9 Reaksjoner på straffbart innehav av narkotika mellom terskelverdiene

9.1 Oversikt

Erverv og innehav av narkotika til egen bruk som overskrider mengdebegrensningene for straffrihet som er fastsatt med hjemmel i lov, skal etter forslaget utgjøre straffbar befatning med narkotika. Dette reiser spørsmålet om hvilken straff som bør utmåles i disse tilfellene.

Som nevnt i punkt 7 foran er departementet av den oppfatning at påtalemyndigheten normalt bør reagere med påtaleunnlatelse med vilkår hvis den straffbare befatningen med narkotika er til egen bruk og ikke overskrider en bestemt mengdeangivelse. Det foreslås en særregel i straffeprosessloven som regulerer bruk av påtaleunnlatelse i slike tilfeller. Bestemmelsen åpner for at det kan settes som særvilkår for påtaleunnlatelsen at siktede etter innkalling møter hos den rådgivende enheten for narkotikasaker. Det forutsettes at riksadvokaten gir direktiver for den nærmere anvendelsen av bestemmelsen. Mengdeangivelsen fastsettes i forskrift og baseres på hvilke mengder som anses å være til egen bruk. Dersom påtalemyndigheten unntaksvis bringer forholdet inn for retten, bør domstolene normalt gi straffutmålingsutsettelse eller straffutmålingsfrafall.

Den skisserte ordningen er nærmere begrunnet i punkt 9.3 For oversiktens skyld redegjøres det i punkt 9.2 kort for de strafferettslige reaksjonene påtaleunnlatelse, straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall.

9.2 Gjeldende rett

9.2.1 Påtaleunnlatelse etter straffeprosessloven § 69

Påtalemyndigheten kan etter gjeldende rett unnlate å påtale en straffbar handling selv om det er bevist at vilkårene for straffbarhet er oppfylt, når «helt særlige grunner tilsier det», jf. straffeprosessloven § 69 første ledd. En påtaleunnlatelse innebærer at påtalemyndigheten velger å ikke strafforfølge en atferd, men er samtidig en konstatering av at siktede er skyldig. For at påtale skal unnlates, må påtalemyndigheten derfor være av den oppfatning at alle vilkår for straffbarhet foreligger. I motsatt fall må forholdet henlegges. Den som er ilagt en påtaleunnlatelse, kan etter straffeprosessloven § 71 kreve at påtalemyndigheten bringer saken inn for retten til avgjørelse.

En påtaleunnlatelse kan være ubetinget eller betinget. En ubetinget påtaleunnlatelse innebærer et endelig fritak for videre straffeforfølgning, mens en betinget påtaleunnlatelse alltid gis på vilkår om at vedkommende i en nærmere fastsatt prøvetid ikke gjør seg skyldig i en ny straffbar handling. I tillegg kan påtalemyndigheten etter tredje ledd sette særvilkår som nevnt i straffeloven §§ 35, 36 og 37 bokstavene a til j. Dette vil for eksempel kunne gjelde pålegg om å avstå fra å bruke rusmidler og avgi nødvendige rusprøver, jf. straffeloven § 37 bokstav d, eller krav om å gjennomgå ulike former for behandlingstiltak for å motvirke misbruk, jf. straffeloven § 37 bokstav e. Etter tredje ledd tredje punktum skal den siktede «så vidt mulig» få uttale seg om vilkårene før de fastsettes. Begår gjerningspersonen nye straffbare forhold i prøvetiden eller bryter særvilkårene, kan forfølgingen tas opp på ny, jf. straffeprosessloven § 74 annet og tredje ledd.

I saker som gjelder ungdom mellom 15 og 18 år, er den mest brukte reaksjonsformen betinget påtaleunnlatelse. I riksadvokaten rundskriv nr. 2/2014 om narkotikasaker fremgår det at betinget påtaleunnlatelse «kan være en særlig egnet straffereaksjon overfor unge lovbrytere ved mindre alvorlige narkotikalovbrudd, hvor formålet er å forebygge videre rusbruk, og/eller stimulere til fortsatt rehabilitering. Særlig for ungdom mellom 15 og 18 år bør slike reaksjoner anvendes fremfor ileggelse av bot». Selv om det ikke fremgår av statistikken hvilke vilkår som er gitt, er det grunn til å anta at såkalte ruskontrakter ofte benyttes. Påtaleunnlatelse er i liten grad brukt for overtredelse av legemiddelloven for voksne, selv om rehabiliterende hensyn skulle gjøre seg gjeldende. For statistikk og informasjon om praksis på narkotikafeltet, se NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp punkt 10.3 side 219 flg.

