5 Alderspensjonskapitalen

5.1 Utforming av forvaltningen av pensjonskapital

5.1.1 Utvalgets forslag

Alderspensjonskapitalen skal ifølge utvalgets utkast forvaltes av en ansvarlig institusjon som omtalt i utkastet § 2-2. Arbeidsgiver skal ha ansvar for at det foreligger avtale med en slik institusjon om organisering av pensjonsordningen og forvaltning av pensjonskapitalen. Flere ulike institusjonstyper kan tilby slik forvaltning. Overordnet øvrig regulering kan være forskjellig for de ulike institusjonene. Forvaltningen er utformet i ulike alternativer. De ulike alternativene vil i ulik grad være tilpasset de enkelte institusjoners virksomhetsområde.

Utvalget gir i kapittel 3 og avsnitt 4.3 i utredningen en oversikt over alternativene for forvaltning av alderspensjonskapitalen i ordningen. En sentral forskjell mellom innskuddspensjon etter utvalgets forslag og eksisterende skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold, er at innskuddspensjon kan utformes med investeringsvalg for foretaket eller medlemmene. Utvalget har likevel sett det som grunnleggende at alderspensjonskapitalen ikke skal forvaltes av det enkelte medlem i pensjonsordningen, men av en ansvarlig institusjon. Utvalget legger vekt på at en slik institusjon allerede er underlagt et sett av regler for hvordan den tekniske forvaltningen av kapitalen skal foregå, og det er derfor bare behov for å gi få innskuddspensjonsspesifikke tilleggsregler.

Investeringsvalg i forbindelse med pensjonsordninger i arbeidsforhold har ikke tidligere vært foreslått i Norge. Utvalget gikk av den grunn gjennom gjeldende regelverk for kapitalforvaltning i forsikringsvirksomhet, inkludert for individuelle pensjonsforsikringsavtaler. Departementet viser i denne sammenheng til utvalgets utredning.

Utvalget valgte å legge grunnlag for at kollektive innskuddspensjonsordninger kan utformes ut fra tre mulige forvaltningsalternativer:

• Pensjonsordningen bør kunne utformes med alminnelig forvaltning, jf. utkastet § 3-1. Med alminnelig forvaltning mener utvalget at pensjonskapitalen skal inngå i institusjonens alminnelige forvaltningskapital og underlegges institusjonens vanlige regler.

• Utvalget har videre lagt til grunn at en innskuddsordning alternativt bør kunne utformes slik at alderspensjonskapitalen forvaltes med investeringsvalg for arbeidsgiver. Investeringsvalg innebærer at arbeidsgiver har ansvar for å velge sammensetning av og senere eventuelt endre den investeringsporteføljen som er tilordnet pensjonskapitalen, jf. utkastet § 3-2.

• Utvalget har foreslått at arbeidsgiver alternativt kan opprette innskuddspensjonsordning der alderspensjonskapitalen forvaltes med investeringsvalg for medlemmene. Disse kan da foreta investeringsvalg blant de investeringsalternativer institusjonen tilbyr. En slik ordning med investeringsvalg må utformes med en egen pensjonskonto for hvert medlem, jf. utkastet § 3-3. Utvalget så det som urimelig om pensjonsordninger med individuelle konti skulle kunne pålegges kollektivt investeringsvalg blant arbeidstakerne.

Utvalget la vekt på at forvaltningen må utformes slik at den som foretar investeringsvalget, dvs. utformer sammensetningen av investeringsporteføljen, selv har interesse av at denne oppgaven utføres godt. Utvalget har derfor foreslått at i ordninger der arbeidsgiver skal foreta investeringsvalget, skal det avtales at oppnådd avkastning fordeles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Det følger av dette at i ordninger som beskrives i de to første strekpunktene over, skal slik avkastning overføres henholdsvis til pensjonskapitalen og til innskuddsfondet, jf. utkastet § 3-2 tredje ledd.

Utvalget foreslo videre at investeringsporteføljen kan være sammensatt av andeler i verdipapirfond tilbudt av forvaltningsselskaper for verdipapirfond, andeler i særskilte investeringsporteføljer tilbudt av forsikringsselskaper, eller kontanter og andre likvider, jf. utkastet § 3-4 første ledd.

Opptjent pensjonskapital på ethvert tidspunkt er definert i utkastet § 3-5. Det enkelte medlems alderspensjonskapital vil opptjenes over den perioden vedkommende er arbeidstaker i foretaket. Den kapital som er opptjent, er summen av de innskudd som foretaket har gjort til institusjonen etter innskuddsplanen, og den del av samlet avkastning for pensjonsordningen som har tilfalt medlemmets pensjonskapital. I ordninger med egen alderspensjonskonto etter utkastet § 3-3 skal opptjent alderspensjonskapital være definert av det beløp som til enhver tid fremgår av medlemmets konto.

Utvalget foreslo for øvrig også at pensjonsordningen bør kunne utformes som årlige kjøp av pensjonsforsikring i en ren forsikringsordning med dødelighetsarv også i innbetalingsfasen, men flertallet mente at en slik løsning burde implementeres i lov om foretakspensjon.

5.1.2 Høringsinstansenes merknader

De fleste høringsinstansene er positive til at det legges opp til flere alternativer for forvaltningen av pensjonskapital. Landsorganisasjonen i Norge (LO)mener imidlertid at selv med de begrensinger som er gitt i utkastet, «er det tvilsomt om det bør opprettes en skattefavorisert ordning med anledning for den enkelte til å spille i aksjemarkedene. LO mener at en ikke bør oppmuntre til forskjeller mellom pensjonister i samme foretak basert på investeringsvalg eller spekulasjon. Det at ordningen skal være kollektiv taler mot dette.»

Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO)støtter den foreslåtte valgfriheten om hvordan pensjonskapitalen skal forvaltes, og understreker bl.a. at det må være virksomheten som velger hvilken modell som skal benyttes. Landslaget for Regnskapskonsulenter (LRK) mener at det virker demokratisk at det er mulighet for valg med hensyn til spareformer. LRK er imidlertid skeptisk til at forvaltningen etter utkastet § 3-3 skal overlates til den enkelte, og skriver at dette «bunner i at dette kan medføre ulikhet mellom medlemmene, fordi kunnskapen er for dårlig».

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)mener at lovteksten ville blitt mer oversiktlig hvis hver av de tre alternativene hadde blitt regulert i hver sin selvstendige paragraf, og skriver videre at organisasjonen i sitt tidligere arbeid antok at «behovet ville være den ordning som er omtalt i § 3-1 (1) bokstav b, jfr § 3-3 som vi kaller alternativ 3. Dersom man bare hadde hatt dette ene alternativet ville lovverk, informasjon og markedsføring vært vesentlig enklere.»

NHO skriver imidlertid videre at organisasjonen ikke har noe «i mot at det gis flere alternativer forutsatt at behovet viser seg å være til stede, og det blir en reell valgfrihet.»

Verdipapirfondenes foreninger også positive til at det i utkastet på denne måten legges opp til valgfrihet med hensyn til hvilken forvaltningsmodell som kan benyttes. Foreningen peker på at verdipapirfond ikke har anledning til å garantere en avkastning, og at fondene derfor bare kan tilby ordninger etter § 3-3.

