10 Kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker

10.1 Plikt for kommunen til å ha en rådgivende enhet for narkotikasaker

10.1.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslo innføring av en kommunal plikt til å etablere en rådgivende instans (rådgivende enhet for narkotikasaker) som det sentrale organisatoriske grepet for å kunne gjennomføre rusreformen. Plikten skulle innføres gjennom en ny bestemmelse i helse- omsorgstjenesteloven kapittel 7.

Utvalgets navn på enheten – rådgivende enhet for narkotikasaker – springer ut av at modellen omfatter en kanalisering av alle personer som ilegges en møteplikt av politiet, uavhengig av potensielt tjenestebehov og/eller ønske om hjelp, til enheten. Enheten skal kunne gi adekvat og tilpasset råd og veiledning om risiko og konsekvenser av narkotikabruk samt informasjon om hjelpetilbud som finnes til alle brukergrupper. Valg av utrykket narkotikasaker følger av utvalgets konklusjon om å utelukke personer som bryter lov og forskrift grunnet beruselse eller påvirkning av alkohol fra modellen, jf. utvalgets mandat.

Rusreformen innebærer at ansvaret for samfunnets reaksjoner på avdekket bruk og besittelse av narkotika til egen bruk overføreres fra justissektoren til helsetjenesten. Praktisk løses denne overgangen ved at politiet med hjemmel i en ny bestemmelse i politiloven kan ilegge en person oppmøteplikt for den rådgivende enheten.

Utvalget så flere grunner til å velge å foreslå en kommunal forankring i eksisterende lovverk som regulerer en tjeneste som allerede finnes i alle landets kommuner. Blant annet anså utvalget det som betydningsfullt at enheten hadde geografisk nærhet til den som pålegges møteplikt. Det gjør det mulig å gjennomføre selve møtet innen kort tid og gjør det enkelt for personen det gjelder å oppfylle oppmøteplikten. Utvalget antok videre at mange personer som kanaliseres inn i modellen sannsynligvis enten er kjent av kommunens tjenester fra tidligere, eller har behov for kommunale tjenester uavhengig av eventuelt samtidig behov for spesialisthelsetjenester. Dette taler også for en organisering på kommunalt nivå.

Utvalget fant ikke grunner for å foreslå at personer som ilegges en plikt av politiet som følge av overtredelse av forbudet mot narkotika skal ha andre rettigheter til nødvendige helse- og velferdstjenester enn det som følger av dagens regelverk. Utvalget fant heller ikke faglige grunner til å foreslå et oppfølgingsregime, for noen brukergrupper, som har form av sanksjoner eller som forutsetter utvidet adgang til bruk av tvang innenfor helsetjenesten. Videre anså utvalget at oppgavene som skal utføres av instansen – råd, veiledning, utredning av tjenestebehov og henvisning til øvrige kommunale tilbud eller spesialisthelsetjenesten – allerede er oppgaver som inngår i kommunenes plikter etter helse- og omsorgstjenesteloven.

En integrert modell, der den nye funksjonen – å ta imot personer som ilegges møteplikt av politiet – integreres i eksisterende helse- og omsorgstjeneste, fremsto for utvalget som det mest kostnadseffektive alternativet og langt mindre stigmatiserende enn for eksempel opprettelsen av et parallelt nemndsystem.

Utvalgets modell lar kommunene stå fritt til å organisere denne funksjonen ut fra sine lokale forutsetninger, herunder å inngå interkommunalt samarbeid der forholdende ligger til rette for det. Kommunene vil organisatorisk kunne plassere enheten i den delen av helse- og omsorgstjenesten som de finner mest hensiktsmessig, under forutsetning av at behovet for nødvendig kompetanse og samhandling ivaretas.

Utvalget anbefalte også at det etableres en lokal samarbeidsavtale mellom politiet og rådgivningsenheten med henblikk på mest mulig effektiv samhandling og oppfølging av pålegg fra politiet.

