8 Samfunnets reaksjon på straffri bruk m.m. av narkotika

8.1 Innledning

Departementet foreslår at befatning med narkotika til egen bruk inntil laveste terskelverdi ikke lenger skal være straffbart, jf. kapittel 6 og 7. Avdekking av slik befatning med narkotika vil derfor ikke kunne møtes med strafferettslige reaksjoner slik som i dag. Bruk m.m. av narkotika inntil nederste terskelverdi skal imidlertid fortsatt være ulovlig. I dette kapittelet omtales departementets forslag til reaksjoner overfor slik ulovlig bruk m.m. av narkotika.

8.2 Pålegg om oppmøte for kommunal rådgivende enhet

8.2.1 Utvalgets forslag

Rusreformutvalget foreslo å gi politiet hjemmel til å pålegge personer som overtrer forbudet mot bruk og erverv og innehav av narkotika inntil nederste terskelverdi en plikt til å møte for en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker. Formålet med slike pålegg skal være å kunne informere om mulige negative konsekvenser av bruk av rusmidler og å tilby utredning og helse- eller velferdsrettede tiltak dersom personen har behov for det. Adgangen til å pålegge oppmøteplikt foreslås hjemlet i en ny bestemmelse i politiloven.

Utvalget betegnet forslaget som et uvanlig sterkt og inngripende virkemiddel for en handling som ikke er ansett som kriminell. Det kreves sterke grunner for å pålegge innbyggere en oppmøteplikt overfor en offentlig myndighet. For noen personer kan en slik møteplikt oppleves som mer inngripende enn dagens strafferettslige reaksjoner ved brudd på legemiddellovens forbud mot bruk og besittelse av narkotika. Utvalget mente risikoen for at den enkelte opplever stigmatisering og ydmykelse i forbindelse med å måtte møte for et offentlig organ, ikke bør undervurderes, spesielt der vedkommende selv ikke opplever problemer knyttet til sin bruk av narkotika.

Når utvalget likevel foreslo å innføre hjemmel for at politiet kan gi pålegg om en slik møteplikt, var det fordi det ble ansett som formålstjenlig med tanke på et overordnet ruspolitisk mål om å forebygge og redusere problematisk bruk av narkotika. Møteplikten vil etter utvalgets syn kunne skape nye muligheter for personell med helse- og sosialfaglig kompetanse til å gi informasjon om narkotika basert på en vurdering av risiko knyttet til personens atferd. Møtet skaper også muligheter til å avdekke eventuelle udekkede behandlings- eller tjenestebehov hos personer som ikke selv i utgangpunktet oppsøker hjelp på eget initiativ.

Utvalget mente videre at forslaget vil kunne lette oppgaven med å formidle at forbudet mot å bruke narkotika fremdeles gjelder og motvirke at en opphevelse av straffansvar eventuelt bidrar til å normalisere bruken av narkotika i ungdomskulturen eller sender signal om at bruk av narkotika ikke er skadelig.

Dersom det er en mindreårig som overtrer forbudet mot befatning med narkotika, foreslo utvalget at foresatte skal kunne kalles inn til møte med rådgivningsenheten sammen med den mindreårige. Forslaget sammenlignes med politiets adgang til å pålegge foreldre en plikt til å møte til bekymringssamtaler etter politiloven § 13.

Et pålegg om oppmøte innebærer en plikt til å møte opp for den kommunale enheten og motta generell informasjon om blant annet mulige skadevirkninger av rusmiddelet. Oppmøteplikten innebærer ikke en plikt til å motta ytterligere tiltak. Dersom personen samtykker, kan vedkommende derimot få en kartlegging av risiko og et motiverende intervju med sikte på ytterligere oppfølgning og eventuelt henvisning til andre tjenester.

Utvalget understreket viktigheten av å skille mellom reaksjoner på ulovlig bruk og befatning med narkotika til egen bruk, og tiltakene for å gi hjelp, behandling og oppfølging. Utvalget mente det ikke er formålstjenlig å gi politiet hjemmel til å pålegge en person å motta slike tjenester. Dette vil harmonere dårlig med den etablerte ansvarsfordelingen mellom offentlige etater og kunne føre til at pålegg ble gitt uten nødvendig helse- og sosialfaglig kompetanse. Det vil også kunne føre til at alminnelige regler om ressursprioritering og frivillighet innen helse- og velferdstjenestene settes til side av en utenforstående etat.

Utvalget mente heller ikke det er grunn til å foreslå nye tvangshjemler for rådgivningsenheten dersom personen ikke samtykker til kartlegging eller ytterligere tiltak.

8.2.2 Høringsinstansenes syn

Forslaget om å reagere på ulovlig bruk og innehav av en mindre mengde narkotika med pålegg om å møte i en kommunal rådgivende enhet støttes av blant annet RIO, Agder politidistrikt, Advokatforeningen, Norsk Psykologforening, Foreningen Tryggere ruspolitikk, Drammen kommune, Omsorg – foreningen pårørende og etterlatte i Foreningen Tryggere Ruspolitikk, MARBORG og Forening for sosialpolitisk arbeid.

Foreningen Tryggere ruspolitikk uttaler:

«Utvalgets foreslåtte reaksjonsmodell, der avkriminaliserte narkotikalovbrudd skal utløse pålegg om rådgivning fremfor straff, fremstår for oss som et mer konstruktivt utgangspunkt for å nå gjennom til brukerne med forebyggende tiltak enn dagens tilnærming. Vi ser det som særlig positivt at modellen primært baserer seg på tillit og dialog fremfor frykt og tvang.

Ikke bare vil de foreslåtte rådgivningsenheten kunne få flere rusmiddelbrukere i kontakt med helsevesenet – inkludert eksperimenterende eller velfungerende brukere som helsevesenet i dag sjelden ser; den vil også kunne gi informasjon om rusmidlers skadepotensial, samt risikoreduserende råd til dem som ikke vil slutte. Særlig sistnevnte er lite aktuelt i dagens strafferettslige spor, til tross for at den nasjonale overdosestrategien inkluderer å fremme tryggere bruksmåter.»

