9 Bruk av alderspensjonskapital

9.1 Sparing eller forsikring i utbetalingsperioden

9.1.1 Bakgrunn

I Velferdsmeldingen (St.meld. nr. 35 (1994-95), side 262) ble det foreslått at ytelsene i skattefavoriserte pensjonsordninger i arbeidsforhold bør være livslange, begrunnet i at dette ivaretar den forsikringsmessige solidaritet som ligger bak pensjonsordninger. Det ble videre pekt på at nye generasjoner stadig har bedre helse enn foregående generasjoner og dermed lever lenger. Pensjonister med bedre helse og lenger levealder vil ønske større mulighet til å påvirke sin situasjon som eldre pensjonist, også knyttet til selv å kunne tilrettelegge for omsorg og pleie. Et viktig hensyn var at kvinner lever lenger enn menn, og at opphørende ytelser derfor særlig vil ramme kvinner. Dessuten ble det nevnt at et enhetlig regelverk vil være lettere å administrere. I innstillingen til Velferdsmeldingen (Innst.S. nr. 180 (1995-96), side 101) støttet et flertall i sosialkomitéen livslange ytelser. I forslag til lov om foretakspensjon (Ot.prp. nr. 47 (1998-99) ble det i tråd med dette foreslått krav om livslange ytelser, bl.a. begrunnet i at pensjon skal komme til erstatning for inntektsbortfall som er livsvarig. Dette forslaget ble imidlertid ikke vedtatt. Som begrunnelse for dette skriver finanskomitéen (Innst.O. nr. 50 (1999-2000), side 39-40):

«Flertallet viser til at det fra flere hold er kommet innspill om at forslaget om at det skal kreves en livsvarig, fast ytelse er svært rigid og kostnadskrevende. Flertallet kan i stor grad slutte seg til departementets argumentasjon om de isolerte fordelene ved en fast livsvarig ytelse. Flertallet mener imidlertid at det samtidig må legges stor vekt på at det i mange tilfeller ikke vil være et valg mellom tidsbegrenset eller livsvarig ytelse, men på grunn av kostnadselementet i stedet være et valg mellom tidsbegrenset ytelse eller ingen ytelse.

Flertallet mener derfor at spørsmålet om ytelsenes varighet i stor grad bør overlates til partene, slik at dette kan tilpasses forholdene i det enkelte foretak. Flertallet finner det likevel rimelig at det settes visse krav til varighet på ytelsen, og mener at et krav om 10 års full ytelse er et rimelig krav å stille til en skattefinansiert ordning. Utover 10 år bør det være adgang til å avtale at pensjonen skal opphøre, eller ulike former for avtrapping av ytelsene.»

9.1.2 Utvalgets forslag

I NOU 1999: 32, avsnitt 4.7.2 skriver lovutvalget:

«Alderspensjonsforsikringsavtaler er godt egnet for langvarig eller livsvarig pensjon. I en alderspensjonsforsikring vil medlemmer som lever lenge få tilført dødelighetsarv som understøtter fortsatt utbetaling. Gjennom denne forsikringsmekanismen kan årlig pensjon i en forsikringsordning fastsettes til et nivå som er uavhengig av den enkelte pensjonists levealder. Spareavtaler er derimot lite egnet for langvarig, og spesielt livsvarig, alderspensjon.

(...)

Inntektssikring gjennom hele alderdommen er et prinsipp som i norsk rett går igjen for alderspensjon i kollektive ordninger, bl.a. i folketrygden, i statlige og kommunale tjenestepensjonsordninger og i utkastet til lov om foretakspensjon. Behovet for inntektssikring gjennom hele alderdommen, også for dem som lever lengst, er et argument for livslange ytelser.»

Utvalget viser videre til de betydelig forskjellene det er i individuell levealder, og at levealderen er ulik for kvinner og menn. Det vises bl.a. til tall fra Statistisk sentralbyrå hvoretter om lag 40 prosent av mennene og 60 prosent av kvinnene fortsatt er i live 15 år etter fylte 67 år. Opphørende ytelser på 10 eller 15 år vil dermed medføre at relativt store andeler vil oppleve å stå uten pensjon fra ordningen mot slutten av livet. Etter utvalgets vurdering vil andelen kunne øke over tid, jf. de erfaringer en har med økt levealder i befolkningen.

Utvalget drøftet også de konkurransemessige sidene ved å kreve livslang pensjon, og skriver om dette (NOU 1999: 32 side 69):

«Et krav om at alderspensjonskapitalen skal konverteres til alderspensjonsforsikring ved oppnådd pensjonsalder vil innebære at forsikringsselskaper og pensjonskasser får enerett til å forvalte pensjonskapitalen i denne perioden. Det må understrekes at dette ikke innebærer monopol for noe enkelt selskap, men det kunne skjerpe konkurransen om for eksempel også banker ble gitt anledning til å forvalte kapitalen i utbetalingsperioden.

Livslang alderspensjon er teknisk sett også mulig i ordninger hvor pensjonskapitalen i utbetalingsperioden er plassert i rene sparekontrakter, bl.a. ved at utbetalingene årlig rekalkuleres og fordeles jevnt ut over gjenstående forventet levetid. For dem som lever lenge, vil imidlertid krav om livslang utbetaling i en ren spareordning medføre svært små årlige ytelser mot slutten, slik at ordningen i praksis gir liten sikkerhet for livslang inntekt. Livslang utbetaling fra en spareordning vil dessuten øke oppsparingsbehovet, fordi deler av den oppsparte alderspensjonskapitalen vil bli utbetalt til arvinger istedenfor som alderspensjon.»

Utvalget var delt i spørsmålet om alderspensjon i ordningen bør være livsvarig (NOU 1999: 32 side 69-70):

«Utvalgets flertall legger størst vekt på hensynet til livslang sikring av pensjonsinntekt, og mener at pensjonskapitalen ved oppnådd pensjonsalder bør konverteres til livsvarige pensjonsforsikringskontrakter. Dette framgår også klart av utvalgets mandat. Flertallet legger til grunn at hensynet til konkurransen om forvaltningen av pensjonskapitalen ivaretas på en rimelig måte gjennom adgang til å ha spareordninger i innbetalingsperioden, og antar at adgangen til å opprette pensjonskasser som et supplement til livsforsikringsselskaper vil være viktig av konkurransemessige hensyn.

(...)

Et mindretall, utvalgets medlemmer Reinertsen og Selvig,legger avgjørende vekt på hensynet til konkurransen om midlene, og foreslår at midlene ved oppnådd pensjonsalder også skal kunne forvaltes og utbetales av banker. Disse tilbyderne kan ikke tilby forsikringselement (dødelighetsarv), og ytelsene bør derfor utbetales over en fastsatt periode som i de fleste tilfeller vil gi ytelser ut pensjonistens liv.»

Dette mindretallet foreslår at alderspensjon skal vare i minst 15 år. Et annet mindretall pekte i denne forbindelse på følgende:

«... mandatet legger til grunn at det skal være livsvarige ytelser, og mener at bruk av opphørende ytelser for innskuddspensjonsordninger vil måtte føre til at tilsvarende regler blir innarbeidet i lov om foretakspensjon.»

