenivå for beregning av innskudd i en foretakspensjonsordning, slik at arbeidstakere med lavere inntekter ikke får en uforholdsmessig høy pensjon. NIP mener at det bør gjøres en nærmere utredning av fastsettelsen av dette minstenivået.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)mener at det primært bør være opp til arbeidsgiverne i forhandlinger med arbeidstakerne å bestemme hvor stor del av lønnspotten som skal settes av til pensjonsinnskudd det enkelte år, og at innskuddsplanen dermed er overflødig.

7.2.3 Departementets vurdering

Departementet mener at det i en skattefavorisert ordning må gis retningslinjer for utformingen av de årlige innskudd, bl.a. for å unngå at utformingen i for stor grad åpner for særbehandling av enkelte grupper i foretaket. En bør også unngå at enkelte grupper av arbeidstakere får en svært høy samlet pensjon fra folketrygden og foretakspensjonsordning sett i forhold til tidligere lønnsinntekt. Det ville trolig oppfattes som urimelig, også i forhold til andre grupper av yrkesaktive, om en skattefavorisert ordning kunne brukes til å gi en samlet pensjon som var høyere enn tidligere lønn. Pensjonsinnskudd er en del av den enkeltes lønns- og arbeidsforhold, og vil avveies mot lønn. Også for den enkelte arbeidstakeren vil det som regel være å foretrekke å få en noe høyere lønn i dag enn meget høy pensjon i framtiden. Departementet viser samtidig til at utvalgets forslag gir flere alternativer og kun gir rammer for utformingen av innskuddet i det enkelte alternativ. Departementet mener at en slik fleksibilitet gir stor mulighet til å tilpasse ordningen til behovene i det enkelte foretak, og gir sin støtte til denne utformingen, jf. foreslått § 5-3.

Departementet viser til at i en innskuddspensjonsordning er innskuddets størrelse helt sentralt for den framtidige ytelsen. Det er derfor viktig at arbeidstaker får informasjon om innskuddets nivå, og hvilke innskudd vedkommende kan vente seg framover. Departementet deler derfor ikke NARFs oppfatning av at det ikke er behov for noen innskuddsplan. Departementet ser samtidig at det vil være adgang for arbeidsgiver å endre pensjonsplanen, noe som kan gi usikkerhet mv. for arbeidstakerne, men viser til at slik adgang vil være begrenset av de øvrige avtaler arbeidsgiver og arbeidstaker inngår. I denne sammenheng vil departementet peke på at den enkeltes arbeidskontrakt skal inneholde en spesifisering av medlemskapet i foretakets pensjonsordning, jf. arbeidsmiljøloven § 55. Departementet vil også peke på at en viss adgang til å endre innskuddsplanen kan bidra til at flere arbeidsgivere vil se seg i stand til å opprette pensjonsordning for sine ansatte.

I utkastet § 5-3 første ledd bokstav d foreslår utvalget at innskuddene skal kunne fastsettes etter regler som avspeiler tidligere forslag til utforming av pensjonsytelser i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon. Departementet vil vise til at utformingen i endelig vedtatt lov om foretakspensjon er noe endret, og foreslår derfor at samme endring gjennomføres i bokstaven her. Dette fører til at foreslått § 5-3 første ledd bokstav d vil åpne for at det for hvert medlem kan fastsettes et beløp, beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for den del av medlemmets lønnsgrunnlag som ligger under 6 G og de deler av lønnsgrunnlaget som ligger mellom 6 og 12 G. For øvrig er departementets forslag til § 5-3 første ledd tilsvarende utvalgets utkast.

7.3 Forholdet mellom kvinner og menn

7.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget viste til at i det beregningsgrunnlaget som brukes for kollektive pensjonsforsikringer i dag, er lagt inn ulike forutsetninger for kvinner og menn på flere områder. Dette gjelder bl.a. dødelighet, uførhet, sannsynlighet for å være gift, aldersdifferanse mellom ektefeller, sannsynligheten for å ha barn og barnas alder. Tabell 7.1 viser eksempelvis hvilken engangspremie som må til, for at pensjonen skal bli 100 kroner årlig for begge kjønn ved ulike aldre, samt en sammenligning mellom kjønnene 1. Med «Alle ytelser» menes alderspensjon, uførepensjon lik alderspensjon, ektefellepensjon lik 55 prosent av alderspensjon og barnepensjon lik 50 prosent av alderspensjon. Dette er den mest vanlige kombinasjon av pensjonsytelser.

Premiene for alderspensjon for kvinner er gjennomgående høyere enn premiene for menn. Som det framgår av tabellen, varierer forskjellene med alder. Forskjellene har for de aldersgrupper som er omfattet av tabellen, et synkende forløp fra 32 prosent høyere premie ved alder 20 år til 11 prosent ved alder 65 år. I gjennomsnitt er forskjellen om lag 25 prosent, eller alternativt er premiene i gjennomsnitt ca. 20 prosent lavere for menn enn for kvinner. Som det også følger av tabellen blir det imidlertid praktisk talt ingen forskjell mellom kjønnene når det både er alderspensjon, uførepensjon og etterlattpensjon i en pensjonsplan. Dette skyldes at premien for etterlatteytelser er langt høyere for menn enn for kvinner. Forskjellene i premien for alderspensjon og uførepensjon og i premien for etterlattpensjon er slik at kjønnsforskjellene utjevnes i totalpremien.

En annen betraktningsmåte som illustrerer kjønnsforskjellen er å sammenligne hvilke pensjoner som kan finansieres av et bestemt premiebeløp. Slike betraktninger er interessante for innskuddspensjonsordninger som er rene kontoordninger uten forsikringselement i innbetalingstiden. For en mann på 67 år vil en engangspremie på kroner 1000 gi en livsvarig årlig pensjon på 82 kroner. Tilsvarende pensjon for en kvinne er 74 kroner (dvs. 10 prosent lavere). Det følger av dette at med gjeldende beregningsgrunnlag kan en enten legge til grunn ulik premie og lik årlig ytelse, eller lik premie og ulike årlige ytelser.

Hvis en foretakspensjonsordning inneholder alderspensjon, uførepensjon og pensjoner til etterlatte i det forholdet som er anvendt her, vil premien for alle praktiske forhold være identisk for kvinner og menn. Det vil imidlertid neppe være naturlig å pålegge alle pensjonsordninger å ha et slikt omfang på ytelsene. De to siste kolonnene i tabellen viser premien for uføre- og etterlatteytelser som andel av samlet premie. For unge menn utgjør premien for disse ytelsene om lag halvparten av samlet premie. Med økende alder avtar premien (bl.a. fordi en eventuell uførepensjon vil løpe i færre år), men selv nær pensjonsalder utgjør andelen om lag 20 prosent For kvinner er forholdet mellom premien for uføre- og etterlatteytelser og samlet premie noe lavere, men det viser samme mønster i forhold til alder. Noe av grunnen til at forholdet er lavere for kvinner, er systematiske forskjeller i forventet levetid og i aldersforskjellen mellom ektefeller.

