5 Kartlegging av arv, gaver og avgift

5.1 Innledning

Det er av stor betydning for innrettingen av et arveavgiftssystem hvordan arv og arveavgift fordeler seg i befolkningen. Dette kapitlet inneholder derfor en gjennomgang av analyser og statistikk som beskriver størrelse og fordeling av arv, gaver og avgift. Siden det kan være nyttig for forståelsen av datakildene, innledes kapitlet med en kort gjennomgang av hvordan innkrevingen av avgift faktisk foregår i avsnitt 5.2, og det redegjør videre i avsnittet bl.a. for arveavgiftens betydning i offentlige inntekter over tid. Hovedformålet med dette kapittelet er å vise til hva analyser og statistisk materiale på dette feltet kan gi av innsikt. Diskusjonen er i hovedsak konsentrert om tre kilder til slik kunnskap:

• tidligere analyser av arv,

• Arveavgiftsregisteret, og

• utvalgets undersøkelser

Den foreliggende litteratur om arv i Norge beskrives i avsnitt 5.3. De senere år har tilgangen på data øket gjennom Arveavgiftsregisteret i Statistisk sentralbyrå, som er basert på Skattedirektoratets saksbehandlersystem. Statistisk sentralbyrå publiserer statistikk fra dette materialet. I avsnitt 5.4 presenteres resultater basert på data fra registeret. Utvalget fant at tilgangen til informasjon om enkelte sentrale spørsmål for utvalgets arbeid ikke er dekket i eksisterende statistikk, og har derfor fått samlet inn ytterligere opplysninger om arv og gave. Dette er omtalt i avsnitt 5.5, mens avsnitt 5.6 oppsummerer viktige hovedresultater fra de ulike undersøkelsene. Avslutningsvis inneholder kapitlet i avsnitt 5.7 en gjennomgang av forventet framtidig utvikling i antall dødsfall, som vil ha betydning for samlet avgift i framtiden, og modellberegninger for framtidig utvikling i størrelse og fordeling av formue blant eldre.

Utvalget vil spesielt framheve resultatene i tabell 5.5.9 og tabell 5.5.10. I disse tabellene er det forsøkt kontrollert for alderseffekters innvirkning på resultatene. Tabellene viser at mottatt arv øker både med bruttoinntekt og nettoformue innenfor dagens system. Dette til tross for at dagens system inneholder særregler for verdsettelsen av enkelte eiendeler, som ikke børsnoterte aksjer og andeler.

5.2 Avgiftsadministrasjon og avgiftsproveny

Den som har mottatt arv eller gave, skal sende melding til skattefogdkontoret i det fylket arvelater eller giver bor. For arv gjelder dette likevel ikke hvis dødsboet skal skiftes av skifteretten. Er arvelater eller giver bosatt i utlandet, skal meldingen sendes til Oslo og Akershus skattefogdkontor. Ved arv er fristen for å sende melding seks måneder etter dødsfall, og ved gave- eller arveforskudd en måned etter at gaven eller arveforskuddet er mottatt.

Skattefogdkontoret fastsetter hvor stor avgift som skal betales etter overføring av arv eller gave. Arveavgift skal betales til skattefogdkontoret i det fylket arvelater eller giver bor.

Det er ett skattefogdkontor i hvert fylke, med unntak av Oslo og Akershus som har felles kontor. Folketall og næringsstruktur i fylket avgjør for øvrig størrelsen av det enkelte kontor. Skattefogdkontorene har som hovedoppgaver å innkreve merverdiavgift, investeringsavgift, arveavgift og en rekke mindre, statlige avgifter og gebyrer. Skattefogdkontorene er faglig og administrativt underlagt Skattedirektoratet, som igjen er underlagt Finansdepartementet, jf. nærmere omtale i avsnitt 13.2.

Skattefogdkontorene er delt inn i bl.a. arveavgiftsavdelingen, som fastsetter hvor mye som skal betales i arveavgift i forbindelse med arv eller gave, og innfordringsavdelingen, som har ansvar for innkreving av arveavgift i tillegg til en rekke andre statlige avgifter og gebyrer. I private skifter vil arveavgiften beregnes av skattefogdkontoret, på grunnlag av innsendte skjemaer for rapportering av arv og gave. Hos skattefogdene er det nylig etablert et nytt edb-basert støtteapparat for saksbehandlerne. Dette tiltaket har bl.a. bidratt til at restansene er bygget betydelig ned.

Dødsbo som går til offentlig skifte behandles av skifteretten, som både fordeler boet etter arvelovgivingens regler og beregner avgiften. Skifteretten står også for innkreving av avgiften. Skifteretten rapporterer bare beregnet og innkrevet avgift videre, ikke de underliggende beløp som overføres til arvemottaker.

I statsregnskapet, jf. St.meld. nr. 3 (1998-99) Statsrekneskapen medrekna folketrygda for 1998, opptrer avgift på arv og gaverunder Skatt på inntekt og formue, med kapittelnummer 5506, post 70. Dette er egentlig fem enkeltposter, for hhv. innbetalt avgift på arv, en refusjonspost knyttet til avgift på arv, innbetalt avgift på gave og en refusjonspost knyttet til avgift på gave, og for øvrig også en post for arv som tilfaller staten. En oversikt over avgift på arv og gave 1995-2000 er gjengitt i tabell 5.1. Figur 5.1 illustrerer hvordan størrelsen av avgift på arv og gave i statsregnskapet har variert over perioden fra 1885 til 2000. Både på slutten av 1950-tallet og på slutten av 1990-tallet utgjorde avgiften over 0,1 pst. av BNP, mens arveavgiften i vedtatt statsbudsjett for 2000 vil utgjøre om lag 0,06 pst. av BNP for 2000. Oversikt over reglene for utmåling av arveavgift for dette tidsrommet er forøvrig gitt i kapittel 8.

Kilde: Thomle (1932) Arveavgiften (Stenersen forlag, 2.utgave), Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

5.3 Tidligere beskrivelser av arv og gave i Norge

5.3.1 Innledning

Det foreligger relativt lite empirisk basert litteratur om arv i Norge. En hovedkilde er forarbeidene til nåværende arvelov, som inneholder beskrivelser av størrelse og fordeling på individnivå. I dette arbeidet ble det samlet inn et omfattende datamateriale fra avgiftsmyndighetene. Det har fra 1980-tallet og framover også vært utført ulike utvalgsundersøkelser blant uavhengige forskere. Vedlegg 1 gir en oversikt over en del slikt materiale. Avsnitt 5.3 gir en kortfattet oversikt over innholdet i vedlegg 1.

5.3.2 Arveloven fra 1973

En av de første kildene til informasjon om størrelse og fordeling av arv og gave er gitt i Ot.prp. nr. 36 (1968-69) Utkast til lov om arv. I forbindelse med forarbeidene til arveloven ble det utført en landsdekkende rapportering av registrert arv, og en beskrivelse av den totale arvemasse som passerte avgiftsmyndigheten i 1955-56 ble beskrevet. Datainnsamlingen bestod i at Justisdepartementet påla landets åtte skattefogder og samtlige skifteretter å rapportere fra underlagsmaterialet for den avgiftsberegning de utførte i løpet av regnskapsåret 1. juli 1955 til 30. juni 1956.

Den totale arvemengden i regnskapsåret 1955-56 var 213 millioner kroner. Dette utgjorde om lag 0,9 pst. av BNP. 1 Det samlede antall anmeldte dødsfall i tidsrommet var 31 241, og gjennomsnittlig arvemasse i hvert bo var 6 826 kroner.

Mottakerne kan skilles i ulike typer arvinger, både ut fra rettigheter og ut fra avgiftsklasser. Livsarvinger mottok over halvparten av samlet arv, mens avdødes søsken og deres livsarvinger igjen mottok om lag en fjerdedel. Videre var 7 pst. lengstlevende ektefelles boslodd. Denne mottakergruppen mottok i tillegg om lag 6 pst. av bomassen som arv.

Blant dødsfallene i 1954-55 var testamentfrekvensen 7,4 pst. Den var noe høyere i bystrøk som Oslo (9,2 pst.), og lite utbredt der arvelater hadde livsarvinger. I det siste tilfellet ble testamente bare anvendt i 1,7 pst. av tilfellene.

Etter 22,7 pst. av dødsfallene ble det utstedt uskifteerklæring, noe som tilsvarte 7 101 uskifteerklæringer. Dette utgjorde 92,6 pst. av tilfellene der en ektefelle satt alene tilbake, det var verdier i boet og kravene til uskifte for øvrig var oppfylt. Gjennomsnittsboet ved uskifte var på 24 300 kroner, mens lengstlevende ektefelle var i underkant av 65 år gammel. Dette gir en samlet formuesmasse på 172,5 millioner kroner innenfor uskifteordningen.

Antall tidligere uskiftede bo, dvs. bo der avdøde hadde sittet i uskifte frem til skiftet, var 3 127, omtrent halvparten av antall nye bo som gikk uskiftet. Dødsfall var skiftegrunn bare i 82,7 pst. av de tilfellene der skifte ble foretatt i tidligere uskiftet bo, mens det i de resterende ble krevet skifte av andre parter.

5.3.3 «Formue gjennom arv»

I 1987 ble det publisert resultater fra en undersøkelse av et utvalg av arvemeldingsskjemaer fra private skifter som ble ferdigbehandlet ved Oslo skattefogdembede i kalenderåret 1981 i «Formue gjennom arv» (Øverbye, 1987). Gjennomsnittsboeti denne undersøkelsen var på 140 000 kroner, og i halvparten av skiftene bestod boet av mindre enn 53 000 kroner. Øverbye beskriver dødsboene som «en lite ensartet masse, hvor forskjellene er mer iøynefallende enn likhetene». I utvalget var det kun én eller to arvinger i halvparten av boene, mens det i gjennomsnitt var 3,6 arvemottakere per bo fordi enkelte bo hadde mange arvinger.

De fleste arvinger i utvalget er barn av arvelater, som arver sine foreldre når de er i femtiårene. Gjennomsnittsalderen blant slike arvinger var 50 år, mens gjennomsnittet blant alle arvinger var 53 år. Arv fører dermed til å forsterke den relative forskjellen i løpende inntekt mellom middelaldrende på den ene siden, og unge og eldre på den andre. Materialet hos Øverbye inneholder ikke opplysninger om arvelaters og arvemottakers sosioøkonomiske status. Øverbye viser likevel til at det er et lite mindretall i undersøkelsen som arver betydelige verdier, og peker på at mens den gjennomsnittlige arvelodden i utvalget var på om lag 50 000 kroner, mottok om lag 54 pst. av arvingene mindre enn 20 000 kroner, mens under 1 pst. arvet 500 000 kroner eller mer.

Om lag 73 pst. av alle arvinger i undersøkelsen arver på grunnlag av arveloven alene, mens 8 pst. arver som følge av testament alene. Om lag 18 pst. av arvingene mottar arv som følge av både arvelov og testament. Bare om lag 2 pst. arver kun som følge av at annen arving har gitt avslag på deler av eller hele sin arvelodd. I om lag 15 pst. av boene ble det brukt advokat. Dette inkluderer de boene der en av arvingene selv var advokat. Jo større midler arvelater etterlater, desto oftere ble det brukt advokat. I bo på over 300 000 kroner ble det brukt advokat i 50 pst. av tilfellene.

