2 Formålet med rusreformen

Regjeringen erklærte i Jeløya-plattformen i 2018 å endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika fra straff til hjelp, behandling og oppfølgning. Regjeringen var enige om å «[g]jennomføre en rusreform for å sikre et bedre tilbud til rusavhengige, der ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk overføres fra justissektoren til helsetjenesten.»

Regjeringen var imidlertid klar på at dette ikke under noen omstendighet omfattet å legalisere bruk og besittelse av narkotika. Reformen innebærer således at erverv og innehav av en definert mengde narkotika til egen bruk fremdeles er forbudt, men at slik befatning med narkotika ikke lenger medfører straffansvar. I stedet for straff for overtredelse av forbudet inntrer en plikt – ilagt av politiet – til å møte en kommunal rådgivende instans forankret i helse- og omsorgstjenesten. Hensikten er, i tillegg til å understreke at forbudet består, å gi vedkommende tilpasset informasjon om risiko og mulige konsekvenser av narkotikabruk og, etter samtykke, kartlegge eventuelt tjenestebehov og tilby nødvendig behandling og oppfølging.

Rusreformen er en erkjennelse av at rusproblematikk i hovedsak er en helseutfordring og med det et anliggende for helsetjenesten ikke for justissektoren – også når det handler om bruk av illegale rusmidler. I rusreformutvalgets mandat uttrykte regjeringen at «[s]traffeforfølgning av bruk og besittelse av illegale rusmidler til eget bruk har bidratt til stigmatisering, marginalisering og sosial utstøting og kan ha stått i veien for å møte den enkelte bruker med hensiktsmessige og tilpassede tilbud og oppfølging.» Straff for narkotikabruk har også en tendens til å ramme sosialt skjevt og med det opprettholde og forsterke utenforskap for marginaliserte grupper. Fra internasjonal forsking er det godt dokumentert at kriminalisering av narkotikabruk kan utgjøre en betydelig barriere for hjelpesøkende adferd blant personer med narkotikarelaterte problemer.

Stigmatisering forstått som en negativ merking, for eksempel systematisk å tillegge en gruppe særlige dårlige egenskaper, har betydning for utviklingen av samfunnets holdninger til gruppen som sådan. At stigmaet som hefter ved narkotikabruk gjennom flere tiår med kriminalisering også har betydning for befolkningens syn på brukergruppen, må anses å være hevet over tvil.

Å redusere stigma, både det tilsiktede stigma og de utilsiktede negative følgene av straffeforfølgning av mennesker med narkotikaproblemer er således et grunnleggende utgangspunkt for regjeringens rusreform. Rusfaglige, ruspolitiske og rettspolitiske hensyn som omtales i NOU 2019: 26 Rusreform – fra straff til hjelp, understøtter dette synet.

Departementet anser at oppfølging av bruk og erverv og innehav av narkotika til egen bruk fra helsetjenestens side vil være mer hensiktsmessig, humant og effektivt enn fortsatt oppfølging i straffesakskjeden. Det vil også gi anledning til å intervenere tidlig i et forløp med helserettet hjelp og oppfølging uten de uheldige konsekvenser som kan følge av en strafferettslig tilnærming. Dette vil ha betydning for ungdom som kan få enkelte utdanningsforløp og yrkeskarrierer satt på vent som følge av mindre alvorlige narkotikaovertredelser.

Historisk er tanken om å fjerne straffansvar for bruk av narkotika ikke ny i Norge. En slik tilnærming ble utredet og foreslått både av Straffelovkommisjonen (2002) og Stoltenberg-utvalget (2010) uten at tiden var moden for politiske beslutninger. Denne situasjonen har endret seg og det har underveis vært uttrykt bred politisk enighet om en slik reform. I Innst. 215 S (2017–2018) uttrykte Helse- og omsorgskomiteen at «[…] rusavhengighet burde behandles mer som sykdom enn som kriminalitet […].» Flertallet, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mente videre at det er viktig å trekke en grense mellom bruk og besittelse av mindre mengder illegale stoffer til egen bruk og kriminelle handlinger som er utført i rus eller med bakgrunn i rusavhengighet og understreket at «målsettingen med en rusreform er å forebygge, redde flere liv og å sikre verdighet gjennom at samfunnets reaksjon flyttes fra justissektoren og til helsesektoren. Man skal få hjelp, og ikke straff.»

Sett i et nært historisk perspektiv representerer denne reformen på mange måter neste skritt i utviklingen fra rusreformen av 2004, da personer med rusbrukslidelser fikk pasientrettigheter og tverrfaglig spesialisert rusbehandling ble etablert i spesialisthelsetjenesten.

Brukere av narkotika blir i mange deler av verden utsatt for menneskerettighetsbrudd og Norge har vært en pådriver i å løfte prinsippet om brukermedvirkning og helse- og menneskerettighetsperspektivet i internasjonal sammenheng. Norge pekes nå også på som et foregangsland av mange internasjonale aktører med tanke på å fremme en human, progressiv og moderne narkotikapolitikk, uten å legalisere narkotika eller å tillate bruken. Å redusere stigma og å styrke helse- og menneskerettighetsperspektivet i narkotikapolitikken, blant annet ved å fjerne straffansvar for narkotikabruk til fordel for tilbud om hjelp, behandling og oppfølging, er en utvikling som finner sted i mange land.

Retningen som regjeringen nå legger for Norges narkotikapolitikk er i samsvar med anbefalinger fra FN-organer som FNs kontor for narkotika og kriminalitet (UNODC), FNs kontrollorgan for gjennomføring av narkotikakonvensjonene (INCB), Verdens helseorganisasjon (WHO), og FNs høykommissær for menneskerettigheter (OHCHR). I 2018 vedtok FNs toppledergruppe (UNCEB) en forent posisjon om at medlemsstatene skulle forplikte seg til å fremme alternativer til domfellelser og straff, herunder å oppheve straffetrusselen for bruk og besittelse av narkotika til egen bruk. Lignende anbefalinger kommer fra andre internasjonale virksomheter blant annet Røde Kors, Human Rights Watch, Global Commission on Drug Policy og det europeiske overvåkingssenteret for narkotika og narkotikamisbruk (EMCDDA).