9.1.3 Høringsinstansenes merknader

Høringsinstansene har særlig tatt opp de konkurransemessige sidene ved valg av utbetalingstid, og bare i mindre grad drøftet de sosiale sidene ved hhv. opphørende og livsvarig alderspensjon.

AktuarKonsulenters Forum (AKF) og Finansforbundet peker på at kravet om konvertering til forsikringsprodukt innebærer at banker og verdipapirfond avskjæres fra å forvalte midlene i denne perioden, og mener at hensynet til konkurransen taler mot en slik løsning. AKF er i det vesentlige enig med utvalgets mindretall, med følgende forbehold:

«En betingelse er imidlertid at det må være innfelt i kollektivavtalen hvilket alternativ som er aktuelt etter pensjonsalder. Det vil si at det enkelte medlem ikke har noe valg; dette er gjort av foretaket ved inngåelse av avtalen. På denne måten unngår man også seleksjonsproblemet, som ville oppstått hvis det var opp til det enkelte medlem å velge om det skulle fortsette med en spare- eller forsikringsordning etter pensjonsalder.

(...)

En annen mangel ved lovforslaget er at det ikke inneholder noen muligheter til å tilknytte en ektefellepensjon etter nådd pensjonsalder. Før nådd pensjonsalder har medlemmene en mulighet for slike dekninger gjennom tilknyttede ordninger som beskrevet i § 2-4. Denne forsikringen faller imidlertid bort ved nådd pensjonsalder. Hvis det da heller ikke er mulig å bruke pensjonskapitalen til å ta en ektefelledekning, risikerer gjenlevende ektefelle å komme svært dårlig ut hvis medlemmet dør etter pensjonsalder.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) gir langt på vei uttrykk for tilsvarende holdninger som AKF, men foreslår at pensjonskapital i verdipapirfond ved utbetalingsperiodens start skal overføres til livsforsikringsselskap, pensjonskasse eller bank. Det synes videre som om organisasjonen går mot investeringsvalg i utbetalingsperioden, noe som vil medføre tilsvarende regler om overføring av kapital i livsforsikringsselskap med investeringsvalg. Ut fra en betraktning om at det bør være nesten sikkert at de finansielle ressursene varer hele pensjonisttilværelsen, støtter FNH mindretallets forslag om at ytelsene skal løpe i minst 15 år. FNH skriver til dette at det «imidlertid uansett er nødvendig å se regelverket i sammenheng med regler for foretakspensjon».

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF) uttaler:

«Når det gjelder spørsmålet om sparing eller forsikring i utbetalingsperioden så støttes mindretallets forslag om at midlene ved oppnådd pensjonsalder både skal kunne forvaltes og utbetales av banker i tillegg til forsikringsselskaper for å sikre størst mulig konkurranse om forvaltningen av pensjonsmidlene i utbetalingsfasen. Siden bankene ikke kan tilby forsikringselementet og det skal være livsvarige ytelser, støttes mindretallet i at ytelsen bør utbetales over en fastsatt periode som i de fleste tilfeller vil gi ytelser ut pensjonistenes liv, jf. mindretallets forslag til § 7-5.»

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) støtter mindretallets forslag om at pensjonsytelsene utbetales over en fastsatt periode som i de fleste tilfeller vil gi ytelser ut livet, ut fra at dette øker den enkeltes valgfrihet til å tilpasse økonomien som pensjonist til individuelle ønsker og behov. HSH gir videre uttrykk for at pensjonskapitalen i utbetalingsperioden av konkurransemessige årsaker bør kunne plasseres i bank. Konkurransetilsynet uttaler at forslaget fra mindretallet om at ytelsene skal løpe i minst 15 år kan bringe flere aktører inn i markedet og skape bedre forutsetninger for konkurranse og effektiv bruk av ressursene enn når livsforsikringsselskapene blir alene om utbetalingen av pensjonen. Kommunenes Sentralforbund (KS) går inn for at pensjonsforpliktelsene i utbetalingsperioden kan sikres i bank.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) frykter at krav om dødelighetsarv i utbetalingsperioden vil føre til for liten konkurranse om midlene i utbetalingsperioden og skriver:

«De større bedriftene som i dag har pensjonskasser vil med stor sannsynlighet ikke etablere innskuddsordninger. De små og mellomstore bedriftene som i dag ikke har pensjonsordning vil trolig i liten grad se noen fordel i å organisere sine innskuddsordninger i pensjonskasser. Innskuddsordninger vil være så enkle å administrere at banker, forsikringsselskaper og verdipapirfond neppe vil ha problemer med å utkonkurrere pensjonskassealternativet.

Pensjonskassene vil således ikke være det viktige bidraget til å sikre den konkurransen som utvalgets flertall legger så stor vekt på (NOU 1999: 32 s. 69). Vi har derfor grunn til å frykte at de få pensjonsforsikringsselskapene vi i dag har i Norge ikke vil bidra til at konkurransen blir effektiv....Med et regelverk som tillater valg av opphørende pensjon bør det for ytterligere å skjerpe konkurransen legges til rette for at verdipapirfondene skal kunne utbetale slike pensjoner. Vi er kjent med at Verdipapirfondenes forening har utarbeidet et slikt forslag, og viser til det.»

Norwegian Insurance Partners (Non Marine) AS (NIP) uttaler:

«Hensynet til konkurransen om midlene taler isolert sett for at midlene ved oppnådd pensjonsalder også bør kunne forvaltes og utbetales av banker. § 7-3 i lovutkastet og § 5-1 (1) i lov om foretakspensjon, forutsetter dog at pensjonen skal utbetales så lenge medlemmet lever, og kun forsikringsselskap og pensjonskasser kan tilby pensjonsytelser med dødelighetsarv som er en nødvendig forutsetning for livsvarige ytelser garantert av institusjonen. Hensynet til sikring av livslang pensjonsinntekt bør vektlegges, og vi støtter derfor utvalgets forslag om at pensjonskapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til livsvarige pensjonsforsikringskontrakter.»

Landsorganisasjonen i Norge og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund mener loven bør gi adgang til tidsavgrensede ytelser. Kredittilsynet kommenterer spørsmålet om opphørende eller livsvarige ytelser bl.a. på følgende måte:

«Kredittilsynet er enig med utvalgets flertall i at det ikke bør åpnes for opphørende ytelser. Inntektssikring gjennom hele alderdommen er et prinsipp som i norsk rett går igjen for alderspensjon i kollektive ordninger, bl.a. i folketrygden, i statlige og kommunale tjenestepensjonsordninger og i utkastet til lov om foretakspensjon. Kredittilsynet kan heller ikke se at konkurransen svekkes dersom banker ikke gis anledning til å utbetale løpende ytelser over en fastsatt periode, ut fra den kjensgjerning at avkastning i bank tradisjonelt ligger klart lavere enn i forsikringsselskaper og pensjonskasser. Dersom det mot formodning skulle foreslås at utbetaling av ytelser kan skje over en tidsbegrenset periode, vil det etter Kredittilsynets oppfatning være naturlig at tilsvarende regler blir innarbeidet i lov om foretakspensjon.