Utvalgets forslag innebærer at Helse- og omsorgsdepartementet vil ha det overordnede ansvaret for de rådgivende enhetene for narkotikasaker som følge av forankringen i helse- og omsorgstjenesteloven. Utvalget foreslo videre at Helsedirektoratet kunne tillegges delegert ansvar for styring og faglig oppfølging. For å sikre tverrsektoriell ansvarsforankring foreslo utvalget å opprette et tverrdirektoralt råd (for narkotikasaker), ledet av Helsedirektoratet, med medlemmer fra Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet, Politidirektoratet, Kriminalomsorgsdirektoratet, Arbeids- og velferdsdirektoratet og Utdanningsdirektoratet, og opprettelse av eget brukerutvalg i tilknytning til dette rådet. Rådet skulle innledningsvis ha ansvar for implementering av modellen og deretter sikre enhetlig faglig praksis nasjonalt gjennom systematisk opplæring og utarbeidelse av veiledende materiell og senere ha ansvar for evaluering, overvåking, videreutvikling og vedlikehold av modellen.

10.1.2 Høringsinstansenes syn

De fleste høringsinstansene synes å støtte at funksjonen plasseres på et kommunalt nivå dersom reformen skal gjennomføres.

KS er den høringsinstansen som tydeligst er mot innføring av en kommunal plikt til å opprette en rådgivende enhet for narkotikasaker. KS anser at modellen legger for store føringer på kommunene, blant annet gjennom kompetansekravene. KS legger en prinsipiell argumentasjon for sitt syn der hensynet til det lokale selvstyret veier tungt. KS ser således forslaget som i strid med retningslinjene for utforming av lover og forskrifter rettet mot kommunesektoren, ved å gi detaljerte anvisninger til hvordan kommunene skal løse sine oppgaver. KS mener videre at forslaget kan hindre effektiv ressursbruk i kommunene og bidra til mindre fleksibilitet.

Andre høringsinstanser synes derimot utvalgtes forslag er for uklart og peker på behov for en mer standardisert tilnærming og enhetlig organisering, og ønsker ytterligere konkretisering av roller og ansvarsoppgaver. Videre utrykkes det behov for at enhetens mandat og innhold må være klart definert og nasjonalt standardisert for å sikre likt innhold og redusere risiko for uønskede variasjoner. Flere helseforetak peker nettopp på dette. Helse Fonna HF uttrykker at det er:

«Noe uklart vedrørende organisering av kommunale rådgivningsenhetene, her bør en konkretisere mer og avklare roller, ressurser og ansvarsområder.»

Innvendinger mot utvalgets forslag handler likevel i mindre grad om organisatorisk forankring eller forvaltningsmessig plassering enn om utvalgets prinsipielle standpunkt om at en samtykkebasert helsetjeneste utelukker bruk av sanksjoner og at det ikke foreligger faglig grunnlag for utvidet adgang til å anvende tvang.

10.1.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viderefører Rusreformutvalgets forslag om å innføre en kommunal plikt til å etablere en rådgivende enhet for narkotikasaker med hjemmel i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester.

Departementet støtter seg på utvalgets begrunnelser for at dette ansvaret plasseres på kommunalt nivå, som følger prinsippet om lavest mulig effektive innsatsnivå. Hensynet til nærhet til instansen som skal gjennomføre møtet og nærhet til kommunale tjenestetilbud mv, tilsier også at plikten bør hvile på kommunene.

Departementet legger videre til grunn utvalgets resonnement for en integrert modell, det vil si plassering av den nye funksjonen i eksisterende regelverk og kjent struktur innenfor den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Departementet anser også at de oppgavene som følger av utvalgets foreslåtte innretning føyer seg inn i rekken av oppgaver som allerede er kjent for kommunene og som følger av dagens bestemmelser i helse- og omsorgstjenesteloven. Modellen fremstår derfor som mer kostnadseffektiv enn andre modeller som utvalget skisserte, for eksempel en nemdsmodell, se NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp, kapittel 16.

