3 Generelt om lovforslaget og lovens virkeområde

Pensjoner i arbeidsforhold inngår som en del av arbeidstakerens samlede lønns- og arbeidsbetingelser. Formålet er å gi en supplerende standardsikring i alderdommen, ut over det som folketrygdens tilleggspensjon gir. Interessen for slike ordninger strekker seg imidlertid lenger enn dette, og må ses på bakgrunn av at mange parter er involvert, og at de kan ha ulike forventninger og ønsker knyttet til ordningene. Utvalget sier om dette i NOU 1999: 32 på side 34:

«Debatten om pensjonsordninger lar seg bare forstå med basis i tre forhold:

• Pensjon er sparing sett fra arbeidstakernes side. (....)

• Pensjon er kostnad for foretakene, og foretakspensjon oppleves av mange foretak ikke å kunne tilpasses det enkelte foretaks ønsker. (....)

• Pensjonssparing er vekstområde for de sentrale gruppene i finansmarkedet, og forsikrings- og finansnæringen oppfatter innskuddspensjon som ensbetydende med betydelig tilvekst i markedet.»

De ulike aktørene kan ha motstridende interesser. Samtidig må alle parter se seg tjent med slike ordninger for at de skal bli etablert og opprettholdt. Et hovedmål med å utvide skattefavoriseringen til å omfatte innskuddspensjonsordninger i arbeidsforhold, er å gjøre det lettere å opprette en pensjonsordning for foretak som i dag ikke har slik ordning. I mandatet for utvalget ble det lagt vekt på muligheter til fleksibilitet, bl.a. ved at det skal gis adgang til flere alternative utforminger av ordningen. På denne måten vil en kunne dekke ulike behov til slike ordninger som måtte finnes i ulike deler av næringslivet. For at arbeidsgiver og arbeidstaker skal se seg tjent med tjenestepensjonsordninger er det også nødvendig at det er et vel fungerende marked for slike ordninger. For å styrke konkurransen er det i mandatet lagt til grunn at pensjonskapitalen i oppsparingsperioden skal kunne plasseres både i spare- og forsikringskontrakter. Det er også understreket at utvalget skal legge vekt på at et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte at tjenestepensjonsordninger skal støtte opp under folketrygden. Videre er det understreket at skattefavorisering berettiger at det stilles visse fordelingspolitiske krav til ordningen.

Departementet mener at utvalgets forslag legger et godt grunnlag for å fastsette et lovverk i tråd med hovedmålene. Hovedinntrykket fra høringsrunden er at de fleste høringsinstansene ønsker innskuddspensjonsordninger som et mulig alternativ til foretakspensjonsordninger. Det er likevel enkelte høringsinstanser som er negative til innføring av skattefavorisering av slike ordninger nå. Det er også en del synspunkter på hvordan slike ordninger konkret skal utformes, og som vil bli nærmere vurdert under de aktuelle punkter i denne proposisjonen.

3.1 Generelle merknader til lovforslaget

3.1.1 Innledning

Om lag 34 prosent av alle sysselsatte arbeidstakere i privat sektor er i dag tilknyttet en tjenestepensjonsordning etter skatteloven. Som nevnt overfor har myndighetene med å åpne for innskuddspensjon under skattefavoriseringen hatt som siktemål at flere skal kunne tjene opp pensjon, og særlig at små og mellomstore foretak lettere skal kunne påta seg forpliktelsene som følger en pensjonsordning. Utvalget presiserer at et «hovedmål bak å utvide skattefavoriseringen til å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger, er å gjøre det lettere å opprette en pensjonsordning med gunstig skattemessig behandling for foretak som i dag ikke har pensjonsordning. En konsekvens av dette er at flere arbeidstakere vil kunne få slike pensjonsrettigheter.»

Utvalgets lovutkast er utformet langs disse hovedlinjene. På en rekke områder vil det være naturlig med mest mulig like kriterier i innskudds- og ytelsesbaserte ordninger, for eksempel kriterier for medlemskap, pensjonsalder og hva som skal skje ved foretaksendringer og opphør. I slike tilfeller er det tatt utgangspunkt i forslaget til lov om foretakspensjon. Utvalgets medlemmer stiller seg i hovedsak samlet bak utkastet. Knyttet til et begrenset antall enkeltforslag har imidlertid varierende mindretall i utvalget foreslått alternative løsninger, som vil kunne gi visse endringer i den tekniske gjennomføring av utvalgets utkast.

Enkelte høringsinstanser har generelle merknader til lovforslaget. Departementet gjengir de mest sentrale nedenfor.

3.1.2 Høringsinstansenes merknader

Mange høringsinstanser er positive til utkastet til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, men flere instanser har innvendinger mot elementer i utkastet. Enkelte høringsinstanser foretrekker likevel at overgangen til foretakspensjon gjennomføres før skattefavoriseringen utvides til å omfatte innskuddsbaserte ordninger, eller er på annet grunnlag kritiske til lovutkastet.

Nærings- og handelsdepartementetmener at innskuddsbaserte ordninger vil gi flere foretak mulighet til å tilby sine ansatte gode pensjonsordninger, og at dette vil kunne være viktig for disse foretakenes utviklingsmuligheter. Kredittilsyneter av den oppfatning at man med utgangspunkt i utvalgets lovutkast bør kunne fastsette et hensiktsmessig regelverk for innskuddspensjonsordninger i arbeidsforhold.

Akademikernegir uttrykk for at det for foreningen er viktig at lovutkastet for de ytelsesbaserte pensjonsordningene behandles før forslaget om innskuddspensjon. Akademikerne viser videre til sin høringsuttalelse i forbindelse med utkast til lov om foretakspensjon, der foreningen gav uttrykk for at innskuddsordninger ikke bør utredes før overgangsperioden for lineær opptjening i foretakspensjon er over. Akademikerne krever at det ikke må etableres regelverk som gir foretakene anledning til ensidig å fatte vedtak om en overgang fra ytelsesbasert til innskuddsbasert løsning.

Landsorganisasjonen i Norge (LO)påpeker at det kan tenkes at innskuddsbaserte ordninger vil bli brukt som brekkstang for å svekke eksisterende og bedre tjenestepensjonsordninger. LO mener at det gjennom lovens motiver bør understrekes at en slik strategi vil være i motstrid til lovens intensjoner.

Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)mener at innskuddspensjon i svært stor grad vil føre til usikkerhet med hensyn til hva man kan forvente å få i pensjon, og ser en stor fare i at dette i særlig grad vil gå ut over de som har en middels til høy inntekt. NITO stiller seg av denne og andre grunner kritisk til utkastet til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, men er likevel åpne for at det for bedrifter som ikke har noen kollektiv pensjonsordning er bedre å ha innskuddspensjon enn å ikke ha noen ordning i hele tatt.

For Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)er det et krav at de foretak som i dag har ytelsesbasert ordning, må gjennomføre overgang til lineær opptjening før de eventuelt kan konvertere sin ordning til innskuddspensjon. Organisasjonen skriver:

«Dagens ytelsesbaserte pensjonsordninger vil, hvis den foreslåtte Lov om innskuddspensjon etter forslaget blir vedtatt, gi virksomhetene muligheter for innføring av billigere løsninger med tilsvarende forringelse av de ansattes pensjonsrettigheter.»

YS mener derfor at den nye ordningen ikke bør godkjennes innenfor skatteloven i den foreslåtte form, og særlig at foretakene ikke må ha ensidig anledning til å fatte vedtak om overgang fra ytelsesbasert til innskuddsbasert pensjonsordning. YS mener videre at utkastet ikke er så enkelt at innskuddspensjon blir et alternativ for små og mellomstore foretak som i dag ikke har pensjonsordning.

Den norske Revisorforeninger av den oppfatning at utkastet vil dekke det behov for fleksibilitet og forutberegnelighet som etter hvert har blitt oppfattet som et savn i forhold til de nåværende regler, og anser det som sannsynlig at flere bedrifter vil tilby sine ansatte en form for tjenestepensjon som effekt av utkastet. Foreningen gir på dette grunnlag sin tilslutning til utkastet. AktuarKonsulenters Forummener derimot at utvalgets utkast på flere punkter inneholder bestemmelser som er fremmedelementer i forhold til det som burde kjennetegne en innskuddsordning, og viser til flere regnskapsstandarder for føring av pensjonskostnader. Forumet mener også at flere av bestemmelsene er unødig detaljregulerende og teknisk komplisert.

Norges Rederiforbundforeslår at loven åpner for å etablere innskuddspensjon for arbeidstakere som er omfattet av lov om pensjonstrygd for sjømenn, med pensjonsalder 60 år og utbetaling av alderspensjon i 7 år.

