2 Bakgrunn for lovforslaget
2.1 Kort om tidligere behandling
Hylland-utvalget (Pensjonsforsikringsutvalget) foreslo i sin utredning «Private pensjonsordninger» (NOU 1994: 6) å innføre adgang til innskuddsbasert tjenestepensjon med skattefordel. Utvalget omtaler innskuddsbasert tjenestepensjon som en ordning hvor «arbeidsgiver tilfører hvert medlems pensjonskonto innskudd av nærmere angitt størrelse. Arbeidsgivers pensjonsforpliktelse oppfylles gjennom betaling av innskuddet.» Ved disse ordningene «er innbetalingene spesifisert, mens ytelsene utgjøres av innbetalte midler med tillegg av fondsavkastning». I en ordning slik den er skissert av Hylland-utvalget, er det den enkelte arbeidstaker som bærer den finansielle risiko knyttet til finansiering av framtidig pensjonsytelse.
I Velferdsmeldingen ble forslaget om innføring av innskuddsbasert tjenestepensjon drøftet med utgangspunkt i forslaget fra Hylland-utvalget og høringsuttalelsene til dette utvalgets innstilling. Det ble imidlertid konkludert med fortsatt å forbeholde skattefavorisering av tjenestepensjon til de ytelsesbaserte ordninger.
I Innst.S. nr. 180 (1995-96) om Velferdsmeldingen skriver finanskomiteen til sosialkomiteen:
«Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Stephen Bråthen, har merket seg at mange små og mellomstore bedrifter ikke har opprettet tjenestepensjonsordninger (TPES). Disse medlemmene ser ikke bort ifra at dette kan ha noe med regelverket for TPES å gjøre. Disse medlemmene ser det som ønskelig at alle ansatte også i privat sektor kan tilbys en tjenestepensjonsordning. Disse medlemmene viser til at Finansdepartementet har nedsatt et utvalg til å utrede et eget lov og regelverk for tjenestepensjonsordningene i bedriften. Disse medlemmer vil be om at utvalgets mandat utvides til også å omfatte utredning av ulike former for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger. Disse medlemmer forutsetter at saken forelegges Stortinget i egnet form.»
Ut fra dette ble følgende voteringsforslag tatt inn i innstillingen (forslag 27):
«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til regelverk for innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i forbindelse med den bebudede proposisjonen om regelverk for de private tjenestepensjonsordningene.»
Dette forslaget ble under debatten den 14. mai 1995 omgjort til et oversendelsesforslag (med en henstilling til Regjeringen av samme innhold) og dette ble vedtatt oversendt uten realitetsvotering.
I Nasjonalbudsjettet 1997 ble det pekt på at innskuddsbaserte ordninger reiser spørsmål med særlige utredningsbehov, og det ble konkludert med at:
«Det er nå ikke hensiktsmessig at utvalget som utarbeider modernisert lovtekst for dagens ytelsesbaserte tjenestepensjonsordninger får tilleggsmandat som gjelder utredning av innskuddsordninger(...)»
Regjeringen varslet i Nasjonalbudsjettet 1997 at den ville arbeide videre med å belyse de ulike spørsmål og komme tilbake med en fornyet vurdering av innskuddsbasert tjenestepensjon på et senere tidspunkt.
I forbindelse med finansinnstillingen ble det etter forslag fra Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Venstre og representanten Bråthen fattet følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringen senest i Revidert nasjonalbudsjett 1997 komme tilbake med en fornyet vurdering av innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger.»
I Revidert nasjonalbudsjett 1997 ble hovedproblemene knyttet til innskuddsbasert tjenestepensjon gjennomgått på nytt, med følgende konklusjon:
«For å framskaffe nødvendig materiale og tilrettelegge for den videre politiske beslutningsprosess, vil Regjeringen derfor nedsette et offentlig utvalg for å belyse alle viktige sider ved innskuddsbasert tjenestepensjon innenfor en ramme av de samlede norske pensjonsordningene.»
Spørsmålet om innskuddsbasert tjenestepensjon ble på nytt drøftet i Stortinget i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1998. Et flertall bestående av alle partier unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti fattet da følgende vedtak:
«Stortinget ber Regjeringa fremje forslag om å innføre ei ordning med innskottsbasert tjenestepensjon som skattemessig skal jamstellast med ytelsesbasert tjenestepensjon, med sikte på gjennomføring i 1999.»
I innstillingen fra finanskomiteen heter det bl.a.:
«Komiteen sine medlemer fra Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre viser til omtalen av det arbeid som er på gang når det gjeld innskotsbasert pensjon i arbeidstilhøve i meldinga om revidert nasjonalbudsjett side 126. Arbeidsgruppa sin rapport vil etter planen liggje føre 15. august i år. Regjeringa vil så raskt som mogleg etter det leggje fram forslag til innskotsbaserte ordningar, primært som alternativ til dagens ytingsbaserte ordningar. Desse medlemene førutset at den/dei ordningane som vert fremja sikrar arbeidstakarane sine interesser og at dei provenymessige verknadane i tilstrekkeleg grad er tilpassa dei langsiktige omsyn til norsk økonomi. På noverande tidspunkt ligg det ikkje føre konkrete modellar.»