RIO uttaler:

«Spørsmålet om ikke Norge da skal innføre sivilrettslige sanksjoner (materiell straff i fravær av formell straff) har meldt seg. RIO støtter utvalgets anbefaling om ikke å innføre sivilrettslige straffemetoder ved en avkriminalisering. (…) Enkelte aktører tar til orde for å bytte ut rulleblad med «rusregister», bøter med gebyr, og samtidig utvide bruken av tvang, særlig overfor ungdom og unge voksne. Vi advarer mot å gjennomføre en reform i navnet, der det opprettholdes repressive tiltak som mangler dokumentert effekt. Det vil være en videreføring av en praksis som marginaliserer og stigmatiserer personer som bruker illegale rusmidler. (…) RIO mener utvalgets forslag om rådgivende enheter for narkotikasaker er en god løsning, og som kan tilpasses Norges mange kommuner som har forskjellige størrelser og befolkningsgrunnlag. En nemndsmodell ville vært å bringe tilbake edruskapsnemnder, og en slik modell ville dessuten åpnet for stor grad av uønsket variasjon. Dette ville vært svært alvorlig for tilliten i og med at slike nemnder ville hatt mye makt over den enkelte.»

Advokatforeningen uttaler:

«Utvalgets foreslåtte reaksjon – innkalling til obligatorisk rådgivning med mulighet til videre helseoppfølging – ivaretar etter Advokatforeningens syn både behovet for at det reageres og behovet for at reaksjonen gis et mest mulig konstruktivt innhold. Selv om en obligatorisk rådgivningssamtale ikke er en straffereaksjon, mener vi den oppdragende funksjonen av at den innkalte må avbryte sin hverdag og dra et sted for å konfronteres med sitt lovbrudd, ikke skal undervurderes. Samtidig kan det tenkes hensiktsmessig at møtet ikke oppleves for mye som en straff, da det er et mål å etablere tillit og en inngang til helsehjelp.»

Drammen kommune uttaler:

«En av de positive effektene ved forslaget vil med stor sannsynlighet være at kommunen kommer tidligere i posisjon til å kunne hjelpe innbyggere med et begynnende narkotikamisbruk. Hjelp til denne målgruppen, via den rådgivende enheten, vil føre til at tjenestene kommer i tidlig kontakt og ikke som i dag, hvor innbyggere først søker hjelp etter at problemet har blitt stort. Dette vil kunne gi gode muligheter for tidlig innsats og kan redusere økt skalering av et begynnende narkotikamisbruk.»

Om de positive aspektene ved etablering av en slik rådgivende enhet skriver Porsgrunn kommune i sitt høringssvar at:

«Rådgivningsenheten kan bidra til tidlig intervensjon og komme i kontakt med unge personer som tidligere ikke har vært i kontakt med helse og omsorgtjenestene. Pålegget om å møte i rådgivningsenheten kan være en god vei inn til hjelpeapparatet og det kan skape en tidlig dialog. Noe som kan forebygge videre utvikling av risikofylt eller skadelig rusmiddelbruk hos innbyggerne.»

Forslaget om at kartlegging og videre oppfølgning etter første møte i rådgivningsenheten skal være frivillig og at manglende samtykke eller gjennomføring ikke sanksjoneres, støttes av blant annet Statens helsetilsyn, Norges institusjon for menneskerettigheter, KoRus Oslo, Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB), KROM – Norsk forening for kriminalreform, PION – Prostituertes interesseorganisasjon, Norsk Pasientforening, Amnesty International, Foreningen for human narkotikapolitikk og Forening for sosialpolitisk arbeid.

Statens helsetilsyn mener trussel om sanksjoner i realiteten vil innebære en utvidelse av tvangshjemler og uttaler:

«Bruk av straffesanksjoner som alternative tiltak i helse- og omsorgstjenesten, vil indirekte være en utvidelse av bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten. Dette vil reise ytterligere nye problemstillinger av rettslig, helsefaglig og etisk art. (…)

Vi støtter videre utvalgets vurdering i samme avsnitt: «Videre ser utvalget det som en lite aktuell mulighet at manglende oppfølging av et tjenestetilbud som er gitt etter samtykke, skal kunne medføre sanksjoner». Etter vår vurdering vil sanksjonering ved manglende oppfølging av et tjenestetilbud i praksis være en indirekte bruk av tvang i helse- og omsorgstjenesten, noe som strider mot de samme prinsipper som vi har vist til ovenfor.»

Norges institusjon for menneskerettigheter peker på behovet for rettssikkerhet i samtykkesituasjonen og uttaler:

«En trussel om negative rettslige virkninger av ikke å gi samtykke, for eksempel at det opprettes en straffesak for narkotikabruk, vil kunne stå i et motsetningsforhold til kravet om rettssikkerhetsgarantier i samtykkesituasjonen. Fra dette perspektivet er det positivt at utvalget ikke foreslår bestemmelser om sanksjonering av personer som nekter å for eksempel delta i et helsefaglig oppfølgingsprogram eller avgi rusprøver.»

Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB) uttaler:

«Straffereaksjoner er stigmatiserende og bidrar ikke i seg selv til mindre bruk av narkotika. (…)

At utelatelse av oppmøte for de foreslåtte rådgivende enhetene skulle medføre konsekvenser i form av eksempelvis administrative gebyr eller andre sanksjoner f. eks utsettelse av sertifikat eller lignende, vil oppfattes som en straffelignende reaksjon og strider mot intensjonene med reformen. NK-TSB anser det som langt viktigere å formidle kunnskap om at all rusmiddelbruk kan føre til alvorlig helseskader og særlig dersom bruken skjer i ung alder. Vi støtter derfor utvalgets vurdering om at pasienter og brukere ikke skal tilbakeføres til straffesakskjeden som en konsekvens av manglende oppfølging av helse- og velferdsrettede tiltak.»

Flere høringsinstanser går imot en sanksjonsfri modell, blant annet Politidirektoratet, Det nasjonale statsadvokatembetet, Riksadvokaten, Kripos, Sørlandet sykehus HF – klinikk for psykiatri og avhengighetsbehandling, Actis, SERAF – Senter for rus- og avhengighetsforskning, DNT – Edru Livsstil og Blå Kors.

Riksadvokaten støtter opphevelse av straffansvaret, men uttaler:

«Men det er en ufravikelig forutsetning for dette standpunktet at dersom trusselen om straff skal tas bort, må det utvikles nye virkemidler som er mer forpliktende enn det som følger av forslaget som utvalget har fremlagt. Et alternativt oppfølgingsapparat må være utredet og vedtatt før en så omfattende rusreform kan settes i kraft.»

Kripos uttaler:

«Kripos mener det er en svakhet ved utvalgets forslag at det i altfor liten grad foreslås virkemidler som ikke forutsetter samtykke fra den som påtreffes som påvirket av narkotika og/eller innehar narkotika. Mangelen på sanksjoner og/eller verktøy til å tvinge gjennom tiltak mot den enkeltes ønske, gir etter Kripos' syn grunn til bekymring for hvor effektiv myndighetens innsats mot narkotikabruk blir hvis utvalgets forslag følges opp.»