Departementet mener at opprettelsen av en slik enhet kan bidra til at tjenestene tidligere kan bli kjent med brukere av narkotika i kommunen og iverksette tiltak, særlig overfor unge på et tidligere tidspunkt og uten de negative konsekvenser som kan følge av en strafferettslig tilnærming.

Departement finner i gjennomgangen av høringssvar ikke at det er anført argumenter som tilsier at funksjonen bør plasseres på et annet forvaltningsnivå.

Departementet er opptatt av at tjenestetilbud til mennesker med narkotikaproblematikk verken skal oppfattes som en særomsorg eller etableres utenfor de ordinære helse- og omsorgstjenestene. Kommunenes ansvar for å yte nødvendige helse- og omsorgstjenester til personer med rusproblematikk er tydeliggjort i helse- og omsorgstjenesteloven § 3-1 annet ledd.

Det har videre blitt løftet kritikk mot selve navnet på enheten. Helsedirektoratet oppfatter at enhet for narkotika saker er et navn som kan være stigmatiserende for brukere som pålegges oppmøte for enheten. Helsedirektoratet foreslår at man vurderer om det er mulig å finne et mer egnet navn på enheten som ikke inneholder ordet narkotika.Rettspolitisk forening «er negativ til utvalgets forslag om at enheten skal bære navnet «Rådgivende enhet for narkotikasaker», da dette viser tilbake til straffesektoren, noe som er uheldig i retningsskiftet fra straff til hjelp» og foreslår «Rådgivende enhet for bruk av illegale rusmidler». Norsk Sykepleierforbund foreslår på sin side «Rådgivende og koordinerende enhet – rus», da de mener det bør tilligge enheten et koordineringsansvar.

Departementet har forståelse for innvendingene, men finner likevel at utvalgets benevning er beskrivende for organets funksjon og oppgaver. Overtredelse av forbudet mot narkotikalovgivningen er videre foranledningen for å ilegges møteplikt og koordineringsansvaret som Norsk Sykepleierforbund peker på, ivaretas allerede gjennom bestemmelser om individuell plan, koordinator mv, og foreslås ikke innlemmet i den rådgivende enhetens funksjoner.

Departementet foreslår som nevnt innledningsvis en plikt for kommunen til å opprette en rådgivende enhet for narkotikasaker i henhold til utvalgets forslag. Formålet med pliktbestemmelsen er å organisatorisk forankre ansvaret for samfunnets reaksjon på avdekket ulovlig befatning med narkotika til egen bruk i helse- og omsorgstjenesten. Enheten skal ta imot personer som er ilagt møteplikt av politiet i henhold til ny bestemmelse i politiloven § 9 c og personer som er ilagt møteplikt som vilkår for påtaleunnlatelse mv.

Departementet foreslår at plikten fastsettes i ny § 3-9 b i helse- og omsorgstjenesteloven.

Antall saker for den rådgivende enheten vil kunne variere stort mellom kommuner og departementets forslag innebærer at kommunen kan organisere sin oppgaveløsning relativ fritt utover plikten som følger av bestemmelsen nevnt over. Kommunene kan organisatorisk plassere enheten i den delen av helse- og omsorgstjenesten som de finner mest hensiktsmessig for enhetens oppgaveløsning. I mange større kommuner finnes egne psykisk helse- og rustjenester, enten samlokalisert eller samorganisert og det vil være naturlig at funksjonen som opprettes ivaretas i disse tjenestene. I andre kommuner kan en matriseorganisering, der personell som inngår i enhetens oppgaveløsning kan ha sin primære tilhørighet i andre deler av tjenestene, være en mer hensiktsmessig løsning.

Kommunene kan også velge å inngå i interkommunalt samarbeid for å ivareta formålet med bestemmelsen om rådgivende enhet for narkotikasaker der forholdende ligger til rette for dette.

