2 Historikk og gjeldende rett

2.1 Historisk oversikt

Arveavgift ble innført i Danmark-Norge ved forordning av 12. september 1792. 1 Forordningen fastsatte fire pst. avgift på arv til andre enn ektefelle, livsarvinger og foreldre. Også arvelaters søsken var i visse tilfelle fritatt. Boer på under 100 riksdaler (320 kroner) var fritatt for avgift.

Ved forordning av 8. februar 1810 ble det innført en midlertidig, ytterligere avgift på 0,5 prosentpoeng (dvs. til sammen 4,5 pst.) på all arv, også til ektefeller og livsarvinger. I 1816 ble det lagt arveavgift på to pst. også på arv til foreldre, slektninger i rett nedstigende linje og ektefelle, men da med fribeløp for disse grupper på 100 spesidaler. Avgiften var kun én prosent når arvebeløpet var under 500 spesidaler. For dem som var avgiftspliktige etter forordningen av 1792, ble satsen økt til seks prosent.

Fra 1. juli 1836 ble arv til foreldre, livsarvinger og ektefelle igjen fritatt for avgift. Arv til søsken var i visse tilfeller også fritatt for avgift. All arv ble pålagt fire prosent avgift. En var i det store og hele tilbake til ordningen av 1792.

Forordningen av 1792 ble opphevet ved lov om avgift av arv av 20. mai 1899 som igjen ble avløst av lov av 8. april 1905, som gjaldt fram til den nåværende arveavgiftsloven trådte i kraft den 1. januar 1965. Før loven av 1899 var en overveiende del av reglene ulovfestet praksis uten hjemmel i forordningen av 1792. Det ble derfor gitt nye og mer tidsmessige bestemmelser. Loven av 1905 var i stor grad en videreføring av 1899-loven.

Ved avgiftsvedtaket av 1902/03 ble det lagt avgift på arv til barn og andre slektninger i rett nedstigende linje, med fra en til fire pst., stigende etter arveloddens størrelse. Det var et fribeløp på 1 000 kroner. Foreldre ble pålagt en avgift på fire pst. Det ble bestemt at arveforskudd skulle være avgiftspliktig.

Ved avgiftsvedtak fra 1915 og utover, og ved lov av 23. september 1921, ble en rekke gaver som en fant burde likestilles med egentlige arveforskudd, belagt med avgift. En fikk følgelig for første gang avgift på gaver som ikke var arveforskudd. Fram til 1934 ble avgiften på gaver krevet inn ved giverens død. Fra 1934 ble avgift krevet inn fra ytelsestidspunktet. Dermed fikk en i 1934 en særlig avgift på gaver, den omfattet praktisk talt enhver utdeling av formue til mulige arvinger.

Etter første verdenskrig ble avgiftssatsene merkbart forhøyet. I vedtaket av 1919/20 var høyeste sats 20 pst. for barn, 30 pst. for foreldre, 35 pst. for søsken m.fl. og 50 pst. for ubeslektede. Avgiftsbeslutningen av 1925/26 var praktisk talt uforandret fram til 1933, og arvingene var inndelt i grupper etter følgende mønster:

1. Barn og andre livsarvinger samt stebarn og pleiebarn.

2. Foreldre

3. Søsken og andre slektninger i 1. sidelinje og en del andre nærmere pårørende, som ble likestilt.

4. Visse legater, stiftelser mv.

5. Testamentarvinger som ikke gikk under gruppene 1-4

6. Fjerne slektsarvinger så som fettere og kusiner som ikke samtidig var betenkt testamentarisk.

Gruppe 1 hadde et fribeløp på 5 000 kroner, deretter steg avgiftssatsen fra 1 pst. til 30 pst. som ble nådd ved arv av 485 000 kroner eller mer. Gruppe 2 hadde et fribeløp på 3 000 kroner, og avgiften steg fra 3 pst. til 40 pst. som ble nådd ved 503 000 kroner. Gruppene 3, 5, 6 hadde fribeløp på 1 000 kroner. Gruppe 3 hadde avgift fra 6 pst. til 50 pst. som ble nådd ved 400 000 kroner. Gruppe 5 hadde avgift fra 10 pst. til 50 pst. som ble nådd ved 300 000 kroner. Gruppe 6 hadde avgift fra 20 pst. til 60 pst. som ble nådd ved 300 000 kroner. Gruppe 4 hadde intet fribeløp og satsen var flat 10 pst.

En ser at det i 1933 var betydelig forskjell mellom gruppene. I 1940 ble det vedtatt en sterk forhøyelse av avgiften for livsarvinger. Fribeløpet ble redusert til 2 000 kroner, og avgiften for barn ble forhøyet slik at de betalte fra to pst. til 35 pst. Maksimumssatsen ble anvendt på arv over 350 000 kroner. Arv til foreldre ble gitt samme satser som for barn. Barnebarn og andre slektninger i nedadstigende rekkefølge ble skilt ut som egen gruppe med avgift fra fire pst. til 45 pst. Det ble også gjort justeringer i de andre gruppene, noe som gjorde at en etter disse endringene var kommet langt i utjevningen mellom gruppene.

Avgiftssatsene av 1940 ble beholdt fram til 1. januar 1965. I 1965 ble gruppene redusert til følgende tre:

1. Arv/gave til barn, fosterbarn og foreldre

2. Arv/gave til barnebarn og slektninger videre i nedstigende linje, søsken og søskens barn samt enkelte andre nære pårørende

3. Arv/gave til andre.

Fribeløpet var 10 000 kroner i gruppe 1 og 2 og 5 000 kroner i gruppe 3. Satsene ble endret noe. Disse endringene tjente ytterligere til å utjevne forskjellene mellom gruppene. I vedtaket for 1983 og senere år er det bare to grupper.

Avgiftsvedtaket har blitt endret med virkning fra 1. januar 1967, 1975, 1977, 1978, 1982, 1983, 1985, 1991 og 1999. Utviklingen har gått i retning av en sterkere utjevning mellom gruppene. På midten av 1980-tallet ble avgiften satt betydelig ned. I 1975 var den høyeste marginale avgiften for ubeslektede 60 pst., i 1982 sank denne til 50 pst., i 1983 til 35 pst. og i 1985 til 30 pst., samtidig som fribeløpet økte fra 75 000 kroner til 100 000 kroner. For barn var høyeste marginalsats 35 pst. i 1975, i 1982 sank denne til 30 pst., i 1983 til 25 pst. og i 1985 til 20 pst.