Et mindretall i Kredittilsynets styre, Erling Selvig, legger avgjørende vekt på hensynet til konkurransen om midlene, og foreslår at midlene ved oppnådd pensjonsalder også skal kunne forvaltes og utbetales av banker. Disse tilbyderne kan ikke tilby forsikringselement (dødelighetsarv), og ytelsene bør derfor utbetales over en fastsatt periode som i de fleste tilfeller vil gi ytelser ut pensjonistens liv.»

Sosial- og helsedepartementet (SHD) slutter seg til utvalgets forslag om at alderspensjonskapitalen ved pensjonsalder skal konverteres til et forsikringsprodukt med livsvarig utbetaling og dødelighetsarv, og skriver:

«SHD anser det viktigere å sikre den enkelte pensjonist samme inntekt under hele pensjonisttilværelsen enn konkurransemessige hensyn finansinsititusjonenen imellom. Vi er heller ikke enige i det syn at pensjonister har mer nytte av supplerende pensjoner de første årene etter pensjonering enn senere i alderdommen. Vår erfaring er at pensjonister som går ned i inntekt, opplever dette både som urimelig og vanskelig. Med økende levealder er det nettopp som 80- og 90-åring man ofte har behov for tjenester som man tidligere klarte seg uten.»

Sparebankforeningen uttaler:

«Sparebankforeningen er av den oppfatning at inntektsbehovet avtar med årene. Man er mer aktiv i de første år som pensjonist, og folketrygden sikrer dessuten alle en pensjonsinntekt livet ut. Gjennom krav om relativt lang utbetalingsperiode, f. eks. 15 år vil man dessuten sikre at de fleste får pensjonsutbetalinger livet ut.

Samtidig betyr flertallets forslag i praksis at forsikringsselskapene får monopol på pensjonsområdet i utbetalingsperioden. Dette dreier seg om en lang periode, gjennomsnittlig 13 år for menn og 17 år for kvinner. Overføringen skjer dessuten når pensjonskapitalen er på sitt høyeste nivå. Det vil dermed være tale om betydelig pensjonskapital.

Utvalgets flertall viser til konkurransesituasjonen, og framhever at det er viktig at pensjonskassene framstår som en konkurrent til forsikringsselskapene i utbetalingsperioden. Dette virker svært lite realistisk. Innskuddspensjon vil fortrinnsvis benyttes av små og mellomstore bedrifter. De vil neppe opprette egne pensjonskasser. Konvertering vil også kunne oppfattes som komplisert og skape dårligere konkurransevilkår for bankene, også i opptjeningsperioden. Særlig gjelder dette de mindre bankene.»

Verdipapirfondenes Forening skriver i sin høringsuttalelse:

«Verdipapirfondenes Forening tar ikke stilling til hvorvidt det bør være krav om livsvarig utbetaling eller ikke. Dersom myndighetene skulle komme til å legge avgjørende vekt på hensynet til konkurransen, og i tråd med dette ikke stille krav om livsvarig utbetaling, vil vi imidlertid tilrå at det også åpnes opp for at forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne forvalte og utbetale pensjonskapitalen i utbetalingsperioden.»

9.1.4 Departementets vurdering

Departementet kan ikke se argumenter for et annet krav til pensjonsmessig innhold i denne loven enn i lov om foretakspensjon. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det skal kunne avtales at alderspensjon etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal vare i ti år eller mer. Forslaget § 7-3 er justert i tråd med dette.

Flere av høringsinstansene har lagt avgjørende vekt på konkurransehensynet i sin vurdering av krav til utbetalingsperioden. Departementet vil påpeke at det vil ta lang tid før det vil bli vesentlige utbetalinger fra innskuddsordninger. Ved vurderingen av det konkurransemessige aspektet er det etter departementets syn viktig å ta hensyn til at en i årene framover vil kunne få en mer virksom internasjonal konkurranse i livsforsikringsmarkedet.

Departementet deler utvalgets vurdering av at forsikringsprodukter med dødelighetsarv er særlig godt egnet til å sikre langvarige og spesielt livsvarige ytelser. Dødelighetsarv bidrar til høyere alderspensjon enn i tilsvarende spareprodukt. Forskjellen i ytelse blir imidlertid mindre jo kortere løpetid pensjonen har. Dels har dette sin årsak i at gjenværende kapital vil avta raskere jo kortere utbetalingsperioden er, noe som reduserer bidraget til forsikringskollektivet fra en pensjonist som dør ved en gitt alder, og dels skyldes det at en større andel av pensjonistene overlever hele utbetalingsperioden. Avveiningen mellom hensynet til konkurransen om midlene og hensynet til at midlene i størst mulig grad skal benyttes til alderspensjon, vil således avhenge av pensjonens løpetid. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at pensjonskapitalen, ved mulighet til en så vidt kort utbetalingsperiode som ti år, også i utbetalingsperioden bør kunne plasseres i innskudd i bank eller kapitaliseringsprodukt i livsforsikringsselskap. Når det gjelder spørsmålet om også forvaltningsselskap for verdipapirfond skal kunne forvalte midlene i denne perioden, vises til nærmere omtale i avsnitt 9.3.4.

Når utbetalingsperioden etter forslaget kan variere fra ti år og oppover, og plasseres med eller uten dødelighetsarv, er det nødvendig å ta stilling til om medlemmet eller foretaket, gjennom regelverket, skal ta de nødvendige valg. Dersom valget skal foretas av foretaket er det tvilsomt om de vilkår som er fastsatt i ordningens regelverk, i praksis vil kunne effektueres overfor den pensjonskapital som er ervervet, men ikke lenger er i ordningen, dvs. pensjonskapital sikret ved pensjonskapitalbevis. Slike bevis vil ved pensjonsalder kunne være utstedt mange år før konvertering finner sted, og vil videre kunne være flyttet en rekke ganger mellom ulike institusjoner. Nærmere informasjon om vilkår fastsatt i regelverk, som også kan være endret flere ganger i den aktuelle perioden, vil da lett gå tapt. Mobiliteten i arbeidsmarkedet gir grunn til å anta at det for mye av den pensjonskapital som spares opp etter lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold i praksis vil være umulig å kontrollere at konvertering skjer i tråd med det opprinnelige regelverket i pensjonsordningen. Departementet har kommet til at den eneste praktikable løsningen er at medlemmet kan bestemme utformingen av alderspensjonen innenfor lovens rammer.