Øverbyes opplysninger fra Oslo/Akershus tyder på at livsarvinger bosatt på vestkanten i gjennomsnitt arver større summer enn andre. Deretter følger livsarvinger bosatt i omegnskommunene, og livsarvinger bosatt i utlandet. På bunn ligger livsarvinger bosatt i drabantbyer eller øst i indre by. Tallene kan tyde på at arv forsterker eksisterende økonomisk ulikhet. Øverbye bemerker at den interne variasjonen innen bydelene imidlertid er stor, og at et fåtall rike dødsbo trekker gjennomsnittet i været uansett bydel. Det må understrekes at analysen er basert på et relativt lite utvalg.

Øverbye går også gjennom et utvalg på 10 pst. av de innleverte skjema for arveforskudd (gaver) i perioden. Arveforskuddene i utvalget består i hovedsak av kontanter, fritidsbolig eller privatbolig i denne rekkefølge, og som regel av bare ett av elementene. Øverbye finner at de fleste i utvalget som gir arveforskudd er nær pensjonsalder, enten like før eller like etter. Mottakerne er mellom 23 og 45 år og nesten utelukkende barn av giveren. Arveforskudd ser derfor ut til å gå fra aldersgruppen med høyest nettoformue til aldersgruppen med størst gjeld.

Forfatteren oppsummerermed at velferdsstaten ved siden av et offentlig sikkerhetsnett og økt levestandard, har sørget for at privat formue vokser i brede lag av befolkningen. Økt inntektsnivå betyr at flere får mulighet til å investere en del av sin inntekt, særlig i fast eiendom som bolig og fritidshus. Økningen i privat formue vil enten føre til økt konsum i alderdommen, eller til at større verdier overføres som arv til neste generasjon. Videre viser Øverbye til at de fleste barn arver sine foreldre når de selv har høye inntekter og høy nettoformue. Arven forsterker dermed svingningene i disponibel inntekt over den enkeltes livsløp, og gir de «middelaldrende» bedre økonomi.

I utvalget er få rike, mange uformuende og «middelklassen» er liten. Forfatteren slår fast at formuesøkningen etter krigen ikke gjenfinnes i utvalget. De årskull som dominerer blant arvelaterne, ble født for tidlig til å ha deltatt i formuesstimulerende og omfordelende tiltak som ble satt ut i livet etter 1945. Forfatteren mener at arv i framtiden vil bli av forholdsvis stor betydning for et flertall.

Boene i utvalget er ikke dominert av boligformue, men av bankinnskudd. Forfatteren mener likevel at boligformue vil bli den dominerende enkeltposten på sikt, og at økende privat formue og fallende barnekull per familie vil øke barnas foreldrearv i framtiden.

Arvelaterne er i stor grad kvinner, og i tillegg enker. Øverbye nevner tre årsaker til dette: kvinnene lever lenger enn menn, kvinnene gifter seg gjerne med eldre menn, og enkemenn har høyere tilbøyelighet til å gifte seg om igjen enn enker. Videre velger svært mange enker/enkemenn å sitte i uskifte fram til sin egen død, framfor å dele boet med førstavdødes arvinger. I utvalget er andre mottakere enn barn i hovedsak barnebarn og søsken av arvelater. Det høye antallet søsken av arvelater kan ha sammenheng med spesielle trekk i årskullene som ble født før 1910, da opp mot 20 pst. av disse kullene ikke giftet seg og ikke fikk barn. Da de vokste opp i store familier, er det deres jevngamle søsken (oftest søstre) som arver dem.

Øverbye framhever at arv i dag synes å være av begrenset økonomisk betydning for de aller fleste arvinger. Livsarvingene mottar i snitt mer arv enn andre, og blant livsarvingene er arveloddene større jo færre søsken det er. Arvelatere uten barn har flere arvinger enn arvelatere med barn. Vanligvis arver enten kun livsarvinger eller kun andre arvinger, sannsynligvis på grunn av arvelovens bestemmelser. I utvalget hadde 28 pst. etterlatt seg testament, og dette var mest utbredt hvis formuen var stor og hvis arvelater ikke etterlot seg livsarvinger.

5.3.4 «Mye vil ha mer»

I Hippe (1990) gjennomgås en del forhold knyttet til privat formue, bl.a. et bidrag fra Hippe og Øverbye (jf. for øvrig vedlegg 1) om slektsoverføringer basert bl.a. på Levekårsundersøkelsen fra 1987 2. Forfatterne mener at mulighetene for overføringer innen familien har økt med stigende velstand, og understreker at overføringer fra foreldre med høy status til (voksne) barn i tilsvarende statusgruppe vil bidra til å opprettholde tidligere tiders sosiale forskjeller. Forfatterne fremhever likevel at en vet lite om materielle slektsoverføringers omfang og fordeling, og hvilken sosial betydning disse har.

I undersøkelsensom refereres oppgav om lag 15 pst. av den voksne befolkning i 1987 at de selv hadde mottatt arv eller gave på mer enn 30 000 kroner. Dette øker til 21 pst. når spørsmålet utvides til å gjelde arv eller gave via ektefelle. Bare 3 pst. av totalutvalget hadde mottatt arv eller gave både selv og via ektefelle. Blant de som selv har mottatt arv og er gift, har 32 pst. ektefelle som også har mottatt arv, mens bare 13 pst. av de som ikke har mottatt noe har ektefelle som har mottatt arv. Forfatterne konkluderer med at slektsoverføringene ser ut til å være skjevere fordelt på husholdsnivå enn på individnivå. I alle sosiale lag, dvs. de inndelingsmåter forfatterne velger, er de som ikke har mottatt arv eller gave i flertall.

Forfatterne oppsummerer hovedfunnene om overføringene blant de i levekårsundersøkelsen som oppgav at de hadde mottatt arv, ved følgende observasjoner:

• 10 pst. av totalutvalget har mottatt kontanter eller andre finansielle aktiva (etter 1977)

• 6 pst. har mottatt tomt/fast eiendom/skog som de fortsatt eier

• 4 pst. har mottatt hel/del av nåværende bolig

• 4 pst. har mottatt hel/del av fritidshus som de fortsatt eier

• 3 pst. har arvet faste verdier (bolig, fritidshus, tomt mv.) som de siden har solgt

Forfatterne finner at hyppigheten av arv eller gavemottak samvarierer med utdannelsesnivå. Jo høyere utdannelse en person har, desto større er sannsynligheten for å ha mottatt arv eller gave direkte eller via ektefelle. Blant intervjuede med høyere utdanning oppgav 41 pst. at de selv eller via ektefelle har mottatt arv eller gave, mens andelen blant de mer ungdoms-/realskole eller kortere utdanning er 16 pst. Inntekt gir samme mønster i sannsynligheten for å ha mottatt arv eller gave, slik at det i gruppen med husholdsinntekt over 350 000 kroner (i 1987) var 28 pst. som hadde mottatt arv eller gave, men bare 14 pst. blant de med inntekt under 150 000 kroner 3. En slik inntektssammenheng vil imidlertid også ha sammenheng med at de aldersgruppene som typisk mottar arv, dvs. alderstrinnene rundt 55 år, også vil være på høyden av sin inntekt over livsløpet.

Forfatterne peker på at sammenhengen mellom foreldres og barns sosiale status har stor betydning for fordelingsvirkningene av arv og gaver. I datamaterialet finnes det imidlertid ikke opplysninger om giverne, slik at bare kjennetegn ved mottakerne, som utdanning, kan betraktes.

Hippe og Øverbye mener videre at stigning i privat formuei etterkrigstiden vil gi økning i arvemassen. De diskuterer videre om slik formuesvekst også vil føre til økt konsum blant eldre framfor økte overføringer. Forfatterne konkluderer med at det er stor usikkerhet knyttet til den framtidige utvikling i arveoverføringene. Derimot mener forfatterne at fordelingsprofilen neppe vil endres dramatisk, og det vil alltid være grupper med lite velstående foreldre som «må være sin egen lykkes smed».

5.3.5 «Arv, gaver og levekår»

Resultater fra og resonnementer rundt en serie spørreundersøkelser som er gjennomført ved Institutt for sosialforskning (INAS) er bl.a. gjennomgått av Langsether. I Langsether (1993) beskrives resultatene fra to surveyundersøkelser regissert av INAS og foretatt av hhv. Norsk Gallup Institutt og Statistisk sentralbyrå i 1990 og 1991. De intervjuede ble her spurt om arve- og gavetransaksjoner, inkludert ubetalte tjenester, på over 1 000 kroner i de siste fem årene. Overføringsbegrepet vil derfor være mer omfattende enn i undersøkelsene som er referert tidligere. Spørsmålsstillingen har vært ulik i de ulike surveyene, slik at det vil være grunn til å forvente forskjeller også mellom undersøkelsene. Gavebegrepet var mest omfattende i 1990-undersøkelsen.

Om lag 37 pst. i Langsethers undersøkelse fra 1990 svarte at de hadde mottatt arv eller gaveri løpet av de siste årene. Andelen var om lag 10 prosentpoeng lavere i 1991. Blant de husholdningene som faktisk hadde mottatt arv eller gave var gjennomsnittsverdiene hhv. 115 000 i 1990 og 120 000 i 1991 4. Beløpene var størst blant hushold i alderen 40-49 år, mens hyppigheten av å ha mottatt slike overføringer var konstant eller falt noe med alder. De eldste aldersgruppene inneholdt lavest andel av hushold som hadde mottatt overføringer de siste fem årene. Av de samlede overføringene som mottakerne oppgav, utgjorde fast eiendom om lag 41 pst. og kontanter 39 pst. Innbo og løsøre utgjorde om lag 12 pst. av overføringene. Det er foreldre og svigerforeldre som er den viktigste givergruppen.

Videre i undersøkelsen fra 1990 rapporterer Langsether at 23 pst. av husholdene oppgir at de selv har gitt gaver, til en gjennomsnittsverdi av 62 000 kroner. Det er særlig pensjonister (over 67 år) som rapporterer å ha gitt slike gaver, og hyppigheten øker med alder. Om lag 1/3 av pensjonistene rapporterter å ha gitt slike gaver, men de oppgir lavere beløp for overføringer til sine barn og barnebarn enn totalt beløp, noe som kan tyde på at det i utvalget er eldre som gir store gaver til f.eks. veldedige organisasjoner. Gaveoverføringer utgjør videre om lag 1/3 av samtlige arve- og gaveoverføringer, målt i verdi per hushold. Gjennomsnittsverdien av gavetransaksjonene utgjør vel halvparten av verdien av arv- og gavemottak samlet per mottakerhushold.

Forfatteren oppsummerer med at folk i etablerings- og barnefostringsfasen ser ut til å motta mest arv og gaver. Dette er en følge av at arve- og gavebegrepet er utvidet i forhold til de øvrige undersøkelsene som er referert her. Forfatteren peker på at verdien av overføringene øker med alderen fram til mottakerne er i 40-årene, noe som trolig avspeiler at innslaget av arv eller forskudd på arv øker med alderen og forekommer hyppigst for folk i 40- og 50-årsalder. At relativt få eldre oppgir å ha mottatt arv og gaver, kan skyldes underrapportering av gaver i form av tjenester fra egne barn.

I undersøkelsen er det en klar grad av sammenheng mellom egen inntekt og mottatte overføringer, og mellom utdanningsnivå og overføringer. Langsether har ikke data til å gjøre betraktninger over mottatte overføringer over hele livsløpet, og om det skjer større grad av utjevning når horisonten økes fra fem år til hele livet. Langsether oppsummerer ved å si at det ikke virker urimelig å anta at foreldre med høy inntekt både gir sine barn mest økonomisk støtte til utdanning og etablering i en tidlig fase av livet, og begunstiger dem med de største arveloddene i en senere fase. Han legger vekt på at dette kan utgjøre en viktig mekanisme for overføring av sosial og økonomisk ulikhet fra en generasjon til neste.