I perioden 1. juli 1947 til 1. januar 1967 ble det lagt en tilleggsavgift på arv til formuende arvinger. Denne avgiften ble fastsatt etter andre prinsipper enn den ordinære arveavgiften. Avgiften ble beregnet etter en prosentsats som var avhengig av den formue arvingen hadde fra før, og prosentsatsen var stigende med stigende formue. Når prosentsatsen var fastsatt, var selve tilleggsavgiften proporsjonal (uavhengig av formuens størrelse). Tanken var at avgiften skulle ramme hardest der bæreevnen var størst. Det ble imidlertid ikke tatt hensyn til inntekt. Ved fastsettelsen av formue tok en utgangspunkt i formuesansettelsen ved ligningen 1. januar i året for rådighetservervet, men denne verdi ble korrigert med særregler. Blant annet skulle ektefellens formue regnes med. Tidligere gave fra arvelater/giver skulle trekkes fra. Fribeløpet var noe større enn det som gjaldt for den ordinære avgift. Fordi avgiften var arbeidskrevende å administrere og brakte inn beskjedne beløp, ble den opphevet i 1967.

Utviklingen kan i store trekk sammenfattes slik: På 1800-tallet var gaver ikke omfattet av avgiftsplikten, og arv til livsarvinger falt stort sett utenfor. Avgiftssatsene var lave. På begynnelsen av 1900-tallet ble livsarvingene trukket inn under avgiftsplikten, og arveforskudd ble gjort avgiftspliktig; noe senere ble også gaver som ikke hadde karakter av arveforskudd, avgiftspliktig. I mellomkrigstiden ble avgiftssatsene økt betydelig, og det ble en til dels betydelig forskjell mellom grupper av arvinger. I perioden fra 1940 til gjeldende lov trådte i kraft i 1965, var avgiftssatsene på sitt høyeste. Høyeste avgiftssats for barn var 35 pst., for barnebarn 45 pst., for testamentsarvinger 50 pst. og for slektsarv til fjerne slektninger 60 pst. Satsene ble i det vesentlige videreført under den nye loven, men ved de senere endringer ble avgiftssatsene etter hvert lavere og forskjellen mellom gruppene redusert. I dag er det bare to grupper arvinger, og forskjellen i satsstruktur mellom gruppene er ikke stor.

2.2 Oversikt over gjeldende rett

2.2.1 Arveavgiftslovens anvendelsesområde

Lovens internasjonale rekkevidde reguleres i arveavgiftsloven § 1. Det skal svares arveavgift når arvelater ved sin død eller giver da gaven ble ytet, var bosatt i riket eller var norsk statsborger. Det er arvelaters/givers forhold til Norge som er avgjørende, ikke arvingens/mottakerens.

En plikter uansett arvelaters/givers statsborgerskap eller bosted å svare arveavgift for fast eiendom og anlegg i Norge. Det samme gjelder eiendeler tilknyttet virksomhet som har fast driftssted i Norge, jf. § 1 tredje ledd. Plikter en å svare avgift av fast eiendom i utlandet eller virksomhet med fast driftssted i utlandet, så skal en ikke svare avgift til Norge av disse eiendeler, når det godtgjøres at avgift er svart til det land eiendommen eller driftsstedet befinner seg, jf. § 1 fjerde ledd.

Regelen i § 1 må ses i sammenheng med overenskomster med andre stater, jf. lov av 28. juli 1949 nr. 15. Norge har inngått multilateral avtale av 18. oktober 1992 med Danmark, Finland, Island og Sverige. Norge har dessuten bilaterale avtaler med USA og Sveits. Disse avtalene begrenser avgiftsplikten i forhold til § 1, med det formål å forebygge internasjonal dobbeltbeskatning.

2.2.2 Hvilken arv og hvilke gaver som er avgiftspliktige

« Avgift blir å svare på all arv», jf. arveavgiftsloven § 2 første ledd første punktum.

Arveavgiftsloven inneholder ingen definisjon av begrepet «arv». En tar derfor utgangspunkt i hva som regnes som arv etter arveretten (en oversikt over arveretten gis i avsnitt 2.2.12). Avgiftspliktig som arv er alle midler hvor adkomsten til disse kan utledes av arveretten etter avdøde. Arveretten reguleres av arveloven av 3. mars 1972 nr. 5. Det er bare rettigheter i dødsboet som tilkommer arvingene i egenskap av arvinger som går inn under arvebegrepet. Har en lånt arvelater penger og lånet betales av dødsboet, er det ikke arv.

Det gjelder flere unntak fra avgiftsplikten for arv:

Arv fra ektefelle er fritatt for avgift, jf. § 4 fjerde ledd. (Registrerte partnere er etter lov av 30. april 1993 nr. 40 likestilt med ektefelle. Dette gjelder generelt for alle regler om ektefeller som nevnes nedenfor. Samboere likestilles ikke.) Det samme gjelder arv til allmennyttig formål som tilfaller stiftelse hvis styre har sete i Norge, § 4 femte ledd.

Fritatt er også rett til pensjon som tilkommer arvingen på grunn av arvelaters tjenestestilling eller individuell pensjonsavtale hvis den tilfredsstiller vilkårene i skatteloven § 6-47 første ledd bokstav c. Etterlønn og etterpensjon til arvingene er avgiftsfrie hvis de er skattepliktige etter skatteloven § 5-2; dette innebærer at etterlønn inntil 1,5 G er avgiftspliktig. Se § 4 tredje ledd.

Mens all arv er avgiftspliktig, gjelder dette ikke gaver. Loven har en positiv oppregning av hvilke gaver som er avgiftspliktige i § 2 første ledd andre punktum bokstavene a til e:

Gaver til noen som på den tid gaven ytes er giverens eller hans ektefelles nærmeste arving etter loven eller fosterbarn, er avgiftspliktig, jf. bokstav a. Nærmeste arving etter loven er den som står først i arvetavlen etter arveloven av 3. mars 1972 nr. 5. Barn er nærmeste arving, men ikke barnebarn, hvis barna er i live når gaven ytes; men se nedenfor om bokstav c. Har en barn, vil gave til f.eks. ens foreldre være avgiftsfri.

Også giverens ektefelles nærmeste arvinger og fosterbarn omfattes av regelen i bokstav a. Ekteskapet består fram til eventuell skilsmisse, slik at separasjon ikke har betydning. Etter fjerde ledd har det ikke betydning om ekteskapet har opphørt ved død. Gave til f eks avdøde ektefelles barn er avgiftspliktig.

