1 Oppnevning, mandat og sammendrag

1.1 Utvalgets mandat

Arveavgiftsutvalget ble oppnevnt av Finansdepartementet 27. mai 1998. Utvalget ble gitt følgende mandat:

«1 Bakgrunn

Departementet har ved flere anledninger, sist i Ot. prp. nr. 19 (1994-95) om evaluering av deler av skattereformen varslet en gjennomgang av arveavgiftsordningen og tilhørende lovgivning.

Arveavgiften ble innført ved forordning i 1792 og har således en vel 200 årig historie i Norge. Kretsen av avgiftspliktige og avgiftssatsene har variert opp gjennom tidene. Gjeldende lov om avgift på arv og visse gaver er fra 1964. All arv er iht loven avgiftspliktig unntatt arv til ektefelle. Det samme gjelder gaver mellom beslektede eller nær familie. Arv og gaver på beløp under kr 100 000 fra samme giver/arvlater er fritatt for avgift iht arveavgiftsvedtaket. Avgiftssatsene varierer fra 8 pst for livsarvinger til opp til 30 pst for andre arvinger/gavemottakere når det gjelder beløp over kr 400 000. Arveavgiftens begrunnelse har vesentlig vært av fiskal karakter, da det å motta arv og gaver regelmessig gir skatteevne. Også hensynet til utjevning og til å motvirke for sterk kapitalkonsentrasjon har vært nevnt som begrunnelse for arveavgiften.

Gjeldende lovgivning er til dels komplisert å administrere, noe som tidligere har medført betydelige restanser hos avgiftsmyndigheten. Loven legger opp til at aktiva som hovedregel skal verdsettes til markedsverdi. I praksis må det imidlertid antas at verdsettelsen til dels ligger betydelige lavere, særlig når det gjelder fast eiendom som arvingene overtar. Også for løsøre må det antas at det ofte skjer en meget forsiktig vurdering av verdiene. Det er videre innført særskilt lempelige regler for verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og andeler i ansvarlige selskaper og kommendittselskaper. Verdsettelsen av ulike aktiva er således ikke likeartet og nøytral. Dette kan gi stor grad av forskjellsbehandling mellom arveoppgjør, og store tilpasningsmuligheter for dem som har betydelige formuer og kjenner reglene. Det er også to sideordnede avgiftsmyndigheter, nemlig skifterettene for offentlig skiftede dødsboer, og skattefogdene for øvrige arvetilfeller og for gaver.

Avgiftssubjekt er hver enkelt arving eller gavemottaker. Dette medfører et meget stort antall avgiftspliktige personer og tilsvarende administrative ulemper med mange vedtak og mange avgiftsdebitorer ved innkrevingen.

Loven inneholder unntaks- og lempningsregler, bl a regler om avslag på arv, avgiftsfritak for såkalte leilighetsgaver samt for periodiske ytelser til oppfostring og utdanning. Dette kan i noen tilfelle antakelig gi uønskede tilpasningsmuligheter for dem som kjenner reglene og dermed kan planlegge og gjennomføre et generasjonsskifte over tid.

Det er behov for en generell gjennomgang av arveavgiftsordningen. Departementet nedsetter derfor et utvalg til å utrede ordningen og eventuelle endringer i denne, og til å utforme utkast til ny arveavgiftslov.

2 Mandat

I utvalgsutredningen må den gjeldende arveavgiftsordning beskrives nærmere, med empirisk redegjørelse for virkninger og tilpasninger av de ulike hovedelementer i ordningen. Det bør også gis en kort beskrivelse av arveavgiftens plass og ordning i en del andre lands skattesystemer.

I utredningen må arveavgiftsordningen drøftes på bredt grunnlag. Det kan tas utgangspunkt i følgende forhold:

a) Arveavgiftens generelle begrunnelser gjennomgås og vurderes. En må bl a vurdere de fordelingsmessige sidene ved avgiften. Avgiften er en del av den samlede kapitalbeskatning, med siktepunkt på nettoformue som overtas ved dødsfall og ved gavetransaksjoner til arveberettiget. Provenyet utgjør en mindre del av den samlede kapitalbeskatning, men avgiften har likevel karakter av en betydelig engangsbeskatning ved generasjonsoverføringer av formue, både i og utenfor næring. Denne betydelige engangsbeskatning leder til omfattende tilpasninger og avgiftsplanlegging når det gjelder større familieformuer. Dette svekker fordelingsegenskapene ved arveavgiften. Det kan vurderes om arveavgiften bør beholdes eller erstattes av økninger i den øvrige kapitalbeskatning. Slike alternative skatteøkninger må utredes grundig dersom de foreslås, og egenskapene ved en arveavgiftsordning må i tilfelle sammenlignes med egenskapene til den eller de alternative løsninger som skisseres.

b) Uansett om en arveavgiftsordning prinsipalt foreslås videreført eller avviklet som nevnt ovenfor, må utvalget utrede hvordan en fremtidig arveavgiftsordning i tilfelle bør være. Det bør særskilt vurderes om arveavgiften bør spille en større, uendret eller mindre rolle i den samlede kapitalbeskatning. Særlig bør forholdene til den løpende formuesbeskatning vurderes nærmere.

c) Det aller meste av arv og gave skjer innen en familie i nedstigende rekke, og har karakter av generasjonsovergang. Dette gjelder både boligeiendommer og andre private eiendommer, næringseiendommer, eierandeler (aksjer mv) i ulike foretak i og utenfor næring, bankinnskudd, verdipapirer og annen finanskapital, innbo, løsøre og verdigjenstander. Det bør vurderes om en avgiftsordning i prinsippet bør være generell og objektnøytral, eller om særlige hensyn tilsier redusert avgiftsbyrde på visse objekter. Særlig bør det vurderes hvor langt hensynet til smidige generasjonsskifter i næringslivet bør lede til lempningstiltak, og i tilfelle hvilke. De gjeldende tiltak på dette område, i første rekke rabatt på selskapsandeler og ikke-børsnoterte aksjer, avgiftsfritak for åsetesavslag ved landbruksovertakelse, og rentebærende betalingsutsettelse for avgiften, vurderes i lys av dette. Misbruksfare ved ulike verdsettingsregler etter eierform mv må vurderes særskilt.