5.3.6 Andre bidrag

Ut over de større arbeider som er referert i avsnitt 5.3.2 til 5.3.5, er det også skrevet en del kortere bidrag. Øverbye (1986) tar som utgangspunkt at barn av foreldre med høyere utdannelsemottar høyere overføringer enn andre, i hovedsak fordi deres foreldre har høyere nettoformue. Øverbye mener at slike foreldre ofte vil ha få barn, og at det er systematiske sammenhenger mellom foreldre og barns utdannelse, og mellom utdannelse og inntekt. Dermed kan det være sannsynlig at slike overføringer øker inntektsforskjellene. Generasjonenes gang vil kunne forsterke denne virkningen. Hvis høyt utdannede personer får barn med lavt utdannede personer vil effekten svekkes, og hvis de får barn med andre høyt utdannede personer vil den forsterkes.

Øverbye peker på at de fleste mottar arv etter etableringsfasen, men før sin egen pensjonsalder. Det at flertallet mottar arv godt etter 40-årsalder, fører til at arv kommer omtrent når mottakeren selv har sine høyeste inntekter. Forskudd på arv og andre overføringer mellom levende kan imidlertid føre til at arv mottas på mer «strategiske» tidspunkter i livet.

Øverbye (1989) stiller også spørsmål om økt privat inntekt og formue vil føre til at familien som fordelingsarena blir viktigere på sikt. Økende realinntekt, bl.a. som følge av omfordelende elementer i velferdsstaten, fører til større rikdom i husholdningene. Potensialet for slektsoverføringer øker dermed, samtidig som fallende barnetall pr. familie fører til at overføringene til det enkelte barn stiger. Øverbye tar utgangspunkt i at selv om registrert privat formue har økt gjennom hele etterkrigstiden, har ikke statens inntekter fra arveavgiften reelt økt fra 1970 til 1984. Han viser deretter til at når ikke arveavgiftene har økt, har heller ikke underliggende overføringer økt. For å forene disse observasjonene, setter han opp tre ulike hypoteser:

• Pensjonistene bruker opp sin formue, slik at økt gjennomsnittsformue ikke fører til samme økning i overføringer.

• Pensjonistene overfører likevel sin formue, men i form av uregistrerte gaver.

• Hovedtyngden av formuesoppbyggingen etter krigen har skjedd blant andre generasjoner enn dagens gamle.

En gjennomgang av tilgjengelig statistikk mv. fører Øverbye til å mene at dagens eldre i liten grad forbruker sin formue. Siden samme statistikk tyder på at de eldre faktisk besitter formue over tid, finner Øverbye heller ikke å kunne støtte det andre momentet. Hvis den siste hypotesen er riktig, er det for tidlig å si noe om det økende potensialet for overføringer virkelig fører til øket arv. Øverbye viser at generasjoner født tidlig i dette århundret bl.a. har gjort mindre boliginvesteringer enn senere generasjoner, og på den måten ikke har mottatt de ulike former for boligsubsidier mv. som senere generasjoner har nytt godt av. Dermed vil «ulikheter i kohortenes formuesoppbygging» være en forklaring på at overføringene i form av arv og gaver ikke ser ut til å ha økt i særlig grad.

Øverbye velger å gå et skritt videre, og reiser spørsmålet om framtidens gamle vil være mer tilbøyelige til å bruke opp sin formue på seg selv. Han har to innvendinger mot dette: For det første vil høyere løpende pensjonsinntekter føre til at nye pensjonister kan ha høyere forbruk enn sine forgjengere uten å tære på formue, og for det andre viser han til at arvemotiver likevel kan føre til at eldre vil ønske å «etterlate seg noe». På dette grunnlag antar han at

«... framtidens eldre fortsatt vil etterlate seg en betydelig andel av sin (økende) formue til sine etterkommere, men sannsynligvis vil vi også se en oppblomstring i de eldres konsum. Den økende formuesmassen og de høyere pensjonsinntektene til framtidens eldre vil gi rom for begge deler.»

Øverbye peker videre på at selv om overføringene er skjevfordelte, er det tvilsomt om denne skjevfordelingen vil øke i framtiden. Det at stadig økende lag av befolkningen har bygget opp formue, vil føre til at flere vil motta forholdsvis betydelige beløp.

Gulbrandsen (1996) stiller spørsmål om arvens betydning er overvurdert. I analysematerialet finner han at husholdninger som har mottatt arv fra en eller flere foreldre, har noe høyere nettoformue enn andre husholdninger. Når han tar hensyn til alder, dvs. legger inn at disse husholdningene er i femtiårsalder med egen formue på høyt nivå, og foretar sammenlikninger justert for denne alderseffekten, finner han imidlertid ikke noen slik formueseffekt av betydning. Av en rekke mulige årsaker, legger Gulbrandsen mest vekt på at å motta arv

«... nok kan oppleves som å få et stort og økonomisk viktig tilskudd, men slik arv kommer en eneste gang, mens en nesten like stor årsinntekt minst vil komme mer enn 30 ganger.»

Gulbrandsen (1997) ser nærmere på spørsmålet om arv i framtiden vil få økt betydning. Han understreker først at funnene fra Gulbrandsen (1996) kan gi grunn til å stille spørsmål om arvens viktighet i dag, men legger vekt på at kommende arvinger vil få færre søsken å dele arven med. Folk som i dag er over 70 år, vil i gjennomsnitt ha delt arven fra sine foreldre mellom 4,3 søsken, mens folk over 60 må eller måtte dele mellom 3,6 søsken. Folk som nå er i 30-årene vil måtte dele mellom 2,4 søsken, og forholdstallene er fortsatt fallende. Videre er har årskullene som i dag har høyest formue, fortsatt til gode å bli arvelatere. Blant folk over 50 år mener over halvparten i spørreundersøkelser at «det er viktig å etterlate seg arv».

Sammen med at halvparten av aldersgruppen med høyest formue mener at de vil bruke lite av sin formue når de blir gamle, mener Gulbrandsen at det i det minste er grunnlag for å vente at de enkelte arvinger vil oppleve «økt tilsig» i årene etter årtusenskiftet.

I Gulbrandsen og Langsether (1997) reises spørsmålet om økende ulikhet i formue mellom etterfølgende generasjoner vil føre til økende generasjonsmotsetninger. Både eldre og middelaldrende har opparbeidet seg betydelige eiendeler i en gunstig økonomisk periode, der også offentlige og private pensjonsordninger har blitt bygget ut.

Gulbrandsen og Langsether viser til tidligere datainnsamling og analyse, jf. også omtalen foran. De mener at det ut fra data synes som om eldre ikke konsumerer av sin opparbeidede formue, men tvert om fortsetter å spare gjennom pensjonsalderen. Videre viser de til at det samme materialet tyder på at overføringer i forbindelse med barns utdannelse og etableringsperiode er store og betydningsfulle. De peker på at slike overføringer i livsløpsperspektiv er mer omfattende både i størrelse og utbredelse, enn forskudd på arv. De finner at dette ikke støtter motsetningshypotesen.

Samtidig viser forfatterne til studier av ulike aldersgruppers holdninger til å etterlate arv og til etableringsstøtte. Unge kan synes å være mer innstilte på at opparbeidet formue skal forbrukes i alderdommen, og mer positivt innstilt til velferdsordninger som gjør slik nedbygging mindre sannsynlig. Forfatterne uttrykker videre at stadig utbygging av velferdsordningene i form av omfattende pensjons-, helse- og pleiesystemer med lave brukerkostnader kan gjøre det unødig for eldre å anvende egne formuesressurser til sitt livsopphold.

Gulbrandsen og Langsether mener at overføringer i forbindelse med barns utdannelse og etableringsperiode, utbredelsen av forskudd på arv og av vanlige arveoverføringer, heller vil føre til større samhørighet mellom generasjoner enn til generasjonskonflikter. Overføringene kan i framtiden likevel bidra til å opprettholde og forsterke økonomiske og sosiale forskjeller både innen og mellom generasjoner.

5.4 Informasjon fra Arveavgiftsregisteret

5.4.1 Innledning

I de senere år har tilgangen til opplysninger om de underliggende størrelser for samlet arveavgift økt. Dette har først og fremst sammenheng med at Skattedirektoratet har tatt i bruk et nytt saksbehandlersystem for beregning av avgift på arv og gave, der underliggende opplysninger i tillegg samles sentralt. Fra og med 1995 har Statistisk sentralbyrå publisert aggregerte opplysninger basert på dette registeret. Registeret og enkelte resultater er for øvrig omtalt i vedlegg 1.

Siden arveavgiftsregisteret bygger på administrative data som samles inn kun for avgiftsformål, foreligger det enkelte begrensninger i de opplysninger registeret inneholder. Utvalget har derfor i tillegg bedt Statistisk sentralbyrå om å gjennomføre en utvalgsundersøkelse blant skattefogdkontor og skifteretter for å kartlegge noen ytterligere forhold. Denne undersøkelsen er omtalt i avsnitt 5.5.

5.4.2 Arveavgiftsregisteret

De nødvendige opplysningene i forbindelse med beregning av avgift på arv og gave gis på egne skjemaer som skal leveres av gave- eller arvemottaker til skattefogd ved gaver og ved privat skifte etter dødsfall, jf. avsnitt 5.2. Skattedirektoratets saksbehandlersystem resulterer i lagring av deler av disse grunnlagsdataene. I saksbehandlersystemet finnes opplysninger om hvilken avgiftsparagraf som er lagt til grunn, hvilket skattefogdkontor saken ligger under, beregnet avgift mv. Arveoppgjør som skiftes offentlig, vil ikke inngå i saksbehandlersystemet. Skatteetaten vil dermed behandle, og registeret omfatte, avgift ved alle meldte gaver og ved en hoveddel av alle arveoppgjør. Avgift fra offentlig skifte blir ikke registrert i skatteetatens saksbehandlersystem.

Saksbehandlingssystemet hos Skattefogdene har tillatt at det i større grad enn tidligere kan produseres løpende statistikkknyttet til de underliggende størrelsene som overføres i form av arv og gave. Statistisk sentralbyrå, som har det overordnede ansvar for innsamling av data og tilhørende statistikkproduksjon i Norge, har presentert resultater basert på dette register i sine publikasjoner i flere sammenhenger, bl.a. i Ukens statistikk nr. 36/1998 og i Samfunnsspeilet nr. 6/1998.

Registeret inneholder nå data for perioden 1995 til 1998. Opplysningene i registeret kan organiseres etter vedtaksdato, dvs. det tidspunkt da skatteetaten fastlegger arveavgiften. Alternativt kan opplysningene organiseres etter rådighetsdato, dvs. det tidspunkt da arvingene eller mottakerne får rådighet over arven eller gaven. Fordi behandlingen av enkelte saker kan ta lang tid, vil saker som har samme vedtaksdato kunne ha rådighetsdatoer spredt ut over et lengre tidsrom. Tabell 5.4 inneholder en oversikt over registerdata for de siste tre år organisert etter vedtaksdato 5.

