10 Aktsomhetsplikt og generelle regler for høsting

Alminnelige ulovfestede aktsomhetsnormer gjelder ved ferdsel på høstingsfelt og ved setting og trekking av redskap, men lovgivningen har også lovfestede særbestemmelser som oppstiller konkrete handlingsnormer i tilknytning til erstatnings- og straffansvar ved høsting på havet. Særreglene er både generelle for alle fartøy som opptrer på et fiske- eller høstingsfelt, og spesielle for fiske med enkelte redskapstyper. Særreglene har som formål å oppfordre til nødvendig aktsomhet blant fartøy på feltet og gi kjøreregler for ferdsel og bruk av redskaper ved fisket/høstingen, som bidrar til at sammenvikling av redskap eller annen hindring av fangstmuligheter unngås. Etter saltvannsfiskeloven § 2 tredje ledd forutsetter loven at Kongen må ha bestemt at disse bestemmelsene også skal gjelde for annen virksomhet enn fiske. Dette ble gjort ved kgl. res. 10. august 1984 nr. 1552.

Lovbestemmelser om aktsomhetsplikter gjelder etter saltvannsfiskeloven § 1 direkte for utenlandske fartøy i farvann underlagt norsk jurisdiksjon. Forskrifter om aktsomhet gjelder for utenlandske fartøy i den utstrekning det fremgår av forskriftene.

10.1 Generell aktsomhetsregel og vikeplikt på høstingsfeltet

Saltvannsfiskeloven § 14 første ledd oppstiller en generell aktsomhetsplikt for opptreden på høstingsfelt hvor redskap er satt ut: ”Den som kommer til fiskefelt hvor redskap er satt ut, skal gjøre seg kjent med hvor redskapen står”. Aktsomhetskravet på høstingsområdet etter § 14 første ledd gjelder alle fartøy som kommer til fiskefelt og ikke bare fiskefartøy, noe som understrekes i Rt. 1995 s. 189 og Rt. 1996 s. 376. Etter annet ledd må ikke fartøy, uavhengig av om det settes ut redskap, ”manøvrere eller plasseres slik at fangstredskaper skades eller unødig utsettes for fare eller at fangstmuligheter unødig hemmes”. Demonstrasjon mot hvalfangsten fra fartøy ble i Rt. 1996 s. 376 ansett for å hemme fangstmulighetene til en hvalskute, slik at det ble regnet som en overtredelse av § 14 annet ledd, jf. § 53. I annet punktum presiseres videre at aktsomhetsplikten også gjelder under setting, sleping eller trekking av redskaper. I tredje ledd fastslås at det er forbudt å hindre eller ødelegge fangstmuligheter ved skyting, støy o.l. Også uaktsom overtredelse av forbudene etter § 14 annet og tredje ledd vil kunne medføre straff, jf. § 53.

Kilde: ©Vidar Vassvik, Eksportutvalget for fisk

Det stilles generelt store krav til aktsomheten, og erstatningskrav vil lett oppstå på grunn av det objektive ansvar for skade på redskap etter § 42. Dette gjelder også om man i utgangspunktet befinner seg i betryggende avstand fra annen redskap, når forholdene tilsier at fartøyet kan forstyrre det område som er omsluttet av satt redskap, jf. RG 1990 s. 707 (Gulating): ”Det måtte være påregnelig for fartøy A at det mindre fartøyet B, med sitt større overbygg, under de aktuelle forholdene og med økende vind, kunne komme til å drive nordøstover med en høyere hastighet enn A og at fartøyene og deres fangstredskaper derved kunne komme så nær hverandre at fangstmuligheter kunne bli hemmet og skade eller fare oppstå. A har således etter lagmannsrettens oppfatning ikke opptrådt tilstrekkelig aktsomt, og fartøyet må samtidig anses for å ha tatt en sjanse som det selv er nærmest til å bære risikoen for, når det satte sin not slik som det faktisk gjorde i forhold til B”.