d) Det er en betydelig utfordring å utforme hensiktsmessige verdsettingsregler som kan etterleves og følges opp i praksis. Gjeldende ordning er ikke særlig vellykket på dette område når det gjelder mange typer aktiva. Det bør vurderes hvor langt prinsippet om verdsettelse til antatt salgsverdi bør videreføres eller erstattes av lettere observerbare kriterier, og om verdsettelsespraksis kan standardiseres for å skape mer ensartethet. Særskilt må vurderes om likningsmessige verdier i avdødes eller givers likning pr 1.januar i dødsfalls- eller gaveåret kan danne et mer eller mindre bindende utgangspunkt for den avgiftsmessige verdsettelse.

e) I dag er den enkelte arving og gavemottaker avgiftspliktig for sin del. Med fribeløp og progressive satser betyr det at samlet avgiftsbelastning på vanlige formuer varierer sterkt etter antall arvinger. Det bør vurderes om dette er et riktig prinsipp, og om det ville være en forbedring å gjøre boet til den avgiftspliktige, uten hensyn til antall arvinger, men evt under hensyn til den forsørgelsesplikt mv som hvilte på avdøde. En må da se særskilt på forholdet til ektefelle i boet og på forholdet til gaver forut for arvefallet og boopptellingen.

f) Avgiftsfritaket for ektefelle, herunder registrert partner i homofilt partnerskap, er hovedsakelig begrunnet i uskifteordningen, i ekteskapets reelle økonomiske enhet, og i at gjenlevende ektefelle bør skjermes mot en til dels betydelig avgiftsbelastning bare fordi han/hun blir sittende igjen med den felles formue etter ektefellens død. Skatteevnen når en ektefelle blir enke eller enkemann øker ikke på samme måte som når det er voksne, etablerte barn som arver avdøde ved vanlig generasjonsovergang. Det bør vurderes om dette fritaket uten videre kan videreføres ut fra de foreliggende hensyn, eller om større eller mindre innstramminger bør gjøres. Gitt en videreføring av fritaket, kan det vurderes om det bør utvides til å gjelde etterlatt samboer som i trygdemessig henseende likestilles med ektefelle. En generell likestilling mellom etterlatt ektefelle og etterlatt samboer skal ikke vurderes.

g) Testamentarisk arv til allmennyttig formål er langt på vei fritatt for arveavgift. Dels skyldes dette et støtteønske, dels skyldes det at gaver i levende live til allmennyttig formål normalt ikke kommer inn under arveavgiftsloven. Det bør vurderes om dette i dag er en tilstrekkelig begrunnelse for avgiftsfritak, eller om avgift bør pålegges og behov for støttetiltak i stedet dekkes som synlige bevilgninger over statsbudsjettet.

i) Satsstruktur og fribeløp må gjennomgås, og ses i sammenheng med forventninger om faktisk verdsettingsnivå for avgiftsgrunnlagene og ut fra fordelingsmessige hensyn Flere alternativer bør vurderes, herunder både et system med brede grunnlag, lave fribeløp og lave satser, og et system som konsentrerer avgiftsbelastningen til å gjelde bare mer betydelige formuer. Det bør vurderes særskilt om en bør ha flate avgiftssatser eller progressive satser. Minst ett av alternativene må utformes slik at det gir omtrent uendret proveny.

j) Forholdet mellom arveavgiftsgrunnlag og inntektsskattegrunnlag bør gjennomgås. Prinsippet om at arve- og gaveerverv ikke er skattepliktig inntekt, skal videreføres. Men det bør ses nærmere på gjeldende regler om diskontinuitet i inngangsverdi ved arve- og gaveerverv av avskrivbare driftsmidler mv. Disse regler innebærer at samlet inntektsskatt går ned som følge av generasjonsskiftene. Utvalget skal vurdere om systemet bør endres i retning av lavere arveavgift generelt og mer uendret inntektsskatt ved generasjonsskiftene (kontinuitet).

k) Den ønskelige rekkevidden for norsk avgiftsplikt i internasjonale forhold bør vurderes. Gjeldende løsning knytter avgiftsplikten til at arvelater/giver var bosatt i riket eller var norsk statsborger, og til visse formuestypers geografiske tilknytning til riket. Også utenlandsbosatte arvinger og gavemottakere blir i dag avgiftspliktige i slike tilfeller. Praktiske og andre problemer knyttet til disse løsningene bør gjennomgås med sikte på enten videreføring eller justering innenfor internasjonalt anerkjente prinsipper. Utredningen bør også omfatte tiltak for å motvirke dobbeltbeskatning og avgiftsunndragelse over landegrensene.

l) Statens avgiftsforvaltning bør gjennomgås med sikte på en mest mulig effektiv oppgaveløsning som også gir tilfredsstillende service til de avgiftspliktige. Et hovedspørsmål for forvaltningsløsningene vil være om skattefogdkontorene bør være både fastsettings- og innkrevingsorgan, eller om fastsettingsfunksjonen bør overføres til fylkesskattekontoret eller likningskontoret. Et annet hovedspørsmål vil være om skifterettenes avgiftsmyndighet i offentlig skiftede dødsboer bør videreføres som selvstendig myndighet, eller begrenses til en foreløpig beregning og tilbakeholdelse av avgiftsmidler med sikte på endelig fastsettelse/godkjenning hos avgiftsmyndigheten. I tilfelle videreføring av skifterettenes selvstendige avgiftsmyndighet må det vurderes hvordan staten kan sørge for samordnet avgiftspraksis i privat og offentlig skiftede boer. Et tredje hovedspørsmål gjelder hvordan oppgave- og opplysningsbehovet for avgiftsmyndighetene skal ivaretas. Det forutsettes at Skattedirektoratet fortsatt skal ha de direktoratsfunksjoner som arveavgiftsordningen gjør nødvendig eller naturlig.

m) Også øvrige løsninger i gjeldende arveavgiftslov og -vedtak kan tas opp til vurdering i den grad utredningsutvalget finner grunn til det.

n) På grunnlag av utvalgets syn på hvordan en eventuell arveavgiftsordning bør utformes, utarbeides utkast til ny lov om arveavgift og utkast til årlig avgiftsvedtak. Det tas ikke sikte på inkorporering av ny arveavgiftslov i skatteloven. Betalings- og innfordringsregler plasseres separat i lovutkastet, med sikte på ev. senere innpassing i en felleslov for innbetaling og innfordring av skatter og avgifter.

o) De økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag må utredes.»

