5 Internrettslige avgrensninger og harmoniseringer

Utvalget er etter mandatet utredningsoppgave pkt. 5 bedt om å utrede forholdet til ”soneloven, fiskerigrenseloven, havbeiteloven, råfiskloven, deltakerloven, svalbardmiljøloven, kontinentalsokkelloven, forurensningsloven, naturvernloven, havne- og farvannsloven, kystvaktloven, plan- og bygningsloven mv. med tanke på en materiell grenseoppdraging og harmonisering oppmot disse og andre lover på området. I tillegg skal utvalget se på samspillet med handelsreglene”.

I dette er utvalget bedt om å vektlegge verdikjedetenkning, noe som har medført en nøyere gjennomgang av forholdet til deltakerloven og råfiskloven. Forholdet til lov 24. juni 1994 nr.34 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk mv. er drøftet under kap. 11.7.4. Forholdet til lov 21. juni 1963 nr 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster (kontinentalsokkelloven) er drøftet under kap. 4.1 og kap. 4.5.5.

I stedet for en avgrensning mot lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern, er det foretatt en vurdering av forholdet til forslag til ny naturmangfoldlov (NOU 2004:28), som er tenkt å avløse dagens naturvernlov. Utvalget har heller ikke sett behovet for å gi en særkilt vurdering av forholdet til lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven), utover det som følger av lovkommentarene til lovutkastet § 2-10, og kap. 10.3.1 om kasting av redskap i sjøen. Forholdet til den internasjonale handelsretten er relevant for utvalgets vurderinger på flere punkter. Det er gitt en beskrivelse av de mest sentrale ressursrelevante reglene i den internasjonale handelsretten i Vedlegg 1. En vurdering av forholdet til EØS-avtalen er tatt inn i kap. 5.13.

5.1 Fiskeriforbudsloven og lov om ­Norges økonomiske sone

5.1.1 Fiskeriforbudsloven

Norge opprettet en egen fiskerigrense på 12 nautiske mil rundt det norske fastland i 1961. Fiskerigrensen faller nå sammen med yttergrensen for sjøterritoriet hvor kyststaten har full suverenitet og jurisdiksjonskompetanse. Lov 17. juni 1966 nr. 19 om Norges fiskerigrense ble ved territorialfarvannslovens vedtakelse endret og gitt tittelen lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann. Videre er henvisninger i teksten til fiskerigrensen endret til Norges territorialfarvann, og loven har etter endringen fått ny korttittel: fiskeriforbudsloven. Forbudet gjelder fiske i Norges territorialfarvann, herunder territorialfarvannet ved Jan Mayen, men ikke sjøterritoriet utenfor Svalbard, som reguleres av Svalbardloven.

Etter lovens § 3 er det generelt forbudt for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger å drive fiske eller fangst i territorialfarvannet. Hvem som skal anses som likestilt med norsk statsborger presiseres i lovens § 2. Forbudet gjelder ikke sportsfiske med håndredskap eller jakt på kystsel. I tillegg til forbudet i § 3 følger det av § 5 at det heller ikke tillatt for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger å foreta tilvirking, pakking eller omlasting av fisk, krepsdyr eller bløtdyr eller deler og produkter av disse fiske- og dyreslag. Til fiske eller fangst i territorialfarvannet er det også forbudt å nytte fartøy eller redskap som ikke er norsk, eller nytte utlendinger som mannskap eller lottfiskere i større utstrekning enn tillatt etter loven. Det gis imidlertid tillatelse til å benytte andre enn norske statsborgere som mannskap eller lottfiskere, når minst halvparten av mannskapet eller lottfiskerne og føreren eller høvedsmannen er norske statsborgere eller bosatt i Norge. Utover dette gis det noen få unntaksbestemmelser fra § 3 og 5 som ikke nevnes her. Et viktig unntak er Skagerrakområdet, jf. artikkel 2 i overenskomst av 19. desember 1966 mellom Norge, Danmark og Sverige om gjensidig adgang til fiske i Skagerrak og Kattegat inntil 4 nautiske mil fra kysten. Det er heller ikke tillatt å tilvirke, pakke, eller omlaste fisk i territorialfarvannet.

Det er gitt en rekke forskrifter med hjemmel i fiskeriforbudsloven. Blant annet er det i medhold av lovens § 8 fastsatt forskrift om forbud mot landing av fisk fanget i farvann utenfor norsk fiskerijurisdiksjon når fangsten består av fisk fra fiskebestand av felles interesse med andre stater som ikke er gjenstand for omforent bestandsregulering, eller som er underlagt norsk regulering, eller som er i tatt i strid med et ønsket beskatningsmønster eller som innebærer at forsvarlige totalkvoter av det aktuelle fiskeslaget vil kunne bli overskredet. Endelig er det forbudt å ilandføre fangst bestående av fisk som er tatt i strid med bestemmelser fastsatt av regionale eller subregionale fiskeriforvaltningsorganisasjoner eller - arrangementer, herunder slik fangst tatt av borgere fra stater som ikke er medlemmer eller ikke er parter i slike organisasjoner eller arrangementer. Disse forbudene gjelder uten hensyn til om fisken er fanget i områder under noen stats fiskerijurisdiksjon eller i områder utenfor (internasjonalt farvann). Utover dette gir loven også bestemmelser om blant annet fiskerioppsyn, kontroll og håndhevelse av utenlandske aktiviteter.

5.1.2 Lov om Norges økonomiske sone

Lov om Norges økonomiske sone 17. desember 1976 nr. 91 gir hjemmel til å opprette full øko­nomisk sone og andre særlige havsoner i henhold til Havrettskonvensjonens kap. V, men inneholder også bestemmelser om utlendingers adgang til å drive høsting i slike soner. Yttergrensen for sonen er 200 nautiske mil fra grunnlinjene. I motsetning til lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann, gjelder soneloven enhver form for utnyttelse av levende marine ressurser.

I følge soneloven § 3 første ledd er det ”forbudt å drive fiske eller fangst innenfor den økonomiske sone for den som ikke er norsk statsborger eller likestilt med norsk statsborger i henhold til lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann. Bestemmelsene i nevnte lov gjelder for øvrig tilsvarende i den økonomiske sone”. I følge § 3 annet ledd gjelder bestemmelsene i første ledd med mindre annet følger av forskrifter gitt med hjemmel i §§ 4 og 6 i loven. Fiskeri- og kystdepartementet har i tillegg til å fastsette forskrift 13. mai 1977 nr. 2 om utlendingers fiske og fangst i Norges økonomiske sone, gitt en rekke forskrifter i medhold av disse paragrafene; blant annet om maskevidde, bifangst og minstemål, om omregningsfaktorer, satellittbasert overvåkning, regulering av fisket med fartøyer fra ulike bestemte land osv.

Forskriften om utlendingers fiske og fangst i den økonomiske sonen oppstiller bestemmelser om at utlendinger likevel kan gis tillatelse til å drive fiske i sonen. Dette gjelder fiskere fra stater som Norge har inngått avtale med. Disse kan etter søknad til Fiskeridirektoratet gis adgang til fiske og fangst i Norges økonomiske sone utenfor 12 nautiske mil fra grunnlinjene. Fartøy må ved fiske i sonen følge fastsatte bestemmelser om kvoter og andre fangstbegrensninger, inklusive områdebegrensninger, for vedkommende fiske. De må også gi melding til Fiskeridirektoratet om når fisket innledes og avsluttes, og ukentlig rapporteres om de fangstkvanta som tas av hver enkelt fiskeart og fangstområder.

Utlendingers høsting i norske farvann reguleres også av lov om saltvannsfiske m.v., som gir fullmakter til Fiskeri- og Kystdepartementet til å gi nærmere bestemmelser om utøvelsen av høstingsvirksomheten. Disse fullmaktene utfyller dermed reguleringene som følger av eller i medhold av soneloven eller fiskeriforbudsloven. Saltvannsfiskeloven vil dermed gjelde komplementært for utlendinger når forskriftene uttrykkelig bestemmer at de gjør det, samt at bestemmelser om orden på høstingsfelt, erstatning, straff mv. får direkte virkning, jf. § 2 tredje ledd. Det er naturlig at den nye havressursloven viderefører lov om saltvannsfiske m.v. med hensyn til å gi hjemmel til å fastsette regler om utøvelse av all høsting i norske farvann uavhengig av nasjonalitet.

5.1.3 Utvalgets vurdering

Slik lovverket er bygget opp i dag, reguleres utlendingers adgang til å delta i høsting i territorialfarvannet og i områder opprettet med hjemmel i soneloven, av bestemmelser gitt i eller i medhold av henholdsvis fiskeriforbudsloven og soneloven. Dette er i samsvar med gjeldende lovtekniske system, der det uttrykkelig må gis tillatelse for utlendingers aktiviteter i sonene og territorialfarvannet. Saltvannsfiskelovens stedlige og personelle virkeområde og tilsvarende bestemmelser i forslag til ny havressurslov er tilpasset dette. Systemet fungerer etter utvalgets syn godt slik det er, og det vil slik utvalget ser det heller ikke gi noen regelforenklingseffekt å flytte for eksempel de materielle bestemmelsene i fiskeriforbudsloven eller kompetanse til å opprette særlige havsoner etter Havrettskonvensjonen kap. V inn i havressursloven. Dersom det skulle være ønskelig å samle regelverket som gjelder utlendingers høsting i én lov, er det etter utvalgets oppfatning nødvendig med en egen utredning om dette, hvor det samtidig foretas en gjennomgang av innholdet i de materielle bestemmelsene. En slik utredning ligger utenfor utvalgets mandat.

Utvalget finner likevel at soneloven og fiskeriforbudslovens materielle forbud mot utlendingers høstingsaktiviteter må endres til å samsvare med havressurslovens utvidede virkeområde. Begge lovers forbud mot fiske og fangst kan således ikke være saklig begrenset til dette, men må tilpasses all utnyttelse etter havrettskonvensjonen kap. V for å videreføre det lovtekniske system hvor det må gis tillatelse for utenlandsk utnyttelse av ressursene i norske farvann.

Fiskeriforbudslovens forbud i § 3 mot utlendingers fiske innenfor territorialfarvannet og indre farvann må således etter utvalgets vurdering utvides til å omfatte all høsting og annen utnyttelse av viltlevende marine ressurser samt omfatte forbud mot enhver slik utnyttelse, herunder bioprospektering. Utenom sportsfiske med håndredskap finnes det i territorialfarvannet intet unntak eller mulighet til å dispensere fra forbudet. Utvalgets forslag til endret lovhjemmel er lagt frem i kap. 16.2 flg. Adgangen til å nytte utenlandsk fartøy og mannskap antas å burde holdes uforandret i forhold til andre ressurser enn fisk, da dette er i samsvar med deltakerlovens bestemmelser, samt at fiskeripolitikken blant annet faller utenfor EØS-avtalen. Det antas videre at det ikke er nødvendig med å endre virkeområdet for hjemmelen til ilandføringsforbud etter § 8, eller forbudet mot omlasting, tilvirkning, pakking mv. i § 5, da begge bestemmelsene er knyttet opp mot salgslagenes omsetningsrett og konkurransehensyn etter råfiskloven og i det vesentlige vil berøre fiske-, skalldyr- og krepsdyrprodukter.

Soneloven bør på samme måte som tilsvarende forbud i fiskeriforbudsloven utvide det materielle forbud mot utlendingers fangst- og fiskeriaktiviteter etter § 3 til all utnyttelse av viltlevende marine ressurser. Forslag til endret lovhjemmel er lagt frem i kap 16. I soneloven § 3, første ledd annet punktum vil fiskeriforbudslovens bestemmelser for øvrig gjelde i farvann opprettet med hjemmel i soneloven, slik at de samme hensyn og vurderinger som er nevnt ovenfor gjelder tilsvarende. Soneloven gir hjemmel til å regulere all utnyttelse i en økonomisk sone eller liknende sone i henhold til Havrettskonvensjonen kap. V, jf. særlig soneloven §§ 4 d) og 7 e). Det er dermed ikke nødvendig å endre kompetansen til å gi dispensasjon fra forbudet mot utnyttelse av viltlevende marine ressurser i områder opprettet med hjemmel i soneloven § 4, jf. § 3 tredje ledd. Straffebestemmelsen i soneloven § 8 om straff for underordnet mannskap foreslås endret, slik det fremgår av kap. 13.3 og 16.2.2.