Den nevnte arbeidsgruppen ble nedsatt av Finansdepartementet i mars 1998 og skulle vurdere hovedspørsmålene knyttet til å utvide den skattemessige særbehandlingen av pensjoner i arbeidsforhold til også å omfatte innskuddsbaserte pensjonsordninger, som et grunnlag for et eventuelt lovarbeid. Arbeidsgruppen avga sin rapport 20. august 1998.
Arbeidsgruppen konkluderer med at det i utgangspunktet er de samme grunnleggende hensyn som skal ivaretas av pensjonsordninger i arbeidsforhold, uavhengig av om de er ytelses- eller innskuddsbaserte. Slike hensyn er bl.a. at ordningen skal være et supplement til folketrygden, at den skal sikre likebehandling av medlemmer og ansatte, og at den skal ha en viss stabilitet og forutsigbarhet. Arbeidsgruppen la til grunn at en innskuddsbasert pensjonsordning bør inngå som en del av en mer helhetlig pensjonspolitikk. I tråd med oppfatningen til flertallet i Sosialkomitéen ved behandlingen av Velferdsmeldingen, innebærer dette at utformingen av innskuddsbaserte ordninger må ses i sammenheng med folketrygdens pensjoner, offentlige- og private tjenestepensjoner, egne pensjoner, pensjonistbeskatningen og pensjonistenes levekår mer i sin alminnelighet.
Arbeidsgruppen sier på side 40 i sin rapport:
«Pensjonspolitisk er det et stort spenn mellom de likhetskrav som gjelder i foretak med gunstige tjenestepensjonsordninger og folketrygdens oppgaver for hele befolkningen. I begge tilfeller er det likevel spørsmål om utjevning, og dermed om regler som kan sikre en viss fordelingsmessig rimelighet i forhold til en uregulert situasjon.»
Arbeidsgruppen har i sin drøfting av den skattemessige behandlingen lagt til grunn at en innskuddsbasert ordning bør oppfylle viktige hovedhensyn bak TPES og foretakspensjon for at det skal kunne innrømmes fradrag for innskudd på lik linje med det som gjelder for premier til disse ordningene. Arbeidsgruppen skriver i sin rapport (side 9):
«Arbeidsgruppen mener at kriteriet for å gi en skattefavorisering «på lik linje med» TPES bør være at ordningen oppfyller viktige hovedhensyn som det har vært lagt vekt på ved utformingen av TPES. Hvis det åpnes for innskuddsbaserte ordninger hvor det stilles vesentlige lempeligere betingelser, men med samme skattefavorisering, kan resultatet bli at mange eksisterende ordninger avsluttes for å etablere innskuddsbaserte ordninger.»
Arbeidsgruppens rapport ble fulgt opp i Nasjonalbudsjettet 1999, lagt fram av Regjeringen Bondevik. Det ble da bl.a. lagt vekt på at skattestimulert pensjonssparing skal være klart avgrenset fra ordinær sparing. Videre legges det til grunn at forhold som ikke er direkte knyttet opp mot om ordningen er innskudds- eller ytelsesbasert, i størst mulig grad bør underlegges de samme krav i de to ordningene. På side 172 heter det:
«Et slikt utgangspunkt er rimelig ut fra at det er de samme hovedhensyn som ivaretas gjennom ordningene. Slike felles krav vil bl.a. være krav om aldersgrense og livslang utbetaling, krav om pensjonsplan i foretaket samt et krav om at ordningen skal omfatte samtlige ansatte etter nærmere regler.»
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det også vekt på at det ut fra formålet med tjenestepensjonsordninger er naturlig at alderspensjon i skattestimulerte ordninger skal vare livet ut, og gi minst like god inntektssikring sent i alderdommen som like etter at yrkeskarrieren er avsluttet. På side 172 står det videre om dette:
«Et krav om at ordningen skal gi minst like god inntektssikring sent i alderdommen som tidlig, innebærer derfor etter departementets vurdering at pensjonskapitalen før utbetalingene starter må konverteres til et forsikringsprodukt med dødelighetsarv og en garantert årlig avkastning som minst må være 0 prosent.»
I Nasjonalbudsjettet 1999 ble det også lagt til grunn at det er rimelig at de maksimale innskuddene rettes inn mot å gi en kompensasjon på linje med det som er vanlig i ytelsesbaserte ordninger, dvs. om lag 66 prosent av sluttlønn sammen med folketrygden.
I behandlingen av Nasjonalbudsjettet 1999 hadde Stortinget få merknader til dette.
Forslag til nytt lovverk for ytelsesbaserte pensjonsordninger ble lagt fram i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) Lov om foretakspensjon. Lov om foretakspensjon trer i kraft fra og med den tid Kongen bestemmer. Forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold har i en rekke spørsmål tatt utgangspunkt i lov om foretakspensjon, bl.a. gjelder dette i spørsmål som omhandler medlemskap, innskuddsfond, medlemmenes rett til oppsparte midler, virkning av opphør av ordningen, konsernforhold og sammenslåing av foretak. Felles løsninger i disse spørsmålene er viktig for å sikre at de pensjonspolitiske målsettinger som ligger til grunn for den skattemessige særbehandlingen av begge ordningene oppfylles i foretakene, uavhengig av hvilken ordning foretaket velger å opprette. Slike felles løsninger forhindrer videre utilsiktede konkurransemessige forskjeller mellom de typer av institusjoner som kan tilby ordningene.
