4 Forholdet til FNs narkotikakonvensjoner

Norge er part i, og folkerettslig forpliktet av tre FN konvensjoner som regulerer narkotika.

FN-konvensjonen av 1961 (The Single Convention on Narcotic Drugs) regulerer stoffer som er naturprodukter eller som er fremstilt av slike produkter. Konvensjonen forplikter statene til å ta de lovmessige og administrative forholdsregler som er nødvendige for å begrense bruk og besittelse av narkotika utelukkende til medisinske og vitenskapelige formål.

FN-konvensjonen av 1971 (The Convention on Psychotropic Substances) er en tilleggsavtale til narkotikakonvensjonen av 1961 og regulerer kontrollen med de syntetiske stoffene. Etter konvensjonen er statene forpliktet til å forby all bruk av nærmere opplistede stoffer, unntatt for vitenskapelige eller svært begrensede medisinske formål.

FN-konvensjonen av 1988 (The Convention against Illicit Traffic in Narcotic Drugs and Psychotropic Substances) regulerer i første rekke ulovlig transport og handel med narkotika, men utvider kontrollsystemet til også å gjelde handel med basisstoffer («precursors»).

INCB (The International Narcotics Control Board) er FNs kontrollorgan for gjennomføringen av konvensjonene og overvåker hvordan statene overholder sine forpliktelser etter konvensjonene. INCB er rådgivende og har ikke myndighet til å treffe rettslig bindende avgjørelser.

Rusreformutvalget drøfter hvilke forpliktelser Norge har etter disse konvensjonene og hvilke begrensninger forpliktelsene setter for utformingen av rusreformen.

Utvalget kom til at det er forsvarlig å legge til grunn at konvensjonene ikke forplikter statene til å strafflegge erverv og innehav av mindre mengder narkotika til egen bruk. Dette forutsetter at slik befatning med narkotika fortsatt er ulovlig og kan møtes med andre tiltak som er egnet til å oppnå konvensjonenes overordnede formål om å ivareta helse og velferd. Utvalget legger særlig vekt på at de ulike statene som er tilsluttet konvensjonene har ulik praksis med hensyn til straffelegging av slike overtredelser. Utvalget viser også til uttalelsene fra INCB i årene etter reformen i Portugal, som indikerer at det har skjedd en utvikling i retning av større vektlegging av konvensjonenes formål om å fremme helse og velferd og en mindre vektlegging av ordlyden i 1988-konvensjonen om bruk av straff overfor personer som har befatning med en mindre mengde narkotika til eget bruk.

Daværende president i INCB i 2015 uttalte at reformen i Portugal utgjør «best practice». I Portugal er bruk, erverv og besittelse av narkotika til egen bruk ulovlig, men ikke straffbart. Brukere av narkotika er lovpålagt å møte for en nemnd. Nemnden kan også ilegge overtredelsesgebyr og en rekke ikke-økonomiske reaksjoner. Overtredelsesgebyr kan ikke ilegges personer som er rusavhengige.

Utvalget vurderte videre om konvensjonene forplikter Norge til å innføre administrative sanksjoner ved en eventuell opphevelse av straffansvar ved ulovlig erverv og innehav av mindre mengder narkotika til eget bruk. Utvalget kom til at en modell med plikt til å møte for den foreslåtte kommunale rådgivningsenheten for narkotikasaker og hjemmel for å ilegge gebyr ved brudd på oppmøteplikten vil være klart innenfor konvensjonsforpliktelsene. Utvalget mente også, under noe tvil, at modellen fortsatt vil være forenlig med konvensjonsforpliktelsene selv om det ikke åpnes for å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på oppmøteplikten.

Utvalget viste her særlig til at INCB har karakterisert Portugals modell som en løsning helt i samsvar med konvensjonene. Dette tolker utvalget slik at INCB mener Portugal har truffet en optimal balanse for sanksjonering og at Portugals modell ikke nødvendigvis utgjør et minimumsnivå for hvilke sanksjoner som kreves etter konvensjonene.

Utvalget drøftet også om det er forenlig med konvensjonene å vedta en bestemmelse som tillater å unnlate å beslaglegge en mindre mengde narkotika dersom dette fremstår lite formålstjenlig med tanke på personens helsetilstand eller andre allmenne hensyn. Utvalget viste til at slike hensyn kan gjøre seg gjeldende for eksempel der en sterkt avhengig person for eksempel finansierer sin rusmiddelbruk gjennom vinningskriminalitet eller salg av seksuelle tjenester. Et slikt beslag vil kunne føre til at personen snarlig vil foreta nye slike handlinger for å skaffe en ny brukerdose og unngå abstinenser.

Utvalget kom til at det kunne være vanskelig å konkludere klart med at en slik bestemmelse vil være forenelig med konvensjonene. Samtidig pekte utvalget på at konvensjonene ikke krever at statene reagerer på ethvert tilfelle av ulovlig innehav av narkotika til egen bruk. Konvensjonene anses å tillate et visst håndhevelsesskjønn.