Registeret gir bl.a. anledning til å se på hvordan antall mottakere varierer med bostørrelsen og hvordan mottakerne fordeler seg på avgiftsklassene. Tabell 5.3 viser en oppdeling av boene etter antall mottakere. Av 10 422 avgiftspliktige saker i 1998, var det bare én mottaker i 40 pst. av tilfellene. Disse mottok bare 24 pst. av samlet arv, og betalte om lag samme andel av samlet avgift.

Den gjennomsnittlige avgiftspliktige arveloddenvar på 306 000 kroner i 1996. Tilsvarende tall for 1997 var 346 000 kroner og 373 000 kroner for 1998. Private skifter hvor avgiftsgrunnlaget er under fribeløpet, vil normalt behandles utenfor saksbehandlersystemet. En person som arver 99 000 kroner ett år, vil dermed ikke føres inn i systemet, mens en som arver 101 000 kroner vil være oppført med hele beløpet. Eksemplet forutsetter at personene ikke har arvet noe tidligere. En person som arver 30 000 kroner vil være med hvis vedkommende tidligere har mottatt over 70 000 kroner i forskudd på arv fra samme person. Omfanget av slike «nullbo» er uklart. En del slike bo kan likevel inngå i registeret. Siden det kun er avgiftspliktig arv som inngår i statistikken, er tallet høyere enn dersom den hadde omfattet all mottatt arv. Av 21 683 personer som mottok avgiftspliktig arv i 1997, mottok 791 personer mer enn 1 000 000 kroner. I 1996 var tilsvarende tall 507 personer. Om lag 70 prosent av alle registrerte arveoppgjør i arveavgiftssystemet har ikke utlignet avgift.

Gjennomsnittlig avgiftspliktig gavebeløpvar 325 000 kroner i 1996, 368 000 kroner i 1997 og 386 000 kroner i 1998. For gaveoverføringer gir statistikken mulighet til å ta med saker hvor det ikke er utlignet noen avgift. Ved å inkludere avgiftsfrie gaver, synker gjennomsnittsgaven kraftig. Avgift fra gaver utgjorde om lag 27 pst. av samlet avgift i 1998.

I 1998 utgjorde sum arv og gavesom var grunnlag for avgift om lag 11,6 mrd. kroner. Dette betyr at registrerte overføringer i form av arv og gave i 1998 utgjorde en nettostrøm i størrelsesorden 1 pst.av BNP, mens det årene før utgjorde om lag 0,9 pst. av BNP.

I 1997 var sum arv og gave som var grunnlag for avgift om lag 11 pst. lavere enn i 1998, mens summen i 1996 og i 1998 var om lag like. Fra 1996 til 1997 falt antallet givere fra 29 700 til 24 700, dvs. med om lag 20 pst. Antallet steg bare med om lag 100 personer fra 1997 til 1998. Gjennomsnittlig arv og gave vokste med om lag 10 pst. i året både fra 1996 til 1997 og videre til 1998, mens det var det høye antallet givere i 1996 som medførte denne utviklingen.

Utlignet avgift på arv og gave hos skattefogdkontorene økte fra 908 millioner kroner i 1996 til 960 millioner kroner i 1997, eller en økning på om lag 6 pst. Av statsregnskapet, jf. tabell 5.1, framgår det at samlet innbetalt avgift for disse årene var hhv. 1 029 millioner og 1 035 millioner kroner, dvs. om lag det samme. Forskjellen, 121 millioner kroner i 1996 og 75 millioner kroner i 1997, består i bl.a. forskjell mellom vedtaksdato og innbetalingstidspunkt, og i avgift fra arveoppgjør som er gjennomført med offentlig skifte. Avgift fra offentlig skifte blir ikke registrert i skatteetatens saksbehandlersystem.

For 1998 var utlignet avgift på arv og gave om lag 16 pst. høyere enn i 1997, og 63 millioner kroner lavere enn i statsregnskapet. Forskjellen mellom statsregnskapet og tallene her skyldes de samme forholdene som over.

I 1998 var det i alt meldt 104 361 arvesaker hos skattefogdene, jf. tabell 5.5. I de fleste tilfeller vil det inngå mer enn én sak i et arveoppgjør, f.eks. fordi det er to arvelatere eller fordi det er mer enn én mottaker. Av disse sakene ble det ilagt arveavgift i 30 718 saker, som omfattet 21 883 mottakere og 15 116 arvegivere. Tilsvarende var det totalt 60 746 gavetransaksjoner, der 15 124 var så store at de utløste avgift. Disse sakene angikk 8 882 mottakere og 9 681 gavegivere.

5.4.3 Progressivitet og arveavgift

Arveavgiftsregisteret kan utnyttes for å se nærmere på hvordan arven fordeler seg på ulike grupper i befolkningen. Dersom alle mottakere deles inn i ti like store klasser, såkalte desilgrupper, sortert etter stigende arvelodd, får vi et bilde på hvor mye av all arv som tilfaller de ulike arveloddsklassene. Dette er gjort i tabell 5.5. Desil 1 vil her være den tidelen personer med lavest arvelodder, mens desil 10 vil være tidelen med størst arvelodder. Dersom alle personer mottok like store arvelodder, ville alle gruppene motta 10 pst. hver.

Den desilen av mottakere som mottar de høyeste arveloddene, mottar om lag 40 pst. av samlet arv. Tidelen som mottar minst avgiftspliktig arv, mottar bare noe over 1 pst. av samlet arv. 6

Valg av analyseenhet kan ofte være en kritisk størrelse i fordelingsanalyser. Tabell 5.5 viser imidlertid at fordelingen av arv ikke påvirkes i særlig grad av om analyseenhet er transaksjon, mottaker eller arveoppgjør.

Tabell 5.6 viser tilsvarende fordeling av arv etter at avgiften er fratrukket. Avgiften fører til at andelen av total arv etter avgift som mottas av personer i den laveste desilen øker noe, mens andelen som tilfaller personer i den høyeste desilen avtar. Da spredningen før avgift er større enn spredningen etter, er det grunnlag for å si at arveavgiften har en omfordelende effekt. Gjennomsnittlig arv reduseres med over 16 pst. i den høyeste desilen, men mindre i de lavere desiler. Legg merke til at det ikke nødvendigvis er de samme personer som inngår f.eks. i desil 1 i de to tabellene, fordi livsarvinger som er i desil 1 før avgift, kan ende i høyere desiler etter avgift fordi de ilegges lavere avgift enn andre enn livsarvinger. Nær 70 pst. av all avgift blir for øvrig betalt av 10 pst. av mottakerne (høyeste desil). Det må forøvrig bemerkes at resultatene i tabell 5.5 og tabell 5.6 er basert på hvilke verdier som faktisk kommer til beskatning.

5.4.4 Om gaver

Gaver er avgiftspliktige, og de kan også registreres som forskudd på arv i sammenheng med senere arveoppgjør. De rapporterte avgiftspliktige gaveoverføringene utgjorde 3,4 mrd. kroner i 1998. I alt 8 900 personer mottok i gjennomsnitt 385 836 kroner i avgiftspliktige gaver.

I likhet med arveoverføringene har størrelsen på gavene økt de siste årene. Antall gavegivere har derimot falt, med om lag 12 pst. fra 1996 til 1997 og videre med om lag 7 pst. til 1998. Antall gavemottakere har falt ennå noe mer, jf. tabell 5.4. Gjennomsnittlig gave per giver steg derimot fra 296 000 kroner i 1996 til 330 000 kroner i 1997 og videre til 354 000 kroner i 1998.

I alt 417 personer fikk mer enn 1 million kroner i gave i 1998. Dette er en betydelig økning i forhold til 1996 og 1995, da henholdsvis 286 og 218 personer mottok gaver av denne størrelsen.

For gaver gir statistikken mulighet til å inkludere saker der det ikke er utlignet noen avgift. Ved å inkludere innrapporterte, avgiftsfrie gaver, synker mottatt gjennomsnittsgave til 178 000 kroner i 1998. Det var 32 500 mottakere av gaver når en tar med de avgiftsfrie gavene.

5.4.5 Regionale og administrative forhold

Tabell 5.7 viser fordelingen av rapporterte overføringer av arv eller gave fordelt på de ulike skattefogdkontor. Skattefogdkontoret i Oslo/Akershus skiller seg ut. Om lag 14,5 pst. av alle observasjoner er i distriktet, men om lag 31 pst. av sum arv og gave og om lag 47 pst. av sum avgift påløper her.

Hele landet utenom Oslo/Akershus hadde et snitt på 74 700 kroner for arv og gave, og 4 159 kroner for avgift. I Oslo/Akershus var de tilsvarende tallene 198 294 kroner for arv og gave og 22 055 kroner for avgift. Dette betyr at gjennomsnittsboet var 165 pst. større i Oslo/Akershus, mens gavebeløpene var hele 430 pst. større. Tabell 5.7 gir en mer detaljert oversikt over arv, gaver og avgift fordelt på skattefogdkontor.

5.4.6 Nærmere om fordelingen på ulike mottakergrupper

Registeret gir også anledning til å se på fordelingen av mottakere etter anvendt paragraf i det årlige avgiftsvedtaket. Avgiftsvedtaket § 4 gjelder arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn - herunder stebarn som har vært oppfostret hos arvelateren/giveren - og foreldre, mens § 5 gjelder arv og gaver til mottakere som ikke går inn under § 4. Arv til allmennyttige formål og arv til ektefelle vil normalt ikke ilegges avgift.

Tabell 5.8 viser at en stor andel av overføringene gikk til arvelaternes nære familie, men også at gjennomsnittsarven til disse var lavere enn til andre. I alt mottok barn og foreldre om lag 63 pst. av all arv i 1998.

Av de om lag 75 000 registrerte arveoverføringene (transaksjonene) til barn og foreldre i tabell 5.8, ble det bare utliknet avgift i 21 400 tilfeller (dvs. i om lag 28 pst. av overføringene). Likevel utgjorde summen av avgiftsbelagte arveoverføringer om lag 82 pst. av samlede registrerte arveoverføringer.

For gavesaker utgjør andelen som tilfaller barn og foreldre om lag 83 pst. blant alle gaver og om lag 88 pst. blant de avgiftsbelagte gavene. Summen av alle avgiftsbelagte gaver utgjør om lag 64 pst. av alle gaver.

For å kartlegge sammenhengen mellom mottakers inntekt og formue og den overføring vedkommende mottar, må en ta hensyn til at de fleste arvemottakere er i 50-årene. Det medfører at de systematisk vil ha høyere inntekt og høyere formue enn gjennomsnittet i befolkningen. Sammenlikninger med gjennomsnittstall for hele befolkningen vil dermed typisk gi at arvemottakere har høyere inntekt og formue, men denne sammenhengen er et resultat av at arvemottakerne utgjør et spesielt aldersutvalg og ikke nødvendigvis i at det er forskjeller mellom arvemottakere og andre.

Utvalget har derfor valgt ut arvemottakere i alderen 50 til 60 år fra Arveavgiftsregisteret, og undersøkt om det er samvariasjon mellom inntekt, formue og arv for denne gruppen. Tabell 5.9 inneholder en inndeling av disse arvemottakere i fem grupper etter mottakers bruttoinntekt. Det fremgår av tabellen at desto høyere mottatt arv, jo høyere er gjennomsnittsinntekten i gruppen. Tabell 5.10 viser tilsvarende fordeling av disse arvemottakere etter nettoformue. Også her viser det seg at det er systematikk, slik at høyere mottatt arv impliserer at mottakeren tilhører en gruppe med høyere formue. Arven er imidlertid jevnere fordelt enn både bruttoinntekt og netto formue, slik at betydningen av arv, framstilt som arvens andel av inntekt eller formue, er synkende med hensyn på både bruttoinntekt og netto formue.

