15 Bemerkninger til de enkelte paragrafer

15.1 Kap. I Lovens formål og virkeområde

§ 1-1 Lovens formål

Bestemmelsen er ny og angir lovens formål. ­Utvalgets forslag er drøftet under kap. 2.4.

Formålet ”samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning” må forstås som at bestandene skal nyttes til best mulig samfunns- og næringsutvikling langs kysten. Hva som regnes som samfunnsøkonomisk lønnsomt i forvaltningen av viltlevende marine ressurser er et lovskjønn med politisk innhold som i utgangspunktet bør ligge hos myndighetene. Enkelte grupper, områder eller virksomheter vil dermed etter lovens formål kunne prioriteres når en styrking vil være til gunst for hele eller deler av fellesskapet etter et verdipolitisk skjønn.

Med bærekraftig utnyttelse menes beskatning av viltlevende marine ressurser på en måte og med en hastighet som på sikt ikke fører til en svekkelse av ressursenes evne til reproduksjon. Langsiktig bevaring ivaretas i utgangspunktet gjennom en bærekraftig utnyttelse, men kan også innebære særlige tiltak innenfor rammen av den løpende ressursforvaltningen som er særlig omtalt i lovens kap. II.

§ 1-2 Lovens saklige virkeområde

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 2. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 4.1 flg.

Første ledd slår fast at lovens saklige virkeområde utvides fra aktivitetene fiske og fangst til all utnyttelse av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Med utnyttelse menes tilgang til og uttak av både fysiske ressurser og tilhørende genetisk materiale fra sjø.

Høsting vil være den viktigste form for utnyttelse, som for eksempel tradisjonelt uttak av biomasse til rekreasjon, erverv, konsum, industriell bearbeidelse eller oppmaling. I tillegg forekommer høsting til bruk i anvendt forskningsvirksomhet som bioprospektering eller havforskning. Utnyttelse omfatter også virksomhet som behøver tilgang til ressursene uten uttak, slik som hvalsafari eller visse former for dykking. Tilgang vil imidlertid måtte avgrenses mot vanlig ferdsel og annen virksomhet som utnytter sjøareal uten å ha utnyttelse av viltlevende marine ressurser som siktemål.

Uttrykket ”all utnyttelse” omfatter både hele eller deler av ressursen, slik som biprodukter og marint genetisk materiale. Genetisk materiale defineres som biologisk materiale etter denne lov som inneholder funksjonelle arveenheter. Det er nødvendig å skille mellom fysiske ressurser og det tilhørende genetiske materiale, ettersom genetisk materiale kan trekkes ut i isolerte fragmenter eller reproduseres syntetisk i andre organismer. Ved henvisningen til tilhørende genetisk materiale presiseres at loven kan stille vilkår for tilgangen til informasjon og egenskaper hos hele eller deler av et genetisk materiale som forefinnes isolert, reprodusert eller er trukket ut fra den fysiske ressurs på noen måte. Med begrepet genetisk materiale forutsettes heller ikke at individene lever i fangstøyeblikket. Det er først når forråtnelse har nådd et slikt stadium at ressursen ikke lenger inneholder funksjonelle arveenheter, at ressursen ikke lenger kan sies å omfattes av loven.

Hva som regnes som viltlevende marine ressurser vil bero på en biologisk vurdering av hva som er hjemmehørende i sjø. Viltlevende marine ressurser omfatter i prinsippet all fisk, marine organismer, planter og sjøpattedyr med helt eller delvis tilhold i sjø eller på havbunnen. Bunnfaste (sedentære) arter vil dermed også omfattes i tillegg til arter og organismer som lever i vannsøylen og på overflaten. Dyr som har delvis tilhold i sjø, som sel, øresel og hvalross regnes som sjøpattedyr, og vil derfor omfattes av loven som marine dyr. Landdyr som isbjørn, som tilbringer en del tid i og nær sjøen, vil imidlertid falle utenfor lovens virkeområde. Betegnelsen marin avgrenser videre i biologisk forstand mot vannlevende dyr (akvatiske) som helt eller delvis holder til i ferskvann. Selv om ferskvannslevende fisk også kan leve i brakkvannsområder, vil loven ikke gjelde for slik fisk når disse befinner seg i sjø/brakkvannsområder. For anadrome og katadrome arter vil havressursloven i utgangspunktet ha felles virkeområde med lakse- og innlandsfiskloven, men stedlig begrenset til sjø. Anadrome arter faller i utgangspunktet inn under loven, men fredningen av laksefisk medfører at det ikke vil kunne høstes laksefisk i sjø uten at det er åpnet for slik høsting i medhold av lakse- og innlandsfiskloven § 4.

Med uttrykket ”viltlevende” avgrenses det naturlig mot ressurser i privat eie innenfor virksomheter som havbruk eller havbeite. Privateide levende marine ressurser som er blitt renaturalisert utenfor lokaliteten når gjenfangstretten er opphørt, vil igjen regnes som viltlevende i sjø og omfattes av loven. Viltlevende peker videre hen på ressursene slik de er i sin naturlige form etter naturlig evolusjon. Kultiverte og genmodifiserte organismer omfattes således i utgangspunktet ikke, med mindre de er naturalisert som bestanddel i det marine økosystem.

Det går ingen grense nedad når det gjelder størrelsen på de marine organismer. Loven vil således også omfatte høsting av ukjente arter og mikroorganismer på ethvert havdyp, samt på havbunnen og under denne.

Annet ledd tilsvarer saltvannsfiskeloven § 2 første ledd annet punktum. Kontrollhjemlene kan i utgangspunktet anvendes på aktiviteter i samsvar med lovens virkeområde etter første ledd. Annet ledd går lenger enn første ledd ved at kontrollhjemmelen omfatter en rekke aktiviteter knyttet til utnyttelse som omlasting, levering, landing, transport, oppbevaring og omsetning av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetiske materiale. Forutsetningen er at ovennevnte aktivitet har betydning i forhold til kontroll med høsting. Loven gjelder av den grunn også på det norske fastland i samsvar med virkeområdet etter annet ledd.

For kontrollformål vil loven etter annet ledd gjelde til enhver tid og på ethvert sted så langt den rekker. Akvakulturanlegg og andre virksomheter som i utgangspunktet omfattes av andre lover, vil omfattes av virkeområdet etter annet ledd når formålet er å kontrollere uttak av viltlevende marine ressurser. Kontrolladgangen omfatter all høsting etter loven, men ikke annen utnyttelse som forutsetter tilgang til viltlevende marine ressurser.

Med omlasting menes overføring og transport av fangst fra et fartøy til et annet. Med landing menes ilandføring av fangst med og uten fartøy, herunder levering av hummer fra teiner. Levering omfatter overlevering på land eller låssetting i sjø til mottaker eller oppbevaringssted. Med mottak menes overtagelse av fangsten. Transport omfatter all transport til sjøs og på land som frakter viltlevende marine ressurser. Oppbevaring gjelder all oppbevaring om bord i fartøy, i steng eller på land uansett formål eller sted. Omsetning gjelder all omsetning i ethvert ledd, som omfatter viltlevende marine ressurser.

Tredje ledd tilsvarer saltvannsfiskeloven § 2 tredje ledd. Lovens regulering av ”annen aktivitet” vil gjelde for sikring av høstingsmuligheter etter kap. X og bruk av sjøareal ved annen virksomhet etter § 2-11. Bestemmelser om manøvrering av fartøy og sikring av høstingsmuligheter gis i tilknytning til virksomhetsutøvelse på høstingsfelt, og gjelder all skipstrafikk som påvirker mulighetene for høsting. Øvrige bestemmelser i loven er utformet for å kunne regulere aktiviteter som har utnyttelse av viltlevende marine ressurser som formål, og vil dermed ikke kunne anvendes på annen virksomhet. I formuleringen ”har betydning” må det innfortolkes et umiddelbarhetsprinsipp og en direkte årsakssammenheng.

§ 1-3 Lovens stedlige virkeområde

Bestemmelsen om stedlig virkeområde tilsvarer saltvannsfiskeloven § 1 første og annet ledd. Utvalgets drøftelse av bestemmelsen finnes i kap. 4.5.

Første ledd angir områder hvor loven gis direkte virkning.

Med ”norsk fartøy” forstås skip som omfattes av vilkårene i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten § 1. Jurisdiksjonen omfatter kun registrerte skip, jf. sjøloven § 11. For aktiviteter som foregår fra uregistrerte fartøy, vil loven få anvendelse etter det alminnelige personelle virkeområde etter § 1-4.

Presiseringen av at loven gjelder på ”det norske fastland” er nødvendig, da aktivitetene loven regulerer først og fremst foregår i sjø. Loven får i praksis kun anvendelse på det norske fastland for kontrollformål og i forhold til statlig eiendomsrett til marint genetisk materiale. Bruken av ”det norske fastland” innebærer også at det må treffes særskilt beslutning om å anvende loven på annet norsk landterritorium. Loven kan gjøres gjeldende for norsk landterritorium på Jan Mayen, Svalbard og bilandene i samsvar med § 1-3 annet ledd.

Loven gjelder i norsk sjøterritorium og indre farvann slik disse er fastsatt i lov 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone. Sjøterritoriet omfatter et område på 12 nautiske mil utenfor grunnlinjene, mens de indre farvann omfatter alt farvann innenfor grunnlinjene. Det følger av territorialfarvannsloven § 5 at den også gjelder for sjøterritoriet og de indre farvann ved Svalbard, Jan Mayen, Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land. Hvilke sjøområder ved norsk territorium og biland som omfattes, vil dermed være avhengig av territorialfarvannslovens ikrafttredelse, jf. § 7. Loven har foreløpig trådt i kraft kun for Svalbard og Jan Mayen, i tillegg til det norske fastlandet.

Loven gjelder på norsk kontinentalsokkel, slik den er avgrenset i lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster § 1. Med ”kontinentalsokkelen” menes havbunnen og undergrunnen i de undersjøiske områder som strekker seg ut over norsk sjøterritorium gjennom hele den naturlige forlengelse av landterritoriet til ytterkanten av kontinentalmarginen, men ikke kortere enn 200 nautiske mil fra grunnlinjene som sjøterritoriets bredde er målt fra, likevel ikke utover midtlinjen i forhold til annen stat. Kontinentalsokkelens yttergrense fastsettes etter en særlig folkerettslig prosedyre i henhold til Havrettskonvensjonen art. 76, og denne prosessen er ennå ikke sluttført for Norges del.

Loven gjelder i områder etablert med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone § 1. Med hjemmel i soneloven § 1 er det opprettet særskilte havsoner etter Havrettskonvensjonen kap. V på 200 nautiske mil utenfor grunnlinjene utenfor fastlandet, Jan Mayen og Svalbard (ved forskrift 17. desember 1976 nr. 15 om iverksettelse av Norges økonomiske sone, forskrift 23. mai 1980 nr. 4 om opprettelse av fiskerisonen ved Jan Mayen og forskrift 3. juni 1977 om fiskevernsonen ved Svalbard).

Annet ledd angir landområder hvor loven må gjennomføres særskilt ved kongelig resolusjon.

I annet ledd menes norsk landterritorium på Jan Mayen, Svalbard, Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land. Formålet med en slik utvidelse vil være landkontroll. Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land er underlagt norsk statshøyhet som biland. I hvilken utstrekning andre lover skal gjelde på Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land, bestemmes av Kongen etter lov 27. februar 1930 nr. 3 om Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land § 2. Tilsvarende gjelder for Jan Mayen i medhold av lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen § 2.

§ 1-4 Lovens personelle virkeområde

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 1. Utvalgets drøftelser av lovens personelle virkeområde er beskrevet i kap. 4.5 under beskrivelsen av stedlig jurisdiksjon i områdene.

Begrepet ”rettssubjekter” er benyttet av lovtekniske grunner, og er ment å omfatte enhver utenlandsk eller norsk person, selskap, innretning, sammenslutning mv. som har status som rettssubjekt.

Første ledd fastslår at loven gjelder generelt for norske og utenlandske rettssubjekter innenfor lovens stedlige virkeområde. I enkelte områder gjelder imidlertid traktatpålagte begrensninger for jurisdiksjonen som for eksempel i sjøterritoriet og de indre farvann utenfor Svalbard, der ikke-diskrimineringsprinsippet må respekteres for alle traktatparter når det gjelder retten til næringsutøvelse. I områder opprettet med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone § 1, vil utenlandske rettssubjekter etter Havrettskonvensjonen art. 73 nr. ikke kunne ilegges fengselsstraff for overtredelser begått i sonen, med mindre det foreligger avtale med vedkommende stat om det motsatte.

Annet ledd fastslår at i områder og på fartøy som ikke omfattes av norsk jurisdiksjon etter § 1-3, får loven likevel anvendelse på norske rettssubjekter. Slike områder vil omfatte det åpne hav og områder underlagt andre staters jurisdiksjon. På det åpne hav vil norske rettsubjekter om bord på norsk fartøy være underlagt full norsk jurisdiksjon. I områder og på fartøy underlagt andre staters jurisdiksjon, vil jurisdiksjon over norske rettsubjekter måtte antas i samsvar med den andre statens område- eller flaggstatsjurisdiksjon etter folkeretten.

Tredje ledd fastslår at forskrifter i medhold av loven kun skal gjelde for utenlandske rettsubjekter i områder opprettet med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone § 1, når de uttrykkelig fastslår dette. Tredje ledd er tatt inn for at reguleringer av høsting i norske områder ikke skal få virkning for utenlandske fartøy som er gitt adgang til norsk sone, da reguleringer av utenlandsk aktivitet i slike særlige havsoner normalt fastsettes med hjemmel i lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone. Forslaget til ny havressurslov er likevel ikke til hinder for å regulere utenlandsk aktivitet i slike områder, men forskriftene må da selv angi at de gjelder utenlandsk aktivitet. Påbud og forbud i selve loven vil imidlertid få direkte virkning også for utenlandske rettssubjekter innenfor hele det stedlige virkeområde. I lovforslaget vil dette blant annet gjelde materielle regler om kontroll, erstatning, hensetting og kasting av redskap, plikt til å besvare anrop, aktsomhetsregler på høstingsfelt og utkast av fangst.

§ 1-5 Retten til viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale

Bestemmelsen er ny og fastslår statens eiendomsrett til viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Eiendomsretten gjelder kun mens ressursene befinner seg i ”vill tilstand”. Utvalgets drøftelser av statlig eiendomsrett er inntatt i kap. 6.1.

Med ”viltlevende marine ressurser etter denne lov” menes ressurser som omfattes av lovens saklige og stedlige virkeområde etter §§ 1-2 og 1-3. Med ”ressurser som vokser på privat grunn” menes viltlevende marine ressurser som er bunnfaste (sedentære), eller som på annen måte vedvarende befinner seg på eller er knyttet til grunnen som skjell, musling og lignende.

Marint genetisk materiale tilhører staten uavhengig av om den fysiske ressurs kan erverves etter lovlig adkomst. En patenthaver kan gjennom patentering få eksklusive rettigheter til en bestemt utnyttelse av arvestoff i viltlevende marint genetisk materiale, men ikke til selve arvestoffet. Forutsetningen for den statlige eiendomsrett til marint genetisk materiale er at arvestoffet forefinnes i havet som viltlevende.

§ 1-6 Forvaltningen av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale

Bestemmelsen er ny og angir hensyn forvaltningen kan ta i betraktning ved forvaltningen av viltlevende marine ressurser og tilhørende genetisk materiale. Ordlyden ”forvaltes” referer seg til den helhetlige ressursforvaltningen, og hensynene anses i forhold til enkeltstående forvaltningstiltak som ikke uttømmende, alternative og likeverdige. Hensynene vil ikke alltid kunne forenes, og er i en slik sammenheng i alle tilfeller underlagt lovens overordnede formål.

Føre - var -prinsippet i bokstav a) som må anses som et av de mest grunnleggende internasjonale standarder når det gjelder moderne havressursforvaltning, innebærer at der det foreligger trussel om alvorlig eller uopprettelig skade, skal ikke mangel på full vitenskapelig visshet kunne brukes som begrunnelse for å utsette kostnadseffektive bevaringstiltak, for å hindre miljøforringelse. En nærmere redegjørelse av føre var -prinsippet finnes i kap. 2.2.3.

En økosystembasert tilnærming som nevnt i bokstav b) , innebærer et pålegg til forvaltningen om å ta konsekvensen av at de levende marine ressursene inngår som komponenter i produktive økosystemer og at ressursuttak derfor ikke kan vurderes isolert fra andre forhold i det samme økosystem. En nærmere redegjørelse av en økosystembasert tilnærming foreligger i kap. 2.2.3 og kap. 6.2.

Prinsippet i bokstav c) om optimal utnyttelse tilsier at man skal søke å ta ut ressursene i slik mengde, til den tid, på de steder og for øvrig slik at ressursene på lang sikt gir størst mulig lønnsomhet for fellesskapet. Hva som er en ”hensiktsmessig fordeling av ressursene” vil måtte vurderes i samsvar med lovens formål om samfunnsøkonomisk lønnsom utnyttelse. En nærmere redegjørelse av prinsippene om optimal utnyttelse og hensiktsmessig fordeling av ressursene finnes i ulike deler av kap. 7.

En effektiv kontroll av ressursuttaket som nevnt i bokstav d) , er et sentralt hensyn i forvaltningen av viltlevende marine ressurser. Hensynet er særlig relevant ved anvendelsen av kontrollhjemlene i kap. VIII, XII og XIII og anvendelse av §§ 2-7 og 2-8. En nærmere redegjørelse av kontrollansvaret i loven er gitt i kap. 11 flg.

Kravet i bokstav e) om å bidra til at høsting skjer med redskap og på en måte som reduserer negative virkninger på viltlevende marine ressurser, vil typisk innebære anstrengelser for å redusere mengden uønsket bifangst, uønsket innblanding av yngel eller skade på habitater. En nærmere redegjørelse av hensynene finnes i kap. 2.2.3, 7.11 og 8.1.

Hensynet i bokstav f) om å tilpasse høstingsmønstre til marin verdiskaping, marked og industri, viser konkret til at regler om fordeling og utøvelse av høstingsvirksomhet skal være innrettet mot verdiskaping i hele verdikjeden fra fartøy til mottak. Hensynet må ses i sammenheng med bokstav c) om en optimal utnyttelse og hensiktsmessig fordeling av ressursene. En nærmere redegjørelse av hensynene finnes i ulike deler av kap. 7.

I tilretteleggelse for samfunnsutvikling og kultur langs kysten som fremgår i bokstavg) ligger at kultur, bosetting og levedyktige samfunn i seg selv er samfunnsverdier som skal hensyntas ved fordeling. Bestemmelsen åpner for å positivt særbehandle enkeltgrupper som urfolk og lokale kystsamfunn som er spesielt avhengig av marine ressurser som næringsgrunnlag. En nærmere redegjørelse av hensynene finnes i kap. 3.2, 3.3 og 7.3.

Bestemmelsen i bokstav h) viser til behovet for at en i ressursforvaltningen også ser hen til konkurrerende bruk av havområdene, herunder akvakultur, olje og gass, annen energiproduksjon, skipsfart, rekreasjonsmessig ferdsel, rørledninger og havnevirksomhet mv. i forvaltningen av loven.

Bokstav i) gjør hensynet til en effektiv gjennomføring av Norges folkerettslige forpliktelser til et selvstendig forvaltningshensyn. Bestemmelsen har betydning for de fullmakter og plikter forvaltningen allerede har som følge av de folkerettslige forpliktelser staten har påtatt seg gjennom internasjonal avtale, og synliggjør at den internasjonale utviklingen skal stå sentralt i forvaltningsutøvelsen. En nærmere redegjørelse av hensynene finnes i særlig i kap. 2.2.

Bokstav j) fastslår at forvaltningen skal gi allmennheten adgang og praktisere åpenhet i offentlige beslutningsprosesser. Hensynet harmoniserer med lov 5. september 2003 nr. 31 om rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet. En nærmere redegjørelse finnes i kap. 6.6.

Bokstav k) fastslår at forvaltningen skal bidra til å sikre det materielle grunnlaget for samisk kultur. Med materielt grunnlag for samisk kultur menes et næringsgrunnlag som sikrer opprettholdelse av samisk kultur.

§ 1-7 Forholdet til folkeretten

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 3. Utvalgets drøftelser av innarbeidelse av folkerettslige forpliktelser i loven er beskrevet i kap. 2.2.

Bestemmelsen fastslår at loven gjelder med de begrensninger som følger av folkeretten og overenskomst med fremmed stat. Bestemmelsen tilsvarer i sitt innhold lov 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (straffeprosessloven) § 4. Bestemmelsen gir på samme måte som straffeprosessloven § 4 uttrykk for sektormonisme ved anvendelse av loven. Med sektormonisme menes at folkerettslige forpliktelser generelt gjøres til norsk lov på et avgrenset saksområde. En slik bestemmelse gjør at lovens øvrige regler ikke kan anvendes i strid med folkerettslige forpliktelser, men medfører ikke at en folkerettslig forpliktelse utgjør en selvstendig hjemmel der legalitetsprinsippet etter norsk rett gjør det påkrevd med lovhjemmel. Bestemmelsen medfører således at loven må fortolkes innskrenkende eller settes til side ved uforenlig motstrid med folkeretten.

15.2 Kap. II Beskyttelse av høstingsgrunnlaget

§ 2-1 Områdebeskyttelse

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap 6.4 flg.