2.2 Lovutvalget
2.2.1 Utvalgets mandat
Utvalget som utredet innskuddspensjon i arbeidsforhold ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 5. mars 1999. Utvalget fikk følgende mandat:
«1.
Utvalget skal utarbeide forslag til lovverk om innskuddsbasert tjenestepensjon i arbeidsforhold. Arbeidet skal bygge på de retningslinjer for utformingen av slike ordninger som er gitt i avsnitt 6.1 i Nasjonalbudsjettet 1999 og på utredningen «Hovedspørsmål ved innskuddsbasert tjenestepensjon», som ble avgitt til Finansdepartementet 20. august 1998.
Ved utarbeidelsen av forslag til lovverk skal utvalget særlig legge vekt på at et flertall i sosialkomiteen ved behandlingen av Velferdsmeldingen uttalte at tjenestepensjonsordningene skal støtte opp under folketrygden. Det ble også lagt vekt på at skattefavorisering berettiger at det stilles visse fordelingspolitiske krav til ordningen. Ved utformingen av forslagene skal utvalget legge vekt på at de skal stimulere til yrkesdeltaking. Sentrale, felles hovedretningslinjer for tjenestepensjonsordninger som er lagt til grunn i forslaget til lov om foretakspensjon skal også legges til grunn i arbeidet med innskuddsbaserte ordninger.
2.
Forslaget til lovverk skal gi rom for de tre utformingene av innskuddsbasert pensjon som er skissert i Nasjonalbudsjettet 1999, og i den bakenforliggende utredningen:
En utforming der kapitalen i pensjonsordningen forvaltes kollektivt, og avkastning på ordningens midler utover en garantert avkastning tilbakeføres arbeidsgivers premiefond, og skal brukes til pensjonsformål.
En utforming der kapitalen i pensjonsordningen forvaltes kollektivt, og all avkastning på ordningens midler tilføres arbeidstakerne gjennom økning av premiereserven. Pensjonsplanen kan åpne for kollektivt investeringsvalg.
En utforming der arbeidsgiverens tilskudd betales inn på arbeidstakers individuelle pensjonskonto. Avkastningen på midlene tilføres pensjonskontoen. Pensjonsplanen kan åpne for individuelle investeringsvalg.
3.
I arbeidet skal det bl.a. legges til grunn:
I en skattestimulert, innskuddsbasert tjenestepensjonsordning skal alderpensjonen være obligatorisk. Andre ytelser, som uførepensjon og pensjon til etterlatte samt premiefritak, kan komme i tillegg.
At lovverket skal gi åpning for utforminger hvor pensjonskapitalen i oppsparingsperioden skal kunne plasseres i rene sparekontrakter i bank, verdipapirfond og forsikringsselskap, eller som forsikringskontrakter i forsikringsselskap eller pensjonskasser. Sparekontrakter skal før utbetalingene starter konverteres til et forsikringsprodukt som gir stabile livsvarige ytelser.
Innskudd som tilfredsstiller kravene til innskuddsbasert pensjonsordning skal være fradragsberettiget for arbeidsgiver, og arbeidstaker skal ikke fordelsbeskattes.
Det skal være visse krav til fordelingen av innskudd på innskuddstidspunktet mellom medlemmene i ordningen. Utvalget skal ta utgangspunkt i de innskuddssatser som er skissert i Nasjonalbudsjettet 1999 og i den bakenforliggende utredningen.
Det skal være anledning til noe større innskudd i den enkelte ordning for kvinner enn for menn, innenfor maksimalsatsene og inntil et nivå som beregningsmessig gir like stor årlig pensjonsytelse for kvinner og menn.
En enkelt arbeidsgiver skal bare kunne ha én alderspensjonsordning for sine ansatte. Arbeidsgiver som skifter ordning, skal kunne opprettholde den gamle ordningen for arbeidstakere med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder.
Prinsippene for medlemskap i ordningen skal i hovedsak følge de prinsippene som gjelder for ytelsesbaserte ordninger. Spørsmål knyttet til eldre arbeidstakeres medlemsskap vurderes særskilt. Aldersgrensen skal være som i ytelsesbaserte ordninger.
Utvalget skal videre utrede hensyn og løsninger knyttet til:
skatt på avkastning og avkastningsgaranti som tiltak for å utjevne faktiske alderspensjoner i ytelses- og innskuddsbaserte ordninger
spørsmålet om å åpne for investeringsvalg i innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger i sammenheng med ordningens utforming
pensjonskassenes rolle når det gjelder innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger
arbeidstakeres muligheter til å gjøre egne innskudd i en innskuddsbasert tjenestepensjonsordning
flytterett til midler i innskuddsbaserte ordninger
behandling av pensjonsordningens midler ved foretaksendringer.
4.
Forslaget til lovverk må ligge innenfor de forpliktelser som følger av EØS-avtalen.
5.
Utvalget kan etablere kontakt med forsikringsbransjen og andre interesse- eller faggrupper etter behov.