Saltvannsfiskeloven § 15 første ledd plasserer ansvaret for å hindre skade på faststående redskap hos den som har mulighet til å styre redskapen. Den som fisker fra fartøy eller fra land med drivende redskaper eller redskaper som slepes, har således etter første ledd vikeplikt for faststående redskaper. Fartøy har videre etter § 15 annet ledd forbud mot å ankre på område hvor drivgarn eller fløytliner er utsatt og i drift. Saltvannsfiskeloven § 15 tredje og fjerde ledd pålegger fartøy som ikke har satt ut redskaper å forflytte seg på oppfordring dersom de er i veien for muligheten til å fiske. Saltvannsfiskeloven § 15 gir uttrykkelig pålegg til å forflytte seg når oppfordring er gitt. Plikt til å flytte seg på oppfordring gjelder etter § 15 tredje ledd også alle typer forankrede fartøy som er til hinder for notkast, når det finnes annen brukbar ankerplass i nærheten.

Utvalgets vurdering

Saltvannsfiskeloven § 14 plasserer aktsomhetsplikten primært hos den som kommer til et høstingsfelt hvor redskap er satt ut. Dette har sammenheng med forkastregelen etter § 16, som gir den som først satte ut redskapen enerett til det havområdet som redskapen omslutter. Utvalget finner at det generelle prinsipp om at aktsomhetsplikten primært ligger hos det fartøy som ankommer et område hvor redskap er satt ut fortsatt bør være lovfestet, da det er fartøy som enda ikke har satt ut redskap som best har mulighet til å manøvrere og sette redskap slik at skade unngås. Utvalget finner likevel i tråd med rettspraksis at det bør presiseres i lovteksten at aktsomhetsregelen på høstingsfeltet gjelder alle fartøy og ikke bare fiskefartøy. Utvalget foreslår at lovteksten endres fra ”den som kommer” til ”enhver som kommer”. Videre finner utvalget at det er overflødig i § 14 annet ledd annet punktum å nevne uttrykkelig at aktsomhetsplikten også gjelder ved setting, sleping og trekking av redskap. Dette fanges opp av at fangstmuligheter ikke skal hindres og at fare for redskap skal unngås, og kan etter utvalgets mening med fordel strykes.

Forbudet i § 14 annet ledd mot manøvrering av fartøy og annen opptreden som hindrer fangstmuligheter videreføres, men utvalget ser også at det kan være behov for hjemmel til å utforme nærmere regler for manøvrering av fartøy i tilknytting til høstingsvirksomhet som sikkerhetsavstand, hastighet, bruk av lys mv. Kystvaktloven har etter § 24 kompetanse til å treffe de tiltak som er nødvendige på høstingsfelt for å sikre ro og orden, herunder sikre og skjerme områdene mot uvedkommende. Bestemmelsen i kystvaktsloven gjelder imidlertid kompetanse til å treffe nødvendige tiltak i de enkelte tilfeller, og fordrer Kystvaktens tilstedeværelse på feltet. Utvalget finner derfor at det er behov for en hjemmel for departementet til å gi nærmere regler for manøvrering av fartøy og opptreden på felt, for å sikre at fangstmuligheter og marin høstingsvirksomhet for øvrig ikke hindres av forstyrrende manøvrering eller opptreden. Hjemmelen bør ikke være begrenset til fartøy, men bør kunne regulere enhver opptreden som unødig forstyrrer marin høstingsvirksomhet. Utvalgets forslag til bestemmelse er gitt i lovutkastet § 9-1. Utvalget foreslår ellers at regler i henhold til § 15 om vikeplikt for faststående redskap ikke foreslås videreføret i loven. Det forutsettes således at slike bestemmelser eventuelt gis som forskrift i medhold av lovutkastet § 9-1 tredje ledd.