Politidirektoratet mener oppmøteplikten er lite reell og uttaler:

«Politidirektoratets vurdering er at oppmøteplikten slik denne skisseres i utvalgets utredning fremstår som lite reell. Det er opp til den enkelte hvorvidt de ønsker å følge pålegget de får fra politiet. Brudd på oppmøteplikten møtes ikke med noen form for konsekvens fra samfunnets side. Politidirektoratet mener at plikten dermed mister sitt reelle meningsinnhold og at det fremstår som misvisende når utvalget betegner dette som en «plikt». Politidirektoratet støtter vurderingen fra de politidistrikter som påpeker at det er uheldig at utvalget omtaler dette som et «pålegg». Det fremstår i større grad som et «tilbud».»

Sørlandet sykehus HF – klinikk for psykiatri og avhengighetsbehandling peker på at få endrer sin rusbruk før de negative konsekvensene blir omfattende. Samtidig frykter helseforetaket at politiet vil bruke mindre ressurser på å avdekke narkotikabruk. Helseforetaket uttaler videre at:

«Endret praksis vil bety at færre enn før vil få reaksjoner som kunne ført til at de selv ville redusert eller avviklet et skadelig misbruk, og flere ungdommer vil da kunne utvikle avhengighet. Som kjent er det en økt risiko for avhengighetsutvikling ved regelmessig frekvent bruk av et rusmiddel over tid. En svekket tidlig oppdagelse vil derfor kunne være et direkte hinder for regjeringens ideelle målsetning: å sikre et bedre hjelpetilbud til personer med rusproblemer og avhengighet.

Vi er usikre på at den nye modellen vil føre til at flere får et helsetilbud. Tvert imot tror vi atskillig flere vil gå «under radaren» over lengre tid og ha utviklet et mer alvorlig rusproblem når de først oppsøker aktuelle hjelpetilbud.»

DNT – Edru Livsstil uttaler:

«Bruk og besittelse av narkotiske stoff må fortsatt avdekkes og må medføre en reaksjon med oppfølging. (…) Avdekkingsrisiko og reaksjoner på et lovbrudd bidrar til å opprettholde lovbruddets forebyggende effekt. (…) Brukere som ikke kan karakteriseres som ung eller tung, med gjentatte brudd på bruk og besittelse av narkotika, bør få et valg mellom fengsel/bot eller å gjennomgå behandling. Gjennomført behandling gir rent rulleblad.»

Andre instanser er også imot at kartlegging og videre oppfølgning skal være frivillig, blant annet Politihøgskolen, Fagforbundet, Foreldrenettverket 13+ i Sandefjord, Juvente, Juba, Det Hvite Bånd og Arbeiderbevegelsens Rus- og Sosialpolitiske Forbund.

Fagforbundet mener det noen ganger kan være behov for å bruke tvang og uttaler:

«Fagforbundet ser for seg at i enkelte tilfeller vil det være vanskelig å gi riktig hjelp dersom personen ikke ønsker rådgivning eller annen hjelp. I noen sammenhenger hvor den rusavhengige er for syk til å se eget behov for behandling, kan en spørre seg om tvang er nødvendig. I flere sammenhenger har mennesker takket hjelpeapparatet i etterkant, for at de ble tvunget til å motta hjelp for sine utfordringer. Hjelpen de fikk var med på å forbygge ytterligere helseproblemer, de har fått beholde omsorgen for sine barn osv. Denne reformen er kun basert på frivillighet, og det er Fagforbundet skeptiske til.»

Det Hvite Bånd uttaler:

«Oppfølgingsplanen kan ikke være frivillig. Det må utløse en form for reaksjon dersom de ikke følger opp eller møter til avtaler. Ellers vil det virke som det er ok å bruke narkotiske midler uten noe form for forpliktelser. Det vil underforliggende virke som det blir legalt. Forbudet må ligge fast.

Bruke gebyr (betale for ikke å ha møtt til møtet) eller bruke et annet virkemiddel dersom de ikke følger opp tilbudet om helsehjelp. Alle brudd må møtes med en form for reaksjon.»

Arbeiderbevegelsens Rus- og Sosialpolitiske Forbund uttaler:

«AEF ønsker økt satsing på helserettede reaksjoner i form av helsehjelp, oppfølgingssamtaler og pålagte helse- og sosialfaglige oppfølgingsprogrammer. Dette bør inngå i rusreformen. Dersom det ikke er behov for behandling eller oppfølgingsløpet som tilbys, ikke tas imot eller følges opp, må lovbruddet møtes med annen reaksjon. Dette kan være et inntektsbasert allmennpreventivt gebyr, slik vi har i veitrafikken.»

8.2.3 Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår at politiet skal få hjemmel til å pålegge personer som bryter forbudet mot bruk av narkotika og erverv og innehav av narkotika til egen bruk, å møte hos en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker.

Personer med rusproblem skal først og fremst møtes med tilbud om frivillig hjelp. Et pålegg om oppmøte for en kommunal enhet vil gi kommunen mulighet til å tilby personen oppfølgning og hjelp dersom det er behov for det. Samtidig vil pålegget innebære en markering av at disse handlingene fortsatt er ulovlige.

Pålegg skal kunne gis dersom det er overveiende sannsynlig at personen har brukt, eller har forsøkt å bruke narkotika, har eller har forsøkt å erverve narkotika til egen bruk eller innehar eller har innehatt narkotika til egen bruk.

Pålegget innebærer en plikt for personen til å møte til innkalt time hos den rådgivende enheten. Personen skal få generell informasjon om det aktuelle narkotiske stoffet og konsekvenser av narkotikabruk, og frarådes videre bruk. Se mer om den rådgivende enheten, innholdet i møtet og tilbud om videre oppfølgning i kapittel 10.

Pålegget innebærer ikke en plikt til å ta imot tilbud om kartlegging av rusmiddelbruk, tilpasset rådgivning eller henvisning til videre oppfølgning for rusproblemer. Departementet foreslår ikke at politiet eller kommunen skal kunne pålegge slik helsehjelp. All slik videre helsehjelp skal være basert på frivillighet og samtykke. Hensynet til selvbestemmelse veier tungt og tilsier at personen ikke skal kunne tvinges til videre oppfølgning. Egen motivasjon er dessuten viktig for å lykkes med behandlingen.

Pålegget skal i utgangspunktet gjelde overfor den som overtrer forbudet mot bruk m.m. av narkotika. Dersom dette er en mindreårig, foreslår departementet at foreldrene eller andre med foreldreansvar skal kunne innkalles i tillegg til den mindreårige.