Utvalget foreslår å ivareta forholdet mellom kvinners og menns ulike forventede levealder ved at foretaket i innskuddsplanen kan fastsette at innskuddene til kvinner kan være høyere enn til menn. Kvinner vil etter utvalgets forslag dermed kunne få høyere årlige innskudd. Kvinner som har like lang samlet medlemstid som menn, vil da ha større samlet alderspensjonskapital ved pensjonsalder, hvis alt annet (avkastning, antall år med innskudd mv.) er likt. Den større alderspensjonskapitalen kan anvendes slik at samme årlige pensjon sikres i flere år for kvinner enn for menn. Utvalget har ikke ønsket å lovfeste slike kjønnsmessige forskjeller i innskudd, bl.a. ut fra at høyere årlige innskudd vil innebære at kostnadene knyttet til kvinnelig arbeidskraft øker.

Tabell 7.1 viser at nødvendig merinnskudd for kvinner ved pensjonsalder er om lag 10 prosent høyere enn for menn. Årlige innskudd for kvinner bør derfor kunne være opp til 10 prosent høyere enn for menn. Utvalget antar at det vil være rimelig at adgang til slike innskuddsforskjeller mellom menn og kvinner fastsettes av Kongen, sammen med andre innskuddsgrenser. Utvalgets forslag må imidlertid vurderes nærmere i lys av de norske forpliktelsene som følger av EØS-avtalen, jf. avsnitt 2.3.

7.3.2 Høringsinstansenes merknader

Akademikernepeker i eget notat til Finansdepartementet av 4. februar 2000 på at utkastet vil ha «svært uheldige konsekvenser i likestillingssammenheng», og mener at kvinner i en innskuddspensjonsordning med samme innskuddssats for kvinner og menn vil få en årlig pensjonsytelse på 60 prosent av det menn får. Alternativt mener Akademikerne at premien blir 35 prosent høyere for kvinner enn for menn. Akademikerne mener at dette er høyst urimelig, og er bekymret for at foretakene kan ta dette med i betraktningen ved ansettelser og prioritere menn.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) mener at det ikke bør åpnes for ordninger som i praksis diskriminerer kvinner, og foreslår at det skal være obligatorisk å gi høyere innskudd til kvinner. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)skriver at foreningen ikke aksepterer at utelukkende økonomiske beregninger av inntekt og livslang total pensjonsytelse skal være retningsgivende for hva som er rettferdig fordeling, og at kvinner da alltid vil tape. YS krever derfor, på bakgrunn av lengre levetid og større uførhetsrisiko for kvinner, at det skal foretas større innskudd for kvinner enn for menn. YS krever videre at det tas inn bestemmelser om medregning av fravær i forbindelse med fødselspermisjon og andre lovbestemte permisjonsordninger.

På grunn av kvinners lengre forventede levetid og større uførerisiko støtter Finansforbundetutvalgets forslag om at det åpnes for adgang til å foreta større innskudd for kvinner enn for menn, slik at ytelsene som utbetales blir tilnærmet like for begge kjønn.

Likestillingsombudetmener at utkastet åpner for en direkte forskjellsbehandling av kvinner og menn som til nå har vært ukjent i Norge fordi tjenestepensjonsordningene har vært ytelsesbaserte. Ombudet viser til at forslaget bygger på at kvinner og menn som har nøyaktig samme lønn ved pensjonsalder, samme pensjonskapital og samme faktiske livslengde, ikke skal ha krav på den samme årlige pensjonsutbetalingen fordi kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn. Ombudet mener at en slik individuell forskjellsbehandling ikke er akseptabel utfra likestillingshensyn, og at slike resultater kan være i strid med likestillingslovens forbud mot forskjellsbehandling på grunn av kjønn.

Ombudet uttaler videre at det ikke er enkelt å se en løsning, men ombudet presiserer at det anser grunnen til problemet å være forsikringsbransjens årelange praksis med å bruke kjønn som variabel ved risikoberegning, dvs. forskjellsbehandle kvinner og menn på dette området ut fra statistiske forskjeller i levealder mv. Likestillingsombudet presiserer at spørsmålet om dette er i strid med likestillingsloven, fortsatt er under behandling.

Kommunenes Sentralforbund (KS)peker på at det er et statistisk faktum at kvinner i gjennomsnitt lever lenger enn menn og mener at det derfor ved særskilte tiltak bør søkes en form for utjevning mellom kjønn for å sikre likeverdighet samtidig som eventuelle utstøtningselementer i pensjonsordningen unngås.

7.3.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg synspunkter som går ut på at årlig utbetaling bør være lik, og at forventet samlet utbetaling ikke er relevant. Bakgrunnen for spørsmålet er at i gjennomsnitt vil en kvinnelig pensjonist leve om lag 4 år lenger enn en mannlig pensjonist. Det betyr at pensjonsutbetalingene i gjennomsnitt skal finansieres i flere år for en kvinne enn for en mann. I NOU 1994: 6 side 141-142 beskrev Pensjonsforsikringsutvalget (Hyllandutvalget) dette forholdet slik:

«Et annet aspekt ved ytelsesbaserte ordninger er at premiesummen beregnes for arbeidsstokken under ett, og den enkelte er sikret en ytelse som står i forhold til tidligere inntekt og tjenestetid uavhengig av kjennetegn for øvrig. Dette favoriserer bl.a. kvinner som gruppe på grunn av den statistisk sett lengre levetiden. Forskjellen i levetid mellom kjønnene inngår i de aktuariske beregningene bak premiebeløpet, men utformingen av ordningen tilslører at det foregår en omfordeling. I en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning vil slike forskjeller bli synliggjort. Man kan tenke seg at arbeidsgiver betaler inn like høy premie for kvinner og menn. En kvinne vil da ved pensjonsalder ha like stor pensjonsformue som en mann med samme inntektsprofil, men den gir grunnlag for lavere pensjon. Skulle arbeidsgiver ha plikt til å sikre lik pensjon, ville premien bli høyere for kvinnen. Dette vil kunne virke negativt på kvinners yrkesmuligheter.»

Som sitatet fra Pensjonsforsikringsutvalget illustrerer, vil uttrykket likebehandling ha mange aspekter når det betraktes sammen med pensjonsordninger i arbeidsforhold. Fra et økonomisk synspunkt kan likhet i samlet utbetaling være viktigst, men det har også vært pekt på at likhet i årlig utbetaling er viktig. I et sosialforsikringssystem som folketrygden er det naturlig at årlige ytelser er like for kvinner og for menn. I ordninger som er knyttet til et arbeidsforhold, kan det derimot argumenteres for at det sentrale må være lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid, og at kvinner og menn har samme adgang til andre lønnsrelaterte ytelser.

Departementet vil bemerke at det synes relevant å knytte vurderingen av «likhet» til det sentrale elementet i den avtalen som inngås. I en innskuddsordning vil det være innskuddet arbeidsgiver og arbeidstaker inngår en avtale om, og det er derfor rimelig at likhetsvurderingen knyttes til innskuddets størrelse. I en ytelsesbasert ordning er avtaleforholdet prinsipielt svært forskjellig fra innskuddsordningene, i og med at avtaleforholdet da er knyttet til en bestemt årlig ytelse målt som andel av sluttlønn. Departementet vil minne om at i en innskuddsordning vil årlig ytelse bl.a. kunne påvirkes betydelig av avkastningen, og at forholdet mellom medlemmenes innskudd bare er ett element for å forklare forholdet mellom de årlige ytelser de senere vil motta. Det bemerkes også at forholdet mellom innbetalinger for kvinner og menn avhenger bl.a. av omfanget av ordningen. Som omtalt i utredningen vil premiene være høyere for kvinner enn for menn hvis ordningen kun omfatter alderspensjon. Hvis den også omfatter uføre- og etterlattpensjon, er imidlertid premien omtrent den samme.