10.2 Aktsomhet ved setting og trekking av redskap

Forkastregelen

Saltvannsfiskeloven § 16 fastslår at den som først begynner å sette ut sine redskaper og fortsetter med det uten usedvanlig opphold, har rett til det havområde som redskapene krever eller vil omslutte. Dette innebærer at andre ikke har rett til verken å ferdes eller sette redskap innenfor det omsluttede område. Enerett vinnes først når redskapene er satt ut. Ordre fra skipper, fløytesignal eller tente fiskelys før redskapene går er i henhold til rettspraksis ikke avgjørende. Videre bestemmer § 16 annet ledd at fartøy som begynner samtidig med å sette ut sine redskaper har lik rett. Forkastregelen har sammenheng med aktsomhetsplikten etter § 14, hvor reglene samlet tilsier at den som sist satte ut redskap på feltet eller som beveger seg mot det omsluttede området, har ansvaret for at kollisjoner på og mellom redskapene unngås.

I Rt. 1961 s. 904, Rt. 1966 s. 420, Rt. 1969 s. 264 og RG 1996 s. 570 er det truffet avgjørelser i flere typetilfeller om hvem som har forkastretten. Rettspraksis fastslår blant annet at saltvannsfiskeloven § 16 gjelder alle som setter ut redskap - også fiskere som fisker med håndsnøre, uten hensyn til om de er yrkesfiskere eller ikke. Det er ingen begrensninger i størrelsen på havområdet som kan omsluttes av redskapen og gi fisker enerett til området under høstingen, så lenge redskapen er satt uten usedvanlig opphold. Rt. 1961 s. 904 fastslår eksempelvis at forkastregelen også gjelder ved stengsetting av hele sund og løp. Imidlertid vil plasskrevende redskap som trål reguleres av regler om trålfrie soner og havdeling, slik at forkastregelen i praksis kun får anvendelse når fartøyet har rett til å sette redskap i det aktuelle havområde, og ved stengsetting at stenget ikke er til fortrengsel for andre fiskere. Hva som anses som uten usedvanlig opphold kan variere fra de forskjellige bruksarter.

Sammenvikling av redskaper.

Saltvannsfiskeloven § 22 gir regler for opptreden når redskap har viklet seg sammen med annen redskap. Første ledd i § 22 oppstiller en varslingsplikt for den som oppdager at egne redskaper er sammenviklet med andres ved ”å gi dette til kjenne”. Etter annet ledd må om mulig samtlige interesserte varsles før trekking tar til, dersom trekking ikke kan foregå uten at andres redskaper blir påført skade. Loven oppstiller ikke nærmere hva som ligger i ”å gi dette til kjenne” eller i hvilke tilfeller varsling ikke er mulig. Lovens vilkår er normledende plikter som må vurderes konkret i erstatnings- eller straffspørsmål utfra hva som med rimelighet kan kreves etter omstendighetene på stedet. Tredje ledd fastsetter en regel om pliktig skadebegrensning i den grad det er mulig. Det er således forbudt å kappe sammenviklet redskap dersom redskapen kan løses fra hverandre på annen måte, samt at det i ethvert tilfelle foreligger plikt til å kappe eller løse sammenviklet redskap på den måte som gir minst mulig skade. I § 22 fjerde ledd pålegges en plikt til å knytte forsvarlig sammen annens redskap som er kappet eller løst fra hverandre. Annet punktum fastslår at sammenviklede redskaper som ikke kan bringes i land, skal forsynes med forsvarlige iler. Iler er søkkesteiner som skal sørge for at redskapen ikke fortsetter såkalt spøkelsesfiske i havet, men havner sammenrullet på bunnen.

Utvalgets vurdering

Etter lovens ordlyd gjelder forkastretten uavhengig av om fartøyet ellers har rett til å sette redskap i området. Ordlyden bør av forenklingshensyn endres til: ” Fartøy som begynner å sette ut sine redskaper samtidig, har lik rett ”. Utvalgets forslag til bestemmelse er gitt i lovutkastet § 9-2. Utvalget foreslår ellers at regler i henhold til § 22 om sammenvikling av redskap eventuelt videreføres som forskrift med hjemmel i lovutkastet § 9-1 tredje ledd.