5.2 Fiskeoppdrettsloven

Fiskeoppdrett reguleres av lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr mv., og omfatter virksomhet ”der en fôrer eller behandler levende fisk og skalldyr med sikte på konsum, fôr, reproduksjon, utsetting, herunder havbeite, forskning eller undervisning”, jf. fiskeoppdrettsloven § 2. Loven kan ved forskrift gjøres gjeldende for andre akvatiske organismer og planter og gjelder i ferskvann, brakkvann og saltvann. Fiskeoppdrettsloven vil ventelig avløses av ny akvakulturlov i 2006, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur (akvakulturloven). Utøvelse av fiske og høsting av viltlevende marine ressurser i sjø begrenses ved at det etter fiskeoppdrettsloven § 15 er forbudt å fiske nærmere enn 100 meter fra akvakulturanlegg, samt å ferdes nærmere enn 20 meter fra anlegget.

Adgangen til å høste av oppdrettsfisk begrenses videre utenfor akvakulturanlegg av eiers eksklusive gjenfangstrett av rømt fisk i nærheten av anlegget i inntil 14 dager etter fiskeoppdrettsloven § 9. Bestemmelsene får direkte virkning for utøvelsen av fiske og fangst etter saltvannsfiskeloven § 28, og begrenser også allemannsretten. Dette gjelder selv om akvakulturanlegget befinner seg utenfor privat grunn, jf. Rt. 1985 s. 1128.

Både havressursloven og fiskeoppdrettsloven inneholder kompetanseregler til å fastsette nærmere rettigheter og plikter. Fiskeoppdrettsloven må i den forbindelse regnes som en særlov (lex specialis). Prinsippet om forrang er uttrykkelig fastslått i forarbeidene til havbeiteloven (Ot.prp.nr.63 (1999-2000) kap. 7.2), og antas også å gjelde for fiskeoppdrettsloven. Dette underbygges eksempelvis ved at det gis egne regler for utøvelse av gjenfangstretten, herunder redskapsbegrensninger, jf. § 9 i.f. Driftens indirekte påvirkning på havmiljøet og de viltlevende marine ressurser, reguleres etter dette spesielt av fiskeoppdrettsloven.

Selv om det gis spesielle regler om utøvelse av f. eks. gjenfangstretten, som ofte vil skje ved hjelp av fiskefartøy, ekstingverer ikke spesialreglene generelle bevaringstiltak etter forskrift som trålfrie soner, eller kontrolladgang etter havressursloven ved utøvelsen av gjenfangstretten – med mindre oppdrettsforskriftene uttrykkelig sier det.

Eiendomsrett til oppdrettsfisk og andre kultiverte levende marine ressurser

Det klareste uttrykk i norsk rett for eiendomsrett til oppdrettsfisk er at fisken og yngelen kan pantsettes med rettsvern som løsøre i driften, jf. pante­loven § 3-9 d). For alle praktiske formål skjer erverv av de fleste levende marine ressurser i oppdrett i dag derivativt, gjennom omsetning av rogn, yngel, stamfisk og settefisk fra produsenter, som selv klekker og avler frem fisken. Erverv til oppdrett kan imidlertid også skje originært gjennom innsamling av viltlevende ressurser, såfremt disse er ervervet ad lovlig adkomst, jf. nedenfor. Originært erverv i oppdrett vil normalt skje med utvikling av nye oppdrettsnæringer, som for eksempel fôring av villfanget torsk i innheg­ninger.

Eiendomsretten opphører imidlertid når oppdrettsfisken ikke lenger er å betrakte som under oppdrett. Opphør skjer således når gjenfangstretten etter oppdrettsloven § 9 geografisk eller tidsmessig er gått ut etter rømming, da fisken må regnes for å ha returnert til vill tilstand.

Grensedragningen mellom viltlevende og kultiverte levende marine ressurser

Oppdrett omfatter i utgangsgpunktet virksomhet som innehar elementer av behandling og produksjonshensikt. Ren oppbevaring av villfisk i stengsler eller innhegninger (for eksempel slepekast), der formålet ikke er ytterligere produksjon, men kvalitetsforbedring eller avventing av markedsforhold, vil i praksis falle utenfor oppdrettsbegrepet, jf. Ot. prp. nr. 53 s. 7: ” Etter definisjonen skulle langtidslagring i nøter av villfanget fisk for senere tilvirking falle utenfor . ” Dette gjelder selv om den ville fisken fôres eller behandles under lagringen, jf. oppdrettsloven § 2 annet ledd. Grensedragningen er omtalt nærmere under redegjørelse av produksjonsbegrepet i forslag til ny akvakulturlov i Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) s. 54 om lov om akvakultur (akvakulturloven). Forslag til ny akvakulturlov foreslås å omfatte all produksjon, jf. Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) s. 54: ”Produksjon skal forstås som ethvert tiltak for å påvirke levende akvatiske organismers vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet”. Selv om ny akvakulturlov i utgangspunktet vil omfatte all produksjon, vil det være departementet som bestemmer hva som regnes som akvakultur ved tvil, jf. oppdrettsloven § 2 og forslag til ny akvakulturlov § 2 første ledd i.f.

Handlingene som havressursloven er ment å regulere vil være knyttet til utnyttelse og bevaring av de viltlevende marine ressurser. Det bør etter utvalgets mening således foretas en prinsipiell avgrensning av havressurslovens virkeområde mot privateide levende marine ressurser. Oppdrett må i forhold til de generelle regler i ressursforvaltningen betraktes som en spesiell næringslov, og det er dermed etter utvalgets mening riktig å anse virkeområdet etter fiskeoppdrettsloven på generelt grunnlag som lex specialis utfra harmoniseringshensyn. Utvalget antar at fiskeoppdrettsloven i de fleste tilfeller vil dekke de nødvendige hensyn innenfor ressursforvaltningen til å regulere det spesielle tilfelle. Utvalget forutsetter at det er havressursloven som skal regulere all innsamling av de viltlevende marine ressurser under norsk fiskerijurisdiksjon – også innsamling for oppdretts- og havbeiteformål, herunder rogn.

5.3 Havbeiteloven

Havbeite innebærer utsetting og eksklusiv gjenfangst av marine arter innenfor et geografisk avgrenset område i sjø (lokalitet) med tanke på næringsformål. Virksomheten reguleres av lov 21. desember 2000 nr. 118 om havbeite, som vil omfattes av ny akvakulturlov, jf. forslag i Ot. prp. nr. 61 (2004-2005) om lov om akvakultur (akvakulturloven). Havbeitelovens virkeområde omfatter etter § 2 kun krepsdyr, bløtdyr og pigghuder, slik at kultivering av fisk eller andre organismer i sjø må foregå etter fiskeoppdrettsloven. Havbeite krever konsesjon etter § 3, og gir konsesjonshaver eksklusiv gjenfangstrett innenfor lokaliteten og gjenfangstplikt i den utstrekning departementet bestemmer etter § 6. Innenfor lokaliteten skilles det ikke mellom ville og utsatte organismer, slik at konsesjonshavers eksklusive gjenfangstrett omfatter alle individer av den art som konsesjon er gitt for. Adgangen til å høste av de levende marine ressurser er begrenset i nærheten av en havbeitelokalitet både for allmennheten og yrkesfiskere. Departementet kan etter havbeiteloven § 10 fastsette ferdsels- og høstingsbegrensninger for allmennheten ved den enkelte lokalitet ved vedtak, herunder etablere buffer­soner.

Ferdselsretten gjelder med de begrensninger som følger av andre lover, jf. friluftsloven § 19. Høstingsbegrensninger i nærheten av havbeitelokaliteter fastsettes med forrang etter konkrete derogasjonshjemler i forhold til saltvannsfiskeloven i havbeiteloven §§ 6 og 10. Dette innebærer at enerett på gjenfangst og begrensninger i utøvelse av fisket ved lokaliteten, kan fastsettes ved vedtak uavhengig av bestemmelser i eller i medhold av saltvannsfiskeloven. Selv om havressursloven gjelder generelt for aktiviteter som påvirker de viltlevende marine ressurser, vil enkeltvedtak (herunder konsesjoner) og forskrifter etter havbeiteloven vedrørende eksklusiv gjenfangstrett og høstingsbegrensninger gå foran lov og forskrift ved motstrid.

Grensen mellom havbeite og oppdrett

Havbeitevirksomhet vil variere fra direkte utsett av organismer (fritt eller direkte utsett) til bruk av ulike anlegg, stengsler og innretninger for å beskytte mot predatorer (beskyttet utsett). Havbeite kan til en viss grad skille seg fra oppdrett ved at kultiveringen ofte skjer med bestander direkte i et naturlig økosystem, mens oppdrett normalt foregår i akvakulturanlegg, jf. imidlertid fiskeoppdrettsloven § 3 første ledd annet punktum. Likevel ansees det ikke å være prinsipiell forskjell mellom havbeite og oppdrett. Den rettslige sondringen ligger i gjenfangstretten, som innenfor havbeite vil gjelde til enhver tid under konsesjonen, i motsetning til oppdrett som har en begrenset gjenfangstrett ved rømming. Forholdet mellom lovene er lagt opp slik at den som driver virksomhet etter lov om havbeite, ikke trenger konsesjon etter oppdrettsloven, og motsatt. Det avgjørende for grensedragningen mot havressursloven i forhold til gjeldende høstings- og ferdselsbegrensninger ved lokaliteten, er dermed kun hvilket lovverk virksomheten har konsesjon etter. I forhold til fiskeoppdrett begrunnes eiendomsrett til ressurser i havbeite utfra den private innsats. Dyr i havbeite (inkl. muslinger, settefisk og yngel) kan pantsettes som løsøre etter panteloven § 3-9 d).

I forhold til saltvannsfiskeloven er havbeiteloven en særlov som vil få forrang ved motstrid med saltvannsfiskeloven, jf. Ot. prp. nr. 63 (1999-2000) Om lov om havbeite kap. 7.2: At havbeiteloven går foran ved motstrid understrekes også i § 10 i.f.: ”Fiske i lokaliteten og buffersona kan regulerast utan omsyn til føresegner gitt i eller i medhold av lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v”.

Utvalget anser levende marine ressurser i havbeite som domestiserte i den utstrekning det etter konsesjonen er gitt gjenfangstrett for arten i lokaliteten, og artene holder seg innenfor lokalieteten. Derogasjonsbestemmelsene i havbeiteloven §§ 6 og 10 sørger imidlertid for at havbeitelovens bestemmelser etter disse paragrafer vil få forrang ved enhver regelmotstrid mot saltvannsfiskeloven. Utvalget anser bestemmelsene som nødvendige for å sikre eksklusiv gjenfangstrett i tilknytning til lokaliteten. Når det gjelder innsamling av marine arter til utsettingsformål, med unntak av anadrome laksefisk, forutsetter utvalget at dette på samme måte faller inn under havressursloven, jf. pkt. 5.2.

5.4 Lov om laksefisk og innlandsfisk m.v

Lov 15. mai 1992 nr. 47 om laksefisk- og innlandsfisk m.v. gjelder for anadrome laksefisk og innlandsfisk fra det norske fastland, jf. § 2. Lakse- og innlandsfisklovens saklige virkeområde kan etter § 3 utvides til å gjelde andre ferskvannsorganismer (planter og dyr). Lovens formål er å « sikre at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes slik at naturens mangfold og produktivitet bevares », jf. §1. I dette ligger at en skal ta vare på samtlige arter som naturlig forekommer i landet og legge til rette for at forvaltningen skjer i samsvar med dette.

Det geografiske virkeområdet vil for innlandsfisk være begrenset til vassdrag på det norske fastland, mens loven for anadrome laksefisk vil gjelde i sjøområder ut til 200 mil fra fastlandet, jf. § 2. Anadrome laksefisk defineres etter § 5 a som ”laksefisk som vandrer mellom sjø og ferskvann…” og omfatter arter som villaks, sjøørret og sjørøye. Anadrome arter gyter og vokser opp i ferskvann, for så å svømme ut i saltvann for å finne næring. FNs havrettskonvensjon gir opprinnelsesstaten det primære ansvar for anadrome arter i henhold til konvensjonens art. 66. Virkeområdet for de viltlevende marine ressurser i sjø er derfor etter saltvannsfiskeloven § 2 avgrenset mot anadrome laksefisk. Fiske av anadrome laksefisk er etter lakse- og innlandsfiskloven § 4 forbudt uten særskilt tillatelse i forskrift – det såkalte fredningsprinsippet. Tillatelse til å fiske anadrome laksefisk må således gis særskilt etter § 33. I lakse- og innlandsfiskloven § 2 er det videre tatt inn en henvisning til saltvannsfiskeloven §1 for å fange opp norske statsborgere eller norskregistrerte båter som bedriver laksefiske i internasjonalt farvann. Fiske etter anadrome laksefisk er forbudt utenfor fiskerigrensen (12 nautiske mil) i henhold til NASCO-konvensjonen om vern av laks i det nordlige Atlanterhav av 2. mars 1982. Forbudet omfatter i norsk rett også uaktsomt fiske av laks, jf. lakse- og innlandsfiskloven § 49 annet ledd og Rt.1995 s. 878. Når det gjelder utøvelsen av fisket etter anadrome laksefisk i sjø, kan det gis regler etter saltvannsfiskeloven kap. V og X, jf. saltvannsfiskeloven § 2 annet ledd tredje punktum. Alle bevaringstiltak skjer imidlertid eksklusivt etter lakse- og innlandsfiskloven.