Dette kan tale for at medlemmene får tilsvarende adgang til å velge utformingen av pensjonen også for den pensjonskapitalen som er oppspart i det foretak hvor medlemmet arbeider ved fratreden for straks begynnende alderspensjon. Som utvalget anfører (NOU 1999: 32 side 69) vil imidlertid individuell adgang til å velge om pensjonskapitalen skal plasseres i forsikrings- eller sparekontrakt medføre en viss systematisk seleksjon av hvilke medlemmer som velger forsikring. Virkemidler for å hensynta dette, som individuell risikomåling, øker kostnadene. Også når det gjelder sparekontrakter, kan kollektiv konvertering av pensjonskapital for medlemmer som når pensjonsalder kunne medføre visse kostnadsmessige fordeler, sammenlignet med individuelt inngåtte avtaler. Kollektive avtaler om konvertering av pensjonskapital til på forhånd fastsatte kriterier om pensjonens varighet etc. vil derfor kunne innebære fordeler i form av noe høyere alderspensjon for medlemmene. Etter departementets vurdering er det imidlertid tvilsomt om slike vilkår i praksis vil kunne fungere godt. Det vises i denne sammenheng til at kollektive vilkår om konvertering vil gi uheldige insentiver, fordi medlemmer som ønsker det, kan unngå de bindinger som ligger i regelverket ved å slutte i foretaket kort tid før pensjonsalder. Etter en samlet vurdering har departementet derfor lagt til grunn at det enkelte medlem bør bestemme vilkårene for konvertering også for den kapital som medlemmet har i en ordning ved overgang til pensjonsalder.

9.2 Bruk av alderspensjonskapital ved død

9.2.1 Bakgrunn

I forsikringer tegnet etter lov om foretakspensjon kan medlemmets død utløse utbetaling av pensjon til etterlatte, og for øvrig vil oppspart alderspensjonskapital (premiereserve for alderspensjon) for medlemmer som dør tilfalle øvrige forsikringstakere som dødelighetsarv. Etter utkastet til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, hvor alderspensjonen er plassert i rene sparekontrakter fram til pensjonsalder, vil alderspensjonskapitalen fordeles etter reglene i arveloven dersom det ikke gis særlige regler i loven.

9.2.2 Utvalgets forslag

Utvalget foreslår at barn og livsledsager skal prioriteres særskilt ved fordeling av alderspensjonskapital til medlem som dør før pensjonsalder (NOU 1999: 32 side 70-71):

«Utvalget mener at barn og livsledsager bør prioriteres mht. tilgang til medlemmets alderspensjonskapital ved dødsfall før pensjonsalder, og foreslår at alderspensjonskapital i sparekontrakter ved dødsfall som inntreffer før pensjonsalder, fortrinnsvis skal gå til barnepensjon til barn medlemmet forsørget eller pliktet å forsørge. Dersom alderspensjonskapitalen er større enn det som trengs for å sikre en forsvarlig barnepensjon eller vedkommende ikke har barn å forsørge, foreslår utvalget at overskytende alderspensjonskapital benyttes til å sikre ektefelle, registrert partner eller samboer pensjon i samsvar med reglene i kapittel 7 i utkast til lov om foretakspensjon. Tidligere ektefelles rettigheter vil framgå av ekteskapslovgivningen. Den kapital som eventuelt ikke er fordelt etter ovennevnte disposisjoner, utbetales til dødsboet. Etter utvalgets vurdering vil ovennevnte regler innebære en rimelig prioritering av nærstående etterlatte etter avdød medlem med alderspensjonsspareavtale, og gi en rimelig kompensasjon i den grad alderspensjonskapitalen er tilstrekkelig til å sikre dette.»

Utvalget legger til grunn at ovennevnte regel får virkning for avdødes samlede alderspensjonskapital, dvs. også for den alderspensjonskapital som det eventuelt er utstedt pensjonskapitalbevis for. Utvalget viser i denne sammenheng til at det er foreslått at pensjonskapitalbevis skal registreres i fripoliseregisteret, noe som gjør det enkelt å få en samlet oversikt over vedkommendes pensjonskapital. Utvalget har videre lagt til grunn at henvisningen til reglene i forslaget til lov om foretakspensjon kapittel 7 medfører klare retningslinjer for hvordan de aktuelle pensjonene skal utmåles.

Medlemmets eventuelle død før pensjonsalder vil utløse forsikringsutbetalinger til etterlatte dersom ordningen omfatter slike forsikringsytelser. Utvalget skriver om dette (NOU 1999: 32 side 70-71):

«Pensjonsordningen kan være opprettet med pensjon til ektefelle, samboer eller partner, som sikrer disse en rimelig pensjon dersom ektefellen dør. I forslag til lov om foretakspensjon §§ 7-5 og 7-6 er det tatt inn regler om reduksjon i disse etterlatteytelsene, basert på etterlattes ervervsinntekt. Dersom etterlatte ikke har fylt 67 år, innebærer reglene i forslag til lov om foretakspensjon en 40 prosent reduksjon i pensjonen for den del av forventet årlig ervervsinntekt som overstiger 8 ganger grunnbeløpet i folketrygden. Reduksjon skal likevel ikke gjøres i årlig pensjon for beløp som er mindre enn 10 prosent av grunnbeløpet. Tilsvarende regel gjelder for ektefelle mellom 67 og 70 år, men da skal ervervsprøvingen foretas med utgangspunkt i faktisk inntekt. Utvalget foreslår at ovennevnte regler gjøres gjeldende tilsvarende for pensjoner utbetalt etter § 2-4 annet ledd, og da slik at etterlattpensjon utbetalt på bakgrunn av medlemmets pensjonskapital inngår som del av etterlattes ervervsinntekt.»

9.2.3 Høringsinstansenes merknader

FNH foreslår endringer både når det gjelder arverekkefølge og samordning, og skriver om dette:

«Utvalget har, for å sikre at pensjonskapitalen ikke blir likestilt med ordinær sparing, foreslått at arverekkefølgen og anvendelsen av pensjonskapitalen skal være annerledes enn ved vanlig arv. FNH mener det vil være mer hensiktsmessig at § 7-5 erstattes med samme regelverk som gjelder for IPA, når navngitte begunstigede ikke er oppnevnt.»

FNH foreslår alternativt at § 7-5 endres slik at pensjonskapitalen benyttes til ektefellepensjon og barnepensjon etter reglene i lov om foretakspensjon kapittel 7 i sin helhet. FNH skriver videre om erversprøving:

«Lovutkastets § 7-5 femte ledd omhandler de tilfeller hvor alderspensjonsordningen er i henhold til denne loven og det i tillegg er tegnet særskilt forsikring i henhold til lov om foretakspensjon som skal gi fastsatte ytelser til etterlatte ektefelle, partner eller samboer. Når etterlatte har rett til pensjon fra begge ordningene foreslås det at pensjon fra den ytelsesbaserte forsikringen skal avkortes etter reglene gitt i lov om foretakspensjon §§ 7-5 og 7-6.

Når det gjelder samordning med andre ytelser, foreslår FNH at det bør være opp til bedriften å velge etterlatteprodukter som sikrer at de etterlatte ikke får uforholdsmessig mye utbetalt. Bedriften vil ha en egeninteresse i dette ut fra kostnadsmessige hensyn. Det forutsettes i denne sammenheng at det utvikles etterlattepensjonsprodukter med skattefradrag som er forskjellige fra dagens, for eksempel med avtrappende pensjonsytelser.

Lovutkastet § 7-4 fjerde ledd legger opp til at pensjonskapital utover det som trengs til å sikre rimelig pensjon til barn/ektefelle/partner/samboer utbetales som engangsbeløp til dødsboet. I de fleste tilfeller vil dødsboet tilfalle nettopp disse personer. Bestemmelsens femte ledd vil derfor innebære en innskrenkning av bestemmelsens fjerde ledd, hvis det er tegnet egne etterlatteforsikringer. Disse bestemmelsene kan oppfattes som urimelige og bør derfor endres.»

