13 Tjeneste- og oppfølgingstilbud

13.1 Generelt om kritikk av utvalgets forslag

Utvalgets forslag bygger på eksisterende struktur, oppgave- og ansvarsfordeling mellom kommune og stat innen helse- og velferdssektoren. Utvalget foreslo ingen nye rettigheter til tjenester for brukere av narkotika, og heller ingen etablering av systemer for oppfølging av personer med rusproblematikk som skulle komme i tillegg til, eller utenfor de etablerte tjenester og tjenestenivåer. Utvalget begrenset seg til omtale av tjenestetilbudene, se nærmere i NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp, kapittel 5 og kapittel 17, punkt 17.5.

Utvalgets forslag knesetter prinsippet om en samtykkebasert helsetjeneste, på tross av at inngangsporten til tjenestene her vil være et pålegg fra politiet på bakgrunn av en lovovertredelse, og utelukker anvendelse av tvang og sanksjoner.

Utvalgets forslag er i høringssvar blitt kritisert for ikke å utarbeide spesifikke tjeneste- og oppfølgingsløp for ulike grupper narkotikabrukere i helsetjenesten og heller ikke innføre nye rettigheter til helsetjenester til brukere av narkotika. Flere høringsinstanser anser at utvalgets mandat forutsatte en slik innretning.

Videre er kritikken rettet mot utvalgets prinsipielle forslag om en ikke-sanksjonsbasert modell som utelukker innføring av virkemidler som i dag er forbeholdt domfelte eller som vilkår ved betinget påtaleunnlatelse. Flere høringsinstanser, herunder SERAF – Senter for rus- og avhengighetsforskning, Folkehelseinstituttet, Politidirektoratet, Forbundet mot rusgift, Helse Bergen HF, Haukeland universitetssykehus mfl. viser til Portugal og det spekter av ikke-økonomiske sanksjoner som der kan anvendes innenfor rammen av deres avkriminaliseringslov. Rusreformutvalgets modell anses således av disse høringsinstansene som svært liberal sammenlignet med den portugisiske modellen.

Riksadvokaten, som gir sin prinsipielle støtte til forslaget om å oppheve straffansvaret for befatning med narkotika til egen bruk, anser for sin del at Rusreformutvalgets forslag ikke fremstår som et tilstrekkelig forebyggende og reparerende alternativ til oppfølging strafferettsapparatet, og forutsetter at rusreformen må omfatte en mer forpliktende oppfølging.

Utvalget kritiseres også for ikke å ha foreslått tilførsel av økonomiske ressurser til kompetanseutvikling og kapasitetsøkning i helsetjenestene i forbindelse med gjennomføring av reformen.

13.2 Høringsinstansenes syn

13.2.1 Generelt

Høringsrunden har vist et engasjement blant et stort antall høringsinstanser for styrking og utvikling av tjenestetilbudene på rusfeltet som sådan, uavhengig av om høringsinstansen stiller seg positiv eller negativ til rusreformen som sådan.

Departementet begrenser her sin omtale av hvilke høringsinstanser som tar opp temaet, da det i hovedsak er gjentagelse av de samme problemstillinger. Det pekes imidlertid på behov for økt kapasitet, ressurser og kompetanse for å innfri formålet med rusreformen.

Norsk Sykepleierforbund, flere bruker- og pårørendeorganisasjoner, Kompetansesenter Rus – Midt-Norge mfl. anbefaler også øremerkede midler til kommunalt rusarbeid for å forebygge uønsket variasjon og forskjeller i hjelpetilbud mellom kommunene

Det uttrykkes også bekymring for at den nye funksjonen (rådgivningsenheten) vil gå på bekostning av dagens oppgaver og at det er behov for satsinger i den kommunale helse- og omsorgstjenesten så vel som i spesialisthelsetjenesten og barneverntjenesten.

Statens helsetilsyn uttaler i sitt høringssvar at:

«For at oppfølgingen av rusmisbrukere skal bli virkningsfull, trengs tiltak fra ulike tjenester og det trengs en ny organisering i og med opprettelsen av rådgivningsenheten. Det trengs videre opplæring for å kunne gi tjenester til en ny gruppe rusmisbrukere, og arbeidet vil innebære nye oppgaver, som bl.a. oppsøkende virksomhet. Dersom det ikke tilføres nye ressurser til dette nye arbeidet, er det en risiko for at det vil kunne gå på bekostning av andre pasientgrupper og andre oppgaver i kommunen.»

Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) uttaler at:

«Realisering av rusreformens intensjon om å behandle, fremfor å straffe, krever styrking av kompetanse, kvalitet og kapasitet i hele helsetjenesten.»

13.2.2 Forebygging

Det er særlig det forebyggende arbeidet rettet mot barn og unge som høringsinstansene trekker frem, uavhengig av om høringsinstansen støtter utvalgets forslag eller ikke.

Av høringsinstanser som støtter utvalgets forslag om opphevelse av straffansvaret også for unge, er det flere som mener at det i forlengelsen av reformen er nødvendig å styrke forebyggingsarbeidet, med utgangspunkt i at narkotikabruk har stort skadepotensial.

Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) uttaler:

«Det er nødvendig med en aktiv forebyggende strategi for å gjøre noe med mange av de skadene som følger av rusmiddelbruk. Strategien bør sette klare krav til kvalitet i det forebyggende arbeidet på ulike sektorer.»

Fagrådet mener at det bør utvikles nye nasjonale retningslinjer for det forebyggende arbeidet og at disse bør følge visse kvalitetskrav. Også brukerorganisasjoner som RIO er opptatt av å forebygge rusmiddelbruk, men peker på at forebygging må følge internasjonalt anerkjente anbefalinger som ivaretar barn og unges integritet og rett til medvirkning.

Norges forskningsråd ønsker også en styrking av forskning på kvaliteten i det forebyggende arbeidet:

«Videre er det stort behov for forskning om forebyggende tiltak for barn og unge, siden det er viktig å nå denne gruppen tidlig i livet med kunnskapsbaserte rusforebyggende tiltak, effektive behandlingsintervensjoner og en velfungerende helse- og velferdstjeneste. Økte ressurser og forskningsinnsats er avgjørende for å få dette til.»

Barneombudet er på sin side, i tillegg til å uttrykke forventning om økte ressurser til forebygging, også opptatt politiets avdekkingsfunksjon og forebyggende rolle:

«Før innføringen av en eventuell reform må det sikres at politiet vil prioritere arbeid med å forebygge og avdekke rusbruk blant barn og unge. [d]et må gis klare føringer om dette ved lov eller forskrift.»

Politidirektoratet mener generelt at Rusreformutvalgets rapport behandler politiets forbyggende virksomhet overflatisk sammenlignet med politiets kontrollfunksjon. Det vises også til politiets virksomhetsstrategi (Politiet mot 2025) hvor barn og unge blir særskilt prioritert som målgruppe i politiets forebyggende arbeid.

Politidirektoratet fremhever også det tverrsektorielle samarbeidet som en nøkkel til å lykkes med et godt forebyggende arbeid:

«Tidlig innsats og samvirke mellom aktører på tvers av samfunnssektorer er grunnleggende prinsipper som legges til grunn i arbeidet overfor denne målgruppen. Tidlig innsats er viktig fordi det er i ung alder at grunnlaget for livsløpet legges. Forebyggende innsats på et tidlig stadium vil kunne snu en uheldig utvikling. Samvirke mellom aktører er viktig fordi ulike tjenester har ulike virkemidler til rådighet i det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet.»

Politilederlaget viser blant annet til dagens gode samhandlingsstrukturer som er utviklet innenfor det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet og er bekymret for at dette vil kunne forringes som følge av reformen. Politiets Kriminalitetsforebyggende Forum foreslår heller å styrke og utvikle eksisterende forebyggende og samarbeidende tiltak (for eksempel SLT-samarbeidet og politirådene) enn å oppheve straffansvaret.

Andre høringsinstanser som for eksempel EmmaSofia kan imidlertid ikke lese av utredningen at forslaget skal ligge til hinder for at politi og helsetjeneste fortsatt skal kunne arbeide forebyggende arbeid mot barn og unge.

13.3 Departementets vurderinger

Slik Rusreformutvalget har beskrevet det i sin utredning er det stor bredde og variasjon i de kommunale tjenestetilbudene til personer med rusproblematikk. Kommunene kan velge å organisere sine tjenestetilbud slik de finner mest hensiktsmessig i henhold til lokale behov og ressurser. Dette fører til både en ønsket, men også risiko for uønsket, variasjon i tjenestene.

Det vil alltid være rom for forbedringer i tjenestetilbudet i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Statlige tilskuddsordninger, nasjonale faglige retningslinjer og annet normerende materiell er også tilgjengelig for kommune og spesialisthelsetjeneste med tanke på kvalitetsutvikling og forbedringsarbeid, som også er nedfelte krav i lovverket som regulerer helsetjenestene. Det er imidlertid nødvendig å balansere hensynet til det kommunale selvstyret og lokale prioriteringer med tanke på føringer som kan legges på kommunene når det kommer til hvilke tjenester som skal ytes og organisering av slike tjenester, jf. de prinsipper og retningslinjer som ligger til grunn for statlig styring av kommunesektoren.

Rett til nødvendig helsehjelp følger av pasient og brukerrettighetsloven. Både kommuner og regionale helseforetak har sørge-for ansvar for innbyggere i sin kommune og region. Samhandling om pasienter og brukere følger av forvaltningsmessig samhandlingsplikt i sektorlovgivningen og konkret i bestemmelser om rett til koordinator og individuell plan, krav til samarbeidsavtaler mellom kommuner og helseforetak med videre. Departementet erkjenner at det finnes svikt i gjennomføringen ved ytelser av tjenester etter helse- og velferdslovgivningen, som dokumenteres blant annet i Helsetilsynets rapporter fra landsomfattende tilsyn med tjenestene, men finner ikke grunnlag for å innføre ytterligere rettigheter og plikter på rusområdet som følge av reformen.

Departementet finner heller ikke at det er faglige hensyn som taler for å gi hjemler verken for utvidet adgang til bruk av tvang eller for å iverksette tiltak av sanksjonerende art som en del av rusreformen. Departementet legger i sitt forslag til grunn at helsetjenester skal ytes etter samtykke, og at både dette grunnleggende prinsippet samt rusreformens formål om å erstatte straff med hjelp, behandling og oppfølging, utelukker utvidet adgang til å anvende tvang og sanksjoner.