Med innlandsfisk menes all annen fisk som holder til i vassdrag på land (utenom anadrom laksefisk), herunder katadrome arter som ål, jf. § 5 b. Katadrome arter gyter og lever som larver i saltvann for senere å vandre til ferskvann for å finne næring. Også for disse arter gir FNs havrettskonvensjon som nevnt i punkt 3.1.5 kyststaten i hvis farvann katadrome arter tilbringer størstedelen av sin livssyklus, ansvaret for forvaltningen og for å sikre at vandrende fisk får komme ut og inn av de relevante farvann. Innlandsfisk som befinner seg i sjø, vil i utgangspunktet omfattes av saltvannsfiskelovens virkeområde, jf. saltvannsfiskeloven § 2 første ledd og lakse- og innlandsfiskloven § 2 første ledd. Arter som sik, abbor, gjedde og andre arter, klarer seg godt i saltholdigheter opp til 6 o/oo, og kan foreta næringsvandringer ut av vassdragene til mer næringsrike brakkvannsområder utenfor.

Det må i den forbindelse antas at brakkvannsområder vil måtte sees som en naturlig forlengelse av vassdrag på fastlandet, og med det være underlagt begge lovers virkeområder. Mens fiske ved innlandsfiske i vassdrag er begrenset av grunneiers særlige retter, jf. lakse- og innlandsfiskloven § 20 og jf. §§ 5 d, 16 og 17, vil fiske etter innlandsfisk i utgangspunktet være tillatt i sjø, hvor fiske er en allemannsrett utenfor marbakken - med mindre det foreligger særskilte begrensninger i lov eller forskrift. Utover det som måtte anses som en naturlig forlengelse av vassdrag på land, gjelder følgelig saltvannsfiskeloven i marine områder for ferskvannsfisk og katadrome arter. Imidlertid er forvaltningen av innlandsfisk underlagt Miljøverndepartementet, og kompetanse til å gi regler om forvaltningen av innlandsfisk er for mange områder delegert til Direktoratet for Naturforvaltning og fylkesmannen. Dette innebærer dermed kun at forskrifter for innlandsfisk som strekker seg ut over dette i virkeområde, må ha hjemmel i saltvannsfiskeloven. Videre vil saltvannsfiskeloven og lakse- og innlandsfiskloven også ha bestemmelser som ikke regulerer fisket, arten eller bestanden direkte, men som gjelder bevaring av viktige områder i økosystemet og biologisk mangfold. Disse bevaringsbestemmelsene må antas å gjelde felles i sjø, når formålet er bevaring av anadrome laksefisk, jf. § 2.

Særlige begrensninger for saltvannsfiske ved forvaltning av anadrome laksefisk

Lakse- og innlandsfiskloven gjelder for saltvannsfiske i den utstrekning det går frem av bestemmelsene, jf. § 2 annet ledd. I forbindelse med forvaltningen av anadrome laksefisk, er det i lakse- og innlandsfiskloven gitt særlige begrensninger for fiske i sjø, som også får virkning for saltvannsfiske.

Som ledd i forvaltningen av anadrome laksefisk, kan det opprettes særlige fredningssoner i sjø opp til 2 kilometer utfra vassdragsmunningen, hvor man etter lakse- og innlandsfiskloven § 40 har kompetanse til å forby eller gi regler om utøvelsen av alt fiske. Alt fiske innebærer her også fiske på saltvannsarter og fiske fra fiskefartøy. Både kontrollhensyn og mulighetene for å få vesentlige mengder anadrome laksefisk ved fiske etter saltvannsfisk, tilsier at det er nødvendig også å kunne forby fiske etter saltvannsfisk. Det er etablert slike fredningssoner for nesten alle større vassdrag med anadrome laksefisk. Om erstatningsansvaret ved denne type regulering vises det til Rt. 1973 s. 705.

En annen begrensning følger av § 39 som forbyr fiske med garn og låssetting av garn nærmere enn 200 meter til fangstsiden av faststående redskap som er satt ut for fangst av anadrome laksefisk. Grensen fra andre sider enn fangstsiden er 50 meter. Notfiske, ålefiske eller fiske på egen grunn er likevel ikke hindret av bestemmelsen, jf. tredje ledd. Likeledes er fiske med stang og håndsnøre tillatt etter fjerde ledd inntil 50 meter fra de faststående redskap. Etter § 39 femte ledd kan det også gis regler om ferdsel i nærheten av faststående redskap til fangst av anadrome laksefisk. Bestemmelsen kan for eksempel være aktuell dersom fiske med stang og håndsnøre viser seg å skape problemer i området.

Videre kan nedsenking av redskap etter § 41 påbys når redskapet er egnet til å fange anadrome laksefisk i et vassdrags- eller sjøområde. Nedsenkning innebærer redskap som garn, not og trål, som senkes under vann og omfatter ikke håndholdte redskap. Høyesterett definerer i Rt.1995 s. 878 redskapers egnethet for å fange anadrome laksefisk som at de må ha ”en slik fiskeeffekt for laks at det var en nærliggende mulighet for å få "ikke uvesentlige mengder" av dette fiskeslag”. Forskrifter etter denne bestemmelsen er først og fremst gitt om makrellgarn, som ofte plasseres strategisk ved vassdragsmunninger i forhold til laksens vandringer.

Anadrome laksefisk forvaltes i dag eksklusivt etter lakse- og innlandsfiskloven, jf. saltvannsfiskeloven § 2. Henvisningen i lakse- og innlandsfiskloven til saltvannsfiskeloven § 1 om fiske på det åpne hav for norske borgere må således endres til tilsvarende bestemmelse i havressursloven. Lakse- og innlandsfisklovens virkeområde får med dette samme geografiske virkeområde som havressursloven i forhold til anadrome laksefisk. Fredningsprinsippet og de hensyn som ligger bak forvaltningen av anadrome laksefisk tilsier videre at §§ 39-41 bør anses som lex specialis i forhold til havressursloven. Det vil på generelt grunnlag måtte antas at reguleringer som har vern av anadrome laksefisk som formål vil ha forrang over reguleringer i havressursloven. Det er imidlertid ikke hjemmel i lakse- og innlandsfiskloven til å regulere utøvelsen av fiske fra fartøy etter anadrome laksefisk i sjø, og utøvelsen kan i dag reguleres i kraft av saltvannsfiskeloven kap. V og VI, jf. saltvannsfiskeloven § 2, annet ledd tredje punktum. Dette er imidlertid bare aktuelt i den grad det er åpnet for et større fiske etter anadrome laksefisk etter lakse- og lakse- og innlandsfiskloven § 33, og er i praksis lite aktuelt.

Utvalget forstår lakse- og innlandsfisklovens øvrige virkeområde som at alle andre arter enn anadrome laksefisk omfattes av lovens virkeområde i den grad de befinner seg i vassdrag på fastlandet. Dette understrekes av § 34, hvor reguleringen av fiske av innlandsfisk er begrenset til vassdrag. Utvalget finner at det vil være uhensiktsmessig i den videre utredning å anse virkeområdet for innlandsfisk å være avgrenset mot sjø etter lakse- og innlandsfisklovens definisjon av vassdrag etter § 5c. Utvalget anser det som kurant å gi bestemmelser om innlandsfisk etter lakse- og innlandsfiskloven i tilknytning til vassdragsutløp i brakkvannsområder i den utstrekning det vil være naturlig i forhold til saltholdighet og forekomst av innlandsfisk. Utover dette er det klart at lakse- og innlandsfiskloven ikke kan gjøres gjeldende for ferskvannsfisk, katadrome arter og andre anadrome arter enn laksefisk i salt sjø, mens havressursloven ikke på noen måte vil kunne gjøres gjeldende i vassdrag på land, såfremt sjøområdet ikke kan ansees som brakkvannsområde. Den praktiske betydning av avgrensningene vil imidlertid etter utvalgets mening være minimal, og det vil være ubetenkelig å la dette forbli uregulert. Alternativt kan det gis en egen bestemmelse om at Kongen kan bestemme at deler av havressursloven også skal gjelde for innlandsfisk i sjø.

Dersom det i forvaltningen av innlandsfisk gis forskrifter som står i motstrid med forskrifter etter havressursloven, må dette løses utfra en konkret vurdering. Som nevnt ovenfor, stiller saken seg annerledes dersom en forskrift har vern av anadrome laksefisk som formål.

Når det gjelder katadrome arter og anadrome arter utenom laksefisk, vil disse beholdes under begges saklige virkeområde, da disse kan regnes som både marin fisk og innlandsfisk. Delvis felles saklig virkeområde er her dessuten nødvendig for at utnyttelsen av disse ressursene kan reguleres i sjø, ettersom lakse- og innlandsfisklovens virkeområde er geografisk begrenset til vassdrag foruten anadrome laksefisk. Det forutsettes her at forvaltningen av disse felles ressurser skjer utfra geografisk og biologisk sammenheng med øvrig ressursforvaltning, og gjennom sektorsamarbeid.

5.5 Deltakerloven

Lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) av 26. mars 1999 nr. 15 er en samlet konsesjonslovgivning for å drive ervervsmessig fiske og fangst fra norsk fartøy, jf. deltakerloven § 2. Ervervsmessig fiske og fangst foreligger etter § 3 ”når vedkommende yrkesutøver har fiske eller fangst som levevei alene eller sammen med annen næring”. Dette innebærer at for eksempel høsting utenfor erverv og matauke holdes utenfor.

Et felles vilkår for å bedrive fangst og fiske som næring, er at eier av fiske- og fangstfartøy innehar ervervstillatelse etter deltakerloven § 4, som er en generell tillatelse til å drive fangst og fiske fra fartøy i næringsøyemed. Fartøy som har fått ervervstillatelse, føres etter § 22 inn i et register over fiskefartøy (merkeregisteret). Merkeregisteret utgjør en nasjonal oversikt over fiske- og fangstfartøy som kan nyttes i ervervsøyemed, deres kapasitet og eierforhold m.m. Registeret kan for så vidt sammenlignes med et grunnboksystem, slik at man formelt ikke er berettiget til å drive ervervsmessig fiske uten at man står oppført i registeret. Kravet om å ha ervervstillatelse gjelder for alle fartøystørrelser. Dersom et fartøy trekkes ut av norsk fiske og slettes fra merkeregisteret, må det søkes ervervstillatelse på nytt, jf. Rt. 1993 s. 268. Et fartøy vil da normalt miste den posisjon det har hatt i norske fiskerier.

Ervervstillatelsen har som hovedformål å styrke fiskernes yrkesvern, ettersom eieren av fartøyet må ha bedrevet næringsmessig fiske eller fangst på eller med norsk fartøy i minst tre av de siste fem årene, og fortsatt må være knyttet til fiske- og fangstyrket, jf. § 5. For å være regnet som fisker må man ha fiske som levevei alene eller sammen med annen næring. Loven gir i § 3 siste ledd hjemmel for å gi nærmere regler om når fiske og fangst skal anses for å være ervervsmessig. Slike regler er imidlertid ikke gitt, og i praksis blir det ikke foretatt noen ytterligere etterprøving av dette dersom en søker står i fiskarmanntallet, jf. forskrift om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v. (forskrift 26.09.1983 nr 1495).

Oppføring i fiskermanntallet er imidlertid etter loven ikke en nødvendig betingelse for å få ervervstillatelse. I forarbeidene er det lagt til grunn at også en såkalt ”administrerende reder” kan opparbeide seg grunnlag for å kunne få ervervstillatelse, uten å delta i fisket eller fangsten om bord i fartøyet. Avgjørelsen vil bli gjenstand for en konkret vurdering i den enkelte sak, hvor det legges vekt på den enkelte eiers nærhet til utøvelsen av fisket. Det er også gjort unntak fra kravet om tidligere aktivitet i fiske og fangst for å få ervervstillatelse for fartøy under 50 fot.