3.1.3 Departementets vurdering

I forbindelse med utarbeidelse av forslaget til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold med rett til inntektsfradrag for innskudd og premier, har det vært et siktemål å inkludere så mange ansatte som mulig. Videre har det vært et siktemål å lage et fleksibelt regelverk. Fra NOU 1999: 32 side 32 siteres:

«Utvalget legger til grunn at bakgrunnen for at Stortinget ba den daværende regjeringen om å utrede innskuddspensjonsordninger videre, først og fremst var at flere av dem som i dag ikke dekkes av en tjenestepensjonsordning skal kunne få et slikt tilbud. Regjeringen la i omtalen i Nasjonalbudsjettet 1999 stor vekt på det samme. Det er ikke noe som tyder på at hovedhensynene ved behandling av innskuddsbaserte ordninger i forhold til øvrige deler av pensjons- og trygdesystemet skulle være andre enn det som gjelder for de ytelsesbaserte ordningene. Utvalget har således lagt til grunn at også innskuddspensjonsordninger skal støtte opp under viktige hovedprinsipper ved folketrygden.

Videre legger utvalget også til grunn at forhold som ikke er direkte påvirket av om ordningen er innskudds- eller ytelsesbasert, i størst mulig grad bør underlegges de samme krav i de to ordningene, slik Regjeringen legger stor vekt på i Nasjonalbudsjettet 1999. Når det gjelder de trekk som bør være like, uavhengig av om ordningene er innskudds- eller en ytelsesbaserte, har utvalget tatt utgangspunkt i forslaget til lov om foretakspensjon.»

Departementet er av den oppfatning at forslaget oppfyller disse målsetningene. På svært mange områder åpner loven for en normalordning som foretakene har fleksibilitet til å fravike. Departementet vil påpeke at det dreier seg om en ordning som er skattefavorisert, og departementet ser det derfor som rimelig at myndighetene setter visse krav til en slik ordning for å ivareta hensyn til likebehandling og fordeling. Det bør også påpekes at ingen foretak pålegges å innføre innskuddspensjonsordning eller foretakspensjonsordning for sine ansatte. Foretakene står videre fritt til å velge ordninger som ligger utenfor dette regelverket, men da uten skattefordel.

Både foretakspensjon og innskuddspensjon er frivillige ordninger. Arbeidsgiver har anledning til å beslutte om pensjonsordninger skal opprettes eller avsluttes. Denne beslutningsretten vil være avgrenset mot de avtaler arbeidsgiver og arbeidstaker har inngått. Arbeidsmiljøloven stiller krav om at pensjonsforhold skal være beskrevet i den enkeltes arbeidsavtale, jf. arbeidsmiljøloven § 55 C bokstav h. I den enkelte arbeidsavtale kan pensjonsordningen i ulik grad være spesifisert. Et minste krav til spesifikasjon må være at det oppgis at den ansatte skal være medlem i foretakets pensjonsordning slik denne er utformet til enhver tid. Ordningen kan være nærmere beskrevet, men det er ikke stilt spesielle krav til detaljeringsgrad. Både arbeidsgiver og arbeidstaker vil ha vanlig ansvar for at de avtaler som inngås er i tråd med siktemålet og ikke utformes slik at arbeidsgiver eller arbeidstaker påtar seg uforutsette plikter.

En del av de spørsmål som er foreslått regulert i departementets forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, baserer seg i tillegg til utvalgets utkast på de føringer som følger av Stortingets merknader i Innst.O. nr. 50 (1999-2000) fra finanskomitéen om lov om foretakspensjon. Departementet viser i denne sammenheng til avsnitt 2.4, der de mest sentrale endringer som Stortinget foretok i forslaget til lov om foretakspensjon er beskrevet.

3.2 Lovens virkeområde

3.2.1 Utvalgets forslag

Loven vil gjelde for skattepliktige foretak som krever fradrag for innskudd mv. til pensjonsordning i arbeidsforhold. Utvalget foreslo at loven også skal gjøres gjeldende for Svalbard.

3.2.2 Høringsinstansenes merknader

Sysselmannen på Svalbardbemerker at det i utgangspunktet vil være ønskelig at loven får anvendelse på Svalbard, idet arbeidstakere i virksomheter på Svalbard bør sikres tilsvarende adgang til pensjonsordninger som i riket for øvrig.

Justisdepartementeter enig i at loven bør få anvendelse på Svalbard, og viser til at lov om foretakspensjon får anvendelse på Svalbard.

3.2.3 Departementets vurdering

Etter gjeldende rett er skatteloven § 6-46 om tilskudd til privat tjenestepensjon gjort gjeldende på Svalbard. Dette fremgår av lov av 29. november 1996 nr. 68 om skatt til Svalbard (Svalbardskatteloven) § 3-1, da § 6-46 ikke er med i den positive opplistingen av de bestemmelsene i skatteloven som ikke gis anvendelse på Svalbard. Når det gjelder anvendelsen av lov om foretakspensjon på Svalbard, forelå det etter departementets vurdering i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) ikke forhold som skulle tilsi særlige tilpasninger mht. at loven gjøres gjeldende også der.

Dette innebærer for eksempel at vilkåret som følger av forslaget § 4-1 tredje ledd om at personer som skal være medlem av pensjonsordningen må være pliktig medlem i folketrygden etter lov om folketrygd med rett til opptjening av pensjonsrettigheter (med mindre annet følger av forskrift fastsatt av Kongen), også gjelder på Svalbard. Etter folketrygdloven § 2-1 første ledd er personer som er bosatt i Norge pliktige medlemmer i folketrygden. Begrepet "Norge" omfatter også Svalbard, men for Svalbard er det oppstilt særlige bestemmelser om hvem som er trygdet, jf. folketrygdloven § 2-3. Det fremgår av denne bestemmelsens første ledd at et medlem i trygden som bosetter seg eller tar opphold på Svalbard beholder medlemskapet. En person som ikke er medlem i trygden blir medlem dersom han eller hun tar arbeid for en norsk arbeidsgiver som driver virksomhet på Svalbard, jf. § 2-3 annet ledd. Vilkåret om norsk arbeidsgiver innebærer at den som for eksempel tar arbeid på Svalbard i russisk tjeneste (uten å ha vært trygdet tidligere) ikke blir trygdet ved arbeidsforholdet. Den som oppfyller vilkåret for å være trygdet etter første ledd vil imidlertid fortsatt være trygdet selv om han eller hun kommer i slikt arbeid.

I Ot.prp. nr. 47 foreslo departementet at endringene i skatteloven gjøres gjeldende på Svalbard i den grad det følger av Svalbardskatteloven § 3-1 at bestemmelsen gis anvendelse på Svalbard. Dette innebærer at de endringene som foreslås i skatteloven § 6-46 også legges til grunn på Svalbard.

På bakgrunn av at det gis fradrag på Svalbard etter skatteloven § 6-46 og det vil bli gitt fradrag etter lov om foretakspensjon, mener departementet at også lov om innskuddspensjon bør gjøres gjeldende for Svalbard. De vilkår loven oppstiller er derfor de samme på Svalbard som på fastlandet. Departementet viser til forslaget § 1-1 annet ledd der det fremgår uttrykkelig at loven gis anvendelse på Svalbard. Departementet foreslår at ordlyden i skatteloven § 6-46 endres slik at både foretakspensjon og innskuddspensjon i arbeidsforhold dekkes av bestemmelsen.

Departementet vil videre bemerke at forslaget vil omfatte alle innskuddsordninger i arbeidsforhold som det kreves inntektsfradrag for. Av forskrift om pensjonsordninger for kommunalt eller fylkeskommunalt ansatte av 22. april 1997 med hjemmel i lov av 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) § 24 nr. 4, jf. kgl.res. 19. desember 1992 nr. 1079 §§ 1 og 2 framgår det at de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordningene bare omfatter pensjonsforsikring tegnet i selskap som har tillatelse til å drive livsforsikringsvirksomhet her i landet, pensjonskasse, pensjonsfond og bevilget pensjon (billighetspensjon) som utredes av kommunekassen, og at de kommunale og fylkeskommunale pensjonsordninger ikke må gi høyere ytelser enn etter lov av 28. juli 1949 nr. 26 om Statens Pensjonskasse. Disse betingelsene vil ikke være oppfylt hvis pensjonsordningen er en innskuddspensjonsordning.

Det gis i dag, i medhold av skatteloven § 6-46, inntektsfradrag for tilskudd til lovpålagte pensjonsordninger, som for eksempel Statens Pensjonskasse. Videre gis det inntektsfradrag for tilskudd til tjenestepensjonsordninger som oppfyller vilkårene i 1968-reglene. Det er ikke fradragsrett for tilskudd til kollektive pensjonsordninger som ikke oppfyller 1968-reglene, og kollektive pensjonsordninger som ikke er lovpålagte. I Innst.O. nr. 50 (1999-2000) viste imidlertid komiteen til at kommunalt tilknyttede virksomheter som har kommunal tjenestepensjon i praksis tidligere er gitt inntektsfradrag for innbetalt premie. Komiteen foreslo en presisering ved behandlingen av Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) for å videreføre og utvide slik praksis:

«I lov av 26. mars 1999 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

§ 6-45 nytt annet og tredje punktum skal lyde:

Det gis fradrag for kostnad til sikring av pensjon i offentlig pensjonsordning i arbeidsforhold. Departementet kan gi forskrift om vilkår for fradrag mv. etter annet punktum.»

