1 Tidligere beskrivelser av arv og gave i Norge

1.1 Innledning

En god oversikt over både eldre og nyere praksis og regelverk for arv og skifte, er gitt i notatet «Skrifteforvaltningens historie» av Havsås (1997). Dette notat bærer undertittelen «Det er ikke penger det dreiser seg om». I forbindelse med overføringer og avgiftsberegning er det i annen litteratur derimot særlig pengene som tillegges stor vekt. Også for arveavgiftsutvalget er det pengene som er viktig. Dette vedlegget sikter mot å gi en kortfattet oppsummering av litteratur med slik vinkling på arv og gaver i Norge at kvantitative elementer kommer fram. Noen av de spørsmålene denne litteraturen forsøker å besvare dreier seg om hvor viktig slike overføringer er i ulike sammenhenger:

• Hvor store overføringer dreier det seg om?

• Hvordan er fordelingen av overføringene på ulike mottakergrupper?

• Hvilke virkninger gir disse overføringene på andre mekanismer og hovedstørrelser samfunnet?

Det foreligger imidlertid relativt lite empirisk basert litteratur i Norge. Dette vedlegget er derfor konsentrert om det som var de fire hovedkildene fram til midten av 1990-tallet, da et nytt saksbehandlersystem ble tatt i bruk hos skattemyndighetene og mer fullstendig statistikk kunne produseres. De nevnte hovedkildene var forarbeidene til nåværende arvelov, der det ble samlet inn et omfattende datamateriale fra avgiftsmyndighetene. Dette er omtalt i avsnitt 2. I avsnitt 3 gjengis utvalgte resultater og vurderinger fra rapporten «Formue gjennom arv» (Øverbye, 1987), som inneholder statistikk for et utvalg av arvemeldingsskjemaer fra private skifter som ble ferdigbehandlet ved Oslo skattefogdembete i kalenderåret 1981. Avsnitt 4 tar utgangspunkt i rapporten «Mye vil ha mer» av Hippe (1990), der en rekke forhold knyttet til privat formue gjennomgås, og bl.a. et bidrag om slektsoverføringer basert på bl.a. Levekårsundersøkelsen fra 1987, er inkludert. Avsnitt 6 inneholder resultater fra og resonnementer rundt en serie spørreundersøkelser som er gjennomført ved INAS (senere NOVA), bl.a. basert på Langsether (1993). Avsnitt 6 oppsummerer i del 6.1 en del andre artikler og rapporter som søker å belyse overføringer i form av arv, og har i del 6.2 en gjennomgang av noen resultater fra den nye Arveavgiftsregisteret som er etablert av Statistisk sentralbyrå.

Til hver av disse hovedkildene er det knyttet en del kommentarer fra øvrig litteratur. Vedlegget gir en generell gjennomgang og oversikt, men presenterer ikke de enkelte bidrag i detalj.

1.2 Arveloven fra 1973

I forbindelse med forarbeidene til någjeldende arvelov ble det utført en landsdekkende rapportering av registrert arv, og en beskrivelse av den totale arvemasse som passerte avgiftsmyndigheten i 1955-56 er gitt bl.a. i Ot. prp. nr. 36 (1968-69) Utkast til lov om arv. Datainnsamlingen bestod i at Justisdepartementet påla landets åtte skattefogder og samtlige skifteretter å rapportere fra underlagsmaterialet for de avgiftsberegning de utførte i løpet av regnskapsåret 1. juli 1955 til 30. juni 1956.

1.2.1 Om samlet verdi av arv

Den totale arvemassen som ble ferdigbehandlet av avgiftsmyndighetene i regnskapsåret 1955-56, var 213 254 000 kroner. Dette utgjorde om lag 0,9 pst. av BNP 1. Det samlede antall anmeldte dødsfall i tidsrommet var 31 241, og gjennomsnittlig arvemasse i hvert bo var 6 826 kroner.

Det fremgår ikke av innstillingen hvordan boene fordelte seg størrelsesmessig. Det fremgår heller ikke hvor mange arvemottakere det var.

Mottakerne kan skilles i ulike typer arvinger, både ut fra rettigheter og ut fra avgiftsklasser. Figur 1 viser fordelingen av samlet arvemasse på ulike mottakergrupper. I dette regnskapsåret tilfalt 53,1 pst. av samlet arv de som loven kalte livsarvinger.

Av samlet bomasse oppgis videre 14 191 000 kroner å være lengstlevende ektefelles boslodd, dvs. lengstlevendes del av felleseiet sammen med den andel av resterende bomasse som tilfaller ektefelle om boet går til skifte (lovfestet til totalt 62,5 pst. av verdien av det enkelte bo). Denne mottakergruppen arvet i tillegg 11 802 000 kroner. I dette regnskapsåret utgjorde dermed ektefelles andel inkludert lengstlevendes boslodd 12,2 pst. av samlet arvemasse. Overføringen fra arvelaterne til andre enn gjenlevende ektefelle var altså 187 261 000 kroner.

Kilde: Ot. prp. nr. 36 (1968-69) Utkast til lov om arv

Blant dødsfallene i 1955-56 var testamentfrekvensen 7,4 pst. Den var noe høyere i bystrøk som Oslo (9,2 pst.), men lite utbredt der arvelater hadde livsarvinger. I det siste tilfellet ble testamente bare anvendt i 1,7 pst. av tilfellene.

1.2.2 Om bruken av uskifteordningen

Bruken av uskifteordningen kan illustreres ved at det etter 22,7 pst. av dødsfallene ble utstedt uskifteerklæring, noe som tilsvarte 7 101 uskifteerklæringer. Dette utgjorde 92,6 pst. av tilfellene der en ektefelle satt alene tilbake, at det var verdier i boet og kravene til uskifte var oppfylt. Slike erklæringer utstedes av skifterettene, men noen løpende statistikk offentliggjøres ikke.

Gjennomsnittsboet ved uskifte var på 24 300 kroner, mens lengstlevende ektefelle var i underkant av 65 år gammel. Dette gir en samlet formuesmasse på 172,5 millioner kroner innenfor uskifteordningen.

Antallet bo der avdøde hadde sittet i uskifte frem til skiftet var 3 127, omtrent halvparten av antall nye bo som gikk uskiftet. Dødsfall var skiftegrunn i 82,7 pst. av de tilfellene der skifte ble foretatt i tidligere uskiftet bo, mens det i de resterende ble krevet skifte av andre parter.

