16 Ikke videreførte bestemmelser og endringsforslag til andre lover
16.1 Bestemmelser som ikke foreslås videreført
I det følgende presenteres bestemmelser som utvalget foreslår ikke videreføres fra lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. til ny havressurslov. Begrunnelsen er i enkelte tilfeller at bestemmelsen ikke har praktisk anvendelse, eller at typetilfellet bestemmelsen dekker er omfattet av en mer generell hjemmel eller nytt virkeområde i lovforslaget.
Saltvannsfiskeloven § 4 l)
Bestemmelsen lyder:
”For å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det, kan departementet gi forskrifter om:
l) fiske, fangst og tarehøsting som foregår på samme område”
Bestemmelsen om områdebegrensninger og havdeling etter forslagets §§ 7-1 og 7-4 vil omfatte enhver høstingsvirksomhet i medhold av loven, også høsting av tang og tare. Det er derfor overflødig med en særskilt hjemmel til å regulere fiske, fangst og tarehøsting som foregår på samme område.
Saltvannsfiskeloven § 4 n og o
Bestemmelsene lyder:
”For å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det, kan departementet gi forskrifter om:
n) beskatning av flora og fauna som ødelegger verneverdige arter
o) beskatning av flora og fauna som er næringsgrunnlag for verneverdige arter”
Bestemmelsene i bokstv n) og o) anses som overflødig som følge av lovens utvidede område. Hjemmel til å opprette marine beskyttede områder, fastsette tidsbegrensninger og forbud mot høsting og annen utnyttelse er tilstrekkelig når lovforslaget omfatter samtlige viltlevende marine ressurser.
Saltvannsfiskeloven § 4 q)
Bestemmelsen lyder:
”For å forvalte de levende ressurser i havet på en hensiktsmessig måte, når internasjonale avtaler gjør det nødvendig eller en rasjonell eller hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fiske og fangst tilsier det, kan departementet gi forskrifter om:
q) plikt til å ha godkjent kalibreringsdokument av RSW-tanker, tegninger og beskrivelse av oppbevaringsrom og binger samt dokument med stuingsoversikt om bord”.
Bestemmelsen foreslås erstattet av en mer generell hjemmel i § 8-1 til å gi forskrifter om oppbevaring av redskap, godkjente beskrivelser av oppbevaringssted og regler om hvordan fangst skal stues.
Saltvannsfiskeloven § 4 tredje ledd
Bestemmelsen lyder:
”I fiske på bestander som står i fare for å bli overbeskattet, kan departementet forby at norsk fartøy nyttes av andre enn norske statsborgere eller dem som er likestilt med norske statsborgere”.
Bestemmelsen gir hjemmel til å fastsette forbud mot utenlandske borgeres bruk av norsk fartøy. Utvalget har kommet til at bestemmelsen ikke har noen praktisk anvendelse i dag, da det foreligger tilstrekkelige begrensninger i tilstøtende fiskerilovgivning i forhold til utenlandske rettssubjekters bruk av norskregistrert høstingsfartøy. For det første ligger det en begrensning i muligheten til å eie fiske- og fangstfartøy som følge av nasjonalitetskravet i deltakerloven § 5. For det andre er fiskeriforbudsloven § 3, jf. § 4, til hinder for at utenlandsk mannskap nyttes på norsk fartøy i større utstrekning enn der angitt. Det må således være ubetenkelig å ikke videreføre bestemmelsen.
Saltvannsfiskeloven § 4 siste ledd – Introduserte arter
Bestemmelsen lyder:
”Uten tillatelse av departementet må ingen sette ut organismer og levende rogn i fjorder og havområder. Tillatelse til utsetting kan gis ved forskrift for visse organismer og for bestemte områder eller ved enkeltvedtak”.
Bestemmelsen er ment å hindre intrduksjon av fremmede arter, og fastsetter et forbud mot utsett av organismer og levende rogn i sjøen, hvoretter departementet har adgang til å tillate utsett i forskrift eller enkeltvedtak. Biomangfoldlovutvalgets forslag til ny naturmangfoldlov §§ 29 og 30 (NOU 2004:28) er tenkt å regulere all utsett av arter på land og i sjø. Et slikt forbud antas å være mest relevant innenfor et sektorovergripende lovverk for beskyttelse av biologisk mangfold, fremfor å være et virkemiddel i marin ressursforvaltning. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen ikke videreføres, og at det overlates til forslag til ny naturmangfoldlov å regulere alt utsett eller annen introduksjon av fremmede arter.
Saltvannsfiskeloven § 5 siste ledd i.f. – Utelukkelse fra kvoteregulerte fiskerier
Bestemmelsen lyder:
”Det kan videre fastsettes fangstbegrensning eller utelukkelse fra enkelte kvoteregulerte fiskerier, når fartøyene i andre fiskerier samlet får en rimelig fangstordning”.
Bestemmelsen gir hjemmel til å begrense kvoten til enkeltgrupper eller helt nekte gruppen kvote innenfor et kvoteregulert fiskeri, når fartøyene får en rimelig fangstordning gjennom deltakelse i andre fiskerier. Utvalget finner at bestemmelsen er overflødig på grunn av et bredt vurderingsgrunnlag når det gjelder gruppeinndeling og fordeling mellom gruppene. Forvaltningen kan derfor omorganisere og omfordele kvoter mellom gruppene på hensiktsmessig og ønsket måte. Videre har man i dag deltakerloven § 21, som må anses for å være den hjemmel som vil bli benyttet ved utelukkelse eller fangstbegrensning fra kvoteregulerte fiskerier. Det må således være ubetenkelig å ikke videreføre bestemmelsen.