Forslaget innebærer at politiet skal få en hjemmel til å pålegge oppmøte for den rådgivende enheten. Politiet vil ha en viss mulighet til å utvise skjønn når de vurderer om det skal ilegges et pålegg. Det kan for eksempel være grunn til å unnlate å gi pålegg dersom politiet er kjent med at personen allerede er i kontakt med hjelpeapparatet, eller personen nylig har vært til behandling for sitt rusproblem.

Dersom pålagt oppmøteplikt ikke overholdes, skal kommunen kunne ilegge et gebyr, se nærmere omtale i punkt 8.3.

8.3 Gebyr ved brudd på oppmøteplikten

8.3.1 Utvalgets forslag

Utvalget foreslo ikke å innføre adgang til å sanksjonere brudd på pålegg fra politiet om å møte for den kommunale rådgivende enheten for narkotikasaker. Ut fra faglige vurderinger av hvilke virkemidler som fremstår best egnet til å minimere de negative konsekvensene av narkotikabruk i samfunnet, kom utvalget til at sanksjonering ikke er hensiktsmessig. Utvalget mente et pengegebyr for manglende oppfyllelse av møteplikten på mange måter vil fremstå som et nytt navn på en gammel praksis, nemlig bøtelegging av personer som bruker og har befatning med narkotika til egen bruk.

Norges folkerettslige forpliktelser etter FNs narkotikakonvensjoner krever heller ikke ifølge utvalget, at det innføres sanksjonsadgang, verken i form av straffelegging eller administrative sanksjoner. Her mente utvalget imidlertid det er rom for noe tvil, og skisserte derfor et alternativ som ligger innenfor narkotikakonvensjonenes rammer med større margin. Etter dette alternativet suppleres modellen med en hjemmel for å ilegge et administrativt pengegebyr som reaksjon på manglende oppfyllelse av møteplikten. Utvalget understreket at gebyret ikke bør utløses av selve narkotikabruken eller av manglende samtykke til eller gjennomføring av tilbud om helsehjelp eller lignende tiltak som rådgivningsenheten foreslår. Sanksjoneringen bør gjelde manglende overholdelse av oppmøteplikten.

Utvalget mente et slikt gebyr bare bør kunne ilegges dersom dette ikke vil være urimelig tyngende sett i lys av overtrederens økonomiske situasjon og livssituasjon for øvrig. Utvalget mente også det må dokumenteres at rådgivningsenheten har benyttet de muligheter som er til rådighet for å oppnå kontakt med vedkommende før gebyret utferdiges. Overtredelsesgebyr bør etter utvalgets syn ikke kunne benyttes overfor brukere med alvorlig rusproblematikk og avhengighet. Utvalget mente det også burde vurderes om en advarsel vil være et adekvat tiltak. Det ble antatt at dette vil kunne være relevant i tilfeller av eksperimentell bruk, eller rekreasjonsbruk, særlig der det er første gang det reageres overfor personen.

Av hensyn til klarhet for organene som skal anvende lovgivningen, mente utvalget det bør vedtas vilkår om tilregnelighet og minstealder som personlige forutsetninger for å kunne bli ilagt gebyr.

Gebyrets størrelse skulle fastsettes individuelt på bakgrunn av inntekt og betalingsevne. Et ilagt gebyr burde etter utvalgets syn annulleres dersom den som er ilagt gebyret, tar kontakt, og et møte lar seg gjennomføre innen rimelig tid, fortrinnsvis før gebyret forfaller til betaling.

Utvalget mente også at behovet for individuelle vurderinger tilsier at det bør være en adgang, og ikke en plikt, til å ilegge overtredelsesgebyr dersom vilkårene er oppfylt. Gitt at vedtaket må basere seg på faglige vurderinger basert på den enkeltes situasjon, bør vedtaket forberedes av rådgivningsenheten. Hensynet til relasjonen mellom rådgivningsenheten og personen saken gjelder, som det fremdeles vil være ønskelig å komme i kontakt med for å gjennomføre en rådgivningssamtale, talte imidlertid for at vedtaket ikke fattes og formidles av selve rådgivningsenheten. Utvalget foreslo derfor at vedtaket kan fattes av juridisk team eller annen egnet enhet i kommunens administrasjon, på grunnlag av innstilling fra rådgivningsenheten. Rådgivningsenheten bør gi innstilling basert på faglige vurderinger av den enkeltes situasjon.

Utvalget mente statsforvalteren burde være klageinstans for eventuelle vedtak om overtredelsesgebyr.

8.3.2 Høringsinstansenes syn

Utvalgets forslag om at manglende oppfyllelse av ilagt møteplikt for den rådgivende enheten ikke skal føre til at det ilegges administrative gebyr eller andre sanksjoner støttes av blant annet Nasjonal kompetansetjeneste for tverrfaglig spesialisert rusbehandling (NK-TSB),Helse Sør-Øst RHF, Statens Helsetilsyn, Helsedirektoratet, KROM –Norsk forening for kriminalreform, PION – Prostituertes interesseorganisasjon, Fellesorganisasjonen, Norsk Sykepleierforbund, EmmaSofia, Forening for human narkotikapolitikk, Foreningen Tryggere Ruspolitikk og MARBORG.

Helsedirektoratet uttaler:

«Som utvalget har redegjort for i sin vurdering av dette vil det være et paradoks og innføre sanksjoner når reformens hovedintensjon er at mennesker som bruker narkotika til eget bruk ikke skal straffes lengre, men møtes med ulike former for hjelp. Statens helsetilsyn påpeker at helsetjenesten ikke er organisert og tilrettelagt for at helsepersonell skal inneha slike roller, som kontrollører, varslere eller være de som sanksjonerer pasienter. Helsetjenestene legger vekt på at det skal være et tillitsforhold mellom tjenesteyter og brukere av tjenesten, da tillitt ofte er en forutsetning for å yte god og forsvarlig helsehjelp og velferdstjenester. Dersom helsepersonell skal inneha en rolle som ligner kontrollør rollen vil dette kunne påvirke dette tillitsforholdet negativt, og bidra til at relasjonen – som anses som den mest avgjørende faktoren for å komme i posisjon for å kunne hjelpe mennesker med rusmiddelproblemer, blir skadelidende.»

Statens helsetilsyn uttaler:

«Gebyr ved manglende oppmøte vil etter vår vurdering kunne oppfattes som et pålegg om å ta imot hjelp og dermed som tvang. Gebyr vil etter vår mening kunne komme i strid med de grunnleggende prinsippene om selvbestemmelse og brukermedvirkning som forutsetning for å yte helsetjenester.»