Det allerede i dag anledning til å iverksette tvangstiltak overfor personer med rusproblematikk. Bestemmelsene skiller ikke mellom ulike typer rusmidler eller alder, men om bruken av rusmidler, sammen med den totale livssituasjonen, tilsier at vilkårene for tvang er oppfylt. Å anvende tvang innenfor helsetjenesten på annet grunnlag vil være et markant brudd med dagens faglige begrunnelser og praksis for bruk av tvang i helsetjenesten.

Ikke-økonomiske sanksjoner i Portugal er virkemidler som i en norsk kontekst er mest sammenlignbar med vilkår knyttet til straffesaker som avgjøres ved påtaleunnlatelse, og som ikke umiddelbart kan overtas av helsetjenesten. Oppfølgings- og kontollregimer som i dag anvendes innenfor rammene av alternative straffereaksjoner, kan etter rusreformen kun anvendes etter samtykke.

Med samme faglige- og prinsipielle begrunnelse som over er det heller ikke et alternativ for departementet å innføre sivilrettslige sanksjoner utover gebyrer for ikke å etterkomme politiets pålegg om oppmøteplikt. Slike gebyr skal bidra til at respekten for politiets autoritet og publikums vilje til å innrette seg etter politiets pålegg, opprettholdes. Departementet finner at gebyr er en tilstrekkelig reaksjon, særlig siden mindre alvorlige narkotikaovertredelser allerede i dag avgjøres ved et økonomisk oppgjør i form av forelegg. Se nærmere omtale av gebyr i kapittel 8.

Oppfølging av narkotikarelaterte problemer må baseres på kunnskapsbaserte og kvalitetssikrede metoder. Det er også av betydning for departementet at det utvikles en enhetlig og likeverdig praksis i kommunene med tanke på den rådgivende funksjonen som foreslås innført i kommunene.

Flere høringsinstanser i helsesektoren mener at det må være krav til rusfaglig kompetanse og en viss faglig standardisering av den rådgivende enhetens virksomhet for at reformen skal lykkes. Etter departementets syn vil forsvarlighetskravet som ligger til helsetjenestene etter dagens regelverk være tilstrekkelig for å understreke at nødvendig kompetanse må inngå i den rådgivende enhetens oppgaveløsning. Det foreslås derfor ikke å innføre særlige krav til kompetanse som skal inngå i enheten. Se også kapittel 10.

Departementet vil imidlertid gi Helsedirektoratet i oppdrag å utvikle faglige retningslinjer og veiledende materiell for hvordan tjenestene best mulig bør innrettes med tanke på å realisere rusreformens formål. Dette kan også innebære å utvikle og implementere behandlings- og oppfølgingsprogrammer, som kan omfatte tett individuell oppfølging og langsiktig motivasjonsarbeid, også der en person umiddelbart ikke ønsker hjelp for sin narkotikabruk. I den sammenhengen peker departementet på anbefalte metoder for behandling utarbeidet av WHO og UNODC, men også tilbud som allerede finnes, som aktivt oppsøkende og tverrfaglig sammensatte behandlingsteam som for eksempel ACT- og FACT.

Departementet noterer seg høringssvar som tar opp betydningen av et oppsøkende arbeid, særlig rettet mot barn og unge i risiko for å utvikle utenforskap, rus- og eller psykiske problemer. Dette omfatter tiltak som for eksempel tverrfaglige og oppsøkende team, utekontakttjenester og lignende som er fysisk til stede i ungdomsmiljøer og møter unge i risikogrupper. Flere har pekt på at dette ville være et viktig supplement til, eller kan være en del av det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet som i dag skjer i mange kommuner.

Det er fra flere høringsinstanser fremmet ønske om å lovfeste en oppsøkende plikt for den kommunale instansen som utvalget foreslår eller i kommunen for øvrig. Helsedirektoratet foreslår blant annet en slik plikt som alternativ til gebyr for manglende oppfyllelse av møteplikten. Plikt til å etablere oppsøkende tiltak vil imidlertid gripe inn i kommunenes selvbestemmelsesrett i tillegg til å ha økonomiske konsekvenser som ikke er utredet. Departementet mener det skal være opp til den enkelte kommune å vurdere behovet for en slik tjeneste, men peker på at oppsøkende tiltak kan være et element for å sikre forsvarlig tjenesteyting og med det bør inngå som anbefalte tiltak, jf. veiledende materiell med videre som Helsedirektoratet skal utarbeide.

Det er i mange kommuner etablert gode samarbeidsformer i det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet, for eksempel gjennom modeller som SLT (samordningsmodell for lokale, forebyggende tiltak mot rus- og kriminalitet) som finnes i en rekke kommuner. Kommunene bør ta vare på og benytte den kompetansen og strukturen som allerede finnes i slike samarbeidsmodeller under etablering av den nye funksjonen som er foreslått opprettet. Departementet forutsetter også at politiet vil videreføre sitt rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid i tett samarbeid med kommunene. Det er ingenting i reformforslaget som skulle tilsi at dette samarbeidet skulle nedprioriteres.