Gaver til noen som på den tid gaven ytes er betenkt i givers testament, er avgiftspliktig, jf. bokstav b. Testamentet må være gyldig, det betyr for eksempel at formkravene må være oppfylt. Testasjonen må foreligge når gaven ytes. Det blir derfor ikke avgift hvis testamentet er tilbakekalt når gaven ytes. Testasjon etter at gaven er ytet rammes heller ikke, men kan rammes av § 2 annet ledd.

Gave til slektning i rett nedstigende linje til noen som er avgiftspliktig for gave etter de regler som er nevnt foran, er avgiftspliktig. Dette omfatter f.eks. barnebarn, oldebarn osv. av giveren, av givers ektefelle, av personer som er betenkt i testamente osv.

Gave til ektefellen til noen av de som er nevnt under bokstav a, b, c, eller som ville ha vært ektefelle til noen som er nevnt under bokstav a, b, c hvis vedkommende hadde vært i live, er avgiftspliktig, jf. bokstav d. Gave til f.eks. svigerbarn er derfor avgiftspliktig.

Gaver til selskap, legat, stiftelser og andre formuesmasser der noen av dem som er nevnt foran gjennom aksjebesittelse eller på annen måte er interessert på vesentlig samme måte som en deltaker eller eier, er avgiftspliktige, jf. bokstav e første punktum. Etter annet punktum gjelder det samme hvis utdeling fra formuesmassen må antas hovedsakelig å komme medlemmer av en eller flere bestemte familier til gode.

Bestemmelsen i § 2 annet ledd har regler om gaver gitt innen en viss frist før død. Gave eller del av gave som ytes mindre enn seks måneder før dødsfallet, er avgiftspliktig. Dette gjelder alle gaver uavhengig av slektskapsforhold. Regelen er ment å fange opp dødsgaver, dvs. gaver som er gitt med døden for øye, men det er intet krav om at givers forhold tilsa at døden var nær forestående, eller at det arverettslig foreligger en dødsdisposisjon. Gave gitt innen seks måneder før en dødsulykke er dermed avgiftspliktig.

En gave er avgiftspliktig hvis mottakeren eller hans ektefelle er betenkt i giverens testament ved dødsfallet og gaven ytes senere enn fem år før givers død. Kalles testamentet tilbake før døden inntrer, blir det ikke avgiftsplikt etter denne bestemmelse. Gir mottaker avslag på testamentsarven, anses han likevel å ha vært arving etter testament i iht. arveavgiftsloven § 2 annet ledd, slik at det blir avgiftsplikt for gaven.

Arveavgiftslovens gavebegrep er omfattende, se § 2 syvende ledd. Det er nok at det foreligger en objektiv formuesoverføring, det er intet krav om at giveren ønsker å berike mottaker. Det er ingen formkrav for gavedisposisjoner. Disposisjonen må føre til en økonomisk fordel for den ene parten. Det må altså ikke være svart fullt vederlag. Bestemmelsene i §§ 15 og 16, som regulerer hvilke fradrag som godtas etter arveavgiftsloven, får anvendelse på motytelsen.

Periodiske ytelser til oppfostring eller utdannelse er unntatt fra avgiftsplikten, jf. § 4 første ledd bokstav a. Det kreves at ytelsen er periodisk. Engangsytelser unntas ikke. Ytelser som foreldre har plikt til å yte etter barnelovgivningen, er ikke gaver. Underhold i yterens hjem og nødvendig underhold av mottaker er unntatt fra avgiftsplikt.

Leilighetsgaver er ikke avgiftspliktige, jf. § 4 første ledd bokstav b. Dette er gaver av personlig og privat karakter. Det kan ikke oppstilles noen beløpsgrense. Gaven må være et sedvanlig tegn på velvilje og oppmerksomhet. Det avgjørende er om en står overfor en gave som er vanlig ved den anledning da gaven ble gitt. Gaven må etter sin art og forholdene for øvrig ikke gå ut over det som er skikk og bruk.

Gaver fra ektefelle er fritatt fra avgiftsplikt.

2.2.3 Hvem som er avgiftspliktig

Som hovedregel regner en den som er arving etter arveloven, som arving i avgiftsrettslig forstand. Arveloven av 3. mars 1972 nr. 5 regulerer hvem som er arving. Ved testamenter beror det på en tolkning av testamentet.

Hvis arvingene velger en annen fordeling enn den som følger av lov, testament eller skriftlig opptegnelse, blir likevel lovens fordeling lagt til grunn når avgiften skal beregnes, jf. arveavgiftsloven § 6. Den del av arven som arvingen har gitt avkall på blir regnet som gave. Praksis har godkjent at en legger fordelingen i et ev. rettsforlik til grunn. Også utenomrettslig forlik kan godtas hvis det bygger på en reell tvist mellom arvingene og ikke er avgiftsmessig motivert.

Arvingene kan også påvirke fordelingen av arven ved avslag på falt arv. Den som mottar midlene etter avslaget, blir regnet å arve direkte fra arvelater. Arveavgiftsloven § 8 tredje ledd har regler om når avkall får virkning for arveavgiften. Ved avslag på arv kan en oppnå å fordele arven på flere arvinger, med den følge at en oppnår flere fribeløp og lavere progresjon for hver arving.

Også ved spørsmålet om hvem som er gavemottaker bygger en på de privatrettslige forhold. Det er den gaveløftet begunstiger som regnes som mottaker også etter avgiftsreglene.

2.2.4 Hvem som er arvelater og giver

Utgangspunktet er at den som regnes som arvelater i privatrettslig forstand også blir regnet som arvelater i forhold til avgiftsreglene.

For de tilfelle at arvingen dør etter arvefallet, men før han selv erverver rådigheten (se under punkt 2.2.5 om rådighetservervet), har arveavgiftsloven § 8 en særregel. I slike tilfeller regnes arven å gå direkte fra den opprinnelige arvelater til den som arver den avdøde arvingen. Regelen kommer for eksempel til anvendelse hvis en person har fått en fast eiendom i gave, men giver har forbeholdt seg så omfattende bruksrett at rådigheten ikke regnes å ha gått over. Denne regelen gjelder ikke når den som arver er arvingens ektefelle. Da skal avgift beregnes som om den avdøde hadde ervervet rådigheten. Ellers ville den gjenlevende ha betalt høyere avgift enn den avdøde ektefelle ville ha gjort.