Kommunene vil kompenseres for merkostnader for oppgaver som følger av mottaksfunksjonen i den rådgivende enheten for narkotikasaker, se også punkt 15.2. Departementet følger ikke opp utvalgets forslag om et overordnet råd av direktorater ledet av Helsedirektoratet. De kommunale rådgivende enhetene vil være en del av Helse- og omsorgsdepartementets ansvarsområde og som sådan ikke et tverrgående ansvar. Departementet peker også på at direktoratene har en rekke tverrgående samhandlingsarenaer og i den utstrekning det vil være behov for drøftelser og samhandling mellom direktoratene i tilknytning til rusreformen, er det departementets syn at det ivaretas i eksisterende strukturer.

10.2 Enhetens oppgaver og krav til kompetanse

10.2.1 Utvalgets forslag

Utvalgets forslag innebærer følgende oppgaver som tillegges den kommunale rådgivende enheten for narkotikasaker:

• Mottak av melding om ilagt møteplikt

• Innkalling til møtet

• Gjennomføring av møtet

• Henvisning til aktuelle og relevante hjelpe- behandlings- og oppfølgingstilbud.

Mottak av melding fra politiet om ilagt møteplikt fordrer et system der politiet kan avlevere enn slik melding, for eksempel i form av et standardisert skjema, til kommunen på en måte som ivaretar hensyn til personvern og taushetsplikt. Videre la utvalget opp til at enheten kunne gjør en vurdering av hvorvidt det fremsto hensiktsmessig å innkalle vedkommende til et møte, for eksempel basert på sin kjennskap til personen, om vedkommende nylig har gjennomført et møte med rådgivningsenheten mv.

Innkalling til møtet må være skriftlig, men utvalget anså at enheten i tillegg burde kunne ta kontakt på telefon eller på annet vis, herunder å oppsøke vedkommende i særlige tilfeller.

Gjennomføring av møtet kan i henhold til utvalgets forslag ha ulik innretning avhengig av om personen samtykker til kartlegging av rusmiddelbruk, livssituasjon og eventuelt tjenestebehov.

Dersom personen ikke samtykker, vil vedkommende motta tilpasset råd og veiledning herunder informasjon om mulige konsekvenser av narkotikabruk, for seg selv og for andre, og frarådes slik bruk. De skal i alle tilfeller gis informasjon om mulige hjelpetiltak dersom personen på sikt skulle ønske dette. Deretter avsluttes saken.

Dersom personen samtykker, vil rådgivningsenhetens personell starte kartlegging av rusmiddelbruk og livssituasjon for øvrig for tilpasset rådgivning, identifisering av tjenestebehov og henvisning til rett instans og nivå.

Enhetens personell vil ut ifra sin organisatoriske plassering og kompetanse ha henvisningsrett, både internt mellom tjenester i kommunen og til spesialisthelsetjenesten. Brukeren vil deretter kunne motta individuelt tilrettelagte tjenester, basert på den enkeltes samtykke, behov og rettigheter.

Slik oppfølging vil skje i det ordinære tjenesteapparatet, ikke i regi av den rådgivende enheten. Tjenestene kan gis fra kommunens helse- og omsorgstjeneste, spesialisthelsetjenesten, barneverntjenesten, NAV eller en kombinasjon av tjenester fra flere sektorer. I den grad en persons rusmiddelbruk, adferd eller den totale livssituasjonen tilsier det, vil det være reglene om bruk av tvang i respektivt sektorlovverk som må hjemle eventuelle tiltak som iverksettes uten samtykke. Utvalget viste blant annet til at enhetens personell vil ha opplysningsplikt til barneverntjenesten, jf. barnevernloven § 6-4 dersom det foreligger grunn til å tro at barn utsettes for omsorgssvikt eller barnets liv og helse er i fare, for eksempel som følge av barnets egen narkotikabruk.

Forslaget innebærer at etter at saken er oversendt kommunen fra politiet, vil det være det alminnelige helserettslige regelverk som regulerer den rådgivende enhetens virksomhet, samt den enkeltes rettigheter og krav på tjenester. Utvalget foreslo imidlertid at enheten skulle ha en slags kontrollfunksjon i den forstand at den kunne etterprøve om en person faktisk fikk den oppfølgingen vedkommende hadde krav på.