10.2.1 Aktsomhet og begrensninger for aktive redskaper

Ved siden av vikepliktregelen for drivende redskap eller redskap som slepes etter saltvannsfiskeloven § 15, finnes det også enkelte særlige bestemmelser for aktive redskap.

Trål og snurrevad trekkes under vann og kan lett føre til kollisjon med annen redskap, og det er derfor behov for en sikkerhetsavstand på én nautisk mil (1852 meter). Etter saltvannsfiskeloven § 21 er det forbudt å drive fiske med trål eller snurrevad nærmere enn én nautisk mil fra utsatt fiske- eller fangstredskap eller merke for slike redskap eller fartøy som driver garn- eller linefiske. Bestemmelsen får anvendelse der det er tillatt for trål og snurrevad å høste sammen med andre redskapstyper etter reglene om havdeling med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 4 g), eller for trålfartøy etter saltvannsfiskeloven §§ 8 og 8a.

Etter saltvannsfiskeloven § 21 annet ledd kan departementet bestemme at sikkerhetsavstanden skal være kortere enn én nautisk mil, eller ikke skal gjelde for trålfiske etter reker, lodde fiske med snurrevad eller for grenseområder der trål og/eller snurrevad etter § 4 g) om havdeling har enerett til et bestemt område. Imidlertid er det ikke fastsatt noen forskrifter etter § 21 annet ledd. Der det er opprettet utvalgsordning etter § 33 får bestemmelsene om sikkerhetsavstand ikke anvendelse i henhold til § 21 tredje ledd, da det er opp til utvalget å fastsette de lokale regler for avvikling av fisket herunder havdeling. Det vil også normalt være tilsynspersoner til stede som gjennom veiledning vil overvåke sikkerheten og faren for redskapskollisjoner.

For utsetting av snurpenot fremkommer det av saltvannsfiskeloven § 19 at utsettingen må foregå til styrbord slik at fartøyet svinger (runder noten) til styrbord.

Ved fiske med landnot følger det av saltvannsfiskeloven § 18 første ledd, at det må holdes forsvarlig vakt ved noten når sperring er satt ut. Den som holder vakt skal på forlangende etter første ledd annet punktum senke noten slik at nødvendig ferdsel kan foregå over den, såfremt uoverstigelige hindringer ikke foreligger. Departementet kan etter annet ledd gi forskrifter om hvilke rettigheter landnotfiske har i forhold til fiske med andre redskaper for å unngå uheldig konkurranse under sild- og brislingfiske, men det er pr. i dag ikke fastsatt slike forskrifter.

Utvalgets vurdering

Med unntak av de sentrale reglene gitt i lovutkastet § 9-3 om høsting med trål eller snurrevad, finner ikke utvalget at det er grunn til å videreføre de særlige aktsomhetsplikter for aktive redskap direkte i loven, da loven angir en generell aktsomhetsplikt i § 9-1. Utvalget forutsetter i stedet at særskilte aktsomhetsplikter om eksempelvis snurpenot, landnot og andre aktive redskap eventuelt gis som forskrift med hjemmel i § 9-1 tredje ledd.

10.2.2 Særlige aktsomhetsplikter for enkelte passive redskap

Drivgarn

Drivgarn er i utgangspunktet et passivt redskap, men som følge av at det er i bevegelse og driver med strømmer vil det kunne forårsake sammenvikling med annen redskap. Det er således gitt særskilte regler om aktsomhet for den som fisker med drivgarn. Etter saltvannsfiskeloven § 20 første ledd skal det tas forholdsregler for å unngå sammendriving og redskapene skal om nødvendig trekkes inn, dersom sammendriving mellom drivgarn synes uunngåelig. Første ledd oppstiller en plikt til å ta forholdsregler og eventuelt å trekke garn for den som setter sine drivgarn nær andres drivgarn, mens annet ledd fastslår at begge drivere skal trekke garn når årsaken til faren ikke skyldes at drivgarnet er plassert nær andres. Etter tredje ledd skal den som forårsaker kollisjon med andre redskaper ved sleping av drivgarnslenke, trekke sine garn først.