For de tilfelle der arvelater har fastsatt at flere personer skal nyte godt av arven etter ham i en bestemt rekkefølge, er det arverettslige utgangspunktet at det hver enkelt person mottar, er arv fra den opprinnelige arvelater, selv om noen andre har disponert arven i mellomtiden. Paragraf 8 første ledd første punktum gjør unntak fra dette hvis den senere erverver har arverett etter loven etter den forutgående innehaver. Når en kapital skal tilfalle inntektsnyterens eller dennes ektefelles slektninger i rett nedstigende rekkefølge eller deres ektefelle og hvis inntektsnyteren kan rå over kapitalen med testament, skal kapitalen anses å komme som arv fra inntektsnyteren, jf. annet punktum.

Når staten gir avslag på arv etter arveloven § 47, regnes den person staten arvet som arvelater i forhold til den person staten avslår arv til fordel for.

Utgangspunktet er at den som regnes som giver i den privatrettslige disposisjon også regnes som giver ifølge arveavgiftsreglene.

Hvis giveren er gift, oppstår spørsmålet om en skal regne gaven også å komme fra ektefellen. Er gaven ytet av en ektefelles særeiemidler, regnes den å komme fra denne ektefelle alene. Ytes gaven fra felleseie, regnes den ifølge praksis å komme med en halvpart fra hver ektefelle, selv om gaven kommer fra den ene ektefellens rådighetsdel av felleseiet.

Loven har i § 7 særregler for hvilken ektefelle arven skal anses å komme fra. Utgangspunktet er at utdeling fra uskiftebo regnes som gave fra lengstlevende hvis ikke annet er bestemt.

Utdeling fra uskiftebo til ektefellenes felles arvinger regnes likevel å komme med en halvpart fra hver av foreldrene, dvs. at en halvpart av utdelingen regnes som arv fra førstavdøde. Dette gjelder likevel ikke dersom utdelingen på grunn av arverettslige regler eller andre forhold må anses å komme fra den ene.

Ved utdeling fra uskiftebo til noen som bare er arving etter førstavdøde, regnes utdelingen i sin helhet å være arv fra førstavdøde, hvis ikke mottakeren godtgjør at utdelingen overstiger den avdødes del av boet.

Loven har også særregler for det tilfelle at ektefellene har etterlatt seg en felles siste viljeserklæring (gjensidig testament) som bestemmer hvorledes arven etter dem skal fordeles. Hvis det etter en slik felles viljeserklæring er uvisst fra hvilken ektefelle arven skal regnes å komme, skal en anse den å komme med en halvpart fra hver. Et praktisk viktig unntak fra dette har en ved arv som tilfaller noen som er så nært beslektet med den ene ektefelle at han omfattes av arvelovens arvegangsklasser. Da regnes arven i sin helhet å komme fra denne.

2.2.5 Når avgiftsplikten inntrer

Avgiftsplikten inntrer ved rådighetservervet, som er et begrep som har betydning i flere sammenhenger.

De avgiftspliktige midler går inn i avgiftsgrunnlaget i den form de har når rådighetservervet finner sted, og de verdsettes til verdien på rådighetstidspunktet, jf. § 5. Det er avgiftssatsene på tidspunktet for rådighetservervet som legges til grunn. Tidspunktet for forfall er knyttet til tidspunktet for rådighetservervet, jf. §§ 20, 21. Tidspunktet for rådighetservervet vil også ha betydning for adgangen til å omgjøre gaver. Blir en gave omgjort før rådighetservervet, vil den ikke utløse avgiftsplikt. Mottakers disposisjoner etter rådighetservervet har ikke noe å si for avgiftsplikten.

Lovens §§ 9 og 10 regulerer når rådigheten anses å gå over. For arvemidler som skiftes privat, går rådigheten over ved arvelaters død, jf. § 9 første ledd bokstav a. Dette gjelder uten hensyn til om den enkelte arving har fått hånd over sin del av arven. Det har ingen betydning at det går lang tid mellom dødsfallet og avslutningen av det private skiftet.

For arvemidler som har vært behandlet av skifteretten (herunder også utenlandsk skifterett) legger en til grunn utlodningen, eller tilbakelevering, jf. § 9 første ledd bokstav b. Det er utlodningstidspunktet som teller, ikke utbetalingstidspunktet. (Stiller skifteretten midler til disposisjon for en arving ved forhåndsutlodning, skjer rådighetservervet for disse midler straks.) Avsies det kjennelse om tilbakelevering av boet, inntrer rådighetservervet fra det øyeblikk kjennelsen gis.

For midler etter forsvunnet person som skiftes privat, inntrer rådighetservervet når dødsformodningskjennelsen er rettskraftig, jf. bokstav c.

Det skjer intet rådighetserverv så lenge gjenlevende ektefelle beholder midlene i uskiftet bo, jf. § 9 annet ledd.

For gavemidler skjer rådighetservervet når gaven er ytet, jf. § 9 første ledd bokstav d og § 2 tredje ledd. Gaven anses ytet når giveren med endelig virkning har gitt fra seg rådigheten eller den etter forholdene vesentlige rådighet over den. Når dette er tilfelle vil bero på en konkret vurdering. En må ta utgangspunkt i den samlede rådighet over midlene som giveren hadde selv på forhånd. Har giveren forbeholdt seg bruksrett til midlene eller til deres avkastning, vil det ofte innebære at rådighetservervet ikke har funnet sted, men en legger ikke vekt på en hvilken som helst bruksrett av underordnet betydning. Loven bygger på det system at rådigheten enten er hos giver eller hos mottaker. Rådigheten regnes ikke å ha gått over hvis foreldre forbeholder seg borett til det hus de gir sitt barn. Gir foreldrene eksempelvis bort en sommerhytte og forbeholder seg bruksrett til den hele sommeren, vil rådigheten heller ikke regnes å ha gått over.

Finansdepartementet har i praksis godtatt at rådigheten anses å gå over med en gang hvis mottaker krever det, men da beregnes avgift uten fradrag for givers bruksrett.

Arvelaterens eller giverens nærmere bestemmelser kan få betydning for spørsmålet om når rådigheten er ervervet; bruksrettstilfellet som er nevnt foran, er ett eksempel på dette. Bestemmelsene må for arv være gitt i testaments form eller likestillet disposisjon, jf. § 6 annet ledd.

Når rådigheten etter giver/arvelaters bestemmelse skal anses å ha gått over, vil bero på en konkret vurdering. Ved vurderingen vil en særlig legge vekt på om mottakeren oppebærer avkastningen eller har bruken av midlene. Det avgjørende ved vurderingen er om mottaker faktisk og praktisk har den vesentligste nytten av gjenstandene. I § 9 tredje ledd er det uttrykkelig sagt at en skal se bort fra bestemmelser om at arven skal behandles som umyndiges midler.