Generelt kan reformen være en unik mulighet for kommunene til å gjennomgå og vurdere sitt samlede tjeneste- og oppfølgingstilbud med tanke på hvordan dette kan integreres og videreutvikles innenfor rammen av rusreformen, herunder å ta i bruk kunnskapsbaserte tilnærmeringer og metodikk på rusområdet.

Departementet vil peke på noen viktige veiledere, retningslinjer og rapporter som kan ligge til grunn for tjenesteutviklingen i tilknytning til rusreformen, herunder Helsedirektoratets veileder Sammen om mestring – veileder i lokalt psykisk helse og rusarbeid for voksne, den nasjonale faglige retningslinjen Tidlig oppdagelse av utsatte barn og unge» og FHI-rapport 2020 Barn, unge og kriminalitet. Hvordan forhindre at barn og unge kommer inn i eller fortsetter med en kriminell løpebane?Oppsummering og vurdering av virksomme tiltak, behandling og organisering.

Departementet peker også på betydningen av tilsynsrapporter på rusfeltet og andre helse- og velferdsområder med tanke på kvalitetsforbedring og tjenesteutvikling. Særlig understreker departementet betydningen av at brukerorganisasjonene og brukere av tjenestene trekkes inn i kvalitetsarbeidet, og viktigheten av å ansette brukemedvirkere, erfaringskonsulenter og medarbeidere med brukererfaring.

13.4 Regjeringens innsats på rus- og psykisk helsefeltet

13.4.1 Generelt

Regjeringen har fra 2013 lagt ned en betydelig innsats for å heve kapasitet og kvalitet i behandling og oppfølging av mennesker med rusproblematikk. Et forbedret tjenestetilbud, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, er således en prosess som allerede er godt i gang. At det fremdeles er utfordringer og mangler i tjenestetilbudene er etter departementets syn, likevel ikke til hinder for gjennomføring av rusreformen. Departementet mener at de satsinger som er gjennomført, og som er under gjennomføring både i spesialisthelsetjenesten og kommunene hva angår faglige kompetanse, og kapasitet, må anses å være tilstrekkelig til å kunne ivareta de funksjoner og oppgaver som skal løses ved implementering av rusreformen.

Departementet erkjenner likevel at det er behov for en styrking av forebyggende arbeid og oppfølgingstjenester for barn og unge.

13.4.2 Primærhelsetjenesten

I 2015 la regjeringen fram en femårig opptrappingsplan for rusfeltet, Prop. 15 S (2015–2016) med en ramme på 2,4 milliarder kroner. Planten prioriterte særlig en styrking av kommunal sektor. Planen løp fra 2016 og ut 2020. Den økonomiske målsettingen oversteg rammen for planen gjennom bevilgningen i statsbudsjettet for 2020. I tillegg har regjeringen tilført kommuneøkonomien om lag 35 milliarder kroner fra 2013, slik at det lokale tjenestetilbudet kan styrkes. I perioden 2016–2020 har det vært en vekst på rundt 2 600 årsverk i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid.

Det har skjedd en positiv utvikling i og av fagfeltet. Dette dokumenteres i flere rapporter og evalueringer. En nasjonal brukerundersøkelse som Kompetansesenter rus – Midt-Norge har gjort på oppdrag fra Helsedirektoratet som ledd i evalueringen av Opptrappingsplanen for rusfeltet, viser at flere brukere er mer fornøyd med kommunale tjenester og opplever større innflytelse på utformingen av tjenestene de har mottatt i 2019 sammenlignet med 2017. Undersøkelsen viser også at 8 av 10 brukere i stor grad opplever at de blir møtt med høflighet og respekt av ansatte i tjenestene, og at 7 av 10 har høy tillit til personene som er ansvarlig for oppfølgingen deres. Da opptrappingsplanen for rusfeltet startet i 2016, var det 42 prosent som ikke hadde noen form for aktiviteter (arbeid, utdanning eller annet aktivitetstilbud) i løpet av dagen. I 2019 var det 28 prosent som ikke hadde slike aktiviteter.

Gjennom tilskudd til kommunalt rusarbeid, stimuleres kommunene til å ta i bruk nye kunnskapsbaserte tiltak og virkemidler. Regjeringen har også tilskuddsordninger som stimulerer til ideell og frivillig innsats på rusfeltet, både rettet mot brukere og deres pårørende. Den frivillige og ideelle innsatsen er et viktig supplement til den offentlige, og det er et potensial for kommunene å ta disse ressursene i bruk på en bedre måte.

En rekke lavterskel helsetilbud til de mest utsatte gruppene i åpne rusmiljøer er etablert gjennom tilskuddsmidler, og driftes av både kommunale og ideelle virksomheter. Disse spenner fra rene væresteder hvor det ytes helse- og omsorgstjenester, til de mer sammensatte hvor den enkelte kan få hjelp til universelle velferdsytelser. Brukerrom (tidligere sprøyterom) har vært tilgjengelig i Oslo siden 2006. I 2016 ble det etablert tilsvarende tilbud i Bergen.