Flere instanser peker på at det ikke bør ilegges sanksjoner, men arbeides med ulike tiltak for å stimulere oppmøte, blant annet uttaler Helsedirektoratet:

«Direktoratet er derfor enig i utvalgets vurdering om at det ikke skal knyttes noen former for sanksjoner til manglende oppmøte. Helsedirektoratet foreslår istedenfor sanksjonering å innføre en lovpålagt aktivitetsplikt for rådgivningsenheten, slik at de personer som ikke oppfyller sin møteplikt – vil bli oppsøkt og tilbudt samtaler og annen type hjelp av rådgivningsenheten.»

MARBORG uttaler:

«Mange av de som er kritiske til rusreformen har løftet frem mangelen på konsekvenser dersom brukeren ikke møter opp til samtaler med tjenestene eller rådgivende enhet. MARBORG tenker at det er konsekvenser av å bli stoppet i besittelse av rusmidler. Konsekvensen av å bli «tatt» er rett til hjelp, i motsetning til dagens unyttige straffereaksjon på uønsket adferd. Dette er et stort skritt fremover for oss som samfunn. Og, hvis brukeren ikke møter opp, bør kravet til tjenesten/rådgivende enhet øke slik at det tilbys bedre/mer hjelp, for eksempel gjennom oppsøkende arbeid, ta en telefon, lokalisere og komme i kontakt med brukeren på andre alternative måter el. lign.»

En del høringsinstanser blant annet Politidirektoratet, Sekretariatet for konfliktrådene, Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembetet, Oslo Universitetssykehus HF, Sørlandet sykehus HF, klinikk for psykiatri og avhengighetsbehandling, Kompetansesenter Rus- Midt- Norge (KoRus Midt), SERAF – Senter for rus- og avhengighetsforskning, Bjørnafjorden kommune m.fl., Den norske legeforening, Politiets Fellesforbund, Politiets kriminalitetsforebyggende forum, Juvente, Ivareta, Barn av rusmisbrukere, Actis, Advokatforeningen, Universitetssykehuset Nord-Norge HF, Samferdselsdepartementet, Helse Møre og Romsdal – avdeling TSB, DNT – Edru Livsstil og proLAR Nett mener det bør få konsekvenser dersom en person unnlater å møte for den kommunale rådgivende enheten. Mange trekker særlig frem behovet for å kunne reagere overfor unge. Noen argumenterer for muligheten for å ilegge et gebyr. De fleste høringsinstansene støtter imidlertid at rusavhengige ikke bør ilegges gebyrer.

SERAF uttaler:

«Det er vår vurdering at dersom man kan velge bort å møte opp til rådgivningskomiteen uten risiko for konsekvens, er lovforbudet i praksis opphevet, dvs straffetrusselen/konsekvensen for lovbruddet er fjernet. Den forebyggende faktoren som i dag ligger i et forbud med risiko for sanksjon, fjernes, mens det ikke er noen konkret og kunnskapsbasert erstatning av det forebyggende virkemiddelet man legger opp til å fjerne.»

Sekretariatet for konfliktrådene mener det kan være behov for tvang og uttaler:

«For ungdom fra mindre ressurssterke familier, der foreldrene kanskje selv har en problematisk omgang med rusmidler, stiller vi oss derimot tvilende til at en frivillig henvisning vil være tilstrekkelig. Vi vil her understreke behovet for at rådgivningstjenesten gjør sitt ytterste for å nå denne gruppen, og vi mener det også er grunn til å vurdere om hjelpeapparatet har nødvendige ressurser og virkemidler til dette.»

Politiets Fellesforbund er bekymret for at barn og unge ikke vil etterkomme pålegg om oppmøte og uttaler:

«I og med at en unnlatelse av å møte ikke får noen konsekvenser, ser vi med bekymring på både tolkningen og forståelsen av politiets pålegg, og hvorvidt de skal måtte etterfølges av publikum. Samtidig er vi noe usikker på hvilken effekt et slikt pålegg vil medføre. Ved at det blir kjent at det er valgfritt å møte opp etter politiets pålegg, er vi bekymret for at mange velger å la være å møte.

En slik oppfølgingssamtale med den kommunale rådgivningsenheten kan være det som skal til for å føre en ungdom bort fra et potensielt livslangt løp med narkotika, men det fordrer at man som individ ønsker det, ser de positive fordelene ved en slik samtale, og møter. Her råder det stor grad av usikkerhet og skepsis til muligheten å velge bort et slikt hjelpeløp.»

Også Juvente er opptatt av konsekvensene for unge og uttaler:

«For unge mennesker er rus ofte et symptom på bakenforliggende årsaker, og et tilbud om rusrådgiving uten sanksjoner ivaretar ikke de rammene og behovene som unge mennesker har. Om man går videre med reformen bør det opprettes en differensiert modell, hvor ungdom under 18 har oppmøteplikt med mulighet for sanksjonering av manglende oppmøte, f.eks. henting til samtale, oppsøkende virksomhet eller varsling til foreldre. Manglende oppmøte uten konsekvenser øker sårbarheten for en gruppe som trenger rammer og oppfølging. At politiet kan gi pålegg som det er konsekvensfritt å ikke etterkomme vil også kunne redusere den allmennpreventive effekten av forbudet ytterligere.»

Oslo politidistrikt er bekymret for etterlevelsen av pålegg fra politiet, og uttaler:

«Oslo politidistrikt finner det svært uheldig å introdusere et begrep som «pålegg» om noe som ikke er det. Det er langvarig rettstilstand – og forståelse blant publikum – at politiets pålegg umiddelbart må etterkommes. Å ikke etterkomme slike pålegg er straffesanksjonert. Denne forståelsen og aksepten er vesentlig for politiets oppgaveløsning, og nødvendig for publikumssikkerhet så vel som tjenestepersonenes sikkerhet. Det at politiet skal gis kompetanse til å gi pålegg (om oppmøte for rådgivende enhet) som ikke kan gjennomføres med tvang og som kan brytes uten konsekvenser, skiller seg fra andre pålegg politiet gir. Vi mener det er uheldig, og kan bidra til å undergrave lydighetsplikten (jf. pl. § 5), hvis politiet skal kunne gi «pålegg» som i praksis bare er anbefalinger.»

