8 Opphør av medlemskap. Pensjonskapitalbevis
8.1 Rett til opptjent pensjon
8.1.1 Bakgrunn
Tradisjonelt kreves det at en arbeidstaker meldes ut av pensjonsordningen dersom arbeidsforholdet opphører før pensjonsalder. Dette kravet er videreført i lov om foretakspensjon, jf. § 4-6 første ledd, med unntak for AFP-pensjonister etter § 3-10.
I medhold av lov om foretakspensjon § 4-6 annet ledd beholder arbeidstaker rett til opptjent pensjon ved opphør av arbeidsforhold og medlemskap i pensjonsordningen. Ved opphør utstedes en såkalt fripolise for vedkommende arbeidstaker. Fripolisen er en egen forsikringskontrakt og sikrer oppsatt pensjon som tilsvarer opptjent pensjon på fratredelsestidspunktet. Alternativt kan arbeidstakeren kreve at rettighetene overføres til en ny pensjonsordning, eller han kan benytte seg av retten til å tegne fortsettelsesforsikring i medhold av lov om forsikringsavtaler § 19-7.
Retten til opptjent pensjon faller bort dersom tjenestetiden er kortere enn 12 måneder, jf. lov om foretakspensjon § 4-6 annet ledd.
8.1.2 Utvalgets forslag
Når det gjelder håndtering av fratrådte arbeidstakeres rettigheter, har utvalget tatt utgangspunkt i de prinsipper som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon. Lovutvalget foreslår at arbeidstaker meldes ut av innskuddspensjonsordningen dersom arbeidsforholdet opphører før pensjonsalder, jf. utkastet § 6-1. Ved fratreden skal den opptjente pensjonskapitalen overføres til egen alderspensjonskonto i institusjonen. Alderspensjonskontoen og pensjonskapitalbeviset utgjør egne rettsforhold mellom den fratrådte arbeidstakeren og institusjonen, jf. utkastet § 6-2 første ledd. Lovutvalget foreslår at begrepet «pensjonskapitalbevis» benyttes som betegnelse på fratrådtes rettigheter i forbindelse med innskuddspensjonsordninger. Utvalget skriver videre:
«Som kontohaver kan arbeidstakeren avtale med institusjonen hvordan kontoen skal forvaltes, innenfor de rammer som settes for egen pensjonskonto i utkastet § 3-3. Det skal være fastsatt i regelverket for ordningen hvordan slik pensjonskonto skal forvaltes for de tilfeller kontohaveren ikke foretar slikt valg.»
Utvalget mener at det også for innskuddspensjon bør være regler som begrenser omfanget av kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter. Det vises til at begrensning i forhold til tjenestetid kan betraktes som en kompensasjon for arbeidsgivers utgifter som følge av at arbeidsforholdet ble kortvarig. Tilsvarende regelen i lov om foretakspensjon foreslås det at medlemmer med kortere tjenestetid enn 12 måneder ikke beholder rett til opptjent pensjonskapital, jf. utkastet § 6-1 annet ledd. Oppsamlet pensjonskapital vil etter utvalgets forslag i dette tilfellet tilfalle arbeidsgiver for pensjonsformål, og overføres til innskuddsfondet, jf. utkastet § 9-2 bokstav d. Utvalget peker på at arbeidstakere med lav lønn og deltidsstilling ikke rammes særskilt idet begrensningen kun knyttes opp mot tjenestetid og ikke mot kapitalens størrelse.
8.1.3 Høringsinstansenes merknader
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) uttaler:
«HSH er opptatt av at man i tillegg til å sikre mobiliteten på arbeidsmarkedet tar hensyn til administrasjonskostnadene for bedriftene av å gi de ansatte økte rettigheter. (...) HSH vil derfor foreslå at man hever grensen for rett til opptjent pensjon til to år i stedet for ett år. Da vil man fortsatt fange opp det store flertall av arbeidstakerne med fast tilknytning til arbeidsmarkedet, mens det er arbeidstakere på deltid med annen hovedaktivitet som faller utenfor. I detaljhandelen har over 70 prosent av sistnevnte gruppe mindre enn 2 års ansiennitet hos nåværende arbeidsgiver.»
Forbrukerrådet tar ikke stilling til om 12 måneder er en korrekt grense, men peker på at det må legges til grunn en avveining mellom administrasjonskostnader og hensynet til den enkelte arbeidstaker.