Første ledd gir hjemmel til å opprette marine beskyttede områder der høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser er forbudt. Beskyttelse av et område vil kunne skje både av hensyn til enkeltbestander og økosystemets generelle tilstand. Avgrensningen av et sjøområde kan foretas i alle tre dimensjoner og knyttes til vannoverflaten, vannsøylen og havbunnen.

Marine beskyttede områder etter § 2-1 knytter seg til mer langsiktige tiltak med for å bevare og gjenoppbygge ressurser, i motsetning til åpning og lukking av områder som ledd i de årlige reguleringer eller for kortere tidsrom, for eksempel av hensyn til innslag av yngel eller bifangst på høstingsfelt, jf. § 7-1. Områder som kan ha behov for langsiktig beskyttelse mot høsting, prospektering, og inngripende redskapsbruk vil kunne være gyte- og rekrutteringsområder og andre sårbare marine habitater som havfjell, kaldvannskorallrev og andre sensitive undervannsområder.

I medhold av saltvannsfiskeloven er det allerede opprettet fem marine beskyttede områder for å skjerme kaldtvannskorallrevene Iverryggen, Røstrevet, Sularyggen, Tislerrevene og Fjellknausene mot bunntråling. Den foreslåtte § 2-1 vil nå gi en klar hjemmel for ytterligere slike tiltak i fremtiden innenfor rammen av ressursforvaltningen.

Annet ledd gir hjemmel til å gjøre unntak for visse høstingsmetoder eller for visse arter i angitte perioder og områder dersom dette ikke svekker beskyttelsesformålet. Eksempelvis bør det ved beskyttelse av en bunnbiotop kunne tillates pelagisk fiske eller bruk av konvensjonelle redskap som garn, juksa og line, når ikke forhold som vanndybde, fare for skade ved tap av redskap eller andre forhold taler mot det.

§ 2-2 Forbud mot høsting i områder påvirket etter forurensning

Bestemmelsen er ny og gir hjemmel til å fastsette forbud mot høsting i områder og på arter som kan være påvirket av forurensning. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.4.5 om områdebegrensninger, jf. også kap. 5.7 om avgrensning mot matloven.

Begrepet forurensning er nærmere klarlagt i lov 13. mars 1981 nr 6 om vern mot forurensninger og om avfall § 6. Med formuleringen ”begrense høsting” åpnes det for å fastsette et delvis forbud for deler av året når forurensningen er verst, eller at det for eksempel fastsettes kvantumsbegrensninger mv., eventuelt at forbudet begrenses til arter som lettere opptar og beholder forurensning. Lov 19. desember 2003 nr 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) har i § 12 en tilsvarende hjemmel hvor Kongen i forskrift kan fastsette forbud mot fiske og fangst. Havressurslovens bestemmelse vil imidlertid også omfatte høsting av viltlevende marine ressurser som ikke benyttes som næringsmiddel. Kompetansen i lovforslaget er lagt til departementet, slik at reguleringstiltak kan iverksettes raskt ved behov eller som del av de årlige reguleringer.

§ 2-3 Forbud mot bruk av sprengstoff, skytevåpen og gift

Bestemmelsen viderefører deler av saltvannsfiskeloven § 24 og er delvis ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.3.2.

Første ledd forbyr bruk av sprengstoff, skytevåpen og gift ved høsting. Forbudet mot bruk av sprengstoff, skytevåpen og gift gjelder også før også før ressursene høstes, og omfatter eksempelvis bruk av sprengstoff for å skremme fisk inn i bestemte områder, not eller steng. Av hensyn til sjøsikkerheten er det ikke forbudt å ha sprengstoff om bord.

Annet ledd unntar bruk av sprengstoff og skytevåpen ved høsting av sjøpattedyr og større bruskfisk. Sprengstoff vil være nødvendig ved harpunering av hval, mens skytevåpen vil være nødvendig ved høsting av sel og større bruskfisk for å sikre raskest mulig avliving av hensyn til dyrevelferd. Med større bruskfisk menes haiarter som brugde mv. Etter annet ledd annet punktum kan departementet i forskrift fastsette ytterligere unntak fra forbudet i første ledd. Eksempelvis har det tidligere oppstått behov for å benytte harpun ved fangst av størje. Når det gjelder bruk av harpun ved dykking, er forbudet ikke ment å ramme rent mekaniske våpen som benyttes under fritidshøsting. Departementet kan etter annet ledd annet punktum gi nærmere regler om avliving av sjøpattedyr og større bruskarter for å sikre at høstingen skjer i samsvar med dyrevernloven § 9 og andre prinsipper for forsvarlig høsting.

§ 2-4 Forbud mot høsting med trål

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 8. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.4.2

Første ledd forbyr høsting med trål innenfor territorialgrensen utenfor det norske fastland (12 nautiske mil fra grunnlinjene). Territorialfarvannene utenfor Jan Mayen og Svalbard omfattes dermed ikke av forbudet. I første ledd er det gjort unntak for taretrål, reketrål og krepsetrål. Bestemmelsen har tradisjonelt hatt som formål å holde trålfartøy utenfor kystnære farvann, for å skjerme mindre fartøy fra konkurranse på lokale fiskebestander med fartøy som bruker effektiv redskap. I tillegg har trålforbud fått betydning for beskyttelse av det marine høstingsgrunnlag i grunnere farvann langs kysten.

Etter annet ledd kan departementet i forskrift gi unntak fra forbudet innenfor visse områder, for visse tidsperioder eller for høsting med bestemt trålredskap. Annet punktum fastslår at slike unntak kan fastsettes ulikt etter type høstingsredskap, arter, størrelse på fartøyet og anvendelse av fangsten. Enkelte arter kan kun høstes med trål, og annet punktum kan således muliggjøre enkelte former for høsting, som ellers ville vært forbudt.

Trål er i utgangspunktet et aktivt redskap som oppsøker ressursene ved å bli trukket gjennom sjøen eller langs bunnen. Tredje ledd gir departementet kompetanse til eksklusivt å avgjøre hva som skal regnes som trålredskap etter bestemmelsen, og vil dermed også ta høyde for fremtidig redskapsutvikling og høstingsmetoder. Vurderingen av hva som regnes som trålredskap etter § 2-4 kan i prinsippet foretas uavhengig av om redskapet behøver spesiell tillatelse etter kap. III i lov 26. mars 1999 nr 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven).

§ 2-5 Bifangst av fugl, sjøpattedyr mv.

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 2.2.3 og 8.1.

Bestemmelsen gir særskilt hjemmel til å regulere uønsket bifangst. Uønsket bifangst er fangst som ligger utenfor redskapenes tekniske formål, og vil i fiskeriene omfatte alt fra havskilpadder til bruskfisk. Det legges særlig vekt på å hindre unødig tap av fugl og sjøpattedyr. Bestemmelsen legger til grunn et allment hensyn i ressursforvaltningen om at høstingsmetoder og redskapsbruk ikke skal ha unødige negative virkninger på de ressurser som i utgangspunktet ikke er gjenstand for høstingen. Bestemmelser om såkalt uunngåelig bifangst, som normalt vil dreie seg om seleksjon av målart og yngelinnblanding, reguleres av §§ 7-1 og 7-3.

§ 2-6 Ilandføringsplikt

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 11 første og annet ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.5.

Første ledd første punktum lovfester et generelt påbud om å ilandføre fangst som ikke er levedyktig. Ilandføringsplikt for ikke levedyktig fangst gjelder uavhengig av om den er tatt i strid med bestemmelser i eller i medhold av loven eller ikke. Når fangsten ikke er levedyktig, skal fangsten alltid føres i land med mindre det er gjort unntak i medhold av annet ledd annet punktum.

I første ledd annet punktum fastsettes en plikt til straks å slippe levedyktig fangst på sjøen, når fangsten er tatt i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av loven. Er fangsten både lovlig høstet og levedyktig, kan høster velge om fangsten skal slippes eller bringes i land.

Med levedyktig menes at fangsten med sikkerhet anses å ville fortsette å leve etter at den er sluppet i havet. Om fangsten er levedyktig eller ikke, er en skjønnsmessig vurdering. Ofte oppdager ikke høster at deler av fangsten er ulovlig før fangsten er tatt om bord, og det er da som regel for sent å regne fangsten som levedyktig. Dersom fangsten dør kort tid etter at den er sluppet, vil handlingen være i strid med bestemmelsen i første ledd første punktum. Høster vil således måtte legge inn en god sikkerhetsmargin i denne vurderingen. I enkelte fiskerier er det konkrete reguleringsbestemmelser som fastsetter det tidspunkt hvor man ikke lenger lovlig kan slippe en fangst, og som bestemmes ut fra hvor langt i fangstoperasjonen man er kommet.

Etter første ledd tredje punktum kan det fastsettes særskilt forbud mot utkast av fangst. Utkastforbud innebærer at det er forbudt å kaste ut fangsten, uansett om fangsten er levedyktig eller ikke. Fangst som er omfattet av et utkastforbud må således alltid føres i land, i det øyeblikk fangsten er utskilt fra bestanden. Et utkastforbud fastsettes i forskrift for den enkelte art eller bestand, mens ilandføringsplikten i medhold av loven gjelder generelt, i den grad det ikke er gjort unntak fra ilandføringsplikten i medhold av tredje ledd.

Første ledd tredje punktum gir også hjemmel for å forby utkast av biologisk avfall.

I en rekke fiskerier foretas bearbeiding av fangsten om bord i fartøyet. Det kan dreie seg om alt fra sløying og hodekapping, til full produksjon av ferdige konsumprodukter. Biologisk avfall fra slik bearbeiding vil i de fleste tilfeller måtte kastes på havet av rent praktiske hensyn. Hjemmelen sørger for mulighet til å unngå sløsing med biologiske ressurser, når slikt biologisk avfall vil kunne benyttes til produksjon av biprodukter. § 2-6 gjelder i utgangspunktet all høsting, og eventuelle utkastforbud av både fangst og biologisk avfall bør således i forskriften begrenses til ervervsmessig høsting.

Annet ledd første punktum slår fast at ilandføringsplikten etter første ledd første punktum ikke skal gjelde bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr. Bifangst av sjøfugl og sjøpattedyr vil være tungvint og kostnadskrevende å kreve ført i land, og ofte vil det ikke være mulig å omsette eller på annen måte nyttiggjøre seg slik fangst.

Annet ledd annet punktum gir hjemmel til å unnta fangst fra ilandføringsplikten i første ledd første punktum ved forskrift, når ilandføring vil være urimelig av praktiske eller økonomiske grunner. Unntakene vil kunne fastsettes på bakgrunn av fangstens art eller beskaffenhet.

For det første vil unntaket kunne omfatte fangst som er skadet når den kommer om bord, eksempelvis fisk som delvis er blitt spist opp mens den står i garn, eller som er blitt ødelagt under fangstoperasjonen. Slik fisk vil ikke ha kommersiell verdi, og vil tvert i mot medføre en kostnad og et praktisk problem ved at den må tilintetgjøres på forsvarlig måte dersom den bringes til land. For det andre bør fisk og annen fangst som ikke kan omsettes kommersielt kunne unntas. Slik annen fangst vil typisk dreie seg om bifangst av for eksempel maneter, koraller, sjøstjerner og lignende, samt organismer på lavere nivå i næringskjeden. I store trekk vil et slikt unntak omfatte fangst som ikke omfattes av salgslagenes enerett til førstehåndsomsetning i medhold av råfiskloven. For det tredje kan det tenkes unntatt annen uønsket bifangst enn sjøfugl og sjøpattedyr, når det vil være urimelig tungvint eller kostnadskrevende å føre slik fangst i land, eksempelvis bifangst av større bruskfisk som hai eller brugde.

§ 2-6 gjelder all høsting av havets ressurser, hvilket innebærer at for eksempel fiske i rekreasjonsøyemed omfattes. Dersom utkastforbud i forskrift ikke er begrenset til erverv, vil utkast av småfisk eller fiskehoder til måker kunne omfattes av et slikt forbud. Videre kan det oppstå typetilfeller vedrørende ilandføringsplikten, hvor unntakene i forskrift ikke godt nok dekker den praktiske situasjonen, på en måte som medfører at høster pålegges en urimelig tyngende eller uhensiktsmessig ilandføringsplikt. Reglene må således forstås og praktiseres med fornuft i forhold til den enkelte situasjon.

§ 2-7 Tilbakeføring av fangst som er høstet i strid med loven

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven §§ 7 og 11 tredje ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.6.

Første ledd fastslår Havressursfondets eiendomsrett til fangst eller verdien av fangst, når fangsten er høstet i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov eller lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst. Sistnevnte omfatter for eksempel fangst tatt i strid med innholdet i en konsesjon (tillatelse), eller dersom høster mangler tillatelse til å foreta et bestemt ervervsmessig fiske eller benytte bestemt redskap. Fondets eiendomsrett omfatter således all ulovlig fangst, uansett om det dreier seg om merfangst over kvote, fangst i strid med konsesjon eller fangst i strid med regulering. Eiendomsretten er begrenset til den del av fangsten som høster ikke har rett til å beholde etter regulering eller krav om tillatelse. Verdien av fangst er uttrykkelig nevnt, for at det skal være tillatt å realisere fangstens verdi gjennom omsetning, uten at kravet mistes. Fondets eiendomsrett omfatter i slike tilfeller oppnådd bruttoverdi etter at fangsten er omsatt.

Det at slik fangst heretter er Havressursfondets eiendom, i motsetning til ordningen etter saltvannsfiskeloven hvor inndratt fangst tilfalt vedkommende salgsorganisasjon, medfører ingen ytterligere endringer i rettstilstanden.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi vedtak om at fangst eller dennes verdi skal tilbakeføres Havressursfondet. Fangsten er rettslig sett Havressursfondets eiendom i det øyeblikk fangsten oppfyller vilkårene i første ledd, men konstatering av fondets eiendomsrett vil etter annet ledd formelt skje ved offentligrettslig vedtak. Vedtaket erklærer eiendomsovergang fra stat til Havressursfondet, og vedtaksform er benyttet som den enkleste måten å håndheve fondets eiendomsrett på, gjennom å etablere et offentligrettslig krav i ettertid mot den som besitter verdier tilhørende fondet. Departementet kan delegere kompetanse til å gi slikt vedtak til Fiskeridirektoratet, vedkommende salgsorganisasjon eller annen offentlig myndighet som avregner og kontrollerer fangst.

Annet ledd slår fast at beviskravet for å fatte vedtak om tilbakeføring av fangst, er at det er overveiende sannsynlig at fangsten oppfyller ett av kravene i første ledd. Det kreves således noe mer enn sannsynlighetsovervekt. Vilkåret for å konstatere at Havressursfondet er eier av fangsten, er etter første ledd at det objektivt foreligger en overtredelse av fiskeri- eller konsesjonsregelverket. Det følger av første ledd at det er irrelevant for vurderingen om handlingen knyttet til den ulovlige fangst medfører straffansvar. Loven sier dette uttrykkelig for å understreke at det er fondets eiendomsrett som skal konstateres, og ikke overtredelse av en norm eller vurdering av klanderverdighet.

Tredje ledd gir departementet kompetanse til å gi forskrifter om fastsettelse av verdien og vederlag for omkostninger ved ilandføring av utilsiktet fangst. Bestemmelsen må ses i sammenheng med reglene om pliktig ilandføring og eventuelt utkastforbud etter § 2-7. Fangst eller fangstverdi som høster ikke har krav på etter fiskeri- eller konsesjonsregelverket, vil tilfalle Havressursfondet. For å unngå ulovlig utkast og for å dekke reelle omkostninger ved slik pliktig ilandføring, gir tredje ledd hjemmel til å gi vederlag for ilandføringen og fastsette nærmere bestemte beregningsregler.

Fjerde ledd medfører at fangsten eller dennes verdi etter vedtak i medhold av annet ledd, blir å regne som et offentligrettslig krav som er tvangsgrunnlag for utlegg. Kravet kan etter loven motregnes direkte mot senere fangstoppgjør av vedkommende salgsorganisasjon, uten at pengekravsrettens vilkår for motregning må være oppfylt. Med endelig vedtak menes at adgangen til å påklage vedtaket må være uttømt.

§ 2-8 Forbud mot omsetning

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 12. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.7.

Første punktum fastsetter et forbud mot å motta eller omsette fangst som er tatt i strid med bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov. Forbudet retter seg ikke bare mot høster, men mot enhver som mottar eller omsetter ulovlig fangst. Mottak omfatter enhver form for overlevering, herunder gaver uten vederlag. Oppbevaring vil omfatte de situasjoner der mottaker ikke er til stede, men hvor det likevel gis tilgang til oppbevaringsrom.

Overtredelse av forbudet etter første punktum kan få selvstendig strafferettslig betydning, jf. § 13-4. Overtredelse av forbudet har likhetstrekk med strl. § 317. Det er for å straffes intet vilkår om at fangsten må stamme fra en straffbar handling for å rammes av omsetningsforbudet etter § 2-9.

Lovens system tillater omsetning av ulovlig fangst når verdien går inn i Havressursfondet, jf. § 2-7. Annet punktum gir således et unntak fra forbudet i første punktum når omsetningen skjer som Havressursfondets eiendom. Annet punktum vil normalt forutsette at det er skjedd vedtak om eiendomsrett og tilbakeføring av verdien i saken, for at fangsten utad skal fremstå som Havressursfondets eiendom. I praksis vil omsetning av fangsten som Havressursfondets eiendom foregå gjennom salgslagenes avregningssystemer etter at vedtak er fattet. Bestemmelsen åpner likevel for annen lovlig omsetning av fangst som er tatt i strid med lovens bestemmelser, når omsetningen kan sies å foregå som Havressursfondets eiendom. Omsetning vil dermed være tillatt når Havressursfondet medvirker ved salget. Et minstekrav vil her være at fondet på egnet måte er blitt gjort kjent med forholdet og fondets pengekrav i tilknytning til at fangsten omsettes, for at unntaket i annet punktum skal få anvendelse.

§ 2-9 Regulering av virksomhet som undergraver forvaltningstiltak

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskeloven. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 4.3.1.1.

Bestemmelsen gir departementet hjemmel til å forby og gi nærmere bestemmelser om levering av støttetjenester, mottak av fangst og andre aktiviteter som bidrar til å opprettholde virksomhet som undergraver nasjonale og internasjonale forvaltningstiltak. Eksempler på slike tjenester kan være det å levere bunkers til fartøy, frakt av mat og personell, administrering av lønn og annen logistikk antas å ligger innenfor begrepet støttetjenester.

§ 2-10 Forbud mot å etterlate gjenstander i sjøen

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 26. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.3.1.

Første ledd gir et forbud mot å kaste, etterlate eller unødvendig la stå igjen redskaper, fortøyninger og andre gjenstander i sjøen eller på bunnen som kan skade marint liv, hemme utøvelsen av høsting, skade høstingsredskaper eller sette fartøy i fare. Med unødvendig la stå igjen tenkes spesielt på unødvendig hensetting av garn og annen faststående redskap. Hensetting vil alltid være unødvendig når redskap, fortøyninger eller andre utsatte gjenstander ikke skjøttes av høster, eller har et destruktivt formål. Vurderingen må bygge på en relativ aktsomhetsnorm. Første ledd slår også fast at handlingen må utgjøre en viss reell eller potensiell skadeevne i området overfor viltlevende marine ressurser, den generelle utøvelsen av høsting eller sjøsikkerheten.

Annet ledd påbyr den som etterlater, kaster eller hensetter som nevnt i første ledd, å rydde opp og fjerne slike gjenstander. Pålegg om rydding og fjerning kan gis av Fiskeridirektoratet, og utgjør et enkeltvedtak etter forvaltningsloven § 2 b. Det foreligger svært begrenset praksis fra bestemmelsen. Pålegg om opprydding har også hjemmel i forurensningsloven § 7 fjerde ledd og § 37.

Tredje ledd gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å engasjere nødvendig personell, utstyr og tjenester for å rydde området for den ansvarliges regning og risiko, dersom pålegg om opprydding ikke etterkommes. Tredje ledd hjemler iverksettelse av nødvendige opprydningstiltak på selvstendig grunnlag, uavhengig av om pålegget om oppryddingsplikt påklages. Tilsvarende hjemmel om iverksettelse finnes i forurensningsloven § 74. Tredje ledd annet punktum fastslår at utgifter i medhold av første punktum utgjør et direkte tvangsgrunnlag for utlegg i lov.

§ 2-11 Regulering av konkurrerende arealbruk

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 27 og regulerer bruk av sjøareal ved annen virksomhet enn utnyttelse av viltlevende marine ressurser. Utvalgets forslag er drøftet under avgrensningen mot plan- og bygningsloven under kap. 5.8, og i forbindelse med virkeområdet i § 1-2 tredje ledd i kap. 4.3.1.

Bestemmelsen gir adgang til å regulere konkurrerende virksomhet når denne kan medføre skade på gyte- og oppvekstområder eller etablerte høstingsområder slik at utnyttingsmuligheter forringes. Kaste- og låssettingsplasser er uttrykkelig nevnt som omfattet av muligheter for høsting, da retten til å fortøye not eller sette lås tradisjonsmessig er regnet som en del av fisket. Innenfor enkelte områder vil det kunne foreligge rett til å fortøye not eller sette lås etter langvarig sedvanerett.