5.5 Innhenting av ytterligere informasjon om arv, gaver og avgift

5.5.1 Innledning

Arveavgiftsstatistikken, som er beskrevet i avsnitt 5.4, innebærer en stor forbedring i datatilgangen på feltet. Det er imidlertid enkelte begrensninger i arveavgiftsstatistikken som følge av at de data som registeret inneholder, er samlet inn for administrative formål. For utvalgets arbeid er det en ulempe at det ikke er mulig å fordele samlet formue i det enkelte arveoppgjør på ulike formueskomponenter, og at registeret dermed ikke kan brukes til å anslå betydningen av spesielle verdsettingsregler. Såkalte «nullbo», dvs. bo der det ikke er utliknet avgift, er ikke systematisk lagt inn med verdier i saksbehandlersystemet, og dermed foreligger det ikke underliggende data for slike bo.

En andel av skiftene ved dødsfall foregår ved skifteretten, ved såkalt offentlig skifte. Underlagsdataene i offentlige skifter vil ikke inngå i arveavgiftsstatistikken, som derfor ikke gir et komplett bilde av samtlige booppgjør i året.

For bl.a. å kartlegge disse forholdene, ba utvalget Statistisk sentralbyrå om å gjennomføre en utvalgsundersøkelse blant skattefogdkontor og skifteretter. Resultatene fra undersøkelsen er nærmere beskrevet i Vedlegg 2, mens opplegget for utvalgsundersøkelsen er beskrevet i Vedlegg 3. De målsettingene utvalget hadde for undersøkelsen var å framskaffe ytterligere informasjon om bl.a. følgende forhold:

• total arv, inkludert ikke-avgiftspliktig arv og arv i offentlige skifter,

• fordelingen på ulike formuesobjekter og verdsettelsesprinsipper,

• arv til allmennyttige formål og tilknyttet avgiftstap,

• avslag på arv og tilknyttet avgiftstap,

• generasjonsskifter,

• bruk av uskifteordningen, testamente og advokatbistand i oppgjøret, og

• bruken av klageadgangen i avgiftssammenheng og enkelte andre administrative forhold knyttet til saksbehandlernes ressursinnsats på ulike områder i saksgangen.

5.5.2 Omfang og metode

Statistisk sentralbyrå sendte våren 1999 ut spørreskjemaer til alle skifteretter og skattefogdkontor i landet. I tillegg ble et mer detaljert spørreskjema sendt alle skattefogdkontor og et utvalg av skifterettene. Disse skulle fylles ut for et nærmere beskrevet antall arvemeldinger med vedtaksdato i 1998. Ved fristen utløp hadde nær 100 pst. av institusjonene svart.

Hvert skjema tok utgangspunkt i ett arveoppgjør eller én gaveoverføring, og inneholdt informasjon om formuessammensetningen, om arve- eller gavelater og om mottakere. Samlet mottok Statistisk sentralbyrå 898 skjemaer for arv og gave fra ulike skattefogder og 82 skjemaer for arv fra skifterettene. Av skjemaene fra skattefogdene var 25 pst. gavemeldinger. Tabell 5.11 inneholder for øvrig en oversikt over undersøkelsen. Det må bemerkes at når det gjelder flere av resultatene som presenteres i det følgende, vil antallet observasjoner være lavt og det er dermed usikkerhet til stede rundt anslagene.

På grunnlag av de meldinger som ble gjenfunnet i registeret, kan Statistisk sentralbyrå vekte utvalget på en slik måte at det kan generaliseres til nasjonalt nivå. I det følgende er de fleste beløp presentert på slikt aggregert nivå, mens antall observasjoner viser til antall i utvalget. Statistisk sentralbyrå har ut fra faglige forhold knyttet til vektingen av observasjonene, ikke vektet opp hele utvalget til nasjonalt nivå. Dette gjelder i hovedak data fra offentlige skifter og data fra «nullbo», jf. avsnitt 5.4.2.

5.5.3 Kort om data fra offentlige skifter

Etter loven skal alltid et dødsfall meldes til skifterettenpå dødsstedet, eller i landdistriktene til lensmannen. En mer utfyllende beskrivelse av prosessen er gitt i Boks 5.1. Skifteretten kontakter arvingene med spørsmål om de vil foreta privat skifte/privat registreringsforretning. Dersom arvingene avslår privat skifte, går arvesaken til skifteretten. Dersom en ikke oppnår forlik gjennom innledende rettsforhandlinger, oppnevner skifteretten en bobestyrer som åpner et offentlig skifte. Da foretas en fullstendig registrering av avdødes eiendeler og gjeld. Deretter fordeles innholdet i boet på livs- og testamentsarvinger. Til slutt fastsettes arveavgiften.

Etter at skiftet er gjennomført, får skattefogden utskrift fra rettsprotokollen. Arvemeldingsskjemaet «Melding om arv» (R-0015 B), som arvingene sender inn ved privat skifte, benyttes ikke ved offentlig skifte. Men den registreringen bobestyrer foretar, gjør at skifteretten sitter på de samme opplysninger om eiendeler og gjeld som arvingene ved privat skifte fører på arvemeldingsskjemaet og sender skattefogden. Fordi avgiften allerede er beregnet når oppgjøret overføres til skattefogden, legges ikke grunnlaget for disse sakene inn i saksbehandlersystemet hos skattefogden.

Tabell 5.12 inneholder en oversikt over fordelingen av dødsfall/booppgjør på private skifter, uskifte og offentlige skifter. Av samtlige dødsfall i 1998 ble uskifteordningen anvendt i om lag 27 pst. av tilfellene, og over de tre siste årene har både antall og andel avtatt. Offentlige skifter åpnes ved bare om lag 2 pst. av alle dødsfall, og utgjør i underkant av 1 000 tilfeller i året.

Et offentlig dødsbo kan ferdigbehandles i skifteretten, men det kan også tilbakeleveres til arvingene for privat skifte. I 1997 ble rapportert om sluttbehandling av 876 dødsbo i skifterettene. Av disse hadde om lag 53 pst. så store arvelodder at det oppsto arveavgiftsplikt. I gjennomsnitt var utmålt avgift i disse tilfellene mer enn dobbelt så høy som gjennomsnittsavgiften i private skifter, jf. også tabell 5.4.

Antall dødsfall i tabell 5.12 vil ikke stemme med antall døde i befolkningsstatistikken, som i 1998 utgjorde 44 257, bl.a. fordi dette tallet her inneholder både «overført annen rettskrets» og «overført fra andre rettskretser».

5.5.4 Fordeling av formue på ulike formuesobjekter

Som nevnt innledningsvis i avsnitt 5.5, inneholder ikke arveavgiftsstatistikken noen fordeling av formue på enkelte bestanddeler. Bare nettoformue i boet framkommer. Manglende informasjon om hvilke eiendeler som inngår i arveoppgjørene, fører til at det er vanskelig å gi presise anslag på omfanget av de ulike vurderingsregler for ulike komponenter av formue som praktiseres i dag, jf. nærmere omtale i kapittel 8.

I utvalgsundersøkelsen ble det derfor bedt om en fordeling av formue i oppgjøret som avspeilte den oppstilling som kreves på skjema for arv og gave. De 636 privat skiftede boene som ble gjenfunnet i registeret i 1998, jf. avsnitt 5.5.2, gir en aggregert fordeling av formue som i vist tabell 5.13. Nettoformuen på 11,4 mrd. kroner, jf. også tabell 5.4, består av bruttoformue på 12,8 mrd. kroner og samlet gjeld på 1,3 mrd. kroner (dvs. en gjeldsgrad på knapt 11 pst.). Det største enkeltelementet i formuen er faste eiendommer, inkludert selveid bolig, aksje- og andelsleiligheter. Slike eiendommer utgjør om lag 54 pst. av samlet bruttoformue. Bankinnskudd utgjorde 4,2 mrd. kroner eller om lag 33 pst. av samlet bruttoformue. Øvrige eiendeler utgjør hver for seg små andeler av samlet formue.

Børsnoterte aksjer og liknende utgjør om lag 3 pst. av brutto formue, og finnes blant om lag 16 pst. av observasjonene. Ikke børsnoterte aksjer og andeler er typiske eksempler på bestanddeler i formuen der verdsettelsen er lav i forhold til de reelle verdiene som ligger i posten. Verdsettingen her utgjør 30 pst. av skattemessig verdi. Slike eiendeler inngikk i knapt 4 pst. av oppgjørene. De registrerte verdiene for denne posten utgjør under 1 pst. av brutto formue. Verdsettingen av underliggende eiendeler i slike aksjeselskaper og andelslag kan dessuten være lavere enn markedsverdi.

Særlig kan det bemerkes at registrerte eiendeler i næringsvirksomhet utgjør en liten andel av samlet formue. De tre postene for 1) buskap, maskiner og annet løsøre, 2) skip og andre fartøyer, båter og fiskeredskaper og 3) eiendeler i næringsvirksomhet utgjør samlet om lag 0,7 pst. av netto registrert formue. Selv om en andel av posten fast eiendom også må antas å inngå i næringsvirksomhet, er anslaget lavt. Dette kan både ha sammenheng med at slike eiendeler anslås meget lavt, jf. avsnitt 5.5.5, og at utbredelsen av slike eiendeler er liten. Det siste kan igjen ha sammenheng med at planlagte generasjonsskifter eller andre overføringer av eiendeler ofte vil skje f.eks. i form av gaver, og i tillegg forholdsvis lenge før et skifte.

Tabell 5.15 viser en tilsvarende oppstilling for formuesverdiene som passerte skifterettenei 1998. Tallene er her ikke er aggregert opp til nasjonale tall. Faste eiendommer utgjør også i offentlige skifter en stor andel, dvs. om lag 41 pst. av bruttoformuen. Bankinnskudd utgjør om lag 43 pst. av bruttoformuen, altså noe mer enn ved arv. Gjeldsgraden er om lag 16 pst. Eiendeler i næringsvirksomhet utgjør også her en liten andel av bruttoformuen i boet.

Tabell 5.14 inneholder en tilsvarende oversikt over gaveri 1998. Gjeldsgraden er høyere for gaver enn for arv, og utgjør om lag 31 pst. Faste eiendommer er også for gaver det største enkeltelementet og utgjør om lag 81 pst. av samlet netto formue. Buskap, maskiner og løsøre utgjør om lag 6 pst. av samlet bruttoformue., og er dermed markert høyere som andel av gaver enn som andel av arv. Det er oppgitt så få andre eiendeler i næring at tallene ikke kan aggregeres til samlet nivå. Ikke børsnoterte aksjer og andeler utgjorde om lag 3 pst. av verdien av rappporterte gaver.

Verken i private skifter, offentlige skifter eller i forbindelse med gaver utgjør eiendeler i næringsvirksomhet noen betydningsfull andel. På basis av undersøkelsen kan derfor ikke overføringer i sammenheng med næringsvirksomhet sies å ha verdimessig stor betydning.

5.5.5 Verdsettelsesprinsipper

For å få en nærmere oversikt over verdsettelsesprinsippene, ble skattefogdene og skifterettene i utvalgsundersøkelsen bedt om å angi hvilken verdsettingsmetode som lå til grunn for verdiene som inngår i avgiftsberegningen. Tabell 5.16 gir en samlet framstilling av verdsettingsmetodene ved både skattefogdkontorene og skifterettene. Det første panelet av tabellen gir en oppsummering av svarene fra skattefogdene for bruttoformue i undersøkelsen, som i tabell 5.13, fordelt etter verdsettingsmetode.