Komiteen viste til at fradragsretten skal omfatte statlige og kommunale virksomheter som har offentlig tjenestepensjon. Komiteen mente det bør settes som vilkår for fradrag at pensjonsordningene ikke har gunstigere ytelser enn det som følger av lov om Statens Pensjonskasse. Fristilt kommunal og fylkeskommunal virksomhet som velger å opprette innskuddsordning under det lovverk som nå etableres, og således ikke vil ha tradisjonell offentlig tjenestepensjon, må på ordinær måte følge lov om innskuddspensjon for å oppnå fradragsrett for innskudd og premier til slik pensjonsordning.

3.3 Definisjoner

3.3.1 Utvalgets forslag

I utvalgets utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold er det i § 1-2 tatt inn forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper i lovutkastet. Synspunkter fra høringsinstansene er gjengitt nedenfor.

3.3.2 Høringsinstansenes merknader

AktuarKonsulenters Forum uttaler at begrepene innskuddsfond og pensjonskapitalbevis bør defineres i § 1-2. Det vises til at begge begrepene benyttes i lovteksten uten at de er definert. Videre vises det til at lovteksten benytter begrepet alderspensjonskapital, mens § 1-2 første ledd bokstav f har definert begrepet pensjonskapital. Det anses uheldig at loven definerer enkelte begreper, og senere bruker dette og andre begreper i samme betydning.

Begrepet pensjonskapital kommenteres også av Kredittilsynetog Norske Pensjonskassers Forening (NPF). Kredittilsynet uttaler at merknadene til bestemmelsen bør klargjøre betydningen av at pensjonskapital i livsforsikringsselskap og pensjonskasse «i tilfelle» omfatter andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. Norske Pensjonskassers Forening uttaler:

«Etter punkt f skal tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond utgjøre en del av pensjonskapitalen. Etter NPFs syn bør pensjonskapitalen, som danner grunnlaget for opptjent pensjonsrett i innskuddsordninger, ikke omfatte tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. Slike midler er bufferkapital som er uegnet som del av grunnlaget for fastsettelse av pensjonsretten.»

Kredittilsynet har følgende merknad til utvalgets definisjon av medlemmer:

«Ifølge lovutkastet § 2-4 kan det tegnes særskilt forsikring for innskuddsfritak under uførhet. I spesialmerknadene til § 1-2 annet ledd bokstav d fremgår det at det til forskjell fra forslag til lov om foretakspensjon, regnes ikke de som har full uførepensjon som medlem etter lovutkastet om innskuddspensjon. Dette har sammenheng med at eventuell uføreforsikring etter lovutkastet om innskuddspensjon må tegnes som særskilte forsikringer utenfor innskuddspensjonsordningen.

Det virker etter Kredittilsynets oppfatning lite naturlig at uføre arbeidstakere som det fortsatt betales innskudd for ikke skal være medlem av innskuddspensjonsordningen, når det fortsatt opparbeides alderspensjonsrettigheter i pensjonsordningen.»

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Den Norske Aktuarforening gir uttrykk for samme synspunkt som Kredittilsynet.

Kredittilsynet viser til at begrepet ytelsesplan, som er definert i lovutkastet § 1-2 første ledd bokstav d, omhandler ytelser som skal etableres utenfor innskuddspensjonsordningen. Det foreslås derfor at definisjonen utgår, eventuelt at den erstattes med en definisjon av pensjonsplan i henhold til lov om foretakspensjon.

Kredittilsynetmener videre at begrepet lønnsgrunnlag bør defineres i § 1-2. Kredittilsynet uttaler:

«I § 5-3 første ledd bokstav c er det foreslått at innskuddet for medlemmene kan fastsettes som en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag beregnet etter regler fastsatt i regelverket. Etter Kredittilsynets oppfatning bør begrepet lønnsgrunnlag defineres, blant annet for å sikre at lønnsgrunnlaget ikke fastsettes til en størrelse utover medlemmets lønn. En mulig definisjon kan være: «Lønnsgrunnlag: Hele lønnen eller lønnen utover en fastsatt minstelønn. Det ses bort fra lønn utover 12 G.»»

FNH og LO har merknader til definisjonen av samboere i § 1-2 annet ledd bokstav f. FNH viser til at det i regelverk og praksis vedrørende forsikring er mange ulike definisjoner av samboere. FNH anbefaler at det etableres en best mulig praktikabel og hensiktsmessig definisjon som legges til grunn i alle situasjoner hvor samboere er omfattet som forsikret eller sikret. LO viser til at det etter definisjonen av samboer i § 1-2 er krav om at forholdet har bestått uavbrutt de siste fem år før dødsfallet. LO påpeker at i øvrig norsk forsikring benyttes her to år, og mener at tilsvarende bør gjelde for lov om innskuddspensjon.

3.3.3 Departementets vurdering

Departementets forslag til definisjoner av enkelte sentrale begreper i lovforslaget fremgår av lovforslaget § 1-2. Det er foretatt en redaksjonell endring av bestemmelsen i forhold til utvalgets utkast, ved at definisjonene er samlet i ett ledd under bokstav a til p. For øvrig foreslås bare mindre endringer i forhold til utvalgets utkast.

Når det gjelder spørsmålet om definisjon av begrepet innskuddsfond, viser departementet til at bestemmelser om hvilke midler som skal inngå i innskuddsfondet og hvordan midlene kan benyttes, er gitt i lovforslaget kapittel 9. Departementet anser at det vanskelig kan gis en kort og konsis definisjon av begrepet innskuddsfond som samtidig er dekkende i forhold til disse bestemmelsene. Departementet finner det derfor ikke hensiktsmessig å gi en egen definisjon av innskuddsfond i lovforslaget § 1-2.

Det er fra Kredittilsynets side foreslått at begrepet lønnsgrunnlag defineres i lovforslaget § 1-2. Departementet viser til at begrepet lønnsgrunnlag er benyttet i lovforslaget §§ 5-3 og 5-5, som gir regler om fastsettelse av innskudd og beregning av lønn. I disse reglene er det foreslått at innskudd blant annet kan fastsettes som en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag beregnet etter regler fastsatt i ordningens regelverk. Det er lagt opp til at foretaket selv skal beslutte hvordan dette lønnsgrunnlaget skal fastsettes innenfor de rammer lovforslaget setter. Ut fra at begrepet lønn er definert i lovforslaget § 1-2 bokstav i og regler om beregning av lønn er gitt i lovforslaget § 5-5, kan departementet ikke se at det er behov for en definisjon som foreslått av Kredittilsynet.

Utvalget har definert medlemmer av pensjonsordningen i lovutkastet § 1-2 annet ledd bokstav d. Departementet viser til at det i lovforslaget her foreslås at også arbeidstakere som mottar Avtalefestet Pensjon skal være medlem av pensjonsordningen når dette følger av regelverket. Departementet foreslår at dette tas inn i definisjonen av medlemmer, slik det også er gjort i lov om foretakspensjon.

Enkelte høringsinstanser har påpekt at også personer som har uførepensjon bør være medlem av pensjonsordningen. Det skal da fortsatt betales innskudd for personen, slik at vedkommende opparbeider alderspensjonsrettigheter i pensjonsordningen gjennom ordningen med innskuddsfritak. Departementet viser til at det etter lov om foretakspensjon er et krav at uføredekningen skal omfatte slikt fritak. Departementet er enig i at det da også er rimelig at uførepensjonister skal være medlem i pensjonsordningen. Departementet foreslår en tilføyelse til utvalgets utkast til definisjon slik at definisjonen også omfatter «uførepensjonist som er blitt ufør mens han var i forsikringstakers tjeneste.» Definisjonen av medlemmer i lovforslaget er etter dette lik definisjonen av medlemmer i lov om foretakspensjon. Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav j.

Departementet slutter seg til utvalgets utkast til definisjon av pensjonskapital, jf. lovforslaget § 1-2 bokstav k. Det vises til at begrepene pensjonskapital og alderspensjonskapital har samme innholdsmessige betydning. I all hovedsak er begrepet pensjonskapital benyttet i proposisjonen her, men begrepet alderspensjonskapital er også benyttet enkelte steder for å få klart frem at det er opptjent rett til alderspensjon det er tale om.