Saltvannsfiskeloven § 6 - Salgsorganisasjonenes myndighet til å fastsette kvoter
Bestemmelsen lyder:
”Når det for en fiskebestand er fastsatt et maksimalt fangstkvantum, kan departementet bemyndige en salgsorganisasjon, hvis vedtekter er godkjent i medhold av lov 14 desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk, til etter gitte fordelingsnormer å fastsette de deltagende fartøyers kvoter. Salgsorganisasjonen kan videre etter nærmere regler, bemyndiges til å gi forskrifter om en hensiktsmessig avvikling av fisket”.
Bestemmelsen gir salgsorganisasjonene myndighet til å fastsette og fordele de deltagende fartøys kvoter. Kompetansen er imidlertid aldri blitt benyttet, da det i dag er departementet som fastsetter fartøyenes kvoter etter at spørsmålene om påfølgende års reguleringer er behandlet i Reguleringsrådet, som avgir sin innstilling. Opprinnelig var bestemmelsen tenkt som en delegasjon av fordelingsansvaret fra departementet til salgslagene, særlig med tanke på lokale fiskerier, slik at de lokale fiskerorganisasjonene selv kunne fordele på hensiktsmessig måte uten sentral beslutning. Utvalget har vurdert om det for fremtiden vil kunne bli aktuelt med slik delegasjon, men kan ikke se at det med dagens ulike interesser vedrørende hvem som skal ha rett til å høste, på hvilken måte og hvor mye, kan være aktuelt å overlate deler av fordelingsansvaret til salgslagene. Det legges også betydelig vekt på at bestemmelsen hittil ikke er blitt brukt. Utvalget foreslår således at bestemmelsen ikke videreføres.
Saltvannsfiskeloven § 8a - Adgang til å drive fiske med større fartøy som nytter annet redskap enn trål
Bestemmelsen lyder:
”Departementet kan ved forskrift forby fiske med fartøy over en viss størrelse langs kysten innenfor grunnlinjene eller innenfor en linje trukket i en viss avstand fra grunnlinjene.
I forskrift etter første ledd kan det gis ulike bestemmelser
etter fartøyenes størrelse,
for ulike redskap,
for forskjellige tider av året,
langs ulike deler av kysten.”
Bestemmelsen gir hjemmel til å forby høsting for større fartøy som ikke benytter trål i nærmere definerte områder utfra størrelse, redskap, tidspunkt for høstingen og området som det høstes i. Bestemmelsen antas å være overflødig som følge av lovforslaget § 7-4. I saltvannsfiskeloven er det gjort et skille mellom havdeling etter § 4 g) og områdebegrensning etter § 8a. Havdeling er tildeling av havområder til en bestemt gruppe innenfor et fiskeri, hvor fartøygrupper gis en eksklusiv rett til området utfra plass- og konkurransehensyn, mens vanlige områdebegrensninger gjøres av hensyn til ressursene og økosystemet i området. Begrunnelsene er således forskjellig, mens rettsvirkningen for utestengte fartøy er den samme. Utvalget legger vekt på at lovens formål og øvrige rammer i forvaltningshensynene gir adgang til å ivareta begge begrunnelser innenfor lovforslaget § 7-4. En ekstra bestemmelse som gir samme rettsvirkning utfra forskjellig begrunnelse, vil derfor være overflødig ettersom ordlyden i lovforslaget § 7-4 også dekker tilfellene og begrunnelsene etter saltvannsfiskeloven § 8a.
Saltvannsfiskeloven § 12 annet ledd
Bestemmelsen lyder:
”Av kontrollmessige grunner kan departementet forby import av fangst tatt utenfor norsk fiskerijurisdiksjonsområde i den tid det er forbudt å omsette fangst etter denne paragraf”.