6.
Fristen for utvalgets arbeid settes til 1. september 1999.
7.
Finansdepartementet kan gjøre endringer, utdypninger og tillegg i mandatet.»
I brev fra Finansdepartementet 9. september 1999 ble fristen endret til utgangen av oktober 1999.
2.2.2 Utvalgets sammensetning og arbeid
Utvalget hadde følgende sammensetning:
Professor Erling Selvig (leder)
Adm. dir. Erik Garaas
Underdirektør Jan K. Kristensen
Avdelingsdirektør Hilde Olsen
Adm. dir. Trond R. Reinertsen
Avdelingsdirektør Aase Rokvam
Rådgiver Vibeke Skou
Aktuar Jo Aabakken
I overensstemmelse med utvalgets mandat ble det opprettet en referansegruppe hvor berørte parter har hatt mulighet til å komme med merknader underveis i utvalgets arbeid. Denne referansegruppen hadde representanter fra Akademikerne, Akademikernes Fellesorganisasjon, Den norske Bankforening, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Landsorganisasjonen i Norge, Norges Forsikringsforbund, Norske Pensjonskassers Forening, Næringslivets Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen, Verdipapirfondenes Forening og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund.
Utvalget overleverte sin innstilling til Finansdepartementet den 3. november 1999.
2.3 Høring
Utvalgets utredning «Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold», ble i en foreløpig utgave sendt på høring ved brev av 3. november 1999. 10. desember 1999 forelå utredningen som NOU 1999: 32 Utkast til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, ettersendt til høringsinstansene samme dag. Høringsfristen har vært 3. februar 2000.
Følgende høringsinstanser har hatt merknader til utvalgets innstilling:
Akademikerne
AktuarKonsulenters Forum (AKF)
Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD)
Den norske Advokatforening
Den Norske Aktuarforening
Den norske Revisorforening
De selvstendige kommunale pensjonskasser (DSKP)
Finansforbundet
Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH)
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forbrukersamvirket (NKL)
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)
Justis- og politidepartementet
Kommunenes Sentralforbund (KS)
Konkurransetilsynet
Kredittilsynet
Landslaget for Regnskapskonsulenter (LRK)
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Likestillingsombudet
Norges Arbeidsgiverforening for virksomheter med offentlig tilknytning (NAVO)
Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening (NARF)
Norges Bondelag
Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
Norges Rederiforbund
Norges Skogeierforbund
Norsk Bedriftsforbund
Norske Pensjonskassers Forening (NPF)
Norsk Misjonsråd
Norwegian Insurance Partners (Non Marine) AS (NIP)
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Nærings- og handelsdepartementet (NHD)
Oljeindustriens Landsforening (OLF)
Rikstrygdeverket (RTV)
Skattedirektoratet (SKD)
Sosial- og helsedepartementet (SHD)
Sparebankforeningen i Norge
Statens Pensjonskasse (SPK)
Sysselmannen på Svalbard
Utenriksdepartementet
Verdipapirfondenes Forening
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Økokrim
Følgende høringsinstanser har opplyst at de ikke har hatt merknader til utvalgets innstilling:
Brønnøysundregistrene
Datatilsynet
Fiskeridepartementet
Forsvarsdepartementet
Kirke, utdannings- og forskningsdepartementet
Kommunal- og regionaldepartementet
Landbruksdepartementet
Miljøverndepartementet
Norges Bank
Norsk Oppgjørssentral ASA
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Samferdselsdepartementet
Statistisk sentralbyrå
2.4 Stortingets behandling av forslag til lov om foretakspensjon
Ved arbeidet med utkast til lovregler om innskuddspensjon, tok lovutvalget utgangspunkt i lov om foretakspensjon, jf. Ot.prp. nr. 47 (1998-99), bl. a. for å oppnå at de sentrale hovedretningslinjene skulle være felles i ordningene. Stortinget vedtok i behandlingen av lov om foretakspensjon enkelte endringer i forhold til det forslaget som var lagt frem, jf. Innst.O. nr. 50 (1999-2000). Av viktige endringer nevnes her kort at:
Etter lov om foretakspensjon skal alderspensjon til medlemmet vare i minimum ti år. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) var det foreslått krav om livsvarig alderspensjon.
Medlemmer som førtidspensjoneres med Avtalefestet pensjon (AFP) kan etter lov om foretakspensjon fortsette som medlem i ordningen med rett til opptjening, dersom dette er avtalt. I forslaget til lov var det foreslått at slike tidligere arbeidstakere ikke skulle være medlemmer.
Etter lov om foretakspensjon kan kompensasjonsgraden ikke overstige 70 prosent for den del av medlemmets lønn som ligger mellom 6 og 12 G. I Ot.prp. nr. 47 (1998-99) ble det foreslått at kompensasjonsgraden ikke skulle overstige 80 prosent for lønn mellom 6 og 9 G, og ikke overstige 50 prosent for inntekt mellom 9 og 12 G.
Regjeringen har ved utarbeidelsen av forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold lagt vekt på å oppnå felles hovedretningslinjer på de omtalte punkter og har derfor, i tråd med vedtatte lov om foretakspensjon, foreslått tilsvarende endringer i forhold til utvalgets utkast.