1.3 «Formue gjennom arv»

Ytterligere materiale om arv er ikke publisert før rapporten «Formue gjennom arv» (Øverbye, 1987). Undersøkelsen inneholder deskriptiv statistikk for et utvalg av arvemeldingsskjemaer fra private skifter 2 som ble ferdigbehandlet ved Oslo skattefogdembede i kalenderåret 1981 3. Utvalget var på 298 skjema, som utgjør omkring en tiendedel av totalt antall dødsfall i Oslo og omtrent én prosent av landets dødsfall dette året. Rapporten beskriver en del demografiske endringer og diskuterer hypoteser om empirisk fordeling av arv, ved siden av å gå tildels nøye inn på de politiske sidene ved arveavgiften. Opplysningene og vurderingene i avsnitt 3.1-3.5 under er hentet fra denne rapporten.

1.3.1 Utbredelse og omfang

Gjennomsnittsboet i Øverbyes undersøkelse var på 140 000 kroner, og i halvparten av skiftene bestod boet av mindre enn 53 000 kroner. Dette understreker at «dødsboene er en lite ensartet masse, hvor forskjellene er mer iøyenfallende enn likhetene» (standardavviket i utvalget var på 311 000 kroner). En fordeling av boene er illustrert i tabell 1.1. I utvalget var kun en eller to arvinger i halvparten av boene, mens det i gjennomsnitt var 3,6 arvemottakere per bo fordi enkelte bo hadde mange arvinger.

I om lag 15 pst. av boene ble det brukt advokat. Dette inkluderer de boene der en av arvingene selv var advokat. Jo større midler arvelater etterlater, desto oftere ble det brukt advokat. I bo på over 300 000 kroner ble det brukt advokat i 50 pst. av tilfellene.

De fleste arvinger er barn av arvelater, som arver sine foreldre når de er i femtiårene. Gjennomsnittsalderen blant slike arvinger var 50 år, mens gjennomsnittet blant alle arvinger var 53 år. Arv fører dermed til å forsterke den relative forskjellen i løpende inntekt mellom middelaldrende på den ene siden, og unge og eldre på den andre.

Om lag 73 av alle arvinger i undersøkelsen arver på grunnlag av arveloven alene, mens 8 pst. arver som følge av testament alene. Om lag 18 pst. av arvingene mottar arv som følge av både arvelov og testament. Bare om lag 2 pst. arver kun som følge av at annen arving har gitt avkall på deler av eller hele sin arvelodd.

1.3.2 Arveforskudd og gaver

Øverbye (1987) går også gjennom et utvalg på 10 pst. av de innleverte skjema for arveforskudd (gaver) i perioden. Dette utgjør 198 tilfeller. Arveforskuddene i utvalget består i hovedsak av kontanter, fritidsbolig eller privatbolig i denne rekkefølge, og som regel av bare ett av elementene.

Øverbye finner at de fleste i utvalget som gir arveforskudd er nær pensjonsalder, enten like før eller like etter. Mottakerne er mellom 23 og 45 år og nesten utelukkende barn av giveren. Arveforskudd ser derfor ut til å gå fra aldersgruppen med høyest nettoformue til aldersgruppen med størst gjeld. Arveforskuddene er i gjennomsnitt på 189 000 kroner, jf. tabell 1.2

1.3.3 Generalisering til landet som helhet

Øverbye legger vekt på usikkerheten ved å generalisere fra et utvalg i Oslo til nasjonale størrelser, og presenterer ikke anslag. Det kan i denne sammenheng nevnes at Langesether (1991) tar utgangspunkt i Øverbyes studie, og kommer fram til en total årlig arvemasse på om lag 9 mrd. kroner i 1981, hvorav om lag 6 mrd. kroner arves av 50 000 livsarvinger og resten går til om lag like mange øvrige arvinger.

I Gjersem (1992) brukes også Øverbyes tall, sammen med antall dødsfall, uskifteandelen, ulike dødshyppigheter og forskjellen mellom by- og landdistrikter til å konstruere en usikker samlet størrelse for landet som sådan. Totalstørrelsen for overført arv blir her oppgitt til 2.950 millioner kroner målt i 1980-kroneverdi. Dette inkluderer ektefelles andel, som er anslått til 12,2 pst. Overføringer utenom ektefelles andel utgjør 2.590 millioner kroner som utgjorde 0,9 pst. av BNP i 1980 4. Forskjellen mellom dette og Langsethers anslag er bl.a. å finne i antakelsene for formue utenfor Oslo 5.

Gjersem sammenstiller deretter de to anslagene for samlet overført arv med et kvart århundres mellomrom, og ser på veksttakten i samlet arv. Den årlige raten i overført arv er 10,1 pst. nominelt sett. I samme tidsperiode steg konsumprisindeksen i gjennomsnitt med 5,8 pst. i året, slik at realveksten i størrelsen var 4,3 pst. Samtidig økte antall dødsfall med 1,1 pst. per år (fra 1954 til 1980), slik at realverdi per boslutning tiltok med om lag 3,4 pst. Til sammenligning var vekstraten i f.eks. BNP per capita over samme periode om lag 3,1 pst. Det later altså ikke til å ha vært noen dramatisk vekst i overføringer mellom generasjonene fra femtitallet til åttitallet.

1.3.4 Betraktninger over fordeling

Materialet i Øverbye (1987) inneholder ikke opplysninger om arvelaters og arvemottakers sosioøkonomiske status. Øverbye viser likevel til at det er et lite mindretall i undersøkelsen som arver betydelige verdier, og peker på at mens den gjennomsnittlige arvelodden i utvalget var på om lag 50 000 kroner, mottok om lag 54 pst. av arvingene mindre enn 20.000 kroner, mens under 1 pst. hver arvet 500 000 kroner eller mer.

Øverby viser til at hans opplysninger fra Oslo/Akershus tyder på at livsarvinger bosatt på vestkanten arver i gjennomsnitt større summer enn andre. Deretter følger livsarvinger bosatt i omegnskommunene, og livsarvinger bosatt i utlandet. På bunn ligger livsarvinger bosatt i drabantbyer eller øst i indre by. Tallene kan tyde på at arv forsterker eksisterende økonomisk ulikhet. Øverby bemerker at den interne variasjonen innen bydelene imidlertid er stor, og at et fåtall rike dødsbo trekker gjennomsnittet i været uansett bydel.

1.3.5 Forfatterens oppsummering og konklusjoner

Forfatteren konkluderer med at velferdsstaten ved siden av et offentlig sikkerhetsnett og økt levestandard, har sørget for at privat formue vokser i brede lag av befolkningen. Økt inntektsnivå betyr at flere får mulighet til å investere en del av sin inntekt, særlig i fast eiendom som bolig og fritidshus. Økningen i privat formue vil enten føre til økt konsum i alderdommen, eller til at større verdier overføres som arv til neste generasjon. Videre viser han til at de fleste barn arver sine foreldre når de selv har høye inntekter og høy nettoformue. Arven forsterker dermed svingningene i disponibel inntekt over den enkeltes livsløp, og gir de «middelaldrende» bedre økonomi.