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler:
«Vi savner et regelverk som definerer hvorledes det skal forholdes når arbeidstaker fratrer på et annet tidspunkt enn forfallsdagen. I og med at det, i hvertfall i forhold til alternativ 3, er uklart om det skal etableres et innskuddsfond (?), bør loven gis regler om tilbakeføring av en forholdsmessig andel av innskuddet som er innbetalt på arbeidstakerens konto.»
8.1.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger knyttet til fratrådte arbeidstakeres rettigheter. Departementet deler videre utvalgets syn om at det bør være regler som begrenser omfanget av kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter, jf. forslaget § 6-1 annet ledd. Departementet finner det videre naturlig at grensen settes til 12 måneders tjenestetid, tilsvarende regelverket i lov om foretakspensjon. Det vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 89 og 90. Her heter det bl.a.:
«Utvalget foreslår å redusere minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon og tilhørende premiereserve ved fratreden til 12 måneder, jf utkastet § 4-6 annet ledd. Utvalget viser i denne forbindelse til Velferdsmeldingen og Stortingets behandling av denne (NOU 1998: 1 s 95):
«I Velferdsmeldingen ble det lagt vekt på at det relativt strenge kravet til arbeidsperiodens varighet kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet. Det ble pekt på at opptjente pensjonsrettigheter utgjør en del av lønns- og ansettelsesvilkårene, selv om pensjoner bare i begrenset grad inngår i tariff- og arbeidsavtaler. Det ble vurdert som et tungtveiende argument for at en arbeidstaker bør ha rett til de opptjente rettighetene uavhengig av arbeidsperiodens varighet.
I Velferdsmeldingen ble det foreslått å redusere kravet til minste arbeidsperiode for rett til fripolise til maksimum seks måneder (under den forutsetning at medlemskap først ble oppnådd etter seks måneders ansettelse), men det ble også understreket at administrative hensyn må tillegges vekt ved korte ansettelsesforhold.»
Ved Stortingets behandling ga sosialkomitéen sin tilslutning til forslaget i Velferdsmeldingen.
Sett i sammenheng med forslaget om medlemskap fra første arbeidsdag, mens det i dag kan være en viss karenstid for medlemskap, mener utvalget at forslaget om 12 måneder er i tråd med Velferdsmeldingens intensjoner på dette punktet.»
Departementet vil gjøre oppmerksom på at det i § 9-1 foreslås at foretaket skal ha innskuddsfond, også i de tilfeller pensjonsordningen har egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker. Departementet vil også gjøre oppmerksom på at det er avtalefrihet når det gjelder hyppigheten av innskuddsbetaling, for eksempel månedlig, kvartalsvis eller årlig. Departementet ser det i utgangspunktet derfor ikke som hensiktsmessig at loven skal ha bestemmelser om tilbakeføring av innskudd. Hvis erfaring skulle vise at det er behov for slik regulering, mener departementet at dette kan gjøres i forskrift.
8.2 Fortsatt pensjonssparing
8.2.1 Bakgrunn
I lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd heter det at fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7 skal tegnes på samme vilkår som fripolise, men at det kan avtales at forsikringen utvides til også å omfatte uførepensjon og pensjoner til etterlatte.
8.2.2 Utvalgets forslag
Utvalget viser til ovennevnte adgang til fortsatt premiebetaling (fortsettelsesforsikring) i lov om foretakspensjon, og foreslår at det også i lov om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse som gir fratrådte arbeidstakere rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital, jf. utkastet § 6-5.
For å unngå urimelig høy pensjonssparing med skattefavorisering, ser utvalget behov for å legge begrensninger på innskudd som arbeidstakeren kan innbetale. Det foreslås således at innskudd ikke kan utgjøre et høyere beløp enn det som arbeidsgiver betalte inn til alderspensjonskapitalkontoen siste år arbeidstaker var medlem i ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, jf. utkastet § 6-5 annet ledd.
Utvalget legger videre opp til at rettigheter til uføre- og etterlatteytelser tegnet i medhold av lovutkastet § 2-4 vil bli behandlet i samsvar med lov om foretakspensjon ved fratreden fra innskuddsordningen. Ifølge utvalget innebærer dette bl.a. at det vil bli utstedt egne fripoliser for disse ytelsene og at det vil være adgang til å tegne fortsettelsesforsikring i henhold til forsikringsavtaleloven § 19-7.
8.2.3 Høringsinstansenes merknader
Kredittilsynet skriver i sin høringsuttalelse:
«Kredittilsynet støtter forslaget om å lovfeste en rett til fortsatt pensjonssparing, og vil ikke bemerke noe til de foreslåtte begrensningsregler, da de etter vår oppfatning synes å være rimelige.»