Antall bostedsløse i Norge er gått ned i alle grupper vanskeligstilte på boligmarkedet – takket være et langsiktig arbeid med oppfølging av den boligsosiale strategien, Bolig for velferd. Siden 2016 har tilskudd fra Husbanken bidratt til over 900 nye boliger til personer med rusproblematikk og psykiske lidelser. En fornyet strategi ble lansert høsten 2020 og arbeidet med å redusere bostedsløshet blant personer med rus og psykisk lidelser skal fortsette.

Tilbud om Rask psykisk helsehjelp er etablert i 62 kommuner og bydeler. Tilbudet innebærer tidlig hjelp for angst, depresjon, søvnvansker og begynnende rusproblemer. Flere psykologer i kommunene gir mulighet til etablering av flere slike lavterskeltilbud. Fra 2021 vil det utføres en gradvis omlegging av tilskuddsordningen for Rask psykisk helsehjelp for å stimulere flere kommuner til å etablere lavterskeltilbudet.

Det utvikles også digitale mestringsverktøy i kommunene for plager som angst, depresjon og søvnvansker. De neste årene skal mestringsverktøyet piloteres i 15 kommuner.

Oppsøkende – og tverrfaglige – behandlingsteam med personell fra både kommune og spesialisthelsetjeneste har gitt svært gode resultater blant annet når det gjelder reduksjon i tvangsbruk og redusert rusmiddelbruk. De to vanligste modellene er ACT og FACT, som har vært en del av satsingen på psykisk helse- og rusfeltet. Det finnes nå om lag 80 slike team for voksne, med et estimert behov på ca. 120 team. Helsedirektoratet er i gang med å pilotere FACT ung, egne FACT-tilbud til ungdom er under utprøving. Slike team retter seg mot de mest sårbare og utsatte brukerne og pasientene med behov for sammensatte og koordinerte tjenester.

Fra 2017 ble det tydeliggjort at øyeblikkelig hjelp døgntilbud i kommunen også skal gjelde for mennesker med psykisk helse- og rusproblemer.

Regjeringen lanserte en ny nasjonal overdosestrategi i 2019. Blant tiltakene er å utvide tilbudet om Nalokson nesespray til å gjelde i alle kommuner med sprøytebruk og et eget pakkeforløp for oppfølging etter ikke-dødelige overdoser.

Fra 1. januar 2020 ble det lovfestet krav til psykologkompetanse i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Ved utgangen av 2019 hadde over 90 prosent av kommunene psykologkompetanse på plass.

Regjeringen la i 2020 frem Handlingsplan for allmennlegetjenesten, hvor man forpliktet seg til å foreslå å øke bevilgningen til allmennlegetjenesten med 1,6 mrd. kroner i 2024 sammenlignet med saldert budsjett 2020.

Regjeringen har også vært opptatt av å styrke samarbeidet mellom myndigheter og sivilsamfunnet på rusfeltet. Et konkret resultat av dette er at FNs kontrollorgan for gjennomføring av narkotikakonvensjonene (INCB) nå peker på at flere land kan lære av Norge på dette området.

13.4.3 Spesialisthelsetjenesten

I 2014 gjeninnførte regjeringen den gylne regel, der psykisk helsevern og rusbehandling hver for seg skal ha større vekst enn somatikken i sykehusene. Den gylne regel blir målt i kostnader, ventetider og poliklinisk aktivitet, og er stort sett blitt oppfylt innen rusbehandling. Ventetiden til tverrfaglig spesialisert rusbehandling er nær halvert i perioden fra 2013 til i dag (59 dager i 2013, til 33 dager i 2020).

I 2014 år økte regjeringen også kapasiteten innen rusbehandling ved å kjøpe 200 døgnplasser fra private og ideelle aktører. Det ble bevilget ytterligere 255 millioner kroner til utvidelse av ledig kapasitet hos private med avtale med spesialisthelsetjenesten.

I 2015 ble ordningen «Fritt behandlingsvalg» innført innen psykisk helsevern og rusbehandling. Det har bidratt til redusert ventetid og økt valgfrihet for disse pasientgruppene.

For å øke effektivitet og kvalitet på behandlingsarbeidet har regjeringen innført flere pakkeforløp. Pakkeforløp for psykisk helse- og rusområdet skal gi et behandlingsforløp som er helhetlig og forutsigbart, uten unødig ventetid og gi pasienten mer innflytelse på behandlingen og den skal evalueres systematisk underveis. Hver pasient får sin egen koordinator som skal være pasientens og de pårørendes kontaktperson. I 2019 fikk mer enn 150 000 pasienter innen psykisk helsevern og rusbehandling tilbud om oppstart av pakkeforløp.

Fra 2020 er det innført et nasjonalt kvalitetsregister for behandling av skadelig bruk eller avhengighet av rusmidler (KvaRus). Hensikten med registeret er å bidra til systematisk forbedring av kvaliteten på tjenestene.

Regjeringen har høsten 2020 igangsatt et femårig forsøk med heroinassistert behandling. Det skal etableres ett tilbud i Oslo og ett i Bergen for inntil 300 opiatavhengige. Det legges opp til etablering av egne klinikker med helse- og sosialfaglig bemanning. Målgruppen er personer med en alvorlig opioiddominert ruslidelse der legemiddelassistert rehabilitering (LAR) eller andre behandlingsformer ikke har gitt tilfredsstillende stabiliserende effekt. Tiltaket skal følgeevalueres.