Pensjonskapital skal etter forslaget omfatte innskudd foretatt i samsvar med innskuddsplanen med tillegg av tilført avkastning. I livsforsikringsselskaper og pensjonskasser skal pensjonskapitalen i tilfelle også omfatte andel av tilleggsavsetninger og kursreguleringsfond. Dette innebærer at andel av disse midlene skal omfattes dersom det finnes slike midler i selskapet. Departementet viser til at dette ikke vil være aktuelt for livsforsikringsselskaper med investeringsvalg, men heller ikke ordinære livsforsikringsselskaper vil nødvendigvis ha midler i tilleggsavsetninger eller kursreguleringsfond.

Departementet viser til at det er påpekt at tilleggsavsetningenes og kursreguleringsfondets egenskap av bufferkapital gjør midlene uegnet som del av grunnlaget for fastsettelse av pensjonsretten. Departementet viser til at andel av disse midlene først skal tilføres pensjonskapitalen ved utstedelse av pensjonskapitalbevis, og vil således ikke endre disse midlenes egenskap av bufferkapital for selskapet.

Til NPFs merknad om at det ikke synes å være samsvar mellom utvalgets utkast til § 3-5 (lovforslaget § 3-6) og definisjonen av pensjonskapital i § 1-2, vil departementet vise til at lovforslaget § 3-6 må ses i sammenheng med at kapittel 3 omhandler forvaltningen av innskudd og tilført avkastning av innskuddene for medlemmene i ordningen.

Departementet foreslår at det tas inn en definisjon av pensjonskapitalbevis i lovforslaget § 1-2 bokstav l. Definisjonen foreslås å lyde: «Kontrakt mellom institusjon og medlem som har trådt ut av en innskuddspensjonsordning som angir medlemmets rett til opptjent pensjonskapital i henhold til regelverket.» For øvrig vises det til de nærmere regler om utstedelse av pensjonskapitalbevis i lovforslaget § 6-2.

Departementet viser til at utvalgets utkast til definisjon av begrepet samboere er i samsvar med definisjonen av samboere i lov om foretakspensjon. Departementet er enig i at begrepet samboere bør defineres likt i lov om innskuddspensjon og lov om foretakspensjon, og slutter seg derfor til utvalgets utkast til definisjon. Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav o. Departementet vil i denne sammenheng vise til at finanskomitéen i sin behandling av Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon ba Regjeringen komme tilbake med en nærmere vurdering og eventuelle forslag til endringer av samboerdefinisjonene i forbindelse med oppfølgingen av NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet. Det vises til Innst.O. nr. 50 (1999-2000) side 11.

Departementet støtter utvalgets definisjon av ytelsesplan. Ytelsesplanen skal fastsette de uføre- og etterlattytelser som foretaket eventuelt har tegnet og som skal tas inn i ordningens regelverk. Slike forsikringer må tegnes etter lov om foretakspensjon, men denne adgangen er hjemlet i forslaget til lov om innskuddspensjon. Ytelsesplanen er derfor en del av regelverket i den kollektive innskuddspensjonsordningen som foretaket har opprettet for sine ansatte, og det er etter departementets syn behov for at en slik plan tas inn i regelverket slik at medlemmene sikres informasjon om disse ytelsene. Det vises til lovforslaget § 1-2 bokstav p.

3.4 Innskudd fra arbeidstaker

3.4.1 Utvalgets forslag

Innen kollektiv pensjonsforsikring inngås forsikringsavtalen mellom arbeidsgiveren og livsforsikringsselskapet. Det er således arbeidsgiveren som står ansvarlig for forsikringen. I foretakspensjon kan det imidlertid likevel avtales at arbeidstakerne bidrar med en andel av premien. For arbeidstakerne er premien fradragsberettiget i alminnelig inntekt, men ikke i personinntekt. Det innebærer at arbeidstakeren opptjener rettigheter i folketrygden basert på den andel vedkommende betaler. Slik sett har arbeidstakeren en fordel av å betale en andel av premien.

Tidligere var det ikke uvanlig at arbeidstakerne betalte en andel av premien i tjenestepensjonsordninger, men i de ordninger som er startet opp de senere år har dette forekommet kun unntaksvis. En oversikt over utbredelsen av slik egenandel er gitt i avsnitt 3.3 i NOU 1998: 1 Utkast til lov om foretakspensjon. I et utvalg av foretak med pensjonsordning hadde 18 prosent ordninger der de ansatte betalte et tilskudd. Tilskuddene var i størrelsesorden 2 prosent av lønn. Ordninger med tilskudd fra ansatte berørte om lag 10 prosent av alle medlemmer.

I dag er praksis at om arbeidstaker betaler tilskudd, må arbeidsgiver betale tilskudd av minst samme størrelse. Lov om foretakspensjon § 9-4 første ledd gir bestemmelser om at om arbeidstakerne skal betale tilskudd til pensjonsordningen, kan det årlige tilskudd for hver arbeidstaker ikke settes høyere enn 4 prosent av arbeidstakerens pensjonsgivende lønn. Tilskudd fra en arbeidstaker skal ikke i noe tilfelle utgjøre mer enn halvparten av den premie som skal betales for arbeidstakeren, jf. lov om foretakspensjon § 9-4 annet ledd.

Utvalget diskuterte om denne adgangen bør overføres til innskuddspensjon, slik at arbeidstakerne kan pålegges å betale en andel av årlig innskudd. Fordeling av innskuddet på arbeidsgiver og arbeidstaker kan gjøre det lettere å starte en innskuddspensjonsordning, i det arbeidsgiver slipper å bære den fulle kostnaden. Fordelingen måtte være den samme for alle ansatte, men slik at pensjonsordninger som har ulike innskuddssatser for ansatte ikke kan belaste lavtlønte for en høyere del av innskuddet enn høytlønte.

Slike innskudd reiser imidlertid en rekke vanskelige spørsmål knyttet bl.a. til fordeling av årets overskudd og fordeling av pensjonsordningens midler, herunder innskuddsfondet, ved opphør. Utvalget mente at ulempene ved slik arbeidstakerandel var større enn fordelene, og ville ikke foreslå adgang til slike innskudd.

Utvalget vurderte også om det for å øke utbredelsen av pensjonssparing bør åpnes adgang for at medlemmene i innskuddsordninger kan avtale egne innskudd under IPA-regelverket til samme konto i institusjonen, utover de innskudd som er avtalt i ordningens regelverk. Utvalgets flertall mente at dette vil komplisere ordningen. Det er for eksempel ulikt regelverk for IPA og innskuddspensjoner, noe som vil gi opphav til uklarhet og misforståelser. Foretaket vil også få et administrativt merarbeid med å håndtere to sett av innskudd for de ansatte. Det vil variere om medlemmene har IPA-delen eller ikke, og de må ha et apparat for å registrere endringer som medlemmene gjør i ordningen. Det kan også oppstå uklarheter knyttet til fordeling av årets overskudd.

Et mindretall i utvalget pekte på at sammenhengen mellom Individuell pensjonsavtale og innskuddsordninger er stor. Mindretallet mente at det kan være heldig at arbeidstakere i innskuddsordninger kan avtale egne tilskudd til samme konto i institusjonen ut over de innskudd som er avtalt i ordningens regelverk. Mindretallet mente at slike tilskudd burde skattemessig behandles som IPA og bl.a. inngå i taket for innskudd til IPA, men de for øvrig burde være å anse som innskuddspensjon og følge utbetalingsreglene for den innskuddspensjonsordning arbeidstakeren deltar i. Mindretallet antok at slik anledning vil kunne gi kostnadsgevinster i pensjonssparing og foreslo derfor følgende tilføyelse til lovutkastet som i tillegg kan utdypes i egen forskrift:

Ǥ 5-6 Innskudd fra arbeidstakere

En arbeidstaker som ikke har individuell pensjonsavtale, kan inngå avtale med institusjonen om innbetaling av eget årlig tilskudd i tillegg til det som regelverket fastsetter.»

3.4.2 Høringsinstansenes merknader

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)er uenig i at arbeidstakerne ikke skal ha anledning til å betale andel av innskuddet, og mener at dette bør være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker. Særlig mener HSH at det ikke er særskilte grunner til å ha ulik adgang i lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon. Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)er uenig i at arbeidstakerne ikke skal ha anledning til å betale andel av innskuddet, og mener at dette bør være opp til arbeidsgiver og arbeidstaker. Norsk Bedriftsforbundforeslår at isteden for at bedriften alene, eller ved delbetaling fra den ansatte, står for innskudd, bør medlemmet selv belastes for de avtalte innskuddene. For å lette administrasjonen, og sørge for at arbeidstakerne lettere benytter seg av pensjonssparing, kan bedriftene sørge for innbetalingene for sine arbeidstakere som er med på ordningen. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)mener at det i pensjonsordninger med egen pensjonskonto bør åpnes for at arbeidstakerne kan spare etter IPA-reglene på samme individuelle konto, men adskilt fra arbeidsgivers innskudd. NHO mener dette vil øke arbeidstakers forståelse av betydningen av arbeidsgivers innskudd, og samtidig skjerpe konkurransen blant øvrige tilbydere av IPA-konti.