Videre argumenterer Kredittilsynet for at innbetaling etter opphør av medlemskap må skje til separat alderspensjonskonto:
«Arbeidstakerens innskudd for å sikre fortsatt pensjonssparing på egen hånd skal i henhold til lovutkastet § 6-5 tilføres arbeidstakerens individuelle alderspensjonskonto. Kredittilsynet er av den oppfatning at dersom vedkommende ønsker å fortsette årlig innbetaling etter at medlemskapet er opphørt, og etter at pensjonskapitalbeviset er utstedt, må slike innbetalinger foretas til en separat alderspensjonskonto. Bakgrunnen for dette er for det første at det ellers vil bli svært vanskelig å separere hva som er innbetalt av en arbeidsgiver i perioder hvor arbeidstakeren er medlem i en pensjonsordning og hva arbeidstakeren selv har innbetalt til fortsatt pensjonssparing. Vi minner i denne forbindelse om at det i flere sammenhenger er nødvendig å kunne skille disse midlene, for eksempel i forbindelse med tildeling av overskudd. Det vises bl.a. til at ved senere flytting til ny pensjonsordning skal midler, herunder overskudd, knyttet til egne innbetalinger ikke overføres. For det andre stiller vi spørsmål ved om det er hensiktsmessig at midler som er underlagt ulike beskatningsregler bør være samlet på samme konto.»
Kredittilsynet omtaler den foreslåtte beløpsgrense for videre pensjonssparing, og viser til tilsvarende bestemmelse i lov om foretakspensjon:
«Utvalget foreslår at arbeidstakerens tilskudd til fortsatt pensjonssparing maksimalt kan utgjøre det beløp som arbeidsgiver innbetalte siste år arbeidstakeren var medlem i pensjonsordningen, justert for utviklingen i grunnbeløpet. Det skal ikke tas hensyn til den enkeltes lønnsutvikling. Kredittilsynet er enig at det er rimelig å åpne for en viss regulering av tilskuddet.»
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) mener at når man fastsetter en grense for videre pensjonssparing, må man ta hensyn til at størrelsen på innskuddene kan variere fra et år til et annet. På denne bakgrunn foreslår FNH at årlig innskudd ikke kan overskride:
«det største av det beløp, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, som enten
ble innbetalt til alderspensjonskontoen siste år arbeidstakeren var medlem av pensjonsordningen, eller
tilsvarer gjennomsnittet av innbetalingene til alderspensjonskontoen de tre siste år arbeidstakeren var medlem av pensjonsordningen.»
Den Norske Aktuarforening kommenterer utkastet § 6-5:
«Dersom det til innskuddspensjonsordningen er knyttet tilleggsforsikring som beskrevet i § 2-4, er rett til fortsettelsesforsikring hjemlet i § 19-7 i forsikringsavtaleloven. Der heter det at medlemmet må benytte seg av retten til fortsettelsesforsikring innen seks måneder etter at selskapets ansvar faller bort. For at innskuddspensjon skal bli mest mulig sammenlignbar med kollektiv pensjonsforsikring, kan det synes rimelig om det i LOI tilsvarende ble innført en seks måneders frist for medlemmet til å meddele om han vil fortsette med innskuddsbetaling.»
I Aktuarforeningens høringsuttalelse heter det videre:
«Ved fortsettelse av en kollektiv pensjonsforsikring må man ta med seg alle ytelsene. Et ugift medlem kan ikke kutte ut ektefellepensjonen. I et kollektivt beregningsgrunnlag er det antatt at ikke alle medlemmene er gift, slik at premien for ektefellepensjon blir lavere enn den ville ha vært om det var forutsatt at alle medlemmene var gift. I situasjonen med innskuddspensjon med tilknyttet forsikring, vil imidlertid innskuddsordningen og forsikringen være to separate avtaler. Dersom man for hver av disse kunne velge om man ville fortsette med innbetaling, ville man kunne få en seleksjonseffekt ved at bare de som har ektefelle, ville fortsette forsikringen. Det bør derfor stilles som krav at ved fortsettelse må både innskuddsordningen og forsikringen fortsettes i samme forhold.»
NHO og AktuarKonsulenters Forum ( AKF) presenterer samsvarende merknader til lovutkastet. NHO skriver:
«Medlemmet er her fratatt muligheten til å fortsette betaling på sin «fripolise» hvis de begynner i et foretak som har tjenestepensjonsordning. Dette strider mot Forsikringsavtalelovens § 19-7, hvor det ikke er knyttet slike begrensninger i retten til å tegne fortsettelsesforsikring. Dessuten innebærer dette en klar forskjellsbehandling i forhold til de tilsvarende bestemmelser i den foreslåtte lov om foretakspensjon, der retten til fortsettelsesforsikring med betaling er innebygget.»