Regulering av sjøareal til beskyttelse av fiskeoppdrett og algedyrking omfattes ikke. Forvaltningshensynet i § 1-6 g) om at vedtak i medhold av loven skal samsvare med annen virksomhet og konkurrerende interesser vil være relevant og veiledende ved anvendelsen. Kompetansen er lagt til Kongen for å sikre en bred behandling ved eventuelle kryssende interesser, som kan tenkes å oppstå.

Aktiviteter som kan tenkes forbudt er legging av kabler, rørledninger, akvakultur, havneutbygging, skipsfart og annen ferdsel. I fellesrundskriv T-4/96 fra Fiskeri- og kystdepartementet og Miljøverndepartementet nevnes i tillegg utlegging av flytebrygger, oppankring av båter, hensynsløs ferdsel av fritidsbåter i fisketiden, samt utbyggings- og anleggsarbeid.

Dersom hjemmelen til å gi forskrifter etter § 2-11 benyttes av Kongen, vil forskriften innebære en form for områdebeskyttelse som slår gjennom i forhold til eksisterende og etterfølgende planer i annet lovverk.

15.3 Kap. III Forvaltningsmål og reguleringsråd

§ 3-1 Forvaltningsmål

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 6.2 om økosystembasert forvaltning.

Forvaltningsmål er ment å legge til rette for en økosystembasert tilnærming til forvaltningen av de viltlevende marine ressurser og bidra til en synliggjøring av langsiktige prioriteringer og sammenhenger. Forvaltningsmål vil kunne variere fra økosystem til økosystem og vil være førende for kvotefastsettelser og andre reguleringer om gjennomføringen av høstingen. De vil således bidra til å sette årlige reguleringsvedtak inn i mer langsiktige rammer. Forvaltningsmål kan settes for en eller flere bestander generelt, over bestemte tidsrom eller innenfor bestemte områder. Forvaltningsmål kan utgjøre og ta utgangspunkt i ulike indikatorer ved økosystemets tilstand som for eksempel bestanders eller arters biomasse, gytebestand, dødelighet, geografisk utbredelse eller relative balanseforhold artene i imellom.

Forvaltningsmål skal bidra til forutsigbarhet hos næringsutøvere og miljøorganisasjoner, men vil ikke kunne anses for rettslig bindende. Regelen kan heller ikke forstås dit hen at forvaltningen har en plikt til å formulere slike mål. Det vil imidlertid ligge en sterk anmodning om at dette skjer.

§ 3-2 Reguleringsråd

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 10. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.14 om Reguleringsrådet.

Første ledd første punktum gir departementet hjemmel til å oppnevne et råd som skal avgi uttalelse om regulerende bestemmelser (forskrifter) i medhold av loven. Oppnevningen av et Reguleringsråd sikrer rask muntlig behandling av saken, og sørger for at direkte berørte interesseorganisasjoner samles om å avgi konkrete råd til forvaltningen. Det er først og fremst gruppe-, område- og periodefordeling av kvoter som skal diskuteres av rådet, når en totalkvote er fastsatt. Rådet får ingen innflytelse på fastsettelsen av totalkvoten, jf. § 4-1. Ved endringer i reguleringene i løpet av kvoteåret som normalt strekker seg fra 01.01 til 31.12, står forvaltningen etter bestemmelsen i prinsippet fritt til å foreta justeringer i reguleringene på bakgrunn av utviklingen i fisket, avtak i markedet mv. Rådet vil på tross av formuleringen i første ledd annet punktum kunne innkalles dersom det er tale om betydelige endringer i reguleringene.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om sammensetning av Reguleringsrådet. Forvaltningen står ved sammensetning av rådet fritt til å søke særlig rådgivning hos de som er sterkest berørt av reguleringene, uten at dette går på bekostning av andre interesseorganisasjoners rett til kontradiksjon i samsvar med forvaltningsloven § 37. Sammensetningen i Reguleringsrådet kan begrenses til de næringsinteresser, befolkningsinteresser og regionale interesser som sterkest berøres av reguleringene.

Tredje ledd fastslår at rådets behandling kan tre i stedet for skriftlig høring etter forvaltningsloven § 37, når berørte interesseorganisasjoner er gitt anledning til å uttale seg i saken. Ivaretakelse av en forsvarlig høringsfunksjon er et vilkår for at rådets behandling kan tre i stedet for skriftlig høring etter fvl. § 37. Høringsplikten etter fvl. § 37 gir berørte parter rett til å få kjennskap til sakens opplysning og rett til å uttale seg om saken overfor kompetent myndighet i rimelig tid før beslutning fattes. I de tilfeller Rådets behandling skal tre i stedet for en vanlig høringsprosess, må således de nærings-, miljø og øvrige interesseorganisasjoner som berøres, gis rett til å uttale seg om de formelle råd som Rådet gir før beslutning tas. Uttrykket ”organisasjoner hvis interesser særlig berøres” skal ikke forstås innskrenkende. Andre interessenter enn de som er direkte berørt av reguleringene må derfor under prosessen få tilgang til nødvendige opplysninger om saken og gis adgang til å uttale seg til kompetent myndighet i samsvar med forvaltningsloven § 37.

15.4 Kap. IV Fangstmengde og kvoter

§ 4-1 Total- og gruppekvote

Bestemmelsen viderefører deler av saltvannsfiskeloven § 4. Utvalgets forslag til første og annet ledd er drøftet under kap. 7.1, 7.2 og 7.10, mens utvalgets forslag til tredje ledd er drøftet under kap. 7.3 og 7.9.

Første ledd første punktum gir hjemmel til å fastsette en største tillatte fangst (totalkvote) for en bestand eller art. Med uttrykket største tillatte fangst forstås maksimalt tillatt samlet uttak på bestanden eller arten til alle formål (ervervsmessig høsting, bifangst, havforskning, bioprospektering og fritidshøsting mv.). Totalkvote fastsettes innenfor rammen av forhandlingsresultater med andre kyststater eller innenfor nasjonale forvaltningsmål. Det følger allerede av statens generelle forvaltningsansvar at man kan fastsette en slik største tillatte fangst for arter eller bestander som Norge forvalter alene eller sammen med andre stater. Kvoter har tradisjonelt blitt fastsatt i antall tonn, altså en kvantumsangivelse. Høsting av sjøpattedyr har likevel blitt regulert i antall dyr, og det samme gjelder høsting av kongekrabbe. Største tillatte fangst kan derfor også spesifiseres ved andre former for mengdeangivelser, herunder for eksempel ved å regulere antall høstingsdøgn eller i volum. Andre reguleringsformer vil også måtte kunne tenkes dersom dette i fremtiden skulle bli vurdert som hensiktsmessig.

Dersom en slik fastsettelse imidlertid skal ha rettsvirkning i forhold til private rettssubjekter, ved at høsting ut over største tillatte fangst skal være straffbart, må fastsettelsen skje i form av en forskrift med hjemmel i lov. En slik forskrift vil som regel være bygget opp med et forbud mot høsting, og med unntak fra forbudet innenfor fastsatte gruppekvoter, jf. annet ledd, og/eller kvoter på fartøynivå, jf. § 4-3, samt en straffebestemmelse for overtredelse av forskriften/loven.

Første ledd annet punktum fastslår at totalkvote kan begrenses til et nærmere angitt område, uavhengig av artens eller bestandens utbredelse utover det angitte område. Hovedregelen vil være at reguleringsgrensene følger det geografiske utbredelsesområdet for en art eller bestand, men i enkelte tilfeller kan det likevel være riktig å begrense reguleringene til et annet geografisk område for eksempel på grunn av naturlige distriktsmessige skiller, sammenhengen med reguleringen av andre fiskeslag eller av andre årsaker.

Annet ledd gir hjemmel til å opprette og endre grupper (nærmere definerte kretser) og fastsette gruppens kvote for en art eller bestand. Kriteriene for å tilhøre en gruppe angis ikke i loven, og forvaltningen står således fritt til å dele inn aktørene i grupper og undergrupper etter hensiktsmessige kriterier. Såkalte gruppekvoter fastsettes normalt innenfor rammen av totalkvoten fastsatt i medhold av første ledd, og gir anledning til å fastsette ulike reguleringsopplegg for ulike fartøygrupper og å skjerme gruppene fra hverandre. Når det for eksempel gjelder reguleringen av torskefisket nord for 62°N, spenner deltakelsen fra små åpne båter til fabrikkskipene i torsketrålflåten. En deling av totalkvoten i gruppekvoter før man innenfor gruppekvoten fastsetter reguleringer på fartøynivå, er således nødvendig for å kunne komme frem til hensiktsmessige reguleringsformer som er tilpasset den enkelte fartøygruppe. Annet ledd er likevel ikke til hinder for å fastsette en kvote for en angitt gruppe, uten at det er fastsatt totalkvote.

Tredje ledd gir hjemmel til å gi bestemmelser om periodisering eller områdefordeling ved høsting av total- eller gruppekvoten. En periodisering innebærer at en viss andel av en total- eller gruppekvoten settes av for høsting i en viss periode av året. Formålet med dette kan være å spre fisket ut over året, for å legge til rette for tilførsel av råstoff til landindustrien også utenom tradisjonelle høysesonger. Formålet kan også være å ivareta geografiske hensyn, enten av hensyn til fartøysiden eller av hensyn til landindustrien, i høstingen av bestander som vandrer over året. Et eksempel på dette har vært reguleringen av norsk vårgytende sild.

Såkalte ”områdefordelinger” erstatter saltvannsfiskeloven § 4 annet ledd, som gir hjemmel for å sette av en del av totalkvoten av et fiskeslag til fordeling til fartøy som forplikter seg til å levere fangsten for tilvirkning ved landanlegg i bestemte distrikt. Tilvirkningskravet vil imidlertid ikke kunne oppfylles av fartøyeier, bortsett fra i de tilfellene hvor fartøyet er eid av en fiskeindustribedrift. Dette innebærer derfor at fiskereide fartøy og industrieide fartøy vil ha ulike muligheter for å delta i fisket på en slik tilleggskvote, idet fisker vil være avhengig av industrieier for at vilkåret om tilvirkning faktisk blir oppfylt. Formuleringen i saltvannsfiskeloven er derfor endret slik at den skal kunne nyttes til å ivareta regionale hensyn mer generelt og på ulike måter. Det vil måtte bero på politiske beslutninger hvilke prioriteringer som skal gjøres med hjemmel i denne bestemmelsen.

§ 4-2 Kvoter for fartøy

Bestemmelsen erstatter saltvannfiskeloven § 5. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.2.

Første ledd første punktum gir departementet hjemmel til å fastsette fartøy- eller maksimalkvoter i forskrift for bestemte tidsrom eller pr. tur ved fordeling av kvoter til fartøy. Uttrykket ”for bestemte tidsrom” innebærer at kvoter kan fastsettes for andre perioder enn et kalenderår. Det kan være kortere perioder, altså en periode innenfor et kalenderår, det kan være en avvikende 12-måneders periode, altså et reguleringsår som går for eksempel fra september til og med august, eller det kan være lengre perioder enn ett år når den biologiske rådgivningen legger til rette for dette.

Uttrykket ”fartøykvote” henviser vanligvis til en reguleringssituasjon hvor en gruppekvote er fordelt slik at summen av fartøykvotene tilsvarer gruppekvoten. Dette gir med andre ord en stor grad av sikkerhet for at det enkelte fartøyet får fisket den fastsatte kvoten, og omtales i dagligtale gjerne som ”garanterte kvoter”. Uttrykket ”maksimalkvote” henviser derimot til en reguleringssituasjon hvor summen av maksimalkvotene overstiger gruppekvoten, og det må påregnes at fisket dermed kan bli stoppet før alle har fisket den tildelte maksimalkvoten. Dette omtales som en overregulering, og innebærer en større eller mindre grad av konkurranse om kvantum.

Forvaltningens adgang til å fastsette kvoter for fartøy innebærer intet rettslig krav for fartøyeier på å få høste en kvote som blir fastsatt ved årets begynnelse, uansett hvilke ord og uttrykk som er nyttet i reguleringsforskriften. Fartøyet er kun gitt adgang til å inneha en bestemt kvoteposisjon, som innebærer at eieren ved benyttelse av dette fartøyet har dispensasjon fra et kommersielt høstingsforbud i den utstrekning det er gitt kvote for. Fartøyets kvote vil kunne endres i samsvar med endringer i total- og gruppekvoten i løpet av reguleringsåret, og for øvrig som følge av endringer i gruppenes inndeling og fordeling. Som regel vil likevel fartøykvoter som reguleringsform, hvor gruppekvoten er fordelt uten eller bare med en svært liten overregulering, innebære at den enkelte fisker kan planlegge driften med det utgangspunkt at man vil kunne fiske en fartøykvote når som helst i løpet av reguleringsperioden.

Første ledd annet punktum gir hjemmel til å fastsette fartøyets kvote for en enkelt bestand, hvilket innebærer at det samme fartøy kan ha kvoter på flere bestander som avregnes enkeltvis. Annet punktum gir også hjemmel til å fastsette en kvote samlet for flere bestander (samlekvote) som avregnes samlet mot fartøyets kvote etter gitte beregningsfaktorer - eksempelvis samlekvote for torsk, sei og hyse. Fartøyets kvote kan videre begrenses til å gjelde kun for visse områder, hvilket normalt vil iverksettes når en total- eller gruppekvote er begrenset til et område i medhold av § 4-1, tredje ledd.

Kvoter for fartøy kan også fastsettes uten at det først er fastsatt total- og/eller gruppekvoter i medhold av § 4-1. Det kan tenkes tilfeller hvor forvaltningen ønsker å begrense uttaket gjennom kvoter for deltakende fartøy, for bestemte perioder eller pr. tur, uten at den har tilstrekkelig grunnlag for å fastsette en totalkvote. Bakgrunnen kan være biologisk - eller det kan gis kvoter av markedshensyn.

Annet ledd gir hjemmel til å fastsette fartøyenes kvoter i kvantum, antall individer eller i antall høstingsdøgn. Tilsvarende hjemmel er gitt for total- og gruppekvote, men for fartøyers kvote innebærer hjemmelen at selv om en total- eller gruppekvote er angitt i eksempelvis kvantum, vil det enkelte fartøy kunne tildeles kvote i antall høstingsdøgn. Det motsatte tilfelle kan også tenkes.

§ 4-3 Tildeling av kvoter

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannfiskeloven, og regulerer hva eller hvem kvoter kan tildeles til, når en total- eller gruppekvote i medhold av § 4-1 skal fordeles på ”individnivå”. Utvalgets forslag er hovedsaklig drøftet under kap. 7.2.

Første ledd angir hovedregelen om at kvoter etter § 4-3 kan tildeles fartøy som har ervervstillatelse og adgang til å delta i høstingsvirksomhet etter reglene gitt i eller i medhold av lov 26. mars nr. 15 1999 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven). Tradisjonelt er det fiskefartøy som er subjekt for kvotetildeling og i prinsippet er det kun fartøy som det er gitt ervervstillatelse for og som har adgang til å delta i vedkommende høstingsvirksomhet i henhold til reglene i deltakerloven, som det kan tildeles kvote for. Det er deltakerloven som regulerer adgangen til å utøve ervervsmessig fiske eller fangst, og som enten direkte i loven eller gjennom fullmaktsbestemmelser stiller krav om ytterligere tillatelse (konsesjon for spesiell redskap eller deltakeradgang) for å delta i visse høstingsvirksomheter.

Annet ledd er nytt i forhold til saltvannsfiskeloven ved at kvote også kan fordeles direkte til industribedrift som driver bearbeiding av viltlevende marine ressurser. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.2.4. Bestemmelsen bygger på en prøveordning som Fiskeri- og kystdepartementet iverksatte fra 2004 hvor industribedrifter som eier egne trålfartøy i visse tilfeller kan få adgang til å fordele kvoten på kystfartøy i stedet for å fiske den med trålfartøyet. Hensikten er å effektivisere driften for industribedriften og legge til rette for at dens kapital kan nyttes på mer hensiktsmessige måter enn til investeringer i fartøy, gitt at kystflåten fortsatt har overkapasitet og således kan høste slike kvoter uten ekstra investeringer.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel til å fordele kvoter til person eller foretak, når merkeregistrert fiske- og fangstfartøy ikke benyttes i kommersiell høstingsvirksomhet. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.17. Det er ikke all kommersiell høstingsvirksomhet i dag som er basert på bruk av merkeregistrert fiske- og fangstfartøy, jf. for eksempel dykking etter kråkeboller. Som en følge av det utvidede virkeområdet for havressursloven i forhold til saltvannsfiskeloven, kan man se for seg at flere typer høstingsvirksomhet kan bli basert på bruk av andre typer driftsmiddel enn tradisjonelle fiskefartøy. Bestemmelsen er ment å fange opp disse tilfeller. Fordeling direkte til person eller foretak vil innebære at man ikke like enkelt kan holde oversikt over kvotetildelingen og føre kontroll med aktiviteten, som når fordelingen er basert på fartøy som er registrert i henhold til reglene i deltakerloven kap. V. I tredje ledd annet punktum er det derfor forutsatt at slik fordeling til person eller foretak vil bli gjort avhengig av at vedkommende registrerer seg i et eget register over hvem som driver den aktuelle høstingsvirksomheten. Hjemmel til å opprette et særskilt register for kontrollformål ved siden av merkeregisteret for fiske- og fangstfartøy, er gitt i § 14-2.

Fjerde ledd gir hjemmel til å fordele kvote til utdanningsinstitusjon som er offentlig godkjent. Bestemmelsen er ny, da såkalte skolekvoter tidligere ble tildelt i medhold av bestemmelsen om praktiske fiskeforsøk. Det tas likevel ikke sikte på noen realitetsendring. Utvalgets forslag er drøftet i kap. 7.16.3. Formålet med bestemmelsen er at utdanningsinstitusjoner med undervisning innenfor fiskeri- eller annen marin utdannelse skal få tildelt kvote til bruk i undervisningen, men bestemmelsen er i prinsippet ikke begrenset til fiskeri- eller marinfaglige studieretninger. Undervisningsinstitusjonen kan benytte eget fartøy eller leie fartøy som det er gitt ervervstillatelse for.

§ 4-4 Spesielle kvoteordninger

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 5a. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.8. Det er foretatt en viss forenkling av ordlyden, men dette er ikke ment å innebære noen realitetsendringer med hensyn til hvilke typer kvoteordninger som kan fastsettes eller hvilke fartøygrupper som er omfattet av bestemmelsen. Det vises derfor til tidligere forarbeider til bestemmelsen, sist Ot. prp. nr. 39 (2000-2001).

15.5 Kap. V Marin bioprospektering og utnyttelse av marine genressurser

§ 5-1 Tillatelse til marin bioprospektering

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 4.2 flg.

Første ledd gir en regel om at uttak og undersøkelse i sjø som ledd i marin bioprospektering må ha tillatelse fra Fiskeridirektoratet for å være tillatt. Formålet med å kreve tillatelse for marin bioprospektering er å sikre kontroll med kommersielle ressursuttak og leteaktiviteter i sjø. Med marin bioprospektering forstås formålsrettet leting etter naturstoffer i marint genetisk materiale med sikte på senere systematisk utprøving av materialets genetiske egenskaper for kommersiell utnyttelse. Bestemmelsen i første ledd gjelder for slik leting og uttak i sjø, i samsvar med lovens virkeområde. Tillatelse til bioprospektering i sjø vil være nødvendig uansett om uttaket skjer med fritidsfiskeredskap som nevnt i § 6-1, eller ved hjelp av merkeregistrert høstingsfartøy. Grensen mellom bioprospektering og vanlig høstingsvirksomhet vil bero på en konkret vurdering, hvor formålet med virksomheten, og ikke omfanget, blir avgjørende. Fiskeridirektoratet kan i en tillatelse bestemme maksimalt mengdeuttak eller innsats for bioprospekteringen. Utprøving av marint genetisk materiale, som allerede er lovlig høstet og brakt i land for andre formål, omsatt eller som finnes i private samlinger behøver ikke tillatelse etter § 5-1, men utnyttelsen vil på generelt grunnlag kunne omfattes av § 5-3, tredje ledd. All bioprospektering er for øvrig forutsatt innmeldt til offentlig myndighet i medhold av forslag til ny naturmangfoldlov § 58.

Kriteriet om kommersiell utnyttelse avgrenser marin bioprospektering mot vitenskapelig havforskning som ikke har et kommersielt formål og som i dag for utenlandske aktørers vedkommende reguleres av forskrift om utenlandsk vitenskapelig havforskning i Norges indre farvann, sjøterritorium, økonomiske sone og på kontinentalsokkelen, (jf. forskrift 30. mars 2001 nr. 360). Havforskning på viltlevende marine ressurser som ikke har et kommersielt formål reguleres av § 6 - 2 for norske rettsubjekter. For utenlandske kommersielle søkere vil tillatelse være avhengig av at det kan gis dispensasjon fra utnyttelsesforbud i lov 17. desember nr. 91 1976 om Norges økonomiske sone og lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann. Tillatelse til bioprospektering i sjø kan gjøres avhengig av vederlag, jf. § 5-3.