Bestemmelsen er noe vanskelig formulert, men forarbeidene i Ot. prp. nr. 85 (1982-82) s. 24 slår fast at bestemmelsen hjemler et importforbud overfor fangst som allerede er ført i land i andre stater, og som deretter importeres til Norge. Begrunnelsen for en slik bestemmelse er at fiskeriforbudsloven § 8 kun forbyr ilandføring av fangst fra utenlandsk fartøy, og at det derfor kan være kontrollmessig behov for å kunne forby vanlig import av fangster som allerede er ført i land i andre land. Utvalget kan vanskelig se hvilke kontrollmessige grunner som kan begrunne innføringen av et slikt forbud. Norske fartøy kan ikke omgå norsk fiskeriregelverk og kontroll ved å lande gjennom andre stater på grunn av salgslagenes rett til førstehåndsomsetning etter råfiskloven. Utvalget kan heller ikke se at det skulle være kontrollmessige grunner til å forby import av fangst som utenlandske fartøy har ført i land i andre stater. Fangst av truede marine arter vil kunne nektes innført etter forskrift 15. november 2002 nr. 1276 til gjennomføring av konvensjon 3. mars 1973 om internasjonal handel med truede arter av vill flora og fauna (CITES). Annen ulovlig fangst vil være kyststatens, flaggstatens eller landingsstatens kontrollansvar, og gjennom internasjonale kontrolltiltak legges det opp til å hindre høsting og ilandføring av slik fangst. Det er ikke forutsatt at det skal reageres med nasjonale importrestriksjoner mot slik fangst. Endelig legger EØS-avtalen klare begrensninger på et slikt importforbud i forhold til importrestriksjoner overfor EØS-stater. Det skal ikke gis importrestriksjoner overfor EØS-stater etter art. 1 nr. 2 i protokoll 9 for produkter omfattet av tabell I i tillegg 2. Et slikt importforbud må således overfor andre EØS-stater ha sin begrunnelse i unntaket i EØS-avtalens art. 13 (offentlig moral, helse, sikkerhet mv.). Tilsvarende vil også gjelde i forhold WTO-regler etter art. XI og III i GATT. Et importforbud må i så tilfelle tilfredsstille vilkåret i art. XX. Utvalget kan vanskelig tenke seg kontrollmessige grunner innenfor virkeområdet i ny havressurslov som kan begrunne et importforbud overfor ovennevnte internasjonale handelsregelverk. Ettersom bestemmelsen aldri har vært benyttet og neppe kan påregnes å bli benyttet, foreslår således utvalget at bestemmelsen ikke videreføres.
Saltvannsfiskeloven §§ 15 første, andre og fjerde ledd, 17, 18,19, 20 og 22
Bestemmelsene lyder:
”Den som fisker med drivende redskaper eller redskaper som slepes, har vikeplikt for faststående redskaper.
Det er forbudt å ankre på område hvor drivgarn eller fløytliner er utsatt og i drift.
Forankret fartøy som er til hinder for notkast, skal på oppfordring flytte så fremt annen brukbar ankerplass finnes i nærheten”.”Fiske med krokredskaper må skje i betryggende avstand fra utestående not og ikke nærmere enn 100 meter”.
”Er sperring satt ut, må det holdes forsvarlig vakt ved noten. Når uoverstigelige hindringer ikke foreligger, skal på forlangende noten straks senkes slik at nødvendig ferdsel kan foregå over den.
For å unngå uheldig konkurranse under sild- og brislingfiske med landnot kan departementet gi forskrifter om hvilke rettigheter landnotfiske har i forhold til fiske med andre redskaper. ”
”Utsetting av snurpenot må foregå til styrbord slik at fartøyet svinger (runder noten) til styrbord. ”
”Setter noen sine drivgarn nær andres drivgarn og sammendriving synes uunngåelig, skal det tas forholdsregler for å unngå sammendriving og redskapene skal om nødvendig trekkes inn. Det samme gjelder for begge drivere når fare for sammendriving har andre årsaker.
Den som ved sleping av drivgarnslenke forårsaker kollisjon med andre redskaper, plikter å trekke sine garn først. ”
”Den som under trekking har andres redskaper sammenviklet med sine, plikter å gi dette til kjenne.
Kan trekking ikke foregå uten at andres redskaper blir påført skade, må om mulig samtlige interesserte varsles før trekking tar til.
Må annens redskap kappes eller løses som følge av sammenvikling med redskap eller fartøy, skal dette gjøres på en slik måte at den samlede skade blir minst mulig. Kapping av annens redskap er ikke tillatt dersom redskapene kan løses på annen måte.
Er annens redskap kappet eller løst fra hverandre, skal de knyttes forsvarlig sammen. Sammenviklede redskaper som ikke kan bringes i land skal forsynes med forsvarlige iler.”
Bestemmelsene gir særskilte aktsomhetsregler melleom fiskerne for drivredskaper, krokredskaper, snurpenot, landnot og ved sammenvikling av redskaper på høstingsfeltet. Utvalget har vært opptatt av å forenkle og modernisere reglene om orden på høstingsfeltet. I den forbindelse har spørsmålet om hvilke ordensregler som bør beholdes i den nye loven stått sentralt. Når det gjelder ordensregler som regulerer forhold fiskerne i mellom mener utvalget at det er mindre behov for å videreføre slike bestemmelser i den nye loven. Dette bl.a. fordi utøvelsen av fiske har endret seg siden bestemmelsene ble inntatt i saltvannsfiskeloven. Det drives for eksempel vesentlig mindre fiske med landnot og med drivgarn i dag enn den gang.
Lovforslaget §§ 9-1 og 9-2 som angir en generell aktomshetsplikt og den viktige forkastregelen, må i stor grad kunne være tilstrekkelig på generelt grunnlag for å forhindre konflikter mellom redskapsgruppene. Dersom utviklingen skulle vise spesielle reguleringsbehov på dette området, må slike behov kunne avhjelpes ved å fastsette forskrifter om opptreden på felt for de enkelte redskapsgrupper. Detaljregler om forhold fiskerne i mellom bør derfor eventuelt videreføres i forskrifts form, og loven bør på dette punkt begrense seg til å inneholde en fullmaktsbestemmelse for departementet til å fastsette slike forskrifter. Slik hjemmel er gitt i lovforslaget § 9-1 tredje ledd som en generell fullmakt for departementet til å fastsette nærmere forskrifter om manøvrering av fartøy og opptreden på feltet. På samme måte må opptreden ved sammenvikling av redskaper i dag anses som unødvendig å detaljregulere i lovs form. Utvalget foreslår således at ovennevnte bestemmelser eventuelt videreføres som forskrift, der det viser seg et særskilt behov for detaljregulering om opptreden på felt mellom de enkelte redskapsgrupper.