8.2.4 Departementets vurdering
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i lov om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse som sikrer fratrådte arbeidstakere rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital, jf. foreslått § 6-5 første ledd. Videre er departementet enig i utvalgets vurdering om at det er behov for å begrense de innskudd som arbeidstakeren kan betale inn. Det synes rimelig at innskudd ikke kan utgjøre et høyere beløp enn det som arbeidsgiver betalte inn til alderspensjonskapitalkontoen siste år arbeidstaker var medlem i ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, jf. forslaget § 6-5 tredje ledd. Utvalget har lagt til grunn at det skal være en viss stabilitet i innskuddenes størrelse over tid. På denne bakgrunn ser ikke departementet behov for å ta inn et kompliserende element i beregningen i form av gjennomsnittsberegninger.
Kredittilsynet argumenterer i sin uttalelse for at innbetalinger ved fortsatt pensjonssparing må skje til separat alderspensjonskonto. Departementet vil vise til at foreslått § 6-2 annet ledd krever at institusjonen ved opphør av medlemskap skal overføre opptjent pensjonskapital til egen alderspensjonskonto og utstede pensjonskapitalbevis for denne. Det er dermed ikke behov for en ytterligere separat alderspensjonskonto. På denne bakgrunn ser heller ikke departementet at en alderspensjonskonto vil kunne inneholde midler som er underlagt ulike beskatningsregler. Departementet viser for øvrig til at problemstillingen knyttet til flytting av midler til ny pensjonsordning er en annen enn i foretakspensjon, der man i tillegg til størrelsen av premiereserven må ta hensyn til både lønnsforhold og tjenestetid. De to sistnevnte forhold har ikke betydning ved flytting av midler til en innskuddspensjonsordning.
Etter departementets vurdering er det tvilsomt om forsikringsavtaleloven kapittel 19 kommer til anvendelse for innskuddspensjonsordninger opprettet i bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. omtale under avsnitt 4.3.4. På denne bakgrunn foreslår departementet at institusjonen skal gi generell informasjon om muligheten til å fortsette innskuddsbetalingen, og en seks måneders frist for å meddele om en slik adgang benyttes, jf. forslaget § 6-5 annet ledd. Tilsvarende frist er gjort gjeldende for fortsettelsesforsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 19-7.
Aktuarforeningen bemerker at det kan oppstå seleksjonsproblemer dersom fratrådte arbeidstakere kan velge å fortsette innbetaling til alderspensjon, uten å videreføre tilknyttet forsikring, eksempelvis ektefellepensjon. Departementet antar at det er mest hensiktsmessig at denne type problemstilling reguleres ved kontrakt. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 91 omtales mulige seleksjonsproblemer i tilknytning til lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd som åpner for at fortsettelsesforsikringer kan tilknyttes uføre- og etterlatteytelser, selv om den opprinnelige ordningen ikke inneholdt dette. Det legges i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) til grunn at livsforsikringsselskapene må ta stilling til eventuelle tiltak for å unngå seleksjon.
Et medlem som går over til et annet foretak som har tjenestepensjonsordning, vil etter utvalgets forslag ikke lenger ha mulighet til betale inn til sin «fripolise». Enkelte høringsinstanser mener at dette strider mot forsikringsavtaleloven § 19-7. Etter departementets vurdering søker utalgets forslag å hindre dobbel utnytting av skattefordel. Departementet ser bl.a. på denne bakgrunn ikke at det foreslåtte regelverket strider mot forsikringsavtaleloven § 19-7, og slutter seg derfor til utvalgets forslag.
8.3 Flytting av pensjonsrettigheter
8.3.1 Bakgrunn
I foretakspensjonsordninger kan en fripolises midler overføres til en ny pensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av. Videre kan arbeidstakeren bestemme at fripolisen skal flyttes til et annet livsforsikringsselskap i tråd med flytteforskriften.
Er opptjent premiereserve knyttet til alderspensjon mindre enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp, har medlemmet likevel bare rett til at premiereserven blir overført til annen foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til individuell pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven (IPA), jf. lov om foretakspensjon § 4-7 første ledd annet punktum.