De mest sårbare pasient- og brukergruppene har behov for bedre, tilgjengelige og koordinerte tjenester. Regjeringen og KS har inngått en avtale om å etablere 19 helsefellesskap som skal få sykehusene og kommunene til å samarbeide bedre om pasientene. Personer med alvorlige psykiske lidelser og rusavhengighet er en av fire prioriterte pasientgrupper i de nye helsefellesskapene.

Mange med rusproblemer har erfaringer med vold – enten som utsatt, som utøver eller begge deler – og kan ha behov for særlig tilpassede og samtidige helse- og omsorgstjenester. For å styrke kompetansen både i primær- og spesialisthelsetjenesten om rus og vold, har de Regionale kompetansesentrene – Rus (KoRus) og de Regionale ressurssentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS) fått i oppdrag av Helsedirektoratet å utvikle og implementere kunnskapsmoduler på området rus og vold. Det er utviklet både e-læringsmoduler og workshopmoduler.

Over halvparten av innsatte i norske fengsler har til dels alvorlige rusproblemer og/eller psykiske lidelser. Fra 2021 skal det etableres områdefunksjoner innen psykisk helsevern og tverrfaglig spesialisert rusbehandling for innsatte. Ordningen vil innebære tilstedeværelse fra spesialisthelsetjenesten i alle fengsler til faste tider på begge fagområder. Dette vil gi innsatte langt bedre tilgang til rusbehandling enn tidligere. Det vises i denne sammenhengen også til den nasjonale strategien for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff, Redusert tilbakefall til ny kriminalitet.

13.4.4 Folkehelse og forebyggende tiltak og tjenester til barn og unge

God folkehelse og gode levekår har betydning for omfanget av rusrelaterte problemer i samfunnet. Folkehelsearbeid er samfunnets innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, som forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler. Universelle virkemidler er fundamentet for fremme folkehelsen herunder å forebygge og begrense rusmiddelrelaterte problemer. Denne innsatsen er et tverrgående ansvar og alle deler av forvaltningen må legge til rette for godt forebyggende og helsefremmende arbeid innenfor sine sektorer og i samarbeid med andre aktører.

Arbeidet med å legge til rette for gode helsevalg er fulgt opp i Meld. St. 19 (2018–2019) Folkehelsemeldinga – Gode liv i eit trygt samfunn. Utfordringene innen fysisk og psykisk helse er synliggjort sammen med den tverrsektorielle innsatsen for å møte disse utfordringene. Betydningen av en god oppvekst og av at tidlig innsats gir gode vaner og gode holdninger, er et sentralt tema i meldingen. Videre vektlegges betydningen av å redusere sosiale forskjeller i helse.

Kommunene er en sentral aktør i arbeidet med å fremme god psykisk helse og å forebygge og begrense alkohol- og annen rusmiddelbruk. Det er den enkelte kommune som står nærmest til å kjenne utfordringer som finnes innenfor deres kommunegrenser, og som dermed kan sette inn de nødvendige tiltak. I 2017 startet en tiårig satsing (2017–2027) på kommunalt folkehelsearbeid. Satsingen skal bidra til en langsiktig styrking av kommunenes arbeid med å fremme befolkningens helse og livskvalitet. Barn og unge, psykisk helse og rusforebygging er sentrale tema. Mye godt arbeid gjøres allerede, men kommunene mangler kunnskap og informasjon om effektive tiltak (se blant annet Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid, 2015). Kunnskap og erfaringer som utvikles gjennom programmet skal deles slik at de kommer alle kommuner til gode.

Tiltak overfor barn og unge har et særskilt fokus noe som blant annet kommer til uttrykk gjennom satsingen på helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Tjenesten er styrket med 1,3 milliarder kroner siden 2013. I januar 2020 ble Opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse (2019–2024) behandlet i Stortinget. Planen inneholder både helsefremmende, forebyggende og behandlingsrettede tiltak.

Barn og unges psykiske helse skapes i stor grad på andre arenaer enn i helsetjenesten, og flere sektorer må derfor bidra til å styrke den helsefremmende og forebyggende innsatsen. Det må også pekes på betydningen av det tverrdepartementale 0–24 samarbeidet, som har tatt sikte på bedret samhandling mellom sektorer for utsatte barn og unge med utgangspunkt i målet om å forhindre frafall i videregående skole.

Departementet har tatt initiativ til at FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC) gjennomgår våre forebyggende tiltak med tanke på å sikre at de er i tråd med de internasjonale standarder på området. Det forutsettes at det lokale forebyggingsarbeidet baserer sine tiltak og tilnærminger på kunnskapsbasert metodikk. Det vises i den sammenheng til den danske Sundhedsstyrelsens forebyggelsespakke – stoffer, samt publikasjonen om forebyggingsstandarder utarbeidet av Verdens helseorganisasjon (WHO) og UNODC som gir en god oversikt over kunnskapsbaserte (evaluerte) forebyggingsmodeller.