I lovens kapittel 7 foreslår departementet at minste utbetalingstid for ytelser fra innskuddspensjon skal være ti år. Videre foreslås det at pensjonisten selv skal ha adgang til å velge utbetalingsperiodens lengde på pensjoneringstidspunktet. Slik utbetaling skal etter forslaget kunne foretas av alle typer institusjoner, dvs. både som spare- og forsikringskontrakter. Departementet viser til at forholdet mellom ytelsenes utbetalingsperiode for kvinner og menn dermed ikke vil være av sentral betydning i innskuddsordninger. Den enkelte vil selv kunne velge utbetalingsformer der årlig utbetaling blir den samme for menn og kvinner, gitt alt annet likt. Departementet mener at ordningen etter dette også oppfyller de likestillingskrav som høringsinstansene har nevnt. Departementet vil også vise til at felles tariffer i forsikring vil føre til at menn vil få utbetalt høyere pensjon gjennom bank eller fondsforvaltningsselskap enn gjennom forsikring. Dette vil kunne føre til at forsikring ikke blir konkurransedyktig i utbetalingsperioden.

Departementet viser til at bestemmelsen av premieberegningsgrunnlaget ikke er knyttet til lov om innskuddspensjon eller tjenestepensjoner spesielt, men er knyttet til forsikringsvirksomhetsloven, hvor § 7-6 stiller krav om at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Den årlige premien i livsforsikringprodukter settes ut fra hvor sannsynlig det er at personer dør før utbetaling skal skje. Dette varierer etter kjønn og alder. Premien avhenger også av alder, slik at eldre er dyrere enn yngre. Denne effekten er mye sterkere enn kjønnsforskjellen. Den informasjon som benyttes må være objektiv, være like tilgjengelig for kunde og forsikringsselskap og ha klar statistisk sammenheng med sannsynligheten for at forsikringstilfellet skal inntre.

Departementet gjør oppmerksom på at for livselskapene ville felles tariffer bety at de bør ha omtrent samme fordeling av kvinner og menn blant sine kunder. Hvis de har flere kvinner, vil de måtte utbetale pensjoner i flere år enn lagt til grunn i tariffen, og dermed tape penger. Hvis de har flere menn blant sine kunder, vil de utbetale pensjoner i færre år. Det fører til at overvekt av menn vil gi større overskudd. Innføring av felles tariffer ville dermed medføre at det forretningsmessig gunstige for livselskapene ville være å innrette markedsføring mv. mot menn, og dermed at kvinner kunne få et dårligere tilbud fra bransjen. Et forsikringsselskap som taper penger, vil få soliditetsproblemer, og kunne komme i den situasjonen at det ikke kan utbetale de garanterte pensjoner på sikt.

Departementet antar at en måte å utlikne virkningen av at forsikringsselskapene har ulik sammensetning av menn og kvinner, kunne være å opprette en fellespool som tilføres overskudd fra ordninger med mange menn og som dekker underskudd i ordninger med mange kvinner. En er likevel avhengig av at samlet fordeling på kvinner og menn er identisk med den som legges til grunn for fellestariffen, slik at poolen vil få tilført nok midler om tjenestepensjonsdekningen blant kvinner tiltar over tid. Det vil også være spørsmål knyttet for eksempel til tildeling fra poolen ettersom medlemmets pensjonskapital ved pensjonsalder vil avhenge av antall innbetalingsår, avkastning på midlene og lønnsprofil gjennom innbetalingstiden. Gjennomføring av et slikt prinsipp må også gjøres innen uførepensjon og pensjoner til etterlatte, og hvor virkningen av kjønn er annerledes enn for alderspensjon. Departementet antar at en slik pool ville kreve betydelig administrasjon og offentlige støtte- og garantiordninger.

Departementet viser til at utenlandske forsikringsselskaper ikke vil kunne pålegges å bruke felles tariffer. Utenlandske selskaper vil dermed kunne markedsføre seg overfor menn og foretak med mannlig flertall i Norge med en lavere premie for samme alderspensjon. Dette vil stille utenlandske selskaper i en konkurransemessig bedre stilling enn norske, og samtidig føre til at norske forsikringsselskap har færre menn blant sine medlemmer enn lagt til grunn i beregningsgrunnlaget. Fordi det er menn som i gjennomsnitt dør tidlig og etterlater innbetalte pensjonspremier til kvinner, vil dette føre til at selskapet får lavere overskudd, noe som kan sette alle pensjonene i fare. I dag er det lite grenseoverskridende virksomhet innen livsforsikring, men det antas at EUs indre marked blir mer virksomt også på dette området, jf. bl.a. Konkurranseflateutvalgets påpekning av behovet for å ha et norsk regelverk som ikke skiller seg for mye fra andre EØS-land, slik dette er omtalt i NOU 2000: 9.

Departementet anser det forslaget som er lagt til grunn i proposisjonsutkastet å gi en god balanse mellom hensynet til likebehandling av kvinner og menn, til kvinners stilling i arbeidsmarkedet og til forsikringsfaglige spørsmål. Departementet foreslår i forslaget § 5-3 annet ledd at det skal være adgang til å betale høyere innskudd for kvinner, slik utvalget foreslo. Mulighet til å fastsette i pensjonsplanen om kvinner skal ha samme eller høyere innskudd enn menn, gjør det mulig å ta hensyn til forhold på den enkelte arbeidsplass, og til helheten i pensjonsordningen, for eksempel om det også inngår uføre- og etterlatteytelser. I denne sammenheng vil departementet bemerke at det er forskjellene knyttet til engangsinnskudd ved 67-års alder som er relevant, og det kan synes som om enkelte høringsinstanser har fokusert på andre forskjeller. Den relevante forskjellen utgjør omlag 10 prosent ved livsvarige pensjonsytelser. Fordi den enkelte kan velge utbetalingsform og -tid selv, foreslår departementet at foretaket kan sette forskjellen lavere enn dette, dvs. mellom null og 10 prosent. Departementet vil dessuten ta initiativ til at spørsmålet om kjønnsnøytrale premier utredes på bred basis.

7.4 Forholdsmessighetsprinsippet

7.4.1 Utvalgets forslag

Utvalget viste til at det i Hyllandutvalget, og senere i Velferdsmeldingen, ble påpekt at uten en generell begrensing av pensjonsnivå i forhold til pensjonsgivende lønn er det åpent for å gi ubegrenset kompensasjon med skattefavorisering innenfor foretakspensjonsordningene. Daværende regjering understreker i Velferdsmeldingen at skattefavoriserte tjenestepensjonsordninger bør gis

«forbedret fordelingsprofil, gjennom maksimal dekningsprosent og knekkpunkt, etter tilsvarende mønster som en har i folketrygden (dvs. lavere dekningsprosent i det høyeste pensjonsintervallet)». I Velferdsmeldingen foreslo daværende Regjering en »maksimal tillatt kompensasjon (for TPES og folketrygden samlet) på 90 prosent mellom 6 og 9 G, og 60 prosent mellom 9 og 12 ».