Krokredskaper

Saltvannsfiskeloven § 17 fastslår en plikt til å holde en sikkerhetsavstand fra utestående not på minimum 100 meter med fiske med krokredskaper fra utestående redskap, og en plikt til for øvrig å holde fisket på betryggende avstand. Krokredskaper omfatter redskaper som line, håndsnøre, juksa og dorg.

Utvalgets vurdering

Utvalget finner heller ikke at det er grunn til å videreføre de særlige aktsomhetsplikter for passive redskap direkte i loven, da loven angir en generell aktsomhetsplikt. Utvalget forutsetter på samme måte som under kap. 10.2.1 at reglene eventuelt her gis som forskrift med hjemmel i lovutkastet § 9-1 tredje ledd.

10.3 Generelle regler for utøvelse av høsting

Generelle regler for utøvelse av høsting, som merking av redskap, helgedagsfredning, bruk av ulovlige fangstmetoder og stengsetting har som formål at fiskeriene skal avvikles på en hensiktsmessig måte i forhold til blant annet sikkerhet, yrkesliv, dyrevelferd og bevaring av hevdvunne rettigheter. Forbudet mot kasting av redskap og andre gjenstander har bevaring av høstingsgrunnlaget som formål.

10.3.1 Merking av redskap og forbud mot kasting av redskap og andre gjenstander i sjøen

Merking av redskap

Etter saltvannsfiskeloven § 23 kan departementet gi forskrifter om merking av redskaper og fortøyninger. Forskrifter med hjemmel i § 23 er gitt ved forskrift 22. desember 2004 nr. 1878 om utøvelse av fisket i sjøen. Det er behov for å identifisere fisker/høster gjennom redskapen av hensyn til kontroll av høstingen på området, mulig tap av redskap og eventuelt erstatningsansvar på sjøen. Forskriftene bestemmer således blant annet at faststående og drivende fiskeredskap som står i sjøen, skal være tydelig merket med vedkommende fartøys distriktsmerke. Dersom registreringspliktig fartøy ikke nyttes, skal redskapet være merket med eierens navn og adresse. Merking omfatter også merking av hensyn til sikkerheten på sjøen slik som endebøyer, bøyelys, lysreflektorer og bøyestang mv. I Norges økonomiske sone er det her enkelte særregler om blant annet å merke med radarreflektorer på enkelte redskap. Hjemmelen er også benyttet ved merking av innretninger for vitenskapelig havforskning i forskrift 30. mars 2001 nr. 360 om utenlandsk vitenskapelig havforskning i Norges indre farvann, sjøterritorium, økonomiske sone og på kontinentalsokkelen.

Bestemmelsen er foreslått videreført i lovutkastet § 7-3.

Kasting av redskap og andre gjenstander

Etter saltvannsfiskeloven § 26 første ledd er det forbudt å kaste i sjøen redskaper og andre gjenstander som kan hemme utøvelsen av fisket, skade fisk, fiskeredskaper eller sette fartøy i fare. Kasting av særlig redskap medfører ofte unødig tap av ressurser ved at redskapene bedriver såkalt spøkelsesfiske. Forbudet omfatter således også å la redskaper, fortøyninger og andre gjenstander unødvendig bli stående igjen i sjøen eller på bunnen. Nødvendig hensetting av redskap, fortøyninger og annet som ledd i høsting eller sjøferdsel tillates således. Forbudet etter første ledd omfatter også dumping fra generell skipsfart og annen virksomhet enn fangst og fiske, når dumpingen skader utøvelsen av fisket eller er til påtrengende fare for viltlevende marine ressurser. Saltvannsfiskeloven § 26 forbyr således all dumping av gjenstander og redskaper for å beskytte viltlevende marine ressurser og utøvelsen av fiske, ved siden av saltvannsfiskeloven § 27 som gir hjemmel til å regulere slik annen virksomhet. I dom fra Frostating lagmannsrett gjengitt i RG 1967 s. 351 ble eksempelvis en bedrift dømt til å erstatte en fiskers tap som følge av dumpet tremasse i en bukt hvor fiskeren hadde ryddet bunnen for sten som hindret snurrevadfiske. Fisket var drevet jevnlig og utgjorde en betydelig del av hans inntekt.