Sosial- og helsedepartementetmener at det innenfor de angitte grenser for innskudd bør kunne åpnes for at arbeidstakere kan være med å dele innskuddet. For arbeidsgivere med dårlig inntjening kan dette være muligheten for at arbeidstakerne kan oppnå en kollektiv supplerende pensjonsordning. Kredittilsynethar forståelse for at arbeidstakerandel reiser en rekke problemer, bl.a. knyttet til fordeling av overskudd, og har ingen motforestillinger mot at det ikke åpnes for adgang for dette. Kredittilsynet støtter imidlertid mindretallets forslag om å åpne for adgang til arbeidstakerinnskudd i tillegg til ordinære innskudd fra arbeidsgiver, men peker på at slike innskudd bør foretas til separat konto adskilt fra de ordinære innskuddene fra arbeidsgiver.

Sparebankforeningen mener at for mange arbeidstakere vil innbetalingene fra arbeidsgiver være relativt lave. Den enkelte vil selv kunne ønske å betale inn noe på individuell basis, og etter foreningens syn ligger ordningen til rette for dette selv om det kan føre til noen flere problemstillinger og administrasjon. Foreningen mener at dette likevel vil være billigere enn å administrere innskuddsordning og annen pensjonsordning hver for seg. Etter Sparebankforeningens syn bør det derfor gis en generell adgang for egne innbetalinger, likevel slik at summen av innbetalinger det enkelte år ikke overstiger maksimalsatsen. Etter NPFssyn bør det også i innskuddsordninger være adgang til å anvende medlemsinnskudd. De selvstendige kommunale pensjonskasser ( DSKP) mener det er vanskelig å forstå at det ikke skal være hjemmel for å kreve arbeidstakerpremie, og mener dette vil skape unødig forskjell mellom regelverket for foretakspensjon og innskuddspensjon.

3.4.3 Departementets vurdering

Departementet viser til at innskudd fra arbeidstakeren reiser en rekke vanskelige tekniske avgrensingsspørsmål, bl.a. knyttet til fordeling av årets overskudd og fordeling av pensjonsordningens midler ved opphør. Slike problemer er mer åpenbare i innskuddsordninger enn i ytelsesordninger. Det vises bl.a. til overskuddsfordelingsproblematikken, som ikke oppstår i dagens forsikringsbaserte ordninger. Departementet kan ikke se hvordan dette spørsmålet skulle kunne løses på en hensiktsmessig måte i ordninger opprettet etter forslaget §§ 3-2 og 3-3. Dette vil særlig være vanskelig hvis en skulle tillate frivillige innskudd av varierende størrelse, både mellom medlemmer og over tid. Dette vil også vanskeliggjøre fordeling av pensjonsordningens midler ved opphør, noe som også vil være tilfelle for ordninger etter § 3-4. En slik ordning med ulike typer innskudd som skal holdes adskilt fra hverandre vil dessuten ha administrative kostnader.

Gevinsten som kunne oppnås ved å gi adgang til egne innskudd synes ut fra dette å være mindre enn ulempene. Særlig vil departementet peke på at en ordning som består av lave innskudd fra arbeidsgiver og i betydelig omfang tilleggsinnskudd fra arbeidstaker, enten frivillig eller obligatorisk, i stor grad vil framstå som individuell sparing og ikke som kollektiv pensjonssparing. Dette kan ikke sies å være i tråd med formålet med den særlige skattefavoriseringen av kollektive pensjonsordninger i arbeidsforhold. Departementet viser for øvrig til at adgang til å opprette ytelsesordninger med arbeidstakerinnskudd synes å være lite benyttet i ordninger som er opprettet de senere årene. Departementet støtter derfor utvalgets flertall.

I forbindelse med Kredittilsynets forslag om at det i tillegg til ordinære innskudd fra arbeidsgiver kan betales inn arbeidstakerinnskudd til separat konto, adskilt fra de ordinære innskuddene fra arbeidsgiver, vil departementet bemerke at institusjonen kan tilby slike separate IPA-konti i tilknytning til ordningen, uavhengig av lov om innskuddspensjon. Departementet ser derfor ikke behov for å regulere dette forholdet her.

3.5 Innskuddspensjon og foretakspensjon

3.5.1 Utvalgets forslag

Utvalget ble bedt i sitt mandat, jf. avsnitt 2.2.1, om å vurdere om det er mest hensiktsmessig å utarbeide utkast til en egen lov om innskuddspensjon eller utkast til et tillegg til lov om foretakspensjon. Utvalget mente at slik vurdering både har hensiktsmessighets- og tekniske sider.

Brukerne av loven vil være institusjoner, profesjonelle rådgivere, foretak og medlemmer i pensjonsordninger. For de profesjonelle i markedet kan en felles lov være en viss fordel, fordi disse vil kunne ha behov for komprimert informasjon, for eksempel til bruk ved sammenlikning av ulike egenskaper mellom foretakspensjon og innskuddspensjon. Foretak og medlemmer vil derimot ha foretatt de valg som krever sammenlikninger når en pensjonsordning er opprettet. I denne prosessen vil de som regel få profesjonell rådgivning. Deretter vil de normalt ikke ha vesentlig behov for sammenstilling av regelverkene. Derimot har de bruk for et enkelt og tilgjengelig regelverk for sin ordning. Utvalget mente at mye tilsier at hensynet til slike brukere bør tillegges størst vekt.

Utvalget viste videre til at utkastet på en del områder har fellestrekk med lov om foretakspensjon. Innskuddspensjon bygger likevel på andre prinsipper enn foretakspensjon. Dette innebærer at en del felter må vektlegges forskjellig i de to lovverkene. Blant annet kan enkelte forhold utformes enklere i innskuddspensjon enn i foretakspensjon. Antallet fellesbestemmelser vil derfor ikke bli så høyt, mens det derimot vil kreves at alternative løsninger for de ulike modellene spesifiseres på en rekke steder i loven. Hvis det er slik at forskjellige typer foretak velger foretakspensjon og innskuddspensjon, kan en konsekvens også være at det over tid er naturlig at lovbestemmelsene utvikler seg i noe forskjellig retning.

Utvalget mente videre at det lovteknisk vil være et omfattende komplisert og tidkrevende arbeid å integrere innskuddspensjon i lov om foretakspensjon uten at det nødvendigvis blir bedre tilpasset sentrale brukergrupper. På dette grunnlaget valgte utvalget å utarbeide en særskilt lov om innskuddspensjon for å oppnå det mest oversiktlige lovverket.

Et mindretall i utvalget så det likevel isolert sett som en fordel dersom regelverket knyttet til ytelsesbaserte pensjonsordninger og innskuddspensjonsordninger etter hvert kunne samordnes i en felles tjenestepensjonslov.

Utvalget foreslo videre i utkastet § 1-3 at Kongen kan fastsette nærmere regler til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.

3.5.2 Høringsinstansenes merknader

AktuarKonsulenters Forummener at forslaget til lov om innskuddspensjon i stor grad bygger på lov om foretakspensjon, og at mange likhetspunkter fører til at det vil være bedre å få begge typer pensjonsordninger inkorporert i én og samme lov. Forumet mener at utilsiktede forskjeller på denne måten kan bli luket bort, samtidig som de tilsiktede forskjellene kommer bedre fram. Den Norske Aktuarforeningviser til at ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger bygger på helt fundamentale forskjellige prinsipper, og at det som sådan kan være naturlig at de to typer ordninger reguleres i to separate lover. Foreningen viser videre til mindretallsmerknaden og at det er forhold som taler for en samordning. Forening tar ikke stilling til spørsmålet, men mener at det på grunn av lovforslagenes kompleksitet og at de på flere områder er sammenfallende vil bli en utfordring å praktisere to separate lover.

De selvstendige kommunale pensjonskasser (DSKP)mener at lovverket vil bli lettere tilgjengelig hvis lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold innarbeides i en og samme lovtekst. Etter Norges Pensjonskasseforenings (NPF)syn vil det ut fra en samlet vurdering være en betydelig fordel å samle bestemmelsene om ytelsesbaserte og innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i én lov.

Justisdepartementethar merket seg at utkastet til lov om foretakspensjon i arbeidsforhold har en rekke bestemmelser felles med lov om innskuddspensjon, men at det likevel vil bli betydelige forskjeller mellom de to lovene. Justisdepartementet har derfor ikke innvendinger mot at det foreslås en særskilt lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Kredittilsynetantar at det ikke er hensiktsmessig å vurdere en samordning til én lov nå. Tilsynet gir imidlertid uttrykk for at i den grad det er mulig, bør regler som i så stor grad som i dette tilfellet griper inn i hverandre, samles i ett regelverk.