Den Norske Aktuarforening finner retningslinjene for hvordan pensjonskapitalen skal anvendes dersom medlemmet dør før pensjonsalder alt for upresise, og ber spesielt om en klargjøring av hva som menes med rimelig pensjon, jf. lovutkastet § 7-5. Kredittilsynet foreslår at en, i denne sammenheng, viser til hva som er vanlig i foretakspensjonsordninger. Kredittilsynet foreslår videre at henvisningen til «etterlatte barn» i § 7-5 erstattes med «barn medlemmet ved sin død pliktet å forsørge eller forsørget».

Landslaget for Regnskapskonsulenter (LRK) er uenig i at etterlattpensjon skal behovsprøves. NIP anbefaler at bestemmelsen fjernes, eventuelt at det innføres en adgang til å innta slikt vilkår i regelverket.

SHD slutter seg til utvalgets forslag om at kapitalen ved død før pensjonsalder primært skal nyttes til etterlatteytelser for barn som vedkommende forsørget, dernest gjenlevende ektefelle og til sist dødsboet.

9.2.4 Departementets vurdering

Innledningsvis vises det til at det i forslaget legges til grunn at pensjonskapitalen i ordningen skal kunne plasseres i sparekontrakter også i utbetalingsperioden, jf. departementets vurdering i avsnitt 9.1.4. Det er således naturlig at bestemmelsen tilpasses slik at den kommer til anvendelse, ikke bare ved død før pensjonsalder, men for all pensjonskapital som ved medlemmets død ikke er konvertert til forsikring med dødelighetsarv.

Departementet slutter seg til det foreslåtte prinsipp om at barn og livsledsager prioriteres med hensyn til alderspensjonskapital dersom medlemmet dør. Selv om de samme personene langt på vei også ville blitt tilgodesett etter ordinære arverettslige regler, vil de foreslåtte regler ha betydning i tilfeller hvor det også inngår gjeldsforpliktelser etter avdøde medlem, i det kreditorer etter forslaget er avskåret fra tilgang til pensjonskapitalen. I tillegg til å sikre etterlatte, gjør bestemmelsen det også vanskeligere for medlemmet å gjøre låneopptak med utgangspunkt i pensjonskapitalen.

Når det gjelder forslaget om å benytte reglene i IPA, slik disse er når det ikke er oppnevnt begunstigede, vil dette etter departementets vurdering ikke innebære den ønskede prioritering av barn og etterlatte. I IPA-forskriften er det anledning til å begunstige barn og ektefelle, men i de tilfeller slik begunstigelse ikke er foretatt, utbetales kapitalen til boet som en engangsutbetaling, jf. IPA-forskriften § 1-6. Departementet deler således ikke det syn at en bør innta regler tilsvarende det som gjelder i IPA dersom det ikke er oppnevnt begunstiget.

Enkelte høringsinstanser mener at begrepet «rimelig pensjon» i § 7-5 bør klargjøres, og Kredittilsynet foreslår at det vises til hva som er vanlig etter lov om foretakspensjon. Departementet deler vurderingen av at rimelig pensjon ikke presist angir størrelsen på de omtalte pensjoner, og mener videre at en henvisning til hva som er vanlig etter lov om foretakspensjon ikke vil tilføre bestemmelsen det nødvendige presisjonsnivå.

En beløpsangivelse i loven vil være enkel å praktisere, og fjerne usikkerheten om hvilke pensjoner som skal utmåles. En slik beløpsangivelse vil måtte være skjønnsmessig. Departementet foreslår at barnepensjon utmåles inntil den beregningsmessig når et beløp som svarer til 1 G for hvert barn medlemmet forsørget eller pliktet å forsørge. Slik barnepensjon utmåles, dersom kapitalen gir grunnlag for det, for å vare til barnet fyller 21 år. Det foreslås videre at pensjonskapital som ikke er fordelt til barna etter forannevnte regel, i sin helhet benyttes til etterlattpensjon til ektefelle, registrert partner eller samboer.

Etter lov om foretakspensjon § 7-3 skal fraskilt ektefelles rett til etterlattpensjon bestemmes av reglene i ekteskapslovgivningen. Av lov om foretakspensjon § 7-8 annet ledd følger det videre at retten til etterlattpensjon for ektefelle eller registrert partner går foran retten til samboerpensjon. Av lov om foretakspensjon § 7-8 tredje ledd framgår at dersom medlemmet ved sin død har fraskilt ektefelle eller partner, ytes samboerpensjonen med det beløp som samboeren ville hatt rett til om ekteskap eller registrert partnerskap var inngått da samboerforholdet ble etablert. Dette gjelder også når ekteskap eller registrert partnerskap ble inngått under samboerforholdet. Departementet mener at disse forholdene bør være tilsvarende regulert for pensjon som utmåles med grunnlag i alderspensjonskapital, og foreslår at forannevnte bestemmelser derfor gis tilsvarende virkning for etterlattpensjon utmålt på bakgrunn av pensjonskapital i sparekontrakt, jf. lovforslaget § 7-4 tredje ledd.

Når det gjelder forvaltning og utbetaling av barne- og etterlattpensjon, foreslås tilsvarende regler som for alderspensjon, bl.a. at kapitalen skal forvaltes av institusjon som nevnt i foreslått § 2-2. Videre skal etterlattpensjonen løpe i minst ti år, jf. foreslått § 7-4 tredje ledd. Årlig utbetaling av barne- og etterlattpensjon skal foretas etter de regler som gjelder for alderspensjon, slik at pensjonen blir relativt jevnt fordelt over løpetiden. På tilsvarende måte som for alderspensjon, kan løpetiden på pensjonene reduseres inntil årlig pensjon kommer opp i et beløp på om lag 20 prosent av G.

Etter forslaget § 2-4 kan foretaket tegne etterlatteforsikringer etter reglene i lov om foretakspensjon. Etter reglene i lov om foretakspensjon kan slik pensjon erversprøves. Siden pensjonskapitalen i en innskuddsordning i oppsparingsperioden er plassert i sparekontrakt, kan de samlede utbetalingene til enkelte i etterlatteordningen bli store, og vesentlig større enn i en tilsvarende foretakspensjonsordning. Etter departementets vurdering vil den samlede kompensasjon kunne bli urimelig i en innskuddsordning, hensett til at dette er en skattestimulert ordning. Departementet viser også til at dette bidrar til å øke arbeidsgivers kostnad, og kan bidra til at færre vil etablere etterlattpensjon. Det er særlig yngre arbeidstakeres etterlatte som vil kunne berøres av dette, ettersom yngre arbeidstakere vanligvis vil ha akkumulert mindre pensjonskapital enn eldre, og derfor få begrensede ytelser fra denne kapitalen. Departementet støtter derfor utvalgets forslag om at det i innskuddsordninger skal foretas erversprøving av etterlatteforsikring etter de regler som er gitt i lov om foretakspensjon §§ 7-5 og 7-6, og da slik at etterlattpensjon utbetalt av alderspensjonskapitalen inngår i erversgrunnlaget. Det vises til forslaget § 7-4 femte ledd.