Utvalget ble i mandatet gitt frist til 1. desember 1999. I brev av 19. juli 1999 ba utvalget om utsatt frist til 31. mars 2000. Finansdepartementet ga i brev av 17. august 1999 utvalget forlenget frist til 31. mars 2000.

1.2 Utvalgets sammensetning

Arveavgiftsutvalget ble oppnevnt med følgende sammensetning:

• Professor dr. juris Frederik Zimmer (leder), Universitetet i Oslo

• Justitiarius i Oslo skifterett Anne Cathrine Frøstrup

• Førstekonsulent Hedda Huseby, Finansdepartementet

• Skattefogd Brit K. Lundgård, Oppland skattefogdkontor

• Ekspedisjonssjef Knut Erik Omholt, Finansdepartementet

• Kontorsjef Bjørn Paulsen, Skattedirektoratet

• Direktør Erik Stenbeck, Skattebetalerforeningen

• Forsker Thor Olav Thoresen, Statistisk sentralbyrå

Barne- og familiedepartementet ga i brev av 19. mai 1998 dispensasjon fra likestillingsloven § 21.

Utvalgets medlem Erik Stenbeck avgikk ved døden 27. juni 1999. Finansdepartementet utnevnte 28. juli 1999 advokat Erik Wahlstrøm, som er formann i styret i Skattebetalerforeningen, til nytt medlem.

Ved avgivelsen av utredningen hadde utvalget følgende sammensetning:

• Professor dr. juris Frederik Zimmer (leder), Universitetet i Oslo

• Justitiarius i Oslo skifterett og byskriverembete Anne Cathrine Frøstrup

• Rådgiver Hedda Huseby, Finansdepartementet

• Skattefogd Brit K. Lundgård, Oppland skattefogdkontor

• Ekspedisjonssjef Knut Erik Omholt, Finansdepartementet

• Kontorsjef Bjørn Paulsen, Skattedirektoratet

• Forsker Thor Olav Thoresen, Statistisk sentralbyrå

• Advokat Erik Wahlstrøm, Advokatfirma Haavind Vislie DA

Utvalgets sekretariat har vært lagt til Finansdepartementet. Rådgiver Carl E. Gjersem, rådgiver Frode Hammer og førstekonsulent Helge Johannessen (alle Finansdepartementet) og rådgiver Harald Jachwitz Andersen (Nærings- og handelsdepartementet) har vært utvalgets sekretærer.

1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget har i alt avholdt 28 møter. Utvalget hadde sitt første møte 18. juni 1998, og avsluttet sitt arbeid 23. mars 2000.

Utvalget har hatt et møte med representanter fra Næringslivets Hovedorganisasjon, som la fram sitt syn på ulike spørsmål innenfor utvalgets mandat. Dette knyttet seg særlig til arveavgiftens betydning for generasjonsskifte i næringslivet.

I februar 1999 hadde utvalget møter i København med det danske Skatteministeriet, Told- og skattestyrelsen, København skifterett, advokatfirma Plesner & Grønborg og Erhvervenes Skattesekretariat. I møtene ble utvalget orientert om det danske boavgiftsystemet og de erfaringene en har gjort med systemet.

1.4 Sammendrag av utredningen

Arveavgiftsutvalget fremlegger i denne utredningen forslag til ny lov om arveavgift. Forslaget skal erstatte lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver. Nedenfor følger en oversikt over hovedpunktene i utvalgets arbeid.

I kapittel 1 gjøres det rede for utvalgets oppnevning, mandat og arbeid.

I kapittel 2 gir utvalget en oversikt over arveavgiftens historiske utvikling fra 1792 fram til i dag. Videre gir utvalget en oversikt over gjeldende rett og en oversikt over arveretten.

I kapittel 3 gir utvalget en oversikt over arveavgiftsreglene i enkelte andre land.

Kapittel 4 gir en drøfting av beskatning med utgangspunkt dagens norske skattesystem og noen prinsipper innen økonomisk teori. Flere utredninger de siste ti-årene har framhevet betydningen av å innrette beskatningen på en effektivitetsmessig bedre måte. Det legges i kapitlet vekt på å forklare hvordan skatter kan påvirke ressursbruken i samfunnet på en effektivitetsmessig uheldig måte, men også fordelingsmessige aspekter drøftes kort.

Hvorfor arv forekommer er vanskelig å fastslå, men ikke desto mindre viktig når en ønsker å se hvordan en avgift påvirker arveadferden. Noe arv kan være det tilfeldige resultatet av usikkerhet omkring livslengde, inntekter og forpliktelser, men arv kan også være planlagte overføringer av midler som arvelater kunne ha anvendt på andre formål. Kapitlet gjennomgår sentrale teorier for arv og stiller spørsmål om vridningseffektene av arveavgiften er svakere enn for andre skatteformer. Arv og sparing som er resultat av tilfeldigheter, vil neppe påvirkes i særlig grad av arveavgiften. Derfor kan en gå ut fra at effektivitetsvirkningene neppe er store for tilfeldig arv. Planlagt arv kan i større grad påvirkes av en arveavgift, fordi denne lager en kile mellom det en arvelater etterlater seg og det mottakeren får. Hvis arvelater er mer opptatt av hva mottaker får enn av hva arvelater selv etterlater seg, kan arveavgiften påvirke arvelaters tilpasning. Størrelsesforholdet mellom arv som genereres av de ulike motivene, vil bidra til å bestemme hvor store effektivitetskostnadene ved arveavgiften er. Gjennom studiene som er referert i kapitlet, kan det synes som om modeller som fokuserer på tilfeldig arv, kan forklare hoveddelen av observert arv. Dette kan tolkes som om en stor del av samlet arv er tilfeldig arv. Effektivitetskostnadene vil være bundet til den delen av arv som er planlagt, og særlig hvis denne er liten, vil effektivitetsproblematikken kunne være mindre for arveavgift enn for andre skatteformer.

Det viser seg at ulike arvemotiv også har ulike implikasjoner for forståelsen av de fordelingsmessige sidene ved arv og arveavgift. I kapitlet diskuteres derfor også noen fordelingsmessige aspekter ved arv og arveavgift i tilknytning til de ulike arvemotivene.