Saltvannsfiskeloven § 24, første ledd annet punktum
Bestemmelsen lyder:
” Sprengstoff må ikke finnes om bord i fartøy som er på fiskefeltet eller på vei til og fra feltet ”.
Bestemmelsen forbyr sprengstoff om bord i fartøy som er på fiskefeltet eller på vei til og fra feltet. Det er klare kontrollhensyn som begrunner et slikt forbud, men utvalget finner at et slikt kontrollhensyn ikke kan veie tungt nok i forhold til hensynet til sjøsikkerheten, da det er nødvendig for ishavsfartøy å ha sprengstoff om bord under høstingsoppdrag for å sprenge løs is, eksempelvis for reketrålere i nordområdene. Et annet tungtveiende moment er at § 6-21 i forskrift 13. juni 2000 nr. 660 om fiskefartøy på 15 m og derover, fastslår at fiskefartøy over 15 meter har lov til å oppbevare sprengstoff om bord og bruke sprengstoffet under samråd med Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern. Et forbud i lov som ikke etterleves, som er tillatt i medhold av en forskrift og hvor overtredelse av forbudet er nødvendig av hensyn til sjøsikkerheten, bør etter utvalgets mening ikke videreføres, selv om det er en viss kontrollmessig begrunnelse for et slikt forbud.
Saltvannsfiskeloven § 27 – beskyttelse av akvakultur
Bestemmelsen lyder:
”For å beskytte (...) kultiverte fiskeressurser, anlegg for dyrking av alger (...), kan Kongen innenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene gi forskrifter om utøvelsen av annen virksomhet enn fiske”.
Kultiverte fiskeressurser og anlegg for dyrking av alger er virksomhet som kommer til å falle inn under den nye akvakulturloven, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005). I dag faller slik virksomhet inn under lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite og lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr mv. Spesielt med tanke på at denne lov skal regulere viltlevende marine ressurser, fremstår det som uhensiktsmessig at ny havressurslov skal ivareta særlige hensyn til akvakulturvirksomhet. Utvalget foreslår således at hjemmelen flyttes til ny lov om akvakultur, når denne trer i kraft (se forslag under 16.2.8).
Saltvannsfiskeloven § 28
Bestemmelsen lyder:
”Om fiske- og ferdselsforbud i nærheten av akvakulturanlegg gjelder reglene i lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v”.
Bestemmelsen gir en lovhenvisning til oppdrettsloven, og de regler for sikkerhetsavstand ved fiske i nærheten av oppdretts- eller havbeitelokalitet som gjelder i medhold av loven. Selv om det kan ha en viss informasjonsverdi, er det ikke rettslig nødvendig med en slik referanse. Henvisningen er heller ikke uttømmende når det gjelder relevant lovgivning, ettersom det også finnes liknende relevante bestemmelser i lakse- og innlandsfiskloven. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen ikke videreføres.
Saltvannsfiskeloven §§ 38 og 39
Bestemmelsene lyder:
”Departementet kan for bestemte områder opprette lokalt fiskerioppsyn. Departementet kan for slike områder gi forskrifter om inndeling i oppsynsdistrikter, oppsynets funksjonstid og melde- og oppgaveplikt for deltakerne i fisket.
Til å forestå dette oppsyn kan departementet tilsette oppsynssjef. ”
”Oppsynet skal føre kontroll med at bestemmelsene i denne lov og i lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk og forskrifter gitt i medhold av disse lover blir overholdt. Departementet kan gi forskrifter om kontroll med overholdelse av denne lov.
Oppsynet skal under sin kontrollvirksomhet gis uhindret adgang til fartøy. Ansvarshavende på fartøyet skal gi oppsynet nødvendig bistand og opplysninger.
Kongen kan bestemme at oppsynssjefen har politi- og påtalemyndighet, og fastsette nærmere bestemmelser om oppsynssjefens forhold til den ordinære politi- og påtalemyndighet.
Oppsynssjefen kan innenfor sin kompetanse etter tredje ledd gi tjenestemann i oppsynet politimyndighet og rett til å utferdige forelegg. Er det ikke tilsatt oppsynssjef, kan departementet gi slik myndighet.
Det kan kreves at siktede straks avgir erklæring om han vedtar et forelegg utferdiget av tjenestemenn i oppsynet”.
Bestemmelsene gir hjemmel til å opprette lokale fiskerioppsyn, og angir oppsynenes kompetanse og kontrolloppgaver. Det vises til drøftelse under kap. 9.2, hvor det konkluderes med at det ikke lenger er behov for et sjøgående oppsyn. Utvalget har også fått opplyst at politimyndighet ikke er gitt oppsynet de siste år i medhold av bestemmelsen. Ordningen med et sjøgående fiskerioppsyn foreslås således erstattet med at tilsynspersoner kan gis politimyndighet etter politiloven § 20, der dette er nødvendig. Tradisjonelt kontrollarbeid forutsettes utført av Fiskeridirektoratet og Kystvakten. Da en slik tilsynsordning vil kunne erstatte oppsynsordningen, foreslås at saltvannsfiskeloven §§ 38 og 39 ikke videreføres.