I utvalget er få rike, mange uformuende og «middelklassen» er liten. Forfatteren slår fast at formuesøkningen etter krigen ikke gjenfinnes i utvalget. De årskull som dominerer blant arvelaterne ble født for tidlig til å ha deltatt i formuesstimulerende og omfordelende tiltak som ble satt ut i livet etter 1945. Forfatteren mener at mens arv i dag er av stor økonomisk betydning bare for et lite mindretall, vil arv i framtiden bli av forholdsvis stor betydning for et flertall.

Boene i utvalget er ikke dominert av bolig, men av bankinnskudd. Forfatteren mener likevel at bolig vil bli dominerende enkeltposten på sikt. Økende privat formue og fallende barnekull per familie vil øke barnas foreldrearv i framtiden.

Arvelaterne er i stor grad kvinner, og i tillegg enker. Det er tre årsaker til dette: kvinnene lever lenger enn menn, kvinnene gifter seg gjerne med eldre menn, og enkemenn har høyere tilbøyelighet til å gifte seg om igjen enn enker. Svært mange enker/enkemenn velger å sitte i uskifte fram til sin egen død, framfor å dele boet med førsteavdødes arvinger. I utvalget er andre mottakere enn barn i hovedsak barnebarn og søsken av arvelater. Søsken av arvelater kan ha sammenheng med spesielle trekk i årskullene som ble født før 1910, da opp mot 20 pst. av disse ikke giftet seg og ikke fikk barn. Da de vokste opp i store familier, er det deres jevngamle søsken (oftest søstre) som arver dem. Dette medfører også at en stor gruppe arvelatere er ugifte.

Øverbye viser videre til at gifte arvelatere vil på sikt erstattes av skilte/separerte. Utbredelse av skilsmisser med påfølgende gjengifte vil medføre økt utbredelse av særkullsbarn ved siden av eventuelle fellesbarn. Fordi gjenlevende ektefelle ikke har rett til å sitte i uskifte overfor førsteavdødes særkullsbarn, vil gjenlevende måtte gjennomføre skifte. Ettersom skilte menn oftere gifter seg igjen enn skilte kvinner, og kvinner som regel overlever sine ektemenn, vil dette særlig gjelde mellom lengstlevende (enken) og førsteavdødes (ektemannens) særkullsbarn. Slike oppgjør kan bli konfliktfylte.

Øverbye framhever at arv synes å være av begrenset økonomisk betydning for de aller fleste arvinger, men av stor betydning for et lite mindretall. Livsarvingene mottar i snitt mer arv enn andre, og blant livsarvingene er arveloddene større jo færre søsken det er. Arvelatere uten barn har flere arvinger enn arvelatere med barn. Vanligvis arver enten kun livsarvinger eller kun andre arvinger, sannsynligvis på grunn av arvelovens bestemmelser. I utvalget hadde 28 pst. etterlatt seg testament, og dette var mest utbredt hvis formuen var stor og hvis arvelater ikke etterlot seg livsarvinger.

Øverbye kommer fram til at «arv i dag er av stor økonomisk betydning bare for et lite mindretall, vil arv i fremtiden bli av forholdsvis stor betydning for et flertall. Å ikke motta arv blir kanskje i større grad et kjennetegn ved marginaliserte grupper.» Han mener også at det er usikkert om «de relative ulikhetene i mottatt arv blir redusert».

1.4 «Mye vil ha mer»

I Hippe (1990) gjennomgås en del forhold knyttet til privat formue. Rapporten inneholder et bidrag fra Hippe og Øverbye (jf. for øvrig avsnitt 3) om slektsoverføringer basert bl.a. på Levekårsundersøkelsen fra 1987 6. Forfatterne mener at mulighetene for overføringer innen familien har økt med stigende velstand, og understreker at overføringer fra foreldre med høy status til (voksne) barn i tilsvarende statusgruppe vil bidra til å opprettholde tidligere tiders sosiale forskjeller. Forfatterne fremhever likevel at en vet lite om materielle slektsoverføringers omfang og fordeling, og hvilken sosial betydning disse har.

1.4.1 Omfang av arv

I Levekårsundersøkelsen oppgav om lag 15 pst. av den voksne befolkning at de selv hadde mottatt arv eller gave på mer enn 30 000 kroner da den ble mottatt. Dette øker til 21 pst. når spørsmålet utvides til å gjelde arv eller gave via ektefelle. Bare 3 pst. av totalutvalget hadde mottatt arv eller gave både selv og via ektefelle. Blant de som selv har mottatt arv og er gift, har 32 pst. ektefelle som også har mottatt arv, mens bare 13 pst. av de som ikke har mottatt noe har ektefelle som har mottatt arv. Forfatterne konkluderer med at slektsoverføringene ser ut til å være skjevere på husholdsnivå på individnivå. I alle sosiale lag, dvs. de inndelingsmåter forfatterne velger, er de som ikke har mottatt arv eller gave i flertall.

Verdiene som ble overført bestod i følge Levekårsundersøkelsens respondenter av følgende:

• 10 pst. av totalutvalget har mottatt kontanter eller andre finansielle aktiva (etter 1977 og fram til 1987)

• 6 pst. har mottatt tomt/fast eiendom/skog som de fortsatt eier

• 4 pst. har mottatt hel/del av nåværende bolig

• 4 pst. har mottatt hel/del av fritidshus som de fortsatt eier

• 3 pst. har arvet faste verdier (bolig, fritidshus, tomt mv.) som de siden har solgt

Hyppigheten av arv eller gavemottak samvarierer med utdannelsesnivå. Jo høyere utdannelse en person har, desto større er sannsynligheten for å ha mottatt arv eller gave direkte eller via ektefelle. Blant intervjuede med høyere utdanning oppgav 41 pst. at de selv eller via ektefelle har mottatt arv eller gave, mens andelen blant de mer ungdoms-/realskole eller kortere utdanning er 16 pst. Inntekt gir samme mønster i sannsynligheten for å ha mottatt arv eller gave, slik at det i gruppen med husholdsinntekt over 350 000 kroner (i 1987) var 28 pst. som hadde mottatt arv eller gave, men bare 14 pst. blant de med inntekt under 150 000 kroner 7. En slik inntektssammenheng vil imidlertid også ha sammenheng med at de aldersgruppen som typisk mottar arv (dvs. alderstrinnene rundt 55 år) også vil være på høyden av sin inntekt over livsløpet.

Mer enn 50 pst. av mottakerne av arv eller gave var eldre enn 45 år da overføringen fant sted. Tabell 1.3 viser at hyppigheten er om lag lik for 30-44 årsgruppen og 45-59-årsgruppen.