I innstillingen til Velferdsmeldingen sluttet Stortinget seg til dette prinsippet:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, viser til at tjenestepensjonsordningen fører til at høytlønte får en samlet kompensasjonsgrad på linje med lavtlønte. Flertallet er derfor enig med Regjeringen i at fordelingsprofilen for skattefavoriserte tjenestepensjoner bør forbedres. Flertallet viser til at folketrygdens system innebærer full opptjening opp til 6 G, og deretter 1/3 opptjening opp til 12 G og deretter ingen opptjening. Flertallet viser til at Regjeringen som et utgangspunkt vil legge til grunn en maksimal tillatt kompensasjonsgrad på 90 % for lønnsgrunnlag mellom 6 og 9 G, og 60 % mellom 9 og 12 G, dvs. med 9 G som knekkpunkt. Flertallet er enig i dette.» (side 104, Innst. S. nr. 180 (1995-96)).

Minstepensjon fra folketrygden alene gir for noen høyere kompensasjonsgrad enn en vanlig tjenestepensjonsordning. I et stilisert typeeksempel vil en enslig pensjonist med full opptjening med gjennomsnittlig lønn under om lag 2,7 G ha en kompensasjonsgrad som er høyere enn 66 prosent fra folketrygden. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar med stigende inntekt.

Det sentrale prinsippet knyttet til fordelingsmessige hensyn i private pensjonsordninger i arbeidsforhold med skattefordel er forholdsmessighetsprinsippet.Dette ble formalisert i 1952 og er videreført i lov om foretakspensjon. Hovedkravet til forholdsmessighet er at pensjonsytelsene for den enkelte, sammen med standardberegnet folketrygd, ikke skal utgjøre en høyere del av pensjonsgrunnlaget for arbeidstakere med høy lønn enn de utgjør for arbeidstakere med lavere lønn. Standardberegning av folketrygdens ytelser innebærer at en legger til grunn en forenklet beregning av framtidig folketrygdpensjon som ikke tar hensyn til alle individuelle forskjeller i poenghistorie mv. Prinsippet tar sikte på å sikre at ordningene ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn. Forholdsmessighetsprinsippet er ikke til hinder for at ansatte med lav lønn får prosentvis høyere samlet pensjon (av lønn) enn høytlønte.

I innskuddsordninger utgjør det årlige innskuddet beslutningsvariabelen, og endelig ytelse følger av innskuddet og oppnådd avkastning. Det er likevel ikke naturlig å se disse to størrelsene uavhengig av hverandre. Når innskuddet skal fastsettes, vil det ses i sammenheng med hvilken endelig pensjon det tas sikte på. Slike anslag på endelig pensjon kan relativt enkelt gjøres av institusjoner som har den nødvendige kompetanse.

Med dette utgangspunktet valgte utvalget å utforme et forholdsmessighetsprinsipp for innskuddspensjonsordninger etter mønster av lov om foretakspensjon. Forholdsmessighet skal ta utgangspunkt i hvilken pensjon en gitt innskuddsprosent kan forventes å gi. Denne pensjonen, sammen med beregnet folketrygd, skal under rimelige antakelser ikke gi høyere samlet kompensasjonsgrad for høytlønte enn for lavtlønte. Samme sats for alle medlemmer, jf. utkastet § 5-3 første ledd bokstav b, vil for eksempel oppfylle et slikt krav. Straks utformingen av innskuddene blir mer komplisert, kan det imidlertid bli nødvendig å legge til grunn passende beregninger. Utvalget foreslår at nærmere retningslinjer for slike beregninger skal nedfelles i egen forskrift. Etter utvalgets utkast skal innskuddsplanen fastsettes slik at det kan antas at forholdet mellom de enkelte medlemmers samlede alderspensjon fra pensjonsordningen og folketrygden blir rimelig ut fra lønn og yrkesaktivt arbeid. Med rimelig må forstås at de ytelsene som kan forventes ut fra innskuddene, verken skal framstå som markert høyere eller lavere enn en ytelse i foretakspensjon. Meget høye eller meget lave årlige innskudd kan ikke antas å gi slike ytelser. Anslag på forventet ytelse skal legge til grunn en rimelig lønnsvekst og avkastning over en periode som framstår som et vanlig yrkesaktivt arbeidsliv fram til pensjonsalder. I vurdering av forventet ytelse må det legges til grunn en alderspensjon fra folketrygden beregnet etter forslag til lov om foretakspensjon § 5-5 og ellers forslagets kapittel 5 så langt det passer.

Det er naturlig at slike overlegninger framgår av innskuddsplanen, jf. også utkastet § 5-1, slik at de ansatte ved hjelp av ordningens regelverk kan orientere seg om hvilke pensjonsytelser som kan forventes på bakgrunn av gitte innskudd for gitte lønnsnivå, gitt lønnsvekst, gitt avkastning og gitt innbetalingstid. Grunnlaget for å bestemme innskuddsprosenten i ordningen vil derfor typisk være en del av de opplysninger foretaket bør gi styringsgruppen og de ansatte.

Videre foreslo utvalget at innskuddene skal sikte mot at samlet alderspensjon ikke vil utgjøre en større prosentdel av lønnen for medlemmer med høyere lønn enn for medlemmer med lavere lønn. De samme forhold som nevnt foran må gjøres gjeldende i vurdering knyttet innskudd til ansatte med ulik lønn. Siden foretaket i denne sammenheng skal ta hensyn til folketrygdens kompensasjonsgrad, som avtar med stigende lønn, vil neppe vanlige pensjonsordninger komme i konflikt med dette kravet. For medlemmer i deltidsstilling beregnes alle disse størrelsene på grunnlag av lønn i fulltidsstilling og reduseres forholdsmessig, slik at for eksempel deltidsansatte med to stillinger, hver i 50 prosent, vil få samme samlede innskudd som i en fulltidsstilling.

Vurderingene i innskuddsplanen knyttet til utkastet § 5-2 første ledd, skal gjelde for årets og senere års innskudd. Tidligere innskudd og opptjent alderspensjonskapital skal ikke vektlegges i vurderingen av om forventet alderspensjon vil være rimelig ut fra lønn og yrkesaktivt arbeid, og heller ikke være knyttet til forholdsmessighet mellom medlemmer med høyere og lavere lønn.

7.4.2 Høringsinstansenes merknader

AktuarKonsulenters Forum (AKF)mener at forholdsmessighetsprinsippet kun har relevans for ytelsesbaserte pensjonsordninger, og ikke for innskuddsordninger. AKF mener at formålet med bestemmelsen kan ivaretas ved direkte krav og begrensinger til selve innskuddssatsen, og foreslår at paragrafen strykes.

Aktuarforeningenmener også at forholdsmessighet for ytelsene er et fremmedelement som ligger utenfor ordningens prinsipper og kan gjøre ordningen langt mer komplisert, og mener at man i stedet bør ta hensyn til forholdsmessighet for innskuddene ved å legge restriksjoner direkte på innskuddene, som i utkastet §§ 5-3 og 5-4.

LOslutter seg til prinsippene i utkastet § 5-2 Forholdsmessighetsprinsippet, men forutsetter at det blir mulig å komme tilbake til innskuddenes størrelse ved høring av forskriftsutkast.