Første ledd annet punktum gir departementet kompetanse til å gi nærmere forskrifter om hva en søknad må inneholde. Hjemmelen kan benyttes til å fastsette krav om opplysninger som blant annet formålet med prospekteringen, hvilke arter som skal tas ut, hvilke områder og dybder prospekteringen skal foregå i, tidspunkt og varigheten av prospekteringen, redskap og utstyr som skal benyttes, forventet mengdeuttak, samt deltagere og eiersammensetning i prospektet. Videre kan det også ved spørsmål om større uttak eller ved uttak av sårbare arter, fastsettes krav om konsekvensanalyse av bioprospekteringens virkninger for havmiljøet og berørte høstingsvirksomheter for søkerens regning.

§ 5-2 Gjennomføring av marin bioprospektering

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 4.2.

Første ledd fastslår at lovens generelle regler får generell anvendelse på marin bioprospektering så langt de passer. Generelt utformede forskrifter som høstingsforbud på arter eller fastsatte områdebeskyttelser, gjelder således også marin bioprospektering, når det er helt åpenbart at de bør få anvendelse utfra bestemmelsens formål og virkeområde.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter for bioprospektering i norske farvann, og gir hjemmel til å gi konkrete regler for utøvelsen av både leting og uttak, eksempelvis for bruk av leteinnretninger, måleinstrumenter og undervannsfarkost. Slike utøvelsesregler kan fastsettes generelt, eller for nærmere bestemte områder og ved uttak av bestemte arter.

Annet ledd gir samtidig departementet hjemmel til i forskrift å tillate leting og innsamling for søker uten hensyn til begrensninger i eller i medhold av havressursloven. Eksempelvis vil tillatelse etter § 5-2 kunne dispensere fra forbud mot utnyttelse av bunnfaste (sedentære) arter eller fastsatte trålforbud i medhold av havressursloven.

§ 5-3 Fordeler av utnyttelse av marint genetisk materiale

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 4.2.

Første ledd gir hjemmel til å sette vilkår ved tillatelse etter § 5-1 om at en andel av overskuddet av eller andre fordeler fra utnyttelse av norsk marint genetisk materiale skal tilfalle staten. Ved anvendelsen av hjemmelen, vil en ta hensyn til internasjonal praksis for beregning og fordeling av overskudd av eller andre fordeler fra utnyttelse av genressurser. Slike vilkår for tillatelse kan og bør nedfelles som avtale med utenlandske aktører, da avtaler normalt vil kunne håndheves overfor søker i andre staters rettssystemer, uavhengig av rekkevidden til norske lovregler.

Med bruken av uttrykket overskudd forutsettes at utnyttelsen har resultert i kommersiell gevinst. En andel av overskuddet fra utnyttelse av norsk marint genetisk materiale kan innebære rett til å kreve royalties av patenter, eller kreve en engangs eller løpende avgift for å kunne fortsette å bruke genressursen kommersielt. Andre fordeler vil innebære tilgang til kunnskap og relevant informasjon fra utnyttelsen. Beregningen av andelen vil være avhengig av hvor sentral den norske genressursen er i utnyttelsen (produktet) i forhold til andre virkestoffer. Med utenlandske aktører kan det også inngås avtale om gjensidig utveksling av tilgang til genetiske ressurser. Norsk marint genetisk materiale omfatter materiale innenfor norsk jurisdiksjon, jf. merknadene til § 1-5.

En tillatelse til å lete etter og utnytte marine genressurser gjelder kun for søker, og rett etter tillatelse og avtale skal ikke kunne benyttes av tredjemann, slik at informert samtykke omgås. Annet ledd gir således hjemmel til å ansvarliggjøre den som overfører genetisk materiale og resultater til tredjemann.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å bestemme at en andel av overskudd eller andre fordeler skal tilfalle staten, når staten ikke har gitt tillatelse til å utnytte norsk marint genetisk materiale. Bestemmelsen kan gis anvendelse på all etterfølgende utnyttelse av norsk marint genetisk materiale, som allerede er lovlig høstet og brakt i land for andre formål, omsatt eller som finnes i private samlinger. Tredje ledd gir således hjemmel til å gjøre videre utnyttelse av norsk marint genetisk materiale betinget av at staten blir tilstått en andel av overskuddet av eller andre fordeler fra utnyttelsen.

15.6 Kap. VI Høsting utenfor erverv

§ 6-1 Høsting fra land eller med fartøy som ikke er merkeregistrert

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 4a. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.16.2

Bestemmelsen tar sikte på å regulere fritidsfiske og annen høsting som ikke behøver ervervstillatelse i medhold av deltakerloven, jf. deltakerloven § 3. Hovedvirkeområdet til bestemmelsen er høsting på fritiden til eget konsum og i rekreasjonsøyemed utenfor erverv. Høsting med mer effektiv redskap enn fastsatt i bestemmelsen er dermed kun tillatt for yrkesfiskere med merkeregistrert fartøy i samsvar med deltakerlovens krav om tillatelser og registrering. Det er likevel ikke forbudt å omsette fangst tatt i medhold av bestemmelsen, med mindre det er gitt omsetningsforbud eller begrensninger i medhold av tredje ledd.

Første ledd innebærer et uttrykkelig forbud mot at fritidsfiskere høster med annen redskap og i større mengde enn den som er angitt. Ovennevnte fire redskapskategorier kan imidlertid kombineres i den oppgitte mengde. Yrkesfisker eller eier av merkeregistrert fiskefartøy vil være underlagt redskapsbegrensningene i § 6-1 når vedkommende driver høsting fra land eller fra et fartøy som ikke er merkeregistrert. Uansett hvor mange personer som befinner seg i ett fartøy, kan det ikke høstes med større samlet redskapsmengde enn det som er nevnt i loven.

Landnot som i utgangspunktet ikke er et tillatt redskap i fritids- og turistfiske, benyttes enkelte steder til fritidsfiske fra land. Departementet er derfor i annet ledd gitt en adgang til å dispensere for bruk av landnot.

Tredje ledd gir likevel departementet hjemmel til å fastsette kvantums- og områdebegrensninger spesielt for høsting utenfor erverv. Dersom det er særlig grunn til å beskytte enkelte bestander også mot fritidshøsting i enkelte områder, gir tredje ledd hjemmel til å forby eller begrense uttak av bestanden, som foregår i medhold av bestemmelsen her. Tredje ledd gir også hjemmel til å fastsette begrensninger i og forbud mot omsetning av fangst tatt i medhold av bestemmelsen her. Slike omsetningsbegrensninger eller forbud kan være aktuelt, når det foregår systematisk og regelmessig høsting som antar karakter av ervervsvirksomhet.

Fjerde ledd henviser til de særskilte begrensninger for utenlandske rettssubjekter i lov 17. juni 1966 nr. 19 om utlendingers forbud mot å drive fiske m.v. i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven) § 3. Loven forbyr all fangst og fiske i Norges territorialfarvann med unntak av sportsfiske med håndredskap, for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger. Fiskeriforbudsloven § 3 vil gjelde tilsvarende for utenlandske rettssubjekter i Norges økonomiske sone, jf. lov 17. desember nr. 91 1976 om Norges økonomiske sone § 3, med mindre det er gitt tillatelse til utnyttelse i medhold av soneloven § 3 annet ledd. Utenlandske rettssubjekter er utenlandske borgere som ikke er bosatt i Norge.

Femte ledd slår fast at lovens øvrige bestemmelser får anvendelse på høsting utenfor erverv så langt de passer. Dette vil kun gjelde for de bestemmelser som helt åpenbart bør få anvendelse for høsting utenfor erverv, hvor vurderingen må ta utgangspunkt i bestemmelsens formål og virkeområde.

§ 6-2 Havforskning og praktiske redskapsforsøk

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 2 fjerde ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 6.5, 7.16.4. og kap. 7.16.1.

Første ledd gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å tillate havforskning og praktiske redskapsforsøk uten hensyn til bestemmelsene gitt i eller i medhold av loven her eller i annen lovgivning.

Bestemmelsen vil for norsk havforskning kunne gi dispensasjon fra reguleringer og annen lovgivning for både ressursforskning og såkalt vitenskapelig havforskning (grunnforskning).  For utlendingers del vil imidlertid grunnforskning i norske jurisdiksjonsområder reguleres av forskrift om utenlandsk vitenskapelig havforskning i Norges indre farvann, sjøterritorium, økonomiske sone og på kontinentalsokkelen, (jf. forskrift 30. mars 2001 nr. 360). Grunnforskning i regi av utenlandske forskningsinstitusjoner og universiteter med kunnskapsbaserte formål vil kunne gjennomføres uten tillatelse etter § 6-2, når det er søkt og innvilget slik tillatelse til dette av Fiskeridirektoratet i samsvar med ovennevnte forskrift om utenlandsk vitenskapelig havforskning. Det er ingen plikt til å tillate utenlandsk ressursforskning i norske farvann – men i prinsippet kan dette tillates etter ordlyden i § 6-2. Som det fremgår av § 2 i forskningsforskriften kan også forskningsaktivitet i norske farvann følge direkte av særskilte internasjonale avtaler – slik tilfellet for eksempel er med forskningssamarbeidet under Den blandete norsk - russiske fiskerikommisjon.

Praktiske fiskeforsøk kan ha et kommersielt formål, som for eksempel utvikling av redskap med tanke på produksjon og omsetning. Imidlertid skal praktiske fiskeforsøk ha teknisk utprøving av redskap og utstyr som formål, og ikke fangst med tanke på omsetning.

Tillatelse til havforskning og praktiske redskapsforsøk vil gi dispensasjon fra forbud fastsatt i eller i medhold av denne lov eller annen lovgivning, slik at uttaket likevel vil være lovlig i henhold til tillatelsen. Tillatelsen må således angi hvilke lov- eller forskriftsbestemmelser som tillatelsen gir dispensasjon for. I medhold av denne lov vil det være aktuelt å dispensere fra forskriftsbestemt forbud mot utnyttelse av bunnfaste (sedentære) arter. Med annen lovgivning tenkes først og fremst på forskrift om utenlandsk vitenskapelig havforskning i Norges indre farvann, sjøterritorium, økonomiske sone og på kontinentalsokkelen.

Lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) har i § 3 annet ledd unntatt fra loven havforskning og praktiske fiskeforsøk som utføres i medhold av denne bestemmelse, slik at lovens krav om tillatelser ikke får anvendelse på slik virksomhet. Utrykket vitenskapelige undersøkelser, som benyttes i deltakerloven, innebærer likevel ingen meningsforskjell i forhold til uttrykket havforskning i denne lov.

Annet ledd fastslår at det er departementet som avgjør hva som regnes som havforskning og praktiske fiskeforsøk. Det legges dermed opp til at forståelsen av når hjemmelen får anvendelse tilligger forvaltningen eksklusivt.

Tredje ledd slår fast at lovens øvrige bestemmelser får anvendelse så langt de passer for havforskning og praktiske redskapsforsøk. Se for øvrig merknadene til § 5-2 første ledd og § 6-1 femte ledd.

15.7 Kap. VII Høstingsmønster

§ 7-1 Gjennomføring av høsting

Bestemmelsen viderefører deler av saltvannfiskeloven § 4, og gir hjemmel til å regulere en del praktiske forhold omkring høstingen (utøvelsesregler). Bestemmelsene skal sammen med øvrige bestemmelser i medhold av kapittel VII, bidra til et hensiktsmessig og oversiktlig høstingsmønster.

I medhold av bokstav a kan det fastsettes regler om tidsrom for høsting og tidspunkt for utseiling til høstingsfeltet. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.4.4 og 8.4.5. Det vil variere fra fiskeri til fiskeri hvorvidt det er behov for denne type bestemmelser, som også vil kunne ha noe ulik begrunnelse. Regulering av ”tidsrom for høsting”, herunder å fastsette åpningsdato for et fiskeri, kan for eksempel ha en markedsmessig begrunnelse, idet man ønsker å sikre at høstingen av en begrenset kvote faller sammen med gunstige avsetningsforhold for fangsten. Dette kan skyldes sesongvariasjoner for høstingen av andre fiskeslag som konkurrerer på samme marked. Reguleringen kan også ha en biologisk begrunnelse, ved at man stenger for høsting for eksempel i gyteperioden.

Regulering av ”tidspunkt for utseiling” vil som regel ha en annerledes type begrunnelse. I enkelte fiskerier har man behov for på et tidspunkt å få oversikt over hvor mange fartøy som deltar i dette fisket, slik at man kan tilpasse reguleringen for å sikre at hele kvoten blir tatt. Dette gjøres for eksempel ved å øke overreguleringen mot slutten av et sesongfiske. Det er med andre ord først og fremst hensynet til de øvrige deltakende fartøy som ligger til grunn for denne type bestemmelser.

I medhold av bokstav b vil det kunne fastsettes forbud mot høsting i visse områder, av visse arter eller med visse redskap. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.4.5 . Dette er ment å være midlertidige, kortvarige eller sesongbaserte stengninger som er begrunnet i hensynet til et godt høstingsmønster.

Bokstav b gir videre hjemmel for å fastsette forbud mot høsting av visse arter. For eksempel har høstingen av lodde i Barentshavet i perioder vært forbudt, på grunn av bestandssituasjonen. Forbudet kan imidlertid også begrenses til visse områder, dersom den biologiske rådgivningen tilsier det.

Det tredje alternativet i bokstav b er forbud mot høsting med visse redskap. Tradisjonelt har man hatt enkelte slike redskapsforbud, dersom et bestemt redskapet bidra til et uheldig høstingsmønster eller av andre grunner bør forbys. Forbudet mot høsting av torsk og hyse med not er et eksempler på slike forbud.

Alternativene i a og b kan kombineres slik at forbudet mot høsting med visse redskap kan gjelde generelt, ved høsting av visse arter, i visse områder eller ved høsting av visse arter i enkelte områder.

I medhold av bokstav c vil det kunne fastsettes regler om bruk og røkting av redskap og andre innretninger i forbindelse med høstingen. Det er særlig regler om bruk og røkting av garn som er aktuelt. Slike regler skal forhindre at den enkelte driver med større garnmengder enn hva en forsvarlig klarer å røkte.

I medhold av bokstav d vil det kunne fastsettes regler om maksimal- eller minstemål. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.2.2 og 8.2.3. Dagens lovbestemmelse i saltvannsfiskeloven § 4 første ledd bokstav c gir bare hjemmel for å fastsette minstemål og minstevekt. Det vil også i fremtiden være slik at regler om minstemål vil være det mest anvendte redskap i arbeidet for å etablere et godt høstingsmønster. Slike minstemål er fastsatt for de aller fleste artene som høstes i noe omfang. Det kan imidlertid også være hensiktsmessig at loven gir hjemmel for å fastsette maksimalmål.

Det gis i bokstav d også hjemmel til å regulere høstingen av hann- eller hunnindivider. Dette har vært aktuelt for krabber og krepsdyr, og reguleringen av kongekrabbe er basert på at det bare skal høstes hannkrabber. Også denne type regulering vil ha som begrunnelse at man vil etablere et høstingsmønster som tjener utviklingen av bestanden.

I medhold av bokstav e vil det kunne gis regler om tillatt bifangst. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.1. Det er store variasjoner, både fra område til område og gjennom året, når det gjelder i hvilken grad et fiske kan foregå utelukkende på målarten eller hvor mye innblanding man får av andre fiskeslag. For å unngå at slike fiskerier utgjør en uheldig belastning på de artene som tas som bifangst, er det fastsatt en rekke regler om hvor stor innblanding av ulike fiskeslag som er tillatt som bifangst. Disse reglene er dels fastsatt som permanente forskrifter, men har også i enkelte tilfeller blitt fastsatt i de årlige reguleringsforskriftene.

Bifangst ut over det tillatte vil være fangst som er høstet i strid med loven, og vil bli Havressursfondets eiendom uten hensyn til om forholdet medfører straffeansvar, jf. lovutkastet § 2-7. Dersom det for eksempel er tillatt å ha 10% innblanding av et visst fiskeslag, men det i en fangst viser seg å være 26%, så tilfaller differansen mellom faktisk og lovlig innblanding Havressursfondet. Dersom den arten som det bare er tillatt å ta som bifangst utgjør mer enn 50% av fangsten, har dette i forvaltningspraksis blitt regnet som et faktisk direktefiske på vedkommende art. Dersom slikt direktefiske ikke er lovlig, for eksempel på grunn av redskapstypen som er nyttet eller maskevidden i redskapet, har hele verdien av fangst av denne arten i slike tilfeller blitt inndratt. Man har altså ikke fått beholde den lovlige bifangstprosenten i disse tilfellene.

Eksisterende regler om bifangst og forvaltningspraksis rundt inndragning vil kunne videreføres med hjemmel i lovutkastet bokstav e og § 2-7.

§ 7-2 Høsting på helligdager

Bestemmelsen tilsvarer saltvannsfiskeloven § 13. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.3.4.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi forbud mot høsting i erverv i tilknytning til helligdager i bestemte områder eller for bestemte høstingsvirksomheter eller fartøygrupper, og for øvrig regulere slik høsting på helligdager. Som helligdag regnes også vanlige søndager, jf. lov 24. februar 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred § 2 a). Bestemmelsen i første ledd gjelder kun for ervervsmessig høsting, og det listes opp tre hensyn som kan tas for regulering av høsting på helligdager. Alternativet i bokstav a), en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse av høstingen, vil kunne benyttes dersom det er konkurransemessige eller markedsmessige grunner til å avvikle eller begrense høsting på helligdager. Intensive og sesongavhengige fiskerier som for eksempel Lofot-fisket vil være situasjoner hvor det kan være rasjonelt og hensiktsmessig å legge inn pauser i den ervervsmessige høstingsvirksomhet. Alternativet i bokstav b) den alminnelige helligdagsfred, åpner for å begrense fisket under eksempelvis høytider som jul og påske. Alternativet i bokstav c) åpner for å begrense høsting på helligdager av hensyn til andre særlige omstendigheter, og det kan her også tas rene ressursmessige hensyn, som at bestandene drar fordel av stans i høstingen på helligdager.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å forby høsting etter § 6-1 når det i utvalgsområder og der det er foretatt havdeling er bestemmelser om helligdagsfred i medhold av første ledd. I utvalgsområder og der det er foretatt havdeling vil det gjerne bedrives intensiv høsting med mange aktører, slik at det oppstår et konkurranseforhold mellom fartøyene mens et fiske eller annen høstingsvirksomhet avvikles. For å forhindre skjult næringsfiske med begrenset redskap under felles helligdagsfredning i slike områder, er det her gitt hjemmel til å forby all høsting på helligdager som skjer i medhold av bestemmelsen i § 6-1.

§ 7-3 Utforming av redskap

Bestemmelsen viderefører deler av saltvannsfiskeloven § 4, og gir hjemmel for å gi forskrifter om utforming og merking av redskap og andre innretninger som brukes i forbindelse med høstingen. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.2.4, 8.2.5 og 10.3.1.

Det finnes en lang rekke regler om utforming av redskap. Disse reglene skal sikre at garn, trål osv. velger ut og sorterer fangst på ønsket måte (seleksjon). Regler om minste tillatte maskevidde skal for eksempel medvirke til at man ikke tar fisk under minstemålet, og regler om bruk av skillerist i reketrålfisket skal medvirke til at man ikke tar fisk som bifangst under reketråling.

I tillegg til regler om utformingen av selve redskapen, gir lovutkastet § 7-3 også hjemmel for å gi regler om utforming av andre innretninger som brukes i forbindelse med høstingen. Dette kan være for eksempel såkalte rundstropper som brukes ved trålfiske, og som ved ulike monteringsmåter kan påvirke trålens seleksjon. Begrepet ”andre innretninger” kan favne vidt og er ment å fange opp redskapsutviklingen fremover.

Lovutkastet § 7-3 regulerer utformingen av redskap og andre innretninger, mens § 7-1 bokstav c gir hjemmel for å regulere hvordan disse skal brukes. De to bestemmelsene må således sees i sammenheng.

§ 7-4 Havdeling mellom fartøy- eller redskapsgrupper

Bestemmelsen viderefører deler av saltvannsfiskeloven § 4 samt § 8a, og gir hjemmel for å fastsette regler om havdeling mellom ulike fartøy- eller redskapsgrupper. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.4.1-8.4.3.

Første ledd gir departementet hjemmel til å foreta havdeling mellom fartøygrupper og bestemme hvor mange fartøy fra forskjellige grupper som kan høste samtidig i de tildelte havområder. Disse gruppene behøver ikke være sammenfallende med reguleringsgruppene i medhold av kvotebestemmelsene i kapittel 4. Regler om havdeling vil kunne definere fartøy- og redskapsgrupper som er hensiktsmessige i forhold til det som er formålet i det enkelte tilfellet når man skal fastsette slike regler.

Bestemmelsen er nøytral i forhold til formålet, og vil kunne nyttes som hjemmel i alle de tilfeller hvor det oppstår behov for havdeling mellom ulike grupper eller regler som stenger en gruppe ute fra visse definerte områder.

Formålet kan for eksempel være behovet for å ”dele hav” mellom større fartøy og mindre fartøy, som ellers rett og slett ville kunne bli stengt ute fra feltet på grunn av de store redskapsmengdene større fartøy gjerne nytter når man fisker med passive redskap. Et eksempel på dette er gjeldende regler om hvor nært kysten man kan drive fiske med autoline fra fartøy over 21,35 meter. Disse reglene har imidlertid også en ressursmessig side, idet lokale bestander eller forekomster lett kan bli kraftig redusert dersom det blir fisket intensivt med store redskapsmengder. Regler om havdeling vil således også ha ressursbevaring som formål. Dette er for eksempel tilfelle for de reglene som er fastsatt for å beskytte kysttorsken, hvor ett av elementene er regler for hvor snurrevadfartøy over visse størrelser kan drive fiske i de mest kystnære områdene.