Under Stortingets behandling av Ot.prp. nr. 47 (1998-99) uttalte videre finanskomiteen følgende om adgangen til å tilby foretakspensjon som livsforsikring med investeringsvalg, jf. Innst. O. nr. 50 (1999-2000) side 16:
«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, mener det er mye som taler for å gi adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger, og stiller seg positiv til en slik adgang. Flertallet viser samtidig til at det etter departementets syn reiser seg «store og kompliserte problemstillinger» i tilknytning til en slik adgang. Samtidig synes det ikke å være uenighet om at en adgang til investeringsvalg i ytelsesbaserte ordninger vil kreve endringer i regelverket, blant annet knyttet til avkastningsgaranti m.m. Flertallet mener derfor det kan være hensiktsmessig at spørsmålet utredes før eventuell adgang til investeringsvalg iverksettes.
Flertallet legger videre til grunn at departementet utarbeider nødvendige endringer og utfyllende bestemmelser, slik at det eventuelt kan gis adgang til investeringsvalg med avkastningsgaranti, også slik at det på dette området sikres størst mulig grad av likebehandling mellom livselskap og pensjonskasser.
Et annet flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, ber Regjeringen komme tilbake til dette i forbindelse med proposisjonen om innskuddspensjoner. På denne bakgrunn foreslår dette flertallet at § 2-2 (4) utgår. Dette flertallet viser til at mange høringsinstanser går mot utvalgets og departementets forslag om at foretakspensjonsordning ikke kan inngås som livsforsikring med investeringsvalg. Det er blant annet påpekt at en adgang til investeringsvalg vil kunne bedre foretakenes mulighet for å finansiere ordningene, gi mulighet for en bedre risikostyring og redusere livselskapenes konkurranseulempe i forhold til pensjonskassene. Dette flertallet viser også til at Kredittilsynet mener det bør vurderes modeller for livsforsikring med investeringsvalg med avkastningsgaranti.»
Regjeringen har bl.a. på denne bakgrunn utarbeidet forslag til lov om innskuddspensjon slik at disse pensjonsordningene kan utformes med investeringsvalg. Når det gjelder videre utredning av spørsmålet om investeringsvalg i foretakspensjon, vises det til avsnitt 3.6.3.
2.5 Internasjonale forpliktelser
EØS-avtalen bygger på prinsippet om en «EØS-lisens», som innebærer at finansielle tjenesteytere, herunder livsforsikringsselskaper, som har fått konsesjon i sitt hjemland, også skal kunne tilby tjenester eller etablere seg i andre EØS-land gjennom grenseoverskridende virksomhet, eller gjennom etablering av filial. Tilsynet med finansielle tjenesteytere er basert på hjemlandskontroll, som innebærer at hovedansvaret for institusjonstilsynet hviler på myndighetene i det landet hvor tjenesteyteren har fått konsesjon.
Artikkel 4 i EØS-avtalen fastsetter et forbud mot enhver forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. I artikkel 31 fastslås retten for borgerne i medlemsstatene til fritt å kunne etablere virksomhet innenfor samtlige medlemsstater i EØS-området, uten noen form for restriksjoner. Adgangen til å opprette agenturer, filialer eller datterselskaper er særskilt nevnt. Det presiseres at etableringsadgangen også omfatter en rett til å utøve virksomheten på de vilkår som lovgivningen i etableringsstaten fastsetter for egne borgere. Videre følger det av avtalens artikkel 36 at det ikke skal være noen restriksjoner på adgangen til å tilby tjenester på tvers av landegrensene innenfor avtaleområdet. Artiklene gjelder som norsk lov, jf. lov av 27. november 1992 nr. 109 (gjennomføringsloven) § 1. På forsikringsområdet er disse prinsippene konkretisert gjennom det såkalte tredje livsforsikringsdirektiv (Rdir 92/96). Direktivet er en del av tilleggsavtalen til EØS-avtalen, jf. St.prp. nr. 40 (1993-94).
Det følger således av EØS-avtalen at Norge ikke har adgang til å opprettholde eller fastsette regler som fører til faktisk forskjellsbehandling av norske finansielle tjenesteytere og EØS-foretak som driver tilsvarende virksomhet. Finansielle tjenesteytere fra annen EØS-stat kan utøve virksomhet her i landet gjennom filial eller ved såkalt grensekryssende virksomhet.
EUs regelverk vedrørende tjenestepensjonsordninger ble i 1997 gjennomgått i et «Green Paper» utarbeidet av EU-kommisjonen (Supplementary Pensions in the Single Market). Grønnboken ble i 1999 fulgt opp med en Kommunikasjon, «Towards a single market for supplementary pensions» (Com. (1999) 134 final). Som følge av dette arbeider EU for tiden med å utarbeide et direktiv om tilsyn med pensjonskasser, og regler om aktivasammensetning og beregning av forpliktelser i disse pensjonsinnretningene. En av hensiktene med direktivet er å sikre et virksomt indre marked også for pensjonskasser. Det er videre opprettet et pensjonsforum, som bl.a. skal drøfte tiltak og virkemidler for å fjerne egenskaper ved pensjonssystemene når disse kan være til hinder for arbeidskraftens mobilitet i unionen.