Annet ledd fastsetter en opprydningsplikt for den som har hensatt redskap i strid med loven hvor den ulovlig hensatte redskapen må fjernes. Annet ledd annet punktum gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å gi pålegg om rydding og fjerning. Dersom ikke pålegg gitt i medhold av annet ledd etterkommes, kan Fiskeridirektoratet etter tredje ledd iverksette nødvendige tiltak for den ansvarliges regning og risiko. Saltvannsfiskeloven § 26 tredje ledd annet punktum fastslår at utgifter ved slike tiltak er tvangsgrunnlag for utlegg.

Forurensning i sjø som går ut over disse hensyn reguleres av lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), samt lov 19. juli 1903 om Statskontrol med skibes Sjødygtighed mv. § 229. Det fastslås imidlertid i Ot. prp. nr. 85 1981-82 om lov om saltvannsfiske s. 34 at ressurslovgivningen og forurensningslovgivningen skal ha dobbelt hjemmelsgrunnlag for kasting av redskap og andre gjenstander for å verne fiskeriinteresser. Pålegg om opprydding har også hjemmel i forurensningsloven og må følgelig koordineres administrativt.

Utvalgets vurdering

Utvalget finner at et særlig forbud mot ulovlig hensetting og kasting av redskap og andre innretninger som skader ressursgrunnlaget og fiskeriinteresser for øvrig vil være viktig også i ny havressurslov. Det vises blant annet til at for­urensningsloven § 8 har unntak fra plikten til ikke å forurense for ”vanlig forurensning” fra fiske. Problemer som spøkelsesfiske og dumping på viktige gyteområder påvirker videre de levende marine ressursene direkte, og bør etter utvalgets vurdering ha klare forbud i loven som oppfordrer til aktsomhet. Utvalgets forslag er gitt i lovutkastet § 2-10.

10.3.2 Ulovlige høstingsmetoder

Etter saltvannsfiskeloven § 24 er bruk av sprengstoff til fangst av fisk forbudt. Sprengstoff ble tidligere benyttet blant annet for å holde fisk i nota innenfor pelagisk fiske. Det følger av blant annet vedlegg V til overenskomst av 1. juni 1967 om ordensregler for fisket i det nordøstlige Atlanterhav at slikt fiske er forbudt. Videre må sprengstoff ikke finnes om bord i fartøy som er på fiskefeltet eller på vei til og fra feltet. Annet ledd fastslår at sprengstoff kan brukes ved harpunering på hval, og at departementet gir forskrifter om avlivningsmåten ved fangst av sel, hval, brugde og lignende. Etter § 24 tredje ledd kan departementet forby bruk av skytevåpen ved fangst av fisk og gi forskrifter om slik fangstmåte. Forskrifter om bruk av sprengstoff og skytevåpen ved fangst av sjøpattedyr er gitt i medhold av annet og tredje ledd i forskrift 20. feb. 1991 nr. 117 om utøvelsen av selfangst i Vesterisen og Østisen, forskrift 6. mai 1996 nr. 414 om forvaltning av sel på norskekysten, forskrift 1. nov. 2000 nr. 1701 om delegert myndighet til Fiskeridirektoratet om forvaltning av sel på norskekysten og forskrift 31. mars 2000 nr. 312 om utøvelse av fangst av vågehval.

