5 Forholdet til Grunnloven og menneskerettighetene

5.1 Retten til høyest oppnåelige helsestandard

Etter FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 12 har enhver rett til den høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk. Retten til helse fremgår også av FN-konvensjonen om avskaffelse av alle former for diskriminering mot kvinner artikkel 12.

Retten til helse etter ØSK artikkel 12 innebærer en rett til tilstrekkelig tilbud av helsetjenester. Tilbudet skal være tilgjengelig for alle uten diskriminering, være av god kvalitet, basert på vitenskapelige og medisinske krav, respektere medisinsk etikk og være tilpasset kultur, bakgrunn, kjønn og livssyklus. Statene skal treffe tiltak for å oppnå full virkeliggjørelse av retten til helse, blant annet skal statene treffe nødvendige tiltak for å «forbedre alle sider ved hygienen i miljø og industri.» Dette innebærer blant annet tiltak for å motvirke bruk av narkotika. Statene skal også treffe tiltak for å forebygge og behandle sykdommer og skape vilkår som sikrer alle legebehandling og pleie under sykdom.

Grunnloven § 104 tredje ledd og FNs barnekonvensjon artikkel 24 regulerer barns rett til helse. FNs barnekomite (Barnekomiteen) har understreket de negative konsekvensene av å strafflegge bruk av narkotika og anbefalt at straffelovgivningen ikke hindrer tilgang til skadereduserende tjenester, se NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp punkt 7.4.1.

Opphevelse av straffansvar for bruk av narkotika og innehav av en mindre mengde narkotika til egen bruk kan senke terskelen for å oppsøke hjelp for rusproblemer og på den måten bidra til bedre oppfyllelse av retten til høyest oppnåelige helsestandard etter ØSK artikkel 12 og Barnekonvensjonen artikkel 24.

5.2 Barns rett til beskyttelse mot ulovlig bruk av narkotika

Etter Barnekonvensjonen artikkel 33 skal statene «treffe alle egnede tiltak, herunder lovgivningsmessige, administrative, sosiale og undervisningsmessige tiltak, for å beskytte barnet mot ulovlig bruk av narkotiske eller psykotrope stoffer (…).»

Statene skal iverksette alle egnede tiltak for å forebygge og minimere skadene ved ulovlig bruk av narkotika hos barn, blant annet sikre unge objektiv informasjon og tilgang til skadereduserende tiltak. Det er ikke grunn til å tolke denne bestemmelsen slik at statene er forpliktet til å straffe bruk av narkotika eller innehav av en mindre mengde narkotika til egen bruk. Barnekomiteen har tvert imot lagt vekt på straffens negative konsekvenser og anbefalt forebygging og skadereduserende tiltak overfor unge.

5.3 Retten til respekt for privatliv

Etter Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 8 har enhver «rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin korrespondanse.» Etter Grunnloven § 102 andre ledd skal «Statens myndigheter (skal) sikre et vern om den personlige integritet.»

Inngrep i retten til privatliv krever hjemmel i lov og må være «nødvendig i et demokratisk samfunn» for å fremme et legitimt formål, blant annet å forebygge uorden eller kriminalitet eller for å beskytte helse eller moral. Vilkåret om at tiltaket er nødvendig i et demokratisk samfunn innebærer at tiltaket må være egnet til å oppnå det aktuelle formålet og det må ikke være mer inngripende enn nødvendig. Videre må tiltaket være forholdsmessig, det vil si at belastningene med tiltaket må stå i et rimelig forhold til fordelene som oppnås.

Tiltak for å forebygge og begrense skader som følge av bruk av narkotika må vurderes opp mot denne retten til respekt for privatlivet.

Retten til vern om privatliv innebærer også at all helsehjelp i utgangspunktet skal være frivillig og basert på samtykke. Å gi helsehjelp mot personens vilje er et inngrep i privatlivet som må oppfylle vilkårene i artikkel 8 for å være rettmessige. Krav om at helsehjelp i utgangspunktet skal være basert på et fritt og informert samtykke, følger også av Europarådets konvensjon om beskyttelse av menneskerettighetene og menneskets verdighet i forbindelse med anvendelsen av biologi og medisin (Konvensjon om menneskerettigheter og biomedisin) artikkel 5.

Rusreformutvalget drøfter om forslaget om at politiet kan ilegge plikt til å møte for en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker er i strid med retten til privatliv, men kommer til at forslaget ikke er det. Utvalget mener blant annet at oppmøteplikten ikke er et uforholdsmessig inngrep overfor personer der det avdekkes bruk av narkotika eller erverv og innehav av narkotika til egen bruk. Utvalget bygger dette blant annet på hjelpetjenestenes behov for informasjon om narkotikabruk og mulighet for tidlig identifisering av potensielt skadelig atferd og forebygging av utviklingen av rusmiddelbruk.