1.4.2 Hvem mottar arv?

Forfatterne peker på at sammenhengen mellom foreldres og barns sosiale status har stor betydning for fordelingsvirkningene av arv og gaver. I datamaterialet finnes det imidlertid ikke opplysninger om giverne, slik at bare kjennetegn med mottakerne kan betraktes. Forfatterne bruker inntekt og utdanning som indikatorer på sosial status, og fordeler utvalget etter disse. Tabell 1.4 tyder på at sannsynligheten for å ha mottatt arv eller gave stiger med utdannelse. Blant respondenter med høyere universitetsutdannelse oppgiv 41 pst. at de selv eller via ektefellen har mottatt arv eller gave.

Forfatterne gjennomfører videre en enkel statistisk test på materialet og kommer fram til at både utdanning og inntekt har sterk og signifikant effekt på sannsynligheten for å være mottaker av arv eller gave, og konkluderer med at det er store sosiale forskjeller mellom mottakere og ikke mottakere av familieoverføringer.

1.4.3 Arveavgiften

Gjennom 1970-tallet økte arveavgiften, bl.a. på grunn av at fribeløp og knekkpunkt ikke ble justert i det som var en høyinflasjonsperiode. Øverbye (1981) bemerker at den borgerlige regjeringen som kom til makten i 1981, endret denne praksisen og at progresjonen i avgiften ble redusert mellom 1982 og 1985. Hippe og Øverbye (1990) viser imidlertid til at statens inntekter gjennom avgiften ble mer enn fordoblet fra 1984 til 1988/1989, målt i faste kroner. Forfatterne viser til at den høye inflasjonen i denne perioden førte til at den nominelle verdien av dødsboene økte, men mener at økningen i arveavgift er mye høyere enn hva denne automatiske skjerpelsen førte til, og konkluderer med at arvemassen i denne perioden har økt kraftig, og at innbetalt arveavgift er en indikator på vekst i arvegrunnlaget. Gjersem (1992) viser imidlertid at innbetalt arveavgift ikke er noen god indikator for dette, fordi uendrede avgiftssatser i kombinasjon med høy inflasjon både medfører generell økning av gjennomsnittsavgiften blant arvemottakerne, større omfang av avgiftspliktige fordi lavere lodder blir avgiftspliktige og særlig sterk økning i innbetalt avgift hvis reduksjonen i reelle progresjonstrinn medfører at mange lodder som tidligere ikke var avgiftspliktige blir det. I perioden Hippe og Øverbye behandler gikk bl.a. gjennomsnittslodden fra å være avgiftsfri til å bli avgiftspliktig. Det er altså en rekke forhold i denne perioden som skulle medføre at avgiftsinntektene steg.

1.4.4 Framtidig utvikling

Hippe og Øverbye (1990) mener at stigning i privat formue i etterkrigstiden vil gi økning i arvemassen. De diskuterer videre om slik formuesvekst også vil føre til økt konsum blant eldre år framfor økte overføringer. De refererer flere ulike argumenter:

• Mange undersøkelser viser at eldre ikke konsumerer formue og pensjonsinntekt, men fortsatt sparer etter pensjonsalder

• Spareadferden blant eldre kan være et generasjonsfenomen, der særlige alderskull har spesielt høy risikoaversjon (holdning til låneadferd mv.) på grunn av forhold de har vært utsatt for gjennom livet (depresjonstid med bankkriser mv.), slik at senere alderskull kanskje kan forventes å ha høyere konsum som eldre

• Ulik vektlegging av slektskapsforhold blant etterfølgende generasjoner

• Endring i antall livsarvinger gjennom at flere har barn, men færre barn enn tidligere, kan føre til at hvert barn arver mer

• Endringer i formuesmassen knyttet til bolig, som vil øke formuen og samtidig utgjøre et stort enkeltstående objekt som ikke kan deles direkte mellom arvingene

• Oppheving av kredittrasjonering og regulering av kredittmarkedene har fjernet store deler av subsidiene til egen bolig for yngre mennesker, slik at gaver fra foreldre kan få øket betydning

• Slektsoverføringenes relative omfang vil avhenge av veksten i arv i forhold til inntektsveksten blant mottakerne.

Forfatterne konkluderer med at det er stor usikkerhet knyttet til den framtidige utvikling i arveoverføringene. Fordelingsprofilen vil derimot neppe endres dramatisk, og det vil alltid være grupper med lite velstående foreldre som «må være sin egen lykkes smed».

Øverbye (1986) har som utgangspunkt at barn av foreldre med høyere utdannelse mottar høyere overføringer enn andre, i hovedsak fordi deres foreldre har høyere nettoformue. Ofte vil slike foreldre også ha få barn. Øverbye mener at det er systematiske sammenhenger mellom foreldre og barns utdannelse, og mellom utdannelse og inntekt. Dermed kan det være sannsynlig at slike overføringer øker inntektsforskjellene i Norge. Generasjonenes gang vil kunne forsterke denne virkningen. Hvis høyt utdannede personer får barn med lavt utdannede personer vil effekten svekkes, og hvis de får barn med andre høyt utdannede personer vil den forsterkes.

Øverbye peker på at de fleste mottar arv etter etableringsfasen, men før sin egen pensjonsalder. Det at flertallet mottar arv godt etter 40-årsalder, fører til at arv kommer omtrent når mottakeren selv har sine høyeste inntekter. Forskudd på arv og andre overføringer mellom levende kan imidlertid føre til at arv mottas på mer «strategiske» tidspunkter i livet.

Øverbye (1989) stiller også spørsmål om økt privat inntekt og formue vil føre til at familien blir stadig viktigere som fordelingsarena på sikt. Økende realinntekt, bl.a. som følge av omfordelende elementer i velferdsstaten, fører til større rikdom i husholdningene. Potensialet for slektsoverføringer øker dermed, samtidig som fallende barnetall pr. familie fører til at overføringene til det enkelte barn stiger. Øverbye tar utgangspunkt i at selv om registrert privat formue har økt gjennom hele etterkrigstiden, har ikke statens inntekter fra arveavgiften reelt økt fra 1970 til 1984. Han viser deretter til at når ikke arveavgiftene har økt, har heller ikke underliggende overføringer økt. For å forene disse observasjonene, setter han opp tre ulike hypoteser:

• Pensjonistene bruker opp sin formue, slik at økt gjennomsnittsformue ikke fører til samme økning i overføringer.

• Pensjonistene overfører likevel sin formue, men i form av uregistrerte gaver.

• Hovedtyngden av formuesoppbyggingen etter krigen har skjedd blant andre generasjoner enn dagens gamle.