NHOmener at regelverket for innskudds- og ytelsesordninger bør samles i en lov. NHO mener videre at det er blitt en betydelig ulempe at loven på mange områder er blitt en fullmaktslov hvor det henvises til forskrifter fra Kongen eller Kredittilsynet. Etter NHOs mening bør satser og grenser framgå direkte av loven. HSHmener at det vil være mange likhetspunkter mellom foretakspensjon og innskuddspensjon, bl.a. knyttet til overgangsreglene mellom pensjonsordninger, og at man vil være tjent med å samle bestemmelsene i ett regelverk. Oljeindustriens Landsforeningmener at bedriftslivet vil komme bedre ut på lang sikt dersom de to lovene ble utformet som en samlet lov om pensjonsforhold.

Kommunenes Sentralforbund (KS) mener at forslaget bør forenkles og innarbeides i lov om foretakspensjon som en integrert del av denne og ikke som en selvstendig lovtekst.

3.5.3 Departementets vurdering

Departementet er enig i utvalgets antakelse om at brukerne av utvalgets utkast vil falle i de ulike kategoriene institusjoner, profesjonelle rådgivere, foretak og medlemmer i pensjonsordninger. Foretak og medlemmer vil ha foretatt de valg som krever sammenlikninger mellom regelverket for hhv. innskudds- og foretakspensjon når en pensjonsordning er opprettet. I denne prosessen vil de som regel få profesjonell rådgivning. Deretter vil de normalt ikke ha vesentlig behov for sammenstilling av regelverkene. Derimot har de bruk for et enkelt og tilgjengelig regelverk for den ordningen de har, som ikke kompliseres av regler som hører til andre typer ordninger. Departementet mener at hensynet til slike brukere bør gå foran hensynet til profesjonelle brukere. Departementet legger vekt på at de profesjonelle i markedet kan forventes å sette seg grundig inn i bestemmelsene, enten de er nedfelt i en felles lov eller i to separate lover.

Departementet vil for øvrig peke på at pensjonsområdet består av en rekke ordninger, som alle er nedfelt i ulike regelverk. I denne sammenheng kan det nevnes at tjenestepensjonsordningen i Staten Pensjonskasse er nedfelt egen lov, mens tjenestepensjonsordningene i kommunene er regulert av tariffavtale og ulike forskrifter. IPA-ordningen, som på mange felt har nære tilknytningspunkter til bl.a. innskuddspensjon, er regulert i forskrift. Alle disse ulike supplerende pensjonsordningene er igjen regulert utenfor lov om folketrygd, som er bærebjelken i pensjonssystemet. At lov om foretakspensjon og lov om innskuddspensjon regulerer felter der det er likhetspunkter, kan derfor ikke tillegges spesiell vekt.

Departementet er også enig med utvalget i at selv om innskuddspensjon på en del områder har fellestrekk med forslaget til lov om foretakspensjon, bygger innskuddspensjon likevel på andre prinsipper enn foretakspensjon på viktige områder. Dette innebærer at en del felter må vektlegges forskjellig i de to lovverkene og at enkelte andre forhold kan utformes enklere i innskuddspensjon enn i foretakspensjon. Antallet fellesbestemmelser vil derfor ikke bli så høyt, mens det derimot vil kreves at alternative løsninger for de ulike modellene spesifiseres på en rekke steder i loven. Departementet mener at en over tid ikke kan se bort fra at lovbestemmelsene utvikler seg i forskjellige retning i de to lovene etter hvert som en får erfaring med innskuddspensjon. Også ut fra en slik mulighet synes det lite hensiktsmessig å utarbeide en felles lov.

Departementet legger også vekt på at det lovteknisk vil være et omfattende, komplisert og tidkrevende arbeid å integrere innskuddspensjon i lov om foretakspensjon på en meningsfylt måte, uten at produktet nødvendigvis blir bedre tilpasset sentrale brukergrupper. Departementet støtter derfor utvalgets beslutning om å utarbeide en særskilt lov om innskuddspensjon for å oppnå et mest mulig oversiktlig lovverk.

3.6 Forsikring i spareperioden

3.6.1 Utvalgets forslag

I mandatet for utvalget, jf. avsnitt 2.2.1, heter det i punkt 3 følgende:

«pensjonskapitalen skal i utbetalingsperioden kunne plasseres i rene sparekontrakter i bank, verdipapirfond og forsikringsselskap, eller som forsikringskontrakter i forsikringsselskap eller pensjonskasser».

Utvalget peker på at slik utkastet er utformet, vil forsikringsselskaper og pensjonskasser kunne tilby pensjonsordninger som er spareordninger. Utkastet vil derfor ikke diskriminere mellom ulike aktører. Utvalget mener likevel at det som et alternativ til spareordningene, bør være anledning til å etablere en pensjonsordning der pensjon bygges opp gjennom årlige kjøp av forsikringspoliser, jf. NOU 1999: 32 side 37:

«En slik ordning bør kunne utformes på grunnlag av innskudd som gir gradvis ytelsesoppbygging. Fordi ordningen dermed i en viss grad er ytelsesbasert, vil denne kunne ha som utgangspunkt en variabel eller «ikke-bindende» ytelsesplan. En slik ordning kan vanskelig utformes med individuelle konti og tilhørende investeringsvalg.»

Et flertall i utvalget la vekt på at en slik ordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjon, og mener derfor at den mest naturlig innarbeides som et tillegg i lov om foretakspensjon, og uttaler på utredningens side 37:

«Det synes neppe å være behov for mer enn et begrenset antall særbestemmelser. Lov om foretakspensjon vil dermed gjelde forsikringsbaserte pensjonsordninger, men lov om innskuddspensjon vil gjelde spareordninger uten hensyn til institusjonstype.»

Flertallet foreslår derfor at departementet utarbeider forslag til et slikt tillegg i lov om foretakspensjon.

Et mindretall i utvalget er enig i utvalgets hovedsynspunkt om at det bør være adgang til å foreta pensjonssparing i arbeidsforhold også med forsikringselement, men er av den oppfatning at bestemmelsen for pensjonsforsikringsordningen bør tas inn i lov om innskuddspensjon.

3.6.2 Høringsinstansenes merknader

Aktuarforeningen støtter forslaget om en ordning med årlige kjøp av forsikringspoliser og uttaler samtidig at de ikke tar stilling til om det bør være to separate eller en felles lov. Finansforbundet bemerker at de ser det som hensiktsmessig at forhold vedrørende innskuddspensjon reguleres i samme lov. De ser det videre som hensiktsmessig om alle forhold som vedrører innskuddspensjon trer i kraft på samme tidspunkt, og videre at innskuddspensjonsordninger med og uten dødelighetsarv bør ha samme muligheter når det gjelder kollektive og individuelle investeringsvalg.

FNH uttaler i sitt høringsbrev:

«For FNH er det ikke avgjørende om slike produktløsninger reguleres i denne loven eller i et tillegg til lov om foretakspensjon. Det sentrale for næringen er at ordninger med forsikringselement, herunder dødelighetsarv, og ordninger uten forsikringselement:

• gis samme skattemessige behandling

• likebehandles når det gjelder adgang til kollektive og individuelle investeringsvalg

• iverksettes samtidig»

Sosial- og helsedepartementet er av den oppfatning at det bør være adgang både til forsikringsordninger med dødelighetsarv i oppsparingsperioden så vel som spareordninger uten slik forsikringselement. Kredittilsynet er enig med utvalget i at det også bør utarbeides et regelverk basert på en forsikringsløsning. Kredittilsynet mener at det mest naturlige er at et samlet regelverk for innskuddspensjonsordninger tas inn i loven om innskuddspensjon, slik at alle lovreguleringer knyttet til innskuddspensjoner i arbeidsforhold blir samlet i én lov.

Om muligheten for investeringsvalg i slike ordninger sier Kredittilsynet:

«Kredittilsynet er ikke enig med utvalget når det konkluderes med at en innskuddsordning basert på forsikringsalternativet vanskelig kan utformes med individuelle kontoer og tilhørende investeringsvalg.

På individuell basis blir slike produkter allerede i dag aktivt markedsført av norske og utenlandske unit-linked selskaper (...). Etter Kredittilsynets oppfatning er den eneste forskjell mellom den individuelle investeringsløsningen i lovutkastet og IPA med investeringsvalg, at det i innskuddsordningen kommer en samlet innbetaling fra forsikringstaker som fordeles på de ulike medlemskontoer.»

Forbrukerrådet er enig i at det utarbeides en egen lov som omfatter spareprodukter i oppsparingsperioden, inkludert forsikringsselskapenes kapitaliseringsprodukter, og at forsikringsbaserte produkter innarbeides i lov om foretakspensjon.