9.3 Pensjonsalder, utbetaling og sikring av alderspensjon

9.3.1 Bakgrunn

Krav om utbetalingsperiodens varighet har liten virkning om det ikke også settes krav til ytelsene i utbetalingsperioden. Etter lov om foretakspensjon er det pensjonsmessige innholdet i alderspensjonen sikret bl.a. ved at det ikke er adgang til å avtale at alderspensjonen skal reduseres i pensjonens første 10 år, og det er videre innført en viss plikt til å justere alderspensjon under utbetaling. Pensjonsalderen etter lov om foretakspensjon kan som hovedregel ikke settes lavere enn 67 år.

9.3.2 Utvalgets forslag

Som det framgår av avsnitt 9.1.2 foreslår lovutvalgets flertall at oppspart alderspensjonskapital skal konverteres til en alderspensjonsforsikring med livslang varighet ved pensjonering. Utvalget foreslår at utbetaling av alderspensjon som hovedregel ikke skal kunne starte før fylte 67 år, dvs. at regelverket ikke kan fastsette en lavere pensjonsalder enn dette. Forslaget begrunnes med at alderspensjon fra innskuddsordningen skal være et supplement til folketrygden når medlemmets arbeidsinntekt faller bort som følge av fratreden for aldersgrensen. Utvalget skriver videre (NOU 1999: 32 side 73):

«I utkast til lov om foretakspensjon er det fastsatt en nedre grense for pensjonsalderen. I normale stillinger er denne grensen satt til 67 år, men Kongen kan fastsette lavere aldersgrense for stillinger som er særlig belastende eller stiller særlige krav til arbeidstakeren.

En adgang til å ta ut alderspensjon tidlig vil kunne føre til redusert yrkesaktivitet blant eldre. Utvalget legger til grunn at innføringen av en innskuddsbasert pensjonsordning ikke bør bidra å redusere yrkesaktiviteten blant eldre, og at den nedre aldersgrensen i slik ordning derfor ikke bør avvike fra det som tillates satt som nedre aldersgrense i ytelsesbaserte pensjonsordninger. Slike pensjonsordninger skal være et supplement til folketrygden, og det kreves derfor at det ligger en folketrygdytelse i bunnen. Utvalget foreslår på denne bakgrunn tilsvarende nedre grense for alderspensjon som etter utkastet til lov om foretakspensjon, jf. Ot. prp. nr. 47 (1998-99), dvs. 67 år.»

Ved fortsatt yrkesaktivitet ut over pensjonsalder foreslås det at graden av yrkesaktivitet legges til grunn for konvertering, slik at arbeidstakere som har deltidsstilling sikres rett til alderspensjon i forhold til vedkommendes andel av full lønn, slik at lønn tilsvarende for eksempel 4/10 av full lønn innebærer at 6/10 av alderspensjonskapitalen konverteres til pensjonsforsikringskontrakt med rett til straks begynnende pensjon.

Utvalget foreslår at pensjonsytelser under utbetaling skal garanteres av institusjonen. Når det gjelder utbetalingsprofilen skriver utvalget (NOU 1999: 32 side 72):

«Minstekrav til utbetalingsperiodens varighet har liten betydning om det ikke også settes krav til utbetalingsprofilen. For å sikre at det pensjonsmessige innholdet i ordningen er i tråd med det som ligger til grunn for bestemmelsene om livslang utbetalingsperiode, må det derfor stilles opp visse nærmere krav til utbetalingene.

En jevn fordeling av utbetalingene vil sikre en pensjonsutbetaling av rimelig størrelse i hele utbetalingsperioden. En slik jevn utbetalingsprofil kan fastlegges ut fra nærmere forutsetninger om dødelighetsarv og garantert finansiell avkastning.... Den regelen utvalget foreslår innebærer at utbetalingene ikke skal være større enn at institusjonen kan garantere at utbetalingene kan opprettholdes årlig på minst samme nominelle nivå gjennom resten av utbetalingsperioden.»

En garanti som nevnt ovenfor vil bare gjelde i nominelle termer, og kan maksimalt settes til 3 prosent p.a. Om behov for mekanismer som kan bidra til inflasjonssikring av alderspensjonen i ordningen skriver utvalget (NOU 1999: 32 side 71-72):

«Pris- og lønnsstigning vil på sikt ofte ha en viss samvariasjon, .... Så lenge dette er tilfelle, vil sluttlønnsbaserte ordninger innebære en rimelig god inflasjonssikring i opptjeningsperioden. Ved overgang til en innskuddsordning vil denne formen for inflasjonssikring være noe svakere. Riktignok vil medlemmets framtidige innskudd delvis være skjermet mot virkningene av prisstigning gjennom at lønnsøkning også øker framtidige innskudd. Denne formen for inflasjonssikring vil imidlertid gradvis avta etter hvert som medlemmet nærmer seg pensjonsalder, for så å forsvinne helt ved oppnådd pensjonsalder. Dette medfører et stigende behov for alternative måter å sikre pensjonen mot virkningene av inflasjon, og behovet blir særlig sterkt ved oppnådd pensjonsalder.

(...)

I utbetalingsperioden kan inflasjonsendringer over tid endre den reelle verdien av alderspensjonskapitalen og dermed pensjonenes kjøpekraft. Hvor stor denne reduksjonen i kjøpekraft kan bli ved økt inflasjon, vil avhenge av samlet avkastning. Dersom midlene er plassert med en på forhånd fastlagt avkastning, vil inflasjonsendringer slå fullt ut i endret kjøpekraft. Dersom midlene er plassert med justerbar avkastning, eller midlene kan flyttes på kort varsel, er det grunn til å anta at det i større grad er mulig å skjerme seg mot inflasjonsendringer. Medlemmer eller foretak kan derfor gjennom plasseringen av midlene selv bidra til å skjerme pensjonen mot virkninger av endret inflasjon.»

Med ovennevnte begrunnelse foreslår utvalget en bestemmelse om at avkastning på alderspensjon under utbetaling fullt ut skal tilføres alderspensjonskapitalen, dvs. ikke skal kunne overføres til foretaket slik tilfellet er i oppsparingsperioden, jf. lovutkastet § 7-4.

I særlige tilfeller vil oppspart alderspensjon ved fratreden for aldersgrense kunne være så liten at det er uhensiktsmessig å konvertere beløpet til livslang alderspensjon. Utvalget foreslår derfor at utbetalingsperioden i påkommende tilfeller skal kunne forkortes inntil årlig pensjon kommer opp i et beløp tilsvarende om lag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

9.3.3 Høringsinstansenes merknader

FNH foreslår at ordinær pensjonsalder i ordningen settes til 67 år, men at det kan avtales at medlemmene fratrer fra 64 år etter eget ønske. Reglene om fordeling av overskudd mellom foretak og pensjonist i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon bør etter organisasjonens vurdering samordnes, noe som vil føre til likere regler om regulering av løpende pensjoner.