9.2.2 Straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall

Reglene om straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall i henholdsvis straffeloven §§ 60 og 61 gir domstolen en parallell kompetanse som påtalemyndigheten har til å unnlate påtale. Reaksjonene svarer til henholdsvis betingede og ubetingede påtaleunnlatelser.

Etter straffeloven § 60 kan domstolen, når straffeskyld anses bevist, utsette å utmåle straff i en prøveperiode. Straffutmålingsutsettelse innebærer i likhet med påtaleunnlatelse en skyldkonstatering, men det utmåles ingen straff hvis domfelte ikke begår nye lovbrudd i prøvetiden og overholder eventuelle særvilkår. Reglene om dom på betinget fengsel gjelder tilsvarende for fastsettelsen av prøvetiden og eventuelle særvilkår, jf. § 60 tredje ledd.

Etter straffeloven § 61 kan domstolen, når «helt særlige grunner» foreligger, frafalle å utmåle straff selv om straffeskyld anses bevist. Dette innebærer at domstolen nøyer seg med å konstatere at atferden var straffbar, men uten at det ilegges noen følbar reaksjon. I motsetning til det som gjelder for straffutmålingsutsettelse, skal det ikke settes noen vilkår eller prøvetid. Straffutmålingsfrafall innebærer altså en endelig avgjørelse av forholdet. Bestemmelsen gir dermed domstolene kompetanse til å idømme en reaksjon som svarer til en ubetinget påtaleunnlatelse.

Dersom flere lovbrudd skal pådømmes i konkurrens, kan domstolen etter § 60 annet ledd og § 61 tredje ledd idømme straffutmålingsutsettelse eller straffutmålingsfrafall sammen med ubetinget fengsel eller bot. Dette tar særlig siktede på tilfeller hvor tiltalen gjelder straffbare handlinger av ulik karakter, der for eksempel ett forhold normalt fører til straffutmålingsutsettelse eller straffutmålingsfrafall, mens et annet forhold typisk medfører ubetinget fengsel, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) s. 265–266.

9.3 Departementets vurdering

9.3.1 Hva bør reaksjonen være ved befatning med narkotika til egen bruk som overskrider terskelverdien for straffrihet?

Departementet har i kapittel 7 foran angitt mengdebegrensninger for straffri befatning med narkotika til egen bruk. En ulempe med relativt lave terskelverdier for straffrihet er at det gir økt risiko for at brukere blir strafforfulgt for befatning med narkotika som er ment til egen bruk. Denne risikoen er særlig til stede for personer med avhengighetslidelse som erfaringsmessig vil kunne kjøpe større mengder av gangen, og som kanskje har utviklet toleranse for relativt store rusdoser. Generelt vil mengden som inngår i en persons bruk av rusmidler, kunne variere i betydelig grad mellom personer, og den vil også kunne variere over tid for samme person og ved varierende renhetsgrad, se NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp side 282.

Er den straffbare befatningen med narkotika ment til egen bruk, tilsier hensynene bak opphevelse av straffansvaret i punkt 6.4 foran at en eventuell strafferettslig reaksjon bør være relativt mild. Det vil kunne bero på tilfeldigheter om mengdebegrensningen for straffrihet er overskredet eller ikke, og de positive effektene ved strafforfølgelse vil ofte være beskjedne. Som utgangspunkt mener departementet at personer med omfattende og alvorlig rusproblematikk, herunder rusbrukslidelser, bør skjermes for uforholdsmessig harde straffereaksjoner for innehav av narkotika til egen bruk selv om denne overstiger straffri terskelverdi.

Etter departementets syn bør en eventuell strafferettslig reaksjon legge til rette for tilbud om god oppfølging og behandling i helsetjenestene og i minst mulig grad bidra til sosial utstøting og marginalisering. Generelt bør reaksjonen være i overensstemmelse med rusreformens overordnede formål.

