15 Økonomiske og administrative konsekvenser

15.1 Departementets forslag

Departementets forslag innebærer at bruk og erverv og innehav av narkotika til egen bruk, inntil en nærmere angitt mengdebegrensning, fremdeles vil være forbudt, men ikke lenger medføre straffansvar. Politiet skal fremdeles avdekke slik befatning med narkotika, men til erstatning for påtale og straffeforfølgning, inntrer en plikt, ilagt av politiet etter en ny hjemmel i politiloven, til å møte for en kommunal rådgivende instans. For møteplikt som vilkår ved betinget påtaleunnlatelse se kapittel 9.

Departementet foreslår en plikt, ved en ny hjemmel i lov om kommunale helse- og omsorgstjenester, for alle landets kommuner til å etablere en funksjon kalt rådgivende enhet for narkotikasaker. En slik enhet kan etableres som interkommunalt samarbeid dersom forholdende ligger til rette for det.

Enheten skal ta imot meldinger fra politiet om personer som er i lagt møteplikt som følge av avdekket overtredelse av forbudet mot bruk, erverv og innehav av narkotika til egen bruk. Enheten skal videre innkalle personen og gjennomføre et møte der vedkommende gis tilpasset råd og veiledning og informasjon – og etter samtykke – tilbud om kartlegging av mulig tjenestebehov. Deretter skal enheten kunne viderehenvise vedkommende til rett instans for videre hjelp, behandling eller annen oppfølging, se nærmere omtale av rådgivende enhet i kapittel 10.

Departementet foreslår videre at kommunene gis en hjemmel til å ilegge et administrativt gebyr får manglende oppfyllelse av møteplikt, se omtale av gebyr i punkt 8.3.

15.2 Administrative og økonomiske konsekvenser for kommunene

Departements forslag betyr at kommunen må etablere en rådgivende enhet for narkotikasaker. Departementet foreslår ingen nye saksbehandlingsregler utover det som følger av dagens regelverk eller at det skal innføres andre forvaltningsmessige endringer, med unntak av at kommunene må etablere et system for å ta imot meldinger fra politiet og innkalle personer til møte med enheten. Personopplysninger som fremkommer i forbindelse med melding fra politiet og under møtet med personen som er ilagt møteplikt, er å anse som helseopplysninger og føres i kommunens eksisterende journalsystem for helse- og omsorgstjenestens virksomhet.

Videre må kommunen på et vis som ivaretar krav til personvern, etablere et system for å kunne ilegge gebyr for manglende oppfyllelse av møteplikt.

Formålet med rusreformen og rådgivende enhet for narkotikasaker tilsier at personell utpekt av kommunene til å bemanne enheten må ha inneha den kompetansen som er nødvendig for en forsvarlig oppgaveløsning. Departementet foreslår ikke å forskriftsfeste egne kompetansekrav for den rådgivende enheten, men viser til at de alminnelig krav til kompetanse og forsvarlighet, herunder brukermedvirkning, som ligger i helselovgivningen gjelder for rådgivende enhet som for kommunens øvrige virksomhet.

Departementets forslag legger, med unntak av å innkalle og gjennomføre møter med personer som er ilagt møteplikt, ingen nye oppgaver på kommunene. Kommunene har allerede i dag ansvar for å yte råd og veiledning, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 første ledd. Landets kommuner har dedikert personell og/eller tjenesteavdelinger, for eksempel rus- og psykisk helsetjenester, som allerede utfører oppgavene som er foreslått lagt til enheten og som har den kompetansen som modellen forutsetter.

Departementets forslag innebærer ingen opprettelse av nye former for tjenestetilbud, verken i kommunen eller i spesialisthelsetjenesten. Det foreslås heller ingen nye rettigheter til tjenester til personer med rusproblemer eller rusbrukslidelser som ikke allerede følger av dagens regelverk og som dekkes av eksisterende finansieringsformer. Det vises i den sammenheng til en betydelig vekst i kapasitet i tverrfaglig spesialisert rusbehandling i spesialisthelsetjenesten og en tilsvarende betydelig redusert ventetid på behandling over de siste årene.

Mange høringssvar, særlig fra kommunehold, utrykker bekymring for at kommunene ikke har tilstrekkelig kapasitet til å kunne gjennomføre møter med personer om ilegges møteplikt av politiet, og videre at dagens tjenestetilbud som sådan heller ikke har kapasitet til å yte tjenester til alle som ilegges møteplikt.

Departementet viser til Rusreformutvalgets drøftinger i NOU 2019: 26, kapittel 19, samt notat fra Oslo Economics som fulgte som vedlegg til rapporten, og understreker at det er stor usikkerhet i datagrunnlaget for antall personer som i dag følges opp i straffesakskjeden og som etter rusreformen i stedet vil ilegges en oppmøteplikt for enheten. Antall saker som kommer for den rådgivende enheten avhenger også av politiets prioriteringer og håndhevingsintensitet i avdekking av ikke-straffbar befatning med narkotika etter reformen.