Finansforbundet mener loven bør åpne for adgang til å fastsette lavere pensjonsalder enn 67 år. KS uttaler at de prinsipielt er enig i den foreslåtte aldersgrense på 67 år, «men vil peke på at selv om det åpnes for særaldersgrenser for spesifiserte grupper bør det kunne åpnes for fratreden ved fylte 64 år på lik linje med dagens regler for individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven.»

Norges Rederiforbund foreslår at det gis adgang til å etablere innskuddsordning for medlemmer av lov om pensjonstrygd for sjømenn, og som skal yte alderspensjon i en begrenset periode fra 60 til 67 år.

Verdipapirfondenes Forening går inn for at også forvaltningsselskaper for verdipapirfond bør kunne forvalte midlene i ordningen, dersom det ikke settes krav om livsvarige ytelser. Foreningen skriver i denne sammenheng:

«Så vidt vil kan se har utvalgets mindretall i sitt forslag kopiert bestemmelsene fra IPA-regelverket om at utbetalt beløp hvert år i utbetalingsperioden skal være minst like stort som i foregående år. En slik bestemmelse medfører at verdipapirfondene faller utenom, noe som reduserer konkurransen om pensjonsmidlene i utbetalingsperioden. Vi har vanskelig for å se hvilke politiske målsettinger man oppnår ved å stille krav om én bestemt utbetalingsprofil, så lenge man unngår at den enkelte tar ut alle pensjonsmidlene raskt, og på den måten kan bli en økonomiske byrde for det offentlige, og derigjennom for skattebetalerne. Som vi har påpekt i vår høringsuttalelse i forbindelse med fastsettelsen av IPA-forskriften, vil denne målsetting også kunne oppfylles ved å stille krav om at maksimalt 1/15 av pensjonskapitalen kan utbetales det første året, maksimalt 1/14 av pensjonskapitalen kan utbetales det andre året osv. (dersom utbetalingsperioden i tråd med mindretallets forslag settes til 15 år). Hvis ønskelig kan en slik utbetalingsregel også kombineres med maksimalgrenser for hvor stor andel av pensjonskapitalen som kan bestå av aksjer i utbetalingsperioden. En slik regel vil gi mulighet for større individuell valgfrihet både med hensyn til utbetalingsprofil og valg av spareinstrument i utbetalingsperioden, hvilket vil kunne være et åpenbart gode for de som måtte ønske en slik fleksibilitet.»

Den Norske Aktuarforening (Aktuarforeningen) viser til at lovutkastet inneholder klare regler for konvertering av kapital for det tilfelle at stillingsandelen reduseres etter pensjonsalder, jf. utkastet § 7-2 annet ledd. Aktuarforeningen anbefaler at det i loven eller forskrifter til denne gis tilsvarende klare kriterier for det tilfelle at en stillingsandel øker, varierer eller pensjonisten tar vikariater.

AKF foreslår at det, for å sikre ektefelle, tillates at deler av pensjonskapitalen ved nådd pensjonsalder benyttes til å tegne alders- og ektefellepensjon på kollektiv basis.

9.3.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at pensjonsalderen skal fastsettes i regelverket, og som hovedregel ikke skal kunne inntre før fylte 67 år, jf. foreslått § 7-1 første ledd. Departementet slutter seg videre til den adgang det er foreslått i loven for Kongen til å fastsette lavere pensjonsalder for stillinger som medfører uvanlig belastning eller krever særlige egenskaper, jf. foreslått § 7-1 annet ledd. Departementet viser til at dette vil være de samme grupper som har slik særaldersgrense etter lov om foretakspensjon.

Etter departementets vurdering vil det skape uklarhet om en ikke skiller mellom midler avsatt til alderspensjon og midler innbetalt til dekning av etterlatte- og uføreytelser. Dette taler i mot at det åpnes for at pensjonskapital benyttes til kjøp av etterlattedekninger ved pensjonsalder. Det vises videre til at utkastet forutsatte krav om konvertering til livsforsikringskontrakt, slik at pensjonskapital ved dødsfall etter dette tidspunkt obligatorisk gikk til forsikringskollektivet. I forslaget er det er imidlertid ikke krav om konvertering til livsforsikring, og det er foreslått at pensjonskapital sikret i spareavtale ved død skal gå til medlemmets barn og livsledsager, jf. forslaget § 7-4. Etter departementets vurdering reduserer dette behovet for særlige etterlattedekninger ved pensjonsalder. Departementet støtter bl.a. av denne grunn utvalgets forslag om at oppspart pensjonskapital ved pensjonsalder i sin helhet skal benyttes til alderspensjon.

Aktuarforeningen etterlyser en presis angivelse av hva som skal skje ved vikariat eller varierende eller økende stillingsandel. Departementet viser til at pensjon etter forslaget skal sikres ved utstedelse av pensjonskapitalbevis med rett til straks begynnende alderspensjon. Når dette først er utstedt, legger departementet til grunn at det vil kunne være komplisert å kontrollere en eventuell bestemmelse om at pensjon utbetales i henhold til faktisk stillingsandel, og foreslår at retten til utstedelse av pensjonskapitalbevis ensidig knyttes til pensjonsalder, og ikke til yrkesaktivitet, jf. forslaget § 7-2. Departementet vil imidlertid foreslå at arbeidstakere som mottar lønn etter oppnådd aldersgrense, selv kan velge at en andel av pensjonen utbetales og den øvrige andelen tillegges pensjonskapitalen, jf. forslaget § 7-2 annet ledd.

Departementet foreslår krav om at pensjonene skal vare i minst ti år, jf. omtale i avsnitt 9.1.4, og at pensjonskapitalen ved utbetalingsperiodens start kan benyttes til kjøp av pensjonsforsikring med dødelighetsarv, men at dette ikke skal være obligatorisk, jf. forslaget § 7-3.

Det kan i denne sammenheng reises spørsmål om det bør gis særlige regler knyttet til de utbetalinger som skjer etter ti år. Etter departementets vurdering vil slike regler kunne føre til at lengre utbetalingsperioder framstår som mindre attraktive. Det foreslås av denne grunn at bestemmelsen om at det ikke kan avtales at pensjonen settes ned, bare gis anvendelse for de første ti år i utbetalingsperioden, jf. forslaget § 7-3 tredje ledd. Etter utløpet av denne perioden vil det være opp til medlemmet og institusjonen å avtale utbetalingsprofil. Departementet går videre inn for, av de grunner utvalget har anført, at det bør være anledning til å sette ned pensjonens løpetid inntil årlig pensjonsbeløp kommer opp i et nivå tilsvarende om lag 20 prosent av folketrygdens grunnbeløp.