Et alternativ til å stenge definerte grupper ute fra enkelte områder, kan være å begrense antallet som kan drive samtidig i området. Slike regler kan ha karakter av ”ordensregler” innad i gruppen, gitt for å legge til rette for en praktisk avvikling av høstingen og redusere risikoen for redskapskollisjoner og lignende, men vil også kunne være begrunnet i forholdet til andre fartøy- eller redskapsgrupper. Reglene hører således systematisk hjemme sammen.

Annet ledd viser til at det for trålfiske i tillegg gjelder en egen bestemmelse i lovutkastet § 2-4.

§ 7-5 Anvendelse av fangsten

Første ledd gir hjemmel for å gi påbud om at ”hele eller deler av fangsten skal gå til konsum” og annet ledd gir hjemmel til å fastsette ”forbud mot en bestemt anvendelse av fangsten”, som er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 4 første ledd bokstav k. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.3.

Det har vært en viss diskusjon om hvorvidt saltvannsfiskeloven gir hjemmel for å gi påbud om at fangsten skal gå til konsum, og for å avskjære enhver tvil om dette foreslås det her en uttrykkelig bestemmelse.

Alternativet ”forbud mot en bestemt anvend­else” innebærer en større fleksibilitet i bestemmelsen enn om den bare skulle gi hjemmel for å gi påbud om at fangsten skal gå til konsum. I enkelte tilfeller kan det være tilstrekkelig å gi forbud mot en bestemt anvendelse, for eksempel levering til oppmaling, uten at man behøver å begrense øvrige aktuelle eller mulige anvendelsesformer som måtte være eller bli aktuelle.

Selv om uttrykket ”fangsten” brukes, er det ikke meningen at påbud eller forbud i medhold av denne bestemmelsen skal gis bare for enkeltfangster. Dette er forhold som det naturlig blir tatt stilling til i forbindelse med reguleringene av det aktuelle fisket, eller i generelle forskrifter for øvrig. Uttrykket ”fangsten” er likevel brukt for å unngå enhver tvil om at påbudet/forbudet gjelder for den enkelte og om nødvendig kan tvangsgjennomføres. En enkelt fangst som leveres til eller anvendes til annet formål, vil være tilstrekkelig til å konstatere at vedkommende har begått et brudd på reglene. Regler i medhold av denne bestemmelsen vil ikke rette seg bare mot høster, men også mot den som senere har hånd om fangsten.

§ 7-6 Plikt til å innhente informasjon

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 9 annet ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.8.4.

I enkelte tilfeller blir det gjort reguleringsendringer på svært kort varsel, for eksempel i forbindelse med stans i et fiske når en gruppekvote er fisket opp. For å sikre at informasjon om slike endringer når ut til den som driver høstingsvirksomhet, er det gitt regler om plikt til å lytte til bestemte radiofrekvenser. Denne godt innarbeidede ordningen vil kunne videreføres med hjemmel i lovutkastet § 7-6. En god del slike meldinger leses også opp på NRK radio.

I dag legges alle disse NRK-meldingene også ut på Fiskeridirektoratets nettside. Moderne kommunikasjonsteknologi vil etter hvert kunne gi kommunikasjonskanaler som erstatter den type meldinger som hittil er benyttet. Lovutkastet inneholder derfor hjemmel til å gi pålegg om å anskaffe og bruke annet kommunikasjonsutstyr for å motta meldinger fra myndighetene. Ulike kommunikasjonskanaler vil etter hvert også kunne bli kombinert, slik at meldinger blir sendt gjennom ulike medier som til sammen gir fullgod dekning i hele flåten, selv om ulike fartøygrupper vil ha ulike tilbøyelighet til å anskaffe og dra nytte av ulike typer kommunikasjonsutstyr. Uansett hvilken kanal som benyttes, vil det imidlertid måtte etableres en plikt for høster til å lytte på eller lese meldinger på et visst tidspunkt. Formålet er å sikre at viktige regler blir kjent umiddelbart, og at ingen kan unnskyldes med at en ikke var kjent med reglene.

15.8 Kap. VIII Tilrettelegging for kontroll

§ 8-1 Plikt til å legge til rette for kontroll mv.

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 4 første ledd bokstavene p til s. Utvalgets forslag er drøftet i kap. 11.8.1 til 11.8.3 og 11.8.5.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi påbud eller forbud om bord på fiske- og fangstfartøy overfor høster for å legge til rette for kontroll. For å legge til rette for kontroll, vil det være nødvendig å gi en del regler om utstyr eller redskap som skal brukes, hvordan redskap skal oppbevares om bord på et fartøy, tegninger og kalibreringstabeller over rom og tanker som nyttes til oppbevaring av fangst og om hvordan fangst skal stues.

Første ledd kan benyttes til å gi forbud mot å ha bestemte høstingsredskaper om bord når det drives virksomhet i visse områder, for eksempel trål med mindre maskevidde enn det som er tillatt i området. Alternativt kan det fastsettes regler om hvordan en slik trål skal oppbevares, for å sikre at den ikke enkelt kan tas i bruk. Det kan også dreie seg om regulering av redskap og utstyr som er egnet til sortering av fangst, oppmaling av fangst osv, for eksempel for å sikre at fangst under minstemålet ikke blir sortert ut og kastet eller malt opp uten at man kan kontrollere at minstemålsbestemmelser er overholdt.

Det kan videre dreie seg om påbud om å ha og bruke teknisk utstyr som legger til rette for å kontrollere høstingskvantumet eller høstingsoperasjonen, uansett om kontrollen skjer på stedet eller via overføring av opplysninger til annet sted. Det vil således være første ledd som er hjemmel for satellittsporingsordningen. Bestemmelsen er utformet generelt for så vidt gjelder denne typen forbud eller påbud, for å sikre at den kan møte den teknologiske utvikling. Det vises for eksempel til den såkalte Bluebox, som er under utvikling for kontroll i forbindelse med hvalfangst.

Det siste alternativet i første ledd omhandler godkjente beskrivelser av oppbevaringssted og regler om hvordan fangst skal stues. Her siktes blant annet til krav om godkjent kalibrering av tanker, og til tilsvarende krav for andre lasterom om bord. Slik godkjenning av tegninger som viser volumet av tanker eller rom er i praksis til stor hjelp for å kunne anslå fangstmengden, og innebærer dermed en stor effektivisering av kontrollen som utføres på sjøen. Regler om hvordan fangst skal stues kan for eksempel innebære krav om atskilt stuing av fangst av ulike fiskeslag.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å bestemme i hvilken utstrekning den som driver høsting skal dekke kostnadene ved anskaffelse, installasjon og bruk av utstyr til kontrollformål. Normalsituasjonen vil være at vedkommende vil måtte dekke denne type kostnader, på linje med andre kostnadskrevende pålegg fra offentlige myndigheter enten disse er knyttet til utforming av fartøy, sikkerhetsutstyr eller endringer i reglene om utforming av redskap. Det kan imidlertid tenkes at det vil bli gi pålegg om å ha og bruke utstyr som skal være myndighetenes eiendom og som vedkommende ikke skal ha tilgang til. Annet ledd vil gi myndighetene hjemmel til å bestemme at fartøyeieren også i slike tilfeller skal dekke kostnadene ved anskaffelse, installasjon og bruken av utstyret, og dermed avskjære en diskusjon om dette spørsmålet.

§ 8-2 Omregningsfaktorer

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 4 første ledd bokstav t. Utvalgets forslag er drøfte under kap. 11.9.1.

Alle kvoter som blir angitt i kvantum, blir angitt i såkalt ”rund vekt” som er fiskens hele vekt før sløying, hodekapping eller annen bearbeiding. I svært mange høstingsvirksomheter blir imidlertid fisken sløyet, hodekappet eller bearbeidet på annen måte, før landing og salg og den vekten som angis på landingsseddel eller sluttseddel er produktvekt etter bearbeiding.

Ved kvoteavregning må det således regnes tilbake fra produktvekt til rund vekt, og til dette nyttes en rekke såkalte omregningsfaktorer. I og med at kvoteavregningen og det meste av den praktiske kontrollen for øvrig for mange arter skjer på grunnlag av en beregnet og ikke målt rund vekt, er det nødvendig at omregningsfaktorene er gitt i form av formelle regler med hjemmel i lov. Med begrepet ”landet fangst” tas det også høyde for andre typer omregningsfaktorer, som fratrekk av vann i fangsten (vanntrekk). Fastsettelse av omregningsfaktorer er basert på observasjoner og praktiske undersøkelser, for å finne den mest korrekte faktoren for omregning.

§ 8-3 Plikt til å besvare anrop

Bestemmelsen viderefører saltvannsfiskeloven § 9 annet ledd siste punktum, men er gitt en ordlyd som rammer noe videre. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.8.4.

Kontrollmyndighetene vil ofte ha behov for å anrope et høstingsfartøy, for eksempel for å be om opplysninger om aktiviteten, for å varsle om kontroll eller av andre grunner. Erfaring har vist at det er behov for at loven gir en straffesanksjonert plikt til å besvare kontrollmyndighetenes anrop. Manglende svar fra høstingsfartøyet vil i mange tilfeller kunne antas å skyldes at det driver ulovlig virksomhet, og nekter å besvare anrop for eksempel for å skaffe seg tilstrekkelig tid til å skjule ulovlig redskap eller andre spor. I slike tilfeller vil det kunne bli vanskelig å bevise ulovlig virksomhet, og en har derfor valgt å gi regler som innebærer at selve det å ikke besvare anrop fra kontrollmyndigheten blir en ulovlig handling.

Plikten til å besvare anrop fra kontrollmyndighetene følger direkte av formuleringen i lovutkastet § 8-3, og det kreves således ikke regler i forskrift for at denne skal tre i kraft.

§ 8-4 Høsters opplysningsplikter

Bestemmelsen er delvis en videreføring av saltvannsfiskeloven § 9 første ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.7.1 og 11.7.2.

Første ledd gir departementet hjemmel til å pålegge eier eller bruker av fartøy å føre fangstdagbok. Fangstdagboken utgjør et viktig kontrollredskap. I motsetning til saltvannsfiskeloven § 9 første ledd, som inneholder en kasuistisk oppregning av hvilke opplysninger som skal føres i fangstdagboken, inneholder lovutkastet ingen slik oppregning. Myndighetene vil således til en hver tid kunne stille krav til hvilke opplysninger som skal føres som ledd i en effektiv ressurskontroll og som står i sammenheng med høstingsaktiviteten. Første ledd gir videre hjemmel for å pålegge eier eller bruker av fartøyet å gi opplysninger om landing og omlasting av fangst, jf. ordningen med landingssedler mv. Kravene vil kunne differensieres etter blant annet fartøystørrelse og hvor høstingen foregår, jf. lovutkastet § 14-1.

Annet ledd hjemler pålegg om bruk av nærmere bestemt elektronisk utstyr for registrering og overføring av kontrollopplysninger som nevnt ovenfor. Fangstdagboken føres i dag på papir på et fast formular utgitt av Fiskeridirektoratet. Dersom elektronisk fangstdagbok innføres må loven for å sikre en felles standard gi hjemmel for å gi pålegg om bruk av nærmere bestemt elektronisk utstyr for registrering og overføring av opplysningene i dagboken. Dette vil lette den videre bearbeiding av opplysningene som overføres til myndighetene, og dermed legge til rette for bruk av opplysningene i statistisk sammenheng, i tillegg til å effektivisere kontrollen.

Hvilke krav til fangstdagbokføring som det saklig sett er grunn til å stille, vil variere fra fartøygruppe til fartøygruppe, alt etter omfanget av aktivitet, hvor det drives høsting osv. Det er derfor i tredje ledd henvist til bestemmelsen i lovutkastet § 7-6, som skal gjelde tilsvarende. Det innebærer at bestemmelsene kan fastsettes forskjellig for ulike fartøy- og redskapsgrupper, områder, arter og tider av året.

§ 8-5 Omlasting, skifte av høstingsområde eller avslutning av høsting

Saltvannsfiskeloven har ikke hatt noen generell hjemmel for å forby eller gi nærmere regler om omlasting. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.2.2.

Med omlasting menes her overføring av fangst fra det fartøyet som har høstet fangsten til et annet fartøy, uansett om det mottakende fartøyet selv driver høstingsvirksomhet eller ikke og uansett om fangsten samtidig selges eller ikke.

Første ledd gir hjemmel til å regulere eller forby slik omlasting av kontrollmessige årsaker. Adgangen til omlasting vil for eksempel kunne begrenses til visse soner, hvor det er mulig å kontrollere det kvantum som omlastes.

Annet ledd supplerer slik regulering ved å gi hjemmel til å pålegge den som omlaster, skifter høstingsområde eller avslutter høstingen å gi melding om dette innen fastsatte frister, og fremstille seg for kontroll på eller innenfor bestemte posisjoner. Mens forslaget i lovutkastet § 8-4 gir regler om registrering av slike handlinger i fangstdagboken, vil forslaget i dette leddet gi hjemmel for å kreve forhåndsvarsling om disse handlingene. Hjemmelen i annet ledd kan således benyttes til å gi pålegg om at den som forlater et definert område for å fortsette høstingen i andre områder, for eksempel i ulike reguleringsområder, skal melde fra om dette og fremstille seg for kontroll på angitte kontrollpunkter eller i bestemte havner.

I sum innebærer første og annet ledd at omlasting vil kunne kontrolleres på en langt mer effektiv måte enn i dag. En aktiv bruk av slike ordninger vil avskjære muligheten for å føre fangst som tatt i et annet reguleringsområde, dersom man for eksempel allerede har tatt hele kvoten i ett reguleringsområde men fortsatt har kvote igjen i et annet reguleringsområde av samme fiskeslag eller fiskeslag som det ikke enkelt kan sees forskjell på.

Adgangen til å kreve forhåndsvarsling om avslutningen av høstingen korresponderer med en hjemmel for å pålegge mottaker av fangst en plikt til å gi forhåndsvarsel om anløpstidspunkt, jf. omtalen av lovutkastet § 8-6 tredje ledd.

§ 8-6 Plikt til å gi opplysninger ved mottak mv. av fangst

Bestemmelsen viderefører saltvannsfiskeloven § 9a. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.7.3 og 11.7.4.

Første ledd gir hjemmel for å pålegge enhver som mottar, oppbevarer eller omsetter fangst å gi opplysninger om fangsten til myndighetene. Mens bestemmelsene i det foregående retter seg mot høstingsfartøyet, retter denne bestemmelsen seg mot den som mottar fangst. Som regel vil dette være et landanlegg som er godkjent som kjøper i første hånd. Hjemmelen favner imidlertid også for eksempel de såkalte nøytrale fryselager, hvor fangsten settes inn uten samtidig å bli omsatt til lagerets eier (jf. alternativet ”oppbevarer”) og den favner den som omsetter fangst uten å være eier av fangsten eller har den i sin besittelse (jf. alternativet ”omsetter fangst”). For å avskjære tvil om rekkevidden av bestemmelsen, er det tatt inn i annet punktum at det samme gjelder når fangst omlastes til annet fartøy. Reglene vil i dette tilfellet altså rette seg mot det fartøyet som mottar fangst gjennom omlasting.

Denne bestemmelsen vil være hjemmel for mottakers plikter når det gjelder føring av sluttseddel eller landingsseddel, hvor altså mottaker av fangsten gjennom regler i medhold av denne bestemmelsen blir pålagt et selvstendig ansvar for opplysninger om hvilket kvantum som mottas, hvilke fiskeslag fangsten består av, sammensetningen av fangsten for øvrig osv. Ansvaret vil imidlertid være begrenset til opplysninger som mottakeren kan ha et selvstendig grunnlag for å kjenne riktigheten av. Opplysninger for eksempel om hvor fangsten er tatt, faller utenfor hva man kan kreve at mottakeren skal innestå for.

I medhold av annet ledd kan departementet gi den samme personkretsen som er omfattet av første ledd, de pålegg som er nødvendige for å sikre kontroll med hvilken mengde fangst som blir mottatt, oppbevart eller omsatt. Det siktes her i første omgang til den samme type pålegg som er omhandlet i saltvannsfiskeloven § 9a om å ha og benytte utstyr for kontroll av kvantum (i enkleste form vil dette være vekter som veier mottatt fangst), å lagre mottatt fangst på en bestemt måte som gjør det mulig å kontrollere det mottatte eller omsatte kvantum og sammensetningen av dette, både totalt og fra den enkelte leverandør, og å ha tegninger og beskrivelser av oppbevaringsrom og binger, samt oversikt over hvordan det som er mottatt faktisk er lagret. Slike bestemmelser skal således legge til rette for kontroll med det som er levert, opp mot opplysninger fra høster og de opplysninger som mottakeren eller den som omsetter selv har gitt for eksempel på en slutt- eller landingsseddel.

Annet ledd er imidlertid formulert slik at man ikke vil være begrenset til denne typen pålegg. Dersom for eksempel den teknologiske utviklingen muliggjør andre teknikker for å sikre en fullgod ressurskontroll, vil det innenfor formålet – å sikre kontroll med hvilken mengde som blir mottatt, oppbevart eller omsatt – kunne gis de pålegg som er nødvendige for å sikre at man kan ta i bruk slike nye kontrollteknikker.

I medhold av tredje ledd kan det fastsettes forskrift om at den som mottar fangst fra et fartøy, skal gi myndighetene forhåndsvarsel om anløpstidspunktet. Dette vil kunne utfylle plikten for fartøysiden til å gi forhåndsvarsel om planlagt leveringstidspunkt i medhold av lovutkastet § 8-5, og formålet er å legge til rette for at myndighetene kan planlegge kontrollvirksomheten ut fra kunnskap om når det skjer en aktivitet ved anlegget som krever kontroll.

Fjerde ledd gir hjemmel for å gi pålegg om bruk av nærmere bestemt elektronisk utstyr for registrering og overføring av opplysninger som omtalt i første og annet ledd. Dette korresponderer med den tilsvarende bestemmelsen for fartøysiden i § 8-4 annet ledd, og formålet er også her å sikre en felles standard og å lette den videre bearbeiding av opplysningene som overføres til myndighetene. Med det legger lovutkastet til rette for forbedret bruk av opplysningene i statistisk sammenheng, i tillegg til å effektivisere kontrollen.

15.9 Kap. IX Orden på høstingsfelt, erstatning mv.

§ 9-1 Aktsomhetsregler

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven §§ 14, 15 og 17, og oppstiller aktsomhetsregler for opptreden på høstingsfelt. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.1.

Brudd på aktsomhetsreglene kan medføre erstatnings- og straffansvar. Aktsomhetsplikten gjelder for enhver , og omfatter således alle typer fartøy, sjøfly og annen ferdsel til sjøs uansett om det bedrives høsting eller ikke, i samsvar med lovens virkeområde etter § 1-2 tredje ledd. Det er klart fastslått i Rt. 1995 s. 189 og Rt. 1996 s. 376 at aktsomhetskravet etter bestemmelsen gjelder for alle som kommer til et fiskefelt.

Første ledd oppstiller en generell aktsomhetsplikt for opptreden på, ved ankomst til og ferdsel fra høstingsfelt hvor redskap er satt ut. Enhver plikter etter bestemmelsen å gjøre seg kjent med hvor redskapene er satt ut på et høstingsfelt. Høstingsfelt omfatter også sjøområder hvor det bedrives høsting uten at fartøy er til stede, for eksempel hvor det er satt ut garn eller hvor det høstes fra land. Manøvrering i områder hvor redskap er satt ut, må således skje på slik måte at fører kan skaffe seg oversikt over utsatt redskap.

Etter første ledd annet punktum må enhver opptre slik at høstingsredskaper ikke skades eller utsettes for fare på steder hvor redskap er satt ut. Ordlyden opptre gjelder i utgangspunktet alle handlinger på og i nærheten av feltet, slik at første ledd annet punktum ikke bare gjelder for enhver ferdsel på eller ved høstingsfelt, men også gjelder for setting, sleping eller trekking av redskaper. Begrepet ”utsettes for fare” er ment å fange opp situasjoner hvor det har vært overveiende sannsynlig med skade, men hvor skipper eller andre har klart å unngå skade gjennom snarrådig opptreden som ikke kan legges den uaktsomme til del. Straffansvar kan således inntre allerede ved at den uforsvarlige opptreden medfører fare.