Kredittilsyneter enig med utvalget om at forholdsmessighetsprinsippet er av sentral betydning i norsk pensjonslovgiving, og at dette prinsippet så vidt praktisk mulig bør legges til grunn for innskuddsordninger. Tilsynet peker på at det i praksis ofte vil kunne inntreffe at endelig pensjon avviker fra antatt pensjon, slik at forholdsmessighetskravet ikke på langt nær oppfylles i ettertid. Kredittilsynet nevner også at det i enkelte land har blitt praktisert ulike innskuddsgrenser avhengig av inntredelsesalder.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)påpeker at det vil være vanskelig å regulere alderspensjonsytelsene i en innskuddsordning, og at det derfor er uheldig å fokusere for sterkt på ytelsene. Samtidig mener FNH at forholdsmessighetsprinsippet ikke bør sikte mot en «normal ytelse» i en foretakspensjonsordning, men slik at maksimal kompensasjonsgrad etter lov om foretakspensjon også kan oppnås i innskuddspensjon.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)mener at utkastet § 5-2 innebærer forsøk på millimeterrettferdighet som ikke er mulig. Særlig fremhever NHO at begrepet «rimelig» om pensjonsytelsene ikke er praktikabelt.

NIPmener at forholdsmessighetsprinsippet utgjør en uheldig styringsmekanisme for lov om innskuddspensjon, og at innskuddspensjon bør bygge på et separat forholdsmessighetsprinsipp som er tilpasset produktet og markedet.

7.4.3 Departementets vurdering

Departementet vil vise til at mange høringsinstanser har vært kritiske til utformingen av forholdsmessighetsprinsippet. Samtidig vil departementet igjen vise til at Stortinget ved behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok adgang til ned til ti års opphørende ytelser i foretakspensjonsordninger. I lovens kapittel 7 foreslås at dette gjøres gjeldende også i innskuddspensjonsordninger, og at valgfriheten knyttet til utbetalingstid for pensjonskapital legges til medlemmene. Dette innebærer at det ikke vil være noe grunnlag for beregninger av forventet pensjonsytelse medlemmene i mellom. Departementet foreslår derfor at første ledd i § 5-2 erstattes av et forholdsmessighetskrav som er enklere å relatere til innskuddspensjon.

Forholdsmessighetsprinsippet, slik det er formulert i lov om foretakspensjon, tar utgangspunkt i summen av beregnet folketrygd og foretakspensjon. Denne summen skal ikke utgjøre en høyere andel av lønn for høytlønte enn for lavtlønte. Folketrygdens ytelser har knekkpunkt ved 6 G, slik at kompensasjonsgraden for inntekt ut over 6 G er lavere enn kompensasjonsgraden for inntekt under 6 G. Ytelsen fra pensjonsordningen isolert sett øker derimot med stigende lønn, både som absolutt beløp og som andel av lønn. Mange supplerende pensjonsordninger har som siktemål å kompensere for folketrygdens knekkpunkt, og dette er fullt mulig i foretakspensjon.

Departementet vil for øvrig vise til at vedtatt lov om foretakspensjon begrenser ytelsen for lønnsgrunnlag opp til 6 G på 100 prosent av lønn, og for lønn fra 6 G til 12 G på 70 prosent av G, jf. omtale i avsnitt 2.4. For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12 G, vil maksimal pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være 85. Departementet kjenner ikke til at det eksisterer pensjonsordninger som har en så høy pensjonsprosent i dag.

Samme innskudd som andel av lønn for alle lønnsnivå, slik dette lovforslaget gir anledning til, ville derfor være en radikal endring i forhold til praksis i foretakspensjon, om det utgjorde eneste mulighet. Under den forutsetning at maksimalandelen settes slik at årlig total ytelse opp til 6 G normalt ikke kan forventes å overstige 100 prosent av lønn, mener departementet likevel at et slikt alternativ har flere gunstige trekk. Departementet ser samtidig at det er en lang praksis for å tillate foretakspensjoner med skattefordel som motvirker folketrygdens fordelingsprofil. Departementet mener på denne bakgrunn at forholdsmessighet i innskuddspensjon bør ha som utgangspunkt at pensjonsinnskuddet for inntekt ut over 6 G kan være inntil to ganger høyere enn for inntekt under 6 G, og foreslår at lovteksten i § 5-2 første ledd endres tilsvarende.

7.5 Grenser for de årlige innskudd

7.5.1 Utvalgets forslag

I tillegg til å legge til grunn at reglene for innskuddspensjon skal ta sikte på at ordningene ikke misbrukes til å gi særfordeler til grupper med høy lønn, la utvalget vekt på at ordningen ikke bare anvendes til å maksimere skattefordelen over få år uten sikte på et egentlig pensjonsbehov etter intensjonen med ordningen. Utvalget mente derfor at det burde gis rammer for de årlige innskuddene.

Utvalget mente at forutsetningene som legges til grunn for fastsettelse av maksimale innskuddssatser vil kunne endres over tid. Grensene bør derfor gjennomgås med visse mellomrom. Utvalget foreslo at rammene for årlige innskudd burde fastlegges i forskrift gitt av Kongen og ikke nedfelles i loven.

Som retningslinjer for fastsettelse av rammene, foreslo utvalget at maksimalgrensen for innskudd i løpet av et år settes slik at forventet pensjon fra innskuddsordningen sammen med folketrygd ikke skal overstige nivået i en vanlig god foretakspensjonsordning, for eksempel 2/3 av lønn når folketrygdens ytelser inkluderes, gitt visse forutsetninger om avkastning og innskuddstid. Ved beregningen av forventet samlet alderspensjon foreslo utvalget at det tas hensyn til en antatt framtidig avkastning på opptjent pensjonskapital, for eksempel høyeste avkastningsprosent etter utkastet § 3-1 annet ledd, innbetaling av innskudd over yrkesaktive perioder på minst 30 år og med hensyn til forventede framtidige endringer i lønn som følge av den alminnelige lønnsutvikling i samfunnet. Utvalget mente at det kan være rimelig å utforme maksimalsatsene slik at det gjøres fradrag for lønn opp til et visst nivå, for eksempel det nivå der folketrygden alene gir en kompensasjonsgrad lik 66 prosent eller mer. Med et slikt minstenivå vil gjennomsnittsinnskuddet stige med stigende lønn om lag som pensjonen gjør i foretakspensjon.

Utvalget foreslo ikke eksplisitte grenser, men viste til Rapport om hovedspørsmål ved innskuddsbasert pensjon fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet i 1998, der ulike satser er belyst.

7.5.2 Høringsinstansenes merknader

De høringsinstanser som uttaler seg, deler utvalgets syn på at bestemmelser om innskuddsgrenser bør være en naturlig del av rammebetingelsene for innskuddsordninger. SHDbemerker at utvalget ikke har tatt stilling til hvilket nivå maksimalsatsene bør ligge på, og mener at det bør gis klare signaler i den kommende odelstingsproposisjonen slik at Stortinget kan vurdere dette viktige spørsmålet.

AKFhar forståelse for forslaget om innskuddsgrenser, men mener at behovet for stabile rammevilkår, ansattes pensjonsvilkår og foretakets behov taler for at eksplisitte bestemmelser om innskuddsgrenser inntas i selve loven. Sparebankforeningenmener at innbetalingene bør kunne variere fritt, men at en årlig maksimalsats likevel bør kunne fastsettes. Maksimalsatsene bør etter foreningens syn fastsettes ut fra maksimal utbetaling fra de ytelsesbaserte ordningene, dvs. en høyere maksimalsats enn om en god ytelsesordning legges til grunn. Foreningen mener også at en av forenklingshensyn kan innføre to maksimalsatser, en for inntekt under 6 G og en for inntekt mellom 6 og 12 G.