Politidirektoratet mener også manglende etterlevelse av oppmøteplikten må få en konsekvens og uttaler:

«Politidirektoratet vil anbefale at det utredes nærmere hvordan en oppmøteplikt for en kommunal rådgivningsenhet kan utformes. For det første bør det sees nærmere på hvordan dette i større grad kan innrettes som en plikt, hvor det er knyttet en sanksjon til manglende oppfyllelse av plikten. En slik sanksjonsmulighet begrunnes med at det vil være både i rusbrukerens, pårørendes og samfunnets interesse at man kommer til tidlig inngripen for å avverge en uheldig utvikling. […] Politidirektoratet mener det bør utredes nærmere hvorvidt den foreslåtte oppmøteplikten kunne inngått som en bestanddel i eksisterende alternative straffereaksjoner. Det er flere politidistrikter som peker på denne mulighet og at dette fremstår som en mer hensiktsmessig innretning. Det er verdt å se nærmere på hvorvidt oppmøteplikt kan utformes som en påtaleunnlatelse med vilkår. Politidirektoratet mener dette kan ivareta formålet på en bedre måte. Modellen vil bli mer forpliktende ved at den inneholder en sanksjonsmulighet ved manglende oppfølging. Dette vil kunne sikre at samfunnet får bedre mulighet for tidlig inngripen og tilrettelegging for videre oppfølging.»

8.3.3 Departementets vurderinger og forslag

8.3.3.1 Bør det innføres reaksjoner ved brudd på oppmøteplikt?

Departementet mener det bør ha en konkret konsekvens å unnlate å følge opp pålegg fra politiet om møteplikt for den rådgivende enheten for narkotikasaker. En mulighet for å sanksjonere eller trussel om sanksjon vil kunne virke individual- og allmennpreventivt for å unngå brudd på oppmøteplikten. Dette vil særlig kunne gjelde for unge brukere og ved eksperimentell bruk eller rekreasjonsbruk. En sanksjonsmulighet vil også fremstå som et pedagogisk virkemiddel for å understreke at det fortsatt er forbudt å bruke narkotika.

Departementet er enig med de høringsinstansene som er bekymret for virkningene dersom brudd på oppmøteplikten ikke får noen konsekvenser. Departementet ser også at det kan bidra til å redusere respekten for politiets myndighet dersom det ikke reageres overfor personer som ikke overholder pålegg gitt av politiet.

Departementet mener en adgang til å ilegge et overtredelsesgebyr vil være en hensiktsmessig form for reaksjon ved brudd på oppmøteplikten. Dette vil også gi økt sikkerhet for at reformen ikke er i strid med FNs narkotikakonvensjoner.

Forslaget om hjemmel for å ilegge gebyr er i tråd med Granavolden-plattformen og rusreformutvalgets mandat. Ifølge Granavolden-plattformen vil regjeringen «(…) gjennomføre en rusreform basert på mandatet og forslagene til rusreformutvalget, og endre myndighetenes reaksjoner mot personer som tas for bruk og besittelse av narkotika til eget bruk fra straff til hjelp, behandling og oppfølging.»

Departementet mener det ikke er aktuelt å foreslå en tilbakeføring til strafferettslige reaksjoner ved brudd på oppmøteplikten. En tilbakeføring til strafferettslige reaksjoner vil være i konflikt med intensjonen med rusreformen – å overføre ansvaret for samfunnets reaksjon på bruk og besittelse av illegale rusmidler til egen bruk fra justissektoren til helsetjenesten. Det vises også til drøftelsen ovenfor i punkt 6.4.

Sanksjon bør knyttes til eventuell manglende overholdelse av oppmøteplikten og ikke narkotikabruken i seg selv. Sanksjon bør heller ikke knyttes til manglende samtykke til, eller gjennomføring av tilbud om helsehjelp eller andre lignende tiltak foreslått av den kommunale rådgivende enheten.

Overtredelsesgebyret skal etter forslaget ilegges av et forvaltningsorgan. Det er en negativ reaksjon på en overtredelse av en plikt pålagt ved en individuell avgjørelse. Reaksjonen har et klart pønalt formål og er ment å virke forebyggende på manglende oppfyllelse av ilagt oppmøteplikt. Gebyret må derfor regnes som straff etter den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og en administrativ sanksjon etter forvaltningsloven § 43 andre ledd.

8.3.3.2 Hvilke overtredelser og vilkår bør foreligge for å kunne ilegge gebyr?

Departementet foreslår å innføre en hjemmel til å ilegge overtredelsesgebyr ved brudd på pålegg gitt av politiet om å møte for den kommunale rådgivende enhet for narkotikasaker. Se forslag til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven.

En overtredelse som kan utløse gebyr, vil foreligge dersom en person som er pålagt oppmøte unnlater å møte til innkalt time hos den rådgivende enheten. Plikten til oppmøte er på den andre siden oppfylt i det personen møter opp og er til stede under et møte med enheten. Det er tilstrekkelig at personen mottar den generelle informasjonen og oppfordring om å ikke bruke illegale rusmidler. Det kreves ikke at personen selv aktivt deltar i en dialog. Det kreves heller ikke at personen samtykker til videre oppfølgning i form av utredning og/eller behandling.

Dersom en person ikke møter til avtalt samtale, bør kommunen innkalle på nytt, forsøke å komme i kontakt med vedkommende og undersøke hvorfor personen uteble. Kommunen bør avklare om vedkommende har en gyldig forfallsgrunn, sette opp et nytt møtetidspunkt og strekke seg langt for å få til et møte. Møtene med den rådgivende enheten kan for eksempel foregå utenfor enhetens kontorer, for eksempel på et nøytralt sted, eller etter ønske, hjemme hos personen. I kommuner der det er lang reisevei til kommunesentre kan møtet gjennomføres gjennom digitale løsninger.

Utvalget mente det må dokumenteres at rådgivningsenheten har benyttet de muligheter som er til rådighet for å oppnå kontakt med vedkommende før gebyret utferdiges. Departementet er enig i at kommunene bør strekke seg langt for å få kontakt og få gjennomført en samtale, før kommunen vurderer å ilegge gebyr. Departementet mener likevel ikke det er hensiktsmessig å lovregulere et særskilt krav om at kommunen dokumenterer slik aktivitet som vilkår for å kunne ilegge gebyr. Departementet mener kommunene bør kunne vurdere fra sak til sak hvor langt de mener det er hensiktsmessig å gå for å komme i kontakt med vedkommende og få i stand et møte. Hvilke tiltak som er gjort for å få i stand møtet, vil være en naturlig del av underlaget for å vurdere om det skal ilegges et gebyr.

Gebyr bør ikke kunne gis dersom det vil være urimelig tyngende sett i lys av overtrederens økonomiske situasjon og livssituasjon for øvrig.

Når pålegg om oppmøte gis til personer under 18 år, skal politiet etter utvalgets forslag også kunne pålegge foreldrene eller andre med foreldreansvar å møte den rådgivende enheten sammen med den mindreårige. Dersom foreldrene eller andre med foreldreansvar ikke møter, vil dette være en selvstendig overtredelse av oppmøteplikt som kommunen kan reagere overfor ved å ilegge gebyr.