3.6.3 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det i tillegg til spareordningene, bør være anledning til å etablere en pensjonsordning der pensjon bygges opp gjennom årlige kjøp av forsikringspoliser. Dette vil gi foretakene mulighet til å ha en forsikringsbasert pensjonsordning med dødelighetsarv, men uten den usikkerhet knyttet til framtidige premieinnbetalinger som ligger i en ytelsesordning etter lov om foretakspensjon.

Departementet deler videre flertallets oppfatning av at en slik forsikringsordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjonsordninger, og at det vil være mest hensiktsmessig å innarbeide den som et tillegg til lov om foretakspensjon. Departementet har merket seg at enkelte høringsinstanser mener at en slik ordning bør kunne tre i kraft på samme tidspunkt som lov om foretakspensjon og ny lov om innskuddspensjon. Departementet oppnevnte derfor 24. februar i år en arbeidsgrupppe ledet av professor Erling Selvig for å utarbeide utkast til lovregler om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon i pensjonsordning opprettet etter lov om foretakspensjon. Departementet har for øvrig merket seg at Kredittilsynet mener at slike ordninger bør kunne etableres med individuelle konti og investeringsvalg. Arbeidsgruppen er gitt følgende mandat:

«1.

Arbeidsgruppen skal utarbeide en rapport med utkast til lovregler om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjonsforsikring i pensjonsordning opprettet etter lov om foretakspensjon, jf. omtale av slik ordning i NOU 1999: 32 avsnitt 3.4.3.

Arbeidet skal ta utgangspunkt i de felles hovedhensyn som lå til grunn ved utarbeidelse av forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og lov om foretakspensjon. Det skal bl. a. legges særlig vekt på at et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte at tjenestepensjonsordningene skal støtte opp under folketrygden, at skattefavoriseringen berettiger at det stilles visse fordelingspolitiske krav til ordningen og at pensjonsordningen skal stimulere til yrkesdeltaking. Det vises i denne sammenheng til NOU 1999: 32 og til Ot. prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon.

2.

Arbeidsgruppen skal foreslå regler hvor arbeidsgiver tillates årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon med dødelighetsarv med de skattemessige virkninger dette vil ha etter lov om foretakspensjon. Pensjonsopptjening for det enkelte medlem i ordningen skal foregå løpende med endelig virkning, ved at medlemmet bygger opp en rekke i prinsippet uavhengige forsikringskrav, et for hvert medlemsår. Opptjeningsprinsippet skal således baseres på at arbeidsgiver ikke er forpliktet til ytterligere innbetalinger til medlemmet som følge av f. eks. lønnsendringer.

Arbeidsgruppen skal foreslå regler om ordningens «premiebetalingsplan», som bidrar til forholdsmessighet i opptjeningen av alderspensjon for medlemmer med ulik lønn på kjøpstidspunktet. Departementet viser i denne sammenheng til de vurderinger som er gjort i NOU 1999: 32 avsnitt 4.5.3 Forholdsmessighetsprinsippet, og til de innskuddsprofiler som er foreslått tillatt i utkast til lov om innskuddspensjon § 5-3. For å ivareta hensynet til at pensjonsytelsene skal være rimelige sett i sammenheng med den alderspensjon medlemmene kan motta fra folketrygden skal gruppen videre utarbeide forslag til regler om maksimal årlig premiebetaling/ytelsesoppbygging. Departementet viser i denne sammenheng til de vurderinger og siktemål som er gjort i NOU 1999: 32 avsnitt 4.5.4 Innskuddsgrenser.

Lovreglene skal så vidt mulig kunne innarbeides som alternative regler til lov om foretakspensjon kapittel 4 «Opptjening av alderspensjon». I likhet med det som er lagt til grunn i utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold skal det tas utgangspunkt i at opptjening av pensjon foregår fra medlemmet fyller 20 år, og så lenge medlemmet mottar lønn. Ved opptjening av pensjon skal det i den enkelte ordning kunne tas hensyn til at det er ulik levealder for kvinner og menn, slik at forventet pensjon for sammenlignbare personer av ulikt kjønn beregningsmessig blir like stor. Alderspensjonen i ordningen skal være livsvarig.

Arbeidsgruppen skal vurdere om årlig kjøp av ferdig betalt alderspensjon bør kunne etableres med individuelle konti tilknyttet investeringsvalg.

Ut over de føringer som er gitt ovenfor skal arbeidet baseres på lov om foretakspensjon slik den vedtas av Stortinget.

3.

Utkast til lovregler må ligge innenfor de forpliktelser som følger av EØS-avtalen.

4.

Arbeidsgruppen kan etablere kontakt med forsikringsbransjen og andre interesse- eller faggrupper etter behov.

5.

Arbeidsgruppen skal utarbeide utkast til høringsnotat. Fristen for arbeidsgruppens arbeid settes til 1. mai 2000.

6.

Finansdepartementet kan gjøre endringer, utdypninger og tillegg i mandatet.»

Det vises for øvrig til Innst.O. nr. 50 (1999-2000) der et bredt flertall i finanskomiteen uttaler følgende:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller seg positiv til en slik adgang. Flertallet viser samtidig til at det etter departementets syn reiser seg «store og kompliserte problemstillinger» i tilknytning til en slik adgang. Samtidig synes det ikke å være uenighet om at en adgang til investeringvalg i ytelsesbaserte ordninger vil kreve endringer i regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti m.m. Flertallet mener derfor det kan være hensiktsmessig at spørsmålet utredes før eventuell adgang til investeringsvalg iverksettes.

Flertallet legges videre til grunn at departementet utarbeider nødvendige endringer og utfyllende bestemmelser, slik at det eventuelt kan gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti, også slik at det på dette området sikres størst mulig grad av likebehandling mellom livsselskaper og pensjonskasser.

Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår flertallet at § 2-2 (4) utgår. Dette flertallet viser til at mange høringsinstanser går mot utvalgets og departementets forslag om at foretakspensjonsordning ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Det er blant annet påpekt at en adgang til investeringsvalg vil kunne bedre foretakenes mulighet for å finansiere ordningene, gi mulighet for en bedre risikostyring og redusere livsselskapenes konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette flertallet viser også til at Kredittilsynet mener det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti.»

I samråd med departementet har arbeidsgruppen på bakgrunn av finanskomiteens merknad også utredet muligheten for investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger.

Arbeidsgruppen avleverte sin rapport til Finansdepartementet 23. mai 2000. Den ble sendt på høring samme dag, med høringsfrist 1. august. Departementet tar sikte på å fremme en proposisjon om endring i lov om foretakspensjon høsten 2000.

3.7 Kombinerte pensjonsordninger

3.7.1 Utvalgets forslag

Likhetsprinsippet tilsier at alle arbeidstakere i foretaket som fyller kravene, skal opptas i foretakets pensjonsordning. Samme pensjonsplan skal gjelde for alle medlemmene i en foretakspensjonsordning, jf. lov om foretakspensjon § 2-3 annet ledd. Et unntak gjelder hvis foretaket allerede hadde pensjonsordning ved innføring av 1968-reglene, ved at foretaket da fikk anledning til å videreføre dagjeldende pensjonsplan uforandret for de som allerede var medlemmer, mens nyansatte deretter enten ble tatt opp i en ny ordning som oppfylte 1968-reglene eller ikke tatt opp i noen ordning. I mandatet blir det presisert at utvalget i sitt arbeid skal legge til grunn at en enkelt arbeidsgiver bare skal kunne ha én alderspensjonsordning for sine ansatte. Utvalget har likevel antatt at et foretak som har såkalt lukket ordning opprettet før 1968 for en del av sine ansatte, skal kunne opprette ny innskuddsordning for senere ansatte, forutsatt at disse ikke allerede er medlemmer av foretakspensjonsordning.

Enkelte foretak kan ønske å anvende sin pensjonsordning mer aktivt som en del av de samlede lønns- og arbeidsvilkår. Slike foretak kan finne det hensiktsmessig å tilby ulike pensjonsvilkår for ulike grupper ansatte. Andre foretak kan ha flere siktemål for sin pensjonsordning, og kan for eksempel ønske å ha en beskjeden ytelsesbasert ordning «i bunnen» og en innskuddsbasert ordning på toppen av denne. Hensikten med en slik kombinasjon kan være å gi både en form for sikring og et inntekts- og avkastningsavhengig tillegg.

Utvalget mente at alle medlemmer av pensjonsordningen bør ha de samme pensjonsvilkår. Kombinerte pensjonsordninger kan brukes til å belønne utvalgte deler av arbeidsstokken, mens andre deler får et dårligere produkt. Dette vil stride mot det likhetsprinsipp som er en viktig begrunnelse for å skattefavorisere pensjonsordninger. Adgangen til å ha flere ordninger i samme foretak vil dessuten komplisere systemet og gjøre det mindre oversiktlig, både for foretaket, medlemmene og for myndighetenes kontroll. Utvalget understreket at lovutkastet gir en rammelovgiving med store muligheter til å tilpasse ordningen til foretakets behov, gitt at visse krav til likebehandling er oppfylt.