En gjennomgang av tilgjengelig statistikk mv. fører til at Øverbye peker på at dagens eldre i liten grad forbruker sin formue. Siden samme statistikk tyder på at de eldre faktisk besitter formue over tid, finner Øverbye heller ikke å kunne støtte det andre momentet. Hvis den siste hypotesen er riktig, er det for tidlig å si noe om det økende potensialet for overføringer virkelig fører til øket arv. Øverbye viser at generasjoner født tidlig i dette århundret bl.a. har gjort mindre boliginvesteringer enn senere generasjoner, og på den måten ikke har mottatt de ulike former for boligsubsidier mv. som senere generasjoner har nytt godt av. Dermed vil «ulikheter i kohortenes formuesoppbygging» være en forklaring på at overføringene i form av arv og gaver ikke ser ut til å ha økt i særlig grad.

Øverbye velger å gå et skritt videre, og reiser spørsmålet om framtidens gamle vil være mer tilbøyelige til å bruke opp sin formue på seg selv. Han har to innvendinger mot dette: For det første vil høyere løpende pensjonsinntekter føre til at nye pensjonister kan ha høyere forbruk enn sine forgjengere uten å tære på formue, og for det andre viser han til at arvemotiver likevel kan føre til at eldre vil ønske å «etterlate seg noe». På dette grunnlag antar han at «framtidens eldre fortsatt vil etterlate seg en betydelig andel av sin (økende) formue til sine etterkommere, men sannsynligvis vil vi også se en oppblomstring i de eldres konsum. Den økende formuesmassen og de høyere pensjonsinntektene til framtidens eldre vil gi rom for begge deler.»

Likevel peker Øverbye på at en absolutt økning av slektsoverføringene, vil reallønnsveksten føre til at en slik økning kan være mindre enn veksten i senere generasjoners totale livsinntekter. I et samfunn med stigende realinntekt vil yngre generasjoner kunne ha samlet opp større formue på ethvert alderstrinn enn foregående generasjoner. Øverbye trekker likevel fram tre innvendinger mot at arv relativt sett skal avta i betydning:

• Fordi inntektsbeskatningen er strengere enn arveavgiften, mener Øverbye at inntektsnivået må stige mye raskere enn økningen i arvelodder om arvens relative rolle skal avta.

• Formuesvekst som har skjedd i bolig og fritidsboliger, som Øverbye antar at vil være meget gode investeringsobjekter for framtiden.

• Den økonomiske politikken har tidligere bestått i overføringer fra de eldste generasjonene til de yngre (bl.a. i form av de nevnte bolig- og fritidsboligsubsidiene). Øverbye mener at politikken fra 1980-tallet er lagt om og i større grad er «sparevennlig», slik at de som nå trer inn i sin kraftigste sparefase ikke vil stå overfor samme beskatning som tidligere generasjoner.

Bortfallet av lavrentepolitikken kan medføre at overføringene til yngre låntakere reduseres, og familieoverføringer («familiesubsidier») blir derfor viktigere. Øverbye peker videre på at selv om overføringene er skjevfordelte, er det tvilsomt om denne skjevfordelingen vil øke i framtiden. Det at stadig økende lag av befolkningen har bygget opp formue, vil føre til at flere vil motta forholdsvis betydelige beløp.

1.5 «Arv, gaver og levekår»

Resultater fra og resonnementer rundt en serie spørreundersøkelser som er gjennomført ved INAS (senere NOVA) er bl.a. gjennomgått av Langsether. I Langsether (1993) beskrives resultatene fra to surveyundersøkelser regissert av INAS og foretatt i 1990 (utført av Norsk Gallup) og 1991 (utført av SSB). De intervjuede ble her spurt om arve- og gavetransaksjoner, inkludert ubetalte tjenester, til over 1 000 kroner i de siste fem årene. Overføringsbegrepet vil derfor være mer omfattende enn i undersøkelsene som er referert over. Spørsmålsstillingen har vært ulik i de ulike surveyene, slik at det vil være grunn til å forvente forskjeller mellom dem. Gavebegrepet var mest omfattende i 1990-undersøkelsen.

1.5.1 Omfang

Om lag 37 pst. i Langsethers undersøkelse fra 1990 svarer at de har mottatt arv eller gaver i løpet av de siste årene, og om lag 10 pst. færre i 1991. Gjennomsnittsverdiene for alle hushold var om lag 42 000 kroner i 1990 og 36 000 kroner i 1991, men blant de husholdningene som faktisk hadde mottatt arv eller gave var verdiene hhv. 115 000 kroner i 1990 og 120 000 kroner i 1991. Omregnet til gjennomsnittstall per år for alle hushold i Norge, mener Langsether at undersøkelsen gir holdepunkter for å anslå den årlige gjennomsnittsoverføring til 8 000 kroner, at om lag 1/3 av samtlige hushold har mottatt arv eller gave gjennom en femårsperiode, og at den gjennomsnittlige verdien blant disse mottakerne utgjør om lag 24 000 kroner per år.

Beløpene er størst blant hushold i alderen 40-49 år, mens hyppigheten av å ha mottatt slike overføringer er konstant eller faller noe med alder. De eldste aldersgruppene inneholder lavest andel av hushold som har mottatt overføringer de siste fem årene. Av de samlede overføringene som mottakerne oppgir, utgjør fast eiendom om lag 41 pst. og kontanter 39 pst. Det er foreldre og svigerforeldre som er den viktigste givergruppen. Innbo og løsøre er anslått til 12 pst.

Forfatteren konkluderer med at folk i etablerings- og barnefostringsfasen ser ut til å motte mest arv og gaver. Verdien av overføringene øker med alderen fram til de er i 40-årene, noe som trolig avspeiler at innslaget av arv eller forskudd på arv øker med alderen og forekommer hyppigst for folk i 40- og 50-årsalder. At relativt få eldre oppgir å ha mottatt arv og gaver, kan skyldes underrapportering av gaver i form av tjenester fra egne barn.

Blant mottakerne er det liten forskjell på overføringer til hushold som består av en og to voksne. Det er tendens til at par med barn mottar både oftere og mer enn par uten barn. Det er stor forskjell mellom par med yngste barn hhv. yngre og eldre enn syv år når det gjelder verdien av arv og gaver mottatt, en forskjell som kan gjenspeile at parene med de eldste barne er eldst og derfor har begynt å arve. Ellers framkommer det at enslige forsørgere mottar langt mindre i arv og gaver enn andre, selv om de skiller seg mer ut med hensyn til verdi enn med hensyn til hyppighet.

Spredningen er stor i undersøkelsene, noe som bl.a. kan illustreres ved at medianen er null, dvs. at bare halvparten av utvalget har mottatt positive verdier, og ved at 85 pst. har mottatt mindre enn gjennomsnittet. De største overføringene er på 7-11 millioner kroner. Også innenfor de alders- og inntektsgruppene der arv og gave er mest utbredt er spredningen stor.