Regjeringen vil gjennom Nasjonal alkoholstrategi (2021–2025) forsterke innsatsen for å nå målet om 10 prosent reduksjon i skadelig alkoholbruk i perioden 2010 til 2025. Det alkoholforebyggende arbeidet rettet mot ungdom er særlig vektlagt i strategien.

Innen psykisk helsevern for barn og unge og rusbehandling har andelen pasienter med ambulant tjeneste økt de siste årene til et nivå på om lag 30–40 prosent. FACT-ung-team er under utprøving.

Oppfølgings- og behandlingstilbudet til de yngste skal styrkes, jf. tiltak i opptrappingsplan for barn og unges psykiske helse, der det fremkommer at regjeringen vil «[…] legge til rette for å videreutvikle oppfølgings- og behandlingstilbudet for barn og unge med rusmiddelproblemer.» Dette innebærer også en ny vurdering av etablering av TSB-Ung.

Helsedirektoratet har også igangsatt arbeid med en tverrsektoriell veileder for psykisk helsearbeid med barn og unge, hvor også rus- og voldstematikk vil inngå.

13.4.5 Barne- og familiedepartementets forebyggende arbeid rettet mot barn og unge mv.

At barn og unge deltar i samfunnet og opplever inkludering, mestring, utvikling og tilhørighet, bidrar til å hindre marginalisering og til å skape inkluderende og mangfoldige samfunn. Barne- og familiedepartementet disponerer bevilgninger til inkludering av barn og unge på arenaer for fritidsaktiviteter, i utdanning og opplæring, i nærmiljøet og i sivilsamfunnet.

Kommunene kan søke midler over tilskuddsordningen Oppfølgings- og losfunksjoner for ungdom. Formålet er å fange opp ungdom som er i ferd med å falle ut av skolen, gi et individuelt tilpasset tilbud og bidra til økt gjennomføring av videregående opplæring.

Gode, rusfrie og trygge møteplasser for barn og ungdom i byene kan legge til rette for samvær på tvers av sosiale og kulturelle skillelinjer. Gjennom tilskuddsordningene Nasjonal tilskuddsordning til inkludering av barn og unge og Barne- og ungdomstiltak i større bysamfunn støttes fritidsarenaer hvor barn og unge kan delta uavhengig av bakgrunn og økonomi. Nasjonal tilskuddsordning for å inkludere barn og unge er styrket med 48,5 millioner kroner fra 2021.

I 2019 satte Barne- og familiedepartementet i gang et prøveprosjekt med fritidskortordninger for barn fra 6 til fylte 18 år som kan benyttes til å dekke deltakeravgifter til faste, organiserte fritidsaktiviteter. Målet med ordningen er at flere barn og unge får mulighet til å delta i fritidsaktiviteter sammen med jevnaldrende.

Regjeringen la i oktober 2020 frem Like muligheter i oppveksten – regjeringens samarbeidsstrategi for barn og ungdom i lavinntektsfamilier (2020–2023). Strategien skal fremme deltakelse og styrke mulighetene til barn som vokser opp i familier med lav inntekt, og skal bidra til å forebygge at fattigdom går i arv.

Arbeidet med å innføre foreldreveiledningsprogrammet ICDP (International Child Development Programme) for ungdomsforeldre som er bekymret for sin ungdom videreføres og det er ønskelig å spre foreldreveiledningstilbud til ungdomsforeldre i flere kommuner og bydeler. Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet har ansvar for videreutvikling og implementering av ICDP.

Barne- og familiedepartementet arbeider også med en ny forebyggingsmodell for kunnskapsbasert utvikling av tiltak for ungdom, inspirert av den islandske Planet Youth-modellen. Sentralt i den islandske modellen er en helhetlig tilnærming til ungdoms oppvekstmiljø der foreldre, skole, forskningsmiljø og politikkutviklere kommer sammen for å løse lokale utfordringer, med hovedvekt på utvikling av lokal rusforebygging. Departementet har valgt en modell som bygger på strukturer i Program for folkehelsearbeid i kommunene og legger opp til at modellen minst bør ha en femårig tidshorisont.

Barns utfordringer i den digitale hverdagen har blitt forsterket under koronapandemien, fordi barn er mer digitale enn før. De bruker mer tid på sosiale medier og digitale flater, har lenger skjermtid og er derfor mer sårbare. Barn og ungdom kan eksponeres for skadelig innhold i sin digitale hverdag. Det foregår også kjøp og salg av rusmidler via sosiale medier. Det forebyggende arbeidet handler derfor også om å utruste barn og unge med digitale ferdigheter og kritisk vurderingsevne, samt i størst mulig grad beskytte dem mot skadelig og ulovlig innhold på nett.

Barne- og familiedepartementet koordinerer arbeidet for trygg digital oppvekst. Et element i dette arbeidet er samarbeidet mellom Barne-, ungdoms-, og familiedirektoratet, Helsedirektoratet og Direktoratet for eHelse om utviklingen av DIGI-UNG. Formålet med DIGI-UNG-programmet er å levere lett tilgjengelig og kvalitetssikret informasjon, veiledning og tjenester til ungdom, gjennom et helhetlig digitalt tilbud på tvers av sektorer som bidrar til mestring og selvhjelp.