Kredittilsynet viser til at uttrykket pensjonskapital er definert i utkastet § 1-2 første ledd bokstav f, og foreslår at overskriften på lovens kapittel 3 endres fra Alderspensjonskapitalen til Pensjonskapitalen. NPF peker på at utkastet § 3-5 definerer pensjonskapital som summen av innskudd og tilført avkastning, og mener at dette ikke samsvarer med definisjonen av pensjonskapital i utkastet § 1-2 første ledd bokstav f.

5.1.3 Departementets vurdering

Departementet mener at de tre alternativer som er foreslått i utvalgets utkast, vil gi en god ramme for etablering av innskuddsordninger i framtiden og støtter utvalgets utforming. Ettersom behov knyttet til pensjonsordninger i arbeidsforhold kan variere, mener departementet det er hensiktsmessig med den fleksibilitet som disse alternativene gir mulighet til. Departementet viser til at spørsmålet om adgang til å opprette innskuddsordning som er en ren forsikringsordning også i innbetalingsperioden, er drøftet i avsnitt 3.6. Slik adgang kan betraktes som et ytterligere forvaltningsalternativ.

Departementet er av den oppfatning at utvalgets utforming av utkastet § 3-1, der første ledd gjelder alminnelig forvaltning, mens annet ledd nevner de alternative forvaltningsmetodene, har gitt opphav til uklarheter blant høringsinstansene. Departementet vil derfor foreslå ny § 3-1 som spesifiserer de tre alternativene, som deretter utformes i forslaget §§ 3-2 til 3-4. Foreslått § 3-1 er dermed en opplysningsparagaf. De enkelte alternativer er drøftet nærmere i avsnitt 5.2-5.4.

Knyttet til kapitlets overskrift, vil departementet peke på at det er hensiktsmessig å framheve at bare alderspensjonskapitalen skal forvaltes etter reglene i dette kapitlet, og at annen kapital i ordningen, for eksempel forskuddsbetalte premier for eventuelle uførepensjoner og pensjoner til etterlatte skal forvaltes etter regelverket for de institusjoner som tilbyr slike forsikringer. Departementet støtter derfor utvalgets forslag til kapitlets navn.

Departementet støtter utvalgets utforming av bestemmelsen om opptjent pensjonskapital, jf. foreslått § 3-6. Departementet foreslår videre at foreslått § 3-6 første og annet ledd skal inneholde spesifikasjon av at hvis ordningen er opprettet i forsikringsselskap eller pensjonskasse, skal i tilfelle også andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond inngå i opptjent pensjonskapital i overensstemmelse med foreslått § 1-2 bokstav k.

5.2 Fordeling av overskudd og avkastning

5.2.1 Utvalgets forslag

Etter det første alternativet til forvaltning, skal pensjonskapitalen inngå i institusjonens samlede forvaltningskapital. Etter det andre alternativet skal det tilknyttes en spesiell investeringsportefølje til pensjonskapitalen. Utvalget foreslår i begge disse alternativene at det kan avtales at oppnådd avkastning fordeles mellom medlemmene og foretaket. Slik fordeling skal foretas ved fordeling til henholdsvis pensjonskapitalen og innskuddsfondet, jf. utkastet §§ 3-1 annet ledd og 3-2 annet ledd. Grensen for slik fordeling skal nedfelles i pensjonsordningens regelverk. En andel av oppnådd avkastning skal alltid tilfalle medlemmene.

Utvalget viser til at en slik fordeling av avkastning vil kunne bidra til:

• at forventet pensjon enklere kan beregnes og at endelig pensjon faktisk står i et rimelig forhold til lønn,

• at arbeidsgivers kostnader ved ordningen reduseres, og

• at arbeidsgiver får et viktig insitament til å gjøre velbegrunnede investeringsvalg.

Den endelige fordelingen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker vil avhenge av nivået som settes på avkastningsprosenten som utgjør grensen for deling i ordningens regelverk. Utvalget mener at Kongen bør kunne fastsette en grense for hvor lavt grensen for slik fordeling kan settes, jf. utkastet § 3-1 annet ledd. Det vil være uheldig om foretaket fastlegger en så lav grense at tilført avkastning til pensjonskapitalen ikke når en størrelse av betydning.

Utvalget foreslår også at Kongen skal kunne fastsette en høyeste avkastningsprosent for slik deling. Utvalget har som utgangspunkt at den høyeste avkastningsprosenten skal avspeile en rimelig avkastning i pensjonsordninger. Denne høyeste avkastningsprosenten bør dermed ligge over gjennomsnittsavkastningen i slike ordninger. Den bør heller ikke følge andre norm-renter, for eksempel renten for rimelige lån i arbeidsforhold, da slike rentesatser vil være utviklet for andre formål. Derimot bør den være høy nok til å inkludere dekning for prisstigningen, hva som kan oppnås på tilnærmet risikofrie investeringer, og i tillegg inneholde en komponent som kompenserer for rimelig risiko. Den skal ikke gi uttrykk for en sikker avkastning. Utvalget foreslår dette som retningslinjer for hvilken maksimal avkastningsprosent det kan fastsettes for det som kan tilføres pensjonskapitalen.

Nivået på slik avkastning kan forventes å variere over tid med inflasjonsrate, realavkastnings- og annet avkastningsnivå, og utvalget antar det vil være nødvendig å vurdere nivået med noen års mellomrom. Ved avkastning mellom null og denne avkastningsprosenten vil arbeidstakers alderspensjonskapital godskrives hele avkastningen, mens arbeidsgiver ikke godskrives midler. Ved avkastning ut over avkastningsprosenten vil den avkastning som tilskrives alderspensjonskapitalen ikke øke, men arbeidsgiver vil godskrives overskuddet. Utvalgets beregninger, for eksempel i vedlegg 2 i NOU 1999: 32, har tatt utgangspunkt i avkastning på om lag 6 ½ prosent

I pensjonsordningens regelverk kan det avtales andre fordelingsprosenter, men disse kan ikke overstige den maksimale eller være lavere enn den nedre grensen.

Et aspekt ved investeringsvalg er at ordningen enkelte år kan ha negativ avkastning. Det vil være brudd med sentrale pensjonspolitiske prinsipper hvis arbeidstakerne får sin opptjente pensjonskapital redusert som et resultat av arbeidsgivers investeringsvalg. Utvalget foreslår derfor at arbeidsgiver pålegges ansvar for at pensjonskapitalen ikke reduseres. Arbeidsgiver må skyte til midler fra innskuddsfondet eller ved eget tilskudd til pensjonsordningen hvis avkastningen har vært negativ. Ved å pålegge et slikt ansvar, reduseres faren for at arbeidsgiver ikke tar oppgaven tilstrekkelig alvorlig eller at en arbeidsgiver foretar investeringsvalg basert på at det å ta stor risiko kan gi gevinst i form av avkastning tilført innskuddsfondet, mens eventuelt tap må bæres av arbeidstakerne.