Annet ledd fastsetter et forbud mot å hindre eller ødelegge høstingsmuligheter med skyting, støy eller annen utilbørlig opptreden. Begrepet ”annen utilbørlig opptreden” er ment å omfatte andre handlinger som eksempelvis ødeleggelse av fangstutstyr, sperring av sund, røyklegging eller å legge seg imellom fartøyet og potensiell fangst. Med utilbørlig legges til grunn at forbudet ikke skal ramme uskyldig opptreden som tilfeldigvis hindrer høstingsmuligheter. Demonstrasjon mot hvalfangsten fra fartøy, hvor det blant annet ble brukt vannkanoner, ble i Rt. 1996 s. 376 ansett for å hemme fangstmulighetene til en hvalskute etter tilsvarende bestemmelse i saltvannsfiskeloven § 14 annet ledd. Lovens straffebestemmelse i § 13-4 vil her ramme både forsettlige og uaktsomme overtredelser av bestemmelsen.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere regler om manøvrering av fartøy og opptreden på høstingsfelt. Slike forskrifter vil enten kunne gis for å regulere høstingsvirksomhet mellom utøvere, eller generelt for vanlig ferdsel på høstingsfeltet som kan hindre høstingsmuligheter, når ferdselen har betydning for ressursutnyttelsen i samsvar med virkeområdet etter lovutkastet § 1-2, tredje ledd. Hjemmelen kan benyttes til å gi regler mellom enkelte redskapsgrupper for opptreden på høstingsfeltet med tanke på å unngå skade. Det kan for eksempel gis regler om utsetting av snurpenot, høsting med landnot eller sleping av drivgarnslenke. Videre kan bestemmelsen benyttes til å gi regler om opptreden etter at skade er oppstått, eksempelvis regler om sammenvikling av redskap og kapping av annens redskap.

§ 9-2 Forkastregelen

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 15 tredje ledd og § 16. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.2.

Første ledd angir den såkalte forkastregelen, som fastslår at den som først begynner å sette ut sine redskaper og fortsetter med det uten usedvanlig opphold, har rett til det havområde som redskapene krever eller vil omslutte. Ordlyden ”krever og vil omslutte” innebærer at redskap som trekkes slik som trål og snurrevad har enerett til de områder som de trekkes gjennom. Eneretten gjelder ikke bare overfor andre yrkeshøstere, men innebærer at enhver som ferdes på feltet ikke har rett til å ferdes eller sette redskap innenfor det omsluttede område. Rettspraksis fastslår at forkastregelen gjelder alle som setter ut redskap - også fiskere som fisker med håndsnøre, uten hensyn til om de er yrkesfiskere eller ikke. Det er heller ingen begrensninger i størrelsen på havområdet som kan omsluttes av redskapen og gi fisker enerett til området under høstingen, så lenge redskapen er satt uten usedvanlig opphold. Hele sund og fjorder som stengsettes, kan derfor omfattes av forkastretten dersom stengsettingen ikke medfører utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre, jf. utk. § 9-4.

Enerett vinnes først når redskapene er satt ut, slik at ordre fra skipper, fløytesignal eller tente fiskelys før redskapene går i sjøen ikke er avgjørende i henhold til rettspraksis. Eneretten til området som omsluttes, er avhengig av at redskapen er satt ut uten usedvanlig opphold, som vil bero på en konkret vurdering på hva som anses som vanlig tidsbruk for benyttet redskap under de rådende forhold.

Annet ledd slår fast et unntak fra eneretten etter første ledd, ved at fartøy som begynner å sette ut sine redskaper samtidig, har lik rett. Dersom fartøy setter ut redskapen samtidig vil de således ha enerett til området som redskapen vil kreve eller omslutte overfor andre som kommer til feltet, men lik rett til området overfor hverandre. Fartøyene er likevel hver for seg pliktig til å opptre slik at redskap ikke skades eller utsettes for fare etter § 9-1, første ledd annet punktum. Det er også særskilte regler for trål og snurrevad etter utk. § 9-3, samt at det vil kunne gis særskilte regler for opptreden i forskrift i medhold av lovutkastet § 9-1 tredje ledd.

Foruten redskapene vil vær- og strømforhold virke inn og bestemme omfanget til forkastretten. I et stormhardt område må de som kommer til senere holde lenger avstand enn andre steder. Sett i sammenheng med aktsomhetspliktene etter utk. § 9-1 tilsier dette at den som ikke allerede har satt ut redskap på feltet eller som beveger seg mot det omsluttede området, har ansvaret for at kollisjoner på og mellom redskapene unngås.

Tredje ledd er en vikepliktsregel og utgjør en forlengelse av den enerett til havområdet som redskapene krever etter forkastregelen i første ledd. Bestemmelsen slår derfor fast at fartøy som ikke har redskaper ute, på oppfordring skal flytte dersom det ligger i veien for den som har begynt å høste eller går i gang med å sette ut sine redskaper. Plikt til å flytte seg etter oppfordring fra de områder som redskapene vil kreve, vil være særlig aktuelt ved høsting med aktive redskap som trål, snurrevad og ringnot. Plikten vil gjelde enhver uten utsatt redskap, som befinner seg i veien for det område som redskapene krever.

§ 9-3 Høsting med trål eller snurrevad

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 21. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.2.1.

Trål og snurrevad er plasskrevende aktive redskap som trekkes under vann og som lett kan føre til kollisjon med annen utsatt redskap. Første ledd gir derfor et forbud mot å høste med trål eller snurrevad nærmere enn én nautisk mil (1852 meter) fra utsatt fiske- eller fangstredskap eller merke for slike redskap, samt fartøy som driver garn- eller linefiske. For de to første alternativene gjelder forbudet i forhold til utsatt redskap, mens det for fartøy som driver garn- eller linefiske ikke er et vilkår at redskapen er satt ut, så lenge fartøyene kan anses for å være i gang med garn- eller linefiske. Bestemmelsen får anvendelse der det er tillatt for trål og snurrevad å høste sammen med andre redskapstyper etter reglene om havdeling.

Etter annet ledd kan departementet bestemme at sikkerhetsavstanden skal være kortere enn én nautisk mil, eller ikke skal gjelde for bestemte fiskerier med trål eller snurrevad. Dette kan for eksempel dreie seg om trålfiske etter reker, pelagisk trål eller fiske med snurrevad. Det er uttalt i Ot prp. nr. 85 (1981-82) s. 32 at fartøy med slik redskap under vanlige forhold kun behøver 1000 meter som sikkerhetsavstand, selv under mørke og vanskelige strømforhold.

Tredje ledd slår fast at forbudet etter første ledd ikke får anvendelse der utvalgsområde er opprettet etter § 11-1 eller der det er foretatt havdeling etter § 7-4. Det vil være opp til det lokale utvalget å fastsette utøvelsesregler for avvikling av fisket herunder havdeling og sikkerhetsavstand. Avviklingen av fisket vil i slike områder foregå til bestemte tider, eller innenfor tildelte områder, slik at det kan være grunnlag for en kortere sikkerhetsavstand. Det vil også normalt være tilsynspersoner til stede som gjennom veiledning vil overvåke sikkerheten og faren for redskapskollisjoner.

§ 9-4 Lås- og stengsetting

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 25. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 10.3.3.

Første ledd fastslår at enhver som høster med not har rett til å fortøye slepekast i land, når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre. Bestemmelsen gjelder kun låssetting av not, og gir notfisker en lovfestet rett til å låssette fangsten ved fortøying av slepekast i land. Låssetting innebærer fortøying av slepekast (not), som er en hevdvunnen rett innen særlig pelagisk fiske. Rett til å låssette gjelder i prinsippet uavhengig av privat eiendomsrett til grunnen. Bestemmelsen har derfor inntatt vilkår om at rett til låssetting er avhengig av at fortøying skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte og ikke er til fortrengsel for andre. I Ot. prp. nr. 85 (1981-82) s. 33 sies det: ”Avstanden må være så stor at det ikke kan forventes noen sjenanse. Videre må stengsetting ikke hindre vanlig ferdsel eller aktivitet som utøves av beboerne”. Med bebodd hus menes hus som kan forventes benyttet i den tid låssettingen vil bli stående.

Annet ledd gir et generelt forbud mot å drive fiske nærmere enn 100 meter og å ferdes nærmere enn 20 meter fra slepekast eller steng som er fortøyet i land eller oppankret på annen måte. Annet ledd gjelder både låssatt fangst etter første ledd og vanlig stengsatt fangst. Stengsetting innebærer at villfisk blir stengt inne i en avgrenset bukt eller lignende med tanke på fiske i henhold til forkastregelen for de som har satt ut stenget, eller at fisk oppbevares midlertidig i mærer eller liknende innretninger i sjøen med tanke på senere salg som villfisk. Fôring eller annen behandling av villfisk i steng eller slepekast vil formelt falle inn under definisjonen av akvakultur, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur s. 54. Konsesjonskrav for akvakultur er etter loven ikke ment å ramme midlertidig oppbevaring i steng eller slepekast med tanke på senere omsetning av fangsten som villfisk, og akvakulturloven vil derfor ha unntaksordninger for slik oppbevaring. Virksomheten vil også omfattes av lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet.

Etter tredje ledd kan departementet fastsette forskrifter om sleping og stengsetting av fisk i sjøen, herunder oppbevaring av fisk og åpning av steng, for å hindre at fisken blir skadet, kvalitetsforringet eller at fisken forurenser eller blir forurenset av omgivelsene. Forskrifter om utøvelse av sleping og stengsetting er ikke gitt, men det er gitt bestemmelser om matkvalitet ved oppbevaring av fisk etter steng- og låssetting i kap. 2 i forskrift 14. juni 1996 nr. 667 om kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer.

§ 9-5 Berging av redskap og fangst

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven §§ 29-32. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 12.1.

Samtlige bestemmelser i § 9-5 gjelder kun berging av fangst, tapt redskap og annet utstyr som benyttes i fiskerivirksomhet. Berging av selve fartøyet reguleres av sjøloven av 24. juni 1994 nr. 39 kap. 16. Dette gjelder også berging av fartøy under 15 meter, jf. sjøloven § 441 b).

Første ledd fastsetter en opplysningsplikt for den som berger bortdrevet, tapt eller etterlatt redskap, herunder lettbåt og annet utstyr. Melding skal gis til eier eller nærmeste offentlige myndighet så snart som mulig, som normalt må oppfattes som ved første mulighet og anledning. Unnlatelse av å gi slik melding innen rimelig tid vil kunne innebære straffansvar.

Annet ledd fastsettes bergerens bergelønn for tapt redskap og liknende i samsvar med sedvane eller til det som anses rimelig. Bergelønnen kan fastsettes gjennom avtale mellom partene, eller ved domstolene. Bergelønn for redskap, lettbåt og annet utstyr må i henhold til annet ledd annet punktum ikke overstige verdien av det bergede, og det vil derfor i de fleste tilfeller være bruksverdien av det bergede som må legges til grunn. Det er her sedvane og rimelighetshensyns som skal legges til grunn, slik at momentene i sjøloven § 446 ikke er særskilt relevante for utmålingen. Er berget redskap uten verdi på grunn av dens beskaffenhet, vil det heller ikke foreligge grunnlag for bergelønn. Dette samsvarer med sjøloven § 445, første ledd. Etter rettspraksis har man ikke rett til bergelønn før det foreligger en bergingssituasjon. En bergingssituasjon vil normalt foreligge når eier eller besitter ikke lenger har kontroll over redskapen eller utstyret, og det er urimelig farefullt eller umulig å gjenvinne kontrollen uten hjelp. I tillegg bør bergingen ha som formål å yte hjelp, jf. sjøloven § 441. I RG 1962 s. 521 legger Hålogaland lagmannsrett til grunn at garnlenken må være løsgjort fra fartøyet før det foreligger en bergings­situasjon.

Tredje ledd regulerer berget fangst som ikke omfattes av bergelønnen for redskap og utstyr. Tredje ledd første punktum slår fast at berget fangst tilfaller bergeren. Annet punktum slår fast at dersom verdien av fangsten er betydelig større enn bergelønnen, kan bergelønnen helt eller delvis falle bort. Bergelønn beregnes etter annet ledd.

Fjerde ledd fastslår at eier ikke er forpliktet til å løse inn det som er berget. Regelen gjelder det som er berget i medhold av annet og tredje ledd. Eier kan således velge å anse det bergede som tapt, og nekte å utbetale bergelønn. Berger vil da kunne overta det bergede som ny eier. Det bergede kan ikke kreves utlevert før bergelønn og kostnader er dekket, og gir dermed berger en retensjonsrett i forhold til dekking av bergelønn og kostnader i forbindelse med bergingen. Dersom det foreligger avtale med eier om berging, vil imidlertid krav kunne fremmes etter sjølovens kap. 16.

Femte ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter om berging av redskaper. Hjemmelen kan benyttes til å utfylle bestemmelsene i § 9-5 i blant annet om til hvem og hvordan melding om berging skal skje, samt utmålings- og bortfallsregler av bergelønn.

§ 9-6 Erstatningsansvar

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven §§ 42-43. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 12.2 og 12.4

Første ledd slår fast at enhver som volder skade på redskaper som er satt ut i sjøen for fangst, plikter uten hensyn til skyld å erstatte skaden, herunder tap av fangst og tap som følge av avbrekk i høstingen. Bestemmelsen fastsetter et objektivt ansvar for skadevolder, som rettslig utgangspunkt for skade på redskap som er satt ut i sjøen, til forskjell fra de alminnelige ulovfestede erstatningsregler. Ansvar kan således inntreffe, selv om skadevolder ikke har opptrådt uaktsomt. Skadelidte behøver derfor kun bevise adekvat årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og den inntrufne skade. Det objektive ansvar gjelder alle typer utsatte redskaper, og omfatter også skader som påføres under setting og trekking. Redskaper som befinner seg om bord, på land eller merder og lignende omfattes ikke av regelen om særlig objektivt ansvar. Det samme gjelder skade på fartøyet eller på mannskapet om bord. Objektivt ansvar inntrer heller ikke i forhold til fiskefartøy som er underveis for å starte et fiske, og får redskap ødelagt som følge av kollisjon med et annet fartøy. Ved en slik kollisjon eller annen skade i forbindelse med høsting kommer sjøloven og alminnelige erstatningsrettelige regler til anvendelse, jf. RG 1960 s. 252.

Ansvaret for skade på utsatt redskap etter første ledd omfatter også tap av fangst og tap som følge av avbrekk i høstingen (indirekte tap). Den objektive erstatningsplikt gjelder ikke bare skade på redskap forårsaket av fiskefartøy, men for skade forårsaket på redskap av enhver virksomhet eller ethvert annet fartøy. At regelen rammer annen virksomhet presiseres også ved kgl. res. 10. aug. 1984 nr. 1552 i medhold av § 2 tredje ledd hvor regelen får anvendelse så langt den passer. Indirekte skade som f.eks. skrap etterlatt på fiskefeltet som forårsaker skader på fiskeredskaper omfattes således av det objektive ansvar.

Bestemmelsen i første ledd må imidlertid sees i sammenheng med bestemmelsen i annet ledd. Annet ledd gir en lempingsregel hvor ansvaret kan reduseres eller helt falle bort, dersom påstått skadevolder kan bevise at han er uten skyld i skaden. Annet ledd vil kunne få anvendelse når påstått skadevolder klart kan bevise at han ikke har opptrådt uaktsomt i situasjonen, f.eks. at plutselig uvær tvinger han til å manøvrere på en måte som fører til skade. Første og annet ledd oppstiller samlet en omvendt bevisbyrde, hvor uttrykket "godtgjøre" er brukt for å fremheve at det må foreligge stor sannsynlighetsgrad for at skaden skyldes et hendelig uhell. Lempningsregelen i annet ledd er ment å være uttømmende, og andre lempningsregler som følge av lov eller ulovfestede prinsipper, kommer således ikke til anvendelse.

Tredje ledd gir en særskilt bevisregel om årsakssammenheng ved skade på drivende eller faststående redskap, når trål- og snurrevadfiskere samtidig har trålet eller drevet snurrevadsfiske på feltet. Etter tredje ledd har trål- og snurrevadfiskere i tillegg til det objektive ansvar etter første ledd bevisbyrden for at de ikke er årsak til skaden, med mindre omstendighetene avgjort taler imot at slikt bevis blir krevd. Bestemmelsen er et unntak fra den alminnelige regel om at skadelidte må føre bevis for årsakssammenhengen

Ettersom trål og snurrevad kan ha stor skadeevne, har en funnet at trål- og snurrevadfartøy er nærmere enn skadelidte til å bære risikoen for å bevise årsakssammenheng. Den særskilte bevisbyrderegelen må sees i sammenheng med regelen i § 21 om sikkerhetsavstand på én nautisk mil for trål og snurrevad, og vil bidra til økt aktsomhet på høstingsfelt og respekt for fastsatte regler om havdeling Bevisregelen gjelder både når det er uklart hvilke av flere trålere som er årsak til skaden, men også der det er uklart hva som har forårsaket skaden. Fremmes et erstatningskrav mot flere trålere, vil disse etter samme bevisbyrderegel kunne bli solidarisk ansvarlig, se lov 13. juni 1969 nr. 26 om skadeserstatning § 5-3. Dersom omstendighetene ”avgjort” taler imot at trål- og snurrevadfartøyene skal pålegges en slik bevisbyrde, skal den alminnelige regel om at skadelidte må bevise årsakssammenheng legges til grunn.

§ 9-7 Panterett til sikring av erstatningskrav

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven § 44. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 12.3.

Første punktum slår fast at den som har krav på skadeerstatning etter denne lov, sjøloven eller ulovfestede regler, har panterett i skadevolders fartøyer, redskaper og fangst. Panterett bidrar til prioritetssikring av kravet og kan også motivere til raskere oppfyllelse av utestående krav på erstatning. Annet punktum slår fast at reglene om sjøpant i lov 24. juni 1994 nr. 39 (sjøloven) kap. 3 gjelder tilsvarende for skadevolders fartøyer, redskaper og fangst. Tredje punktum bestemmer at kravet med hensyn til prioritet er likestilt med de krav som er nevnt i sjøloven. hvilket innebærer at slik sjøpanterett fortrinnsrett foran alle andre heftelser i skipet, jf. sjøloven § 52. Etter fjerde punktum faller panterett i fangst bort når fangsten er levert, men fordringshaveren får likevel panterett i salgssummen. Siste punktum er gitt for å unngå tredjepartskonflikter, når skadelidte likevel kan ha panterett i salgssummen.

15.10 Kap. X Avgifter

§ 10-1 Forvaltningsavgift

Bestemmelsen er en utvidelse av saltvannsfiskeloven § 46 om kontrollavgift. Utvalgets forslag er drøftet i kap. 7.6, og det vises for øvrig til Ot. prp. nr. 3 (2004-2005).

Første ledd gir hjemmel for å innføre en forvaltningsavgift, til dekning av utgiftene som det offentlige påføres ved å utføre forvaltningsoppgaver innenfor virkeområdet for havressursloven. En slik alminnelig forvaltningsavgift vil dekke utgifter til for eksempel forvaltningsrettet ressursforskning, internasjonale kvoteforhandlinger, kontroll med ressursuttaket og andre administrative oppgaver som er knyttet til forvaltningen av de viltlevende marine ressurser. Dette innebærer en utvidelse i forhold til dagens lovbestemmelse, som er begrenset til å gi hjemmel for en kontrollavgift, det vil si en avgift som skal være begrenset til å dekke kontrollutgifter.

Første ledd vil således gi hjemmel enten for å innføre en generell og altomfattende forvaltningsavgift, hvor avgrensningen vil være at det må dreie seg om en avgift til dekning av utgiftene for oppgaver som utføres av offentlige myndigheter innenfor virkeområdet for havressursloven, eller for å innføre mer avgrensede avgifter som kontrollavgiften. Det vises for så vidt til merknadene i Ot. prp. nr. 3 (2004-2005).

Dersom en slik avgift skal iverksettes, vil det være behov for nærmere regler om omfanget av avgiftsplikten, hvordan og på hvilket grunnlag avgiften skal beregnes, hvem som skal innkreve avgiften osv. Første ledd gir hjemmel også for slike regler.

Ulike fartøygrupper driver ulike typer høstingsvirksomhet og har ulikt kvotegrunnlag i kvoteregulerte fiskerier. Det innebærer at forvaltningsrettet forskning og andre typer forvaltningsarbeid i varierende grad kommer ulike fartøygrupper til gode. Det er også slik at ulike driftsformer, deltakelse i ulike fiskerier, ulik landingshyppighet og andre forhold medfører ulikt kontrollbehov og ulike kostnader knyttet til kontrollen for ulike fartøygrupper. Avgiften bør derfor kunne differensieres for ulike fartøygrupper, jf. første ledd siste punktum . Denne differensieringen bør imidlertid ikke være basert på ulik betalingsevne. En slik differensiering vil nærme seg innføring av ressursrente, som bør holdes helt atskilt fra forvaltningsavgifter.

Annet ledd bestemmer at skyldig avgift skal være tvangsgrunnlag for utlegg for å sikre en enkel innkreving av avgiften, dersom den avgiftspliktige ikke betaler skyldig avgift. Dette innebærer at staten kan kreve inn avgiften ved bruk av tvangsmidler etter tvangsfullbyrdingsloven, uten at man først må gå veien om en dom for å fastslå avgiftskravet.

§ 10-2 Ressursrente

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskeloven. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.5.

Første ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om innkreving av ressursrente. Med uttrykket ressursrente siktes til den meravkastning som oppnås når produksjonsfaktorer for den vare som omsettes hentes fra naturen uten at det betales for denne. Produksjonsfaktoren er i dette tilfellet de viltlevende marine ressurser.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gjøre tildeling av kvote etter reglene i kapittel IV avhengig av at det betales en avgift tilsvarende en andel av ressursrenten Ressursrenten er nært forbundet med adgangsbegrensningene og reguleringssystemet. For den enkelte står den i direkte sammenheng med den kvoten man tildeles av det enkelte fiskeslag. Det er derfor naturlig at loven kobler disse to forholdene – innkreving av ressursrente og tildeling av kvote – slik at betaling av en eventuell ressursrente kan gjøres til en forutsetning for tildeling av kvote.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om avgiften. På samme måte som for en forvaltningsavgiften, jf § 10-1, vil det være behov for praktiske bestemmelser om omfanget av avgiftsplikten, hvordan og på hvilket grunnlag ressursrenten skal beregnes, hvem som skal kreve den inn osv.