I henhold til forslaget skal rådgivningsenheten i så stor grad som mulig legge til rette for at personer som er ilagt møteplikt oppfyller møteplikten. Dette kan skje på eller utenfor kontoret for eksempel i form av telefonkontakt eller andre digitale løsninger og oppsøkende virksomhet. Se også omtale i kapittel 8.

Utvalget foreslo ikke straffelignende sanksjoner som overtredelsesgebyr eller lignende dersom en person ikke oppfylte sin møteplikt, Målsettingen for rådgivningsenheten burde etter utvalgets syn være å komme i konstruktiv dialog med den som er ilagt oppmøteplikt, ikke å ilegge sanksjoner. Utvalget foreslo imidlertid at enheten skulle kunne gi politiet tilbakemelding dersom møteplikt ikke ble oppfylt.

For å kunne gi faglig forsvarlig råd og veiledning, samt informasjon om risiko og konsekvenser av narkotikabruk og særlig for å kunne foreta forsvarlig kartlegging av tjenestebehov, mente utvalget at enhetens personell måtte ha tilgang til bestemt kompetanse. Følgende kompetanse ble foreslått forskriftsfestet av utvalget:

• Erfaringskompetanse (erfaringskonsulent, brukermedvirker etc.)

• Medisinskfaglig kompetanse (eventuelt i varetatt av fastlege/kommunelege men også av annet helsepersonell)

• Psykologfaglig kompetanse

• Sosialfaglig kompetanse

• I saker som omhandler mindreårige må det også inngå barnevernfaglig kompetanse.

10.2.2 Høringsinstansenes syn

Det er i hovedsak kommunenes tilgang til kompetanse, kapasitetsutfordringer og mangel på økonomiske ressurser som adresseres i høringssvarene, i tillegg til tidligere omtalte synspunkter på utvalgets prinsipielle standpunkt om bruk av sanksjoner og tvang. Generelt har mange høringsinstanser benyttet anledningen til å peke på opplevde mangler i tjenestetilbudet til ulike grupper som sådan, og ikke knyttet sine innspill til den konkrete modellen.

Fra kommunalt hold problematiserer at kompetansekravet i modellen kan være vanskelig å fylle, og det er pekt på at kommunen må stå mest mulig fritt til å organisere sin virksomhet.

Haugesund kommune viser til KS høringssvar som påpeker at utvalget foreslår et nytt kommunalt ansvar og uttaler at:

«Dette kan tolkes som en inngripen i det lokale selvstyret, en ny kommunal plikt som gir detaljerte anvisninger for hvordan kommunen skal løse sine oppgaver. Dette kan hindre effektiv ressursbruk i kommunene og bidra til mindre fleksibilitet overfor målgruppene for rusreformen.»

Andre høringssvar, blant annet fra flere ruspolitiske organisasjoner, peker imidlertid på et behov for gode retningslinjer og tydelige kvalitets- og kompetansekrav som bidrar til å sikre likeverdige tjenester til rusavhengige uavhengig av hvor de bor.

Barne- ungdoms- og familiedirektoratet stiller seg positive til at rådgivende enhet styrkes med barnevernfaglig kompetanse i alle saker som omhandler barn og unge under 18 år for en tverrfaglig vurdering av tjenestebehov. De problematiserer imidlertid at det ikke fremkommer tydelig om barnevernfaglig kompetanse skal finnes i helse- og omsorgstjenesten eller hentes fra barneverntjenesten. Det pekes på behov for juridiske virkemidler om forventet innsats fra ulike velferdstjenester, og at de forpliktelser som skal tilligge barnevernet må forankres i lov om barneverntjenester.

En problemstilling som knyttes til det innholdsmessige i reaksjonsmodellen er hvorvidt det foreslåtte møtet en rådgivende enhet vil ha tilstrekkelig forebyggende effekt på narkotikabruk, særlig overfor unge.