Ut fra de nevnte hensyn antar departementet at det i de nevnte tilfellene som regel vil være formålstjenlig å reagere med påtaleunnlatelse. Reaksjonen innebærer en konstatering av skyld, men atferden strafforfølges ikke videre. En forutsetning for en så lempelig reaksjon bør etter departementets syn være at den straffbare befatningen med narkotika er til egen bruk og ikke overskrider en bestemt mengdeangivelse. Mengdeangivelsen bør fastsettes i forskrift og baseres på hva som kan anses å være til eget forbruk ut fra det spennet i mengde narkotika som brukere normalt innhar. Departementet antar videre at det som regel vil være formålstjenlig å sette som et særvilkår for påtaleunnlatelsen at siktede møter hos den rådgivende enheten for narkotikasaker. Se departementets betraktninger i kapittel 7 foran om hvilke mengdebegrensninger som skal gjelde for straffbart innehav av narkotika. Der er også departementets forslag til øvre terskelverdier inntatt.

Etter departementets syn bør det inntas en særbestemmelse i loven som regulerer bruk av påtaleunnlatelse ved erverv eller innehav av narkotika mellom terskelverdiene, se forslaget til nytt fjerde ledd i straffeprosessloven § 69. Etter lovforslaget «kan» påtalemyndigheten gi påtaleunnlatelse, men det er en forutsetning for forslaget at kompetansen normalt bør benyttes i saker som omfattes av bestemmelsens anvendelsesområde. Kravet i § 69 første ledd om at «helt særlige grunner» tilsier påtaleunnlatelse, gjelder ikke. Bestemmelsen åpner for at det kan settes som særvilkår at siktede etter innkalling møter hos den rådgivende enheten for narkotikasaker. Andre særvilkår bør ikke settes. Når påtaleunnlatelsen gjøres betinget, gjelder også grunnvilkåret om at gjerningspersonen ikke gjør seg skyldig i en ny straffbar handling i prøveperioden. Påtaleunnlatelsen bør selvsagt også kunne gjøres ubetinget når siktedes forhold eller andre vektige hensyn tilsier det, se retningslinjene i punkt 9.3.3 nedenfor. Departementet forutsetter at riksadvokaten gir direktiver om den nærmere anvendelsen av bestemmelsen.

Den foreslåtte særregelen gjelder i prinsippet også ved gjentatte overtredelser. En enkeltperson vil i prinsippet derfor kunne gis flere påtaleunnlatelser i medhold av den foreslåtte bestemmelsen. At en person med omfattende og alvorlig rusproblematikk har overtrådt forbudet mange ganger, tilsier ikke nødvendigvis at påtalemyndigheten i stedet for å gi en påtaleunnlatelse bør utferdige forelegg eller bringe saken inn for retten. Det ligger i sakens natur at skjerpede reaksjoner ved gjentatte overtredelser ikke er hensiktsmessig for denne brukergruppen.

En straffeskjerpelse ved gjentatte overtredelser fremstår i utgangspunktet heller ikke som formålstjenlig for rekreasjonsbrukere og tilfeldighetsbrukere som har begått flere overtredelser. Personer i denne kategorien vil imidlertid normalt være i målgruppen for en betinget påtaleunnlatelse, slik at forfølgingen kan tas opp på nytt i medhold av straffeprosessloven § 74 tredje ledd dersom siktede bryter vilkårene for påtaleunnlatelsen, herunder vilkåret om at gjerningspersonen ikke begår en ny straffbar handling i løpet av prøvetiden. Resultatet vil kunne bli at vedkommende ilegges en mer følbar reaksjon.

Ved brudd på vilkårene for påtaleunnlatelsen må påtalemyndigheten på vanlig måte vurdere konkret om påtaleunnlatelsen bør bli stående, eller om vilkårsbruddet er så alvorlig at saken bør bringes for domstolen eller søkes avgjort ved utferdigelse av forelegg. For at påtalemyndigheten skal gis tilstrekkelig fleksibilitet, foreslås det endringer i straffeloven § 53 fjerde ledd som gir kompetanse til å utferdige et betinget forelegg. Ethvert brudd på grunnvilkåret og særvilkåret bør formentlig ikke nødvendigvis lede til at forfølgingen tas opp på nytt. Er det nye lovbruddet i prøveperioden av en helt annen karakter enn narkotikainnehavet, kan påtalemyndigheten å la påtaleunnlatelsen bli stående og begrense forfølgingen til bare å gjelde det nye forholdet, se riksadvokatens rundskriv nr. 6/1989 del II side 4 og Keiserud m.fl., Straffeprosessloven Lovkommentar Bind I, 5. utgave side 360.