Utvalget la dessuten vekt på at en med utkastet vil etablere innskuddsordninger innenfor skattefavoriseringen. Formålet er at innskuddspensjoner skal være et alternativ for foretak som ikke har sett seg i stand til å opprette ytelsesordning. Den framtidige utvikling kan, når en har etablert og vunnet erfaring med innskuddsordninger, gå i ulike retninger som utvalget mener bør vurderes på et senere tidspunkt.

Et mindretall i utvalget påpekte at med den dynamikk og de strukturendringer som skjer i arbeidslivet, er det nødvendig å ta hensyn til foretakenes behov for fleksibilitet og til å tilpasse sin pensjonsordning til skiftende framtidige behov, og mente at det derfor bør åpnes for å kunne kombinere for eksempel en foretakspensjonsordning og en innskuddsordning innen det enkelte foretak. Parallelle pensjonsordninger i ett foretak bør, etter mindretallets mening, kunne brukes til å etablere pensjonsløsninger for svært ulikt sammensatte arbeidstakergrupper innenfor et foretak.

3.7.2 Høringsinstansenes merknader

Arbeids- og administrasjonsdepartementeter av den oppfatning at mulighetene for å kombinere en ytelsesbasert og en innskuddsbasert pensjonsordning i arbeidsforhold bør vurderes, for å sikre pensjonsrettigheter best mulig. Kredittilsynethar i utgangspunktet også en viss forståelse for at et foretak skal kunne ha anledning til å kombinere ulike alderspensjonsordninger. Tilsynet er imidlertid svært skeptisk til at adgang til parallelle ordninger skal benyttes til å etablere ulike løsninger for ulike grupper arbeidstakere, og mener kombinerte ordninger vil kunne åpne for at man skreddersyr innskuddsordninger for begrensede grupper av arbeidstakere. Videre peker tilsynet på at pensjonsordninger med skattebegunstigelse må underlegges bestemte krav til de samlede pensjonsytelser, hensyntatt ytelser fra folketrygden, og at dette blir ytterligere komplisert dersom det gis adgang til å kombinere flere pensjonsordninger. Tilsynet peker også på at kombinasjonsløsninger vil vanskeliggjøre kontrollmulighetene for skattemyndighetene. På denne bakgrunn støtter Kredittilsynet at den enkelte arbeidsgiver bare kan etablere én pensjonsordning.

Forbrukerrådetmener det er en fare for at flere arbeidsgivere vil gå over fra ytelsesbasert til innskuddsbasert ordning fordi dette er en billigere ordning, og at dette kan slå uheldig ut for de ansatte. Forbrukerrådet mener derfor at det bør være mulig å lukke eksisterende ordning, eventuelt parallelt med opprettelse av innskuddspensjonsording for nyansatte. Det bør være opp til den enkelte arbeidstaker å bestemme hvilken ordning vedkommende skal tilhøre.

Finansforbundetmener at bedrifter bør kunne etablere begge typer ordninger samtidig, slik at ordningene kan kombineres i en pensjonsordning. FNHmener at loven bør gi adgang til å ha parallelle ordninger. Med parallelle ordninger tenker FNH først og fremst på situasjonen der en eksisterende ordning lukkes for nye medlemmer, men videreføres for alle som var med i ordningen før den ble lukket, parallelt med en ny ordning for nye arbeidstakere. NPF mener at det bør overveies nærmere å gi adgang til kombinerte ordninger, og at det under enhver omstendighet bør være adgang til å ha ytelses- og innskuddsordning parallelt, slik at et foretak kan ha en innskuddsbasert ordning for enkelte ansatte og ytelsesordning for andre.

Oljeindustriens Landsforeningmener at det bør være valgfritt å velge ytelsesbasert pensjon i kombinasjon med innskuddspensjon, eller å kunne ha parallelle ordninger. HSHmener også at det er viktig at foretakene får lov til å lukke eksisterende pensjonsordninger, og at de bør gis mulighet til å etablere foretaks- og innskuddsordninger parallelt. Videre er HSH opptatt av at foretakene får anledning til å kombinere ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger. HSH mener at ulike styrker og svakheter i disse ordningene gjør at kombinasjoner vil være et godt alternativ for foretakene. NARFmener at kombinerte ordninger vil gi foretakene langt større mulighet til å tilby en pensjonsordning som er tilpasset foretakets bæreevne og arbeidsstokkens sammensetning, og at kombinerte ordninger vil være et godt alternativ. Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO)mener at det bør åpnes for kombinasjon av ytelsesbaserte og innskuddsbaserte pensjonsordninger, og at det utarbeides egne regler for dette. KS mener også at det bør åpnes for kombinerte ordninger.

3.7.3 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at de høringsinstansene som har uttrykt ønske om å åpne for kombinasjoner av pensjonsordninger ikke har noen entydig oppfatning av hva som skal forstås med kombinerte ordninger. En form for kombinasjon kan innebære å ha ulike ordninger for deler av arbeidsstokken, basert på at enten arbeidsgiver eller arbeidstaker foretar valget av hvilken pensjonsordning den enkelte skal tilhøre. En annen kombinasjonsform er å ha begge ordninger for alle medlemmer av arbeidsstokken. Ulike kombinasjonsformer kan reise noe ulike problemstillinger.

Departementet vil peke på at ulike ordninger for ulike deler av arbeidsstokken vil innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet og føre til større ulikheter mellom medlemmene. Det vil også bryte med likebehandlingsprinsippet hvis arbeidsgiver direkte eller indirekte kan kanalisere ulike grupper av arbeidstakere inn i ulike ordninger. Det vises til at ulike gruppers forutsetning for å foreta rasjonelle valg mellom pensjonsordninger kan være svært forskjellige. Departementet mener at hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet til et foretaks skattefavoriserte pensjonsordning skal behandles likt, og være undergitt samme regelverk.

Departementet viser til at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesordninger vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer, og at det i praksis trolig ikke er mulig å sikre at prinsippene om forholdsmessighet og likebehandling oppfylles. Departementet vil for eksempel peke på at en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert ordning og en innskuddsbasert pensjon på toppen, vil kunne føre til at bare de med relativt høy lønn får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de med lavere lønn pga. høy kompensasjon fra folketrygden, ikke får vesentlige ytelser fra denne, men i praksis henvises til innskuddsordningen. Departementet vil i denne sammenheng påpeke at innskuddsordninger normalt vil eksponere arbeidstakerne sterkere mot finansiell risiko enn det som er tilfellet i ytelsesordninger. En bør unngå å åpne opp for ordninger som forskjellsbehandler grupper av ansatte i samme foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. Spesielt må det anses som uheldig hvis de lavlønte utsettes for større finansiell risiko enn de øvrige.

Når det gjelder spørsmål om anledning til å videreføre gjeldende ordning for de som allerede er medlemmer, og opprette en billigere innskuddspensjonsordning for nyansatte, vil departementet gå i mot at arbeidstakere forskjellsbehandles etter ansettelsestidspunkt. Dette vil klart stride mot likebehandling i pensjonssammenheng.

Både lukkeadgang og adgang til ulike former for parallelle ordninger vil være meget vanskelig å innarbeide i det foreslåtte lovverket. Det vil bl.a. være nødvendig å gi slipp på sentrale prinsipper om forholdsmessighet og likebehandling, noe som vil kreve betydelig omarbeiding av både lov om foretakspensjon og forslaget til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet kan som nevnt ovenfor vanskelig se hvordan en eventuelt skulle regulere de to lovene for å sikre likebehandling i kombinasjonsordninger. Det ville i så fall kreve en detaljregulering som må være klart uønsket ut fra formålet med ordningene om å åpne mulighet for enklere ordninger, særlig rettet mot foretak som ikke ser seg i stand til å opprette ytelsesbasert foretakspensjon. Departementet vil for øvrig bemerke at åpning for innskuddspensjon i seg selv er en stor reform, og som bringer inn mange nye usikkerhetsfaktorer. Departementet vil derfor advare mot å trekke inn ytterligere kompliserende elementer før en får erfaring med hvordan slike ordninger vil fungere.

Praktiske ulemper og kostnader ved å skulle praktisere og administrere to parallelle regelsett på samme område som følge av at to ulike ordninger lever side om side, vil være betydelige både for foretak og arbeidstakere. Dette gjelder ikke bare for bedriftene, men også for forsikringsselskapene og pensjonskassene og i tilknytning til myndighetenes kontroll- og tilsynsoppgaver. Slik adgang vil også virke i motsatt retning av det felles ønske om forenkling som myndigheter, arbeidstakere og arbeidsgivere har. For foretakene vil lukking og kombinerte ordninger dessuten føre til meget vanskelige og kostnadskrevende avklaringer, for eksempel ved framtidige fusjoner eller fisjoner.