Insitamentstrukturen i en pensjonsordning der arbeidsgiver tar de sentrale beslutninger og får del i overskuddet (gjennom tildeling av overskudd ut over avtalt avkastningsprosent), men ikke vil belastes finansielt hvis ordningen taper penger, vil være meget uheldig.

5.2.2 Høringsinstansenes merknader

AktuarKonsulenters Forum (AKF)mener at det prinsipielt er uheldig å innføre en øvre grense på avkastningen, og viser til at det i pensjonsdebatten inntil nå heller har vært bekymring om hvorvidt man skal få nok pensjon som har vært anført. AKF mener at i en ordning som er utformet etter reglene i utkastet § 3-1, bør alt overskudd på fondet ut over en naturlig margin til finansinstitusjonens eiere gå til det enkelte medlem istedenfor til arbeidsgivers innskuddsfond.

Kredittilsynetbemerker at det er uklart om det med avkastning i forbindelse med utkastet § 3-1 menes avkastning før eller etter tilleggsavsetninger.

NHOhar liten forståelse for at det skal være nødvendig å etablere et byråkrati for å overvåke og vedta begrensinger i den avkastning som skal tilføres den enkeltes konto.

FNHmener at flest mulig bestemmelser bør fastsettes i loven og minst mulig i forskrift, og at dette også gjelder fordeling av avkastning mellom pensjonskapitalen og innskuddsfond. FNH mener videre at bestemmelsen bør utformes slik at foretaket har anledning til å utforme slike retningslinjer i ordningens regelverk. Hvor lav en slik grense bør være, bør kunne avtales i regelverket og ikke fastsettes av myndighetene. FNH skriver at det er liten tvil om en slik øvre grense for avkastning vil bidra til forutsigbarhet, men skriver videre:

«I dette tilfellet vil imidlertid forutsigbarhet bety at det settes en absolutt øvre grense for størrelsen på pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder. En slik grense vil normalt ikke være til medlemmets fordel.»

FNH mener imidlertid samtidig at forslaget om øvre avkastningsgrense er klart å foretrekke framfor skatt på avkastning som tiltak for å utjevne faktiske alderspensjoner i ytelses- og innskuddsordninger.

LOmener at deling av overskudd for så vidt bryter med grunnprinsippene for en innskuddsbasert ordning, og at dette virker kompliserende. LO mener at dette bl.a. åpner for at skattefrie fond brukes til annet enn pensjonsformål, og at dette er uheldig. LO ønsker en mer fleksibel utforming av denne modellen og forutsetter at det blir anledning til å komme tilbake til avkastningsgrensene ved høring til forskrift der grensen skal fastlegges.

NARFmener at fordelingen av avkastningen bør kunne bestemmes av partene selv.

5.2.3 Departementets vurdering

Som omtalt under avsnitt 5.1.3, mener departementet at det er viktig at den som har investeringsvalget også har insentiv til en best mulig forvaltning av kapitalen. I ordninger den arbeidsgiver har valgt å la pensjonskapitalen inngå i institusjonens samlede forvaltningskapital, eller der arbeidsgiver har investeringsvalg, vil overskuddsdeling bidra til dette. Departementet vil også peke på at adgangen til å dele overskuddet mellom pensjonskapital og innskuddsfond vil være en hensiktsmessig regel for å bidra til større forutsigbarhet for endelig pensjon, redusere arbeidsgivers kostnader og bidra til at arbeidsgiver gjør velbegrunnede investeringsvalg. Ettersom innskuddspensjonsordningene er skattefavoriserte, og dermed delvis finansiert av fellesskapets midler, mener departementet at det må være mekanismer som hvis nødvendig kan anvendes for å bidra til en viss fordelingsprofil. Departementet støtter derfor utvalgets forslag, jf. forslaget § 3-2 annet og § 3-3 annet ledd.

Når det gjelder begrepet avkastning, gjelder dette tilført avkastning etter at institusjonens kostnader er dekket. Når det gjelder avkastningsbegrepet i pensjonsordninger i livsforsikringsselskap, vil departementet foreslå at det er avkastning etter at det er foretatt tilleggsavsetninger som anvendes, og at dette presiseres i loven. Etter gjeldende lovgiving er det avkastning etter tilleggsavsetninger som overføres til arbeidsgivers premiefond i kollektive pensjonsordninger, og det er rimelig å legge tilsvarende overskuddsbegrep til grunn i lov om innskuddspensjon.

Departementet viser til at dette er skattefavoriserte ordninger hvor myndighetene stiller visse krav til nivå og fordelingsprofil. Ulike grupper av ansatte har ulik forhandlingsstyrke. Hvis det ble opp til partene selv å bestemme fordelingen, ville resultatet kunne komme til å variere betydelig, avhengig av forhandlingsstyrke, noe departementet mener vil stride mot formålet med ordningen. Partene vil likevel kunne bestemme fordelingen innen de rammer myndighetene setter.

Departementet viser videre til at arbeidsgivers andel av overskuddet skal gå til innskuddsfondet, og brukes til pensjonsformål. I den grad det tilbakeføres midler til foretaket fra innskuddsfondet, skal dette skje mot beskatning. Departementet kan derfor ikke se at deling av overskudd skal kunne føre til at skattefrie avsetninger brukes til annet enn pensjonsformål.

Departementet viser til utvalgets vurdering av at en slik avkastningsprosent vil kunne variere over tid med inflasjonsrate og avkastningsforhold. Det vil da kunne være nødvendig å justere satsene, uten at prinsippene for fastsettingen er endret. Departementet mener at fastsetting av slike parametre som kan bli utsatt for mer rutinemessige endringer egner seg best for en forskrift. Utkast til forskrift vil bli sendt på høring på ordinær måte før den fastsettes.

5.3 Nærmere om ordning der institusjonen står for investeringsvalg

5.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget har sett det som viktig at rammene rundt innskuddsordninger er enkle, og at det legges til rette for at små og mellomstore foretak, som ikke har ressurser å avse til stadige beslutninger og vurderinger, skal kunne opprette innskuddspensjonsordning på slike betingelser. Utvalget mente derfor at pensjonsordningen bør kunne utformes med alminnelig forvaltning, jf. utkastet § 3-1. Med alminnelig forvaltning mener utvalget at pensjonskapitalen skal inngå i institusjonens alminnelige forvaltningskapital og underlegges institusjonens vanlige regler. Det bør være adgang til å fordele avkastningen mellom arbeidstaker og arbeidsgiver i slike ordninger, jf. nærmere drøfting i avsnitt 5.2.

Utvalget skrev også at ved slik kapitalforvaltning i innskuddspensjonsordninger, skal pensjonskapitalen inngå i forvalterens samlede portefølje. Dette kan betraktes som lav-risikoplassering, fordi dette er institusjoner med god soliditet, og investeringene spres på forskjellige finansielle instrumenter (diversifisering) innenfor de alminnelige regler for institusjonenes kapitalforvaltning.