Ervervstillatelse kan bare gis til norsk statsborger eller den som er likestilt med norsk statsborger, jf. § 5. Dersom det er et selskap som eier fartøyet, må over 50% av aksje-/andelseierne tilfredsstille ovennevnte krav og inneha tilsvarende kontroll over selskapet. Etter § 11 skal en ervervstillatelse kalles tilbake når fartøyeieren ikke lenger fyller nasjonalitetskravet i lovens § 5, eller ikke har drevet ervervsmessig fiske eller fangst i minst tre av de siste fem årene, og heller ikke er knyttet til fiske- og fangstyrket, jf. § 11 første ledd. Etter § 11 annet ledd kan en tillatelse også kalles tilbake i en rekke andre tilfeller, for eksempel dersom fartøyet ikke har vært benyttet i ervervsmessig fiske eller fangst i en nærmere bestemt tid. En ervervstillatelse faller normalt bort når tidligere eier taper eiendomsretten til fartøyet, dersom fartøyet forliser etter nærmere vilkår eller blir kondemnert, jf. § 10.

Deltakerloven regulerer videre tildeling av såkalte spesielle tillatelser i kap III. ”Spesiell tillatelse” er lovens uttrykk for det som i dagligtalen ofte omtales som konsesjon, for eksempel trålkonsesjon, reketrålkonsesjon eller ringnotkonsesjon.

Lovens § 12 fastsetter et alminnelig konsesjonskrav for å drive visse former for fiske eller fangst, men gir samtidig hjemmel for å innføre et konsesjonskrav for andre former for fiske eller fangst i tredje ledd. Konsesjonsplikten kan i tillegg innskrenkes gjennom forskriftsbestemmelser i medhold av § 14. Med hjemmel i denne bestemmelsen gjelder for eksempel konsesjonsplikten for ringnotfiske bare for fartøy over en viss størrelse.

En ervervstillatelse knytter en eier opp mot ett bestemt fartøy, jf. § 4 annet ledd. Kjøper av et fiskefartøy vil ikke kunne benytte fartøyet til ervervsmessig fiske, uten at den nye eieren på selvstendig grunnlag tilfredsstiller kravene til ervervstillatelse. Dersom fartøyet har kvote innen et adgangsbegrenset fiskeri, vil ny eier kunne overta fartøyets kvoteposisjon dersom ny eier tilfredsstiller kravene til å få tilgang til et adgangsbegrenset fisker. I praksis vil en kjøper av et fiskefartøy gjennom forhåndstilsagn forsikre seg om at vilkårene er tilfredsstilt, før bindende kjøpsavtale inngås.

I tillegg til å regulere innføring av fartøy i merkeregisteret og tildeling av konsesjoner, gir deltakerloven også hjemmel til å fastsette årlige begrensninger i adgangen til å delta i enkelte fiskerier, jf. § 21. Bestemmelsen kan fastsette nærmere definerte krav til fartøyets aktivitet og kapasitet innenfor fisket som adgangsbegrenses, samt fastsette et største antall fartøy i fisket. Det kan også etter deltakerloven § 21 stilles krav til eier om tidligere deltakelse i de samme adgangsbegrensede fiskerier som fartøyet har adgang til. Ny eier som har anskaffet seg et fartøy med adgang innenfor et fiskeri, vil dermed ikke selv få innpass i fisket, uten at også eier selv oppfyller de krav som er satt for deltakelse med hjemmel i § 21. Konsesjonsvilkår og deltakeradgang etter deltakerloven utgjør næringsbetingelser som i tid skal være oppfylt idet man påbegynner ervervsmessig fiske og fangst.

De langt fleste økonomisk viktige fiskerier for kystflåten er nå underlagt slike årlige adgangsbegrensninger med hjemmel i § 21. Disse adgangsbegrensningene er imidlertid tidsbegrenset til ett år, jf. bestemmelsens ordlyd ”med virkning for inntil ett år av gangen”, i motsetning til konsesjonsordningene med hjemmel i § 12. Det innebærer at selve deltakeradgangen også er gitt bare for vedkommende år, i motsetning til en konsesjon som i utgangspunktet vil bestå inntil eieren skifter fartøy eller fartøyet skifter eier. Selv om eier etter en isolert bedømmelse oppfyller de krav som stilles til aktivitet og tilknytning innenfor et fiskeri, vil vedkommende aldri ha krav på å få ervervstillatelse. I forarbeidene til deltakerloven Ot. prp. nr.67 (1997-1998) s. 44 fremheves dette slik: ”Det må presiseres at hjemmelen for å gi ervervstillatelse er en såkalt kan-bestemmelse. Dette innebærer at det vil være overlatt til forvaltningens frie skjønn i tråd med alminnelig forvaltningsrett å avgjøre hvorvidt det skal gis ervervstillatelse eller ikke, selv om lovens og forskriftens vilkår er til stede. Det må blant annet kunne legges vekt på om mer allmenne, fiskeri- eller samfunnsmessige hensyn i enkelte tilfeller tilsier en restriktiv praksis i disse sakene”.

Sentrale formål med deltakerloven er å bruke konsesjonstildeling som styringsmiddel for å kontrollere fangstkapasitet i forhold til ressursgrunnlaget, sikre lokal tilhørighet og bedre lønnsomheten i fiskeriene. Lønnsomhet er avhengig av at kravene om ulike typer tillatelser holder samlet fangstkapasitet lavere enn den ellers ville ha vært. I tråd med lovens formål, vil man derfor vanskelig kunne gi tillatelser som øker kapasiteten når ressursene er knappe. Tillatelser for nye fartøy uten tilstrekkelig driftsgrunnlag (tilgang på ressurser) vil vanskelig kunne bli gitt. Etter deltakerlovens formål er det ikke ønskelig å tillate et fiske som ikke er regningssvarende verken samfunnsøkonomisk eller for det enkelte fartøy. Etter § 7 første ledd bokstav a vil en søknad om ervervstillatelse kunne avslås dersom en innvilgelse vil innebære en uønsket distriktsmessig fordeling av flåten, representerer en økning av flåtekapasiteten som går ut over ressursgrunnlaget, eller ikke er ønskelig ut fra lovens formål for øvrig.

På den annen side av kapasitetsaspektet, vil det normalt gis nødvendige tillatelser dersom ny eier søker om tillatelser for såkalt fortsatt drift av et fartøy som allerede har posisjon og tilgang på et driftsgrunnlag innenfor et fiske. En ny tillatelse vil dermed ikke medføre noen kapasitetsøkning i norsk fiske, så lenge tillatelsen gis på de tidligere vilkår. Av samme grunn vil rederiene etter nærmere vilkår kunne bli gitt ervervstillatelse for nytt fartøy ved forlis.

En konsesjon til å drive et visst fiskeri kan bare gis dersom det er gitt ervervstillatelse for fartøyet, og tildeles en eier for et bestemt fartøy, på samme måte som ervervstillatelsen. Konsesjoner forutsettes etter § 11 kun å bli tilbakekalt ved mislighold, eller når konsesjonshaver ikke lenger oppfyller de til enhver tid gjeldende krav til å inneha de tildelte konsesjoner. En kjøper av et fiskefartøy vil derfor normalt skaffe seg forhåndstilsagn på at fisket er tillatelig utfra ovennevnte hensyn, og at ny eier oppfyller vilkårene innenfor det aktuelle fiske.

Skillet mellom den marine ressurslovgivningen og konsesjonslovgivningen

Virkeområdet etter deltakerloven gjelder adgangen til å drive ervervsmessig fiske og fangst, mens saltvannsfiskeloven gjelder generelt for fiske i sjøen. Konsesjonslovgivningen er ment å gi gunstige rammevilkår for deltagelse og adgang, mens ressurslovgivningen har ressursforvaltning som formål, ved å legge til rette for høstingen innenfor de fastlagte rammevilkår. Tradisjonelt har man av denne grunn villet holde den marine ressurslovgivningen og konsesjonslovgivningen atskilt.

I NOU s. 1981: 3 Konsesjonsordninger i fisket s. 15 og 17 gjøres det klart at konsesjonslovginingen ikke er et alternativ til ressursmessige begrensninger. Synspunktet kommer også frem i Ot. prp. nr. 67 (1997-1998) om lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) s. 3. En tilpasning av kapasitet gjennom begrensninger i konsesjons- eller adgangsvilkår, skal ikke være et virkemiddel for å bevare viltlevende marine ressurser, men et virkemiddel for å oppnå best mulig lønnsomhet utfra eksisterende knapphet på ressurser. Skillet mellom ressurslovgivningen og konsesjonslovgivningen går i den forbindelse ut på at konsesjon eller adgang etter deltakerloven ikke gir rettigheter i forhold til ressursforvaltningen, jf. Rt. 1995 s. 1044.

Skillet innebærer også at dersom en ervervstillatelse midlertidig trekkes tilbake etter deltakerloven §§ 10 og 11, eller fartøyet av andre grunner slettes fra merkeregisteret, er det ikke lov å høste den kvote en ellers kunne ha tatt etter kvotefastsettelsen. Kvoter gis kun for fiskeåret, slik at tilbaketrekking også kan ramme såkalte garanterte kvoter, som ikke kan overføres til neste år. Tilbaketrekking av konsesjon utgjør dermed en sterk sanksjon, som innebærer at fisket vil måtte avvikles når totalkvoten er oppfisket eller året er ute, uten at fartøyet med suspendert konsesjon får fisket opp kvoten i perioden.

Koblinger mellom den marine ressurslovgivningen og konsesjonslovgivningen

Det finnes likevel klare koblinger mellom saltvannsfiskeloven og deltakerloven.

Saltvannsfiskeloven etablerer i § 4 a et skille mellom fiske i og utenfor erverv. Fiske utenfor erverv (såkalt fritidsfiske) kan bare utøves med de redskap og i den utstrekning som tillates etter § 4 a. Departementet kan også fastsette strengere vilkår for fritidsfiske på enkelte bestander etter reguleringsfullmaktene i § 4, jf. saksforholdet i Rt. 1992 s. 432.

Alt fiske som utøves med redskap mer effektive enn de maksimalgrenser som oppstilles etter § 4 a eller i særlig regulering, krever at man er oppført i fiskarmanntallet etter forskrift 26 september 1983 nr. 1495 om føring av manntall for fiskere, fangstmenn m.v., jf. lov 28. juni 1957 nr. 12 om pensjonstrygd for fiskere § 4.

Reglene er dermed bygget opp slik at fiske i erverv med effektive redskap, krever at fartøyet er registrert i merkeregisteret. Kvoter etter saltvannsfiskeloven § 5 fordeles kun til fartøy som står i merkeregisteret, deltar i et fiskeri og eventuelt har adgang når det er snakk om et lukket fiskeri. I saltvannsfiskeloven § 5 understrekes denne koblingen ved at brukeren av benevningen de ”deltagende fartøyer”. Fartøyene klassifiseres i grupper etter deltagelse, størrelse og adgang innen et fiske, og gruppekvoten skal da fordeles innenfor gruppen. Både totalkvoten for en bestand eller kvoten til en fartøysgruppe kan imidlertid settes til null av hensyn til ressursene. Det blir da intet å fordele innenfor gruppen. Det er likevel kun merkeregistrerte fartøy som innenfor sin gruppe har lov til å fiske opp en andel av gruppekvoten etter saltvannsfiskeloven § 5, såfremt eier og fartøy oppfyller vilkårene til adgang. Det er mulig å fiske fra fartøy uten å stå i merkeregisteret, men en er da underlagt de strenge redskapsbegrensninger som følger av saltvannsfiskeloven § 4a eller særlig forskrift. Eier har selv ansvaret for å kontrollere at han og fartøyet står i merkeregisteret.

Deltakerloven gjelder videre kun fiske og fangst med fartøy som er norsk, slik at utenlandskregistrerte fartøy ikke anses som ”deltagende fartøy” som det etter saltvannsfiskeloven § 5 kan fordeles kvoter til. Utenlandske fartøy kan imidlertid gis adgang til å fiske en bestemt andel i Norges økonomiske sone etter internasjonale forhandlinger, og uttaket fastsettes der med hjemmel i lov om Norges økonomiske sone.