1.5.2 Særlig om gaver

Videre i undersøkelsen fra 1990 rapporterer 23 pst. av husholdene at de selv har gitt ulike former for gaver, til en gjennomsnittsverdi av 62 000 kroner. Det er særlig pensjonister (over 67 år) som rapporterer å ha gitt slike gaver, og hyppigheten øker med alder. Om lag 1/3 av pensjonistene rapporterter å ha gitt slike gaver, men de oppgir lavere overføringer til sine barn/barnebarn enn totalt, noe som kan tyde på at det i utvalget er eldre som gir store gaver til f.eks. veldedige organisasjoner. Gaveoverføringer utgjør videre om lag 1/3 av samtlige arve- og gaveoverføringer, målt i verdi per hushold. Gjennomsnittsverdien av gavetransaksjonene utgjør vel halvparten av verdien av arv- og gavemottak samlet per mottakerhushold.

Av overføringer mellom personer, skjer det alt overveiende mellom foreldre og barn. Det er særlig kontanter som utgjør overføringene, og om lag 15 pst. av alle hushold oppgir å ha gitt kontantoverføringer til sine barn/barnebarn. Bare 3,8 pst. oppgir å ha gitt innbo og løsøre de siste fem år, mens 2,7 pst. oppgir tjenester som overføring. I stor grad utgjør dette objekter som kan forbindes med etablering av eget hjem eller støtte til livsopphold under utdanning. Gaveoverføringer til foreldre og andre oppgis relativt sjelden.

Blant mottakerne oppgir 26 pst. å ha fått kontanter fra sine foreldre eller svigerforeldre, mens 11 pst. oppgir å ha mottatt innbo og løsøre de siste fem år.

1.5.3 Generalisering til landet som helhet

Langsether generaliserer også, med utgangspunkt i gjennomsnittene for arv og alle gaver i 1990 og antall hushold, sine tall til en samlet årlig strøm for landet som helhet. Han anslår samlede overføringer til 15 milliarder kroner i året, et anslag som er beheftet med stor usikkerhet. Et slikt anslag utgjør om lag 2,3 pst. av BNP i 1990 8. Langsether ser på anslaget som et minimumsestimat. Legg merke til at anslaget inneholder flere overføringsformer og overføringer enn de tidligere refererte anslagene i avsnitt 2 og 3.

1.5.4 Forfatterens oppsummering

I undersøkelsen er det en klar grad av sammenheng mellom egen inntekt og mottatte overføringer, og mellom utdanningsnivå og overføringer. Det foreligger ikke data til å gjøre betraktninger over mottatte overføringer over hele livsløpet, og om det skjer større grad av utjevning når horisonten økes fra fem år til hele livet. Langsether mener at det ikke virker urimelig å anta at foreldre med høy inntekt både gir sine barn mest økonomisk støtte til utdanning og etablering i en tidlig fase av livet, og begunstiger dem med de største arveloddene i en senere fase. Han legger vekt på at dette kan utgjøre en viktig mekanisme for overføring av sosial og økonomisk ulikhet fra en generasjon til neste.

1.6 Andre bidrag

Ut over de større arbeider som er referert i avsnitt 2 - 5, er det også skrevet en del kortere bidrag. Dette avsnittet gir en oversikt over en del av disse i 6.1, og deretter presenteres tidligere omtale av Arveavgiftsregisteret i 6.2.

1.6.1 Nyere bidrag

Gulbrandsen (1996) stiller igjen spørsmålet om arvens betydning er overvurdert. I analysematerialet finner ham at husholdninger som har mottatt arv fra en eller flere foreldre, har noe høyere nettoformue enn andre husholdninger. Når han tar hensyn til alder, dvs. legger inn at disse husholdningene er i femtiårsalder med egen formue på høyt nivå, og foretar sammenlikninger justert for denne alderseffekten, finner han imidlertid ikke noen formueseffekt av betydning. Av en rekke mulige årsaker, legger Gulbrandsen mest vekt på at å motta arv «nok kan oppleves som å få et stort og økonomisk viktig tilskudd, men slik arv kommer en eneste gang, mens en nesten like stor årsinntekt minst vil komme mer enn 30 ganger.»

Gulbrandsen (1997) ser nærmere på spørsmålet om arv i framtiden vil få økt betydning. Han understreker først at funnene fra Gulbrandsen (1996) kan gi grunn til å stille spørsmål om arvens viktighet i dag, men legger vekt på at kommende arvinger vil få færre søsken å dele arven med. Folk som i dag er over 70 år, vil i gjennomsnitt ha delt arven fra sine foreldre mellom 4,3 søsken, mens folk over 60 må eller måtte dele mellom 3,6 søsken. Folk som nå er i 30-årene vil måtte dele mellom 2,4 søsken, og forholdstallene er fortsatt fallende. Videre er har årskullene som i dag har høyest formue, fortsatt til gode å bli arvelatere. Blant folk over 50 år mener over halvparten i spørreundersøkelser at «det er viktig å etterlate seg arv». Sammen med at halvparten av aldersgruppen med høyest formue mener at de vil bruke lite av sin formue når de blir gamle, mener Gulbrandsen at det i det minste er grunnlag for å vente at de enkelte arvinger vil oppleve «økt tilsig» i årene etter årtusenskiftet.

I Gulbrandsen og Langsether (1997) reises spørsmålet om økende ulikhet i formue mellom etterfølgende generasjoner vil føre til økende generasjonsmotsetninger. Både eldre og middelaldrende har opparbeidet seg betydelige eiendeler i en gunstig økonomisk periode, der også offentlige og private pensjonsordninger har blitt bygget ut.

Gulbrandsen og Langsether viser til tidligere datainnsamling og analyse, der de finner at eldre ikke konsumerer av sin opparbeidede formue, men tvert om fortsetter å spare gjennom pensjonsalderen. Videre viser de til at det samme materialet tyder på at overføringer i forbindelse med barns utdannelse og etableringsperiode er store og betydningsfulle. De peker på at slike overføringer i livsløpsperspektiv er mer omfattende og både i størrelse og utbredelse enn forskudd på arv. De finner at dette ikke støtter motsetningshypotesen.

Samtidig viser til studier av ulike aldersgruppers holdninger til å etterlate arv og til etableringsstøtte. Unge kan virke å være mer innstilte på at opparbeidet formue skal forbrukes i alderdommen, mens også mer positivt innstilt til velferdsordninger som gjør slik nedbygging mindre sannsynlig. Forfatterne uttrykker videre at stadig utbygging av velferdsordningene i form av omfattende pensjons-, helse- og pleiesystemer med lave brukerkostnader kan gjøre det unødig for eldre å anvende egne formuesressurser til sitt livsopphold. En avveining kan lokaliseres mellom å betale velferdsytelsene i form av løpende skatter på den yrkesaktive befolkningen, og i form av brukerkostnader som vil redusere den arven den samme yrkesaktive befolkningens forventer å motta i framtiden.