Utvalgets vurdering

Utvalget foreslår § 24 videreført som et generelt forbud mot bruk av sprengstoff, skytevåpen og gift ved høsting av viltlevende marine ressurser. Av naturlige årsaker har høsting ved hjelp av gift ikke vært en aktuell problemstilling, da det meste av det som høstes skal benyttes som næringsmiddel. Forbudet mot gift gis for at loven skal være mer i samsvar med FAOs adferdskodeks for ansvarlig fiskeri, som anbefaler at fiskeriforvaltningen forbyr bruk av gift ved høsting av viltlevende marine ressurser. Av hensyn til dyrevelferd finner utvalget at det i loven bør unntas for både skytevåpen og sprengstoff ved fangst av sjøpattedyr og bruskfisk som brugde. Dyrevernloven § 9 og de enkelte reguleringer for fangst på sjøpattedyr vil her trekke opp rammene for bruk av skytevåpen og sprengstoff ved fangst på sjøpattedyr. Utvalgets forslag er gitt i lovutkastet § 2-3.

Etter saltvannsfiskeloven § 24 første ledd annet punktum må sprengstoff ikke finnes om bord i fartøy som er på fiskefeltet eller på vei til og fra feltet. Imidlertid forutsetter § 6-21 i forskrift 13 juni 2000 nr. 660 om fiskefartøy på 15 m og derover, at fiskefartøy over 15 meter har lov til å oppbevare sprengstoff om bord og bruke sprengstoffet under samråd med Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Det er vanlig og ikke minst nødvendig for ishavsfartøy å ha sprengstoff om bord under høstingsoppdrag for å sprenge løs is. Dette har særlig vært aktuelt for reketrålere i nordområdene. Forbudet mot å ha sprengstoff om bord til og fra fiskefeltet har således ikke realitet, og samsvarer ikke med sikkerhetsregler for sjøfarten. Utvalget har vurdert en dispensasjonshjemmel til å lempe på forbudet for enkelte fiskefartøy, men finner at behovet for sprengstoff må vurderes av det enkelte fartøy siden spørsmålet gjelder fartøyets egen sikkerhet til sjøs. Kontrollører vil ved mistanke om at sprengstoff er blitt brukt til høsting i mange tilfeller kunne finne bevis ved nærmere undersøkelse av fangsten eller av død fisk på høstingsfeltet. Utvalget finner derfor ikke at kontrollhensynene er så tungtveiende at forbudet bør videreføres. Forbudet bør derfor etter utvalgets mening fjernes.

10.3.3 Steng- og låssetting

Stengsetting innebærer at villfisk blir stengt inne i en avgrenset bukt eller lignende med tanke på fiske i henhold til forkastregelen for de som har satt ut stenget, eller at fisk oppbevares midlertidig i mærer eller liknende innretninger i sjøen med tanke på senere salg som villfisk. Låssetting innebærer fortøying av slepekast (not), som er en hevdvunnen rett innen særlig pelagisk fiske.

Først ledd i saltvannsfiskeloven § 25 gir notfisker en lovfestet rett til å låssette fangsten ved fortøying av slepekast i land. Rett til å låssette gjelder i prinsippet uavhengig av privat eiendomsrett til grunnen. Bestemmelsen har derfor inntatt vilkår om at rett til låssetting er avhengig av at fortøying skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte og ikke er til fortrengsel for andre. I Ot. prp. nr. 85 (1981-82) s. 33 sies det: ” Avstanden må være så stor at det ikke kan forventes noen sjenanse. Videre må stengsetting ikke hindre vanlig ferdsel eller aktivitet som utøves av beboerne ”. Med bebodd hus menes hus som kan forventes benyttet i den tid stenget vil bli stående.

Mens første ledd innebærer en særrett som kun gjelder ved notfiske, gir annet ledd et generelt forbud mot å drive fiske nærmere enn 100 meter og å ferdes nærmere enn 20 meter fra slepekast eller steng som er fortøyet i land eller oppankret på annen måte. Steng- og låssetting beskyttes således særskilt gjennom ferdsels- og høstingsbegrensninger.