De dominerende verdsettingsprinsippene er pålydende og salgssum, som samlet anvendes for mer enn halvparten (dvs. 55 pst.) av de oppgitte verdiene. At pålydende anvendes for en så stor del av den verdsatte bruttoformuen, har sammenheng med at en stor andel av formuen består av bankinnskudd der det er naturlig å bruke dette prinsippet, jf. avsnitt 5.5.4 der det framgår at bankinnskudd utgjør om lag 33 pst. av bruttoformuen. For om lag 15 pst. av verdien av bankinnskudd har mottakers påstand blitt lagt til grunn uten nærmere dokumentasjon.

Ikke-dokumentert påstand har totalt blitt anvendt for om lag 16 pst. av alle verdiene i undersøkelsen. Skjønn og takst er blitt brukt for hhv. 11 og 8 pst. av verdiene. Ikke-børsnoterte aksjer utgjør bare om lag 0,3 pst. av bruttoformuen. Selv om det legges til grunn at verdien av disse er angitt til 30 pst. av omsetningsverdi, vil de likevel bare utgjøre om lag 1 pst. av bruttoformuen. Tabell 5.16 illustrerer dessuten fordelingen av verdsettingsmetoder for de øvrige deler av bruttoformuen.

Videre inneholder tabell 5.16 en tilsvarende oversikt over verdsettingsmetodene i gavesakerhos skattefogdene. Verdsetting basert på påstand eller pålydende omfattet opp mot halvparten av samlet verdi, mens mer objektive mål som salgssum, takst og åsetestakst ble brukt for knapt en tredel av verdien.

Pålydende er anvendt som verdsettelsesprinsipp for hele 45 pst. av bruttoformuen i offentlig skiftede bo, jf. tabell 5.16. Dette avspeiler at bankinnskudd og kontanter utgjør hele 44 pst. av verdiene i disse boene.

5.5.6 Utbredelse av arv til allmennyttige formål

I arveavgiftsstatistikken for 1997 er det registrert 183 millioner kroner fordelt på 660 mottakere av arv og gaver til allmennyttige formål. Arv og gaver til allmennyttige formål er på visse vilkår fritatt for avgift. Slike overføringer fordelte seg på sykehjem, humanitære organisasjoner, misjonsforeninger og museer, universiteter mv. i utvalgsundersøkelsen. Humanitære organisasjoner mottok både flest og høyest overføringer og fikk om lag 70 pst. av totale registrerte overføringer, mens misjonsforeninger mottok nesten like mange, men mye mindre overføringer.

Et anslag på det inntektsbortfall som skjer i offentlig forvaltning som følge til at slike overføringer ikke ilegges avgift, kan etter utvalgets oppfatning framkomme ved å beregne avgift basert på gjennomsnittsarv for hver av mottakergruppene. Slik beregning antyder at arveavgift ville utgjort om lag 15 pst. av disse overføringene, dvs. at provenytapet i 1998 var om lag 27 millioner kroner. Dette er beregnet ut fra at overføringene alternativt ville vært avgiftsbelagt etter satsene i avgiftsvedtaket § 5 for 1998. En slik beregning vil sannsynligvis undervurdere avgiftstapet noe. Se for øvrig omtale av gaver og arv til allmennyttige organisasjoner i kapittel 11.

5.5.7 Avslag på arv

Totalt var det i følge Arveavgiftsregisteret 495 mottakere under 21 år som mottok avgiftspliktig arv over fribeløpet i 1998. Av disse mottok 38 pst. avgiftspliktig arv under 200 000 kroner, 43 pst. mellom 200 000 og 500 000 kroner og de resterende mer enn 500 000 kroner.

Ved å gi avslag på arv, kan arven spres på flere mottakere og på den måten vil samlet avgift kunne bli redusert. Av i alt 2 400 mottakere i undersøkelsen, har om lag 6 pst. gitt avslag på deler av arven. Det er i tillegg en meget lav andel som har gitt avslag på hele arven. Avslag på arv har ført til at antall mottakere i 1998 økte med om lag 18 pst., dvs. at om lag 15 pst. av samtlige mottakere mottok arv som følge av avslag på arv.

Det er på dette grunnlaget vanskelig å gi et sikkert anslag på størrelsen av tapt avgift som følge av avslag på arv. Utvalget har tatt utgangspunkt i at gjennomsnittlig arvet beløp blant de personene som mottok arv ved avslag på arv, utgjorde om lag 113 000 kroner i undersøkelsen. Hvis andelen på 15 pst. fra som ble observert i utvalgsundersøkelsen antas å gjelde også blant samtlige arvinger, vil et anslag på totalt antall nye arvinger som følge av avslag på arv utgjøre i underkant av 5 000 personer. Arveavgiftsgrunnlaget utgjør da om lag 500 millioner kroner. Det framgår av foregående avsnitt at det er uvanlig å avstå fra hele arven. Hvis vi antar at det er vanlig å avstå fra arv som overstiger grensen for høyeste avgiftssats for nære slektninger, er avgiftstapet som følger av ordningen i størrelsesorden 100 millioner kroner. Dette vil falle ned mot 40 millioner kroner hvis laveste avgiftssats for nære slektninger legges til grunn.

Dette anslaget vil likevel undervurdere virkningen av ordningen med avslag på arv. I familiens normale gang ville arven kommet til beskatning for barnebarnet sammen med øvrig arv fra den som gir avkall, og dermed kommet i tillegg til annen arv. Ofte ville dette ha betydd avgift etter høyeste avgiftssats. Ved å la arven springe over en generasjon, spares ett avgiftsoppgjør.

5.5.8 Informasjon om andre forhold

De fleste arveloddene og gavene er små. Figur 5.2 viser en oversikt over antall arvelodd etter størrelsen på mottatt arv. I størrelsesorden 60 pst. ligger under 100 000 kroner, mens 95 pst. ligger under 600 000 kroner. Når det gjelder gaver, ligger om lag 60 pst. under 150 000 mens 95 pst. ligger under 500 000 kroner, jf. figur 5.3.

I utvalget kan også fordelingen av mottakere på slektskapsforholdbetraktes. Barn, barnebarn og andre livsarvinger utgjør om lag 80 pst. av mottakerne, mens søsken utgjør om lag 9 pst. Særlig i gavesaker er det barn som er mottakere, mens det i offentlig skifte er forholdsvis sjelden at barn er mottakere. Barnebarn og andre livsarvinger er den overlegent største gruppen også ved offentlige skifter.

I avsnitt 5.5.3 framgår det av registeret at blant dødsfallene ble uskifteordningenanvendt i om lag 27 pst. av tilfellene, mens offentlig skifte ble åpnet i bare 2 pst., jf. tabell 5.12. I utvalget fra skattefogdene framgår det at i 51 pst. av de skiftede boene hadde avdøde sittet uskiftet, men i utvalget fra skifterettene hadde bare 24 pst. sittet uskiftet.

Testamentehar vært anvendt i 24 pst. av sakene hos skattefogdene og i 39 pst. av sakene i skifterettene. Siden skattefogdene har overlegent flest saker, vil samlet andel ligge nær 24 pst.

I private skifter (skattefogdene) var det videre brukt advokati 14 pst. av sakene. I undersøkelsen ble det videre rapportert at det i mer enn 60 pst. av tilfellene i skifterettene var benyttet advokat. Dette avspeiler sannsynligvis at spørsmålet var uheldig utformet, slik at en stor andel av skifterettene har lagt til grunn at bruk av advokat inkluderer bobestyrer. Det vil bli oppnevnt bobestyrer i alle saker i skifterettene, dvs. der innledende forhandlinger ikke gir løsning.

I undersøkelsen ble det også spurt om det foregikk generasjonsskifte i næringsvirksomheti forbindelse med meldingen. Det ble bare oppgitt at dette skjedde i om lag 3 pst. av tilfellene. Dette er en overraskende lav andel, spesielt når det tas i betraktning at også gaver er inkludert i tallene fra skattefogdene. Faktisk andel ligger sannsynligvis noe høyere enn 3 pst., siden den lave oppgitte andelen kan skyldes at det i de fleste tilfeller ikke fantes opplysninger i saken som kunne bekrefte at den gjaldt et generasjonsskifte.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå

5.6 Hovedspørsmål i statistikken

5.6.1 Innledning

Tre hovedspørsmål om betydningen av arv og gave følger av gjennomgangen i avsnitt 5.3, 5.4 og 5.5:

• Det første dreier seg om størrelsesorden av samlede overføringer, dvs. arvens betydning på nasjonalt nivå.

• Det andre dreier seg om fordelingen av arv, dvs. om og hvilken systematikk det er i overføring av arv innen sosioøkonomiske grupper.

• Det tredje spørsmålet dreier seg om avgiftens virkning på disse størrelsene, og da særlig på fordelingen av arv.

De følgende avsnittene gir en oppsummering av disse forholdene basert på den foregående gjennomgangen.

5.6.2 Samlet arv

Den totale arvemassen som ble ferdigbehandlet av avgiftsmyndighetene i regnskapsåret 1955-56, var 213 millioner kroner. Dette utgjorde om lag 0,9 pst. av BNP.

Langsether (1991) kommer fram til en total årlig arvemasse på om lag 9 mrd. kroner i 1981, hvorav om lag 6 mrd. kroner arves av 50 000 livsarvinger og resten går til om lag like mange øvrige arvinger. I Gjersem (1992) brukes derimot de samme tallene, og i tillegg informasjon om antall dødsfall, uskifteandelen, ulike dødshyppigheter og forskjellen mellom by- og landdistrikter til å konstruere en samlet størrelse på 2 950 millioner kroner for landet som sådan. Dette inkluderer ektefelles andel, som er anslått til 12,2 pst. Overføringer utenom ektefelles andel utgjør 2 590 millioner kroner som utgjorde 0,9 pst. av BNP i 1980 7. Forskjellen mellom dette og Langsethers anslag er bl.a. å finne i antakelsene for formue utenfor Oslo, jf. nærmere omtale i vedlegg 1.

Langsether (1993) generaliserer med utgangspunkt i gjennomsnittene for arv og alle gaver fra en separat undersøkelse i 1990 til samlet årlig strøm for landet som helhet. Han anslår her de samlede overføringer til 15 milliarder kroner i året. Anslaget utgjør om lag 2,3 pst. av BNP i 1990 8. Dette anslaget inneholder flere overføringsformer og overføringer enn de tidligere refererte anslagene.

I Arveavgiftsregisteret ble det registrert om lag 17 mrd. kroner samlet i arv og gave hos skattefogdene i 1998, jf. tabell 5.13 og tabell 5.14. Dette utgjør om lag 1,5 pst. av BNP i 1998 9.

De registrerte verdiene som overføres i form av avgiftspliktig arv og gave, ser dermed ut til å ha utgjort i størrelsesorden 1-2 pst. av BNP over en lang periode. Andelen endres noe i takt med antall booppgjør. Samlede overføringer, dvs. inkludert små overføringer og overføringer som ikke er avgiftspliktige, kan på usikkert grunnlag anslås til å utgjøre opp mot dobbelt så mye som dette.