En ytterligere kobling og forlengelse mellom de to lover er struktureringsarbeidet. Innenfor flere adgangsbegrensede fiskerier er det overkapasitet i forhold til ressursgrunnlaget. I fiskerier med adgangsbegrensning eller med spesiell konsesjon for trål og ringnot etter deltakerloven, kan en med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 5a fordele kvoten ulikt på de enkelte fartøy for å oppnå ”en tilpasning” innenfor en gruppe, ”herunder ordninger som bytte av kvoter”.

Ervervstillatelsen eller en spesiell tillatelse kan dessuten fastsette begrensninger i fangst pr. tur, jf. deltakerloven § 4 første ledd annet punktum, noe som har blitt benyttet i fiskerier uten totalkvote (uregulert fiske). I deltakerloven § 27 annet ledd kan departementet ved forskrift tillate ilandføring av større fangstmengder pr. tur enn det tillatelsen gir adgang til, og bestemmelsen får på denne måte virkning på uttaket. Deltakerloven § 27 gir også hjemmel til å inndra fangst dersom et fartøy overskrider den fangstmengde pr. tur som er fastsatt i den enkelte tillatelse. Uttaksbegrensningen har klare kontrollmessige aspekter, og kan i en viss utstrekning sees som et ressursmessig unntak fra konsesjonslovgivningen. Begrunnelsen vil etter deltakerlovens formål være en spredning av fangstopptaket for å utjevne kapasitetsforskjeller i hovedsakelig uregulerte fiskerier. At spredningen av uttaket også har positive ressursmessige virkninger, er i utgangspunktet ikke et direktehensyn etter loven, men en gunstig indirekte konsekvens. Grensen mellom konsesjonslovgivningens og ressurslovgivningens oppgaver kan likevel være vanskelig å trekke i dette tilfellet, ettersom begrensninger i konsesjonen etter deltakerloven nødvendigvis vil få direkte betydning for ressursuttaket i åpne fiskerier.

Utvalgets vurderinger av forholdet til deltakerloven med et utvidet saklig virkeområde i loven er drøftet under kap. 7.17.

5.6 Råfiskloven

Lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk (råfiskloven) regulerer førstehåndsomsetningen av fisk og all kommersiell ilandføring av råfisk, og gir kompetanse til godkjente salgsorganisasjoner til å fastsette nærmere bestemmelser om uttak, pris og levering av råfisk. Kongen kan etter § 2 bestemme at det uansett hvor fisken er fanget, skal være forbudt å omsette eller utføre råfisk eller avledete produkter, dersom fisken ikke i første omsetningsledd er omsatt gjennom eller med godkjenning av en salgsorganisasjon.

Fullmakten i § 2 er gjennomført ved råfiskforskriften av 29. juni 1990 nr. 485. I henhold til forskriftens § 1 tredje ledd gjelder omsetnings- og utførselsforbudet råfisk brakt i land i Norge, uavhengig av om fangsten tidligere er omsatt på sjøen utenfor norsk fiskerigrense. Alle utenlandske fangster som landes i Norge er omfattet av salgslagenes omsetningsrett på samme måte som norske fangster. Forbudet mot å utføre råfisk innebærer i praksis et transittforbud, med mindre det foreligger godkjenning fra en salgsorganisasjon (salgslag). Et transittforbud innebærer at norske og utenlandske fartøy ikke kan lande fangsten i Norge, for så å omsette fangsten i utlandet i førstehånd. Det er fra april 2004 åpnet for transitt av fangst fra EU i enkelte havneanløp, som følge av EØS-utvidelsesavtalen. All landing fra norske fartøy som leverer i utlandet, må også godkjennes av et salgslag. Godkjenning eller dispensasjon fra omsetningsforbudet innebærer normalt at fartøyet svarer avgift til det kompetente salgslag for den omsetningsverdi som landes i utlandet. Imidlertid følger det av RG 1995 s. 874 (Gulating) at kravet om avgift må inngå som et vilkår i dispensasjonen: ” Uten at det ved dispensasjonen var fastsatt vilkår om betaling av avgift og avgiften dessuten var knyttet til salgslagets utgifter til å formidle eller regulere omsetningen, var det, etter lagmannsrettens syn, ikke hjemmel for å kreve avgift ”. En godkjenning kan trekkes av salgslaget når som helst, jf. Ot. prp. nr. 63 (1951) s. 32.

Omsetningsforbudet omfatter ikke bare kjøp og salg på land, men også omsetning av råfisk på fiskefeltet, til utenlandsk fartøy og ellers underveis til norsk havn. Omlasting som skjer før fartøyet kommer til land uten at det foregår utveksling av vederlag er i utgangspunktet tillatt, men omfattes av salgslagenes plikt til å kontrollere landingsseddel i medhold av råfiskloven § 7. Omlasting uten vederlag kan imidlertid være i strid med bestemmelser i eller i medhold av saltvannsfiskeloven og fiskerigrenseloven. Landinger av fangster tatt av utenlandske fartøy er underlagt strenge reguleringer i medhold av fiskerigrenseloven § 8 om ilandføring av fangster som ikke er fanget med norske fartøy. Fiskerigrenseloven § 5 forbyr utenlandske fartøy å foreta tilvirking, pakking eller omlasting av fisk, jf. også forskrift 6. august 1993 nr. 802 om forbud mot landing av fisk fanget i farvann utenfor norsk fiskerijurisdiksjon. Tilvirkningsforbudet gjelder ikke egen fangst før den omsettes, jf. råfiskloven § 2 og råfiskforskriften § 5 første ledd.

Ovennevnte omsetnings-, tilvirkings- og utførselforbud gir salgslagene en eksklusiv omsetningsrett. Det er likevel et grunnleggende vilkår for omsetningsrett etter råfiskloven at den biologiske ressursen er omfattet av lovens virkeområde, og gjennomført i forskrift etter råfiskloven § 2, jf. Rt. 1971 s. 452. Hvilke viltlevende marine ressurser som regnes som råfisk og omfattes av ovennevnte, er positivt oppregnet i råfiskforskriften § 1. Oppstillingen omfatter de fleste kommersielt interessante fiskeslag, krepsdyr, bløtdyr, småhval og ål. Etter råfiskforskriften § 3 gjelder forbudene også oppdrettet laks, ørret, sjørøye m.v. til konsumanvendelse, men ikke oppdrettstorsk, da § 1 ellers har unntatt ”kunstig klekket fisk” som omsettes til videre oppdrett eller konsum. Forbudet omfatter videre deler, produkter og biprodukter av omfattede viltlevende marine ressurser og oppdrettsfisk. Forbudet gjelder ikke import av fisk og fiskeprodukter, som allerede er blitt omsatt gjennom et salgsledd i utlandet.

Omsetningsretten gir salgslagene enerett til førstehåndsomsetningen. Råfiskforskriften § 2 inndeler omsetningen av råfisk til seks godkjente salgsorganisasjoner. Fem av disse har sine ansvarsområder etter en geografisk inndeling, mens det siste etter hvilke arter som omsettes, nemlig pelagiske arter. Salgslagene er Skagerrakfisk, Rogaland Fiskesalgslag, Vest-Norges Fiskesalgslag, Sunnmøre og Romsdal Fiskesalgslag, Norges Råfisklag og Norges Sildesalgslag. Salgslagene har gjennom sin omsetningsenerett blitt tildelt fullmakter til å organisere førstehåndsomsetningen av fisk innenfor sine områder. Dette innebærer rett til å fastsette minstepris, dirigere og regulere fangster. Lagene fastsetter videre en avgift som beregnes av omsetningsverdien. Avgiftsmidlene skal benyttes til å dekke de utgifter slagslagene har i forbindelse med organiseringen og gjennomføringen av førstehåndsomsetningen.

Fastsetting av minstepris

Råfiskloven hadde som opprinnelig formål å sikre stabile priser for fiskerne, jf. Ot. prp. nr. 63 (1951) s. 8: ” De fiskerorganisasjoner som er dannet og har fått lovbeskyttelse i medhold av råfiskloven har alle hatt til formål [gjennom organisert omsetning] å arbeide for gode og stabile priser og like salgsvilkår for de forskjellige grupper fiskere, og derigjennom hindre usunn konkurranse i utbudet av de tilvirkede fiskeprodukter ”. Både fastsettelse av minstepris for den enkelte art og kontroll av at prisbestemmelsene overholdes, inngår i fullmakten etter råfiskloven § 4. Hjemmelen brukes i dag til å regulere prisene for de viltlevende marine ressurser som salgslagene har omsetningsrett for, gjennom at salgslagene normalt fastlegger minstepriser. Fastsettelse av pris skjer etter konsultasjoner mellom salgslaget og representanter for industrien. Dersom partene ikke blir enige, fastsetter salgslaget ensidig minstepris. Hovedregelen er at prisreguleringene skal avspeile markedsprisene, jf. Ot. prp. nr. 61 (1991-92) s. 18.

Dirigering av fangster

Salgslagene kan etter råfiskloven § 6 dirigere fangstene til bestemte kjøpere og regioner ” når dette anses nødvendig for å få fangstene omsatt på den mest fordelaktige måten for fiskerne ”. Dirigeringsretten skal sikre en rasjonell omsetning av fangstene i forhold til tilgjengelig landingskapasitet. Denne retten har de senere år kun vært benyttet av Norges Råfisklag, men andre salgslag kan ha dirigeringsordninger basert på samtykke. Fangsten kan dirigeres til registrerte kjøpere. Etter lov 24. juni 1994 nr. 34 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk m.v. og tilhørende forskrift 19. september 1997 nr. 1019 om registrering, skal alle søkere som oppfyller de fastsatte objektive vilkår, ha rett til å bli registrert som kjøper. Tidligere ble kjøperne godkjent av salgslagene. Salgslagene har således ikke lenger rett til skjønnsmessig å begrense antall godkjente kjøpere.

Det kan på bakgrunn av ovennevnte skisseres tre hovedformer for salgslagenes styring, levering og pris, jf. Ot.prp.nr.63 (1951) side 8: 1) Salgslaget fastsetter pris- og leveringsvilkår, men fiskerne kan levere til hvilken som helst av de kjøpere, som er registrert etter lov 24. juni 1994 nr. 34 om registrering som kjøper i første hånd av råfisk m.v. og tilhørende forskrift, 2) Salgslaget fastsetter pris- og leveringsvilkår og dirigerer fiskerne til utvalgte registrerte kjøpere og 3) Salgslaget overtar fangsten og selger den videre til tilvirker, grossist eller detaljist.

For at fangsten kan dirigeres, må fangsten etter § 6 omfattes av ”organisasjonenes virksomhet”. ”Organisasjonenes virksomhet” omfatter ervervsmessig omsetning og distribusjon av råfisk i førstehånd.

Regulering av fangster

Salgslagene kan etter råfiskloven § 5 nedlegge midlertidig forbud mot fangst ”når hensynet til avtaket krever det, eller for å oppnå en hensiktsmessig utnyttelse av fangstene”. Et slikt fangstforbud berører ressursforvaltningen indirekte, selv om det er rene økonomiske lønnsomhetsbetraktninger som ligger bak. Det er hensynet til avtaket eller utnyttelsen av råstoffet som kan begrunne et fangstforbud, slik at dårlig prisnivå ikke kan anføres som begrunnelse for fangststopp. Det er videre klart at ressursmessige hensyn som påvirkning på andre fiskerier, heller ikke kan benyttes som begrunnelse innenfor råfiskloven § 5. Dersom det er gitt flere reguleringer som omhandler det samme fisket, er hovedregelen at fiskerne må rette seg etter de strengeste reguleringene.

Regulering med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 6 og salgsvilkårenes betydning for ressursene

Saltvannsfiskeloven § 6 gir også salgslagene myndighet til å fastsette kvoter. Bestemmelsen er på samme måte som råfiskloven § 5, tiltenkt en overskuddsmessig avtakssituasjon, der det landes mer enn industrien kan avsette. Hjemmelen er pr. i dag ikke benyttet. I tillegg får salgslagenes forretningsregler for hvordan fangsten skal leveres, ressursmessig betydning. Når fangsten avregnes hodekappet og sløyd mot et kvotegrunnlag, vil tillatt kappeteknikk få ressursmessig betydning. Omregningsfaktorer er fastsatt i forskrift 7. november 1994 nr. 989 om omregningsfaktorer fra produktvekt til rund vekt. Dårlig kapping og utkast av usalgbare biprodukter vil bidra til at deler av havets levende ressurser går til spille. Pr. i dag er retten til å avgjøre på hvilken måte ressursene skal omsettes lagt eksklusivt til salgslagene, idet dette reguleres av salgslagenes salgsvilkår etter § 4. Salgsvilkårene kan likevel ikke håndheves på en måte som gjør det umulig å regne tilbake til rund vekt på riktig måte i henhold til forskrift om omregningsfaktorer. Fiskeridepartementet har også generell instruksjonsrett i disse spørsmålene overfor salgslagene.