Utvalget har videre lagt til grunn at forskrift av 18. september 1995 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling (klasseforskriften) endres slik at forsikringsselskaper kan tilby spareprodukter uten risiko knyttet til liv eller helse, såkalte kapitaliseringsprodukter. Utvalget har også lagt til grunn at regelverket endres tilsvarende for pensjonskasser.

5.3.2 Høringsinstansenes merknader

Norwegian Insurance Partners (NIP)mener at institusjonen i slike ordninger må garantere en årlig avkastningsrate på eksempelvis 3 prosent

5.3.3 Departementets vurdering

Departementet mener det er viktig med et enkelt alternativ og støtter dermed utvalgets utkast, jf. forslaget § 3-2. Et slikt alternativ kan være relevant for dem som har lite ressurser å sette inn i driften av ordningen, og/eller ønsker et lavrisikoalternativ.

I og med at kapitalen i dette alternativet skal inngå i den alminnelige forvaltningen, vil et forsikringsselskap garantere en årlig avkastningsrate lik grunnlagsrenten, som er på 3 prosent. Departementet viser til at de bestemmelser om avkastning som inngår i forslaget § 3-2 annet ledd, og som er drøftet nærmere i avsnitt 5.2, gjelder rammer for fordelingen av avkastning mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Det vil altså kunne avtales andre avkastningsprosenter for fordeling enn 3 prosent i slike ordninger. Avkastningsgarantien på 3 prosent sikrer likevel at oppnådd avkastning aldri blir lavere enn dette. Departementet mener at i ordninger hvor arbeidsgiver har forvaltningsbeslutningen, er det viktig at de har en interesse av høy avkastning i ordningen. Det er også behov for å sikre medlemmene en rimelig avkastning. Muligheter til å fastsette visse maksimums- og minimumsgrenser for hvor stor del av avkastningen som skal gå til medlemmets pensjonskapital er etter departementets oppfatning en hensiktsmessig måte å gjøre dette på. Eventuell øvrig avkastning skal gå tilbake til ordningen via innskuddsfondet, jf. nærmere omtale i avsnitt 5.5. Departementet kan ikke se at dette skulle medføre noe omfattende byråkrati.

Departementet vil bemerke av de enkelte institusjoners virksomhetsregulering vil være avgjørende for om institusjonen kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-2.

5.4 Nærmere om ordning der foretaket står for investeringsvalg

5.4.1 Utvalgets forslag

Et spørsmål ved opprettelse av innskuddsbasert pensjonsordning er om kapitalforvaltningen skal kunne skje i form av en egen investeringsportefølje. Utvalget har sett adgang til slikt investeringsvalg som et naturlig element i innskuddspensjon. Det er foreslått i utkastet § 3-2 at det kan avtales at pensjonskapitalen knyttet til pensjonsordningen skal utgjøre en egen investeringsportefølje undergitt kollektiv forvaltning. Arbeidsgiver skal ha adgang til å endre sammensetningen av investeringsporteføljen. Hvis foretaket velger å opprette pensjonsordning med slik særskilt investeringsportefølje, foreslår utvalget videre at det skal kunne avtales at en andel av overskuddet skal tildeles foretaket som beslutningstaker og tilføres innskuddsfondet.

Utvalget begrunner denne delingen med at det er viktig at beslutningsmyndighet, fordeling av risiko og avkastning henger sammen på en god måte. Hvis arbeidsgiver har avgjørelsesmyndighet, mens avkastningen godskrives arbeidstaker, vil arbeidsgiver ha få insitamenter til å foreta valget med bakgrunn i en fornuftig avveining av usikkerhet og forventet avkastning. Plasseringer med høy risiko og høy forventet avkastning, men også høy sannsynlighet for tap, kan her reise særlige problemer. Andre forhold, som arbeidsgivers totale kundeforhold til institusjonen, kan også avgjøre valg som arbeidsgiver foretar hvis disse foretas på andres vegne. Et argument for at arbeidsgiver skal stå for investeringsvalg, er at arbeidsgiver ofte vil ha størst finansiell kunnskap og ut fra det bør kunne gjøre de beste valgene. Utvalget ser derfor ikke at det er grunnlag for å avskjære at arbeidsgiver kan ha slik myndighet. Utvalget foreslår videre at før foretaket beslutter å endre investeringsporteføljen, skal styringsgruppen gis anledning til å uttale seg på medlemmenes vegne.

Utvalget mener videre at om foretakets investeringsvalg fører til reduksjon av opptjent alderspensjonskapital, bør regelen også være at foretaket plikter å dekke tapet, jf. nærmere om dette i avsnitt 5.2. Uten et slikt motstykke vil en adgang til investeringsvalg for foretaket innebære en svekkelse av arbeidstakerens rett til opptjent pensjonskapital.

Utvalget viser i denne sammenheng dessuten til at om avkastningen over tid er høyere enn det som er lagt til grunn for valget av innskuddssatser i ordningens regelverk, bør meravkastningen gå til å redusere arbeidsgivers pensjonskostnader i stedet for å føre til uforutsett høye pensjoner.

Ved underskudd på forvaltningen i kollektiv pensjonsordning med investeringsvalg etter utkastet § 3-2 første ledd, har derfor utvalget foreslått at dette skal dekkes av arbeidsgiver etter utkastet § 3-2 tredje ledd. Arbeidsgiver kan bruke eksterne rådgivere eller ta beslutninger i samråd med de ansatte, men dette fritar ikke arbeidsgiver fra det ansvaret som følger av investeringsvalget. Arbeidsgiver kan bruke innskuddsfondet til å dekke underskudd, eller skyte til midler fra foretaket. Institusjonen skal etter utvalgets forslag være ansvarlig for at midler skytes til, og har dermed et krav overfor foretaket. Hvis det ikke er tilstrekkelig med midler i foretaket, for eksempel etter en konkurs, har institusjonen et selvstendig ansvar for å dekke inn underskuddet.

Finansinstitusjoner kan for eksempel ved hjelp av moderne finansmatematikk anslå verdien av garantier for at dette ikke skal skje. Slike anslag vil signalisere hvor usikre investeringer foretaket har valgt. Foretak som ikke ser det som ønskelig å selv bære slik risiko, kan opprette pensjonsordning i institusjon som tilbyr slik garanti. I utkastet § 3-4 femte ledd foreslår utvalget at dersom institusjonen knytter slik avkastningsgaranti til en investeringsportefølje, skal institusjonen kreve særskilt godtgjørelse for garantirisikoen. Slik godtgjørelse vil være fradragsberettiget på foretakets hånd og ikke inngå i rammen for innskudd, jf. utkastet § 5-4.

5.4.2 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynetmener at en bestemmelse om økonomisk ansvar for foretaket ved tap er lite hensiktsmessig, og mener at det må være en relativt lav risikoprofil i slike ordninger. Risikoen for å måtte yte uforutsette og uforutsigbare tilskudd vil være stor og virke begrensende på etablering av ordninger med kollektivt investeringsvalg. Kredittilsynet skriver:

«All erfaring viser at aksjemarkedet stiger dersom tidsperspektivet er tilstrekkelig langt, og reduksjon i investeringsporteføljens markedsverdi ett enkelt år vil derfor ikke føre til redusert pensjonskapital for arbeidstakerne med varig virkning. Det vises også til at arbeidsgivere som ønsker med stor sikkerhet å sikre en positiv avkastning hvert år, kan sørge for dette ved å plassere midlene i aksjeindekserte obligasjoner eller lignende.»