5.6.3 Hvem mottar arv?

De ulike utvalgsundersøkelsene i avsnitt 5.3 og 5.5 viser at en høy andel av samlet arv tilfaller livsarvinger, og at de fleste mottakere er livsarvinger. Ifølge Arveavgiftsregisteret, jf. avsnitt 5.4, utgjør andelen avgiftspliktige arvemottakere etter paragraf 4, dvs. livsarvinger, om lag 70 prosent. Livsarvingene mottar i snitt noe mindre arv enn andre, jf. tabell 5.8, og blant livsarvingene er arveloddene større jo færre søsken det er. Arvelatere uten barn har flere arvinger enn arvelatere med barn.

Fordelingen av arv er skjevfordelt: Arv synes å være av begrenset økonomisk betydning for de aller fleste arvinger, men av stor betydning for et lite mindretall. Øverbye (1986) peker på at de fleste mottar arv etter etableringsfasen, men før sin egen pensjonsalder. Det at flertallet mottar arv godt etter 40-årsalder, fører til at arv kommer omtrent når mottakeren selv har sine høyeste inntekter. Forskudd på arv og andre overføringer mellom levende fører i noen grad til at arv mottas på mer «strategiske» tidspunkter i livet.

Viktige fordelingsdimensjoner er sammenhengene mellom inntekt og arv, og mellom formue og arv. I konsentrert form: Er det de rike som arver mest? For å kartlegge slike forhold, må en ta hensyn til at de fleste arvemottakere er i 50-årene. Det medfører at de systematisk vil ha høyere inntekt og høyere formue enn gjennomsnittet i befolkningen. Sammenlikninger med gjennomsnittstall for hele befolkningen vil dermed typisk gi at arvemottakere har høyere inntekt og formue, men denne sammenhengen er et resultat av at arvemottakerne utgjør et spesielt aldersutvalg og ikke nødvendigvis i at det er forskjeller mellom arvemottakere og andre.

Utvalget har derfor selektert ut en gruppe av arvemottakere i alderen 50 til 60 år fra Arveavgiftsregisteret, og undersøkt om det er samvariasjon mellom inntekt, formue og arv for denne gruppen, jf. omtale i avsnitt 5.4.6. Tabell 5.9 inneholder en inndeling av disse arvemottakere i fem grupper, når de er rangert fra lavest bruttoinntekt til høyest bruttoinntekt. Til tross for dette, framgår det av tabellen at jo høyere inntekt, desto høyere gjennomsnittlig mottatt arv i gruppen.

Tabell 5.10 viser tilsvarende fordeling av disse arvemottakene rangert etter nettoformue. Også her viser det seg at det er systematikk, slik at høy arv samvarierer med høy formue.

I hovedsak er det livsarvinger som mottar arv og gave. Det later til å være en klar sammenheng mellom mottakerens inntekt og formue og størrelsen på arv, slik at absolutt størrelse på arv er høyere blant mottakere med høy inntekt og formue enn blant mottakere med lavere inntekt og formue. Arven er imidlertid jevnere fordelt enn både bruttoinntekt og netto formue, slik at betydningen av arv, framstilt som arvens andel av inntekt eller formue, er synkende med hensyn på både bruttoinntekt og netto formue.

Som nevnt, bl.a. i avsnitt 5.4.2, kan det stilles spørsmål ved behandlingen av bo der det ikke utliknes avgift («nullbo»). Tilbakemeldinger underveis i utvalgets undersøkelse tilsa likevel at mange skattefogdkontor la inn fullstendige opplysninger også om nullbo. Sammenlikning av nullbo fra utvalgsundersøkelsen med registeret viser at praksisen knyttet til nullbo er sterkt varierende både mellom skattefogdkontor og innen det enkelte skattefogdkontor. Tilbakemeldinger fra noen av de store skattefogdkontorene viser at en vanlig praksis er at når de mottar skifteattesten fra skifteretten, blir bare ca. 4-6 arvinger registrert (som regel uten grunnlag) når det er mange mottakere. Når arvemeldingene mottas, registreres i tillegg bare de arvingene som utløser avgift. Dette fører til at de fleste bo er lagt inn i registeret, men ikke alle mottakerne i boet er registrert. Statistisk sentralbyrå vil ut fra faglige innvendinger knyttet til vektingen av observasjonene, ikke legge til grunn observasjonene av nullbo i undersøkelsen i generalisering til nasjonalt nivå. Utvalget vil peke på at rutinene for føring av nullbo i dag framstår som tilfeldige, at samlet arv derfor undervurderes, og at bl.a. virkningene av adgangen til å gi avslag på arv uten avgiftsplikt, de samlede fordelingsmessige virkninger av arv og av endringer i avgiften heller ikke kan kartlegges fullt ut. Sammenhengen mellom f.eks. inntekt og lave arvelodder er dermed også usikker. Dette reduserer registerdatas anvendelsesområde, og utgjør dermed en beklagelig mangel ved dagens system.

5.6.4 Avgiftens observerte virkning på arv

Gjennom 1970-tallet økte arveavgiften, bl.a. på grunn av at fribeløp og knekkpunkt ikke ble justert i det som var en høyinflasjonsperiode. Øverbye (1981) bemerker at regjeringen som kom til makten i 1981, endret denne praksisen og at progresjonen i avgiften ble redusert mellom 1982 og 1985. Hippe og Øverbye (1990) viser imidlertid til at statens inntekter gjennom avgiften ble mer enn fordoblet fra 1984 til 1988/1989, målt i faste kroner. Forfatterne viser til at den høye inflasjonen i denne perioden førte til at den nominelle verdien av dødsboene økte, men mener at økningen i arveavgift er mye høyere enn hva denne automatiske skjerpelsen førte til, og konkluderer med at arvemassen i denne perioden har økt kraftig.

Hippe og Øverbye (1990) bruker innbetalt arveavgift som indikator på vekst i arvegrunnlaget, og mener at arv i denne perioden må ha økt tilsvarende kraftig. Gjersem (1992) viser imidlertid at innbetalt arveavgift ikke er noen god indikator, fordi uendrede avgiftssatser i kombinasjon med høy inflasjon både medfører generell økning av gjennomsnittsavgiften blant arvemottakerne, større omfang av avgiftspliktige fordi lavere lodder blir avgiftspliktige og særlig sterk økning i innbetalt avgift hvis reduksjonen i reelle progresjonstrinn medfører at mange lodder som tidligere ikke var avgiftspliktige blir det. I perioden Hippe og Øverbye behandler gikk bl.a. gjennomsnittslodden fra å være avgiftsfri til å bli avgiftspliktig på grunn av inflasjonen. Tallene i avsnitt 5.6.2 gir ikke grunnlag for å anta at samlet arv har økt i særlig grad over tiden. Det er med andre ord også andre forhold i denne perioden som skulle medføre at avgiftsinntektene steg. Dette illustrerer et generelt poeng av manglende inflasjonsjustering av bunnfradrag og grenser.

Avgift på arv og gave vil per definisjon redusere disponibel arv hos mottakeren. Figur 5.4 viser effekten av arveavgiften på gjennomsnittsarv i hvert desil, jf. omtale i avsnitt 5.4.3 samt tabell 5.5 og tabell 5.6. Figuren viser at gjennomsnittlig arv reduseres med over 16 pst. som følge av arveavgiften i det høyeste desilen, men mindre i de lavere desiler. Arveavgiften reduserer altså de største arveloddene mest. Det kan virke som om reduksjonen i den laveste desilen også stor, men dette kan imidlertid ha andre årsaker. Livsarvinger som er i desil 1 før avgift, kan ende i høyere desiler etter avgift, fordi de ilegges lavere avgift enn andre arvinger. Det er derfor ikke nødvendigvis de samme personer som inngår i første desil før og etter avgift.

Konklusjonen må bli at arveavgiften reduserer arven mest blant de som mottar høy arv. Det vil likevel kunne reises spørsmål om dagens verdsettingsregler fanger opp verdien av reelt mottatt arv.

5.7 Størrelse og fordeling av arv i framtiden

5.7.1 Innledning

Arveavgiftens framtidige betydning vil avhenge av utviklingen i en rekke størrelser. En av disse størrelsene er utviklingen i antall dødsfall. En beskrivelse av utviklingen de siste år og framskrivninger av antall dødsfall per år for kommende år er gitt i avsnitt 5.7.2. Andre størrelser som vil bidra til å bestemme viktigheten av arv, er formue blant arvelatere. Hvilken formue framtidige arvelatere vil holde, er vanskelig å anslå. Utvalget refererer i avsnitt 5.7.3 modellberegninger utført i Statistisk sentralbyrå for utviklingen størrelse og fordeling av framtidig arv.

5.7.2 Levealder og antall barn

Arveavgiftens framtidige provenymessige betydning vil bl.a. avhenge av utviklingen i antall skifter. Det betyr igjen at ved siden av uskiftehyppigheten, vil befolkningsutviklingen, og spesielt antall dødsfall, ha betydning for arveavgiften. I 1999 utarbeidet Statistisk sentralbyrå nye befolkningsframskrivinger for perioden 1999-2050. Tabell 5.17 inneholder en oversikt over antall dødsfall for de siste år og framskrivninger t.o.m. 2001. For årene etter 1998 er tallene i tabellen hentet fra Statistisk sentralbyrås sentrale befolkningsframskrivning (MMMM fra 1999).

Figur 5.5 gjengir de samme anslag for antall dødsfall, inkludert tall fra befolkningsframskrivingene fram til 2050. Antall dødsfall har steget jevnt fra 1950-tallet og fram til nå, men forventes å vise en utflating fram til om lag 2020. Denne utflatingen har sitt motstykke i lavt (men varierende) antall fødsler i mellomkrigstiden, og stigningen kommer når etterkrigsgenerasjonene blir gamle. I befolkningsframskrivingene ligger det også en antakelse om at trenden mot høyere gjennomsnittsalder fortsetter, slik at i gjennomsnitt vil dødsfallene inntre ved om lag ett år høyere alder pr. ti-år. Dette har imidlertid mindre betydning.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Hvis antall barn blant framtidige arvelatere reduseres, vil typisk hvert bo deles på et lavere antall mottakere. Den enkeltes andel vil da være større. Antall barn blant framtidige arvelatere vil derfor ha betydning for arveloddenes størrelse og dermed også for offentlige inntekter fra arveavgiften. En indikator på dette kan være antall fødte etter mors fødselsår. Figur 5.6 viser et meget grovt anslag for antall egne barn etter forventet dødstidspunkt for kvinner. Fram til om lag 1980 falt antall egne barn per dødsfall, men deretter har det steget noe. Rundt 2020, da kvinnene som er født i mellomkrigstiden og som fødte barn i etterkrigstiden vil nå forventet levealder, vil antall etterlatte barn nå en topp og deretter avta igjen. Endringene vil være moderate.

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Statistisk sentralbyrå publiserer i tillegg alternative framskrivinger med ulike anslag for de viktigste faktorene som påvirker utviklingen. Alternativene avviker med hensyn til antatt fruktbarhetsrate, netto immigrasjon og utvikling i dødelighet. På sikt viser framskrivingene en betydelig spennvidde mellom de ulike alternativene, fra 4,4 millioner i 1999 til mellom 4,2 og 6,3 millioner personer i 2050. Mellomalternativet vil etter hvert gi tilnærmet nullvekst, mens lavalternativet vil gi nedgang og høyalternativet oppgang i folketallet i lang tid framover. Utviklingen i dødelighet avspeiler seg i form av ulik utvikling i gjennomsnittlig, levealder i de tre alternativene. Med hensyn til antall dødsfall framover, er disse bestemt av antall fødsler om lag 80 år tidligere, av netto innvandring og av dødeligheten. I hovedsak er det dagens befolkning som skal dø i løpet av perioden fram til 2050, slik at en rekke av de faktorer som bidrar til usikkerhet i framskrivning av total befolkning i liten grad spiller noen rolle i forhold til antall dødsfall. Økt gjennomsnittlig levetid (redusert dødelighet) betyr at dødsfall skjer ett til to år senere. Høyere innvandring betyr i framskrivingene at det blir noen flere dødsfall på lang sikt.