Ved en egen avgift på arv og gave kan en fordele den samlede skattleggingen på flere grunnlag, fremfor å konsentrere beskatningen til enkelte skattetyper gjennom høyere skattesatser. Avgiften kan dermed supplere inntektsbeskatningen og beskatningen av kapitalinntekter og formue. De samme prinsipper som for det øvrige skattesystem må ligge til grunn også for arveavgiften. Det kan være uheldig for den generelle skattemoralen at enkelte grupper har mulighet til å utnytte kompliserte regler til egen fordel. Utformingen av en arveavgift kan føre til slike effekter. Hvis det er slik at enkelte former for plasseringer systematisk utnyttes for å redusere avgiften, må avgiften på det gjenværende grunnlaget være desto høyere for å bringe inn de samme skatteinntektene. Dette er selvforsterkende; med høyere satser er gevinsten ved ytterligere tilpasning stor. Et avgiftsregelverk som åpner for mange slike tilpasninger fører til større effektivitetskostnader enn et regelverk som er nøytralt overfor plasseringsformer. Dette medfører at utvidet grunnlag og lavere skattesatser bør være et siktemål. Det vil gi større samsvar mellom privatøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet og bidra til at systemet oppfattes som rettferdig.

Kapittel 5inneholder en gjennomgang av analyser og statistikk som beskriver størrelse og fordeling av arv, gaver og avgift. Siden det kan være nyttig for forståelsen av datakildene, innledes kapitlet med en kort gjennomgang av hvordan innkrevingen av avgift faktisk foregår, og det redegjøres videre bl.a. for arveavgiftens betydning i offentlige inntekter over tid. Hovedformålet med dette kapitlet er likevel å vise til hva analyser og statistisk materiale på dette feltet kan gi av forståelse. Diskusjonen er i hovedsak konsentrert om tre kilder til slik kunnskap:

• tidligere analyser av arv,

• Arveavgiftsregisteret, og

• en ny undersøkelse i regi av utvalget for å kartlegge størrelse og sammensetning av arv og gave.

Til tross for klare svakheter i dagens system når det gjelder verdsettelse av ulike eiendeler, viser tallene at størrelsen på mottatt arv øker både med hensyn til bruttoinntekt og nettoformue.

Kapitlet inneholder også en gjennomgang av forventet framtidig utvikling i antall dødsfall, som vil ha betydning for samlet avgift i framtiden, og modellberegninger for framtidig utvikling i størrelse og fordeling av formue blant eldre. De aller eldste vil i framtiden trolig ha noe høyere formue enn tilsvarende aldersgruppe i dag, men modellberegningene antyder at fordelingen av formue i befolkningen vil holde seg om lag uforandret.

I kapittel 6 drøfter utvalget arveavgiftens prinsipielle grunnlag. Begrunnelsene som er gitt for tidligere lovgivning gjennomgås. Utvalget drøfter arveavgiften i lys av generelle samfunnspolitiske momenter, arveavgiftens plass i skattesystemet, samfunnsøkonomisk effektivitet, fordelingshensyn og arverettslig baserte begrunnelser.

En gjennomgang av begrunnelser som er gitt for tidligere lovgivning, viser at avgiftens begrunnelse ikke har vært helhetlig og prinsipielt drøftet.

Arveavgiften kan begrunnes med den nære sammenhengen til inntektsskatten. Når arv og gave ikke fanges opp av inntektsskatten, taler skatteevnesynspunktet for en særskilt skattlegging av arv- og gaveerverv. Derimot er det vanskeligere ut fra skatteevnebetraktninger å begrunne en arveavgift som en slags avsluttende formuesbeskatning av avdøde/giver.

Den type beskatning som arveavgiften representerer, er generelt sett ikke mer effektivitetshemmende enn for eksempel inntektsskatten. Arveavgiften er trolig nærmere en ikke-vridende form for beskatning enn flere andre former for beskatning.

En arveavgift kan bare delvis oppveie formuesakkumulasjon blant de mer velstående. Men en arveavgift vil bidra til å redusere virkning av arv og gave på formuesfordelingen og er derfor godt begrunnet ut fra fordelingshensyn.

Utvalget foreslår at arveavgiften bør videreføres som en del av vårt skattesystem.

I kapittel 7 drøfter utvalget nærmere hvilken rolle arveavgiften bør spille i fremtiden, hvilken avgiftsmodell som bør velges og hvordan satsstrukturen bør utformes.

Utvalget har vurdert forholdet mellom arveavgiften og formuesskatten. Fra et effektivitetsmessig perspektiv kan det argumenteres for at arveavgiften har mindre uheldige effektivitetskostnader enn løpende formuesskatt. Også fra fordelingsmessige og legitimitetsmessige perspektiver er det argumenter for å beskatte arv framfor formue. En støter imidlertid på mange av de samme problemene ved arveavgift som ved formueskatt, ikke minst når det gjelder verdsettelse. Utvalget har likevel en viss tro på at disse og andre spørsmål lar seg lettere løse innenfor rammen av en arveavgift enn innenfor rammen av formuesskatt. Utvalget konstaterer at det internasjonalt har vært en klar utvikling i retning av at formuesskatten gis redusert betydning. Utvalget mener at det burde være rom for at arveavgiften kan spille en større rolle i det norske skattesystemet.

En større rolle for arveavgiften bør etter utvalgets mening ikke gjennomføres i form av økte avgiftssatser. Det viktigste virkemiddelet for å kunne øke arveavgiftens rolle er etter utvalgets mening, å utvide beregningsgrunnlaget, først og fremst i form av verdsettelse nærmere omsetningsverdiene. Hensynet til samfunnsøkonomisk effektivitet og rettferdig fordeling taler for at avgiften bør utformes på et bredt beregningsgrunnlag og med lave satser.

Utvalget går inn for at arveavgiften fortsatt skal bygge på en arveloddsmodell, i motsetning til en boavgiftsmodell. Arveavgiften lar seg best begrunne som en avgift på mottakernes erverv, jf. diskusjonen i kapittel 6. Denne konklusjonen taler for å velge en arveloddsavgift. I en boavgift vil avgiften være uavhengig av antall arvinger i boet, og dette stemmer ikke godt med skatteevnehensynet. Videre finner utvalget at de administrative besparelser som et boavgiftsystem innebærer, ikke vil oppveie ulemper ved å innføre systemet.

Utvalget går inn for at avgiftssatsen skal være proporsjonal over ett bunnfradrag. Høye marginale satser vil både gi et betydelig press i retning av unntaksregler av forskjellig art og gi insentiver til planlegging med sikte på å unngå de høye avgiftene. Endelig vil én avgiftssats over bunnfradraget innebære en forenkling.