Forholdet mellom erverv og fritidsfiske

Det kreves ikke registrering som selger for å omsette fangst. Det påhviler således kun en registreringsplikt for kjøper. I klagesak mellom en fritidsfisker og Norges Råfisklag angående fritidsfiskeres rett til å omsette sine fangster, har Fiskeridepartementet fastslått at fritidsfiskere (definert som ikke-manntallsførte fiskere) som hovedregel skal ha rett til å omsette fisk på samme vilkår som yrkesfiskere. Retten gjelder både ordinær omsetning til registrerte kjøpere og omsetning på grunnlag av dispensasjon, f.eks. ved kaisalg. En fritidsfisker er dermed ikke forpliktet til å omsette fangsten, men dersom vedkommende ønsker å omsette, må dette i førstehånd gjøres gjennom et salgslag.

Salgslagenes kontrolloppgaver for ressursforvaltningen

Salgslagenes kontrolloppgaver både kontroll av ressursuttak i forhold til saltvannsfiskelovens reguleringer og kontroll med salgslagenes omsetningsrett og tilhørende vedtekter etter råfiskloven. Lagene bedriver dermed både ressurskontroll og omsetningskontroll, men begge deler får betydning for kontrollen av ressursene.

Det er salgslagene som foretar den løpende kvoteavregning av de kommersielt viktige bestandene i Norge i dag. Fiskeridirektoratet har en kontrollerende funksjon overfor salgslagene ved å påse at kontrollen fungerer, gjennom oppsyn og stikkprøver. Utvalgets vurdering av nødvendige tilpasninger i forhold til råfiskloven er fremstilt under kap. 11.6.

5.7 Matloven

Lov 19. desember 2003 nr 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) erstatter 12 lover som regulerer mat- og dyrehelse, deriblant tidligere lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. (fiskekvalitetsloven ) og lov 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr (fiskesykdomsloven ).

Matloven gjelder etter § 2 ” alle forhold med produksjon, bearbeiding og distribusjon av innsatsvarer og næringsmidler, herunder drikkevann ”. Begrepet ”produksjon” omfatter etter forarbeidene alt som brukes til menneskemat eller som innsatsvarer (f.eks. fôr) til menneskemat - herunder primærproduksjon fra jakt, fiske og innhøsting av ville bestander og viltvoksende vekster, jf. Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) s. 135. Videre omfattes senere produksjonsledd som produksjon, import til og med pakking, lagring, transport og omsetning, eller eksport. I forbindelse med utkastforbud regnes ressursen som høstet når den er skilt ut fra bestanden selv om den fortsatt befinner seg i sjø. Mye taler for at det er dette tidspunktet man må regne som start på primærproduksjon etter matloven. Primærproduksjon vil dermed også omfatte forhold knyttet til bruk av stående høstings- og fiskeredskap, f.eks. røkting av garn.

Matlovens virkeområde dekker høsting av viltlevende marine ressurser innenfor formålet ”å sikre helsemessig trygge næringsmidler og fremme helse, kvalitet og forbrukerhensyn langs hele produksjonskjeden, samt ivareta miljøvennlig produksjon” (§ 1). Stikkordsmessig kan man si at matloven i relasjon til høsting av viltlevende marine ressurser regulerer hensynet til dyrehelse, folkehelse og matkvalitet. En rekke forskriftshjemler i matloven er relevante for forhold som faller inn under ny havressurslov. Etter matloven § 7 kan man ved kongelig resolusjon regulere driften av aktiviteter som faller innenfor matlovens virkeområde, således også driften av fangst- og fiskefartøy eller sankingsvirksomhet.

Med hjemmel i matloven § 12 kan man ved kongelig resolusjon forby fangst, høsting og omsetning for å gjennomføre lovens formål eller for å ivareta internasjonale forpliktelser. I forarbeidene til § 12 (Ot.prp. nr. 100 (2002-2003) s. 144) blir forbud mot fiske nevnt som eksempel. Om forholdet til ilandføringsplikt og utkastforbud etter saltvannsfiskeloven sier forarbeidene at et omsetningsforbud for fangsten ikke berører plikten til å ilandføre fangsten etter forskrifter fastsatt i medhold av saltvannsfiskeloven § 11:

” Den foreslåtte bestemmelsen åpner for at Kongen kan gi forskrifter som forbyr at fangst fra områder der det er fastsatt fangstforbud etter første ledd kan omsettes. Der forskrifter som forbyr dumping av fisk på havet er vedtatt med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske mv. § 11, vil norske fartøy ha plikt til å ilandføre fangst. Forskrift gitt med hjemmel i første ledd i forhold til ilandføring vil måtte vike for forskrifter gitt med hjemmel i saltvannsfiskeloven § 11”.

Etter matloven § 25 kan Mattilsynet pålegge en virksomhet gjennom administrative vedtak å stenge aktiviteter når det har oppstått eller kan oppstå forhold som kan medføre fare for helseskadelige næringsmiddel, dyrs eller planters helse eller fare for miljøskade. Aktiviteter i en virksomhet kan således bli stengt og gitt virksomhetskarantene i inntil 6 måneder dersom virksomheten ikke følger vesentlige pålegg eller grovt bryter regler i matlova.

Det saklige virkeområdet til matloven dekker det saklige virkeområde til havressursloven, hva angår marine ressurser som direkte eller direkte benyttes til menneskeføde innenfor formålene dyrehelse, folkehelse og matkvalitet. Matloven gir bl.a. anledning til å regulere og fastsette forbud, dersom høstingsvirksomheter bryter med lovens krav. Regulering av høstingsvirksomheter gjennom forskrift vil imidlertid skje ved kongelig resolusjon, slik at brede hensyn vil kunne hensyntas i eventuelle forskrifter. Mattilsynet kan etter mangelfullt oppfylte pålegg nedlegge virksomhetsforbud etter § 25, noe som kan få virkning for oppfyllelse av fiskefartøys aktivitetskrav etter deltakerloven og dermed for tildeling av neste års kvote, samt også for årets kvote (særlig ved overregulering). Utvalget påpeker at det vil være viktig at kvotefastsettelse etter havressursloven kan hensynta eventuelle virkninger av fangstforbud eller virksomhetsforbud fastsatt med hjemmel i matloven overfor berørte fartøy.

Utvalget foreslår at det i den nye havressursloven inntas en hjemmel til å forby høsting i områder påvirket av forurensning. Det er særlig pekt på signalverdien av å ha en slik bestemmelse i ressurslovgivningen. Det kan nok synes at en slik hjemmel er overflødig ved siden av matloven § 12. Imidlertid vil folkehelsehensynet også komme inn i forbindelse med produkter som ikke direkte eller indirekte benyttes som næringsmiddel, for eksempel produkter til kosmetikk eller medisin. For å hindre at viltlevende marine ressurser som for eksempel er blitt eksponert for radioaktivitet benyttes i kosmetikk eller industri (eks. tekstiler), kan det være behov for å forby eller begrense høsting i forurensede områder. Deler av økosystemet kan også være spesielt sårbart etter forurensning, slik at forbud eller begrensing av høsting kan bli aktuelt utfra økosystembetraktninger. En slik hjemmel vil videre kunne benyttes av Fiskeri- og kystdepartement som forvaltningsansvarlig for marine høstingsaktiviteter, uten å måtte gå veien om behandling i Statsråd. Utvalget finner det således hensiktsmessig å fremme forslag om slik hjemmel i forslag til ny havressurslov, jf. lovutkastet § 2-2 og merknadene til bestemmelsen.

5.8 Plan- og bygningsloven

Plan- og bygningsloven (lov 14. juni 1985 nr. 77) § 1 fastslår at loven og dens bestemmelser gjelder ut til grunnlinjene.

Saltvannsfiskeloven § 25 gir fisker en betinget rett til låssettingsplass, samtidig som det legges begrensninger på høsting og ferdsel i nærmere angitte avstander fra stenget. Den rett fisker har etter denne bestemmelsen vil kunne begrenses gjennom arealplaner etter plan- og bygningsloven. Frem til gjennomføringen av planen vil imidlertid tidligere arealbruk kunne fortsette så lenge denne ikke vanskeliggjør gjennomføringen av planen, jf. plan- og bygningsloven §§ 20-6 og 31. Dersom det oppstår interessemotsetninger mellom et planforslag og eksisterende låssettingsplasser, må dette løses i den kommunale planprosessen, eventuelt slik at ressursforvaltningen fremsetter innsigelse mot planforslaget, slik at tiltaket må gjøres til gjenstand for en mer omfattende samordningsprosess. Alternativt kan et kommunalt tiltak etter plan- og bygningsloven reguleres av saltvannsfiskeloven § 27 i forskrift gitt ved kongelig resolusjon. Saltvannsfiskeloven § 27 gir hjemmel til ved kongelig resolusjon å gi forskrifter om utøvelsen av annen virksomhet enn høsting for å beskytte naturlige og kultiverte fiskeressurser, anlegg for dyrking av alger og fiskernes fangstmuligheter, herunder bruk av kaste- og låssettingsplasser. Hjemmelen i saltvannsfiskeloven § 27 har aldri vært benyttet. Dette skyldes trolig at konkurransen om arealer i kystsonen til nå ikke har vært så stor at spørsmålet har kommet på spissen, samt at berørte sektormyndigheter (eventuelt ved bruk av innsigelsesinstituttet etter plan- og bygningsloven) har sett verdien av samordning og omforente løsninger som tar nødvendig hensyn til fiskeressursene når det fattes rettslig bindende vedtak om arealbruk i sjøområder.

Rettslig sett vil betydningen av en forskrift etter saltvannsfiskeloven § 27 være en særskilt form for områdevern som kan sammenlignes med virkningen av en verneplan etter naturvernloven. I forarbeidene til nåværende plan- og bygningslov, Ot. prp. nr. 56 (1984-85), er det om virkeområdet mot fiske uttalt på side 99:

"Loven tar ikke sikte på å regulere fiske, men vil indirekte få betydning for slik virksomhet. Ved at havbunn og havoverflate blir gjort til gjenstand for planlegging eren sikret at etablering av faste anlegg og virksomhet i sjøen ikke skjer tilfeldig, men etter en samlet vurdering hvor også fiskeriinteressene må tillegges betydelig vekt. Det vil også være hjemmel til å verne viktige gyte- og yngleplasser mot annen virksomhet.Det vises i denne forbindelse til lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. § 27 som gir Kongen hjemmel til å gi forskrifter om utøvelse av annen virksomhet enn fiske for å beskytte fiskeplasser og fangstmuligheter m.v. Planer etter plan- og bygningsloven vil ikke kunne oppheve slike bestemmelser med mindre fiskerimyndighetene er enige. Mener fiskerimyndighetene at det er nødvendig å innføre slike bestemmelser, vil disse slå i gjennom i forhold til vedtatte planer etter plan- og bygningsloven. Planen bør i tilfelle endres. Det er derfor viktig at planmyndighetene og fiskerimyndighetene samarbeider".

Saltvannsfiskeloven § 27 er etter ordlyden svært vid, og det er i fellesrundskriv T-4/96 fra Fiskeridepartementet og Miljøverndepartementet nevnt som eksempler på hva som kan forbys: utlegging av flytebrygger, oppankring av båter, hensynsløs ferdsel av fritidsbåter i fisketiden, samt utbyggings- og anleggsarbeid. Dersom det i fremtiden skulle bli aktuelt å benytte hjemmelen til å gi forskrifter etter saltvannsfiskeloven § 27 vil forholdet, som det fremgår av det ovenstående, være at forskriften slår gjennom i forhold til eksisterende planer, som bør endres, og at forskriften må legges til grunn ved utarbeidelsen av fremtidige planer.

I NOU 2003:14 ”Bedre kommunal og regional planlegging etter plan- og bygningsloven” har Planlovutvalget utredet og foreslått en ny plandel av plan- og bygningsloven. Planlovutvalget foreslår bl.a. å utvide lovens saklig virkeområde til én nautisk mil utenfor grunnlinjene. Videre foreslår utvalget en hjemmel for at Kongen gjennom forskrift kan fastsette annet virkeområde i bestemte områder i sjøen. Planlovutvalget har i deres utredning kapittel 7.16 en utførlig omtale av planlegging i kystsonen og forslag til nye bestemmelser som legger til rette for en mer integrert og helhetlig planlegging av sjøarealer og tilstøtende landarealer. Planlovutvalget foreslår et eget kapittel i loven om slik kystsoneplanlegging. Planlovutvalget omtaler også forholdet til saltvannsfiskeloven og peker blant annet på at saltvannsfiskeloven ikke har regler om arealdisponering.