FNHmener også at maksimale prosentgrenser ikke bør fastsettes i forskrift, men framgå direkte av loven. FNH mener at hensynet til skattemessig likebehandling av innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger taler for at grensene bør settes ut fra de maksimale grensene for pensjonsytelser som fremgår av lov om foretakspensjon, dvs. det som kan oppnås i en ytelsesbasert ordning beregnet ut fra 30 års minstekrav for opptjening av full pensjon. FNH viser til satsene som ble presentert i en egen rapport om Hovedspørsmål ved innskuddsbaserte pensjonsordninger fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet i 1998, og mener at ut fra de nevnte forhold samt behovet for «slingringsmonn», bør satsene settes til 7 prosent av lønn inntil 6 G og til det dobbelte for lønn mellom 6 og 12 G for pensjonsordninger opprettet etter utkastet § 3-3, og til 14 prosent av lønn inntil 6 G og til det dobbelte for lønn mellom 6 og 12 G for pensjonsordninger som opprettes etter utkastet § 3-1. FNH mener videre at maksimale innskuddssatser bør uttrykkes uten omkostninger og at «det synes uansett å være grunnlag for å argumentere for noe høyere innskuddssatser». FNH nevner imidlertid ikke hvilke argumenter organisasjonen viser til. FNH mener videre at grupper som har lavere pensjonsalder enn 67 år, såkalte særaldersgrenser, også bør kunne gis høyere innskudd enn ordningens øvrige medlemmer.

NHOskriver i sin høringsuttalelse bl.a. følgende om maksimalsatsene:

«Reglene for fastsettelse og beregning av innskuddene skal fremgå av kap. 5. Imidlertid sier dette kapitlet svært lite om lovens viktigste element, nemlig innskuddenes størrelse. Gjennom denne type fullmaktslovgiving blir loven av liten verdi og rettstilstanden svært usikker fordi man overlater det meste til Kongen, til og med på en slik måte at innskuddsstørrelsene kan variere fra det ene året til det annet.

Det må her understrekes at en pensjonsavtale først og fremst er en avtale mellom bedriften og dens arbeidstakere. Lovgiver burde i vid utstrekning akseptere slike avtaler så lenge de holder seg innenfor gitte rammer. Det burde ikke være nødvendig for Kongen å regulere dette hvert år, eventuelt med de problemer dette medfører dersom bedriften ikke i tilstrekkelig grad har tatt høyde for at avtalene løpende må justeres i forhold til de satser som vedtas av Kongen.

Etter vår oppfatning er det ingen grunn til å overlate fastsettelsen av disse satsene til departementet og dets ledelse til enhver tid. Det er et krav at maksimumsgrensene for innskuddene fastsettes i loven.»

Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO)skriver at organisasjonens prinsipielle standpunkt er det ikke bør fastsettes noen grenser for innskudd, og hvis de innføres, at de bør underlegges politisk behandling og eventuelt inngå i selve loven. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)mener at fastlegging av en innskuddsplan er overflødig i en innskuddspensjonsordning, og at det bør være opp til arbeidsgiverne i forhandlinger med arbeidstakerne å bestemme hvor stor del av lønnspotten som skal settes av til pensjonsinnskudd i det enkelte år. HSH finner det imidlertid rimelig at man regulerer hvor store innskudd det kan gis fradrag for, gitt at det skal innføres en innskuddsplan. HSH går sterkt i mot at innskuddsgrensene fastsettes i forskrifter, og mener dette gir liten forutsigbarhet for foretakene.

LOviser til at illustrasjonsmessige beregninger i utredningen antyder en fordelingsprofil der gjennomsnittlig pensjonsinnskudd blir noe over 3 prosent for gjennomsnittsinntekten, stigende til nesten 8 prosent for inntekt på 12 G, og reiser spørsmål om slik fordelingsprofil bør gis skattefordel. LO viser her bl.a. til at det ikke bør være noe mål å gi skattefordel til helt å oppheve fordelingsprofilen i folketrygden, og at noe av gevinsten ved innskuddspensjon er muligheten for å oppnå en jevnere fordeling av nettoytelsen fra tjenestepensjoner. LO mener at rammene for fastsettelse av innskudd bør være vide om de ansatte gis bedre muligheter til påvirkning, men LO vil i motsatt fall gå inn for at mer av fordelingen styres lovveien.

SHDbemerker at utvalget ikke har tatt stilling til hvilket nivå maksimalsatsene bør ligge på, og at slike signaler bør gis i den kommende odelstingsproposisjonen. SHD slutter seg til utvalgets forslag om at deling av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond skal kunne reguleres i forskrift dersom det blir behov for det. SHD er enig i hovedregelen om et fast årlig innskudd som gir arbeidstakeren en viss sikkerhet. Arbeidsgivers behov for variable pensjonsinnbetalinger anses som tilstrekkelig ivaretatt ved bruk av innskuddsfondet.

7.5.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at det er stor grad av enighet blant høringsinstansene om at det bør være begrensninger på de årlige innskudd som kan gjøres i en innskuddsordning, og at flere av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om nivået på maksimalsatsene med henvisning til beregningene i Rapport om hovedspørsmål ved innskuddsbasert pensjon fra en arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet i 1998, jf. bred omtale også i vedlegg 2 i NOU 1999: 32.

Flere høringsinstanser foreslår at innskuddsgrensene ikke fastsettes i forskrift. Et alternativ til forskrift er at grensene, som andre grenser i skatteopplegget, vedtas i sammenheng med de årlige skatteoppleggene. Det er neppe behov for så hyppig vurdering av slike innskuddsgrenser. Departementet viser til at satsene bør ses i sammenheng med hva slags avkastning som oppnås og som kan forventes framover. Det vil derfor trolig være behov for justering av satsene bare når avkastningsforholdene i økonomien er vesentlig endret. Et slikt behov vil normalt oppstå med flere års mellomrom, og være en rutinemessig gjennomgang basert på de prinsipper som her er lagt til grunn. Departementet ser det derfor som hensiktsmessig at grensene reguleres i forskrift, jf. foreslåtte § 5-4 annet ledd.

Departementet har merket seg at utvalget ikke foreslo eksplisitte satser. Departementet vil peke på at forutsetningene for enkelte av de forhold utvalget mente burde legges til grunn for fastsettelse av innskuddene, ikke lenger er tilstede. Særlig gjelder dette kravet til livsvarige utbetalinger. Departementet har fulgt opp Stortingets vedtak i forbindelse med lov om foretakspensjon om å åpne for en minste utbetalingsperiode på ti år også i forslag til lov om innskuddspensjon, jf. omtale i kapittel 9. Departementet vil bemerke at en alderspensjonskapital som er innbetalt ut fra en målsetning fra arbeidsgiver om å gi en livsvarig ytelse, vil kunne gi en svært høy årlig ytelse hvis arbeidstaker isteden velger å ta ut pensjonen over ti år. At utbetalingsperioden kan bli så kort, må nødvendigvis få betydning for fastsetting av maksimalsatsene.

Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt målstørrelse eller styringsstørrelse. Flere høringsinstanser viser til begrensningene på utbetalt pensjon i lov om foretakspensjon, og mener at disse bør være retningsgivende for fastsettelse av maksimalsatser for innskuddspensjon. Departementet vil i denne sammenheng bemerke at begrensningene i foretakspensjon ble endret fra forslaget som daværende Regjering framla i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) til endelig vedtatt lov, og at de vedtatte begrensningene utgjør 100 prosent av lønnsgrunnlaget opp til 6 G og 70 prosent av lønnsgrunnlag mellom 6 og 12 G, jf. omtalen i avsnitt 2.4. Departementet har lagt til grunn tilsvarende forenkling i lov om innskuddspensjon, og bestemmelsen i foreslått § 5-4 første ledd er derfor justert i tråd med dette.