Dersom narkotikamengden overstiger øvre terskelverdi, omfattes ikke lovbruddet av den foreslåtte særregelen i straffeprosessloven § 69 fjerde ledd. Det straffbare forholdet vil derfor kunne møtes med andre strafferettslige reaksjoner enn påtaleunnlatelse (eller straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall, se punkt 9.3.4 nedenfor). I slike tilfeller vil saken ofte dreie seg om et kvantum som etter gjeldende straffutmålingspraksis medfører fengselsstraff. Selv om det ikke er utelukket å reagere med påtaleunnlatelse også i disse tilfellene, vil det på vanlig måte være en forutsetning at «helt særlige grunner» taler for å unnlate påtale, jf. straffeprosessloven § 69 første ledd. Påtalemyndigheten bør imidlertid ikke tolke dette vilkåret for strengt dersom stoffet etter en konkret vurdering anses for å være til egen bruk og det ellers fremstår rimelig å benytte påtaleunnlatelse. Det vil i slike tilfeller kunne settes vilkår om oppmøte for den rådgivende enheten for narkotikasaker, men også mer inngripende særvilkår kan benyttes. Påtaleunnlatelsen vil etter forholdene også kunne gjøres ubetinget. Det forutsettes at riksadvokaten også på dette punkt gir nærmere retningslinjer.

9.3.2 Hvilke hensyn gjør seg gjeldende ved fastsettelsen av øvre terskelverdier?

Det er langt på vei de samme hensyn som gjør seg gjeldende for fastsettelse av øvre terskelverdier, som markerer grensen for når det som hovedregel skal reageres med påtaleunnlatelse med vilkår, som ved fastsettelse av terskelverdiene for straffri befatning med narkotika som sådan. Som nevnt i kapittel 7 foran finnes det ingen klare og objektive mål for hvordan terskelverdier skal fastsettes. Fastsettelsen beror på en avveining av relevante hensyn.

De øvre terskelverdiene bør settes så høyt at innehav av narkotika til egen bruk ikke straffes uforholdsmessig hardt selv om kvantumet overstiger straffri terskelverdi. Dette gjelder særlig av hensyn til brukere av narkotika med omfattende rusrelaterte problemer og rusbrukslidelser som har høyere sannsynlighet for å inneha narkotika over straffri terskelverdi. Av hensynet til spredningsfare og salgsleddets eventuelle tilpasninger til terskelverdier er det samtidig viktig at terskelverdiene ikke settes for høyt.

På bakgrunn av drøftelsen i NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp, kapittel 13, side 277 flg. har departementet falt ned på at Rusreformutvalgets flertallsforslag om terskelverdier for straffri befatning med narkotika i all hovedsak bør gjøres gjeldende som øvre terskelverdier. Dette vil markere grensen for når betinget eller ubetinget påtaleunnlatelse skal være den foretrukne reaksjonen. Terskelverdiene vil bli fastsatt i forskrift. Departementet understreker at terskelverdiene vil måtte revideres i den utstrekning de har utilsiktede og negative konsekvenser eller ikke bidrar til å realisere rusreformens overordnede mål.

Det vises ellers til drøftelsen i kapittel 7 foran.

9.3.3 Hvilke hensyn bør vektlegges ved vurderingen av om det skal settes vilkår for påtaleunnlatelsen?

Departementet forutsetter at påtalemyndigheten utviser skjønn ved vurderingen av om det bør stilles vilkår om oppmøte for den rådgivende enheten for narkotikasaker, eller om påtaleunnlatelsen bør gjøres ubetinget. Spørsmålet i det følgende er hvilke overordnede hensyn som departementet antar særlig bør vektlegges ved vurderingen.

Formålet med rusreformen er primært at straff skal erstattes med hjelp, behandling og oppfølging. Hensikten med en møteplikt for den rådgivende enheten for narkotikasaker er ikke å straffe, men å markere at forbudet består og samtidig sette personen i kontakt med hjelpetjenestene. På denne bakgrunn kan det for eksempel være grunn til å unnlate å oppstille vilkår dersom påtalemyndigheten er kjent med at personen allerede er i kontakt med hjelpeapparatet, eller dersom personen for tiden er, eller nylig har vært, til behandling for sitt rusproblem. I forslaget til straffeprosessloven § 69 fjerde ledd er det angitt at den siktede så vidt mulig skal få uttale seg om vilkårene før de fastsettes.