Fjerde ledd bestemmer at skyldig avgift skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at staten kan kreve inn avgiften ved bruk av tvangsmidler etter tvangsfullbyrdingsloven, uten at man først må gå veien om en dom for å fastslå kravet.

§ 10-3 Strukturfond

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannfiskeloven § 9b. Utvalgets forslag er drøftet i kap. 7.8, og det vises for øvrig til Ot. prp. nr. 76 (2001-2002) og Innst. O. nr. 34 (2002-2003).

Strukturfondet ble innført fra 1. juli 2003 og er en del av de samlede strukturvirkemidlene overfor kystflåten, jf. St. meld. nr. 20 (2002-2003) og Innst. S. nr. 271 (2002-2003). De midler som kommer inn i fondet gjennom strukturavgiften som kreves inn med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 9b, i tillegg til midler som bevilges fra statens side, benyttes til tildeling av kondemneringstilskudd for fartøy som deltar i adgangsbegrensede fartøygrupper og som har hjemmelslengde for kvotetildeling under 15 meter.

Stortinget besluttet at Strukturfondet skal virke over 5 år, og lovhjemmelen i § 9b er derfor tidsbegrenset til 1. juli 2008. I tillegg skal fondet evalueres etter 3 år, det vil si i annet halvår i 2006.

15.11 Kap. XI Utvalg og tilsyn

§ 11-1 Forskrifter i utvalgsområder

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven §§ 33-37. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 9.1 og 9.3.

Første ledd gir departementet hjemmel til å opprette utvalgsområder, hvor det kan gis lokale forskrifter med virkning avgrenset til et slikt opprettet område. Lokale forskrifter kan gis av Fiskeridirektoratet eller til et lokalt utvalg som Fiskeridirektoratet oppnevner. I praksis antas forskrifts- og oppnevningskompetansen å bli delegert videre til Fiskeridirektoratets ytre etat (regionkontor), som enten selv gir de lokale forskrifter eller delegerer forskriftskompetansen videre etter å ha oppnevnt et lokalt utvalg.

Formålet med lokale utvalg og lokale forskrifter er å gi regler for avvikling av fiskerier eller høstingsvirksomheter, hvor de som gir reglene har innsikt i de lokale forhold som fartøy- og redskapsgrupper i området, høstingsmønstre, geografi og sesongvariasjoner. Bestemmelsen har tradisjonelt vært benyttet i kystnære sesongfiskerier for å sikre en hensiktsmessig avvikling og regulere lokale konkurrerende interesser. Det er dermed ikke ressursforvaltning som primært er formålet med de lokale reguleringer, men en hensiktsmessig og sikker avvikling av konkurrerende høstingsvirksomheter innenfor et begrenset område. Kompetansen i medhold av første ledd er av den grunn saklig begrenset til havdeling og sikkerhetsavstand mellom ulike redskapsgrupper, utplassering og merking av redskap, tidspunkt for utseiling og lignende, samt om melde- og oppgaveplikt til Fiskeridirektoratet for å delta i høstingen i slike områder.

Annet ledd første punktum slår fast at lokale forskrifter gitt i medhold av bestemmelsen ikke kan stride mot sentralt gitte forskrifter av departementet eller Fiskeridirektoratet. Sentrale reguleringer gjort av hensyn til ressursforvaltningen vil dermed slå igjennom overfor en lokal hensiktsmessighetsordning, dersom det foreligger motstrid mellom en sentral og lokal forskrift. Der det ikke foreligger motstrid, gjelder lokale forskrifter ved siden av de generelle reguleringer i medhold av havressursloven. Annet ledd annet punktum fritar Fiskeridirektoratet eller de lokale utvalg fra blant annet kunngjøringsplikt i Norsk Lovtidend, utredningsplikt, forhåndsvarsling, og høring hos berørte parter, idet det fastslås at forvaltningsloven kap. VII ikke får anvendelse ved fastsettelse av lokale forskrifter. Forvaltningslovens øvrige bestemmelser får likevel anvendelse også for lokale utvalg, når disse utferdiger forskrifter, jf. fvl. § 1.

Annet ledd annet punktum gir lokale høsterorganisasjoner forslagsrett ved fastsettelsen av lokale forskrifter eller ved oppnevning av utvalg. Bestemmelsen skal sikre lokal medinnflytelse på utformingen av lokale forskrifter selv når forskriftene gis av Fiskeridirektoratet, samt sikre at lokale utvalg gis en hensiktsmessig representasjon i opprettede lokale utvalg dersom utvalgsordningen benyttes, som kan ivareta interessene fra fiskerlag og lignende høsterorganisasjoner på stedet. Et sentralt poeng med de lokale utvalg er at lokale næringsutøvere selv kan finne løsninger mellom redskaps- og fartøygrupper. Forslagsretten innebærer formelt sett ingen rettslig plikt for Fiskeridirektoratet til å etterkomme fremsatte forslag. Det ligger likevel i forutsetningene for ordningen, at lokal forankring og innflytelse skal sikres ved opprettelse av lokale utvalg eller fastsettelse av lokale forskrifter, så langt det er hensiktsmessig eller praktisk lar seg gjøre.

§ 11-2 Tilsynspersoner

Bestemmelsen erstatter saltvannsfiskeloven §§ 33-37 og § 40. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 9.1 og 9.3.

Første ledd viser til utvalgsområder opprettet i medhold av § 11-1, hvor lokale tilsynspersoner kan gis i oppdrag å opprettholde ro og orden på høstingsfelt, og å hindre overtredelse av bestemmelser i eller i medhold av loven. Tilsynspersonene har etter bestemmelsen kun mulighet til å gi veiledning og advarsel, og har etter loven ingen formelle fullmakter til å håndheve reglene. Unnlatelse av å etterkomme en tilsynspersons veiledning eller advarsel, utgjør heller ikke en overtredelse av lovens bestemmelser. Praksis viser likevel at ordningen med veiledning og advarsel etter langvarig kutyme stort sett respekteres av fiskere ute på feltet. Opptreden i strid med gitt veiledning eller advarsel vil videre kunne få erstatnings- eller strafferettslig betydning, dersom bestemmelser i eller i medhold av loven blir overtrådt eller skade oppstår samtidig med at en tilsynspersons anvisninger ikke følges. Ordningen med sjøgående fiskerioppsyn med tildelt politimyndighet er frafalt, og det forutsettes dermed at lokale tilsynspersoner i stedet kan gis politimyndighet i utøvelsen av tjenesten i medhold av politiloven § 20, dersom politimyndighet er nødvendig for å opprettholde ro og orden på høstingsfeltet.

Annet ledd første punktum gir tilsynspersoner kompetanse til å løse tvist oppstått i forbindelse med eller under høsting, gjennom skriftlig avtale om forlik. Tvistesituasjoner som kan være gjenstand for forlik kan være spørsmål om hvem som har rett til å høste på feltet, ansvar ved oppstått skade på fangst eller redskap mv. Annet ledd annet punktum gir slik forliksavtale virkning som et rettsforlik, ved at det slås fast at forliket er tvangsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven, når forliket er underskrevet av partene og bekreftet av tilsynsperson. Tilsynsperson er ved megling underlagt forvaltningslovens bestemmelser om habilitet, jf. fvl. §§ 6 og 10.

15.12 Kap. XII Kontroll og håndheving

§ 12-1 Fiskeridirektoratets kontrollansvar

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 45 første ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.1.

Bestemmelsen angir at det er Fiskeridirektoratets ansvar å føre kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov og annen lovgivning om deltakelse i, leting etter, uttak, omsetning og produksjon av viltlevende marine ressurser blir overholdt. Lovutkastet nevner således ikke de konkrete lovene som regulerer de ulike områdene, i motsetning til saltvannsfiskeloven § 45. Dette innebærer ingen realitetsendring., men er gjort av tekniske grunner slik at en ikke vil måtte endre havressursloven dersom noen av de lovene som nevnes i saltvannsfiskeloven blir erstattet eller supplert av nye lover.

Bestemmelsen i § 12-1 presiserer at det er under utøvelsen av det kontrollansvar som gis i § 12-1 at Fiskeridirektoratet har de fullmakter som følger av de øvrige bestemmelsene i kapittel 12.

§ 12-2 Gjennomføring av kontroll

Bestemmelsen er en videreføring, men med en del justeringer, av saltvannsfiskeloven § 45 annet, tredje og fjerde ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.2.

Første ledd angir de områder som kan bli gjenstand for Fiskeridirektoratets kontroll. For det første vil kontroll kunne foretas om bord på fartøy, for det andre på rederikontor og for det tredje ”hos enhver” som er i besittelse av eller lagrer viltlevende marine ressurser eller relevante dokumenter og opplysninger. Dette bygger på saltvannsfiskeloven § 45 annet ledd, men bestemmelsen er skrevet noe om for å presisere hvor adgangen gjelder. Det tredje alternativet er det mest vidtrekkende, og må tolkes på bakgrunn av lovutkastet § 12-1 som definerer Fiskeridirektoratets kontrollansvar. ”Relevante dokumenter og opplysninger” betyr således dokumenter og opplysninger som er relevante i forhold til kontrolloppgaver innenfor virkeområdet for havressursloven eller annen lovgivning om deltakelse i, leting etter, uttak, omsetning og produksjon av viltlevende marine ressurser, herunder også salg og videresalg av fisk og fiskeprodukter. I medhold av første ledd skal altså Fiskeridirektoratets personale gis uhindret og umiddelbar adgang til lokalene til et tradingselskap som oppbevarer dokumenter og opplysninger om salg av fisk. Uttrykket ”dokumenter og opplysninger” er valgt for å vise at det ikke har noen betydning for rekkevidden av bestemmelsen i hvilken form opplysningene er lagret.

Når det gjelder hva der skal gis adgang til er oppregningen av ”regnskap, relevante dokumenter, gjenstander og opplysninger”, ment å vise at man skal ha tilgang til skriftlige dokumenter, opplysninger som er lagret på annen måte enn ved nedtegnelse/utskrift i form av et dokument, gjenstander som selve fangsten men også vekter o.l., samt regnskap. ”Regnskap” er nevnt særskilt for å vise at det også skal gis tilgang til den særlige formen for sammenstilling av opplysninger som gjøres i et regnskap, og det vil gjelde uavhengig av om regnskapet er ført på papir eller lagret på en harddisk, CD-rom eller annet elektronisk lagringsmedium.

Annet ledd pålegger personer og selskaper å gi kontrollpersonell ”uhindret og umiddelbar” adgang til områder som nevnt i første ledd. ”Umiddelbar” er et tillegg i forhold til ordlyden i saltvannsfiskeloven § 45 annet ledd, men har i praksis vært innfortolket i dagens bestemmelse med den begrunnelse at man ikke kan anses for å ha gitt direktoratet ”uhindret” adgang dersom kontrollen treneres. Når lovutkastet nå pålegger vedkommende å gi ”uhindret og umiddelbar” adgang, så er dette ment å understreke den absolutte plikten til uten opphold å åpne anlegg og relevante områder for kontroll. Kontrollpersonell plikter imidlertid blant annet å legitimere seg, da slik kontrollutøvelse vil falle inn under reglene om gransking i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 15.

Tredje ledd gir ansvarhavende eller dennes representant en plikt til å gi Fiskeridirektoratet nødvendig bistand og legge fram relevante gjenstander, opplysninger og dokumenter, samt bekrefte disse, og tillate merknader i fangstdagbok, mottaksjournal og lignende. Plikten er formulert forholdsvis vidt, for å indikere at en plikter å legge frem gjenstander, opplysninger eller dokumenter når en gjennom kontrollørenes spørsmål må forstå hva det siktes til, selv om dokumentet eller gjenstanden ikke er entydig identifisert. Endelig vil kontrollørene ha rett til å føre inn merknader i fangstdagbok, mottaksjournal og lignende, jf. tredje ledd siste punktum.

I noen tilfeller vil kontrollen finne sted innenfor soner hvor det av hygieniske årsaker gjelder spesielle krav til rengjøring, bekledning osv. Forutsetningen må være at Fiskeridirektoratets personale overholder denne type krav ved gjennomføringen av kontrollen, og som regel vil det være praktisk at man tar med seg nødvendig utstyr for å kunne gå inn i slike soner. Det vil imidlertid falle inn under bistandsplikten at bedriften gir direktoratets personale anledning til å nytte det beskyttelsesutstyr som måtte være tilgjengelig for besøkende.

Bistandsplikten kan likevel vanskelig strekkes så langt at bedriften alltid plikter å ha besøksutstyr tilgjengelig for det tilfelle at direktoratet skal komme til å gjennomføre en kontroll. Dersom alt tilgjengelig utstyr for eksempel har vært disponert til andre besøkende og ennå ikke er klargjort til ny bruk, kan det vanskelig sies at bedriften har nektet kontrollørene uhindret og umiddelbar adgang selv om dette innebærer at kontrollen ikke kan gjennomføres i de områdene hvor det stilles krav om særskilt bekledning.

Kontrollørene vil som regel, men ikke alltid, skrive en rapport på stedet om hvilke funn som er gjort under kontrollen. Tredje ledd annet punktum pålegger ansvarshavende eller dennes representant å undertegne rapporten dersom en slik rapport blir skrevet. Samtidig gis en rett til å påføre rapporten merknader, for eksempel ved innvendinger mot den måten kontrollen er gjennomført på eller det av andre grunner er ønskelig å klargjøre syn på bestemte forhold. Undertegning innebærer ikke tilslutning til rapporten, eller erkjennelse av ansvar eller skyld for eventuelt feil eller mangler som måtte fremkomme. Det dreier seg om en ren ordensregel, som er ment å sikre notoritet.

Fjerde ledd gir Fiskeridirektoratet fullmakt til å pålegge fartøyet å stanse høsting, trekke redskap og stanse fartøy. Ved sjøgående kontroll vil Fiskeridirektoratet, i likhet med Kystvakten, i enkelte tilfeller ha behov for å borde fartøy som høster. Alternativet ”trekke redskap” vil også omfatte det å gi pålegg om å trekke faststående redskap. Direktoratets kontrollører vil også i en del tilfeller ha behov for selv å trekke redskap og forankring til redskap, enten for umiddelbart å kontrollere for eksempel maskevidde eller andre tekniske spørsmål, eller fordi redskapen ikke er merket på korrekt måte og man derfor ikke kan få tak i eieren. Dette er en videreføring av fullmakter som direktoratet også har i dag. Det samme gjelder hjemmelen i fjerde ledd annet punktum til å plombere redskap og oppbevaringssteder for viltlevende marine ressurser, dokumenter, relevante opplysninger og gjenstander. Slik plombering kan delvis være begrunnet i behovet for å sikre bevis, og delvis fordi man skal fortsette kontrollen senere og plomberer stedet for å forsikre seg om at ingen ting blir flyttet ut eller på andre måter manipulert med før man rekker å fullføre kontrollen.

Femte ledd er ny og gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å åpne emballasje og gjennomføre andre prøver av løpende produksjon, herunder å tine frossen vare, for å kontrollere de opplysninger som fremgår av fangstdagbok og andre dokumenter. Kontrollpersonell må ofte åpne emballasje og tine produktene, for å oppnå fullgod sikkerhet for at det er samsvar mellom merking og faktisk innhold.

Vare som blir åpnet og eventuelt tint vil som regel ikke kunne omsettes. Den utgiften som på denne måten påføres eieren, kan i henhold til forslaget i femte leddannet punktum ikke kreves refundert. Det innebærer at graden av kontroll ikke styres av hvilke utgifter det offentlige eventuelt ville blitt påført. Dette anses rimelig, for å sikre at det ikke blir ulikheter i kontrollgraden for eksempel av fartøy som driver produksjon og pakking om bord og fartøy som leverer fangsten med mindre grad av bearbeiding.

Sjette ledd fastsetter en plikt for politiet til å yte Fiskeridirektoratet nødvendig hjelp og beskyttelse under utførelse av kontroll. Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 45 fjerde ledd siste punktum, og er skrevet noe om for å bringes i overensstemmelse med tilsvarende bestemmelser i sammenlignbar nyere lovgivning.

§ 12-3 Utplassering av kontrollører og observatører

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 45 femte og åttende ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.4.

Første ledd gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å utplassere kontrollører eller observatører om bord på høstingsfartøy. Det følger av bestemmelsen at nødvendig kost og losji i så fall skal gis på fartøyets kostnad, og man skal uten krav om vederlag gis adgang til å bruke fartøyets radio og annet kommunikasjonsutstyr. En kontrollør vil under oppholdet om bord ha alle de fullmakter som direktoratets personell har i henhold til loven (se § 12-2) under utførelsen av sine arbeidsoppgaver, for eksempel rett til å gi pålegg om å stanse høstingen og trekke redskap når dette er nødvendig for å kontrollere virksomheten, samt å plombere redskap eller lasterom, jf. lovutkastet § 12-2 fjerde ledd. Disse fullmaktene skal imidlertid nyttes på en måte som ikke unødig forstyrrer driften av fartøyet, og ikke hindrer skipsførerens plikt til å forestå navigering og behandling av fartøyet i samsvar med godt sjømannskap, jf. sjøloven § 132.

En observatør vil derimot ikke ha de samme fullmaktene, og er til stede kun for å observere hva som skjer og hvordan høstingen utføres med sikte på å avgi en etterfølgende rapport til myndighetene. I medhold av annet ledd bokstav a) kan departementet gi forskrifter blant annet om observatørens oppgaver. I dette ligger også at man i slike forskrifter kan gi bestemmelser om hvordan skipsføreren skal forholde seg til observatøren.

Departementet kan videre i medhold av annet ledd bokstav b) gi forskrifter om hvilke fartøygrupper og hvor mange fartøy som skal ha kontrollør eller observatør om bord, samt hvordan utvelgelsen skal skje. I praksis vil det dels kunne være slik at internasjonale avtaler krever at det er kontrollør eller observatør om bord i fartøy som driver høsting for eksempel i visse områder, og dels vil det være fiskerimyndighetenes egen risikovurdering og prioritering av kontrollressurser som ligger til grunn for slike bestemmelser. Som et praktisk eksempel kan man for eksempel velge å plassere kontrollører om bord i ringnotfartøy under makrellfiske, og foreta loddtrekning om hvilke fartøy i gruppen kontrollørene skal plasseres om bord på.

En slik utvelgelse innebærer at det blir tilfeldig hvilke fartøy som får plassert en kontrollør eller observatør om bord. For å unngå at disse tilfeldige fartøyene må bære kostnadene ved kontrollen alene, jf første ledd, er det i annet ledd bokstav c) foreslått en hjemmel for å bestemme hvorvidt enkeltfartøy helt eller delvis må bære kostnadene eller om disse skal fordeles på alle deltakende fartøy i en nærmere definert fartøygruppe, for eksempel ringnotfartøy som deltar i makrellfisket i eksempelet ovenfor.

For å sikre en effektiv innfordring av pålagte kontrollør- eller observatørkostnader, gir lovutkastet annet ledd bokstav d) hjemmel for å nekte et fartøy som ikke har betalt slike pålagte kostnader å delta i vedkommende høstingsvirksomhet. Dette forutsetter at kostnadene helt eller delvis er beregnet på forhånd, og vil være mest aktuelt i de tilfellene hvor det dreier seg om en utpreget sesongbasert virksomhet hvor det er en avgrenset gruppe som deltar.

I alle tilfeller vil det offentliges krav om dekning av kostnader til kontrollør- eller observatørordninger i henhold til lovutkastet tredje ledd være tvangsgrunnlag for utlegg. Dette innebærer at staten kan gjennomføre innkreving ved bruk av tvangsmidler etter tvangsfullbyrdingsloven, uten at man først må gå veien om en dom for å fastslå kravet.

§ 12-4 Kontrollregister

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 45 syvende ledd. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.5.

Første ledd gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å opprette et register for innsamling, lagring og bruk av opplysninger innhentet gjennom elektronisk sporing av fartøy og gjennom meldingsordninger fastsatt i eller i medhold av denne lov. Selve pålegget om å ha og bruke elektronisk sporingsutstyr gis med hjemmel i lovutkastet § 8-1. Hjemmelen til å lagre kontrollopplysninger fra meldingsordninger vil kunne benyttes til å få oversikt over enkeltfartøys høstingsmønster og for lettere å kunne sammenholde kontrollopplysninger. Kontrollopplysninger fra meldingsordninger som det kan være aktuelt å føre register over, vil kunne være opplysninger fra landingssedler, sluttsedler, fangstdagbok og andre fangstmeldinger. I tillegg vil det kunne tenkes registert meldinger om omlasting, skifte av felt mv. etter § 8-5.

I samsvar med personopplysningslovens system skal imidlertid loven også gi hjemmel for å opprette, føre og bruke registeret, jf. for eksempel personopplysningsloven § 8 første ledd og § 9 første ledd bokstav b). Behandlingen av personopplysninger skal likevel skje i samsvar med de alminnelige reglene i personopplysningsloven. I og med at registeret er hjemlet i lov, kreves det imidlertid ikke konsesjon fra Datatilsynet, jf. personopplysningsloven § 33 fjerde ledd.