Departementet kan etter tredje ledd fastsette forskrifter om sleping og stengsetting av fisk i sjøen, herunder oppbevaring av fisk og åpning av steng, for å hindre at fisken blir skadet, kvalitetsforringet eller at fisken forurenser eller blir forurenset av omgivelsene. Forskrifter om utøvelse av sleping og stengsetting er ikke gitt, men det er gitt bestemmelser om matkvalitet ved oppbevaring av fisk etter steng- og låssetting i forskrift 14. juni 1996 nr. 667 om kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer kap. 2.

Etter utkast til ny akvakulturlov i Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) s. 54 skal akvakulturbegrepet omfatte enhver behandling av levende marine ressurser med tanke på produksjon. Fôring eller annen behandling av villfisk i steng eller slepekast vil formelt falle inn under definisjonen av akvakultur. Konsesjonskrav for akvakultur er etter loven likevel ikke ment å ramme midlertidig oppbevaring i steng eller slepekast med tanke på senere omsetning av villfisk, og akvakulturloven vil derfor ha unntaksordninger for slik oppbevaring.

Utvalgets vurdering

Notfiskers lovfestede rett til å låssette fangsten ved fortøying av slepekast i land bygger på sedvane og har lange historiske tradisjoner, og låssetting bør derfor være en rett for notfisker når det ikke er til ulempe eller fortrengsel for andre. På samme måte som med havbruk, er det også nødvendig å beskytte oppbevart fisk i steng og not på generelt grunnlag, da disse er fiskers eiendom ved lovlig erverv og utgjør verdier som trenger beskyttelse. Utvalget ønsker således å videreføre saltvannsfiskeloven § 25. Utvalget finner imidlertid at skillet mellom låssetting og stengsetting blir utydelig ved at overskriften i loven kun taler om stengsetting som reguleres i annet og tredje ledd, mens det gis en særlig rett til låssetting i § 25 første ledd. Utvalget foreslår således å endre overskriften til lås- og stengsetting i lovutkastet § 9-4.

10.3.4 Helligdagsfred

Saltvannsfiskeloven § 13 gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om fiske og fangst på eller i tilknytning til helligdager i bestemte områder, for bestemte høstingsvirksomheter eller for bestemte fartøygrupper. Ved lov 1. juni 2000 nr. 26 ble bestemmelsen i § 13 speilvendt ved at det ble gitt en reguleringsfullmakt. Tidligere forelå et generelt forbud mot å drive fiske og fangst fra midnatt til midnatt på helligdager, med kompliserte unntaksregler og ytterligere fullmakt til å fastsette strengere begrensninger fra forbudet. Departementet kan nå gi forskrift om fiske og fangst på helligdager, når det er nødvendig av hensyn til rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av virksomheten. Forskriften vil kunne utformes slik at den ikke skaper ulike konkurranseforhold for ulike fartøygrupper, og slik at utøverne gis muligheter til å møte markedets krav, jf. Ot.prp. nr. 66 (1999-2000). Det er pr. i dag ikke fastsatt en generell forskrift om høsting av viltlevende marine ressurser på helligdager. I enkelte av de årlige reguleringer er det på den annen side fastsatt forbud mot høsting på søn- og helligdager.

Utvalgets vurdering

Spørsmålet om å forby høsting på helligdager ble utredet og sendt på høring så sent som i 1999. Utvalget har vurdert bestemmelsene, og ser ikke behov for å endre dagens rettstilstand som er praktisk, fleksibel og innarbeidet i næringen. Reglene om forbud mot høsting på helligdager gjelder i utgangspunktet bare for høsting i erverv, men regler om forbud mot høsting på helligdager bør ved særlige behov kunne gis for annen høstingsaktivitet omfattet av loven, herunder høsting utenfor erverv. Utvalget foreslår således at bestemmelsen videreføres i lovutkastet § 7-2 med en oppdatert begrepsbruk tilpasset lovens nye virkeområde.