Saltvannsfiskeloven § 40 annet ledd
Bestemmelsen lyder:
”Lov 13. august 1915 nr. 5 om domstolene § 106 om ugildhet kommer til anvendelse på den som opptrer som megler”.
Bestemmelsen antas å være overflødig på grunn av forvaltningslovens bestemmelser om ugildhet i kap. II. Et forlik mellom to private parter er klart nok ikke et forvaltningvedtak eller annen avgjørelse av forvaltningen, men utvalget antar at en tilsynspersons opptreden som megler i en slik tvistesak, må anses for å være virksomhet som er bestemt i lov og som bedrives på vegne av et forvaltningsorgan. Tilsynspersonen bidrar med å tilrettelegge for et privat forlik som avgjør forholdet med rettslig bindende virkning. I alle tilfelle vil habilitetsreglene i kap. II gjelde offentlige tjenestemenn og enhver annen som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan etter forvaltningsloven § 10, og det må derfor legges til grunn at habilitetsreglene gjelder for tilsynspersoner som opptrer på vegne av Fiskeridirektoratet. Utvalget legger derfor til grunn at fvl. § 6 får anvendelse på tilsynspersoners opptreden som megler i tvist oppstått under fiske eller i forbindelse med fiske, og foreslår således at saltvannsfiskeloven § 40 annet ledd ikke videreføres.
Saltvannsfiskeloven § 41
Bestemmelsen lyder:
”Domstolen skal uten unødig opphold og foran andre embetsforretninger fremme saker som gjelder overtredelse av lover og forskrifter nevnt i § 39 første ledd, mens oppsyn etter § 38 er i virksomhet.
Søksmål om tvist oppstått under fiske eller i forbindelse med fiske mens oppsynet er i virksomhet kan, når annen lov eller tariffavtale ikke er til hinder, anlegges i den rettskrets fiske foregikk dersom saksøkte når stevning kommer til retten, oppholder seg eller har verneting i rettskretsen. Første ledd får tilsvarende anvendelse på slike søksmål.”
Bestemmelsen får bare anvendelse mens oppsyn etter saltvannsfiskeloven § 38 er i virksomhet, og således de siste årene bare mens Lofotoppsynet har vært satt. Ettersom utvalget foreslår at ordningen med Fiskerioppsynet erstattes med en ren tilsynsordning, vil det ikke lenger være behov for slike særlige rettergangsregler. Utvalget kan ikke se at påtale av overtredelser av fiskerilovgivningen bør behandles før andre tilsvarende straffesaker. Sivile tvister som er oppstått under fiske forutsettes løst under tilsynspersonens megling i henhold til § 11-2. Dersom forlik ikke kommer i stand, vil tvisten etter utvalgets forslag måtte behandles for domstolene på vanlig måte. Med dagens omsetningssystem vil salgslagene omsette ilandført fangst, og et eventuelt erstatningskrav på verdien av tapt fangst eller redskap kan således gjøres gjeldende i ettertid. Utvalget kan således ikke se at domstolene må gi tvister oppstått i forbindelse med fiske en særlig tidsmessig prioritering fremfor andre sivile saker, når forlik ikke har kommet i stand. Det er heller ingen fordeler ved å fravike tvistemålslovens alminnelige eller særskilte vernetingsregler, og regelen i annet ledd må i alle tilfelle utgå som følge av at det ikke forutsettes at fiskeritvister behandles umiddelbart. Utvalget forutsetter således at bestemmelsen ikke videreføres.
Saltvannsfiskeloven § 45 sjette ledd
Bestemmelsen lyder:
”Fiskeridirektoratet kan undersøke rederiregnskap og kan pålegge fryseribedrifter å gi opplysninger om fangst som mellomlagres i vedkommende bedrift. Reder og ansvarshavende ombord på fartøy som leverer fangst til utlandet eller til utenlandske skip og bedrifter eller selskap som leverer fangst eller produkter til utlandet, kan pålegges å gi de opplysninger som er nødvendige for utøvelse av kontroll etter første ledd”.
Bestemmelsen gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å undersøke rederiregnskap, og til å pålegge fryseribedrifter og fartøy som leverer fangst til utenlandske aktører å gi relevante fangstopplysninger. Bestemmelsen antas å være overflødig ved at opplysningstilgang og opplysningsplikt etter lovforslaget vil omfatte enhver som i ervervsøyemed er i besittelse av eller lagrer viltlevende marine ressurser eller relevante dokumenter og opplysninger. Utvalget antar således at hjemmelen er overflødig, da typetilfellet omfattes av en mer generell kontrollhjemmel.
16.2 Forslag til endringer i annen lovgivning
Etter mandatet utredningsoppgave pkt. 4, skal utvalget vurdere blant annet nedenstående lover ”med tanke på en materiell grenseoppdraging og harmonisering oppmot disse og andre lover på området”.
Som følge av at lovens virkeområde utvides fra fiske og fangst til all utnyttelse av samtlige viltlevende marine ressurser innenfor norsk jurisdiksjon, fremmer utvalget sammen med sitt lovforslag nedenstående endringsforslag i tilstøtende lovgivning for å oppnå best mulig harmonisering mellom lovutkastet og tilstøtende sektorlovverk.