Kredittilsynet viser videre til at forslaget om at institusjonene skal ha et subsidiært ansvar etter foretaket for at verdireduksjonen dekkes, vil kunne innebære en betydelig risiko for institusjonene. Kredittilsynet viser også til at slikt ansvar bare kan stilles av forsikringsselskaper, men forvaltningsselskaper for verdipapirfond ikke kan påta seg et slikt ansvar for verdireduksjoner. Verdipapirfondenes Forening bemerker også dette.

Norske Pensjonskassers Forening (NPF)stiller også spørsmål ved om det er hensiktsmessig at foretaket skal ha full risiko for reduksjon av markedsverdien i hvert enkelt år. NPF viser bl.a. til at institusjonen har ansvar for å påse at investeringsporteføljen er forsvarlig sammensatt, og mener at det må vurderes om en eventuell begrensing i risikoen for foretaket bør påvirke retten til å sette sammen investeringsporteføljen.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)bemerker at den null-avkastnings-garanti som ligger i kravet om at foretaket plikter å dekke eventuelle tap, også kan håndteres om en ser bort fra kravet om at dette skal gjelde i forhold til markedsverdien, og gir pensjonsordningene anledning til å opprette kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger tilsvarende de regler som gjelder i livsforsikring i dag.

Bondelageter skeptisk til å tillegge arbeidsgiver/småbedrifter ansvaret for at pensjonskapitalen ikke reduseres.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)mener at det er rimelig å forlange at arbeidsgiveren har et økonomisk ansvar hvis avkastningen blir negativ i de tilfeller han står for investeringsvalget, og ikke bare økonomisk gevinst dersom avkastningen blir høy. HSH mener imidlertid at denne garantien skal gjelde for gjennomsnittlig avkastning over siste femårsperiode, eller for arbeidstakere som slutter før utløpet av en slik periode, over den perioden arbeidstakeren var ansatt i foretaket.

NHOuttrykker liten forståelse for at det skal være nødvendig å etablere et byråkrati for å overvåke og vedta begrensinger i den avkastning som skal tilføres den enkeltes konto. Videre skriver NHO bl.a. følgende:

«Vi er heller ikke spesielt positive til at arbeidsgiver plikter å fylle opp pensjonsfondet dersom dette reduseres i løpet av et regnskapsår. Det vil føre til den samme defensive investeringspolicy som vi har hatt i norsk livsforsikring generelt. Nødvendigheten av å være kortsiktig har resultert i manglende vilje og evne til å plassere midlene i aksjer.»

NHO er enig i at arbeidsgiver må ha en viss risiko for resultatet når det er han som bestemmer plasseringen, og mener at man må akseptere at avkastningen skal kunne gå ned til null, eventuelt over en periode på fem år.

Oljeindustriens Landsforening (OLF)mener at alternativet er for strengt utformet, og sannsynligvis ikke vil bli brukt. OLF viser til at det blant foreningens medlemsbedrifter er multinasjonale selskaper som er kjent med ordninger som ikke pålegger garantiansvar ved negativ avkastning, og foreslår at garantiansvaret skal bortfalle når arbeidsstokken positivt gir tilslutning til at bedriften skal ha forvaltningsansvaret.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)er også mot forslaget om null-garanti i den kollektive ordningen, både ut fra uforutsigbarhet og ut fra regnskapsføringsmessige forhold. NARF mener imidlertid av en nullgaranti over en femårsperiode kan praktiseres.

NIPmener også at ansvaret for å dekke reduksjoner i markedsverdien vil bidra til at dette produktet vil være uinteressant for de fleste foretak som vil vurdere å opprette innskuddsordning.

5.4.3 Departementets vurdering

Departementet ser utvalgets utforming av bestemmelsene som en hensiktsmessig løsning for pensjonsordninger der arbeidsgiver skal ha investeringsvalg og støtter derfor utvalgets utforming, jf. forslaget § 3-3. Bestemmelsen bygger på det syn at beslutningsmyndighet og risiko i hovedsak må plasseres samme sted.

Når det gjelder institusjonenes subsidiære ansvar, vil departementet vise til at disse kan redusere den usikkerheten de står overfor ved å legge begrensinger på de porteføljer de tilbyr. Institusjonen vil måtte vurdere den risiko de påtar seg gjennom en avkastningsgaranti eller gjennom et slikt subsidiært ansvar, og eventuelt kreve at arbeidsgivers innskuddsfond er tilstrekkelig, eller selv foreta avsetninger for å dekke slikt ansvar. Departementet vil vise til at en slik selvregulerende egenskap kan være hensiktsmessig ved at arbeidsgiver da vil ha interesse av å vurdere muligheter til økt avkastning opp mot kostnaden ved den avkastningsgaranti de er stilt overfor. Både forsikringsselskaper og banker kan gi, og gir, avkastningsgarantier. Forvaltningsselskaper for verdipapirfond kan eventuelt kjøpe slik garanti i en bank. Departementet viser til at utvalget har forslått at godtgjørelse for garantirisikoen skal være fradragsberettiget.

Enkelte høringsinstanser har tatt opp spørsmålet om ansvaret ved tap kan begrenses til å gjelde over en femårsperiode. Dette ville være ensbetydende med at kapitalen på medlemmenes pensjonskonti i slike perioder ville være mindre enn om garantien var oppfylt. Dette vil m.a.o. innebære at ordningen i slike perioder ville være underkapitalisert. Departementet mener at en slik løsning ville medføre en rekke problemer, for eksempel knyttet til at deler av arbeidsstokken slutter, eller ved større endringer i pensjonsordninger. Til Kredittilsynets merknad om at erfaringen viser at aksjemarkedet stiger dersom tidsperspektivet er tilstrekkelig langt, vil departementet bemerke at det likevel kan ha stor betydning for dem som slutter og får utstedt pensjonskapitalbevis, eller for dem som går av med pensjon og skal realisere pensjonskapitalen i en periode med lave aksjekurser. I en slik ordning med kollektivt investeringsvalg, vil medlemmene ikke ha muligheter til å tilpasse seg for å unngå slike utfall. Departementet vil for øvrig vise til at det finnes en rekke eksempler på aksjemarkeder som ikke har steget slik Kredittilsynet mener, jf. for eksempel boks 4.3 i NOU 1999: 32.

Den avkastningsprosent som skal danne grunnlag for deling av årets avkastning, vil enkelte år ikke nås. I slike tilfeller skal oppnådd avkastning i sin helhet tillegges pensjonskapitalen. Det vil ikke være noe krav at arbeidsgiver i slike tilfeller skal skyte til forskjellen mellom denne avkastningsprosenten og oppnådd avkastning.

Det følger av foreslått § 3-6 at opptjent pensjon for arbeidstakere som slutter eller på annen måte meldes ut av ordningen i løpet av året, ikke kan være redusert i forhold til verdien ved inngangen av året tillagt innskudd og eventuelt avkastning. For slike arbeidstakere gjelder foreslått § 3-3 tredje ledd ved utmelding.