Utvalget går inn for et høyere bunnfradrag for barn (og foreldre) enn for andre arvinger. Lavere bunnfradrag for arv og gave til barnebarn og fjernere arvinger kan begrunnes med at en da hopper over ett generasjonsskifte ved å føre verdiene rett til barnebarna.

Grunnlagsutvidelsene som foreslås i kapittel 8 vil kunne øke avgiftsgrunnlaget i størrelsesorden 3,8 mrd. kroner. Utvalget har gjort beregninger som viser hva satsen må være for å oppnå provenynøytralitet, gitt grunnlagsutvidelsen og for ulike fribeløp.

Ved valget av satsstruktur tar utvalget utgangspunkt i at arvinger med små eller midlere arvelodder ikke skal komme dårligere ut under det nye system enn under dagens regler.

Utvalget foreslår at bunnfradraget for barn og foreldre (avgiftsvedtakets § 4) settes til 400 000 kroner og at bunnfradraget for barnebarn og andre arvinger (avgiftsvedtakets § 5) settes til 200 000 kroner. Utvalget forutsetter at bunnfradragene i årene framover justeres omtrent i takt med prisstigningen. Beregninger som utvalget har fått utført, tyder på fortsatt realøkning i formuenes størrelse i de neste tiårene. Det betyr at avgiftsprovenyet vil øke, og fordelingsprofilen til avgiften vil endres dersom en ikke justerer bunnfradragene. For juridiske personer foreslår utvalget et bunnfradrag ved arv på 50 000 kroner.

Utvalgets flertall foreslår at avgiftssatsen over fribeløpet settes til 12 pst. for alle typer av arvinger og gavemottakere. Et mindretall (Thoresen) mener at det er flere gode grunner til at arveavgiften bør spille en større rolle i skattesystemet. Thoresen foreslår en avgiftssats på 18 pst. som innebærer en økning i inntektene fra arveavgiften på anslagsvis 550 mill. kroner, vurdert i forhold til dagens system, og at provenyøkningen dette innebærer benyttes til å finansiere en økning i bunnfradragene i formuesskatten.

Utvalgets flertall mener sammenleggingsprinsippet (dvs. prinsippet om at det ved avgiftsberegningen skal tas hensyn til tidligere gaver) bør videreføres. Den sentrale begrunnelsen for dette standpunkt er at det gir mer nøytrale løsninger. Flertallet antar videre at de administrative problemene knyttet til gjennomføringen av sammenleggingsprinsippet ikke kan være avgjørende. Med utvikling av et landsomfattende databasert register over gaver knyttet til personnummer, vil det være relativt enkelt å følge opp prinsippet i praksis. Med utvalgets forslag til satsstruktur får sammenleggingsprinsippet bare betydning for bunnfradragene.

Utvalgets mindretall (Lundgård) foreslår at sammenleggingsprinsippet ikke videreføres, og at det i stedet gis et årlig fribeløp for gaver. Etter mindretallets oppfatning er det større forskjeller på overføring ved gave og ved arv enn det flertallet legger til grunn, og det er derfor tilsvarende mindre motforestillinger mot å ha ulike regler.

Utvalget vil peke på at det i dag er atskillig usikkerhet i praksis mht. hvor grensen går for avgiftsfrihet etter arveavgiftsloven § 4 først ledd bokstav a (periodiske ytelser til utdannelse eller oppfostring) og bokstav b (leilighetsgaver). Utvalget foreslår derfor disse reglene avløst av en regel om at gaver på inntil 20 000 kroner pr. år skal være avgiftsfrie. Ektefeller anses her, som ellers, som to givere. Det årlige beløpet skal tre i stedet for dagens regler om leilighetsgaver og periodiske ytelser til oppfostring og utdannelse. Ytelser som faller innenfor yterens underholdsplikt, faller utenfor arveavgiftslovens gavebegrep.

I kapittel 8 drøfter utvalget reglene for verdsettelse av avgiftsgrunnlaget. Utvalget beskriver gjeldende rett, fremmed rett og gir en oversikt over tidligere meldinger og utredninger. Utvalget beskriver nærmere ulike verdsettelsesmetoder for fast eiendom.

Utvalget foreslår at hovedregelen om at de avgiftspliktige midler skal verdsettes til omsetningsverdi videreføres. Det er eventuelle avvik fra dette prinsippet som krever særskilt begrunnelse. Arveavgiften som skatteform er basert på de avgiftspliktiges skatteevne. I utgangspunktet gir den verdi som gjenstanden kan selges for, det beste uttrykk for skatteevnen. Det har vært et viktig mål i norsk skattepolitikk å fjerne kilder til ikke-nøytralitet i beskatningen.

Utvalget kan ikke anbefale at ligningsverdier legges til grunn ved verdsettelsen av arveavgiftsgrunnlaget. Utvalget kan heller ikke anbefale at verdsettelse av boligeiendom skjer på grunnlag av produksjonsverdi slik som produksjonsverdien er foreslått beregnet i Innst. S. nr. 143 (1996-97).

For boligeiendommer foreslår utvalget at en skal bygge på et system med forenklet takst. En takstmann skal på grunnlag av erfaring og et sett opplysninger om eiendommen verdsette eiendommen, normalt uten befaring. Normen for verdsettelsen skal være omsetningsverdien.

For næringseiendom antar utvalget at en i stor utstrekning må bygge på full taksering.

Utvalget gjennomgår også en metode for beregning av forretningsverdi (goodwill). Beregningsmetoden bør i første rekke fungere som en retningslinje for den endelige ansettelsen som alltid vil bli skjønnsmessig.

Utvalget foreslår endringer i reglene om verdsettelse av ikke-børsnoterte aksjer og andeler. Også slike gjenstander bør verdsettes til omsetningsverdien. Regler om lettelser ved generasjonsskifte bør utformes på andre måter, jf. kapittel 10.

Hvis omsetningsverdien for aksjen er kjent (f.eks. ved kursnotering eller kjent omsetning), skal denne legges til grunn som utgangspunkt for verdsettelsen. Foreligger det ikke slik kjent omsetningsverdi, skal en ta utgangspunkt i de skattemessige verdier, men utvalget foreslår at dette utgangspunkt korrigeres med flere størrelser. Differansen mellom ligningsverdi av fast eiendom som selskapet eier og verdien fastsatt etter de prinsipper som skal gjelde ved arveavgiftsberegningen, verdi av forretningsverdi (goodwill) og verdi av andre immaterielle rettigheter.