Gulbrandsen og Langsether mener at overføringer i forbindelse med barns utdannelse og etableringsperiode, utbredelsen av forskudd på arv og av vanlige arveoverføringer, heller vil føre til større sammenhørighet mellom generasjoner enn til generasjonskonflikter. Overføringene kan i framtiden likevel bidra til å opprettholde og forsterke økonomiske og sosiale forskjeller både innen og mellom generasjoner.

1.6.2 Nyere registeropplysninger

Statistisk sentralbyrå publiserte i Ukens statistikk nr. 36, 1998 for første gang en oversikt over registrerte opplysninger om arv, gave og avgift fra skattefogdene for 1995 og 1996. Statistikken over fordelingen av arv og gaver er utarbeidet på grunnlag av opplysninger hentet fra skattefogdens arveavgiftssystem. Arveoppgjør hvor det ikke er utlignet avgift, det vil si at avgiftsgrunnlaget er under fribeløpet på 100 000 kroner (nullbo), inngår ikke i statistikken. Arveoppgjør satt under offentlig skifte inngår heller ikke i statistikken. Mellom 2 og 5 prosent av alle arveoppgjør går til skifteretten. For gavesaker er alle beløp med, også de avgiftsfrie. Dette kommer av at gaver regnes som forskudd på arv og kan påvirke avgiften ved senere overføringer. Arve- og gavesaker er her registrert under det året råderetten inntrer (rådighets-dato), det vil si dødsdato på arvelater (lengstlevende arvelater i uskiftet dødsbo) eller når gaven er ytt.

Samlet utlignet avgift på arv og gaver utgjorde 657 millioner kroner i 1996. Tilsvarende tall for 1995 var 785 millioner. Det ble i alt overført drøyt 8,6 milliarder kroner i form av avgiftspliktig arv og gaver i 1996. Overføringene fordelte seg på nærmere 18 000 mottakere av arv, og i underkant av 8 000 mottakere av gaver.

På bakgrunn av Arveavgiftsstatistikken skrev Breivik (1998) en bredere analyse av registeropplysningene. Ut fra opplysningene i registeret, oppgir Breivik at tidelen med lavest avgiftspliktig arv i 1996 mottok 1,7 prosent av den samlede arvemassen. Den tidelen med høyest arv mottok nærmere 33 prosent av arvemassen, eller over 1 million hver i snitt. Til sammen fikk femdelen med høyest arv nesten halvparten av all arv. Gaveoverføringene er enda mer ujevnt fordelt. Dette kan komme av at gaver i større grad enn arv betinger et «overskudd» av ressurser hos giveren.

Mesteparten av arve- og gaveoverføringene skjer innenfor den nærmeste familien (mellom foreldre og barn), ca. 77 prosent i 1996. Breivik peker på at dette kan bidra til en utjevning av formue mellom generasjoner, men skape eller forsterke ulikheter innen en generasjon. Eksisterende strukturer vil i stor grad opprettholdes ved at velholdne foreldre overfører sin formue til barna. Siden det er flere mottakere enn givere vil strukturene svekkes litt ved at for eksempel rike foreldre fordeler arven på flere barn.

Breivk skriver at det er flest arvemottakere i aldersgruppen 45 til 59 år. Dette skyldes selvfølgelig at personer i denne aldersgruppen ofte vil ha foreldre som er eller blir arvelatere. Flest arvelatere finner vi i alderen 80 til 89 år. I snitt får mottakerne i aldersgruppen 30 til 44 år mest, 347 000 kroner, deretter synker arven med årene. Giverne etterlater seg mindre og mindre jo eldre de blir. Dette skyldes delvis at inntekts- og formuesnivået til dagens 60-åringer er større enn hos dem som var 60 år for 20 år siden, slik at dagens 60-åringer vil gå rikere i graven enn dagens 80-åringer. Videre vil nok enkelte tære på den oppsparte formuen jo lenger de nyter pensjonisttilværelsen, men dette er ikke noe generelt trekk.

Til en viss grad kan arvelateren selv bestemme når mottakeren skal få rådighet over arven eller deler av denne ved å gi forskudd på arv. Breivik mener at dette gjenspeiles i at både giverne og mottakerne er yngre ved gavesaker. Flest mottakere finner han i gruppen mellom 30 og 44 år. Denne gruppen er også de som mottar mest, hele 171 000 kroner i snitt. Blant unge i etableringsfasen mellom 20 og 29 år er det også mange gavemottakere. For giverne stiger det gjennomsnittlige gavebeløpet med alderen, de over 90 år gir hele 211 000 kroner i snitt. Dette kan være med på å forklare hvorfor arven synker med giverens alder. Giverne foretrekker å gi deler av arven i forskudd mens de ennå er i live.

Gjennomsnittsalderen til giveren er 80 år ved arvesaker og 71 år ved gavesaker. I snitt etterlater hun eller han seg 436 000 kroner og gir bort 177 400 kroner. Den femdelen som gir mest, står for 50 prosent av de samlede arveoverføringene og 59 prosent av gavene.

Breivik viser til at de med en formue mellom 0 og 100 000 kroner etterlater seg i snitt 430 000 kroner, mens de mellom 400 000 og 1 000 000 kroner i formue etterlater seg i snitt nesten 650 000 kroner. Det kan vekke en viss undring at personer med negativ formue ikke bare etterlater seg positive verdier, men også større verdier enn personer som har positiv nettoformue. Breivik peker på at formuesopplysningene er hentet fra selvangivelsesregisteret hvor boligverdien er lik ligningsverdien, men også verdien av annen realkapital (biler, båter, innbo og løsøre) blir undervurdert i selvangivelsen. Heller ikke anslagene på finanskapitalen gir alltid riktig formuesverdsettelse.

For gavesaker finner Breivik ingen klar sammenheng, utenom for dem med høyest formue, mellom størrelsen på formuen og beløp gitt. Han fant derimot en sammenheng mellom størrelsen på bruttoinntekten og gavebeløpet. Etter hvert som inntekten stiger, øker det gjennomsnittlige gavebeløpet. Men også blant gavegiverne er det en stor andel pensjonister, og det var derfor forholdsvis mange i den laveste inntektsgruppen.

Breivik peker på at formuen til giverne kan enten være et resultat av eget arbeide, eller de kan ha arvet den. Hvor mye de selv har greid å spare opp, er avhengig av den inntekten de har hatt. Å se direkte på inntekten til arvelaterne gir ingen god sammenheng, da de fleste av dem er pensjonister med lav inntekt. En mer indirekte sammenheng kan vi finne via utdannelsen; høy utdannelse hos arvelateren leder ofte til høy inntekt i forhold til de med lav utdannelse, og dermed muligheter til å spare mer. Dette finner Breivik igjen i arveavgiftsstatistikken hvor de med utdannelse på ungdomsskolenivå, videregående og de med høyere utdannelse hadde henholdsvis 239 000, 312 000 og 450 000 kroner i formue.