Med forbehold om Stortingets samtykke, besluttet EØS-komitéen 25. juni 1999 å innlemme Rdir. 98/49/EF om «trygging av rettane til supplerande pensjon for arbeidstakarar og sjølvstendig næringsdrivande som flyttar innanfor Fellesskapet» i EØS-avtalen. Direktivet omhandler pensjonsrettigheter i frivillige eller pliktige supplerende pensjonsordninger, bortsett fra de ordninger som hører inn under rådsforordning (EØF) nr. 1408/71. Direktivets bestemmelser innebærer bl.a. at eventuelle krav om videreføring av opptjente pensjonsrettigheter ved betalingsopphold skal vurderes likt, uavhengig av om pensjonstaker blir værende i medlemsstaten eller flytter til en annen EØS-stat. Medlemsstatene skal sikre at pensjonsytelser, fratrukket eventuelle skatter og transaksjonskostnader, kan utbetales i andre EØS-stater enn der pensjonsordningen er etablert. Videre må det være mulig at arbeidstaker som midlertidig er utplassert i annen EØS-stat for sin vanlige arbeidsgiver, fremdeles kan betale innskudd til en supplerende pensjonsordning etablert i hjemlandet. Innskudd til slik supplerende pensjonsordning i hjemlandet skal gi fritak for en eventuell plikt til å betale innskudd til supplerende pensjonsordning i annen medlemsstat. Direktivet forplikter også medlemsstatene til å gjennomføre tiltak for at arbeidsgiver og ansvarlig forvalter av supplerende pensjonsordning gir pensjonstaker som flytter til annen medlemsstat, tilstrekkelig informasjon om pensjonsrettigheter og tilgjengelige valg under ordningen. Fristen for gjennomføring av direktivet i norsk rett er 25. juli 2001. Finansdepartementet legger til grunn at lov om innskuddspensjon vil oppfylle de krav Rdir. 98/49/EF stiller til pensjonsordninger. For øvrig vises til omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) side 74 og 75.
Som nevnt kort innledningsvis omfatter ikke EØS-avtalen medlemsstatenes lovgivningskompetanse med hensyn til direkte beskatning. Lov om foretakspensjon og forslag til lov om innskuddspensjon innebærer en kobling mellom pensjonsordning og skattelov. Det vises her til reglene i skatteloven om rett til inntektsfradrag for premie og tilskudd til ordningen, og forutsetningen om at kravene til ordningen i lovforslaget er oppfylt for rett til slikt inntektsfradrag.
Reglene om inntektsfradrag har tradisjonelt vært basert på det såkalte P-prinsippet. Dette innebærer at inntektsfradraget har blitt gitt under forutsetning om at de senere pensjonsutbetalingene kommer til beskatning her i landet. Videre har det vært av betydning å kunne føre kontroll med at utbetalingene blir innberettet til ligningsmyndighetene, slik at en har vært sikret at disse rent faktisk kommer til beskatning. Endelig har en sett det som viktig å kunne føre kontroll med at de kravene til ordningen som er fastsatt i lovgivningen som forutsetning for skattefavoriseringen, faktisk overholdes.
Departementet legger til grunn at det ikke vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen å stille krav om at selskap som tilbyr skattefavorisert pensjon må være etablert her i landet gjennom datterselskap eller filial. Etter utvalgets syn er et slikt krav nødvendig for å kunne ivareta hensynet til effektiv skattekontroll. Det vises her til at det ikke vil være mulig for norske myndigheter å foreta kontroll med selskaper uten slik etablering, eller å håndheve eventuelle sanksjoner overfor disse. Kravet om etablering her i landet innebærer at innskuddspensjonsordninger, på samme måte som foretakspensjonsordninger, ikke vil kunne tilbys gjennom grensekryssende virksomhet.
Gjeldende regelverk skiller mellom forsikringsselskaper hjemmehørende innenfor og utenfor EØS. Livsforsikringsselskap med hovedsete i annen EØS-stat kan i henhold til gjeldende regelverk drive virksomhet i Norge gjennom filial to måneder etter at Kredittilsynet har mottatt melding om filialetablering fra tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland. Grensekryssende virksomhet kan påbegynnes når selskapet har mottatt bekreftelse fra sitt hjemlands tilsynsmyndighet om at denne har sendt melding om den planlagte virksomhet til Kredittilsynet. Det er et vilkår for virksomhetsutøvelsen at selskapet har tillatelse til å drive tilsvarende virksomhet i hjemlandet og er undergitt tilsyn fra myndighetene der.
Spørsmålet om utenlandske EØS-selskapers adgang til å opprette innskuddspensjonsordning her i riket, må vurderes på bakgrunn av de skattefordeler som er knyttet til ordningen. Å nekte et EØS-selskap som har arbeidstakere ansatt her i landet å opprette slik ordning, må i utgangspunktet antas å være i strid med EØS-avtalen.
For så vidt gjelder grensekryssende virksomhet, har EU-Domstolen i den såkalte Bachmann-dommen åpnet for en innskrenkende tolkning av artikkel 4, begrunnet med sammenheng i skattesystemet og hensynet til effektiv skattekontroll. Domstolen fastslo at vertslandet kan nekte å innrømme fradrag som gjestearbeidende skattyter har tegnet i livsforsikringsselskap i sitt hjemland.