16.2.1 Kystvaktloven
Utvalget har drøftet forholdet mellom lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (Kystvaktloven) og havressursloven under kap. 5.10 og 11.1. I henhold til drøftelsene der, foreslås at henvisningen til lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. i lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (Kystvaktloven) § 9 e), endres til offisiell tittel på ny havressurslov.
I samsvar med utvalgets forslag til strafferammer i havressursloven bør strafferammen i kystvaktloven § 36 første ledd endres til ”fengsel inntil 1 år” og straffebestemmelsen i annet ledd endres til ”fengsel inntil 3 år”.
I samsvar med utvalgets forslag til å kunne straffe underordnet mannskap etter lovforslaget § 13-3 fjerde ledd foreslås dessuten at kystvaktloven § 36 syvende ledd erstattes med følgende bestemmelse:
”Er overtredelsen begått av noen av besetningen på et fartøy og straffansvar i den anledning gjøres gjeldende mot fartøyføreren, kan den underordnede bare straffes for forsettlig overtredelse. Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges underordnet skal det særlig tas hensyn til
straffens preventive virkning
overtredelsens grovhet
om vedkommende har hatt eller kunne ha oppnådd fordel ved
overtredelsen”
16.2.2 Soneloven
Utvalget har drøftet forholdet mellom lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (soneloven) og havressursloven under kap. 5.1. Utvalget finner der at soneloven og fiskeriforbudslovens materielle forbud mot utlendingers fiske og fangst bør endres til å samsvare med havressurslovens utvidede virkeområde. Begge lovers forbud mot fiske og fangst kan således ikke være saklig begrenset til dette, men må tilpasses all utnyttelse etter havrettskonvensjonen kap. V for å videreføre det lovtekniske system hvor det må gis tillatelse for utenlandsk utnyttelse av ressursene i norske farvann. I henhold til drøftelsene der, foreslås at lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone (soneloven) § 3 endrer ordlyd til:
”Det er forbudt å drive fiske, fangst eller annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser innenfor den økonomiske sone for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger i henhold til lov 17 juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver høsting og annen utnyttelse i Norges territorialfarvann. Bestemmelsene i nevnte lov gjelder for øvrig tilsvarende i den økonomiske sone”.
Det foreslås følgende forslag til ny § 3 tredje ledd:
”Kongen kan gi dispensasjon fra forbudet i første ledd”.
I samme lov foreslås § 4 endret til:
”Kongen kan gi forskrifter om fiske, fangst eller annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser i den økonomiske sone, herunder om
største tillatte fangstmengde og fangstinnsats, samlet og for bestemte fiskeslag og bestemte områder,
adgang for fiskere fra andre stater til å fiske andeler av tillatte fangstkvanta, og om vilkårene for slikt fiske,
tiltak for å sikre en rasjonell og forsvarlig utøving av fisket, herunder bestemmelser om antall fartøyer, fartøystørrelse, redskapsbruk, redskapsbegrensninger, fredningstider, samt trålfrie soner og andre områdebegrensninger,
andre tiltak til vern og fremme av bestander av fisk, skalldyr og de levende ressurser for øvrig. ”
I samsvar med utvalgets forslag til å kunne straffe underordnet mannskap etter lovforslaget § 13-3 fjerde ledd, foreslås at soneloven § 8 fjerde ledd erstattes med følgende bestemmelse:
”Er overtredelsen begått av noen av besetningen på et fartøy og straffansvar i den anledning gjøres gjeldende mot fartøyføreren, kan den underordnede bare straffes for forsettlig overtredelse. Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges underordnet skal det særlig tas hensyn til
straffens preventive virkning
overtredelsens grovhet
om vedkommende har hatt eller kunne ha oppnådd fordel ved overtredelsen”
16.2.3 Fiskeriforbudsloven
På samme måte som under 16.2.2, foreslås at det materielle forbud mot utlendingers fiske og fangst bør endres til å samsvare med havressurslovens utvidede virkeområde. I lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann (fiskeriforbudsloven) foreslås § 1 endret slik:
”Denne lov gjelder fiske, fangst og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser i Norges territorialfarvann og indre farvann, herunder territorialfarvannet ved Jan Mayen. Den gjelder likevel ikke for fiske og fangst i territorialfarvannet ved Svalbard”.
I fiskeriforbudsloven § 3 foreslås bestemmelsen endret slik:
”Det er forbudt for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger (jf. § 2), å drive fiske, fangst eller annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser i territorialfarvannet. Til fiske eller fangst i territorialfarvannet er det forbudt å nytte fartøy eller redskap som ikke er norsk (jf. § 2), eller nytte utlendinger som mannskap eller lottfiskere i større utstrekning enn tillatt etter annet ledd.
Til lovlig fiske eller fangst etter første ledd kan som mannskap eller lottfiskere nyttes andre enn norske statsborgere eller personer bosatt i Norge, når minst halvparten av mannskapet eller lottfiskerne og føreren eller høvedsmannen er norske statsborgere eller bosatt i Norge.