Tabell 7.2 inneholder noen regneeksempler som illustrerer sammenhengen mellom nivået på innskuddene og den årlige pensjon som vil kunne oppnås på ulike lønnstrinn, basert på gitte forutsetninger om innskuddssatsene og framtidig utvikling i lønn og avkastning. Hvis en arbeidstaker har pensjonsgivende lønn lik 6 G i dag (dvs. om lag 280 000 kroner ut fra G lik 46 950 kroner) og en videre lønnsvekst på 3 prosent i året, vil endelig pensjonsformue ved pensjonsalder være om lag 500 000 kroner med årlige innskudd i 35 år utformet som 2 prosent av lønn ut over 3 G og oppnådd avkastning lik 6,5 prosent. Dette vil gi en årlig utbetaling fra innskuddsordningen på om lag av 70 000 kroner i ti år. En utbetaling i denne størrelsesorden vil i dette tilfellet tilsvare en kompensasjonsgrad på om lag 9 prosent av løpende lønn rett før pensjonsalder, jf. tabell 7.2. Sammen med pensjon fra folketrygden, som utgjør om lag 53 prosent for en enslig pensjonist med inntekt lik 6 G, vil kompensasjonsgraden for denne arbeidstakeren utgjøre om lag 62 prosent i de ti årene utbetalingen varer.

Ved høyere innskudd, for eksempel 4 prosent, vil kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen utgjøre om lag 18 prosent. Samlet kompensasjonsgrad, dvs. inkludert folketrygdens alderspensjon, vil da kunne være om lag 71 prosent.

Departementet har merket seg at utvalget presiserer at anslaget for markedsavkastning på 6,5 prosent i liten grad er å oppfatte som et presist anslag. Utvalget gjengir at over perioden 1967-97 gav investeringer i en omfattende markedsinndeks ved Oslo Børs en årlig realavkastning på om lag 10 prosent og en nominell avkastning på om lag 16 prosent, jf. vedlegg 2 i NOU 1999: 32. En portefølje som bestod delvis av denne indeksen og delvis andre eiendeler, ville kunne gitt en årlig nominell avkastning betydelig over 6,5 prosent. Det kan være grunn til å tro at de institusjoner som forvalter pensjonskapital, vil oppnå en avkastning som ligger nær børsavkastningen. Departementet vil påpeke at avkastningen og dermed usikkerhet spiller stor rolle i innskuddspensjon. Ønskes stor sikkerhet for endelig pensjonsytelse, må foretaket velge foretakspensjonsordning.

Hvis arbeidstakeren oppnår høyere avkastning, vil pensjonsformue og dermed årlig utbetaling bli høyere. Om årlig avkastning skulle bli i samme størrelsesorden som den årlige avkastningen på Oslo Børs over de siste ti år, for eksempel 13 prosent, vil pensjongivende lønn lik 6 G gi opphav til en årlig utbetaling i ti år tilsvarende en kompensasjonsgrad på om lag 62 prosent fra innskuddsordningen alene og på om lag 116 prosent for folketrygden og innskuddsordningen samlet.

Høyere innskuddssatser vil gi opphav til høyere kompensasjonsgrader. Som nevnt vil høyere innskudd, for eksempel 4 prosent av inntekt ut over 3 G, føre til at kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen alene blir om lag 18 prosent og samlet kompensasjonsgrad inkludert folketrygden på om lag 71 prosent når pensjonen utbetales over ti år. Om innskuddet settes til 6 prosent, vil kompensasjonsgraden fra innskuddspensjonsordningen alene bli om lag 27 prosent og samlet kompensasjonsgrad inkludert folketrygden på om lag 80 prosent. Utbetaling over lengre tid enn ti år, for eksempel livsvarig, vil redusere den årlige kompensasjonsgraden.

Departementet viser til at det neppe bør legges til rette for kompensasjonsgrader opp mot eller over 100 prosent av pensjonsgivende lønn, bl.a. fordi en slik størrelse på alderspensjonen ikke kan sies å oppfylle et reelt pensjonsbehov, og som det heller ikke er noen grunn til å skattefavorisere. Det kan også stilles spørsmål om en slik tilpasning vil være en optimal fordeling mellom inntekt som yrkesaktiv og som pensjonist.

I et typeeksempel vil en enslig pensjonist med full opptjening med tidligere lønn under 2,72 G ha en kompensasjonsgrad fra folketrygden alene som overstiger 2/3 av tidligere lønn, dvs. høyere kompensasjonsgrad enn i en vanlig tjenestepensjonsordning. Folketrygdens kompensasjonsgrad avtar med inntekt, særlig for lønnsgrunnlag ut over 6 G. For lønn under 6 G vil en satsstruktur som ikke har et minstenivå for innskuddsgivende lønn, gi samme prosentvise kompensasjon fra innskuddsordningen uansett lønn. Sammen med folketrygden vil da kompensasjonsnivået kunne bli meget høyt for lavtlønte. Et minste lønnsnivå for innskudd fører til at kompensasjonsgraden fra innskuddsordningen blir stigende fra dette nivået, og dermed at samlet kompensasjonsgrad fra innskuddsordningen og folketrygden bli mer lik for alle lønnsnivåer.

I vedlegg 2 i NOU 1999: 32 refererte utvalget beregninger av hvilke innskuddssatser som er nødvendige for å oppnå en gitt målsatt livsvarig alderspensjon, forutsatt årlig lønnsvekst og avkastning. Hovedalternativet i disse beregningene legger til grunn innskudd i fra alder 37 år til 67 år (dvs. i 30 år), årlig lønnsvekst på 3 prosent og årlig avkastning på 6,5 prosent. Årlig lønnsvekst på 3 prosent kan tilsvare en langsiktig inflasjonsrate på om lag 1,5 prosent og trendmessig reallønnsvekst på om lag 1,5 prosent. Det gjennomsnittlige innskudd som kreves for tilsvarende ytelse som en god foretakspensjonsordning, dvs. om lag 2/3 av lønn inkludert folketrygd, er 7,6 prosent for lønnsnivå 12 G, ifølge beregningene i vedlegg 2 i NOU 1999: 32. Nødvendig gjennomsnittlig innskudd for inntekter under dette er lavere, fordi folketrygdens kompensasjonsgrad er høyere for lavere inntekter. Utbetaling over en kortere periode vil som nevnt over gi høyere kompensasjonsgrad.

Det er stor usikkerhet omkring avkastning og innbetalingsperiode i disse beregningene. De fleste arbeidstakere har en yrkeskarriere på opp mot eller over 40 år. I den grad innskuddspensjon får utbredelse av betydning, vil de aller fleste ha innskudd i mer enn 30 år. Departementet vil peke på at overføringen av 30 år som opptjeningsnorm fra foretakspensjon til innskuddspensjon ikke er heldig, fordi sluttlønnsprinsippet i foretakspensjon fører til at lenger opptjening ikke øker pensjonen. I innskuddspensjon er derimot forholdet det motsatte, slik at pensjonen øker kraftig ved opptjening ut over 30 år. Innbetalingsperioden som beregningsmessig anvendes i innskuddspensjon og minstekravet til opptjeningsperiode i foretakspensjon har derfor fullstendig ulike oppgaver. Beregningsteknisk er det lagt til grunn innskudd fra 32-års alder i tabell 7.2.