Et eksempel på slik utsatt rådighet er når flere personer skal arve etter hverandre i henhold til testament (sekundærdisposisjoner). Hvis et testament bestemmer at A skal arve et hus først og B skal arve det når A dør, anses ikke rådigheten å ha gått over på B før A dør.

2.2.6 Arveavgiftsgrunnlaget

Arveavgiftsgrunnlaget er den samlede verdi av avgiftspliktige midler som et avgiftssubjekt mottar fra én giver eller arvelater og som han får rådigheten over til samme tid. Ektefeller er to givere/arvelatere. Hvis et uskiftebo skiftes etter lengstlevendes død og arvingen mottar arv fra mor og far, foreligger det følgelig to avgiftsgrunnlag.

De avgiftspliktige midlene skal verdsettes slik de foreligger på tidspunktet for rådighetservervet. Endringer etter dette tidspunkt får da ingen betydning for verdsettelsen, jf. § 5. Men ettergivelse av avgift etter § 46 annet ledd kan komme på tale hvis det har skjedd vesentlige endringer.

Hovedregelen er at midlene skal verdsettes til den antatte salgsverdien, jf. § 11. Takst kan være et godt hjelpemiddel ved verdsettelsen, men er ikke obligatorisk. Ved vurderingen av hva gjenstanden kan selges for skal det ikke tas hensyn til givers eller arvelaters bestemmelse om at gjenstanden bare kan overdras til bestemte personer eller til en bestemt pris, jf. § 11 annet ledd. Blir en eiendel i et bo solgt til utenforstående, vil salgssummen ofte være avgjørende for salgsverdien. Børsnoterte aksjer vil ha salgsverdi lik kursen på tidspunktet for rådighetservervet. Etter § 11 tredje og fjerde ledd skal verdien i alminnelighet ikke settes lavere enn den verdi arvingene la til grunn på skiftet. Når gjenlevende ektefelle skifter fellesboet i live, legges skiftetaksten til grunn.

Det gjelder en del særregler for verdsettelse:

Verdien av ikke-børsnoterte aksjer settes, ifølge § 11 A, til 30 pst. av de skattemessige verdier i selskapet. Andeler i ansvarlige selskaper og kommandittselskaper verdsettes også etter denne særregelen. Som selskapsandel regnes i denne sammenheng også andel i sameie når sameierne har fattet vedtak om utnytting av sameieobjektet for felles regning og risiko, jf. skatteloven § 10-40, jf. rundskriv fra Finansdepartementet av 16. juli 1992. Utenfor faller altså børsnoterte aksjer, også de på SMB-listen. Enmannsforetak faller også utenfor regelen.

Fordringer skal ifølge § 12 verdsettes til pålydende hvis ikke det godtgjøres at salgsverdien er lavere. Salgsverdien kan være lavere hvis debitor har betalingsvansker eller hvis fordringen ikke kan sies opp og renten er lavere en markedsrenten. En kan ikke sette verdien høyere enn pålydende selv om salgsverdien skulle være høyere (typisk fordi renten overstiger markedsrenten).

Inntektsnytelser (livrente, løpende kapitalavkastning, bruksrett, grunnavgift mv.) verdsettes ved at den årlige verdien kapitaliseres etter en tabell som er gitt i § 13. Er antallet år en inntektsnytelse skal løpe avhengig av en eller flere personers levealder, settes antatt levealder etter tabell gitt i § 13. Er varigheten ellers ukjent, settes den til 15 år hvis ikke kortere eller lengre varighet kan sannsynliggjøres. Den årlige verdien av rett til bruk eller avkastning av fast eiendom, bedrift, forretning eller lignende ansettes til den årlige leieverdien. Er den årlige avkastningen ikke kjent, ansettes den til fire pst. av kapitalens verdi.

Til fradrag i bruttoverdien av arveavgiftsgrunnlaget kommer forpliktelser som påhviler boet eller den avgiftspliktige til dekning av arvelaters gjeld. Fradrag for vederlag for stell og pleie av arvelateren er bare fradragsberettiget hvis arvingen har rettslig krav på det. Det er også fradragsrett for forpliktelser som giver eller arvelater har pålagt den avgiftspliktige som vilkår for ervervet, herunder vederlag ved gavesalg.

Videre gis fradrag for begravelsesomkostninger og utgifter som er nødvendige for at den avgiftspliktige skal komme i besittelsen av midlene, herunder legitimerte skifteomkostninger. Ved overføring av fast eiendom vil således dokumentavgift og tinglysingsgebyr komme til fradrag i avgiftsgrunnlaget. For skifteomkostninger og lignende er det i skattevedtaket fastsatt et standardfradrag på 25 000 kroner, hvis ikke høyere utgifter legitimeres. Arveavgift kommer ikke til fradrag. Se § 15 annet ledd.

Det er visse unntak og begrensninger i fradragsretten.

For forpliktelse til å yte inntektsnytelse til giver eller andre kommer de vanlige verdsettelsesregler som et utgangspunkt til anvendelse, og fradrag gis for kapitalverdien. Men det gjelder visse begrensninger. For inntektsterminer som forfaller før mottaker fyller 62 år gis det ikke fradrag med mindre det gjelder vederlag for arbeide eller det på grunn av sykdom, uførhet eller andre forhold foreligger et særlig behov for pensjonering eller støtte. Verdien av inntektsnytelsen (eller flere inntektsnytelser pålagt av samme giver/arvelater) for den enkelte mottaker, kan ikke overstige høyeste pensjon i Statens Pensjonskasse. Hvis mottaker kan kreve fradrag for inntektsnytelsen ved inntektsligningen, reduseres fradraget med 28 pst., som er verdien av fradraget i alminnelig inntekt. Regelen forhindrer at den avgiftspliktige får fradrag for forpliktelsen både ved arveavgiftsberegningen og ved inntektsbeskatningen. Se § 15 tredje ledd.

I § 16 bestemmes at fradrag etter de regler som er nevnt ovenfor, bare kan kreves når forpliktelsen godtgjøres å være innfridd eller å være ubetinget. Når det foreligger skjellig grunn til å tro at kravet ikke vil bli gjort gjeldende, kan avgiftsmyndighetene nekte fradrag, eller de kan ta forbehold om omberegning hvis betingelsen ikke inntrer. Inntrer forpliktelsen etter at det er blitt nektet fradrag, kan en kreve omberegning. Det krever spesielle forhold før en kan si at det foreligger skjellig grunn, jf. § 16 annet ledd.