Når det gjelder de regnskapsføringsmessige forhold, viser departementet til omtale i avsnitt 5.7. Når det gjelder NHOs merknad knyttet til byråkrati for å fordele avkastning, vises det til omtale i avsnitt 5.2.

Departementet vil bemerke at de enkelte institusjoners virksomhetsregulering vil være avgjørende for om en institusjon kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-3.

5.5 Nærmere om ordning med egen pensjonskonto med investeringsvalg for arbeidstaker

5.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget mente at det vil finnes målsetninger og kunnskaper i enkelte bransjer og foretak som fører til at en kollektivordning med alminnelig forvaltning etter utkastet § 3-1 eller investeringsvalg for arbeidsgiver etter utkastet § 3-2, ikke egner seg for disse. Kollektivordninger av denne type vil for eksempel ikke oppfylle arbeidsgivers ønsker om i størst mulig grad å frigjøre seg fra pensjonsordningen når innskuddet er betalt, og heller ikke arbeidstakers ønsker om mulighet til individuell tilpasning.

Utvalget foreslo derfor et alternativ der arbeidstaker har egen pensjonskonto, jf. utkastet § 3-4. Under en utforming med egen alderspensjonskonto skal arbeidstaker foreta investeringsvalget, dvs. bestemme og endre porteføljesammensetningen. I en slik utforming mener også utvalget at reglene for fordeling av kapitalavkastningen må være annerledes enn i ordninger etter §§ 3-2 og 3-3. Fordi det er arbeidstaker som foretar investeringsvalget, må også den samme arbeidstaker ha rett til gevinsten av dette valget og det fulle ansvar for lav eller negativ avkastning. Det er derfor ikke foreslått deling av avkastning mellom pensjonskapital og innskuddsfond i utkastet § 3-4.

Den enkeltes pensjonsmidler må skilles klart ut fra gruppen, særlig fordi det skal kunne være mulig at to ellers identiske medlemmer velger ulike investeringsstrategier. Avtaleforholdet med institusjonen må dermed være med arbeidstaker og ikke med arbeidsgiver når det gjelder investeringsvalget.

5.5.2 Høringsinstansenes merknader

LO spør om individuelle investeringsvalg bør tillates, og viser til at det allerede eksisterer en slik ordning i form av Individuelle pensjonsavtaler (IPA) og at individuelt investeringsvalg vil kunne føre til en vesentlig økning av slike ordninger med skattefradrag. LO foreslår at produktmodellen utformes med kun ett investeringsvalg.

Bondelagetstøtter forslaget om en valgbar modell der arbeidstaker selv kan ha ansvaret for investeringsvalget.

NHOskriver at dette alternativet er i tråd med de forventninger NHO har hatt.

Verdipapirfondenes foreningskriver at det er uklart om foretaket bare kan inngå avtale med én institusjon, eller om de ansatte skal kunne velge mellom verdipapirfond fra flere institusjoner. Foreningen tilrår at det i loven åpnes for at foretak som etablerer en innskuddspensjonsordning for sine ansatte etter utkastet § 3-3 skal kunne inngå avtale med flere enn én institusjon.

Skattedirektoratetpresiserer at direktoratet leser utkastet § 3-3 slik at selv om det opprettes en konto for hver arbeidstaker skal ikke denne anses som skattepliktig formue for vedkommende.

Forbrukerrådetmener at det er uheldig at den enkelte kan gå inn i aksjemarkedet og ta all risiko for framtidig pensjon med sin pensjonskapital. Forbrukerrådet mener også at lik lønn og lik opptjeningstid bør gi samme pensjon. Forbrukerrådet foreslår at pensjonskapitalen for eksempel fem år før pensjonsalder skal overføres til sikre investeringer.

5.5.3 Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets utkast til bestemmelser for egen pensjonskonto, jf. forslaget § 3-4. Departementet vil vise til at den enkelte i denne utforming selv har valget knyttet til risikoprofil, og kan velge å inngå avtaler med liten risiko eller avtaler med stor risiko innenfor de alternativ institusjonen tilbyr. Institusjonen er pålagt å informere om slike muligheter.

Når det gjelder Forbrukerrådets forslag om at pensjonskapitalen, for eksempel fem år pensjonsalder, skal overføres til å sikre investeringer, viser departementet til at medlemmer har anledning til å velge en slik tilpasning innenfor de muligheter institusjoner tilbyr. Bl.a. hensynet til å gi mulighet til ulik investeringsprofil på ulike alderstrinn taler mot å begrense valgmuligheten til å tillate kun ett investeringsvalg.

Departementet støtter utvalgets forslag om at avtalen om pensjonsordning skal inngås med én institusjon og ikke flere, jf. også omtale i avsnitt 4.1. Departementet gjør oppmerksom på at dette ikke nødvendigvis begrenser handlingsrommet til å plassere i en institusjons produkter, og viser til drøftingen i avsnitt 5.6 av sammensetning av investeringsporteføljen.

Departementet viser til at Forbrukerrådets forslag om at lik lønn og lik opptjeningstid bør gi samme pensjon, ville innebære at alle skal ha samme avkastning. Dette vil i så fall tilsi at det måtte innføres en normert avkastning. Dette ville undergrave medlemmenes insentiv til å oppnå en høy avkastning på kapitalen. Departementet legger derfor til grunn utvalgets forslag om at avkastningen i dette tilfellet skal tillegges medlemmets pensjonskapital.

Departementet vil i forbindelse med Skattedirektoratets kommentar bemerke at selv om det opprettes en konto for hver arbeidstaker etter forslaget § 3-4, skal ikke denne anses som skattepliktig formue for vedkommende.

Departementet vil forøvrig bemerke at de enkelte institusjoners virksomhetsregulering vil være avgjørende for om en institusjon kan tilby innskuddspensjon etter foreslått § 3-4.

5.6 Nærmere om investeringsportefølje

5.6.1 Utvalgets forslag

Pensjonskapitalen i en innskuddsordning kan etter utvalgets utkast forvaltes ved at institusjonen forvalter midlene sammen med sin øvrige forvaltningskapital etter utkastet § 3-1, for eksempel hvis innskuddsordningen er etablert i et vanlig forsikringsselskap som har generelle retningslinjer for all kapital selskapet forvalter, og der den enkelte kunde tildeles overskudd ut fra det bidrag kundens kapital har bidratt med til samlet kapital og ikke ut fra spesifikke investeringsvalg foretatt på vegne av denne kunden. For at forsikringsselskaper skal kunne tilby slike kapitaliseringsprodukter må forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling endres.

Alternativt kan pensjonsordningen komme til investeringsvalg via to ulike «veier»:

1. Den første er via arbeidsgivers investeringsvalg, jf. utkastet § 3-2. Hvis arbeidsgiver skal ha investeringsvalget, skal de ansatte ha garanti for at ikke pensjonskapitalen reduseres. Oppnådd avkastning kan for øvrig deles mellom arbeidsgiver og arbeidstaker.