Plan- og bygningslovens regler om arealplanlegging gjelder imidlertid ut til grunnlinjen. I kommuneplanens arealdel kan arealer avsettes til særlige formål også i sjøen etter § 20-4 første ledd nr. 5. Dette videreføres i Planlovutvalgets forslag, men med to viktige endringer: Arealet kan omfatte både havet og det tilhørende strandområdet, og det skal kunne gis retningslinjer og bestemmelser, og fastlegges hensynssoner, også i havet. Med bakgrunn i behovet for å sikre særskilte områder i havet for høsting, vil kommuneplanens areldel og eventuelt områdeplan og detaljplan kunne brukes for å sikre bestemte områder for visse høstingsaktiviteter. Det siktes her særlig til faste kaste- og låssettingsplasser. Disse vil kunne sikres i forhold til annen aktivitet gjennom planformål, hensynssoner og bestemmelser. Det samme gjør seg gjeldende for verneområder. Det ligger også i dagens regler om planer for sjøområder (§ 20-4 første ledd nr. 5) at det kan avsettes verneområder i havet, som eventuelt også må kunne få betydning for ferdsel, fiske osv. Planlovutvalget har videre en gjennomgang av forholdet mellom særlover og Plan- og bygningsloven og foreslår endringer i en del andre aktuelle lover. Planlovutvalget baserer seg på at vedtak etter sektorlover så vidt mulig skal bygge på planer etter plan- og bygningsloven. Det er nå startet opp et arbeid med en Ot.prp. om ny plandel av plan- og bygningsloven.

5.9 Havne- og farvannsloven

Forvaltning av havner og ferdsel i indre farvann reguleres av lov 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann mv. (havne- og farvannsloven). Lovens formål er å legge tilrette for en best mulig planlegging, utbygging og drift av havner og å trygge ferdselen på sjøen, jf. § 1. Loven gjelder i norsk indre farvann og på norsk sjøterritorium.

Fiske- og fangstfartøy må respektere de til enhver tid gjeldende regler for skipsfarten og virksomhet innenfor havnedistrikt. Dette innebærer at det kan fastsettes ferdsels- og bruksbegrensninger som begrenser høstingen av viltlevende marine ressurser etter havne- og farvannsloven. Fartsbegrensninger vil medføre at visse typer redskap ikke kan benyttes effektivt, mens fiske kan forbys i farled. Med farled forstås en avgrenset trafikkåre (seilløp) for skip/båter i kystsonen. Begrensningene kan fastsettes innenfor et havnedistrikt av kommunen (kap. IV), og utenfor havnedistriktet av Kongen innenfor sjøterritoriet på 12 mil fra grunnlinjene, jf. § 2. Kongen har etter § 6 myndighet gjennom forskrift eller enkeltvedtak om bruk eller forbud mot bruk av avgrensede farvann av hensyn til rikets sikkerhet, trafikkavviklingen eller allmenne miljøhensyn. Departementet kan etter samme bestemmelse gi regler om trafikkavvikling. Sjøveisregel 10 fastslår blant annet at fiskefartøy skal holde unna for annen skipsfart.

Etter § 8 kan Kystdirektoratet gi forskrift eller vedtak om oppgaver som kan utføres ved kaianlegg og havnekonstruksjoner. Etter saltvannsfiskeloven § 27 har Kongen hjemmel til å regulere annen virksomhet enn fiske for blant annet å beskytte mulighetene for fiske, men hjemmelen er aldri benyttet (se ovenfor). Utvalget antar at en eventuell slik regulering vil slå igjennom overfor reguleringer etter havne- og farvannsloven §§ 6 og 8.

5.10 Kystvaktloven

Lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten inneholder en samlet regulering av Kystvaktens organisasjon, ansvar og myndighet.

Kystvakten er en del av det militære forsvar. Som ledd i den operative ressurskontrollen på havet skal Kystvakten etter kystvaktloven § 9 føre kontroll med overholdelsen av regler gitt i eller i medhold av blant annet lov 17. juni 1966 nr. 19 om forbud mot at utlendinger driver fiske m.v. i Norges territorialfarvann, lov 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone, lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst. Kystvaktens operative ressurskontroll omfatter i hovedsak kontroll av fiske-, fangst- og omlastningsfartøyer i sjø innenfor norsk jurisdiksjon.

I fiskeri- og fangstoppsynet har Kystvakten i henhold til kystvaktloven kap. 5 myndighet til å iverksette nærmere bestemte kontroll- og tvangstiltak. Kystvakten har en inspeksjonsrett etter § 29 som omfatter rett til å stanse fartøyer og undersøke fartøyer og faste innretninger. Under sin kontrollvirksomhet skal Kystvakten gis uhindret adgang til fartøyer og faste innretninger. De skal få tilgang til eller fremlagt relevante opplysninger. Kystvakten kan etter § 27 foreta fysiske inngrep mot person, fartøy eller fast innretning, i den utstrekning inngrepet fremstår som nødvendig og forholdsmessig. I kystvaktloven § 21 første ledd er Kystvaktens tjenestemenn gitt begrenset politimyndighet bl.a. når det gjelder kontroll som det er vist til i § 9. Kystvaktens tjenestemenn kan etter § 21 annet ledd foreta etterforskning ved mistanke om overtredelse av ovennevnte bestemmelser, samt foreta ransaking etter § 26 av person, fartøy og fast innretning. Etter § 25 kan Kystvakten oppbringe fartøy til norsk havn. Ved etterforskning og anvendelse av tvangsmidler er Kystvakten etter kystvaktloven § 34 underlagt påtalemyndigheten.

Etter § 24 har Kystvakten rett til å treffe de tiltakene som er nødvendige for å opprettholde ro og orden på fiske- og fangstfelter, herunder sikre og skjerme områdene mot uvedkommende. Kystvakten har etter bestemmelsen en primærkompetanse som kan benyttes preventivt.

Kystvakten skal også kontrollere forskningsaktivitet som skjer med hjemmel i ovennevnte lover, og har i § 32 hjemmel til å kreve at vitenskapelige undersøkelser eller annen forskningsvirksomhet suspenderes eller stanses dersom fastsatte vilkår for å utføre slik virksomhet ikke er fulgt.

I dag er kontroll med bestemmelser i eller i medhold av lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. en viktig oppgave for Kystvakten. Lovutkastet til havressurslov foreslår en betydelig utvidelse av saltvannsfiskelovens virkeområde. Dersom saltvannsfiskeloven erstattes av ny havressurslov, vil lov om Kystvakten etter utvalgets mening måtte endres for å etablere et tilsvarende ansvar for den sjøgående kontroll av regler gitt i eller i medhold av havressursloven. Straffebestemmelser i kystvaktloven § 36 bør også endres slik at subjekt for straff og strafferamme samsvarer med havressursloven, se kap. 13.3, 13.4 og 16.2.1.

5.11 Forslag til ny naturmangfoldlov

I henhold til utredningsoppgave nr. 5 i mandatet skal utvalget ”vurdere hensiktsmessige grensesnitt og koblinger mellom "havressursloven" og fremtidig lovgivning for en samordnet forvaltning av biologisk mangfold”.

Biomangfoldlovutvalget har i NOU 2004:28 lagt frem et forslag til ny lov om bevaring av natur, landskap og biologisk mangfold (naturmangfoldloven). I Biomangfoldlovutvalgets utredning pkt. 3.4 på s. 63 sies det om forholdet til ny havressurslov:

”På tre områder er det særlig et behov for å se forslagene til de to lovutvalgene i sammenheng. Det gjelder spørsmålene om høsting av marine arter, om marine verneområder og om tilgang til genressurser. Biomangfoldlovutvalget foreslår - i tråd med sitt mandat om å gi regler som samordner forvaltningen på en bedre måte - generelle prinsipper for høsting for alle arter og generelle regler for tilgang til genetisk materiale. I tråd med generelle regler og prinsipper som blir vedtatt som følge av utvalgets forslag, vil det i en ny havressurslov kunne gis mer spesifikke eller detaljerte bestemmelser. Det inngår i Biomangfoldlovutvalgets mandat å foreslå regler om vern, herunder vern i sjø. Dette utelukker ikke at Havressurslovutvalget foreslår regler om særskilt beskyttelse i noen områder mot fiske, annen høsting eller en bestemt redskapsbruk som anses som en trussel mot det biologiske mangfoldet. Vern og andre former for beskyttelse vil kunne supplere hverandre, slik det også er forutsatt i arbeidet med marin verneplan”.

Utvalgets vurdering

Utvalget er enig i de vurderinger som er gjort av Biomangfoldlovutvalget, slik at det primært er de tre områdene: høsting av marine arter, marine verneområder og tilgang til genressurser, som berører hverandre direkte i de to lovforslag.

Etter saltvannsfiskeloven foreligger også et klart berøringspunkt i forhold til introduserte arter og organismer, men utvalget foreslår her at introduksjon av fremmede arter reguleres av forslag til ny naturmangfoldlov alene, da slik introduksjon berører det biologiske mangfold direkte.

Når det gjelder høsting av viltlevende marine arter, har utvalgets flertall foreslått at forslag til ny havressurslov ikke skal underlegges bevaringsprinsippet som foreslått i den nye naturmangfoldlov §§ 15 og 16, jf. flertallets drøftelser og konklusjon under kap. 6.2. Flertallets standpunkt er således ikke forenlig med Biomangfoldlovutvalgets standpunkt. Mindretallet går imidlertid inn for at bevaringsprinsippet legges til grunn for forslag til ny havressurslov i samsvar med forslaget til ny naturmangfoldlov. Utvalget forutsetter at den videre behandling av de to lovforslagene vil avklare forholdet mellom lovene på dette punkt.

Marine verneområder etter forslag til ny naturmangfoldlov kap. V, vil slå igjennom overfor reguleringer i medhold av havressursloven, slik at utnyttelse etter havressursloven innenfor et opprettet marint verneområde, kun er tillatt innenfor rammene av vernevedtaket. Et vern etter naturmangfoldloven kan gjelde enhver aktivitet, mens utvalgets forslag til områdebeskyttelse kun vil omfatte høsting og andre utnyttelsesaktiviteter i medhold av loven. Etter utvalgets mening er forholdet mellom de to lovforslag i utgangspunktet uproblematisk, da både Biomangfoldlovutvalget og Havressurslovutvalget legger til grunn at vern etter forslag til ny naturmangfoldlov og andre former for beskyttelse i medhold av sektorlovverk vil kunne utfylle hverandre.

I forhold til tilgang til marine genressurser, har de to lovforslagene forskjellig utgangspunkt. Forslag til ny naturmangfoldlov legger til grunn at genetisk materiale er en felles ressurs, som skal forvaltes slik at utnyttelsen er til mest mulig gagn for miljø og mennesker. I forslaget til ny naturmangfoldlov foreslås ikke krav om samtykke for å utnytte marint genetisk materiale, og således heller ikke regler om utbyttefordeling ved uttak eller utnyttelse av norsk genetisk materiale. Forslag til ny naturmangfoldlov oppstiller likevel en meldeplikt når norsk genetisk materiale skal utnyttes i næringsøyemed.

Forslag til ny havressurslov inneholder særlige regler for uttak av genmateriale i marin sektor i forhold til forslag til ny naturmangfoldlov. Av prinsipielle grunner foreslår utvalget at staten uavhendelig eier norsk marint genetisk materiale. Videre vil bioprospektering i sjø kreve tillatelse etter havressursloven. Slik tillatelse vil være nødvendig på grunn av at uttaket og virksomheten skal vurderes i en ressursmessig sammenheng. Utvalget foreslår derfor ikke krav om tillatelse for å utnytte genressurser som allerede er høstet og befinner seg i private samlinger eller i den lokale fiskedisken. Imidlertid er det foreslått særskilt fullmakt til å fastsette krav om samtykke fra staten for utnyttelse av norsk marint genetisk materiale, og gjøre slikt krav om samtykke betinget av at staten tilstås økonomiske fordeler eller andre fordeler fra utnyttelsen.