I kapittel 9 foreslår utvalgets flertall (Huseby, Omholt, Paulsen, Thoresen og Zimmer) at det skal innføres kontinuitet i inntektsbeskatningen ved arv og gave. I dag gjelder det et prinsipp om diskontinuitet, dvs. at det skjer et brudd i beskatningen ved arv og gave. Dette innebærer at latente skattepliktige fordeler ikke kommer til beskatning i og med arvefallet, og at arvingenes stilling ikke skal bedømmes etter avdødes forhold. Kontinuitetsprinsippet innebærer at gavemottakere, dødsbo og arvinger trer inn i givers/arvelaters skattemessige verdier, saldi eller rett til fremføring av underskudd. Oftest vil dette lede til at latent skattepliktig inntekt kommer til beskatning hos gavemottakere og arvinger i større utstrekning enn i dag. Men kontinuitetsprinsippet kan også innebære fordeler for gavemottakere/arvinger.

Utvalget går ikke inn for at arv og gave skal regnes som realisasjon, og således utløse beskatning ut over det som følger av gjeldende uttaksregel. En slik løsning vil i stor utstrekning vanskeliggjøre generasjonsskifter i familiebedrifter og mer generelt vil den stille arvingene og gavemottakerne overfor betydelige likviditetsproblemer.

Utvalget gjennomgår også viktige innvendinger mot kontinuitetsprinsippet. Disse kan grupperes i tre: Innvendinger basert på grunnleggende trekk ved skatte- og avgiftssystemet, innvendinger basert på bedriftsøkonomiske hensyn og innvendinger basert på praktiske og administrative - spesielt skiftetekniske - hensyn.

Utvalgets flertall konkluderer med at kontinuitet i inntektsbeskatningen ved arv og gave er godt begrunnet i de prinsipper som inntektsskatten er basert på og at de praktiske motforestillinger ikke er tungtveiende. Flertallet foreslår derfor at prinsippet bør innføres både innenfor og utenfor næring, bortsett fra for innbo og løsøre og for ikke avskrivbar fast eiendom. Videre bør det tas hensyn til latent skatt ved arveavgiftsberegningen i den form at arveavgiftsgrunnlaget reduseres med nåverdien av skatt på de latent skattepliktige verdier, sjablonmessig fastsatt til 20 pst. av disse.

Utvalgets mindretall (Frøstrup, Lundgård og Wahlstrøm) går i mot at det innføres et kontinuitetsprinsipp. Mindretallet tar utgangspunkt i gjeldende rett hvor diskontinuitet er vel innarbeidet og mener at det må kreves svært gode argumenter både prinsipielt og praktisk, for å gå over til et annet prinsipp. Overgang til et nytt prinsipp vil skape usikkerhet både hos de skattepliktige og hos avgiftsmyndighetene. Det er heller ikke lett å overskue alle nye problemer som kan oppstå ved en slik ordning. Mindretallet mener at prinsippet om diskontinuitet står vel så sterkt som kontinuitetsprinsippet i forhold til de prinsipper som inntekts- og arveavgiftsretten er basert på. Det er en naturlig tanke og i tråd med folks rettsoppfatning at avdødes skatteposisjoner forsvinner ved dødsfallet.

Mindretallet mener den skjerpede verdsettelse, av bl.a. ikke-børsnoterte aksjer, som utvalget går inn for sammen med innføring av et kontinuitetsprinsipp samlet vil innebære en for stor skatteskjerpelse.

Mindretallet fremhever videre at flertallets forslag vil skape avgrensningsproblemer, fordi kontinuitet ikke er konsekvent gjennomført. En særlig viktig innvending er etter mindretallets oppfatning at det spesielt for aksjer og andeler vil kunne være vanskelig å finne arvelaters/givers inngangsverdi. Kontinuitet vi også gi problemer ved skifte mellom flere arvinger. Mindretallet antar at innføring av kontinuitet vil medføre merarbeid for avgiftsmyndigheten og for ligningsmyndigheten, og savner en nærmere vurdering av dette.

I kapittel 10 drøfter utvalget om det bør gis særregler for generasjonsskifte i næringsvirksomhet og for visse andre gjenstander. Etter en fremstilling av gjeldende rett og utenlandsk rett gir utvalget en beskrivelse av små og mellomstore bedrifters betydning i norsk økonomi.

Så vel hensynet til mest mulig nøytrale avgiftsregler som hensynet til å unngå uheldige fordelingsvirkninger, taler for å være varsom med særregler. Hensynet til at avgiftsforholdene ikke skal legge hindringer i veien for videre drift av små og mellomstore bedrifter etter generasjonsskifte, bør imidlertid tillegges atskillig betydning. Det kan eksistere imperfeksjoner i kapitalmarkedene som medfører at et avgiftskrav kan innebære likviditetsproblemer for små- og mellomstore bedrifter. Utvalgets flertall (Frøstrup, Paulsen, Thoresen, Wahlstrøm og Zimmer) mener det er behov for visse lettelser for generasjonsskifte i familiebedrifter ut over hva det relativt høye bunnfradraget for barn gir. Flertallet henviser i denne sammenheng til rapportene og anbefalingene fra OECD og EU-kommisjonen, og til at slike lettelsesregler er ganske utbredt i andre land.

Utvalget foreslår at lettelser for visse foretak skal gis ved at den avgiftspliktige skal kunne betale avgiften i avdrag med like beløp over syv år med rentefri kredit. Med en markedsrente på 10 pst,. innebærer en slik metode at den avgiftspliktige får en fordel som tilsvarer en rabatt på om lag 18 pst. av avgiften, fordi nåverdien av avgiftsbelastningen blir redusert.

Reglen skal gjelde for foretak som oppfyller kravene til «små foretak» i regnskapsloven (lov 17. juli 1998 nr. 56) § 1-6. Videre må overdrageren umiddelbart før overdragelsen eie minst 25 pst. av foretaket eller 25 pst. av aksjene eller andelene i selskapet. Det stilles ikke noe krav om hvem som skal være mottaker.

Den rentefrie kreditten faller bort i den utstrekning arvingen/gavemottakeren realiserer hele eller deler av foretaket eller realiserer aksjer eller andeler før syvårsperiodens utløp.