Når livslang utbetaling ikke skal være obligatorisk, bør reglene etter departementets syn legge forholdene til rette for et bredest mulig grunnlag for konkurranse om forvaltningen av midlene. Som Verdipapirfondenes Forening har påpekt, innebærer en bestemmelse om at pensjonsytelsene skal være garantert av institusjonen at verdipapirfond ikke kan forvalte kapitalen i utbetalingsperioden. For å gi et bredest mulig grunnlag for konkurranse om midlene, foreslår departementet at bestemmelsen i utkastet om utbetalingsprofil endres, slik at utbetalt alderspensjon i et enkelt år ikke skal utgjøre en større andel av pensjonskapitalen enn dette året utgjør av gjenværende utbetalingsperiode, jf. forslaget § 7-3 tredje ledd. Den foreslåtte utbetalingsregel innebærer at alderspensjon ikke kan utgjøre mer enn 1/10 del av pensjonskapitalen i det første utbetalingsåret, ikke mer enn 1/9 del av pensjonskapitalen i det andre utbetalingsåret osv. I det siste obligatoriske utbetalingsåret (år 10) kan gjenværende pensjonskapital utbetales i sin helhet, gitt at § 7-3 femte ledd ikke kommer til anvendelse.

Ytelsen fra en innskuddspensjonsordning er ikke en eksplisitt målstørrelse eller styringsstørrelse, jf. omtale av grenser for årlige innskudd i avsnitt 7.5. Flere høringsinstanser viser i den sammenheng til begrensningene på utbetalt pensjon i lov om foretakspensjon, og mener at disse bør være retningsgivende for eventuelle begrensninger knyttet til innskuddspensjon. Departementet vil peke på at hvis arbeidsgiver fastsatte innskuddssatser med det siktemål at de skulle gi en livsvarig ytelse, kan arbeidstaker etter forslaget likevel velge å ta ut pensjonskapitalen over ti år i form av meget høye årlige ytelser. Departementet mener at det i en slik sammenheng bør legges noen restriksjoner på årlige utbetalinger, slik at disse ikke overstiger den maksimale pensjon som kan oppnås i foretakspensjon. I så tilfelle skal pensjonskapitalen isteden utbetales over flere år.

Når det gjelder å tallfeste et slikt maksimalt nivå for de årlige utbetalinger, vil departementet vise til at lov om foretakspensjon begrenser samlet ytelse fra folketrygd og foretakspensjonsordning for lønnsgrunnlag opp til 6 G til 100 prosent av lønn, og for lønn fra 6 G til 12 G til 70 prosent av lønn, jf. omtale i avsnitt 7.5. For lønnstakere med lønnsgrunnlag lik 12 G, vil maksimal samlet pensjonsprosent under lov om foretakspensjon være 85. De vedtatte begrensningene resulterer i at maksimal pensjon i foretakspensjon kan utgjøre 10,2 G ved lønnsgrunnlag 12 G, hvorav 6,3 G fra pensjonsordningen og 3,9 G fra standardberegnet folketrygd. Departementet foreslår i § 7-4 femte ledd 10,2 G som høyeste årlige pensjon fra innskuddsordning og folketrygd samlet sett. I motsetning til reglene etter lov om foretakspensjon vil dette taket for maksimal samlet pensjon være uavhengig av medlemmets lønn. Fordi maksimale grenser for foretakspensjon anvendes og fordi maksimal samlet pensjon fra folketrygd og ordning ikke avhenger av lønnsgrunnlaget, vil maksimal årlig pensjon for ordningen ligge til dels høyt over den pensjon som faktisk utbetales til medlemmene i eksisterende foretakspensjonsordninger. Det må imidlertid understrekes at denne maksimale grensen i innskuddspensjon bare vil være aktuell dersom pensjonskapitalen er tilstrekkelig stor til å opprettholde utbetalingen i pensjonens ti første år, eller fra det tidende året dersom det er tilstrekkelig mye pensjonskapital igjen.

Det vil ta lang tid før noen pensjonister vil ha så høy pensjonskapital ved oppnådd aldersgrense at bruk av maksimalgrensen aktualiseres. Departementets forslag fører til at samme maksimale beløp vil gjøres gjeldende for alle lønnsnivåer. Departementet mener at utbetalinger over dette nivået vil være klart urimelige.

Standardberegnet folketrygd skal i dette tilfellet beregnes ut fra reglene for opptjening i folketrygden etter 1992, dvs. som grunnpensjon tillagt 42 prosent av 7 pensjonspoeng multiplisert med grunnbeløpet. Syv pensjonspoeng er årlig opptjening ved lønnsnivå 12 G, dvs. høyeste tellende lønn i folketrygden. Beregningsmetoden følger av lov om foretakspensjon § 5-5 første ledd, der grunnpensjonen settes til grunnbeløpet. Departementet har vurdert om virkelig utbetalt folketrygd kan anvendes i stedet for beregnet folketrygd, men har kommet til at forenklingshensyn taler for at en beregnet folketrygd anvendes. Ved anvendelse av beregnet folketrygd vil endelig beløp være felles for alle ordninger og ansatte, mens det ved virkelig utbetalt folketrygd vil variere. Virkelig folketrygd vil også kunne kreve at en tar hensyn til for eksempel samspillet med bruttoordningene i offentlig sektor (samordning) for personer som også har slike ytelser.

Fravikelse av kravet om at alderspensjonen ikke nødvendigvis skal være garantert aktualiserer spørsmålet om det bør innføres andre særskilte risikoreduserende tiltak for å forhindre at hele eller deler av alderspensjonskapitalen går tapt i utbetalingsperioden, jf. bl.a. det tiltak som Verdipapirfondenes Forening nevner om å begrense aksjeandelen i utbetalingsperioden. Etter departementets vurdering innebærer bestemmelsen om at alderspensjon fra ordningene kan opphøre helt etter ti år at den får trekk som ligner mer på ordinær sparing, mens «sikkerhetnetteffekten» reduseres. Det kan argumenteres for at det dermed heller ikke er de samme grunner for å innføre obligatorisk skjerming av pensjonskapitalen og pensjonsutbetalingene mot finansiell risiko. Det er for eksempel vanskelig å se hvorfor en skal innføre særlige tiltak for å forhindre at pensjonen reduseres fra år 9 til år 10, hvis pensjonen helt vil opphøre det påfølgende år. Departementet foreslår derfor at det ikke bør lovreguleres andre kriterier for forvaltningen av pensjonskapitalen i utbetalingsperioden enn de som gjelder for medlemmets pensjonskapital i de øvrige år. Departementet legger samtidig til grunn at mange vil kunne ønske å velge et garantert utbetalingsalternativ, eller å velge et lavrisiko investeringsalternativ i utbetalingsperioden. Den enkelte kan avtale slike forhold på fritt grunnlag. Det legges til grunn at foretak, institusjon og styringsgruppe vil bidra med informasjon om slike tilbud. Det kan i denne sammenheng også være behov for å opplyse medlemmet om at eventuelle tap ikke vil være fradragsberettiget i annen inntekt, slik tap på andre finansielle eiendeler vil være.

Departementet viser til at det ikke har framkommet merknader til prinsippet om at avkastning på midler i utbetalingsperioden i sin helhet skal tilkomme medlemmet. Departementet kan ikke se noen begrunnelse for at dette må ses i sammenheng med reglene om tilførsel av midler til pensjonister etter lov om foretakspensjon. Departementet viser i denne sammenheng til spørsmålet om fordeling av avkastning og risiko mellom forsikret og forsikringstaker er ulik i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger, og at en naturlig følge er at slike forskjeller kan bestå også etter pensjonsalder.