Med utgangspunkt i en vurdering av Bachmann-dommen ble privat tjenestepensjonsforsikring som er tegnet i utenlandsk livsforsikringsselskap som er etablert i Norge, omfattet av lov om foretakspensjon. For nærmere omtale av dommen og vurderinger av denne, vises til redegjørelse i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) Lov om foretakspensjon. Loven innebærer at det skal innrømmes skattemessig særbehandling for foretakspensjon til norsk livsforsikringsselskap eller til filial i Norge av et utenlandsk livsforsikringsselskap. Slike filialer kan være EØS-selskaper som driver filialvirksomhet på grunnlag av sitt hjemlands konsesjon. Andre utenlandske selskaper må ha konsesjon fra norske myndigheter.
EØS-avtalen inneholder forbud mot forskjellsbehandling av arbeidstakere på grunnlag av statsborgerskap når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår. Ut fra bestemmelsens formål må begrepet «andre arbeidsvilkår» forstås vidt. Under arbeidet med Ot.prp. nr. 47 (1998-99) ble det lagt til grunn at medlemskap i et foretaks pensjonsordning faller inn under artikkel 28 på bakgrunn av at slikt medlemskap er en del av de ordinære lønns- og arbeidsvilkår. Ved utformingen av de alminnelige regler om medlemskap i en pensjonsordning, ble det tatt hensyn til dette. Rett til medlemskap er således knyttet til selve ansettelsesforholdet. Finanskomiteen sluttet seg i Innst. O. nr. 50 (1999-2000) til denne vurderingen.
Rådsdirektiv 77/187/EØF om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ivaretakelse av arbeidstakernes rettigheter ved overdragelse av foretak, bedrifter eller deler av bedrifter, er inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII pkt. 23. EØS-reglene er gjennomført i norsk rett ved endring av arbeidsmiljøloven i 1992, da et nytt kapittel om arbeidstakernes rettigheter ved virksomhetsoverdragelse mv. ble innført. Det framgår av direktivet at bestemmelsens formål er å verne arbeidstakerne ved skifte av innehaver av bedriften, og særlig sikre at arbeidstakernes rettigheter blir ivaretatt. Spørsmålet om bestemmelsen omfatter pensjonsrettigheter, er omhandlet i to forhåndsavgjørelser fra EFTA-domstolen. I rådgivende uttalelser har EFTA-domstolen besvart spørsmål fra hhv. Gulating lagmannsrett og Stavanger byrett om direktivet gir arbeidstakerne en rett til å beholde den pensjonsforsikring som de hadde hos den tidligere innehaver, slik at den nye innehaveren vil være rettslig forpliktet til å fortsette å innbetale premier til tjenestepensjonsforsikringen. Det vises til Ot.prp. nr. 47 (1998-99) for nærmere omtale av ovennevnte avgjørelser. På bakgrunn av de to avgjørelsene ble det i lov om foretakspensjon lagt til grunn at EØS-reglene ikke pålegger ny arbeidsgiver etter virksomhetsoverdragelsen en plikt til å opprettholde pensjonsordning for de ansatte som har hatt pensjonsordning hos tidligere arbeidsgiver. Direktivet skiller mellom framtidige rettigheter og ervervede rettigheter. Det følger av artikkel 3 nr. 3 annet ledd at medlemsstatene skal vedta de nødvendige tiltak for å ivareta arbeidstakernes interesser med hensyn til ervervede rettigheter til alderspensjon, herunder pensjon til etterlatte. Bestemmelsen tar sikte på å gi vern for arbeidstakeres helt eller delvis ervervede pensjonsrettigheter. Det ble videre lagt til grunn at bl.a. forslagene til regler vedrørende rett til fripolise ved opphør av medlemskap, forslaget til regler om sammenslåing av foretak, regler om deling av foretak og forsikringsvirksomhetslovens regler om flytting av pensjonsordninger, vil være slike tiltak som direktivets artikkel 3 nr. 3 annet ledd omhandler.
Etter EØS-avtalen artikkel 69, som svarer til EF-traktaten artikkel 119, skal avtalepartene gjennomføre prinsippet om lik lønn til kvinnelige og mannlige arbeidstakere for samme arbeid. EØS-avtalens artikkel 69 gjelder som norsk lov, jf. lov av 27. november 1992 nr. 109 (gjennomføringsloven). Lønn er definert som alminnelig grunnlønn eller minstelønn og all annen godtgjøring som arbeidsgiveren på grunn av arbeidsforholdet direkte eller indirekte betaler arbeidstakeren i penger eller i naturalia. Artikkelen utfylles bl.a. av Rdir. 86/378/EØF av 24. juli 1986 om gjennomføring av prinsippet om lik behandling av menn og kvinner i yrkesbaserte trygdeordninger, inntatt i EØS-avtalens vedlegg XVIII pkt. 20. Det følger av direktivets artikkel 2 at direktivet får anvendelse for pensjonsordninger som skal supplere eller erstatte de offentlige trygdeordninger. Etter artikkel 5 er det som hovedregel ikke tillatt å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn bl.a. når det gjelder beregning av premie/innskudd og beregning av ytelser. Forbudet gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling.