Etter § 17 og skattevedtaket gis det et standardfradrag for personer som arver sin forsørger. Arvingen får et fradrag på 25 000 kroner for hvert år som mangler på at vedkommende har fylt 21 år.

2.2.7 Avgiftsberegningen

Satsene og innslagspunktene fastsettes i Stortingets årlige avgiftsvedtak. Det er avgiftsvedtaket for det år rådigheten erverves som legges til grunn for arveavgiftsberegningen. (Skjer rådighetsovergangen i 1999, legges avgiftsvedtaket for 1999 til grunn.) Ifølge avgiftsvedtaket skal en avrunde grunnlaget ned til nærmeste tall som er delelig med 1 000.

Av arv og gaver til arvelaters/givers barn, fosterbarn - herunder stebarn som har vært oppfostret hos arvelateren/giveren - og foreldre, beregnes ifølge avgiftsvedtaket § 4 avgiften slik:

0 pst. av de første 200 000

8 pst. av de neste 300 000

20 pst. av det overskytende.

Av arv som ikke går under forrige avsnitt, beregnes avgiften ifølge avgiftsvedtaket § 5 slik:

0 pst. av de første 200 000

10 pst. av de neste 300 000

30 pst. av det overskytende.

Ved avgiftsberegningen skal det etter § 19 tas hensyn til tidligere mottatte gaver og arv fra samme arvelater/giver (sammenlegningsprinsippet). Regelen har til formål å forhindre at de avgiftspliktige omgår avgiftsplikten eller de høyere avgiftstrinn ved å spre overføringen over flere gaver. Har en mottatt 200 000 kroner fra før, vil en således ikke kunne kreve et nytt fribeløp neste gang en får en gave. Sammenlegningsprinsippet gjennomføres slik: Først regner en avgift av samtlige avgiftsgrunnlag. Deretter beregnes det avgift av de tidligere avgiftsgrunnlag. Differansen mellom de to beregningene utgjør avgiften ved det siste avgiftsgrunnlag. Ved begge beregninger brukes den sats som gjaldt for det siste ervervet. Sagt på en annen måte så skal en starte beregningen på det trinn på avgiftsskalaen en stanset ved forrige gave.

Til fradrag i den utmålte avgift kommer dokumentavgift som er betalt ved overdragelse av fast eiendom som brukes i næringsvirksomhet. Om de nærmere vilkår, se arveavgiftsloven § 19 A.

2.2.8 Forholdet til inntektsskatten

«Som inntekt regnes ikke formuesøkelse ved arv eller gave», jf. skatteloven § 5-50 tredje ledd. Det er altså som hovedregel ikke inntektsskatteplikt for gave og arv. For løpende ytelser er det særlige regler, se nedenfor.

Giver kan bli uttaksbeskattet hvis vilkårene i skatteloven § 5-2 er oppfylt. Gaven blir da skattlagt som om gjenstanden var blitt solgt til omsetningsverdi.

Gave og arv regnes ikke som realisasjon i forhold til gevinstbeskatningsreglene. Arvingen eller gavemottakeren vil etter diskontinuitetsprinsippet få inngangsverdi på de mottatte midler satt til omsetningsverdi ved arve- eller gaveervervet. Diskontinuitet innebærer at arvingen/mottakeren ikke overtar arvelaters/givers inngangsverdi, men får den fastsatt ut fra sine egne forhold. Arvelater/givers inngangsverdi har altså ingen betydning. Dette utgangspunktet modifiseres av skattelovens § 9-7. Hvis erverv av et formuesgode medfører plikt til å svare arveavgift, kan verdien av det ervervede i den utstrekning det får betydning for senere inntektsoppgjør ikke settes høyere enn det beløp som er lagt til grunn ved arveavgiftsberegningen. En lav verdsettelse med sikte på å spare arveavgift kan derfor medføre høyere gevinstskatt eller lavere tapsfradrag ved et senere salg. Dette forholdet har særlig betydning for ikke-børsnoterte aksjer. For avskrivbare gjenstander vil lav verdsettelse for arveavgift også lede til lavere avskrivningsfradrag ved inntektsbeskatningen. Inngangsverdien kan imidlertid settes lavere enn arveavgiftsgrunnlaget. Dette kan være aktuelt på grunn av forskjellig verdsettelsestidspunkt for skatterettslig inngangsverdi og arveavgiftsrettslig verdi. Når en person dør, fastsettes den skatterettslige inngangsverdien til omsetningsverdi på dødsdagen. Hvis så boet står under offentlig skifte i noe tid og det i mellomtiden skjer en verdistigning på eiendommen, vil en kunne få et høyre arveavgiftsgrunnlag enn inngangsverdi. Det vil da kunne bli både arveavgiftsplikt og inntektsskatteplikt av verdistigningen mellom dødsfallet og utlodningen.

Etter § 5-42 regnes som skattepliktig inntekt «regelmessig personlig understøttelse etter lov eller avtale». Bestemmelsen innebærer bl.a. at den som arver eller mottar som gave en slik løpende ytelse, inntektsbeskattes for de årlige ytelsene. En høyesterettsdom referert i Rt. 1963 side 1353 illustrerer dette. En mann hadde testamentert sin formue til et legat. Pleiedatteren fikk i testamentet bruksrett til en eiendom som skulle tilfalle legatet samt et årlig beløp. Det hindret ikke inntektsskatteplikt for pleiedatteren at ytelsene var ervervet ved arv og at det var betalt arveavgift av dem. Slike erverv blir altså gjenstand for både inntektsskatte- og arveavgiftsplikt (inntektsskatt av de løpende ytelsene; arveavgift av kapitalverdien). Dobbeltbeskatning forebygges ved at arveavgiften er fradragsberettiget ved inntektsbeskatningen, se skatteloven § 6-16.

2.2.9 Betaling av avgiften, forfall, renter og ansvar

Hovedregelen om forfall i arveavgiftsloven § 20 tar utgangspunkt i tidspunktet for rådighetservervet. Fristen for betaling av avgiften varierer etter følgende regler:

Fristen er 12 måneder etter rådighetservervet når midlene utlegges fra privat skifte av dødsbo. Utgangspunktet for fristen er altså dødsdagen. Har boet tidligere vært under offentlig skifte, er det dagen for tilbakelevering som teller. Foretar gjenlevende utdeling fra uskiftebo, gjelder § 20 første ledd bokstav c, dvs. at fristen er tre måneder etter utdelingen. I boer som skiftes av skifteretten, forfaller avgiften straks ved utlodningen. For inntektsnytelser som begynner å løpe under bobehandlingen, forfaller avgiften straks ved første termins forfall, se § 10. For inntektsnytelser er det imidlertid i § 21 gitt en særregel. Utgangspunktet er at de alminnelige regler gjelder, men hvis avgiftsbeløpet overstiger halvparten av inntektsnytelsens årlige verdi, kan en kreve en avdragsordning. For øvrig gjelder en tre-månedersfrist. Gaver vil således forfalle tre måneder etter at giver har fått rådigheten over den.