2. Den andre veien er via den individuelle arbeidstakers investeringsvalg, jf. utkastet § 3-3. I så tilfelle skal arbeidstaker ha overskuddet. Arbeidstaker kan velge investeringer som har garantier, men trenger ikke gjøre dette.

I pensjonsordninger som er opprettet etter utkastet §§ 3-2 eller 3-3 skal arbeidsgiver eller arbeidstaker foreta investeringsvalget. Utvalget legger ikke opp til at det enkelte medlem eller foretak skal foreta enkeltvalg av verdipapirer, men at valgene skal være mellom ulike plasseringsformer (aktivaklasser). Et typisk valg vil være mellom andeler i ulike verdipapirfond. Den enkelte kontrakt skal da tilordnes spesifiserte eiendeler som institusjonen eier. I kollektivordninger med investeringsvalg på arbeidsgivers hånd må det opprettes en felles konto for pensjonsmidlene, mens det i en ordning med investeringsvalg for det enkelte medlemmet må opprettes egen pensjonskonto for hver av medlemmene.

Utvalgets forslag bygger på at porteføljen skal inneholde andeler i fond eller porteføljer, noe som fører til at direkte eierandeler i for eksempel enkeltaksjer eller fast eiendom ikke kan inngå. Hensikten med kravet om at det er andeler i ulike fond mv. som skal inngå i porteføljen, er å oppnå en obligatorisk minstegrad av spredning av risiko, dvs. diversifisering, i den enkelte portefølje. I de ulike institusjonene som kan tilby innskuddspensjon, vil diversifisering følge av andre lover og forskrifter, for eksempel i form av et minste antall investeringsobjekter i et enkelt fond mv. Verdipapirer i det foretaket eller konsernet der arbeidstaker er ansatt vil kun kunne inngå sammen med andre verdipapirer i et verdipapirfond eller investeringsportefølje, men de vil ikke kunne utgjøre noen dominerende andel.

En felleskonto eller en egen alderspensjonskonto i innskuddspensjon kan dermed etter utvalgets utkast § 3-4 bestå av:

1. andeler i verdipapirfond,

2. andeler i en investeringsportefølje som institusjonen har satt sammen innenfor sitt regelverk, og/eller

3. kontanter og andre likvider.

Et verdipapirfond, jf. utkastet § 3-4 bokstav a, er definert i lov om verdipapirfond som en selvstendig formuesmasse som for det vesentligste består av verdipapirer, oppstått ved kapitalinnskudd fra en ubestemt krets av deltakere. Verdipapirer kan være aksjer og andre verdipapirer som kan sidestilles med aksjer, obligasjoner og andre gjeldsinstrumenter som kan omsettes på lånemarkedet, og andre verdipapirer som normalt omsettes i et marked. Utvalget ser det som naturlig at andeler i verdipapirfond inkluderes i de alternativer som inngår. Bare forvaltningsselskaper kan forvalte verdipapirfond.

En investeringsportefølje etter utkastet § 3-4 bokstav b vil i praksis tilsvare andeler i verdipapirfond tilbudt av forsikringsselskaper. Slike porteføljer vil også ha mye til felles med andeler i de verdipapirfond som tilbys av forsikringsselskaper under IPA-ordningen, jf. forskrift om forsikringsselskapers kapitalforvaltning av 23. april 1997 nr. 377 § 15. Utvalget mener at slike investeringsporteføljer også bør kunne inngå i innskuddsordninger.

Et forsikringsselskap med investeringsvalg kan ha en eller flere investeringsporteføljer, og skal ha retningslinjer for sammensetning og forvaltning av den enkelte investeringsportefølje. Eiendeler i den enkelte investeringsportefølje skal registreres på en slik måte at porteføljen i sin helhet til enhver tid kan identifiseres. Bestemmelsene om forvaltning av verdipapirfond i verdipapirfondsloven skal gjelde så langt de passer for investeringsporteføljer. Regler for diversifisering skal også være som følger av lover og forskrifter som gjelder for institusjonen, for eksempel knyttet til minste antall investeringsobjekter i et enkelt fond mv.

I begrepene kontanter og andre likvider i utkastet § 3-4 bokstav c inngår kortsiktige plasseringer. Typisk vil dette være plasseringer der verdien av plasseringen er avtalt på forhånd, for eksempel sertifikater. Likvider spiller ofte en sentral rolle i tilpasningen av den markedsrisiko en enkelt portefølje står overfor. Opplistingen i utkastet § 3-4 første ledd er fullstendig.

5.6.2 Høringsinstansenes merknader

Finansforbundet peker på at etter reglene skal sparing med investeringsvalg tilbys i egne «unit linked» forsikringsselskaper, for å unngå sammenblanding av den alminnelige forvaltningskapital i livselskapet med de særskilte porteføljene som er underlagt kundens investeringsvalg. Finansforbundet ser ingen grunn til å opprettholde dette skillet, og mener at livselskapene bør få adgang til å tilby ulike ordninger. FNHmener også dette. FNH viser videre til at også andre institusjoner enn den foretaket har opprettet pensjonsordning hos, kan ha interessante porteføljer, og uttrykker at «FNH legger til grunn at [...], og at denne institusjonen gis tillatelse til å formidle investeringsporteføljer fra andre (under)leverandører.»

Aktuarforeningenpåpeker at det under alternativene i §§ 3-2 og 3-3 vil kunne foreligge risiko for at hele pensjonskapitalen plasseres i ett enkelt fond uten at det eksisterer spesielle krav til diversifisering for et slikt fond.

Kredittilsynetmener at en likeartet og fullstendig informasjonsplikt som i forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 18 bør gjøres gjeldende for institusjoner som kan forvalte pensjonskapital.

5.6.3 Departementets vurdering

Departementet støtter i hovedsak utvalgets regler for utforming av investeringsportefølje, jf. forslaget § 3-5.

Departementet ser det som hensiktsmessig at det fastsettes visse krav til sammensetningen av en investeringsportefølje i lov om innskuddspensjon, og støtter i hovedsak den utforming utvalget har gitt disse reglene, jf. forslaget § 3-5. Bestemmelsen innebærer krav om diversifisering av investeringsporteføljer, og svarer til de regler som gjelder ved sammensetning av porteføljer i verdipapirfond, bl.a. sikrer henvisningen i verdipapirfondloven §§ 4-4 til 4-7 at porteføljen minimum vil bestå av syv ulike plasseringer.

Departementet mener at det fremgår klart av utvalgets utredning at for eksempel enkeltaksjer ikke skal inngå i den enkeltes portefølje etter § 5-3 første ledd bokstav c. Ordlyden i bestemmelsen i første ledd bokstav c er imidlertid «andre likvider», et uttrykk som er anvendt i § 15 i forskrift av 23. april 1997 nr. 377 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning, og der inkluderer enkeltaksjer. Departementet foreslår derfor at ordlyden «andre likvider» endres til «tilsvarende likvider» jf. forslaget § 3-5 første ledd bokstav c, og at slike likvider ikke kan bestå i enkelteiendeler som aksjer. De eiendeler som kan inngå, vil dermed være bankinnskudd og slike eiendeler som igjen er sammensatt av flere enkelteiendeler, dvs. fond som pengemarkeds-, obligasjons- og sertifikatfond.