Departementet viser til at det foreslås valgfri utbetalingstid på ned til ti år. Departementet mener det er upraktikabelt å differensiere satsene etter utbetalingstid. Det ville bli komplisert å fastsette og kontrollere et stort antall satser. Dette har betydning for satsfastsettelsen. For et gitt årlig innskudd, blir den årlige ytelsen høyere jo kortere utbetalingsperioden er. Departementet mener det er urimelig å sette maksimalsatsene slik at det legger grunnlag for å ta ut svært høye ytelser over for eksempel en ti års periode. Dette ville også stride mot Stortingets intensjon med å sette et såvidt lempelig vilkår for utbetalingstid, og som har vært å gi bedrifter med liten økonomisk yteevne bedre mulighet til å å opprette en slik ordning. Departementet antar det ville være hensiktsmessig å sette maksimalsatsen slik at for inntekter opp til 6 G, kan samlet ytelse med ti års utbetalingsperiode forventningsmessig ikke overstige 100 prosent av tidligere lønn. Det understrekes at dette ikke vil forhindre at slike tilfeller kan oppstå ettersom mange vil ha mer enn 35 års opptjening, og særlig at avkastningen kan bli høyere enn beregningsmessig lagt til grunn. Departementet vurderer derfor å utarbeide forslag til forskrift at det settes et minstenivå for innbetalinger på 3 G, og at det for inntekt ut over 3 G kan gjøres årlige innskudd på opp til 4 prosent av beregningsgrunnlaget. For den delen av inntekten som overstiger 6 G vil innskuddene i samsvar med foreslått § 5-2 første ledd kunne være dobbelt så høye.

Departementet er enig med utvalget i at den endelige kompensasjonsgraden fra innskuddsordningene ikke skal reguleres. I forbindelse med anledningen til å velge en kort utbetalingsperiode mener departementet for øvrig at høringsinstansenes argumentasjonen om forbindelsen til begrensningene i foretakspensjon bør gjøres gjeldende, slik at det settes et tak på maksimal årlig utbetaling tilsvarende den maksimale pensjon som kan utbetales fra en foretakspensjonsordning. Hvis alderspensjonskapitalen danner grunnlag for utbetaling av større årlige beløp enn dette, foreslår derfor departementet at utbetalingstiden skal økes tilsvarende, slik at de årlige beløp reduseres til dette nivået. Departementets forslag er nærmere omtalt i avsnitt 9.3.4.

FNH har tatt opp spørsmålet om høyere maksimalsatser for de som er omfattet av særaldersgrenser. Departementet anser at de satsene som vurderes fastsatt er såvidt lempelige at også grupper med særaldersgrenser vil nå et akseptabelt pensjonsnivå.

7.6 Beregning av lønn

7.6.1 Utvalgets forslag

Utvalget viste til at departementet i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon med utgangspunkt i NOU 1998:1 Utkast til lov om foretakspensjon definerte det lønnsbegrepet som skal legges til grunn for pensjonsberegningen. Utvalget vil peke på at regelverk som tar sikte på å øke graden av likhet mellom medlemmene, ikke er tilfredsstillende hvis en i grunnlaget - lønnsbegrepet - kan velge avgrensninger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter. Kravet om at også innskuddsordninger bør sikre likebehandling og en viss forholdsmessighet, tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at innskuddet skal stå i et rimelig forhold til lønn, gitt de øvrige regler i utkastet kapittel 5.

Utvalget foreslår at ved fastsettelse av pensjonsytelsene skal som et medlems lønn regnes den skattepliktige lønnsinntekt og beregnet personinntekt etter skatteloven som medlemmet mottar fra foretaket i et år. Den pensjonsgivende lønn som normalt skal legges til grunn i beregningen av foretakspensjon, består dermed av de beløp som arbeidsgiveren plikter å innberette som lønn og annen økonomisk godtgjørelse for arbeid eller oppdrag i tjenesteforhold i et år, jf. utkastet § 1-2 annet ledd bokstav d og § 5-5. Utvalget vil likevel foreslå at det skal være en adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det gjeldende for alle medlemmene.

Begrepet skattepliktig lønnsinntekt innebærer at også midlertidige og varierende tillegg og naturalytelser, i den utstrekning disse anses som skattepliktig inntekt, regnes inn. For medlemmer som etter skatteloven anses som aktive deltakere i foretaket og dermed får sin arbeidsinnsats skattlagt i form av beregnet personinntekt, skal denne legges til grunn ved beregning av pensjonsytelser. I ordningens regelverk kan det imidlertid fastsettes at godtgjørelse for overtid og andre varierende eller midlertidige tillegg skal unntas.

Videre kan den enkelte ordning i sitt regelverk også fastsette at siste års lønn skal legges til grunn. Dette kan være forenklende for enkelte foretak.Utkastet har regler for omregning av lønn i deltidsstilling som fører til at pensjonsinnskuddet blir en forholdsmessig andel av fulltidsinnskudd for deltidsansatte.

7.6.2 Høringsinstansenes merknader

Både NARFog HSHmener at forslaget innebærer en forbedring i forhold til utkast til lov om foretakspensjon, særlig ved at det kan ses bort fra skattepliktige naturalytelser, utgiftsgodtgjørelser og andre varierende eller midlertidige tillegg.

7.6.3 Departementets vurdering

Som det framgår av avtalen foran, har utvalget sett det som ønskelig å definere lønnsbegrepet. Likhetsprinsippet tilsier at alle ansatte skal inkluderes og at pensjonsytelsen skal stå i et visst forhold til lønn. Uten en fast definisjon av lønnsbegrepet, vil enkelte foretak kunne velge avgrensninger som gjør at grupper av ansatte ikke vil tjene opp særlige pensjonsrettigheter på tross av forholdsmessighetsprinsippet. Fordi pensjon og pensjonsnivå bør fastsettes slik at tilvendt levestandard i hovedsak kan opprettholdes, bør det benyttes et lønnsbegrep som gir et godt uttrykk for disponibel inntekt som yrkesaktiv.

Departementet mener det er nødvendig med en klar definisjon av et hensiktsmessig grunnlag for fastsettelse av pensjonsytelsen. Skattepliktig lønn oppfyller et slikt krav. Etter departementets mening er skattepliktig lønn det klart mest formålstjenlige begrepet, og en har ikke funnet annet hensiktsmessig grunnlag. Departementet vil foreslå at det skal være en adgang for den enkelte pensjonsordning til å se bort fra skattepliktige naturalytelser og utgiftsgodtgjørelser. Pensjonsordningen må nedfelle dette i sitt regelverk og gjøre det gjeldende for alle medlemmene.

For alle alternativer etter forslaget § 5-5 annet ledd gjelder det at begrensningene i pensjonsgrunnlag må utformes identisk for alle medlemmer. Justeringen er begrunnet i behovet for å gi det enkelte foretak en viss fleksibilitet ved utformingen av pensjonsplanen. Dette er nødvendig hvis en vil unngå at foretak avstår fra å opprette pensjonsordninger i frykt for kostnadsansvaret eller stiller foretakene overfor valg som til slutt fører til at de avstår fra å finne frem til en ordning som inkluderer det store flertall av arbeidstakere.