5.7.3 Noen modellframskrivninger for størrelse og fordeling av arv

Som diskutert i avsnitt 5.7.2, vil antall eldre øke og på sikt utgjøre en økende andel av befolkningen. Økningen i antallet eldre kan bidra til en høyere samlet formue, fordi eldre ofte har høyere formue enn yngre. Samtidig kan det være grunn til å tro at gjennomsnittlig formue blant de eldre vil øke, også målt relativt mot lønnsnivået og/eller bruttonasjonalproduktet. Begge disse faktorene tilsier at arv, f.eks. målt som andel av BNP, kan få økt betydning i årene framover. I det følgende skal vi se nærmere på utviklingen i formue og formuesfordelingen i ti-årene framover.

For å vurdere den framtidige utvikling har utvalget fått utført beregninger på mikrosimuleringsmodellen MOSART i Statistisk sentralbyrå. Modellen og beregningene er nærmere beskrevet i vedlegg 4, og i avsnittet her beskrives bare de egenskapene ved modellen som er spesielt viktige i denne sammenheng og noen resultater. Slike beregninger er usikre og svært avhengige av forutsetningene.

Hovedresultatene fra beregningene er at vi vil se en betydelig økning i formue i årene framover. Likevel vil ikke formuesfordelingen blir skjevere. Modellen fanger ikke opp mulig samvariasjon i utdanningsvalg og yrkestilpasning mellom ektefeller og mellom foreldre og barn. Dette bidrar trolig til å undervurdere skjevheten i fordelingen av formue. En konklusjon kan være at det bare vil bli moderate endringer i fordelingen av formue blant de eldste i de nærmeste ti-årene.

5.7.3.1 Om MOSART og forutsetningene

Framskrivingene av formue bygger på mikrosimuleringsmodellen MOSART, se blant annet Fredriksen (1998) for en nærmere omtale. Modellen starter med et representativt utvalg av befolkningen i 1993 med individenes historiske kjennetegn og simulerer det videre livsløpet med hensyn til demografiske kjennetegn, utdanning, uførepensjon/pensjonering, arbeidstilbud, andre inntektsforhold, skatt og sparing. Resultatet av simuleringen blir en modellpopulasjon med simulerte livsløp som kan si noe om utviklingen framover, gitt de forutsetningene som ligger til grunn for simuleringen.

Anslagene på formue i startåret for simuleringen bygger på tall fra skattestatistikken for nettoformue ved statsskatt og for ligningsverdi for egen bolig. Sistnevnte ligger normalt langt lavere enn markedsverdien, i gjennomsnitt om lag 75 prosent under. I beregningene oppjusteres derfor markedsverdien med utgangspunkt i ligningsverdien og bostedsregion.

Simuleringen av arbeidstilbud på individnivå bygger på inntektshistoriene fra pensjonspoengregisteret i folketrygden. Fordi fordeling mellom individer og over livsløpet har stor betydning for pensjonsberegningene, har disse egenskapene stor vekt i modellen. Det forutsettes her at lønn per normalårsverk vokser med 1,5 prosent per år. MOSART beregner framtidige pensjonsytelser fra folketrygden med utgangspunkt i de simulerte arbeidshistoriene, og antas å gi en relativt god prognose på disse størrelsene. Andre pensjonsytelser, herunder offentlig og privat tjenestepensjon, er utformet ved at alle pensjonister får samme beløp. Modellen fanger derfor verken opp utviklingen i tjenestepensjoner (i den grad de vokser raskere enn lønnsnivået, for eksempel ved at en større andel opparbeider seg slike rettigheter), eller det faktum at de er skjevt fordelt.

All kapital antas å gi samme realavkastning, satt lik 4 prosent per år og inkludert kapitalgevinster og/eller -tap. Bruttoavkastningen på finansformuen er realrenten pluss prisstigningen. Det er grunn til å tro at avkastningen i praksis er skjevere fordelt, blant annet på grunn av prisendringer på bolig og kursendringer i aksjemarkedet.

Modellen inneholder de faktiske skattereglene fra 1997. For tjenestepensjon, kapitalavkastning og en del andre inntektsposter (dette omfatter både andre overføringer og andre fradrag) inneholder den relativt enkle anslag. Alle satser i skattereglene lønnsindekseres, slik at skattetrykket ikke endres utover i framskrivingsperioden.

5.7.3.2 Sparing og formuesoppbygging

Modellteknisk skjer formuesoppbyggingen i et hushold ved at det er estimert en sammenheng mellom en rekke kjennetegn fra Inntekts- og formuesundersøkelsene og husholdets årlige sparerate. Sparingen antas modellteknisk å skje enten hos eldste person i husholdet eller hos ekteparet/samboerparet i familier med eller uten barn. I sistnevnte tilfelle deles sparingen likt mellom ektefellene/samboerne, mens formue fra før forholdet startet beholdes separat. I startåret for simuleringen er husholdets formue delt likt mellom ektefeller og mellom samboere. Mottatt arv legges direkte til formuen, og inngår ikke i beregningen av disponibel inntekt og i sparing det året arven mottas. Arv påvirker heller ikke konsumet utover virkningen av at kapitalinntektene øker.

Sparingen er beregnet ved å se på endringer i finansformuen fra år til år. Hvis spareatferden i ett enkelt år er upåvirket av betydelige realinvesteringer samme år, vil disse tallene være representative for hele befolkningen. Med utgangspunkt i økonomisk teori er det deretter formulert en sparerelasjon og alle variable som er funnet signifikante er tatt med i simuleringen. En mer utfyllende beskrivelse av sparerelasjonen er gitt i vedlegg 4.

I grove trekk vil sparingen i modellen være en lineær relasjon i den disponible inntekten, og vil ha ett negativt konstantledd og relativt høy marginal sparetilbøyelighet. Sparingen påvirkes ikke av størrelsen på formuen, utover det som ligger i at formuen gir inntekt i form av kapitalavkastning. Renten har heller ikke innvirkning på sparingen utover at høy rente gir større disponibel inntekt, gitt at formuen er positiv. De fleste grupper vil ha positiv sparing. Det er ingen vesentlige systematiske forskjeller i spareatferd mellom husholdninger, utover forskjellene som følger av at arbeidsinntektene er ujevnt fordelt. I beregningene er arv modellert slik at når noen dør, overføres restformuen til livsarvingene etter vanlige arveregler.

En eventuell samvariasjon mellom nære slektningers utdanningsvalg, yrkesvalg og spareatferd vil påvirke konsentrasjonen av formue på familienivå. Den eneste av disse effektene som fanges opp i modellen, er at ektepar og samboerpar er trukket som enhet i startåret for simuleringen. En svakhet ved modellsimuleringene av arv, kan være at det ikke er systematisk kobling av nye ektefeller i simuleringen, for eksempel etter utdanningsnivå. Beregningene inneholder for øvrig heller ikke kobling mellom barns utdannings- og yrkesvalg og hva foreldrene har gjort. Disse forholdene kan føre til at MOSART undervurderer konsentrasjonen av formue og den innvirkningen arv har på formueskonsentrasjonen. Se for øvrig diskusjonen under avsnitt 4.3.4, der det vises til noen øvrige utviklingstrekk som kan innvirke på resultatene her.

5.7.3.3 Noen resultater

Figur 5.7 oppsummerer virkningen på gjennomsnittlig formue per person. For å se på effekten av sparingen alene presenteres også alternativer med lav rente og ingen arv. Gjennomsnittlig formue vil i beregningene øke, selv i de alternative beregningene. Dette skyldes både at de aller eldste blir mer formuende og at gjennomsnittsalderen i befolkningen øker (ut fra forutsetningene vil formue øke med alder). Andre beregninger, jf. vedlegg 4, viser at med høy rente og arv vil formuen øke betydelig, også sammenlignet med lønnsnivået i samfunnet.

Fordelingen av formue på individnivå kan belyses nærmere ved å studere formue blant personer 50 år og eldre. Figur 5.8 viser populasjonen av alder 50 år og eldre sortert etter formue, og figuren viser gjennomsnittlig formue for ulike desiler over tid i referansebanen. Hovedinntrykket er at formuen øker jevnt for de 90 prosent med mest i formue, men det er vanskelig å trekke noen umiddelbar konklusjon om fordelingen blir jevnere eller skjevere. Til slutt blir også de 10 prosent fattigste rikere, og mellomspillet med nedgang i formue kan skyldes svakheter i oppblåsingen av ligningsverdien av egen bolig.

Figur 5.9 viser fordelingen av formue normalisert, dvs. at negative formuer er utelatt og at Lorentz-kurver rapporteres for de samme størrelsene. Det er en markert trend i retning av mindre skjevt fordelt formue. Også Gini-koeffisienter for utviklingen i formuesfordeling viser en slik trend, jf. nærmere beskrivelse i vedlegg 4. Om den avtagende skjevheten skyldes reelle forhold i norsk økonomi eller svakheter i simuleringen er vanskelig å svare på. Det eneste som virker substansielt er at en større andel etter hvert får vesentlig formue, og det bidrar til redusert skjevhet. De potensielle svakhetene ved anslagene er derimot flere, og usikkerheten tilsier at endringene nok maksimalt blir moderate.

5.7.3.4 Oppsummering

De aller eldste vil i framtiden trolig ha noe høyere formue enn tilsvarende aldersgruppe i dag, og det kan være rimelig tatt i betraktning at de eldste i 1993 er født i perioden 1895-1910, og følgelig hadde sine beste yrkesaktive år før den annen verdenskrig var slutt, før husbanken og før det ble vanlig å eie egen bolig. Videre er det et vesentlig moment at gjennomsnittlige pensjoner vil øke betydelig fra 1967 og fram til rundt år 2030. Slik sparerelasjonen er modellert her, vil dette bidra til økt formue blant eldre. Framskrivingene utelater forskudd på arv, og i den grad slike forskudd har betydning, bidrar dette til at MOSART overvurderer formuen blant de aller eldste.

I referansebanen vokser formuen betydelig også etter at man har fylt 60 år, og dette skyldes flere forhold. Med en kapitalavkastning på 4 prosent vil formuen bare i begrenset grad «forvitre» relativt til lønnsnivået, selv uten sparing. Videre vil formuen akkumuleres fra en generasjon til den neste, spesielt fordi vi ser bort fra at formue i seg selv kan øke konsumet. Siden de fleste først blir arvinger i 50-60 års alderen, er det kun for de eldste at akkumuleringen av formue gjennom arv får noen særlig betydning. Arvebeløpene øker til dels kraftig utover i framskrivingsperioden, og det virker rimelig utfra at de nest eldste allerede som 50-60 åringer har mer i formue i dag enn de aller eldste har i dag.

Framskrivingene av formue bør derfor tolkes med varsomhet. Vedlegg 4 inneholder for øvrig diskusjon av flere forbehold og årsaker til at beregningene enten overvurderer eller undervurderer hvor skjevt fordelt formuen vil bli.