Departementet finner ikke behov for å foreslå at hjemmelen for å ilegge overtredelsesgebyr også skal gjelde for handlinger som innebærer medvirkning til brudd på oppmøteplikten. Et viktig formål med oppmøteplikten er å komme i posisjon til å tilby hjelp for rusavhengighet eller problematisk rusmiddelbruk. Det anses ikke nødvendig å reagere overfor andre enn brukeren selv og eventuelt foreldre eller andre med foreldreansvar. Det vil derfor heller ikke være aktuelt å kunne sanksjonere forsøk.

8.3.3.3 Hvem bør kunne ilegges gebyr?

Dersom ikke alle som kan overtre den aktuelle handlingsnorm skal kunne ilegges sanksjon ved brudd, må en slik begrensning komme klart frem i hjemmelen for sanksjonen.

Utvalget mente gebyr ikke bør kunne ilegges personer med rusavhengighet eller alvorlig rusproblematikk. Av hensyn til klarhet for myndigheten som skal administrere gebyret, mente utvalget også at det bør gis regler om vilkår for tilregnelighet og minstealder som personlige forutsetninger for å kunne bli ilagt gebyr.

Departementet er enig med utvalget i at personer med rusavhengighet eller alvorlig rusproblematikk ikke bør ilegges gebyr ved overtredelse av oppmøteplikt. Årsakene til manglende oppmøte for denne gruppen vil ofte kunne ligge i vanskelig livsforhold mer enn manglende motivasjon. Muligheten for å bli ilagt overtredelsesgebyr antas å ha liten preventiv effekt i disse tilfellene. For personer med avhengighet eller alvorlige rusproblemer vil et slikt gebyr derimot kunne gi en ytterligere belastning på deres ofte dårlige økonomi og vanskelig livssituasjon for øvrig. Det må dessuten antas at mange av disse personene allerede er i kontakt med hjelpeapparatet og slik sett vil oppmøte for enheten og intensjonen med samtalen falle bort. Departementet foreslår ikke et særskilt unntak for denne persongruppen i bestemmelsen, men mener det er tilstrekkelig med et vilkår om at gebyr ikke kan ilegges dersom det vil være urimelig tyngende sett i lys av overtrederens økonomiske situasjon og livssituasjon for øvrig, se punkt 8.3.3.2 ovenfor.

Utvalget foreslår at det skal settes krav om en minstealder for å kunne ilegges et eventuelt gebyr, men drøfter ikke selv hvilken aldersgrense som bør settes. Departementet foreslår at gebyr etter forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven ikke skal kunne ilegges personer under 16 år. Dersom barn under 16 år med sine foreldre eller den som har foreldreansvaret, ikke oppfyller møteplikten, vil det imidlertid kunne vurderes å igangsettes undersøkelsessak etter reglene i barnevernloven. Videre vil foreldre eller andre med foreldreansvar kunne ilegges gebyr ved brudd på oppmøteplikten.

8.3.3.4 Myndighet til å ilegge gebyr

Departementet foreslår at kompetansen til å ilegge gebyr legges til kommunen. Hvilken organisatorisk enhet i kommunen som skal administrere gebyret, bør være opp til den enkelte kommune å avgjøre.

Behovet for individuelle vurderinger tilsier at det bør være en adgang, og ikke en plikt for kommunene, til å ilegge overtredelsesgebyr dersom vilkårene er oppfylt. Hensynene bak hjemmel til å ilegge gebyr i disse sakene taler for at hjemmelen også blir brukt og at det derfor bør være en plikt for kommunen til å ilegge gebyr dersom vilkårene er oppfylt. En plikt til å ilegge gebyr vil også bedre ivareta hensynet til likebehandling. Dette kan særlig være aktuelt i disse sakene fordi gebyret skal ilegges av et stort antall instanser. En plikt til å ilegge gebyr vil også gjøre det enklere for den enkelte kommune å administrere hjemmelen ved at det ikke skal gjøres vurderinger av om hjemmelen skal benyttes eller ikke. Det vil også være mer forutsigbart for borgerne.

Utgangspunktet for hjemler om ileggelse av overtredelsesgebyrer er imidlertid at disse bør gi en adgang, men ikke en plikt til å benytte hjemmelen. Det vil som oftest alltid kunne oppstå enkelttilfeller der det ikke vil være rimelig å ilegge gebyr selv om vilkårene er oppfylt. Det er viktig at kommunen har mulighet til å utøve et konkret skjønn i hver enkelt sak og vurdere om det er forhold som tilsier at gebyr ikke bør ilegges selv om vilkårene er oppfylt. Det vil kunne være store variasjoner i sakene både når det gjelder personlige forhold hos overtrederen og når det gjelder hva som vurderes som hensiktsmessige for å få vedkommende til å møte for den rådgivende enheten. Dersom alternative tiltak vurderes som bedre egnet for å få vedkommende til å møte for rådgivningsenheten, bør det være adgang for kommunen til å velge disse fremfor å ilegge gebyr.

Samtidig er det viktig at det ikke oppleves som tilfeldig hvem som blir ilagt gebyr. De generelle reglene om forbud mot usaklig forskjellsbehandling vil gjelde og stille krav til hvordan kommunene utøver sitt skjønn i disse sakene.

I tillegg kommer at kommunen bare kan ilegge gebyr til personer som har fått et pålegg fra politiet og politiet kan velge å ikke gi pålegg til personer som kort tid i forveien har vært til samtale, personer som allerede er i kontakt med behandlingsapparatet eller lignende.

8.3.3.5 Hvilke skyldkrav bør stilles?

Departementet anser det for strengt med et objektivt ansvar her og foreslår å lovfeste et krav om subjektiv skyld i form av forsett eller uaktsomhet for at det skal kunne ilegges gebyr for brudd på pålegg om oppmøte for den rådgivende enheten for narkotikasaker.

8.3.3.6 Utmåling

Faste satser eller individuell utmåling?

Utvalget mente gebyrets størrelse må fastsettes individuelt på bakgrunn av inntekt og betalingsevne. Departementet ser at det kan være behov for individuelle vurderinger i disse sakene, men mener det er tilstrekkelig at bestemmelsen ikke gir en plikt for kommunen til å ilegge gebyr selv om vilkårene er oppfylt. Kommunen vil også kunne gjøre en individuell vurdering av hensiktsmessigheten av å ilegge gebyret.

En fast sats vil være mer effektivt og gi mindre administrasjon for kommunen. For gebyrer etter forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven er det mange kommuner som kan ilegge gebyret. Dette taler også for å utmåle gebyret med en fast sats for å sikre likhet i praktiseringen.