Et mindretall (Frøstrup, Wahlstrøm og Zimmer) antar at det i visse tilfeller vil være behov for en lettelsesregel også utenfor næringsvirksomhet. Dette gjelder eiendeler hvor realisasjon av omsetningsverdien ikke fremstår som et aktuelt alternativ for den avgiftspliktige. Mindretallet har særlig for øyet fast eiendom i områder der omsetningsverdien er blitt drevet sterkt opp (typisk fritidseiendom i sterkt attraktive strøk) og løsøregjenstander som har karakter av familieklenodier. Hvor arvingen akter å beholde eiendommen, vil arveavgift av omsetningsverdien og med betaling etter ordinære forfallsregler, innebære at arvingen må betale arveavgift etter en - til dels betydelig - høyere verdi enn den verdi deres bruk (representert ved utleieverdien) har for dem. At leieinntekter ikke vil reflektere omsetningsverdien, vil også gjøre det vanskeligere for arvingene å finansiere arveavgiften ved utleie av eiendommen. Mindretallet går derfor inn for at det i særlige tilfelle kan gis rentefri utsettelse med betalingen i inntil syv år.

Flertallet fremhever at det bare i de aller færreste tilfeller er slik at avgiften fremtvinger salg. Arvingene vil ofte kunne ta opp lån for å finansiere gjenstanden, og i mange tilfeller vil det være mulig å betjene et slikt lån gjennom utleie av gjenstanden. De arvinger som mottar slike gjenstander vil normalt ha skatteevne over gjennomsnittet, slik at de kan ventes å betjene avgiftsbelastningen på annen måte. En slik regel vil ha en uheldig fordelingsmessig effekt. Den vil dessuten være vanskelig å avgrense. Flertallet går derfor mot at det skal innføres en slik regel.

I kapittel 11 drøfter utvalget fritak for arveavgift for ektefeller og samboere, allmennyttige institusjoner og mindreårige arvinger.

Utvalget har vurdert om avgiftsfritaket for ektefeller bør videreføres. Skatteevnehensynet, som er en bærende begrunnelse for arveavgiften, gjør seg ikke gjeldende med samme tyngde for arv og gave til ektefelle som ved arv og gave til andre. Reglene om ektefellers formuesforhold og det faktiske økonomiske fellesskap mellom ektefeller vil reise nye og ganske betydelige rettsanvendelsesproblemer dersom arv og gave mellom ektefeller gjøres avgiftspliktige. Utvalget går derfor inn for at avgiftsfritaket for ektefeller beholdes.

Utvalget har videre vurdert om visse samboere skal likestilles med ektefeller i forhold til arveavgiften. Fordi samboere ikke har felleseie, vil de praktiske argumentene mot at ektefeller skal betale avgift, ikke være overførbare på samboere. Men hensynet til at arv og gave ofte ikke innebærer noen reell økning i skatteevnen når man vurderer samboerne under ett, gjør seg gjeldende også for samboere. Utvalget legger også vekt på at når rettsordenen ellers legger opp til stor grad av likestilling av ektefeller og samboere, har dette selvstendig vekt når spørsmålet vurderes i forhold til arveavgiften. Arveavgiftsutvalget foreslår at alle samboere som faller inn under folketrygdloven § 1-5, bør likestilles med ektefeller, ikke bare når det gjelder avgiftsplikt, men også i andre tilfeller der ekteskap er relevant ved fastsettelsen av arveavgift.

Utvalget går videre inn for å videreføre fritaket for arveavgift for arv til allmennyttige institusjoner. Utvalget legger vekt på at provenytapet er beskjedent, at fritaket trolig bidrar til netto kapitaltilførsel til allmennyttige institusjoner (ut over det som alternativt kunne vært delt ut av provenyet hvor det ikke er fritak), og at det ville være urimelig med avgiftsplikt for arv når gave er avgiftsfri.

Videre går utvalget inn for å beholde ordningen med ekstra fradrag i arveavgiften for mindreårige arvinger.

I kapittel 12 vurderer utvalget avgiftspliktens internasjonale utstrekning. Utvalget beskriver gjeldende rett, herunder de avgiftsavtaler som er inngått mellom Norge og andre stater og OECDs mønsteravtale.

Utvalget går inn for at det fortsatt skal være arvelaters eller givers domisil (bosted) som skal være avgjørende for avgiftsplikten. Mottakerens forhold skal ikke ha relevans. Uansett arvelaters/givers bosted foreslås det at det fortsatt skal betales avgift av arv og gaver av fast eiendom og midler knyttet til fast driftssted i Norge.

Utvalget går inn for at statsborgerskap forlates som tilknytningskriterium for avgiftsplikt. I stedet bør en bygge på arvelater/givers domisil, supplert med en regel om fortsatt avgiftsplikt i fem år etter utflytting.

Utvalget foreslår at en skal regnes som bosatt i Norge (fra innflyttingsdagen) når en har oppholdt seg her i seks måneder, selv om oppholdet er midlertidig. En slik regel vil gjøre det lettere å anvende bostedsregelen.

Utvalget foreslår at kreditmetoden (ordinær kredit) bør anvendes for å unngå dobbeltavgift. Utvalget legger vekt på at kreditmetoden vil gi riktigere resultater, fordi en ikke risikerer tilfeller av ikke-avgift.

Utvalget går inn for at dagens regel om fordeling av gjeldsfradraget mellom eiendom i Norge og i utlandet beholdes.

I kapittel 13 vurderer utvalget spørsmål vedrørende avgiftsadministrasjonen og saksbehandlingsreglene. Utvalget går inn for at fastsettelses- og innfordringsfunksjonen skilles. Ved privat skifte foreslås det at oppgaven med å fastsette arveavgiften overføres fra skattefogdkontoret til fylkesskattekontoret. Skattefogdkontorene skal fortsatt innkreve avgiften.

Utvalget går videre inn for at fastsettelsen av arveavgift ved offentlige skifter skal overføres fra skifteretten til fylkesskattekontoret. Skifterettens oppgave skal begrense seg til å holde tilbake arveavgiften og overføre den til skattefogden. All annen innfordring i offentlige skifter skal foretas av skattefogden.

Utvalget går inn for at en fortsatt skal bygge på selvdeklareringsprinsippet. De avgiftspliktige skal fortsatt ha plikt til å sende inn melding om arv og gave, herunder føre opp også verdien av skjønnsmessige poster. Videre har utvalget vurdert i hvilken grad selvangivelsen kan brukes som en kontrollpost for gaver og behovet for elektronisk informasjon.