Voksne for Barn skriver i sitt høringssvar at:

«Voksne for Barn støtter ikke utvalgets forslag om at eget bruk av illegale rusmidler hos barn og unge under 18 år skal avkriminaliseres, og erstattes av en oppmøteplikt for en kommunal rådgivningsenhet. Utvalget ikke har dokumentert at modellen med en kommunal rådgivningsenhet vil føre til nedgang i narkotika bruk hos barn og unge under 18 år.»

Det vises også til problemstillinger knyttet til at det vil være helserettslige bestemmelser som regulerer informasjonasstilgangen og med det ha konsekvenser for foreldre eller den som har foreldreansvaret sin kunnskap om den unges narkotikabruk.

Gjesdal kommune uttrykker seg slik i sitt høringssvar:

«Foresatte vil bli ytterligere utfordret i sin oppdragerrolle. Det er allerede vanskelig å avdekke problemer knyttet til narkotika. Foresattes mulighet for intervensjon mot ungdom over 16 år vil bli betydelig svekket når innstillingen åpner for at de unge kan velge bort de foresatte i møtet med hjelpeapparatet.»

Norsk Pasientforening uttaler på sin side at:

«Utgangpunktet er at mange foresatte er gode og konstruktive ressurser for barna sine. Imidlertid må man også se at det er mindreårige med ingen eller svake relasjoner til sine foresatte. Det kan være tilfeller med vold, overgrep eller egne rusutfordringer, som gjør det uhensiktsmessig at de deltar. Det må derfor være et godt samarbeid mellom rådgivningskontorene og barnevernet som kan ivareta denne gruppen med forsterkede tiltak.»

Flere høringsinstanser tar opp behovet for at enheten har en lovpålagt oppsøkende funksjon, blant annet Helsedirektoratet foreslår en slik oppsøkende plikt for kommunene.

Fra flere høringsinstanser er det også fremmet et behov for å sette tidsfrister for møtet med den rådgivende instansen, og for gjennomføringen av selve møtet.

Det synes som om noen høringsinstanser oppfatter forslaget dithen at der er, eller burde være, enhetens personell som skal yte tjenester, for eksempel at den rådgivende samtalen i regi av enheten er det oppfølgingstilbudet som skal gis. Det gir at det forventes en særlig behandlingskompetanse hos personell som skal inngå i den foreslåtte enheten.

Norsk psykologforening skriver i sitt høringssvar at:

«Felles forståelse for utvalgte kunnskapsbaserte metoder, samtaleverktøy og fremgangsmåter i rådgivningsmøtene vil legge til rette for systematisk og sammenliknbar evaluering og kunnskapsbasert videreutvikling av samtaletilbudet. Det vil være nødvendig med en viss standardisering av kompetanse for personer som skal fylle disse stillingene om erfaringer og kunnskap skal bli relevant på tvers av kommuner. Vi mener det ikke er tilstrekkelig med generell utdanningsbakgrunn som eneste kvalifikasjon for å fylle en slik rådgivningsfunksjon. Det bør være krav om spesifikk kompetanse og erfaring fra arbeid med rus- og avhengighetsproblematikk, og det bør legges til grunn en minimumskompetanse innen egnet metodikk, for eksempel motiverende intervju eller lignende anerkjente metodikk. Den psykologfaglige kompetansen må også være tett på og tilgjengelig i rådgivingsenhetene.»

10.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet viderefører i all hovedsak rusreformutvalgets forslag om innretning og oppgaver i den kommunale rådgivende enheten for narkotikasaker.

Departementets syn er at utvalgets forslag langt på vei ivaretar de motforestillinger som fremmes fra kommunale høringsinstanser og KS om at innretningen legger for store føringer på kommunenes frihet til selv å organisere sinte tjenester. Utover at plikten til å opprette enheten forutsetter at funksjonen skal forankres i helse- og omsorgstjenesteloven, vil kommunene stå relativt fritt til å løse oppgavene etter lokale behov og forhold, herunder å inngå interkommunalt samarbeid om oppgaveløsningen.