Det må også tas i betraktning at mennesker med omfattende og alvorlig/skadelig rusmiddelbruk eller diagnostiserte rusbrukslidelser ikke nødvendigvis er motivert for eller kan dra nytte av slik behandling og oppfølging på det aktuelle tidspunktet. Videre vil personer som er i et avhengighetsforhold til narkotika, kunne påregnes å overtre forbudet mot bruk og innehav på daglig eller nesten daglig basis. Høykonsumenter vil relativt hyppig kunne inneha narkotika som overstiger straffri terskelverdi. Etter departementets oppfatning fremstår det ikke som formålstjenlig å stille vilkår om oppmøteplikt i slike tilfeller. Avhengig av personens livssituasjon vil det også kunne være påregnelig at personen begår annen kriminalitet som vil være i strid med grunnvilkåret om at gjerningspersonen ikke begår en ny straffbar handling i prøveperioden. Påtalemyndigheten bør derfor vurdere å gjøre påtaleunnlatelsen ubetinget i disse tilfellene.

På generelt grunnlag vil betinget påtaleunnlatelse normalt være den foretrukne reaksjon overfor brukere som ikke har et forhold til narkotika som beskrevet ovenfor. I praksis kan det imidlertid være vanskelig å trekke et klart skille mellom ulike narkotikabrukere for å avgjøre hvorvidt en påtaleunnlatelse bør gjøres betinget eller ubetinget. Slik departementet ser det, kommer man ikke utenom at påtalemyndigheten er henvist til å foreta en samlet vurdering av personens livssituasjon. Departementet legger til grunn at riksadvokaten vil gi nærmere retningslinjer for når det bør reageres med henholdsvis betinget og ubetinget påtaleunnlatelse.

9.3.4 Domstolenes straffutmåling

Påtalemyndigheten bør i tråd med forutsetningene i punkt 9.3.1 foran unngå å bringe inn for domstolene straffbare forhold som gjelder erverv og innhav av narkotika mellom de to terskelverdiene.

Dersom forholdet unntaksvis bringes inn for retten til avgjørelse, for eksempel fordi siktede i medhold av straffeprosessloven § 71 har bedt om det, mener departementet at domstolene bør vurdere å gi straffutmålingsutsettelse eller straffutmålingsfrafall, jf. straffeloven §§ 60 og 61. Dette er reaksjoner som kan sammenlignes med henholdsvis betingede og ubetingede påtaleunnlatelser, se punkt 9.2.2. Selv om de øvre terskelverdiene for bruk av påtaleunnlatelse selvsagt ikke er bindende for domstolene, er det naturlig at retten ved straffutmålingen legger vekt på at det straffbare forholdet etter retningslinjene i punkt 9.3.1 normalt burde være avgjort med påtaleunnlatelse.

Et alternativ til straffutmålingsutsettelse og straffutmålingsfrafall er at retten gir en betinget bot. Rettens kompetanse til å gi betinget bot er i dag forbeholdt lovbrytere som var under 18 år på handlingstidspunktet, jf. straffeloven § 53 fjerde ledd. Departementet mener det er grunn til å utvide denne kompetansen til også å gjelde saker om narkotikainnehav til egen bruk.

Slik departementet ser det, bør domstolen ved en betinget bot eller straffutmålingsutsettelse vurdere å sette vilkår om oppmøte for rådgivende enhet for narkotikasaker, se forslaget til ny bokstav k i straffeloven § 37 første ledd. Et slikt krav vil kunne legge til rette for tilbud om god oppfølging og behandling i helsetjenesten. Selv om retten i prinsippet vil kunne sette andre og mer inngripende vilkår, mener departementet at domstolene bør vise tilbakeholdenhet på dette punkt.

Etter straffeloven § 61 kreves «helt særlige grunner» for at retten frafaller å utmåle straff, noe som i utgangspunktet er et strengt vilkår. Departementet antar likevel at det ikke er nødvendig å innta en særregulering i bestemmelsen som senker terskelen når den aktuelle saken gjelder innehav av narkotika mellom terskelverdiene. For det første vil trolig få slike saker tas inn for domstolene. For det andre gir straffeloven § 61 annet ledd også i dag anvisning på hensyn som er i overensstemmelse med rusreformens overordnede formål. Ved vurderingen skal «det spesielt legges vekt på om utmåling av straff vil virke som en urimelig tilleggsbelastning for lovbryteren, og heller ikke hensynet til straffens formål og virkninger for øvrig tilsier at det utmåles en reaksjon». For personer med omfattende og alvorlig rusproblematikk vil de nevnte momentene trekke i retning av at straffutmålingsfrafall bør gis. I valget mellom straffutmålingsfrafall eller straffutmålingsutsettelse (eventuelt betinget bot) med vilkår om oppmøte mener departementet for øvrig at det er naturlig at domstolene legger vekt på hensynene som er omtalt i forrige punkt.