8.3.2 Utvalgets forslag
Utvalget har tatt utgangspunkt i ovennevnte bestemmelser ved vurderingen av flytteadgangen for fratrådte arbeidstakeres rettigheter. Når arbeidstaker fratrer en innskuddspensjonsordning, skal det etableres et eget kontraktsforhold mellom arbeidstakeren og institusjonen på linje med fripoliser innen ytelsesbaserte ordninger etter lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 6-2 første ledd. Samme rett til flytting av midler som er gjort gjeldende i lov om foretakspensjon, bør etter utvalgets mening videreføres i lov om innskuddspensjon.
Utvalget foreslår at midler til opptjente pensjonsrettigheter etter den enkeltes valg kan flyttes til alderspensjonskonto i en annen institusjon, jf. utkastet § 6-3 første ledd. Dersom kapitalen er meget lav, vil kostnadene ved kontohold lett bli store i forhold til årlig avkastning. På dette grunnlag foreslås det at pensjonskapitalen kan overføres til en Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) dersom kapitalen er lavere enn 50 prosent av folketrygdens grunnbeløp. Dersom pensjonsordningene som arbeidstakeren har opptjent pensjonskapitalen i, ikke hadde investeringsvalg, anser utvalget at dette likevel ikke bør være til hinder for at arbeidstakeren etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltningen av pensjonskapitalen.
Utvalget mener videre at det alternativt må være adgang til at fratrådte arbeidstakeres pensjonskapital kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av. I praksis vil flytting skje ved at pensjonskapitalen overføres til arbeidstakerens alderspensjonskonto i den nye pensjonsordningen.
Utvalget har vurdert om flytting til annen pensjonsordning skal begrenses til annen innskuddspensjonsordning eller også kunne gjøres til foretakspensjonsordning. Det vises til at adgang til å overføre pensjonskapital til en ytelsesbasert ordning vil berøre prinsipielle spørsmål om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen. Bl.a. vil seleksjonsproblemer kunne gjøre seg gjeldende i det man ved slik flytting endrer ren pensjonskapital til premiereserve med dødelighetsarv. Således kan det oppstå situasjoner der sivilstatus eller helsesituasjon er avgjørende for om flytting foretas eller ikke. Et flertall av utvalgets medlemmer foreslår i utkastet § 6-3 at flytting til ny foretakspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, kan tillates ved at alderspensjonskapitalen konverteres til premiereserve for alderspensjon i foretakspensjonsordningen. Den nye foretakspensjonsordningen må ha regler om medregning av tidligere opptjente rettigheter, og det legges til grunn at pensjonskapitalen skal anses som premiereserve etter disse reglene. Flertallet vektlegger at seleksjonsproblemene reduseres siden flyttingen er knyttet til jobbskifte, og pensjonskapitalen uansett skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Flertallet presiserer imidlertid at det er opp til det enkelte forsikringsselskap om medregning av alderspensjonskapitalbevis skal aksepteres.
Et mindretall av utvalget medlemmer mener at adgang til flytting fra en innskuddspensjonsordning til en foretakspensjonsordning ved skifte av stilling vil medføre så vidt mange problemer at en slik løsning ikke bør tillates. Mindretallet mener seleksjonsproblemene vil være betydelige fordi det forutsettes at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om midler skal overføres til ny pensjonsordning. Videre mener mindretallet at opptjeningsprofilen i de to formene for pensjonsordning er så vidt ulik, slik at bruk av medregning i en del tilfeller vil kunne gi svært urimelige resultater. Et annet mindretall viser også til at Stortinget la til grunn at det ikke skulle være adgang til flytting mellom spareprodukter og forsikringsprodukter da regelverket for IPA ble behandlet.
8.3.3 Høringsinstansenes merknader
Norske Pensjonskassers Forening uttaler at de støtter utkastet § 6-3 om adgang til å flytte pensjonskapital oppspart i innskuddsordning også til foretakspensjonsordning.
FNH går mot utvalgets flertall og viser til utvalgets mindretall som mener at flytting av midler fra en innskuddspensjonsordning til en foretakspensjonsordning ved skifte av stilling ikke bør tillates. FNH skriver videre:
«Flytting av pensjonskapital bør kun skje mellom innskuddsordninger uten dødelighetsarv. Tilsvarende bør midler under pensjonskapitalsbevis utgått fra innskuddsordninger utformet med dødelighetsarv kun overføres til tilsvarende innskuddsordninger. Seleksjonsvirkningene må her tillegges vesentlig vekt. FNH vil derfor gå inn for et flytteregime i tråd med dagens regelverk for Individuelle pensjonsspareavtaler.»