Vedrørende enhetens faglige kompetanse vil departementet understreke at enheten og enhetens personell, ikke forutsettes å selv yte behandlings- og oppfølgingstjenester. Den differensierte tilnærmingen som etterspørres av mange høringsinstanser skal skje i den videre oppfølgingen etter at rådgivende enheten har avsluttet sitt arbeid.

Departement utelukker ikke at den rådgivende samtalen kan ha en terapeutisk effekt, og at personellet bør ha kunnskaper og ferdigheter i samtalemetodikk, men det er ikke det primære formålet. Enheten skal fungere som møtepunkt for personer som er ilagt møteplikt av politiet og gi tilpasset råd og veiledning, og informasjon om risiko og konsekvenser ved narkotikabruk, og kan i tillegg gi tilbud om kartlegging og utredning av eventuelt tjenestebehov. I den sammenheng vil ferdigheter i bruk av anbefalt kartleggingsverktøy med videre kunne være en del av en faglig forsvarlig tilnærming.

Departementet vil ikke forslå å forskriftsfeste kompetansekrav slik utvalget har foreslått, selv om dette ville understreke betydningen av tverrfaglig utredning av tjenestebehov og behov for styrket samhandling. Imidlertid vil forskriftsfesting av kompetansekrav for en bestemt tjeneste skille seg fra praksis for øvrig, hvor kravet til forsvarlighet ligger til grunn og hvor kompetansekrav er knyttet til helse- og omsorgstjenesten som helhet.

Det vil i mange kommuner være naturlig at det er samme personell som i dag foretar vurderingene overfor personer som oppsøker tjenesten på eget initiativ som også vil ivareta den nye funksjonen. Det må derfor etter departementets syn kunne forutsettes at personell som utpekes av kommunen til å møte personer som er pålagt oppmøteplikt også ivaretar det tverrfaglige perspektivet ved kartlegging av tjenestebehov og henvisning til øvrig tjenesteapparat.

Departementet ønsker ikke å gi regler om standardisering av enhetens virksomhet, men ser behov for at det utvikles en likeverdig, om ikke lik, praksis i kommunene og vil derfor gi Helsedirektoratet i oppdrag å utforme faglig retningslinjer for enhetens arbeid.

Departementet legger utvalgets vurderinger av at alle brukergrupper og aldersgrupper kanaliseres inn i samme modell til grunn for sitt forslag. Råd og veiledning og utredning av eventuelt tjenestebehov skal uansett tilpasses vedkommendes alder og andre forhold ved personen. Det forutsettes på samme måte som over at kommunene har personell som møter sårbare barn og unge i sitt daglige virke og at denne kompetansen tas i bruk når mindreårige og deres foresatte ilegges møteplikt.

Departementet har særlig vurdert om modellen ivaretar mindreårige og foreldre og andre med foreldreansvars behov på en god nok måte. Det er uttrykt bekymring fra høringsinstanser blant annet om at foreldre kan miste tilgang til viktig informasjon om sine barn ved at den mindreårige kan unnlate å gi samtykke til at foreldre kan informeres. Slik det fremkommer i kapittel 8, kan politiet også pålegge oppmøteplikt for foreldre eller andre med foreldreansvar for en person under 18 år som er pålagt oppmøteplikt. Foreldre og andre med foreldreansvar vil på den måten få opplysninger om overtredelse av forbudet mot bruk, erverv og innehav av narkotika til egen bruk. I tillegg vil foreldre og andre med foreldreansvar få informasjon som part, når vedtaket retter seg mot mindreårige.

Departementet gir ingen særlige føringer for innholdet i melding om ilagt oppmøteplikt som politiet sender til kommunene, utover de kravene som stilles til enkeltvedtak i forvaltningsloven. Det vises til at det vil være nødvendig at politiet oversender kopi av vedtaket til kommunen, slik at det kan ligge til grunn for kommunens oppfølging av møteplikten. Meldingen vil derfor, foruten personalia, inneholde tilstrekkelig opplysninger om type, eller typer narkotika som er brukt eller besittet, og nærmere angitt mengdeverdi. Sammen med kunnskap om alder vil dette være grunnlag for en tilpasset rådgivning der samtykke til videre kartlegging og oppfølging ikke gis.