For de tilfeller der avgiftsplikten inntrer etter § 2 annet ledd, dvs. gaver som blir avgiftspliktige fordi de er ytet innen en viss tid før dødsfallet, forfaller avgiften tre måneder etter dødsfallet. Tar gavemottaker samtidig arv, forfaller avgiften samtidig for gaven og arven.

På grunn av lang saksbehandlingstid er § 20 tredje ledd den praktisk viktige regelen. Hvis saken ikke er tilstrekkelig opplyst, kan avgiftsmyndighetene enten foreta en foreløpig avgiftsfastsettelse eller utsette fastsettelsen. Fristen er da én måned etter at foreløpig eller endelig avgiftsfastsettelse er meddelt den avgiftspliktige. Dette gjelder ikke de tilfelle der midlene skiftes av skifteretten. Bestemmelsen i tredje ledd kan ikke forkorte de ovenfor nevnte frister; hvis en for eksempel har 12 måneders frist, kan ikke myndighetene ved rask saksbehandling kreve betaling tidligere.

Etter § 22 plikter en å betale morarenter ved for sen betaling.

Etter bestemmelsene i § 32 kan en i visse tilfelle bli ansvarlig for andres avgift. Når boet skiftes privat, hefter arvingene og gjenlevende ektefelle, hvis denne er loddeier i boet, solidarisk. Hvor spesielle forhold har gjort det umulig å sikre seg betaling av medarvinger, har departementet latt være å gjøre solidaransvaret gjeldende. En arving som bare er tillagt en bestemt gjenstand eller en bestemt inntekt (gjenstands- eller sumlegat), hefter bare for sin del. For avgift av gaver og utdelinger fra uskiftebo er både giver og mottaker ansvarlig.

2.2.10 Lemping etter § 46 annet ledd

Etter arveavgiftsloven § 46 annet ledd kan avgiftsplikten lempes hvis det vil virke urimelig eller uforholdsmessig trykkende å opprettholde kravet.

Loven gir anvisning på en konkret og individuell vurdering. Det kan følgelig ikke gis bindende retningslinjer. Finansdepartementet har i Rundskriv R-4/94 gitt veiledning mht. praktiseringen.

Urimelighet kan foreligge i flere typer av tilfelle. Særlig to typer av tilfelle skiller seg ut: De tilfelle der forhold tilknyttet den enkelte person gjør kravet urimelig, og der urimelighet er knyttet til utslag av lovens regler.

Anstrengt økonomi på grunn av sykdom, funksjonshemning eller arbeidsledighet, arv av egen bolig er eksempler på tilfeller hvor det er blitt ettergitt avgift på grunn av forhold hos mottaker. Ved vurderingen av hva som er uforholdsmessig trykkende må en vurdere den avgiftspliktiges økonomi konkret, herunder ektefellens økonomi. Har den avgiftspliktige formue som kan dekke kravet, vil avgiften sjelden ettergis eller reduseres hvis ikke kravet fremstår som urimelig.

Som eksempel på urimelig utslag av arveavgiftslovens system nevner rundskriv R4/94 det tilfelle at foreldrene gir et barn en eiendom i gave. Det beregnes avgift av gaven. Etter transaksjonene dør barnet, og foreldrene er dets arvinger. I slike tilfeller har en ettergitt avgiften på eiendommen når det går tilbake til foreldrene. Rundskrivet nevner også et eksempel på urimelighet som kommer av forholdet til andre lover. Hvis en avskrivbar gjenstand verdsettes til en høyere verdi ved arveavgiftsberegningen enn den verdi som blir lagt til grunn av ligningsmyndighetene når avskrivningsgrunnlaget skal fastsettes, innebærer det at den avgiftspliktige må betale arveavgift av et beløp som han ikke kan avskrive. I slike tilfeller har en ettergitt avgiften på verdiforskjellen.

2.2.11 Avgiftsforvaltningen

Avgiftsmyndigheten påser at avgiftsplikten overholdes, beregner avgiften og innkrever den samt håndhever de regler som ellers er gitt i loven. Det er skattefogdkontoret (for gaver og dødsbo under privat skifte) og skifteretten (for dødsbo under offentlig skifte) som er avgiftsmyndighet. Det er gitt særlige saksbehandlingsregler som supplerer forvaltningslovens regler. Se kapitel 13 for en utfyllende beskrivelse.

2.2.12 Oversikt over arveretten

Arveavgiftsreglene bygger på arveretten. Hver arving skal betale avgift etter størrelsen på sin lodd fastsatt etter lov og testament, jf. arveavgiftsloven § 6. Hvem som regnes som arvelater og arving følger i hovedsak av reglene i arveloven. Reglene om arv er nedfelt i arveloven av 3. mars 1972 nr. 5.

En arving kan motta arv enten direkte på grunnlag av lovens arvegangsregler (legalarv) eller på grunnlag av testament. Hvis ikke annet er bestemt i testament, går arven til slekten og gjenlevende ektefelle.

Arvingene (utenom ektefellen) er delt inn i tre arvegangsklasser. Første arvegangsklasse består av arvelaterens livsarvinger, dvs. barn, barnebarn og videre nedover uten begrensing i antall ledd. Annen arvegangsklasse består av arvelaterens mor og far og deres livsarvinger (arvelaterens søsken, søskens barn mv.) uten begrensing i antall ledd. Tredje arvegangsklasse omfatter arvelaterens besteforeldre på mor- og farssiden, besteforeldrenes barn og barnebarn (arvelaterens onkler/tanter og kusiner/fettere). Kusiners og fetteres barn arver ikke. Oldeforeldre og deres livsarvinger arver ikke.

Er det arvinger i live i første arvegangsklasse, utelukker det arvingene i annen og tredje arvegangsklasse fra arv. Er det ingen arvinger i første klasse, arver annen klasse. Er det ingen arvinger i annen, arver tredje klasse.