AKF og Den Norske Aktuarforening gir uttrykk for tilsvarende vurderinger. NHO går også mot flertallets forslag og uttrykker:
«Overskytende pensjonskapital skal etter reglene i lov om foretakspensjon omgjøres til fripolise. Disse fripolisene kan, fordi de kommer fra en innskuddsordning utgjøre store verdier, og bety en betydelig ekstrapensjon dersom arbeidstakeren får medregnet så mye tid eller er så ung at han får full opptjeningstid i bedriften med foretakspensjon. Dette vil i tilfelle kunne være et betydelig brudd med forholdsmessighetsprinsippet og illustrerer de problemer som oppstår ved at bedriften ikke kan ha parallelle pensjonsordninger.»
Kredittilsynet er skeptisk til flertallets forslag og kommenterer mulige seleksjonsproblemer:
«Kredittilsynet vil understreke at i foretakspensjonsordninger beregnes premien etter kollektive prinsipper. I denne sammenheng betyr det at premien for etterlattepensjonene ikke beregnes ut fra en konstatering av den faktiske sivilstand til det enkelte medlem, men basert på sannsynligheten for at vedkommende vil etterlate seg barn eller ektefelle dersom vedkommende faller fra. I premieberegningen inngår også antakelser om de etterlattes alder ved et eventuelt dødsfall, som derved angir hvor lenge etterlattepensjoner kan komme til å bli utbetalt. Det ligger derfor i sakens natur at gifte og ugifte arbeidstakere vil gjøre ulike valg avhengig av ytelsessammensetningen i gammel og ny pensjonsordning. Videre kan den enkeltes helsesituasjon være avgjørende for om flytting foretas eller ikke. For å redusere seleksjonsproblemene måtte flytting av midler til ny ytelsesbasert pensjonsordning gjøres obligatorisk. Videre vil vi peke på at bruk av medregningsreglene ved slik flytting vil kunne være vanskelig pga. at opptjeningsprofilen er så vidt ulik i de to formene for pensjonsordninger, slik at medregningen i en del tilfeller vil kunne gi svært urimelig resultater. [....]
Regelverket om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA) fastsetter at det ikke er tillatt å flytte midler fra en spareordning (kapitaliseringsprodukt) til en forsikringsordning. Etter Kredittilsynets oppfatning er det flere grunner til at tilsvarende flytting ikke bør tillates for innskuddspensjon enn det er for IPA-produkter. En tillatelse til slik flytting som flertallet har foreslått, vil etter Kredittilsynets oppfatning også måtte få konsekvenser for IPA-regelverket.»
Med henvisning til kontrollhensyn stiller Skattedirektoratetseg kritisk til muligheten for å flytte til Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA):
«Det fremgår av § 6-3 (1) i lovutkastet at en kontohaver skal kunne flytte sin pensjonskapital (i.h.t. utstedt pensjonsbevis) til en individuell pensjonsavtale etter skatteloven, hvis pensjonkapitalen er mindre enn 50% av folketrygdens grunnbeløp. Vi antar at slik overføring til individuell pensjonsavtale ikke skal innberettes som fradragsberettiget premie, samt at det ikke er noe vilkår for å kunne overføre pensjonskapitalen at kontohaver tidligere har inngått en individuell pensjonsavtale. Da kontrollen med en slik ordning vil bli svært vanskelig, foreslår direktoratet at utkastet endres slik at kontohaver ikke gis adgang til å flytte innskuddspensjonsmidler til en individuell pensjonsavtale etter skatteloven.»
8.3.4 Departementets vurdering
Departementet legger vekt på at opptjent alderspensjonskapital skal kunne forvaltes slik at den gir medlemmet en rimelig avkastning også etter at medlemmet har sluttet i foretaket. Når medlemmet slutter, opprettes det et eget rettsforhold mellom medlem og institusjon. Departementet deler utvalgets syn om at midler til opptjente pensjonsrettigheter kan flyttes til alderspensjonskonto i en annen institusjon, jf. forslaget § 6-3. Videre slutter departementet seg til at arbeidstaker etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltning av pensjonskapitalen, selv om pensjonsordningen der pensjonskapitalen er opptjent ikke hadde investeringsvalg.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om å tillate flytting av midler til ny foretakspensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av, ville bidra til enkelhet, fleksibilitet og bedre oversikt for arbeidstaker. Samtidig er departementet oppmerksom på seleksjonsproblematikken. Flertallet i utvalget la til grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende ytelser i slike ordninger. Departementet legger derfor opp til en tilsvarende adgang til tiårig utbetalingsperiode i denne loven, jf. omtale i avsnitt 9.1.4. Det foreslås dessuten valgfrihet innenfor lovens rammer med hensyn til utbetalingstid og valg av spare- eller forsikringsordning i utbetalingsperioden. Når disse momenter tas i betraktning, vil det sentrale argumentet om at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket. På denne bakgrunn vil departementet støtte forslaget fra utvalgets mindretall om at midler fra en innskuddspensjonsordning, som er uten dødelighetsarv, kun kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning, og ikke til en foretakspensjonsordning. § 6-3 foreslås justert i tråd med dette.