Departementet legger også til grunn at svært mange personer som vil bli ilagt møteplikt av politiet vil være kjent av kommunenes tjenesteapparat, og mange vil allerede være mottagere av kommunale tjenester. Det finnes ikke opplysninger som skulle tilsi at det finnes større grupper av personer som i dag er ukjente for kommunene og som bruker narkotika i et slikt omfang at det utløser rett til nødvendige helsetjenester, verken fra kommunen eller spesialisthelsetjenesten. Videre er det grunn til å tro at mange utelukkende skal motta råd og veiledning og informasjon fra enheten, og ikke ha behov for, eller ønske om å ta imot, kartlegging og videre henvisning til andre instanser.

Kommunenes utgifter relatert til rusarbeid innenfor rammene av helse- og omsorgstjenesteloven dekkes i dag hovedsakelig gjennom inntektssystemet til kommunesektoren. Departementet forventer ikke en økning i antall personer som har rett til nødvendige helse- og omsorgstjenester fra kommunen i en grad som tilsier at kommunesektoren må styrkes betydelig økonomisk. Departementet vil i denne sammenhengen også henlede oppmerksomheten på at kommunesektoren i perioden 2016–2020, er styrket med 1,35 mrd. kroner som vekst i de frie inntektene som en del av opptrappingsplanen for rusfeltet (Prop. 15 S (2015–2016)).

Departementets syn er imidlertid at selve mottaksfunksjonen, herunder etablering av systemer for mottak av meldinger, innkalling av personer ilagt møteplikt og gjennomføring av møtet samt etablering av system for forvaltning av gebyrordning, er å oppfatte som en ny oppgave for kommunene. Kommunene skal derfor kompenseres for de merkostnader som påløper til etablering av den rådgivende enheten.

15.3 Administrative og økonomiske konsekvenser for politi, påtalemyndighet og domstol mv.

I forbindelse med avdekket ulovlig, men straffri befatning med narkotika, må det etableres en struktur for hvordan opplysninger om at en person er pålagt oppmøteplikt av politiet skal meddeles kommunen på en måte som ivaretar personvernhensyn.

Politiets pålegg er å betrakte som et enkeltvedtak, og følgelig må det etableres et system for å håndtere klagesaker som gjelder ilagt oppmøteplikt.

Departements forslag inneholder ingen andre endringer for politiet som skulle ha direkte betydning for deres øvrige etterforskningsmessige, polisiære og forvaltningsmessige oppgaver knyttet til fortsatt straffbar befatning med narkotika. Departementet forutsetter også at politiet vil videreføre sitt rus- kriminalitetsforebyggende arbeid i tett samarbeid med kommunene, samt fortsatt prioritere å være til stede i åpne rusmiljøer på samme nivå som før reformen.

Departementets forslag medfører heller ingen administrative konsekvenser for påtalemyndigheten, med unntak av bestemmelsen om at betinget påtaleunnlatelse skal være den foretrukne reaksjon ved straffbart innehav av narkotika inntil en øvre mengdeangivelse, under forutsetning av at stoffet er ment til egen bruk (se kapittel 9). Forslaget berører heller ikke domstolene, eller kriminalomsorgen, utover at saker som omhandler bruk og erverv og innehav av narkotika til egen bruk, ikke lenger skal behandles i straffesaksapparatet etter rusreformen.

Det vil etter departements syn ikke være mer kostnadskrevende for politiet å erstatte dagens anmeldelse av saker etter rusreformen med et pålegg om oppmøteplikt for den kommunale rådgivende enheten. For påtalesiden støtter departementet seg på notat fra Oslo Economics vedlagt rusreformutvalgets rapport, og anser at reformen vil medføre et mindrearbeid for politiets påtalejurister. I den grad klager på ilagt oppmøteplikt skulle opptre i et omfang som vil medføre økte kostnader, vil departementet anta at dette kompenseres ved nevnte mindrearbeid.

I og med at langt de fleste saker som omhandler mindre alvorlige narkotikaovertredelser i dag avgjøres ved forelegg kan det imidlertid ikke påregnes mindrearbeid i domstolene, som fortsatt vil behandle de mer alvorlige narkotikaovertredelsene.

Det hefter også usikkerhet til om reformen vil ha betydning for antall fengselsopphold som idømmes for narkotikaovertredelser. De fleste som idømmes fengselsstraff for narkotikakriminalitet dømmes for mer alvorlige forhold hvor egen bruk og innehav til egen bruk kan inngå, men uten betydning for straffeutmålingen. Departementet viser likevel til at det ifølge Oslo Economics er om lag 600 personer som soner på bakgrunn av befatning med narkotika som etter rusreformen ikke lenger vil være straffbar. På tross av at datagrunnlaget ikke er av en karakter som gjør det mulig å foreta sikre beregninger, er det likevel sannsynlig at flere soner bøter som følge av bruk og innehav av narkotika til egen bruk. Dette kan tilsi en viss reduksjon av kostnader knyttet til fengselsdøgn for kriminalomsorgen uten at dette kan tallfestes.

Det er departementets syn at forslaget ikke innebærer administrative eller økonomiske konsekvenser for politi og påtalemyndighet mv. som må kompenseres. Det kan tvert om medføre reduserte kostnader som følge av mindre arbeid i hele straffesakskjeden og redusert behov for kapasitet i kriminalomsorgen. Det er likevel ikke mulig, etter departementets syn, verken å tallfeste denne innsparingen eller å gjøre et uttrekk av justissektorens budsjett, da sektoren fremdeles har store og viktig oppgaver knyttet til både forebygging og etterforskning av alvorlig narkotika- og narkotikarelatert kriminalitet.