13.4.6 Justis- og beredskapsdepartementets rus- og kriminalitetsforebyggende arbeid mv.

Regjeringen har innenfor justissektoren gjennomført flere satsinger og tiltak relatert rusfeltet, særlig rettet mot unge. I perioden 2015–2018 ble det blant annet gjennomført en rusforebyggende kampanje i videregående skole, i samarbeid med skole- og helsemyndigheter.

I 2019 ble sektoren styrket med 50 millioner kroner, blant annet til økt politiinnsats i Økokrim og Kripos og til styrket satsing i Oslo-området. Også arbeidet mot vold i nære relasjoner ble styrket, herunder utvidelse av Prosjekt November samt styrking av etterforsknings- og påtalekapasitet i slike saker. Konfliktrådene og arbeidet med unge som ilegges ungdomsstraff/ungdomsoppfølging og barnevernet ble styrket med 16 millioner kroner.

Narkotikaomsetning er et vesentlig element i ungdoms- og gjengkriminalitet og utgjør ofte hovedinntektskilden for kriminelle nettverk. Innsatsen rettet mot å forebygge og bekjempe ungdoms- og gjengkriminalitet er av stor betydning for narkotikaomsetningen.

Den kriminalitetsforebyggende innsatsen i særlig utsatte områder skal løftes – med vekt på forebygging av ungdomskriminalitet og rekruttering av unge til kriminelle gjengmiljøer, samt at den bekjempende innsatsen mot kriminelle gjengmiljøer skal intensiveres.

I perioden 2017 til 2020 ble det øremerket særskilte midler (37 mill. kroner) kriminalitetsforebyggende innsats i særlige utsatte områder. Satsingen videreføres i 2020 og 2021, blant annet gjennom å videreføre politiinnsatsen i utsatte områder som en del av samarbeidet mellom stat og kommune om i knyttet til områdesatsinger i Oslo.

I revidert budsjett 2020 ble det også bevilget 25 mill. kroner midlertidig til bekjempelse av gjengkriminalitet i Oslo-området. Og I statsbudsjettet for 2021 ble satsingen mot ungdoms- og gjengkriminalitet styrket med 60 millioner kroner. Midlene skal politiet benytte til forebygging av ungdomskriminalitet og rekruttering av unge til kriminelle gjengmiljøer. Den bekjempende innsatsen mot kriminelle gjenger skal også intensiveres.

Politiet deltar i det rus- og kriminalitetsforebyggende arbeidet i kommunene. Det er i dag om lag 200 kommuner og bydeler som har etablert et slikt arbeid etter SLT modellen (samordning av lokale rus og kriminalitetsforebyggende tiltak for barn og unge). I kommuner som ikke har innført SLT modellen, er samarbeidet med politiet ordnet etter andre modeller.

Regjeringen har siden 2015 hatt et samarbeid på tvers av departementet og direktorater (0–24-samarbeidet) for å styrke oppfølgingen av utsatte barn, unge og deres familier. Justis- og beredskapsdepartementet ble inkludert i arbeidet i 2019.

Regjeringen etablerte i 2019 ytterligere et samarbeid på tvers av departementer og direktorater, med målsetting om en helhetlig innsats overfor barn og ungdom som begår eller står i fare for å begå kriminalitet. Arbeidet ble innlemmet i 0–24-samarbeidet. Direktoratene er gjennom den nye helhetlige innsatsen gitt i felles oppdrag å kartlegge og vurdere sektorenes ansvar og tilbud til målgruppen, identifisere utfordringer og behov for endringer. Direktoratene har kommet med en rekke anbefalinger til regjeringens videre arbeid. Forslagene følges opp av departementene i fellesskap, blant annet gjennom kommende stortingsmeldingen om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet.

Våren 2021 vil regjeringen utarbeide en stortingsmelding om barne-, ungdoms- og gjengkriminalitet. I meldingen vil regjerningen gå gjennom utviklingstrekk i barne-, ungdoms- og gjengkriminaliteten, oppsummere igangsatt arbeid, identifisere gjenstående utfordringer og peke ut videre politikk på området. Stortingsmeldingen vil primært handle om hvordan forebygge kriminalitet og selv om meldingen favner bredt, er det særlig innsats overfor utsatte grupper og overfor barn og unge som begår eller er i risikosonen for å begå kriminalitet som vil bli den viktigste oppgaven.

Innenfor kriminalomsorgen pekes det på regjeringens styrking av tilbudet til for psykisk syke innsatte (etablering av ressursteam ved Ila fengsel). Det er etablert rusmestringsenheter i en rekke fengsler og det er etablert tre nye enheter for oppfølging av innsatte med rusproblematikk, etter den såkalte Stifinner-modellen, samt etablering av en egen avrusingsenhet ved Bjørgvin fengsel.

Det har vært en løpende satsing på økt straffegjennomføring i rehabiliteringsinstitusjon etter straffegjennomføringsloven § 12 og Narkotikaprogram med domstolskontroll (ND) er gjort permanent og landsdekkende. Det vises i denne sammenhengen også til regjeringens nasjonale strategi for samordnet tilbakeføring etter gjennomført straff, Redusert tilbakefall til ny kriminalitet som skal bidra til et bedre tverrsektorielt samarbeid med og om personer som løslates fra soning.