Skattedirektoratet viser i sin høringsuttalelse til enkelte kontrollproblemer. Finansdepartementet anser disse problemer løst ved bestemmelser tatt inn i denne lov i foreslått § 2-8. Det vises til spesialmerknader til denne bestemmelse.
8.4 Sammenslåing av pensjonsrettigheter
8.4.1 Bakgrunn
Lov om foretakspensjon § 4-15 innebærer at en arbeidstaker som har flere fripoliser utstedt av samme pensjonsinnretning, kan kreve at rettighetene etter polisene blir slått sammen og at ny fripolise blir utstedt på grunnlag av de samlede rettigheter. I henhold til lov om foretakspensjon § 4-15 annet ledd kan det ikke legges til grunn en lavere pensjonsalder enn 67 år med mindre pensjonsalderen etter alle fripolisene er lavere enn denne grensen.
8.4.2 Utvalgets forslag
Tilsvarende bestemmelsene i lov om foretakspensjon, har utvalget foreslått at det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike konti i samme institusjon, jf. utkastet § 6-4 første ledd.
Dersom arbeidstaker har konti i flere institusjoner, legger utvalget opp til at kapitalen kan flyttes slik at samtlige konti tilknyttes samme institusjon, og at midlene deretter kan slås sammen. Det skal utstedes et nytt pensjonskapitalbevis for de sammenslåtte midler.
Utvalget har drøftet om midler knyttet til fripolise fra en foretakspensjonsordning skal kunne flyttes til en innskuddspensjonsordning og anses som pensjonskapital. Adgang til å overføre midler fra en fripolise til en innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, vil i likhet med overføring av pensjonskapital til en ytelsesbasert pensjonsordning, som omtalt i avsnitt 8.3, berøre prinsipielle spørsmål om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen.
Lovutvalgets flertall vil åpne for at premiereserve fra tidligere medlemskap i foretakspensjonsordning ved skifte av stilling kan flyttes til innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av, jf. utkastet § 6-4 annet ledd. Midler tilknyttet en fripolises alderspensjon skal således kunne konverteres til alderspensjonskapital og slås sammen med alderspensjonskapital oppspart i en innskuddspensjonsordning. Hensynet til fleksibilitet har her vært avgjørende. For å redusere eventuelle seleksjonsproblemer foreslås det at slik overføring skal skje innen tre måneder etter skifte av stilling. Det foreslås videre i NOU 1999: 32 avsnitt 4.6.5 at uføre- og etterlatteytelser skal håndteres for seg.
Et mindretall i utvalget viser til spørsmålet om flytting av midler fra innskuddspensjonsordninger og peker på at tilsvarende problemstillinger må tillegges mer vekt enn hensynet til fleksibilitet. Mindretallet foreslår at det ikke åpnes for sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger verken ved skifte av stilling eller for å slå sammen rettigheter knyttet til tidligere arbeidsforhold.
Utvalget mener at bestemmelser om pensjonsalder bør baseres på tilsvarende regelverk i lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 6-4 tredje ledd, og uttaler videre:
«Dette innebærer at når alderspensjonskapital fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen for de sammenslåtte rettighetene settes til 67 år. Lovutkastet åpner for særaldersgrenser lavere enn 67 år. Det er bare i det tilfelle at samtlige av de rettighetene som slås sammen har lavere pensjonsalder enn 67 år, at det kan benyttes en pensjonsalder lavere enn 67 år for de sammenslåtte rettighetene. Dersom rettighetene er basert på ulike pensjonsaldre, skal den høyeste pensjonsalder benyttes for de sammenslåtte rettighetene.»
8.4.3 Høringsinstansenes merknader
HSH støtter lovutvalgets flertall, og gir følgende merknad:
«HSH vil i likhet med flertallet legge vekt på å oppnå størst mulig fleksibilitet. Vi vil derfor at arbeidstakerne skal ha adgang til å medregne alderspensjonskapital samt at midler knyttet til en fripolises alderspensjon skal kunne konverteres til alderspensjonskapital og slås sammen med alderspensjonskapital oppspart i en innskuddspensjonsordning ved skifte av stilling.»