Departementet foreslår derfor at gebyret gis etter en fast angitt sats. Departementet foreslår også å koble gebyrets størrelse til rettsgebyret. På den måten vil grensen ikke bli foreldet, og det vil ikke kreves endringer i loven for å justere beløpet i takt med den generelle prisutviklingen.

Gebyrets størrelse

Gebyrets størrelse må stå i forhold til overtredelsens alvorlighet. Brudd på pålagt oppmøteplikt vil være en relativt lite alvorlig overtredelse. Oppmøteplikten er først og fremst satt av hensyn til personen selv. Manglende oppmøte vil ikke føre til alvorlige konsekvenser for andre. Samtidig må den øvre grensen ikke være så lav at gebyret mister sin preventive funksjon.

Departementet foreslår at gebyret settes til to ganger rettsgebyret. Det vil i dag si kr. 2398,-.

8.3.3.7 Saksbehandlingsregler

Et vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr etter forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven slik at saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak vil gjelde. Dette betyr blant annet at det stilles krav til habilitet, forhåndsvarsel, begrunnelse av vedtaket og at et vedtak kan påklages.

Departementet er enig med utvalget i at statsforvalteren bør være klageinstans for klage på vedtak om ileggelse av overtredelsesgebyr.

Statsforvalteren har nødvendig kompetanse til å behandle denne typen klagesaker, blant annet til å vurdere om gebyr ikke kan ilegges fordi det vil være urimelig tyngende sett i lys av overtrederens økonomiske situasjon og livssituasjon for øvrig.

Det vil også være en fordel at behandlingen av klagene vil samles på færre instanser enn ved kommunale klageorgan som er hovedregelen ved kommunale vedtak, jf. forvaltningsloven § 28.

Utover å fastsette at statsforvalteren er klageinstans, ser ikke departementet behov for å foreslå andre særskilte regler for saksbehandlingen av saker om ileggelse av overtredelsesgebyr etter forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven.

8.3.3.8 Oppfyllelsesfrist, inndrivelse, ettergivelse m.m.

Det følger av forvaltningsloven § 44 femte ledd at fristen for å betale overtredelsesgebyrer er fire uker. Lengre frist kan fastsettes i vedtaket eller senere. Departementet ser ikke behov for å foreslå særskilte regler om oppfyllelsesfrist for gebyr ved brudd på oppmøteplikten, jf. forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven.

Etter forvaltningsloven § 44 sjette ledd tilfaller overtredelsesgebyrer statskassen. Departementet ser heller ikke behov for å foreslå unntak fra denne regelen. Det bør ikke kunne stilles spørsmål ved om kommunen har en økonomisk egeninteresse som kan påvirke håndhevingen av gebyrhjemmelen.

Etter tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d utgjør et vedtak om administrativ sanksjon som går ut på betaling av penger et særlig tvangsgrunnlag. Beslutningen er også tvangsgrunnlag for renter og utenrettslige inndrivingskostnader. Departementet foreslår ikke å gjøre unntak fra dette for vedtak om overtredelsesgebyr etter forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven. Personer som vil bestride kravet, har mulighet for å påklage vedtaket til statsforvalteren og også få gyldigheten av vedtaket prøvet for domstolene.

Statens innkrevingssentral skal kreve inn de pengekrav som den i lov eller av departementet er pålagt å innkreve, jf. lov om Statens innkrevingssentral (SI-loven) § 1. Forvaltningsloven har ingen generell bestemmelse om at overtredelsesgebyrer eller andre ilagte administrative sanksjoner som utgjør et pengekrav skal kreves inn av Statens innkrevingssentral. Departementet foreslår derfor at et slikt pålegg skal følge av forslag til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven.

Etter SI-loven § 7 påløper det som hovedregel forsinkelsesrenter i sakene som kreves inn etter denne loven. I forskrift er det imidlertid gjort unntak fra renteplikten for ulike former for overtredelsesgebyrer, jf. SI-forskriften § 3. Departementet foreslår at det også gjøres unntak fra renteplikten ved forsinket betaling av overtredelsesgebyrer etter forslaget til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven. Gebyrene som kan ilegges, har ikke en størrelse som tilsier at det er hensiktsmessig med forsinkelsesrenter. Eventuelle påløpte forsinkelsesrenter vil være lave, men samtidig kreve administrasjon knyttet til renteberegning mv.

Etter SI-loven § 8 kan Statens innkrevingssentral gi betalingsutsettelse og betalingsnedsettelse etter reglene i skattebetalingsloven §§ 15-1 og 15-2.

Etter § 15-1 kan det gis betalingsutsettelse dersom noen er midlertidig ute av stand til å innfri sine forpliktelser på grunn av dødsfall, særlig alvorlig sykdom eller lignende årsaker. I tillegg kreves at det vil være uforholdsmessig tyngende å fortsette innkrevingen. Er betalingsevnen varig svekket, kan kravet settes ned eller frafalles.

Etter § 15-2 kan et krav utsettes eller settes ned dersom skyldneren fremsetter et betalingstilbud og er ute av stand til å innfri kravet på vanlig måte. Betalingstilbudet må anses å gi bedre dekning enn videre inndrivelse. Tilbudet må være det beste skyldneren kan tilby, og avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoral. Krav som er forfalt for mer enn 10 år siden, kan også settes ned dersom fortsatt innfordring ikke antas å gi dekning av betydning. Avgjørelsen må ikke virke støtende eller være egnet til å svekke den alminnelige betalingsmoralen

Departementet foreslår at denne adgangen til betalingslemping også skal gjelde ved innkreving av gebyr etter forslag til ny § 3-9 c i helse- og omsorgstjenesteloven.

8.3.3.9 Lovvalg

Etter forvaltningsloven § 44 kan forvaltningsorganer ilegge overtredelsesgebyr når det er fastsatt i lov. Departementet foreslår at hjemmelen for å ilegge overtredelsesgebyr ved manglende oppmøte for rådgivende enhet for narkotikasaker skal ligge i helse- og omsorgstjenesteloven. Handlingsnormen som det skal kunne ilegges gebyr for å bryte er foreslått hjemlet i politiloven § 9 c. Pedagogiske hensyn kan tale for at hjemmelen for å ilegge gebyr ved manglende oppfyllelse av pålegget bør ligge i samme lov som handlingsnormen – i dette tilfellet – politiloven.

Oppfyllelsen av pålegget skal imidlertid skje i form av oppmøte for den rådgivende enhet for narkotikasaker, og det er kommunen som skal ha myndighet til å ilegge gebyr dersom pålegget ikke overholdes. Departementet mener derfor det er naturlig at hjemmelen for å ilegge gebyr fremgår av samme lov som regulerer kommunens ansvar for å ha en rådgivende enhet for narkotikasaker.