Det følger av pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 fjerde ledd at informasjon som er nødvendig for å oppfylle foreldreansvaret skal gis til foreldre eller andre som har foreldreansvaret når pasienten eller brukeren er under 18 år. Det betyr at det etter en vurdering likevel skal gis slik informasjon der en person over 16 år har samtykket til kartlegging og eventuelt videre helsehjelp, men ikke gitt samtykket til at foreldre eller andre med foreldreansvar skal informeres. En ungdoms bruk av narkotika med høyt skadepotensial eller i et særlig stort omfang, kan være eksempel på slik informasjon.

Foreldre skal også for sin egen del kunne etterspørre og motta generell informasjon samt råd og veiledning. Departementet peker på at kommunene kan velge å benytte den rådgivende enheten som en inngangsport for alle henvendelser fra publikum og andre instanser relatert til narkotikaproblematikk.

Det understrekes at departements forslag ikke har betydning for verken helsepersonells eller politiets opplysningsplikt til barneverntjenesten etter barnevernloven § 6-4. I den sammenheng viser departementet også til hjemler i barnevernloven for eventuelle tiltak som kan iverksettes overfor mindreårige og deres foreldre uten samtykke.

Departementets forslag innebærer at øvrig hjelp, behandling og oppfølging foregår i de ordinære tjenestene og viser til at disse også omfattes av nasjonale faglige retningslinjer i tillegg til lov og forskrift. Den individuelle og tilrettelagte oppfølgingen skal skje innenfor rammene av forsvarlighet og anbefalt praksis. Departementet tilligger heller ikke enheten et kontrollansvar for å påse at tjenester faktisk ytes. Det er de alminnelige regler som gjelder for tilsyn med helsetjenesten, klageadgang med videre som skal gjelde også for personer som er kommet inn i tjenesten ved pålegg fra politiet.

Kommunene må etablere et system for å ta imot og behandle meldinger fra politiet om ilagt møteplikt etter politiloven og i tillegg meldinger om møteplikt som vilkår ved betinget påtaleunnlatelse, se kapittel 9. Opplysninger om de enkelte som får møteplikt kan blant annet registreres som annen helsehjelp i de kommunale pasientjournalsystemene. Departementet vil ikke sette en tidsfrist for når innkalling skal ha funnet sted, men forutsetter at dette gjøres uten ugrunnet opphold og at det særlig ses hen til alder og kjent problematikk for å vurdere hastegrad i det enkelte tilfelle.

Departementet mener det vil rekke for langt inn i det kommunale selvstyre å lovfeste plikt til oppsøkende virksomhet. Det forutsettes imidlertid at kommunene så langt det er mulig tar i bruk de virkemidler de har til rådighet for å bidra til at en person oppfyller sin møteplikt.

Det foreslås heller ikke ytterligere regler for samhandling mellom sektorer. Det tilligger allerede forvaltningsorganene en samarbeidsplikt for å løse oppgaver innenfor de respektive sektorers ansvarsområder. Departementet anbefaler likevel at det inngås samarbeidsavtaler mellom relevante aktører for å sikre at tjenester fra ulike sektorer er lett tilgjengelig og kan bidra til et helhetlig og sømløst tjenestetilbud for den enkelte.

Departementet følger ikke opp Rusreformutvalgets forslag om at helse- og omsorgstjenesten melder tilbake til politiet hvorvidt en person har møtt eller ikke møtt da dette etter reformen er å anse som taushetsbelagte helseopplysninger. Det vil etter departementets forslag ligge til kommunen å vurdere ileggelse av et gebyr for ikke oppfylt møteplikt. For personer der møteplikt inngår som vilkår ved betinget påtaleunnlatelse, gjelder egne regler, se kapittel 9.