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Foreninggir uttrykk for tilsvarende synspunkter.
FNHkommenterer lovutkastet § 6-4:
«Utvalgets flertall foreslår i § 6-4 annet ledd at det skal gis adgang til sammenslåing av fripolise med pensjonskapital i en innskuddsordning ved skifte av stilling. I de tilfeller innskuddsordningen er utformet med dødelighetsarv støtter FNH dette forslaget. FNH vil imidlertid ikke anbefale at det gis adgang til sammenslåing av fripoliser med pensjonskapital til innskuddsordning uten dødelighetsarv.»
Tilsvarende oppfatning kommer til uttrykk i Aktuarforeningens høringsuttalelse.
FNH peker på mulige konkurransemessige konsekvenser av flertallets forslag, og skriver:
«I tillegg vil utvalgets flertallsforslag gi urimelige konkurransebetingelser for leverandører av forsikringsprodukter med dødelighetsarv. Det er ikke grunn til å tro at omfanget av flytting fra forsikringsordninger til rene spareordninger vil påvirkes i særlig grad av at pensjonskapitalen eventuelt skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Dersom det antas at (netto) avkastning i en ren spareordning og i en forsikringsordning er om lag lik, så vil de personer som ønsker å sikre sine etterlatte likevel ha incitamenter til slik flytting. I slike tilfeller spiller det liten rolle om personene antar at de vil nå pensjonsalder så lenge det er en viss sannsynlighet for det motsatte. For å motvirke slik flytting må tilført overskudd i forsikringsløsningen være (til dels betydelig) større enn netto avkastning i en ren spareordning. Adgang til slik flytting vil dermed gi forsikringsordninger en til dels uforutsigbar risiko i form av skjevseleksjon som medfører at slike ordninger vil få konkurransemessige ulemper i forhold til spareordninger.»
FNH og Kredittilsynet viser begge til IPA-regelverket, hvor det ikke gis anledning til å konvertere en pensjonsforsikringsavtale til en pensjonsspareavtale, fordi det da kunne oppstå skjevseleksjon.
Kredittilsynet stiller seg tvilende til at en tidsfrist for overføring av premiereserven løser seleksjonsproblemene.
8.4.4 Departementets vurdering
Enkelte av høringsinstansene viser til IPA-regelverkets forbud mot å konvertere en forsikringsavtale til en spareavtale, og vice versa, og de argumenterer for at tilsvarende regler bør innarbeides i lov om innskuddspensjon. Departementet vil poengtere at en overføring av midler fra, eller til, en innskuddspensjonsordning initieres av et jobbskifte, mens flytting av midler knyttet til IPA vil være motivert av helt andre forhold. Departementet mener følgelig at det er ulike typer seleksjonsproblemer som kan gjøre seg gjeldende i de to ordningene. På denne bakgrunn mener departementet at det neppe er grunn til å trekke generelle slutninger om seleksjonsforhold i innskuddspensjonsordninger ut fra det som gjelder i IPA.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om at det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike konti i samme institusjon, ville bidra til fleksible og enkle ordninger. Ved vurdering av mulige seleksjonsproblemer la utvalgets flertall til grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende ytelser i slike ordninger. Departementet foreslår derfor tilsvarende adgang til tiårig pensjonsutbetaling i denne lov. Det foreslås dessuten valgfrihet innenfor lovens rammer med hensyn til utbetalingstid, og valg av spare- eller forsikringsordninger i utbetalingsperioden. Som omtalt i avsnitt 8.3.4 vil disse momenter medføre at det sentrale argumentet om at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket. På denne bakgrunn finner departementet at mindretallets forslag om at det ikke åpnes for sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger, må tas til følge. § 6-4 justeres i tråd med dette.
I tråd med utvalgets vurdering mener departementet at bestemmelser om pensjonsalder bør baseres på tilsvarende regelverk i lov om foretakspensjon. Når alderspensjonskapital fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen for de sammenslåtte rettighetene, etter lovforslaget § 6-4 annet ledd, ikke settes lavere enn 67 år, med mindre pensjonsalderen i samtlige ordninger er lavere enn 67 år. Dersom pensjonsordningene i sistnevnte tilfelle har ulik pensjonsalder, skal høyeste pensjonsalder benyttes. Departementet legger til grunn at arbeidstaker selv må kunne dokumentere at alderspensjonskapital eventuelt er knyttet til særaldersgrenser lavere enn 67 år.