Annet ledd gir hjemmel for å fastsette nærmere regler om registrering og bruk av opplysninger i registeret. Ved fastsettelsen av slike regler skal det tas hensyn til de alminnelige reglene i personopplysningsloven, og de internasjonale avtaler som Norge har inngått om satellittsporing av fartøy fra andre stater. Disse legger begrensninger på hvilke formål opplysningene kan brukes til.

§ 12-5 Salgsorganisasjonenes kontrolloppgaver

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 45a. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.6.

Salgsorganisasjonene er medlemsorganisasjoner hvor ”fiskerne eller eierne av båt eller redskap kan bli medlemmer ved direkte medlemskap eller medlemskap gjennom båtlag, lokale salgslag eller gjennom den faglige fiskerorganisasjon”, jf. råfiskloven § 3. Organisasjonene har som oppgave å organisere omsetningen i første hånd av fangst av de fiskeslag som til enhver tid omfattes av salgsorganisasjonenes monopol på førstehåndsomsetning, jf. råfiskloven § 2.

Første ledd angir salgslagenes kontrollansvar og oppgaver etter loven. Siden saltvannsfiskeloven § 45a kom inn i loven ved en lovendring i 1990, har salgsorganisasjonene gjennomført kontroll med at kvoter på fartøynivå blir overholdt. I medhold av lovutkastet første ledd vil denne kontrollen kunne videreføres, innenfor rammen av opplysninger som naturlig følger av salgsorganisasjonenes virksomhet etter råfiskloven, jf. første ledd annet punktum . Dette vil normalt være opplysninger om virksomhet og fangst som er omfattet av salglagenes rett til førstehåndsomsetning. I praksis foregår det et utstrakt samarbeid mellom Fiskeridirektoratet og salgsorganisasjonen i forbindelse med kvotekontroll, hvor de opplysninger som er nødvendige for å kontrollere om et bestemt fartøy har overholdt eller overfisket sin kvote blir utvekslet mellom direktoratet og vedkommende salgslag.

Salgsorganisasjonene utfører i tillegg også en viss kontroll ved landing og omsetning av fangst. Dette vil dels være kontroll med at bestemmelser gitt i eller i medhold av havressursloven blir overholdt, og som således faller inn under kontrolloppgavene i henhold til første ledd, og dels være kontroll av at regler gitt i medhold av råfiskloven, herunder salgslagenes egne omsetnings- eller forretningsbestemmelser, blir overholdt. Reglene om sluttseddel og landingsseddel er for eksempel gitt med hjemmel både i loven her og råfiskloven.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om salgsorganisasjonenes kontroll i medhold av første ledd og om rapporterings- og kontrollrutiner, herunder om organiseringen av samarbeidet mellom Fiskeridirektoratet og salgsorganisasjonene. Bestemmelsen kan benyttes til å utfylle salgslagenes kontrollansvar i medhold av første ledd og gi konkrete stående instrukser på rutiner og utøvelse av kontrollen.

§ 12-6 Kontroll utenfor salgsorganisasjonenes førstehåndsomsetning

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskeloven. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 11.6.

Det gjelder en rekke regler for registrering og omsetning av fangst av fiskeslag som er omfattet av salgsorganisasjonenes monopol på omsetning i første hånd, herunder kravet om at kjøper skal være registrert i henhold til regler gitt i og i medhold av loven av 26. juni 1994 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk mv. Det kvantum som omsettes blir registrert i henhold til et detaljert regelverk gitt med hjemmel i loven her og i råfiskloven, og kan gjøres til gjenstand for kontroll, på stedet eller en etterfølgende kvotekontroll.

Når lovens virkeområde utvides til å gjelde all utnyttelse av viltlevende marine ressurser, kan det oppstå et større behov for å regulere ilandføring eller levering for å sikre nødvendig kontroll. I lovutkastet første ledd er det derfor foreslått at departementet skal kunne bestemme at ilandføring eller levering av fangst som ikke er omfattet av salgsorganisasjonenes monopol skal skje ved bestemte eller avtalte mottak, eller at transport av slik fangst skal skje over bestemte kontrollpunkter. Slike bestemmelser vil gjøre det praktisk mulig for myndighetene å utføre kontroll ved at ilandføring, levering eller transport skjer til eller over bestemte steder, selv om omsetningen ikke skjer gjennom salgslagene og innenfor rammen av det system som er bygget opp rundt omsetningen av fangst underlagt salgslagenes monopol på førstehåndsomsetning.

Med hjemmel i annet ledd vil departementet kunne pålegge salgsorganisasjonene å kontrollere opplysninger også om fangster som ikke omfattes av deres enerett til førstehåndsomsetning. Lovhjemmelen er nødvendig dersom salgsorganisasjonen skal gis et pålegg om å delta i denne kontrollen, i og med at salgsorganisasjonene som medlemseide organisasjoner ikke er underlagt en alminnelig instruksjonsrett fra departementet.

§ 12-7 Meddelelse av opplysninger

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under pkt. 11.10.

Første ledd fastslår at Fiskeridirektoratets personell uten hinder av taushetsplikt kan gi vedkommende kontrollmyndighet, politi eller påtalemyndighet opplysninger som har naturlig sammenheng med Fiskeridirektoratets kontrolloppgaver i medhold av denne loven.

Annet ledd fritar for taushetsplikt den andre veien, slik at taushetsplikt om relevante kontrollopplysninger som påhviler personell i andre kontrollmyndigheter, politi eller påtatalemyndighet ikke vil være til hinder for at disse meddeler Fiskeridirektoratet tilsvarende opplysninger som disse blir kjent med, og som kan være av betydning for direktoratets utførelse av sine oppgaver.

Bestemmelsen innebærer således en særbestemmelse om unntak fra taushetsplikt, som har til formål å hindre at andre kontrollmyndigheters personell i særlov forhindres fra å meddele opplysninger til Fiskeridirektoratet. Bestemmelsen gir vedkommende en opplysningsrett, men ingen opplysningsplikt. Regelen vil bare gjelde opplysninger ”som har naturlig sammenheng med Fiskeridirektoratets oppgaver” slik disse fremgår av loven.

Fiskeridirektoratet har et nært kontrollsamarbeid med særlig tollvesen og ligningsmyndigheter, samt med Kystvakten. Både tollvesenets og ligningsmyndighetenes personell har en alminnelig taushetsplikt, men det følger av hhv. tolloven av 10. juni 1966 nr. 5 § 8 annet ledd bokstav g og ligningsloven av 13. juni 1980 nr. 24 § 3-13 annet ledd bokstav g at taushetsplikten ikke er til hinder for at man gir opplysninger ”til andre ifølge lovpåbud som fastsetter eller klart forutsetter at taushetsplikten ikke skal være til hinder for å gi opplysningene”. Kystvaktloven har en egen bestemmelse i § 20 som er samsvarende med den som foreslås her. Den manglende lovreguleringen av dette i saltvannsfiskeloven har vært til hinder for informasjonsutveksling mellom disse etatene og Fiskeridirektoratet og således hemmet kontrollsamarbeidet, og lovutkastet er ment å fjerne dette hinderet for en ytterligere utdypning av samarbeidet mellom ulike kontrolletater.

Tredje ledd gir Kongen en hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om utveksling av opplysninger etter første og annet ledd, herunder om hvilke typer opplysninger dette kan dreie seg om og hvilke myndigheter som skal kunne utveksle opplysninger med Fiskeridirektoratet. I og med at det her vil dreie seg om etater som er underlagt andre departementer, er det naturlig at kompetansen til å gi nærmere regler legges til Kongen.

15.13 Kap. XIII Administrative reaksjoner, straff og straffeprosessuell inndragning. Havressursfondet.

§ 13-1 Tvangsmulkt

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskeloven. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 13.7.

Første ledd gir hjemmel for å ilegge tvangsmulkt. Tvangsmulkt er et middel til å fremtvinge etterlevelse av en plikt som følger av lov eller forskrift eller av et pålegg fra myndighetene. Med bestemmelser i eller i medhold av loven menes dermed plikt som følger av lov, forskrift eller enkeltvedtak. Formålet med tvangsmulkt er å fremtvinge oppfyllelse, og den er ikke en straff for overtredelser som har funnet sted. Tvangsmulkt kan f.eks. fastsettes for å fremtvinge gjennomføring av pålegg Fiskeridirektoratet har gitt i medhold av utk. § 2-10, annet ledd om rydding eller fjerning av etterlatte redskaper. Tvangsmulkten inngår i Havressursfondet, jf. utk. § 13-3.

Annet ledd gir regler om når tvangsmulkten eventuelt tar til å løpe. Etter bestemmelsen fastsettes tvangsmulkt alltid som løpende mulkt. Formålet med tvangsmulkt er å sikre etterlevelse. Den må fastsettes slik at den ansvarlige har mulighet for å unngå tvangsmulkten ved å oppfylle den aktuelle plikten.

Etter tredje ledd er endelig vedtak om ileggelse av tvangsmulkt tvangsgrunnlag for utlegg. Det samme følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d. Påløpt tvangsmulkt kan derfor inndrives uten søksmål og dom.

Fjerde ledd gir departementet hjemmel til å redusere eller frafalle påløpt tvangsmulkt. Dette kan kun skje i ”særlige tilfeller”. Dette er en unntaksbestemmelse som det ikke skal være kurant å anvende. Uten denne bestemmelsen vil det være Stortinget som må beslutte om mulkten skal frafalles, jf. Grunnloven § 75 d om Stortingets bevilgende myndighet. En avgjørelse om å redusere eller frafalle eller la være er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Etter femte ledd er departementet gitt fullmakt til ved forskrift å gi nærmere regler om fastsettelse, varighet og gjennomføring av tvangsmulkt. Det er særlig fremhevet at det kan gis bestemmelser om rente og tilleggsgebyr.

§ 13-2 Overtredelsesgebyr

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskeloven, men er for deler av Havressurslovens virkeområde en videreføring av bestemmelsen i deltakerloven som generelt gjelder overtredelser av fiskerilovgivningen. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 13.8.

Bestemmelsen gir hjemmel for å ilegge overtredelsesgebyr. Et overtredelsesgebyr karakteriseres ved at forvaltningen pålegger en person eller et foretak å betale et pengebeløp til det offentlige som følge av at personen eller noen som identifiseres med foretaket, har overtrådt en handlingsnorm (et forbud eller påbud) fastsatt i lov eller forskrift eller i individuell avgjørelse.

Overtredelsesgebyr inngår i det samlede sanksjonssystemet i loven, og gir grunnlag for raskere, godt tilpassede sanksjoner ved overtredelse. Formålet med gebyrileggelse er pønalt. Overtredelsesgebyr går inn i Havressursfondet, jf. utk. § 13-3.

I første ledd er det bestemt hvilke handlingsnormer som skal kunne utløse overtredelsesgebyr. Det bestemmes også at skyldkravet er forsettlig eller uaktsom overtredelse. Gebyret skal stå i forhold til den eventuelle fortjenesten som den ansvarlige har hatt ved overtredelse. Ved fastsettelse av overtredelsesgebyrets størrelse kan det tas hensyn til ekstra kostnader som kontrolltiltak og behandling av saken har medført. Om det skal taes hensyn til dette er overlatt til forvaltningens skjønn. Ordinære kostnader som uansett påløper for forvaltningen kan det etter dette ikke taes hensyn til.

Etter annet ledd er endelig vedtak om ileggelse av tvangsgebyr tvangsgrunnlag for utlegg, (jf. tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav e). Overtredelsesgebyr kan derfor inndrives uten søksmål og dom.

Etter fjerde ledd er departementet gitt fullmakt til å ved forskrift gi nærmere regler om fastsettelse og gjennomføring av overtredelsesgebyr. Herunder om hvem overtredelsesgebyret kan rettes mot.

§ 13-3 Havressursfondet

Bestemmelsen er ny i forhold til saltvannsfiskeloven. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 8.6.3.

Første ledd angir de midler som inngår i Havressursfondet.

Annet ledd gir departementet fullmakt til å gi regler om organiseringen av Havressursfondet, og om hvordan fondets midler skal disponeres. Fondets midler kan eksempelvis disponeres lokalt av den salgsorganisasjon som forestår kontroll, innkreving og motregning, eller inngå i en felles pott og fordeles sentralt. Forskriftene bør avklare i hvilken grad fondets midler skal gå til ulike formål i ressursforvaltningen som prisutjevning ved underregulering av kvote, frakttilskudd ved pliktig ilandføring eller til dekning av kontrollutgifter og annen administrasjon. I hvilken grad midlene er tilbakeført som merfangst over kvote eller annen ulovlig fangst vil her kunne få betydning for fordelingsmåten.

§ 13-4 Straffansvar

Bestemmelsen er på de fleste punkt en videreføring av saltvannsfiskeloven § 53. På noen punkt er det foreslått endringer. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 13.2-13.5.

Det følger av første ledd at både forsettlige og uaktsomme overtredelser er straffbare. For underordnet besetning er oftest kun forsettlig overtredelse straffbar, se fjerde ledd. Graden av skyld vil være et straffutmålingsmoment. ”Strengere straffbestemmelse” etter første ledd i.f. vil f.eks. kunne være straffeloven § 166 og § 152 b tredje ledd (1).

Etter annet ledd er forsøk likestilt med fullbyrdet overtredelse. Det bestemmes også at medvirkning straffes. Straffbar medvirkning kan på vanlig måte være både fysisk og psykisk. Medvirkningsansvaret er for underordnet besetning modifisert i fjerde ledd.

I tredje ledd er det gitt en forhøyet strafferamme hvor det foreligger særdeles skjerpende omstendigheter. Om slik foreligger beror på en totalbedømmelse av overtredelsen hvor det skal taes hensyn til både den objektive og subjektive side. Overtredelser som skader eller er til fare for levende ressurser i havet som ansees som sårbare eller truet vil lett rammes av straffskjerpelsen. Det samme vil tidligere bøteleggelse eller domfellelse for alvorlige overtredelser av samme art. Skyldgrad og økonomisk eller potensiell økonomisk gevinst som følge av overtredelsen vil også kunne være sentrale momenter ved vurderingen av om den forhøyede strafferamme får anvendelse.

Fjerde ledd er en særregel for underordnet besetning og innebærer en endring i forhold til saltvannsfiskeloven. Når bestemmelsen sier at underordnet i de aktuelle tilfeller ”kan” straffes statueres det en grunnleggende forskjell mellom straff mot underordnet mannskap og mot fartøyfører og andre medvirkende. Det gis her en skjønnsmessig kompetanse til å vurdere om den underordnede skal straffes. Sentrale hensyn under vurderinger er særskilt nevnt i annet ledd annet punktum bokstavene a-c. De nevnte hensyn er ikke uttømmende. Det er med bestemmelsen ikke ment å svekke fartøyførers ansvar, og hovedregel vil fortsatt være at underordnet mannskap ikke straffes. Hvor overordnet ikke kan straffes kan nærmeste underordnede mannskap på vanlig måte straffes etter hovedregel i første ledd. Underordnet kan da også straffes for uaktsom overtredelse. Praktiske eksempler er her enkelte tilfeller hvor styrmann straffes for overtredelse under fartøyførers frivakt (se f.eks. Rt. 1966 s. 1431).

Femte ledd er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 53 annet ledd. Spørsmål vedrørende et skips nasjonalitet og rett til å føre en stats flagg er omhandlet blant annet i Havrettskonvensjonen art. 91 og 92. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av hovedregelen i Havrettskonvensjonen art. 73 nr. 3. Avtale som omhandlet i annet punktum kan for eksempel inneholde bestemmelser om gjensidig rett til å utøve jurisdiksjon overfor den annen parts fartøy også utenfor områder underlagt nasjonal jurisdiksjon. Hvor det foreligger slik avtale eller overtredelse er begått av statsløst fartøy, kan det straffes etter den ordinære strafferammen i første ledd. Se også lovutkastet § 1-4 om lovens personelle virkeområde.

Etter sjette ledd er overtredelse å anse som en forseelse. Dette har bl.a. betydning for hvem som har påtalekompetanse.

Etter syvende ledd første punktum kan fartøyfører vedta forelegg på oppdragsgivers vegne. Dette omfatter også andre reaksjoner enn straff som et forelegg kan gi anvisning på. Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 53 fjerde ledd første punktum. Bestemmelsen gjelder både forelegg mot foretak og forelegg rettet mot person. Etter annet punktum kan oppdragsgiver også ilegges straff i sak som reises mot fartøyføreren. Straffesaken mot oppdragsgiveren kan fremmes uten at vedkommende selv er tilstede. Det forutsettes at det er gjort anstrengelser for å komme i kontakt med oppdragsgiveren. Det må også påsees at anvendelsen ikke kommer i strid med alminnelige rettsprinsipper.

§ 13-5 Inndragning

Bestemmelsen er en videreføring av saltvannsfiskeloven § 54. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 13.6.

Bestemmelsen avviker på noen punkt fra de generelle regler om inndragning i straffeloven § 34 flg. Bestemmelsen utelukker ikke bruk av straffelovens bestemmelser. Strl. § 37 c er gitt tilsvarende anvendelse ved henvisningen i annet ledd annet punktum. Det er også fast praksis for at fartøyfører kan vedta inndragningsforelegg på oppdragsgivers vegne.

15.14 Kap XIV Ikrafttredelse og gjennomføring

§ 14-1 Forskrifter

Bestemmelsen er ny. De forskrifter som kan fastsettes til gjennomføring av loven vil måtte tilpasses ulike fartøy- og redskapsgrupper, og vil måtte være forskjellige fra område til område alt etter hvilke problemstillinger som opptrer i ulike høstingsvirksomheter. De vil måtte kunne fastsettes ulikt alt etter hvilke arter høstingen er rettet mot og de vil kunne være ulike fra sesong til sesong gjennom året.

Eksempler på dette er ulike regler om maskevidde i ulike områder, ulike minstemålsbestemmelser i ulike områder, ulike bifangstregler fra område til område, områdebegrensninger for autolinefartøy, som bare gjelder fartøy over en viss størrelse og som har ulike utstrekning langs ulike deler av kysten og i ulike sesonger. Andre eksempler er regler om opptreden på felt og forskrifter om kvote.

Det er derfor gitt en egen bestemmelse i § 14-1 hvor det fremgår uttrykkelig at forskrifter etter loven kan fastsettes ulikt mellom forskjellige fartøy- og redskapsgrupper, områder, arter og tider av året.

§ 14-2 Høstingsregister

Bestemmelsen er ny. Utvalgets forslag er drøftet under kap. 7.17.

Første ledd gir departementet hjemmel til å opprette et register over ressursuttak som foretas av personer og foretak i medhold av denne lov, som ikke skjer med merkeregistrert fartøy. Fartøy som benyttes i ervervsmessig høsting forutsettes registrert i merkregisteret i medhold av lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) § 22. Merkeregisteret er et register over fartøy som det er gitt ervervstillatelse for etter deltakerloven § 4. Registeret vil således for det første kunne benyttes for å ha oversikt over aktører i høstingsvirksomheter hvor høstingsfartøy ikke benyttes. Dersom det ikke gjelder krav om ervervstillatelse for å eie fartøy som bedriver enkelte former for ervervsmessig høsting som eksempelvis tang og tare, kan bestemmelsen for det andre benyttes som hjemmel til å opprette register for slike høstingsfartøy. Dersom det blir aktuelt å registrere andre farkoster som luft- og undervannsfartøy i et høstingsregister, kan hjemmelen for det tredje også benyttes til dette. For det fjerde er ikke hjemmelen til hinder for at også høsting utenfor erverv på enkelte bestander eller i enkelte områder kan omfattes av høstingsregisteret, dersom det bedrives uttak av sårbare bestander.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette nærmere bestemmelser om hva slags opplysninger registeret kan inneholde. Dette kan være opplysninger om en benyttet farkosts eller redskaps størrelse, motorkraft, fartøyets hjemsted eller antall landinger. Slike opplysninger kan også danne grunnlag for tildeling av kvote. Opplysninger til bruk i kontrollsammenheng forutsettes imidlertid oppbevart i eget kontrollregister i medhold av lovutkastet § 12-4.

§ 14-3 Forskrifter etter saltvannsfiskeloven

Bestemmelsen er ny og tatt inn av lovtekniske hensyn. Det kan oppstå usikkerhet om forskrifter etter lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. fortsatt skal gjelde ved havressurslovens ikrafttredelse etter at saltvannsfiskeloven oppheves, jf. Justisdepartementets veileder Lovteknikk og lovforberedelse s. 112. Bestemmelsen faststlår uttrykkelig at forskrifter gitt i medhold av saltvannsfiskeloven gjelder, og gir samtidig hjemmel til å oppheve disse i forskrift gitt med hjemmel i havressursloven.

§ 14-4 Ikrafttredelse

Bestemmelsen slår fast at loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer, og at Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid. For ikrafttredelse på Svalbard, Jan Mayen og i bilandene vil ikrafttredelse også måtte hjemles i medhold av lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard, lov 27. februar 1930 nr. 2 om Jan Mayen og lov 27. februar 1930 nr.3 om Bouvet-øya, Peter I"s øy og Dronning Maud Land m.m. I tillegg må det fastslås hvilke deler av loven som skal gjelde for Svalbard, Jan Mayen og i bilandene i medhold av lovutkastet § 1-3 annet ledd.