For både arv og gave finner Breivik en sammenheng mellom lengden på utdannelsen og størrelsen på arven. De med utdannelse på ungdomsskolenivå gav i snitt 149 000 kroner i gave og etterlot seg 382 000 kroner i arv. For de med utdannelse til og med videregående var de tilsvarende tallene 184 000 og 528 000 kroner, mens de med høyere utdannelse gav 234 000 og etterlot seg 732 000 kroner.

Gjennomsnittsmottakeren av arv var 51 år gammel og fikk i snitt over 312 000 kroner. Gavemottakeren var 39 år gammel og fikk nærmere 160 000 kroner i snitt. Både arv og gaver var ujevnt fordelt blant mottakerne. Breivik nevner at Blant annet giverens ressurser vil avgjøre hvor mye mottakeren kan forvente å få. Familieoverføringer av denne typen kan dermed etter Breiviks mening bidra til å forsterke eller opprettholde den økonomiske ulikheten i samfunnet og gjennom livsløpet. Samfunnets økonomiske lagdeling opprettholdes ved at ulikhet overføres fra en generasjon til den neste. Men ikke bare den materielle arven spiller inn, også den «sosiale arven» vil kunne påvirke utdannelsesmuligheter, inntekt og formue.

Ulik familiebakgrunn kan gi forskjellig språklig, motivasjonsmessig og kulturelt utgangspunkt for å hevde seg i skolen og på arbeidsmarkedet. Undersøkelser viser at barn av foreldre med høy sosioøkonomisk status har større sannsynlighet for selv å oppnå en slik status. Breivik peker på at det for arvemottakerne i materialet er et klart sammenfall mellom hvor mye som mottas, og hvor lang utdannelse mottakeren har. Andelen som mottar innenfor hver gruppe er også forskjellig i forhold til andelen i befolkningen. Blant arvingene hadde 20 prosent utdannelse på undomsskolenivå. Disse mottok i snitt 255 000 kroner. I befolkningen ellers hadde 25 prosent utdannelse på ungdomsskolenivå. De med utdannelse til og med videregående utgjorde 50,3 prosent av arvingene og mottok i snitt 297 000 kroner. Totalt i befolkningen hadde 53,8 prosent en utdannelse på dette nivået. Gruppen med utdannelse utover videregående utgjorde 29,4 prosent av arvingene og fikk i snitt 374 000 kroner. I befolkningen ellers utgjorde denne utdannelsesgruppen 20,9 prosent. Blant gavemottakerne var skjevheten i forhold til resten av befolkningen enda større.

Mottakere med høy utdannelse får i snitt de største beløpene. I tillegg er de overrepresentert blant mottakere av arv og gaver. Det vil derfor være naturlig å forvente at de som mottar mest i arv også har størst inntekt. Dette blir bekreftet: Arvemottakerne med en bruttoinntekt på 600 000 kroner eller høyere, får i snitt over 237 000 kroner (82 prosent) mer i arv enn de som har en bruttoinntekt mindre enn 200 000 kroner. Tilsvarende tall for gavemottakere er 234 000 kroner (166 prosent). Andelen arvemottakere i de forskjellige inntektsgruppene er ikke lik andelen av befolkningen i de samme inntektsgruppene. Vi finner en klar overrepresentasjon av arvinger i de høyeste inntektsklassene. Blant gavemottakerne var det også en overrepresentasjon av høyinntektsmottakere.

På bakgrunn av tallene i denne undersøkelsen mener Breivik at arv og gaver reproduserer og forsterker økonomiske og sosiale forskjeller i samfunnet. Selv om gavegivning bidrar til en viss utjevning, er det ikke tilfeldig hvem som mottar gavene. Til slutt peker Breivik på at flere av funnene i artikkelen bekrefter mange av de tidligere utvalgsundersøkelsenes slutninger.

I Arveavgiftsstatistikk, 1997 fra Statistisk sentralbyrå ble registeropplysningene oppdatert med nye årganger. I 1997 mottok 21 700 personer nærmere 7,3 milliarder kroner i avgiftspliktig arv. Dette er en økning på 1,8 milliarder, eller vel 32 prosent i forhold til året før. Utlignet avgift på arv til staten økte fra 438 millioner kroner i 1996 til 613 millioner kroner i 1997, eller en økning på 40 prosent. Statistikken omfatter fremdeles kun private skifter og kun dem som har mottatt arv og gaver over fribeløpene.

Litteratur

Bliksvær, Trond (1996): Arvelovgivinga i Norden. Arvelovene og arveavgiftslovene i dei nordiske landa i eit fordelingsperspektiv. INAS, Notat 1996:5.

Breivik, Eirk (1998) «Arv og gaver: De som har skal få», Samfunnsspeilet nr. 6, 1998

Gjersem, Carl E. (1992): Arv og formue i en overlappende generasjonsmodell. SNF-rapport 34/1992.

Gulbrandsen, Lars (1996): «Boligformue og arv». Innlegg på seminar i Gävle, 24-26. april 1996.

Gulbrandsen, Lars (1997): «Vil arv få økt betydning?» Sparebankbladet 9-97.

Gulbrandsen, Lars og Åsmund Langsether (1997): Wealth Distribution between Generations. A Source of Conflict or Cohesion. NOVA Skriftserie 8/97.

Gulbrandsen, Lars og Åsmund Langsether (1998): «The elderly: do they continue to save or do they spend their savings?» Paper presented at a seminar on Family Shifts and Intergenerational Dynamics in Liege, 14-16 October 1998.

Havsås, Jan (1997): Skifteforvaltningens historie. Oslo skifterett.

Hippe, Jon M. (1990): Mye vil ha mer. En analyse av formuesfordeling og familieoverføringer. FAFO-rapport nr. 101.

Hippe, Jon M. Og Enar Øverbye (1990): «Sin egen lykkes smed?» Kapittel 5 i Hippe, Jon M (1990): Mye vil ha mer. En analyse av formuesfordeling og familieoverføringer. FAFO-rapport nr. 101.

Langsether, Åsmund (1991): «Arv og gaver i forsørgingsperspektiv. Opplegg til en undersøkelse med noen foreløpige resultater.» INAS, Notat 1991:8.

Langsether, Åsmund (1993): Arv, gaver og levekår. INAS, Rapport 93:4.

Ot.prp. nr. 36 (1968-69) Utkast til lov om arv

Øverbye, Einar (1986): Distribution of inheritance. Institute of Applied Social Research (INAS).

Øverbye, Einar (1987): Formue gjennom arv. INAS, rapport 1987:6.

Øverbye, Einar (1989): «Fra velferdsstat til ættesamfunn?» Institutt for sosialforskning, Notat 89:4.