Forbudene i første ledd gjelder ikke sportsfiske med håndredskap eller utnyttelse som ikke innebærer uttak av viltlevende marine ressurser . Salg av fangsten er forbudt. Departementet kan gi forskrifter om hva som skal anses som håndredskap.
Uten hensyn til forbudene i første ledd kan departementet bestemme at utlendinger kan drive jakt på kystsel og fastsette vilkår for utlendingers deltakelse i slik jakt. ”
Fiskeriforbudsloven § 6 anses som tilstrekkelig hjemmel til å dispensere fra forbudene, dersom det er behov for dispensasjon. Til straffebestemmelsen i § 10 foreslås nytt tredje ledd for å samsvare med lovforslaget og soneloven:
”Er overtredelsen begått av noen av besetningen på et fartøy og straffansvar i den anledning gjøres gjeldende mot fartøyføreren, kan den underordnede bare straffes for forsettlig overtredelse. Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges underordnet skal det særlig tas hensyn til
c) straffens preventive virkning
d) overtredelsens grovhet
c) om vedkommende har hatt eller kunne ha oppnådd fordel ved overtredelsen”
16.2.4 Deltakerloven
I lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven), legger utvalget til grunn i drøftelsene under kap. 7.18 og kap. 5.5, at all høsting med fartøy legges inn under deltakerloven, og føres inn i et felles register for høstingsfartøy (merkeregisteret). Høsting som ikke foregår med et høstingsfartøy forutsettes å kunne registreres i et eget register.
I deltakerloven foreslås således følgende endringer:
”§ 2. Virkeområde
Loven regulerer adgangen til å drive ervervsmessig fiske, fangst og annen høsting av viltlevende marine ressurser med fartøy som er norsk etter reglene i sjøloven §§ 1 til 4 og fartøy som eies av utlending bosatt i Norge når fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter. Fartøy som er norsk etter sjøloven § 1 tredje ledd, regnes ikke som norsk etter loven her, med mindre fartøyet eies av person bosatt i Norge og fartøyets største lengde er mindre enn 15 meter”.
Ӥ 3. Ervervsmessig fiske og fangst - definisjon
Fiske og fangst er ervervsmessig når vedkommende yrkesutøver har fiske eller fangst til levevei alene eller sammen med annen næring. Ervervsmessig fiske og fangst omfatter også annen høsting av viltlevende marine ressurser hvor fartøy nyttes.
Vitenskapelige undersøkelser eller praktiske fiskeforsøk som gjennomføres etter tillatelse av Fiskeridirektoratet, jf. offisiell tittel på ny havressurslov § 6-2, er ikke å anse som ervervsmessig fiske og fangst etter loven her.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere bestemmelser om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig, herunder regler om krav til inntekt opptjent ved fiske og fangst”.
Ӥ 4. Krav om ervervstillatelse
Et fartøy kan ikke nyttes til ervervsmessig fiske eller fangst uten at det er gitt ervervstillatelse av departementet. Det kan fastsettes vilkår for slik tillatelse.
Departementet kan i forskrift også bestemme at fartøy som nyttes i annen høstingsvirksomhet enn fiske og fangst er underlagt krav om ervervstillatelse etter første ledd.
Ervervstillatelse gis til fartøyets eier for ett bestemt fartøy. Tillatelsen gir ikke rett til å benytte annet fartøy. Andre enn den fysiske eller juridiske person som innehar tillatelsen, kan ikke uten egen tillatelse drive fiske eller fangst med fartøyet.
En ervervstillatelse gir bare rett til å utøve fiske, fangst eller annen høsting i samsvar med de bestemmelser som til enhver tid er fastsatt i eller i medhold av lov xx.xx.xxxx om forvaltning av viltlevende marine ressurser (havressursloven) eller loven her”.
Ӥ 6. Krav om tidligere aktivitet i fiske eller fangst
Ervervstillatelse kan bare gis til den som har drevet ervervsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst tre av de siste fem årene og fortsatt er knyttet til fiske- og fangstyrket.
For selskap eller sammenslutning kan ervervstillatelse bare gis dersom personer som oppfyller kravet i første ledd innehar mer enn 50 pst. av eierinteressene og faktisk har tilsvarende kontroll over virksomheten.
Departementet kan i særlig tilfelle, når næringsmessige og regionale hensyn tilsier det, ved enkeltvedtak gjøre unntak fra kravet i første og annet ledd om tidligere aktivitet i fiske eller fangst. Unntak fra kravet etter første og annet ledd kan også gis for nye høstingsvirksomheter som ikke regnes som tradisjonelt fiske eller fangst. Kongen kan ved forskrift gjøre unntak fra kravet om tidligere aktivitet, herunder for fartøy under en viss størrelse.
Når det er nødvendig til gjennomføring av overenskomst med fremmed stat, kan Kongen ved forskrift fastsette ytterligere regler, herunder andre regler enn de som er fastsatt i første ledd, for tillatelse etter § 4”.
Forslaget innebærer at all høsting med fartøy, også eksempelvis høsting av tang og tare med fartøy, vil omfattes av deltakerloven. Imidlertid vil krav om ervervstillatelse for høstingsvirksomheter utenom fiske og fangst kun gjelde dersom dette pålegges i forskrift av departementet. Endringen av definisjonen i § 2, medfører at det ved bruk av aktiv redskap som trål og ringnot kreves spesiell tillatelse etter kap. III.