I Rdir. 86/378/EØF artikkel 6 er det oppregnet eksempler på bestemmelser som etter sitt innhold vil være i strid med kravet om likebehandling av kvinner og menn. I oppregningen inngår bestemmelser som fastsetter forskjellig nivå på innskudd både fra arbeidstakere og arbeidsgivere, jf. artikkel 6 bokstav i. Bestemmelsen ble presisert ved Rdir. 96/97/EØF av 20. desember 1996 som endrer Rdir. 86/378/EØF. Rdir. 96/97/EØF ble tatt inn i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning 6. mars 1998. Etter endringsdirektivets artikkel 6 bokstav i skal som hovedregel arbeidsgivers innskudd i innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger være likt for kvinner og menn. Et unntak gjelder dersom formålet med praksisen er å oppnå like eller tilnærmet like årlige pensjonsytelser til begge kjønn. Etter direktivbestemmelsen er det således en adgang til å ha innskuddsbaserte tjenestepensjonsordninger der arbeidsgiveren yter forskjellige innskudd for kvinner og menn dersom praksisens formål er like pensjonsutbetalinger.
Flere saker om rekkevidden av EF-traktaten artikkel 119 har vært forelagt EF-Domstolen til forhåndsavgjørelse. Det følger av EF-Domstolens praksis at retten til å være omfattet av en arbeidsgiverfinansiert tjenestepensjonsordning omfattes av lønnsbegrepet i art. 119 og dermed faller inn under forbudet mot forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn. I den såkalte Barber-dommen konkluderte EF-Domstolen med at pensjon som utbetales i hht. kontraktsfestede pensjonsordninger er en ytelse som arbeidstaker mottar fra arbeidsgiver som følge av arbeidsforholdet. Slik pensjonsytelse omfattes dermed av Traktatens artikkel 119. I andre dommer er det vurdert om ulike forhold har vært å anse som forskjellsbehandling i strid med artikkel 119. For nærmere beskrivelse av disse dommene vises til Ot.prp. nr. 47 (1998-99).
Spørsmålet om det er forenlig med artikkel 119 å hensynta forsikringstekniske beregnede forskjeller i dødsrisiko på grunnlag av kjønn, ble forelagt EF-Domstolen bl.a. i den såkalte Coloroll-saken. Det ble i denne saken reist spørsmål bl.a. om det er forenlig med artikkel 119 å utbetale ytelser eller andre beløp som beregnes ut fra forsikringstekniske faktorer som fører til forskjellige resultater for kvinner og menn. EF-Domstolen fastslo i sin avgjørelse at forskjellige pensjonsutbetalinger (engangsytelser eller beløp som trer i steden for ytelsene) for kvinner og menn, som følge av at det brukes forsikringstekniske beregningsprinsippet når premiebeløpene fastsettes, ikke er i strid med artikkel 119. Nærmere beskrivelse av saken er gitt i Ot.prp. nr. 47 (1998-99).
EØS-reglenes generelle virksomhetsregel fremgår av rådsdirektiv 79/267/EØF (første livsforsikringsdirektiv). Artikkel 1 nr. 2 bokstav b omhandler kapitaliseringsvirksomhet med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, mot innbetaling av engangsbeløp eller terminpremier. Det følger av artikkel 8 at hjemstaten skal kreve at forsikringsforetakene som søker om tillatelse skal begrense sin forretningsvirksomhet til virksomhetene fastsatt i dette direktiv og virksomhet som følger direkte av dette, og utelukke all annen næringsvirksomhet.
Bestemmelsen anses implementert i norsk rett ved lov av 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet § 7-1, der det heter at et forsikringsselskap kan bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med kravet om konsesjon i § 2-1, der det heter at et forsikringsselskap kan ikke drive virksomhet uten tillatelse av Kongen.
Utvalget har foreslått at innskuddspensjon skal kunne tegnes som sparekontrakt, såkalt "kapitaliseringsprodukt", i livsforsikringsselskap og pensjonskasse. Det følger av forskrift av 18. september 1995 nr. 797 om inndeling i forsikringsklasser som grunnlag for konsesjonstildeling § 1 VI at i livsforsikring gis det konsesjon blant annet for virksomhet i forsikringsklasse «Kapitaliseringsprodukter». Klassen omfatter i dag kun sparekontrakter med utgangspunkt i aktuarielle beregninger, som består av forpliktelser av fastsatt varighet og størrelse, og som er inngått som individuell pensjonsavtale i samsvar med forskrift av 25. september 1997 nr. 1023 om individuelle pensjonsavtaler etter skatteloven (IPA-forskriften). Klassen må eventuelt utvides dersom den skal omfatte innskuddspensjon i arbeidsforhold slik at kravet til aktuarielle beregninger gjelder også for forsikringsselskap som ønsker å tilby innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet legger til grunn at krav om rentegaranti basert på aktuarielle beregninger er et nødvendig og tilstrekkelig krav i forhold til de virksomhetsbegrensningsreglene som følger av EØS-reglene. Krav om rentegaranti vil også gjelde for unit-link selskaper.