Når det skal fastsettes en felles straff for flere lovbrudd, og bare ett eller noen av forholdene i siktelsen eller tiltalen gjelder straffbart innehav av narkotika mellom terskelverdiene, forutsetter departementet at domstolene fortrinnsvis gir straffutmålingsfrafall eller straffutmålingsutsettelse i kombinasjon med ubetinget fengsel og bot for de øvrige lovbruddene, jf. § 60 annet ledd og § 61 tredje ledd. Når kombinasjonsmulighetene i bestemmelsene ikke strekker til for et samlet sett rimelig resultat, for eksempel fordi det på bakgrunn av de øvrige lovbruddene er ønskelig å utmåle samfunnsstraff eller en dom på fengselsstraff som er fullt ut betinget, vil likevel ikke domstolen være avskåret fra å utmåle straff for samtlige handlinger. Narkotikainnehavet bør i så fall tillegges beskjeden vekt i den samlede straffutmålingen.

Et spørsmål er hvordan domstolene skal gå frem når forholdet bringes inn for retten i medhold av straffeprosessloven § 74 tredje ledd på grunn av vilkårsbrudd. I slike tilfeller mener departementet at de alminnelige reglene skal gjelde. Retten står i en slik situasjon fritt til å velge den reaksjonen som den finner mest hensiktsmessig i det enkelte tilfellet, og domstolen er ikke avskåret fra å gi straffutmålingsutsettelse eller straffutmålingsfrafall hvis den mener det er passende. Dette kan for eksempel være aktuelt når vilkårsbruddet ikke var av alvorlig karakter. Er saken tatt opp på ny fordi siktede har begått en straffbar handling i prøvetiden, vil påtalemyndigheten kunne velge å ta ut tiltale for begge forholdene. Domstolen vil i så fall kunne velge mellom å avsi samlet dom for begge handlingene eller gi særskilt dom for den nye handlingen, jf. Keiserud m.fl., Straffeprosessloven Lovkommentar Bind I, 5. utgave side 360.

Lignende spørsmål oppstår når siktede ikke har overholdt tilsvarende vilkår for straffutmålingsutsettelse eller en betinget dom, og saken bringes inn for retten i medhold av straffeloven § 39 annet og tredje ledd, jf. § 60 tredje ledd. Etter § 39 tredje ledd er det er krav at den domfelte alvorlig eller gjentatt har brutt fastsatte særvilkår. Etter bestemmelsen kan retten ved dom bestemme at straffen helt eller delvis skal fullbyrdes. Det er forutsatt i forarbeidene at retten står nokså fritt ved omgjøring av straffutmålingsutsettelse, og at retten har adgang til å fastsette en delvis betinget dom, jf. Ot.prp. nr. 90 (2003–2004) side 458. Alternativt kan retten sette en ny prøvetid og nye særvilkår. Ved brudd på grunnvilkåret vil retten kunne velge mellom en samlet dom for begge handlingene eller særskilt dom for den nye handlingen.

9.3.5 Konsekvenser for den rådgivende enheten for narkotikasaker

Dersom påtalemyndigheten (gjennom en påtaleunnlatelse på vilkår) eller retten (gjennom straffutmålingsutsettelse på vilkår eller betinget fengsel/bot) setter vilkår om oppmøte for rådgivningsenheten for narkotikasaker, skal ikke kommunen benytte seg av adgangen til å gi administrativt gebyr for manglende oppmøte.

Bakgrunnen er at det manglende oppmøtet kan utgjøre et vilkårsbrudd som taler for at påtalemyndigheten tar opp forfølgingen på ny i medhold av straffeprosessloven § 74 tredje ledd, eller at retten bestemmer at straffen skal fullbyrdes i medhold av straffeloven § 39 annet ledd, jf. § 60 annet ledd. Det er dermed opp til henholdsvis påtalemyndigheten eller retten å vurdere hvilken betydning det manglende oppmøtet skal gis.