I tillegg foreslås at henvisningen til ”annen fiskerilovgivning” i deltakerloven § 28 om overtredelsesgebyr endres for å unngå dobbeltregulering, ettersom lovutkastet § 13-2 gir hjemmel til å ilegge et overtredelsesbegyr for overtredelser av bestemmelser i eller i medhold av havressursloven. Utvalget foreslår ikke hvordan dette konkret skal løses, men som eksempel på løsning kan de fiskerilover som skal omfattes av deltakerloven nevnes uttrykkelig i deltakerloven § 28 i stedet for en generell henvisning.
16.2.5 Råfiskloven
Det vises til drøftelsene under kap. 11.6, og utvalget foreslår følgende nye bestemmelser tilføyd i lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk:
Ny § 1, tredje ledd:
”Kongen kan bestemme at loven også skal gjelde for andre viltlevende marine ressurser”.
Ny § 10:
”For fangst som er omfattet av en salgsorganisasjons rett til førstehåndsomsetning i medhold av § 1 tredje ledd, jf. § 2, gjelder ikke lovens bestemmelser §§ 4 til og med 6a”.
Endringsforslagene innebærer at virkeområdet til råfiskloven, kan utvides til andre viltlevende marine ressurser enn de som omfattes av råfiskloven og råfiskforskriften i dag. Salgslagene vil etter bestemmelse i kongelig resolusjon ha rett til førstehåndsomsetningen og kunne kreve inn lagsavgift. Lovforslaget § 10 medfører imidlertid at salgslagene ikke vil kunne fastsette minstepris, dirigere fangster mv. for slik fangst. Omsetningsretten vil medføre at fangsten omfattes av kontrollplikten i medhold av råfiskloven § 7 og forslaget til ny havressurslov § 12-5. En slik løsning gitt ved kongelig resolusjon vil kunne erstatte et pålegg fra departementet som forutsatt i lovforslaget § 12-6, annet ledd.
16.2.6 Kontinentalsokkelloven
Det vises til drøftelse vedørerende flytting av forvaltningsansvaret for bunnfaste arter fra kontinentalsokkelloven til ny havressurslov under kap. 4.1.2.
Da lovens ordlyd og særlig § 2 tredje ledd viser at bunnfaste arter omfattes av loven som ”naturforekomster”, foreslås det enkelte endringer for å unngå et dobbelt hjemmelsgrunnlag for forvaltningen av bunnfaste arter. Et dobbelt hjemmelsgrunnlag er viktig å unngå, ettersom kontinentalsokkelloven også forbyr utforskning, vitenskapelige undersøkelser og utnyttelse av disse, uten at Kongen har gitt tillatelse til slik virksomhet.
I lov 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster foreslås således følgende endringer:
Ny § 1, tredje ledd:
”Loven får ikke anvendelse på utnyttelse av bunnfaste (sedentære) arter i og på norsk kontinentalsokkel”.
Videre foreslås § 2 tredje ledd fjernet. Bestemmelsen har følgende ordlyd:.
”Kongen kan ved forskrift gi tillatelse til undersøkelse og utnyttelse av tang- og tareforekomster i bestemte områder uten at det er gitt slik tillatelse som nevnt i annet ledd”.
16.2.7 Lakse- og innlandsfiskeloven
Utvalget har drøftet forholdet mellom lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk og innlandsfisk (lakse- og innlandsfiskloven) og havressursloven under kap. 5.4. Ettersom ny havressurslov er tenkt å erstatte saltvannsfiskeloven, foreslås at henvisningen til saltvannsfiskeloven i lakse- og innlandsfiskloven § 2, første ledd endres slik:
”§ 2. Lovens virkeområde
Loven gjelder for anadrome laksefisk og innlandsfisk på det norske fastland. Loven gjelder også for anadrome laksefisk i norsk indre farvann, norsk territorialfarvann og i Norges økonomiske sone utenfor det norske fastland. Lov om forvaltning av viltlevende marine ressurser av dd.mm.aa nr. x § 1-4 annet ledd, får tilsvarende anvendelse”.
16.2.8 Oppdrettsloven og havbeiteloven (ny akvakulturlov)
Utvalget har under kap. 16.1 foreslått at saltvannsfiskeloven § 27 ikke videreføres, da beskyttelse av kultiverte fiskeressurser, algedyrking og annen generell akvakultur faller utenfor lovforslagets virkeområde som er begrenset til viltlevende marine ressurser.
Bestemmelsen lyder i dag slik:
”For å beskytte (...) kultiverte fiskeressurser, anlegg for dyrking av alger (...), kan Kongen innenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene gi forskrifter om utøvelsen av annen virksomhet enn fiske”.
I ny akvakulturlov (Ot. prp. nr. 61 (2004-2005)) bør det derfor tas inn en særskilt bestemmelse tilsvarende saltvannsfiskeloven § 27, som viderefører muligheten til å sikre areal og driftsmuligheter for akvakulturvirksomhet. Utvalget foreslår ikke hvordan denne bør utformes.
Lovhenvisninger til saltvannsfiskeloven slik som § 10 annet ledd i lov 21. desember 200 nr. 118 om havbeite, bør endres til offisiell tittel på ny havressurslov.