5.12 Forskriften om utenlandsk vitenskapelig havforskning i norske f­arvann

Havforskningsforskriften (forskrift 30. mars 2001 nr. 360) gjennomfører forskningsreglene i Havrettskonvensjonen del XIII, og regulerer utenlandske forskeres adgang til å foreta undersøkelser i Norges indre farvann, sjøterritorium, økonomiske sone og på kontinentalsokkelen, hvilket ikke kan utføres uten samtykke fra Fiskeridirektoratet etter § 6. Forskriften gjelder kun utenlandsk vitenskapelig havforskning i norske jurisdiksjonsområder. Norske havforskningsprosjekter med norske fartøy, vil være omfattet av norsk ressurslovgivning og de dispensasjoner som der gis, jf. saltvannsfiskeloven § 2 siste ledd og deltakerloven § 3 annet ledd.

Etter Havrettskonvensjonen art. 238 flg. foreligger det en alminnelig plikt til å gi samtykke til andre staters og kompetente internasjonale organisasjoners vitenskapelige havforskning i den økonomiske sone, i samsvar med konvensjonens regler. Denne plikten omfatter etter § 3 likevel ikke forskningsprosjekter som er av direkte betydning for undersøkelse etter og utvinning av, både levende og ikke-levende naturforekomster. En kan således ikke med hjemmel i havforskningsforskriften foreta undersøkelser eller ressursuttak som i realiteten faller inn under virksomheter som omfattes av de oppstilte lovers virkeområde i forskriftens § 7, blant annet saltvannsfiskeloven, kontinentalsokkelloven, petroleumsloven og fiskerigrenseloven.

Havforskningsforskriften regulerer etter utvalgets mening ikke forskning i norske farvann med kommersielle formål, da alminnelig vitenskapelig havforskning aldri kan gi rettslig grunnlag for noe krav på noen del av det marine miljø eller dets forekomster etter Havrettskonvensjonen art. 241. Leting etter marine genressurser for rene kommersielle formål vil derfor regnes som bioprospektering, som havressursloven og biomangfoldloven skal gi nærmere regler for i samsvar med Biomangfoldkonvensjonen. Tillatelse til å drive kommersiell forskningsvirksomhet i norske farvann vil etter nærmere avtalte vilkår kunne være betinget av økonomiske gjenytelser, eller tilgang på forskningsresultater.

5.13 Forholdet til EØS-avtalen og EU-retten

EØS-avtalen, som trådte i kraft 1. januar 1994, legger grunnlaget for et økonomisk samarbeidsområdet mellom EU og EFTA-statene. De grunnleggende prinsipper for avtalen er fritt varebytte, fri bevegelighet for personer, fri bevegelighet for tjenester, fri bevegelighet for kapital og opprettelsen av et system som sikrer at konkurransen ikke vris (konkurranse- og statsstøtteregler). EØS-avtalen omfatter således i utgangspunktet ikke bestemmelser knyttet til den marine ressurspolitikken, og får dermed ingen direkte betydning for reguleringer etter den nye havressursloven.

EØS-avtalens betydning for toll og handel på andre viltlevende marine ressurser enn fisk

EØS-avtalens bestemmelser om det frie varebytte gjelder ikke jordbruks- og fiskeriprodukter, som følge av at Norge valgte å beholde eksklusiv råderett over fiskeri- og landbrukspolitikken. Tollreguleringene mellom landene er derfor fastsatt særskilt. Det følger av art. 20 i avtalen at: ”Bestemmelser og ordninger som får anvendelse på fisk og andre produkter fra havet er fastsatt i protokoll 9”.

Protokoll 9 fastsetter bl. a regler for tollsatser om fisk og andre marine produkter.

I henhold til protokollens art. 2 har EU som tollunion, forpliktet seg til ikke å anvende kvantitative importrestriksjoner eller tiltak med tilsvarende virkning for de varer som er oppført i tillegg 2 tabell II. Forutsetningen for å oppnå disse tollettelsene er at fisken har EØS-opprinnelse (art. 3).

Det kan ikke fastsettes kvantitative importrestriksjoner for varer nevnt i tillegg 2 til protokoll 9. Dette følger av artikkel 2 nr. 5 i protokoll 9. EØS-avtalen får i medhold av artikkel 8 nr. 3 som hovedregel kun anvendelse for varer som hører inn under kapittel 25-97 i det harmoniserte system for beskrivelse og klassifisering av varer. Dette innebærer at alle marine produkter faller utenfor EØS-avtalen. Imidlertid vil enkelte marine produkter være en del av produkter som faller inn under avtalen, dette gjelder f. eks. produkter brukt i kosmetikk og lignende. Likevel vil ikke en utvidelse av saltvannsfiskelovens anvendelsesområde til å omfatte alle viltlevende marine ressurser i den nye havressursloven stride mot EØS-avtalen.

Etter art. 13 kan det innføres forbud eller restriksjoner på import, eksport eller transitt av hensyn til offentlig moral, orden og sikkerhet, vernet om menneskers og dyrs liv og helse m.v. Videre er bestemmelser knyttet til kvalitetskontroll av fisk etter art. 17 i avtalen inntatt i Vedlegg I.

Protokoll 9s betydning for markedsordningen

Gjennom artikkel 4 i Protokoll 9 er Norge forpliktet til å endre markedsordninger i fiskerisektoren som vrir konkurransen. Begrepet markedsordninger i fiskerisektoren innebærer blant annet vilkår for prisfastsettelse, hvem som skal kjøpe, selge og på hvilken måte landing av fangster skal foregå. Dette reguleres i dag av lov 14. desember 1951 nr. 3 om omsetning av råfisk (råfiskloven) med tilhørende forskrifter (se kap. 5.6).

Under EØS-forhandlingene kom partene frem til at det i hovedtrekk er samsvar mellom prinsippene for omsetningsordningene i Norge og tilsvarende prinsipper i EU. Avtalen åpner likevel for at partene skal komme sammen for å undersøke om det fremdeles skal være ordninger som fører til konkurransevridning. Den norske markedsordningen ble gjenomgått i forbindelse med Ot. prp. nr. 96 (1991-1992), hvor det på s. 1 ble uttalt: ” Etter forhandlingene er det avklart at norsk lovgivning om omsetningen av fisk i hovedtrekk kan opprettholdes. Det er derfor ikke nødvendig med vesentlige endringer i lovgivningen som følge av EØS-avtalen ”.

Det er i dag alminnelig antatt at salgsorganisasjoner etter råfiskloven er forenlige med prinsippene etter art. 4 i protokoll 9, dersom organisasjonene er opprettet på initiativ fra fiskerne, anerkjenner frihet til å bli og til å opphøre å være medlem, og ikke har en dominerende stilling, med mindre det er nødvendig for å oppnå målene for den felles fiskeripolitikk.

Art. 20 og protokoll 9 gjelder generelt for marint råstoff. Dette innebærer at en utvidelse av virkeområde etter råfiskloven til å gjelde andre viltlevende marine ressurser enn de som følger av råfiskloven § 2 og råfiskforskriften, ikke vil medføre noen rettslig forskjell fra inngåelsen av EØS-avtalen, da markedsordningen for de nye marine produkter vil foregå på samme måte som i dag (se kap. 5.6). Dersom det opprettes nye omsetningssystem i førstehånd for enkelte kommersielle viltlevende marine ressurser, vil systemet måtte ta de samme konkurransemessige hensyn som i dag er lagt til grunn ved tolkingen av protokoll 9, dersom enkelte aktører skal gis en særlig stilling i markedet.

Artikkel 5 fastslår fiskefartøyers adgang til havner på andre avtaleparters territorium, men gir samtidig anledning til å nekte ilandføring av fangst av en fiskebestand av felles interesse når det foreligger alvorlig uenighet om forvaltningen av den. Denne bestemmelsen har bl.a. vært benyttet som hjemmel til å forby landinger av sild fra Smutthavet.

Etableringsretten og fri flyt av kapital i fiskerisektoren

Unntaket etter art. 20 og protokoll 9 gjelder kun i forhold til reglene om det frie varebytte. I forhold til etableringsretten etter EØS-avtalens Artikkel 31 skal det ikke være begrensninger i etableringsadgangen for statsborgere fra en av EUs medlemsstater eller en EFTA-stat på noen av statenes territorium.

Etter Artikkel 40 i EØS-avtalen skal det mellom avtalepartene heller ikke være noen restriksjoner på overføring av kapital tilhørende personer som er bosatt i EU eller EFTA-statene, og ingen forskjellsbehandling på grunnlag av partenes statsborgerskap, bosted eller steder for kapitalanbringelsen. Vedlegg XII til art. 40 inneholder imidlertid følgende unntaksbestemmelse:

"Uten hensyn til avtalens Artikkel 40 og bestemmelsene i dette vedlegg kan Norge fortsette å anvende restriksjoner som gjelder den dag avtalen undertegnes, på utenlandske statsborgeres rett til å eie fiskefartøyer. Restriksjonene skal ikke være til hinder for at utenlandske statsborgere investerer i landbasert fiskeforedling eller i selskaper som bare er indirekte engasjert i fiske. Nasjonale myndigheter skal ha rett til å pålegge selskaper som helt eller delvis er ervervet av utenlandske statsborgere, å avvikle investeringer i fiskefartøyer”.

Vedlegg XII stipulerer at Norge kan beholde ”restriksjoner som gjelder den dag avtalen undertegnes”. Disse restriksjonene gjelder retten til å ”eie fiskefartøyer”, og begrensningene kan dermed videreføres for andre viltlevende marine ressurser enn fisk, uansett om det er deltakerloven eller havressursloven som regulerer høstingsvirksomheten. Eksempelvis benyttes deltakerloven allerede i dag til å regulere fiske til raudåte, slik at det ikke er den biologiske arten det høstes av som er avgjørende. Det avgjørende er at det er fiskefartøyer som benyttes i å ta opp de viltlevende marine ressurser. Det vil således også være uproblematisk å utvide deltakerloven til å gjelde annen høstingsvirksomhet enn fiske og fangst, for å unngå en utvidende tolking av hjemmelsgrunnlaget i deltakerloven, eller opprette egne fartøyregistre for enkelte nye høstingsvirksomheter i havressursloven. Det er imidlertid klart at eventuelle nye registre ikke kan ha strengere restriksjoner enn vedlegg XII legger opp til.

Norge kan derfor etter utvalgets vurdering opprettholde gjeldende bestemmelser om at utenlandske statsborgere eller selskaper maksimalt skal kunne eie fire tideler i et norsk fiskefartøy, også for fartøy som høster på andre viltlevende marine ressurser enn fisk og sjøpattedyr.

Marine genressurser

Utnyttelse av marine genressurser vil omfattes av EØS-avtalen. Art. 20 og protokoll 9 er ment å omfatte marint råstoff og produkter til konsum, mens unntaket fra art. 40 om fri overførsel av kapital gjelder eierskap til fiskefartøy. Etablering og investeringer i bioteknologisk industri, må som følge av dette være underlagt prinsippet om likebehandling (generelt nedfelt i EØS art. 4). Imidlertid vil reguleringer om tilgang til eller utnyttelse av norske marine genressurser kunne være nasjonalt diskriminerende i henhold til Havrettskonvensjonen og Biomangfoldkonvensjonen, da tilgang til norske viltlevende marine ressurser ikke omfattes av EØS-avtalen.

Notifikasjon

Den nye havressursloven vil ikke inneholde tekniske regler, og må således ikke notifiseres EU som teknisk regelverk. Enkelte forskrifter som stiller tekniske krav til fartøy og redskap, kan imidlertid tenkes å være omfattet av notifikasjonsplikten etter notifikasjonsloven. Dette må vurderes individuelt for hvert enkelt tilfelle.

Forholdet til EU-retten

Havressursloven inneholder ingen særegne bestemmelser for gjennomføring av EU-rettsakter på ressursforvaltningens område, ettersom de viltlevende marine ressurser forvaltes suverent av Norge. Ved et eventuelt EU-medlemskap vil havressursloven måtte endres, dersom loven skal ha en egen hjemmel for særskilte gjennomføringer av EU-rettsakter, slik for eksempel det er gjort i den danske fiskerilov.

Utvalgets vurdering

Etter utvalgets vurdering vil ikke EØS-avtalen være til hinder for en utvidelse av saltvannsfiskelovens, deltakerlovens eller råfisklovens virkeområder til å omfatte alle viltlevende marine ressurser. Dette innebærer ingen realitetsendring i forhold til dagens situasjon. Masseuttak av viltlevende marine ressurser med fiskefartøy vil som i dag holdes utenfor avtalen. Utvalget ser heller ingen begrensninger i å opprette egne registre for fiskefartøy med samme adgangsvilkår for utenlandske borgere, som etter dagens restriksjoner.