Innenfor hver klasse arver hver linje likt. Dvs. at barn arver like mye i første klasse. Er ett av barna døde, arver barnebarna barnets del som de deler likt. Går arven til annen arvegangsklasse, arver mor og far likt. Er en eller begge foreldre døde, arver deres livsarvinger mors/fars del likt. Er en av foreldrene døde og han ikke etterlater seg livsarving, går hele arven til den andre forelder eller dennes livsarvinger. (I slike tilfelle er det gitt en særregel for arvelatere under 18 år). Går arven til tredje arvegangsklasse, arver besteforeldrene likt. Er en av besteforeldrene død, arver hans livsarvinger til og med barnebarn hans del. Etterlater ikke besteforelder seg barn eller barnebarn, går arven til den andre besteforelderen på samme side eller dennes livsarvinger. (Er f.eks. morfar død uten livsarvinger, arver mormor eller hennes livsarvinger). Dør begge besteforeldre på en side uten livsarvinger, går arven til den andre siden. (Hvis f.eks. farfar og farmor dør uten livsarvinger, går arven til mormor/morfar og deres livsarvinger).

Disse reglene krysses av ektefellens arverett (samboere arver ikke etter loven). Etterlater arvelater seg livsarving, arver ektefellen en fjerdedel av avdødes bo, men minst fire ganger folketrygdens grunnbeløp (G). Etterlater arvelater seg slektsarvinger i andre arvegangsklasse, arver ektefellen halvparten av avdødes bo, men minst seks G. Er det bare slektsarvinger i tredje arvegangsklasse, arver ektefellen alt. Ektefellens arverett kan begrenses i testament, men det gjelder imidlertid ikke retten til minstearv, (dvs. fire eller seks G avhengig av hvem som er medarving).

Etterlater arvelater seg ikke arving eller ektefelle og arvelater ikke har skrevet testament, arver staten.

Arvelater kan gjennom testament regulere hvordan arven etter ham skal fordeles. Det er formkrav til testamenter. Et testament må være gjort skriftlig og med to vitner. Testator kan i utgangspunktet testamentere det han eier til hvem han vil. Testasjonsretten begrenses imidlertid av livsarvingenes såkalte pliktdelsarv og ektefellens minstearv.

Reglene om pliktdel innebærer at to tredjedeler av arven etter avdøde skal gå til livsarvingene etter arvelateren. Pliktdelsarven er imidlertid aldri større enn én million kroner for hvert barn eller barnets linje; hver person i linjen har likevel krav på minst 200 000 kroner. En testasjon behøver ikke å respekteres av livsarvingene i den grad den bryter med dette.

Ektefellen kan heller ikke fratas sin minstearv på fire eller seks G. Ektefellens minstearv går foran livsarvingenes pliktdel. Disse reglene innebærer at hvis boet ikke er større enn 12 G (dvs. ca. 560 000 kroner i 1999) kan arvelater ikke testamentere bort noe, hvis han har ektefelle og livsarvinger. Livsarvingene skal i dette tilfelle ha to tredjedeler som er åtte G, og ektefellen skal ha fire G.

Ved et gjensidig testament disponerer to (eller flere) personer til fordel for hverandre. Det typiske innhold av et slikt testament er at den som lever lengst, skal arve den som dør først. Et gjensidig testament kan, men behøver ikke, inneholde bestemmelser om hva som skal skje med arven etter at lengstlevende er død, dvs. en sekundærdisposisjon. Det er i arveloven gitt særlige regler for slike testamenter.

Gjenlevende ektefelle har rett til å overta felleseiet etter avdøde i uskifte med avdødes arvinger etter loven. Avdødes særkullsbarn eller deres livsarvinger må likevel samtykke i uskifte. Særeie kan overtas i uskifte når det er fastsatt i ektepakt eller arvingene gir samtykke.

Gjenlevende råder som hovedregel som en eier over hele uskifteboet, og kan forbruke midlene som hun eller han vil. Gjenlevende kan imidlertid ikke gi bort fast eiendom eller gi gaver som står i misforhold til boets størrelse. Alt gjenlevende erverver går inn i boet, og hun eller han må overta avdødes gjeld. Gjenlevende kan når som helst kreve boet skiftet, og boet må skiftes bl.a. hvis gjenlevende vil gifte seg igjen.

Ved skifte etter lengstlevendes død skal uskifteboet som hovedregel deles likt mellom arvingene etter førstavdøde og lengstlevende (hvis alle arvingene er arvinger etter begge, oppstår intet problem her). Skiftes boet mens lengstlevende lever, har vedkommende krav på arv, herunder minstearven på fire eller seks G.

Ved dødsfallet går avdødes eiendeler inn i et dødsbo, som må skiftes mellom de som har interesser i boet. Dødsboet består av alle de eiendeler og rettigheter avdøde etterlot seg, med fradrag for de forpliktelser som påhvilte avdøde. Dødsboet utgjør et bundet sameie mellom loddeierne. Loddeierne kan bare disponere over sin ideelle andel av boets netto.

Et dødsbo kan skiftets privat eller offentlig. Privat skifte kan gjennomføres hvor minst én av arvingene overtar avdødes forpliktelser. Arvingene fordeler så boet mellom seg etter nærmere avtale.

Ved offentlig skifte forestår skifteretten skiftet, i praksis ved en bobestyrer. Blir ikke alle arvingene enige om noe annet, blir boets eiendeler som hovedregel solgt og gjelden betalt. Arvingene får så utdelt sin del av nettoboet. Offentlig skifte skal finne sted hvor ingen av arvingene overtar ansvaret for avdødes gjeld og er ellers praktisk hvor arvingene ikke kan bli enige om fordelingen.

Etterlater avdøde ektefelle, må en for å fastsette omfanget av avdødes dødsbo foreta et skifte mellom ektefellene. Dette skiftet skal skje etter de regler som gjelder for skifte av fellesbo ved skilsmisse/separasjon. Avdødes særeie blir følgelig en del av dødsboet, mens lengstlevendes særeie holdes utenfor. Felleseiet skal i utgangspunktet deles likt, men hver ektefelle har rett til skjevdeling av visse midler (en rett en mister hvis en har sittet i uskifte). Avdødes andel av felleseiet ved skiftet går inn i dødsboet.

En arving kan avslå arv som er falt. Avslaget kan gjelde hele arven eller en del av den. En kan avslå både arv etter loven og etter testament. Arv som det er gitt avslag på, skal gå som om arvingen var død før arven falt. Har en arvingen ikke livsarving, kan en likevel gi avslag til fordel for særskilt medarving. Den som har barn, kan følgelig ikke gi avslag til fordel for én av dem; alle må få likt.