Hvilke produktbegrensninger som kravet om at ordningen skal opprettes i ovennevnte institusjoner fører til, må således i utgangspunktet utledes av den lovgivning som gjelder for den aktuelle typen av institusjoner. Dersom institusjonen er norsk, vil det relevante regelverket i de nevnte tilfellene være henholdsvis spare- eller forretningsbankloven og verdipapirfondloven.

Bruk av «underleverandører» som nevnt i høringsmerknaden fra FNH innebærer etter departementets vurdering at midlene ikke er underlagt alminnelig kapitalforvaltning, jf. foreslått § 3-2, men vil være forvaltet med investeringsvalg. «Underleverandører» kan dermed bare anvendes i institusjoner som tilbyr forvaltning etter foreslått §§ 3-3 og 3-4. Utvalget har foreslått regler for hvordan slike porteføljer kan settes sammen. Dette er regler som kommer i tillegg til, og ikke til erstatning for, generell institusjonell lovgivning. Når det gjelder merknaden fra Finansforbundet og FNH om å tilby investeringsporteføljer i ordinære livsforsikringsselskaper, dvs. om å oppheve skillet mellom livsforsikring med investeringsvalg og ordinære livsforsikringsselskaper, viser departementet til at det har ligget utenfor dette utvalgets mandat å vurdere slike generelle og meget omfattende endringer i forsikringslovgivningen.

Departementet er enig med Kredittilsynet at det bør tas inn bestemmelser om institusjonens ansvar for å gi tilstrekkelige opplysninger om kontrakten til at foretaket og medlemmene kan foreta en velfundert vurdering av avtalen, jf. forslaget § 2-7.

5.7 Regnskapsstandarden og pensjonsforpliktelser

5.7.1 Utvalgets forslag

Utvalget pekte på at regnskapsrapportering for norske foretak er regulert ved lovgivning. Hovedprinsippet i regnskapslovgivningen er det generelle kravet om at regnskapet skal utarbeides i samsvar med god regnskapsskikk.

Ved ytelsesplaner skal forsikrede pensjonsforpliktelser behandles som pensjonsforpliktelser og innbetalte pensjonspremier behandles som investering i pensjonsmidler. Direkte og forsikrede ytelsesplaner vurderes til nåverdien av de fremtidige pensjonsytelsene som er opptjent på balansedagen. Forventet fremtidig lønnsvekst hensyntas ved beregningen. Pensjonsmidler vurderes til virkelig verdi. Virkningen av endringer i pensjonsplaner og endringer i økonomiske og aktuarmessige forutsetninger fordeles over gjenværende opptjeningstid.

I private ytelsesbaserte pensjonsordninger vil pensjonsforpliktelsen i regnskapssammenheng dermed måles som den diskonterte verdi (nåverdien) av de anslåtte fremtidige pensjonsytelser på balansedagen. Etter regnskapsstandarden er det netto pensjonsforpliktelse som skal balanseføres. I private bedrifters regnskaps- og balanseføring er altså ikke "fondet" tilknyttet pensjonene direkte, men over- eller underfonderingen. Netto pensjonsforpliktelse ved regnskapsperiodens utløp er differansen mellom verdien av pensjonsforpliktelsen og verdien av pensjonsmidler som er avsatt for betaling av ytelsene. Dersom verdien av pensjonsmidlene er større enn verdien av pensjonsforpliktelsene, er det overfinansiering. Periodens pensjonskostnad er lik endring i netto pensjonsforpliktelse fra begynnelsen av perioden til slutten av perioden. Pensjonskostnaden har dermed tre komponenter: nåverdien av årets pensjonsopptjening, rentekostnad på den pensjonsforpliktelsen som eksisterte ved periodens begynnelse og avkastning på pensjonsmidlene.

Innskuddsordninger går i regnskapssammenheng under det mer generelle begrepet tilskuddsplaner. Ved tilskuddsplaner er pensjonspremien periodens pensjonskostnad. I tilskuddsplaner vil det vanligvis ikke eksistere noen balansepost, med unntak av et eventuelt premie- eller innskuddsfond.

Virkningen av laveste verdis prinsipp for resultatmålingen er påbud om kostnadsføring av urealisert verdifall når det oppstår og forbud mot inntektsføring av urealisert verdistigning. I sammenheng med arbeidstakers ansvar for verdifall på alderspensjonskapitalen i utforminger etter utkastet § 3-2 kan det reises spørsmål om ikke bare erstatning av realisert verdifall skal regnskapsføres, men om ansvaret påløper samtidig med pensjonskostnadene og at forventet ansvar derfor skal balanseføres. Utvalget vurderte ikke denne problemstillingen.

5.7.2 Høringsinstansenes merknader

AKFmener at i en ordning som er utformet etter reglene i utkastet § 3-1, bør alt overskudd på fondet ut over en «naturlig margin» til finansinstitusjonens eiere gå til det enkelte medlem istedenfor til arbeidsgivers innskuddsfond. AKF legger vekt på at uten en slik bestemmelse, vil ikke ordningen være en «defined contribution plan» etter internasjonale regnskapsstandarder:

«Så fremt foretaket har en avkastningsrisiko, vil ikke pensjonsordningen være en innskuddsordning i henhold til Foreløpig Norsk Regnskapsstandard for føring av pensjonskostnader (NRSP) eller de internasjonalt anerkjente IAS19 og FAS87. I den kollektive investeringsmodellen, som er beskrevet i § 3-2, fremgår det at foretaket må dekke opp slik at avkastningen ikke blir negativ. Dette kan eventuelt gjøres fra innskuddsfondet, men hvis dette ikke er tilstrekkelig, skal foretaket skyte til fra innskuddsfondet. Da er dette ikke en innskuddsordning i henhold til den norske og de internasjonale regnskapsstandardene for pensjonsforpliktelser. [...]»

Den norske Aktuarforeningbemerker også at det ikke er opplagt at de modellene utvalget foreslår, blir å betrakte som tilskuddsplaner i regnskapssammenheng. Dette kan etter foreningens syn føre til at lovutkastet ikke fører til forenkling av pensjonsforholdene i foretakene, og at utkastet dermed ikke treffer målgruppen. Akturarforeningen skriver videre at den forutsetter at Norsk RegnskapsStiftelse utformer standard for behandling av ordninger som faller inn under innskuddsordninger.

NHOslår også fast at så framt foretaket har en avkastningsrisiko, vil ikke pensjonsordningen være en innskuddsordning i henhold til Norsk Regnskapsstandard for pensjonsforpliktelser.

5.7.3 Departementets vurdering

Departementet viser til høringsinstansenes bemerkninger om regnskapsforhold, og forutsetter at det blir utformet en standard for behandling av ordninger som faller inn under gruppen innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet vil for øvrig bemerke at foretaket kan kjøpe seg fri for ulike garantier knyttet til slike pensjonsforpliktelser ved å tegne en garantiforsikring.