Utvalgets flertall går inn for å endre reglene for klage over verdsettelse av de avgiftspliktige midler. Klagen skal gå til overordnet organ, dvs. til Skattedirektoratet etter vanlige forvaltningsrettslige regler. Ordningen med rettslig skjønn i slike saker foreslås derfor opphevet.

Utvalgets mindretall (Paulsen) mener dagens ordning fungerer godt og gir de avgiftspliktige tilstrekkelig rettssikkerhet. En endring av klagereglene vil etter mindretallets mening innebære en unødvendig byråkratisering av klageprosessen. Det vil etter mindretallets mening være lite naturlig å bygge opp egen ekspertise på området verdsettelse i Skattedirektoratet.

I kapittel 14 tar utvalget opp spørsmål som ikke har blitt behandlet andre steder i utredningen.

Utvalget har vurdert reglene for rådighetserverv når giver forbeholder seg bruksrett. Hvis giver overdrar en eiendom, men forbeholder seg bruksrett, regnes i dag rådigheten for ikke å ha gått over på mottaker. Mottaker kan imidlertid etter praksis kreve at rådigheten skal anses ervervet og avgiften beregnet med én gang, men da uten fradrag av verdien av bruksretten. Utvalget foreslår å lovfeste retten til å kreve beregning med en gang, men uten fradrag for verdien av bruksretten. Videre foreslår utvalget at det ved gave av fritidseiendom skal ses bort fra at giveren har forbeholdt seg eller ektefellen bruksrett til eiendommen. Problemer og planlegging med bruksrettigheter synes å være mest utbredt i forbindelse med gave av fritidseiendommer. For slike eiendommer er det også spesielt vanskelig å kontrollere at bruksretten faktisk benyttes og således er reell, og det synes derfor å være et særlig behov for en nærmere regulering.

Utvalget har vurdert tidspunktet for rådighetserverv ved offentlig og privat skifte. Flertallet går inn for at tidspunktet for rådighetservev skal være dødsfallstidspunktet både ved privat og offentlig skifte. Et mindretall (Frøstrup) mener at rådigheten ved offentlig skifte fortsatt skal knyttes til utlodningen.

Utvalget går inn for at muligheten til å avslå arv med arveavgiftsmessig virkning beholdes. Utvalget foreslår at det bør kreves at avslaget må være erklært innen seks måneder etter dødsfallet, og ikke slik som i dag at den som leverer arvemelding for sent også får utsatt frist for å avgi erklæring. For å bedre kontrollen med at avslaget faktisk blir gjennomført, foreslås det at det kreves at den som mottar arv gjennom avslag skal erklære dette skriftlig overfor avgiftsmyndigheten, innenfor den samme frist som for erklæringen. Det foreslås videre at avslaget skal være gjennomført i praksis senest 12 måneder etter dødsfallet. Pliktes overføringen meldt til overformynderiet, må det også gjøres innen samme frist.

Utvalget har videre vurdert reglene om gaver fra ektefeller og sider ved reglene om utdelinger fra uskiftebo. Utvalget foreslår å lovfeste dagens praksis om at gave fra en ektefelles særeie skal regnes å komme fra vedkommende ektefelle alene. Utvalget foreslår videre at gave fra felleseie skal regnes å komme fra den hvis rådighetsdel midlene tilhører, hvis ikke ektefellene er enige om noe annet. Utdeling fra uskiftebo til felles arvinger etter førstavdøde og lengstlevende regnes i dag å komme med en halvpart fra hver, bare hvis midlene deles ut til ektefellenes nærmeste arving etter loven. Utdeling til barnebarn mens barna er i live regnes i dag i sin helhet å komme fra lengstlevende. Utvalget forslår at utdeling fra uskiftebo til noen som omfattes av lovens arvegangsregler etter begge ektefeller eller som er testamentsarving etter begge ektefeller, skal regnes å komme med en halvpart fra hver. Etter forslaget vil derfor utdeling til f.eks. barnebarn etter begge ektefeller regnes å komme med en halvpart fra hver.

Utvalget har merket seg at det kan oppstå særskilte spørsmål hvor gjenlevende sitter i uskiftet bo med særeie. Etter arveloven § 26 annet ledd skal det i slike tilfeller regnes ut brøker ved uskiftets etablering, og disse brøkene skal legges til grunn ved skifte av uskifteboet mellom arvingene etter førstavdøde og lengstlevende. Ved skifte etter uskifte med særeie kan denne regel lede til at arvingene ikke får utnyttet bunnfradragene effektivt, og det kan også by på administrative problemer å gjennomføre avgiftsberegningen. Utvalget foreslår på denne bakgrunn enkelte endringer.

Utvalget foreslår å beholde avgiftsplikten for forsikringsutbetaling. Utvalget foreslår at alle slike utbetalinger skal regnes å være arv fra avdøde, noe som etter gjeldende rett er uklart. Dette innebærer at mottaker kan avslå arven og det kan kreves fradrag for umyndige som har tapt en forsørger i slike verdier, (hvis vilkårene ellers foreligger).

I kapittel 15 omtales de økonomiske og administrative konsekvenser av utvalgets forslag.

I kapittel 16 er de spesielle motivene til utvalgets lovutkast inntatt. For nærmere omtale av de enkelte paragrafer, vises det til de spesielle motivene.

I kapittel 17 er utvalgets forslag til ny lov om avgift på arv og visse gaver inntatt.

1.5 Terminologi

Den skatt som er denne utredningens gjenstand, omtales her i landet tradisjonelt som «arveavgift». Bruken av betegnelsene «skatt» og «avgift» er ikke konsekvent i norsk terminologi. Stort sett omtales indirekte skatter som «avgift» (merverdiavgift, særavgifter), mens direkte skatter omtales som «skatt». Betegnelsen arveavgift fraviker dette mønster, idet arveavgiften er en direkte skatt på erverv av arv og visse gaver. I de fleste andre land brukes en skatteterminologi om arveavgiften. I Sverige og Finland heter de således «arvs- och gåvoskatt» og i engelskspråklige land er betegnelsen gjerne «inheritance tax» eller «estate tax». Det hører for øvrig med til bildet at også indirekte skatter som oftest omtales som skatter i disse landene («mervärdeskatt», «value added tax»). I Danmark brukes en avgiftsterminologi som hos oss.

Utvalget har på denne bakgrunn vurdert å foreslå at denne skatten bør omtales som arveskatt eller arve- og gaveskatt. Utvalget ser gode argumenter for en slik terminologi og anbefaler at endring av terminologien overveies nærmere.