2 Norsk fangststatistikk

2.1 Globale utviklingstrekk innen høsting av viltlevende marine ressurser

Etter hundre år med rask geografisk og teknologisk utvikling er den marine høstingsaktiviteten ved en korsvei. Årlig vekst i det globale uttaket økte fra 20 til 85 millioner tonn mellom 1950 to 1990, men denne veksten flatet ut til nærmest null iløpet av det siste tiåret. Industrien regnes å ha nådd maksimum produksjon tilsvarende ca 14 kg marin fisk per person per år (eksklusiv akvakultur).

En intensiv utnyttelse av de viltlvende marine ressurser har ført til en progressiv økning i andelen av overbeskattede bestander de siste 2-5 årene. I 1950 var de fleste fiskeriene underutviklet og få av disse var overbeskattet. Teknologisk utvikling i utstyr for fangst og leting har forandret dette. Over 50 % av alle viltlevende marine ressurser høstes ved full kapasitet eller er overbeskattet. Dette er en utfordring siden nesten en milliard mennesker, for det meste i Asia, er avhengig av fisk til å dekke om lag 30 % av animalsk protein. Globalt utgjør marine produkter om lag 16 % av det humane proteinforbruket.

Marin høsting har utviklet seg til å bli en viktig faktor i å forandre de marine økosystemer på samme måte som landbruket har forandret terrestre økosystemer. Iboende vansker med å oppnå kunnskap om hele marine økosystemer har ført til en begrenset kunnskap om konsekvenser av høsting på næringsnettene generelt. Dette ble blant annet erkjent i den vedtatte Reykjavikerklæringen i oktober 2001 om ansvarlig fiskeri i marine farvann etter forslag fra FAO.

Statistikken over ilandført kvantum for den globale høstingsaktiviteten har vist at den trofiske tilhørigheten (d.v.s antall næringskjedeledd fra algeproduksjonen) stadig har gått nedover i de siste tiårene. Tidligere bestod landingene av fiskespisende fisk (trofisk indeks 3-4) mens fangstene i dag har en større andel av krepsdyr og planktonspisende fisk (trofisk indeks 2-3).

Det er flere måter å belyse den senere tids utvikling i den marine høstingsaktiviteten globalt, og en måte er å vise sammenhengen mellom ilandført fangst og trofisk tilhørighet til de ressursene som ligger til grunn for fangsten i de forskjellige områdene. I nordlige tempererte farvann, for eksempel, har det gjennomsnittlige trofiske nivå på landingene avtatt med økende landinger over de siste ti årene. For virksomheten i Nordøstatlanteren (FAO område 27) kan den trofiske signaturen på landingene vise til et markert faseskifte i trofisk tilhørighet omkring 1980 (Figur 3.1 øvre panel). Fra 1950 steg ilandbrakt kvantum fra fire til vel 12 millioner tonn per år, samtidig som det gjennomsnittlige trofisk nivå på fangsten avtok fra 3.65 til 3.45. I Antarktis (FAO område 48, 58 og 88) kan en vise til et trofisk nivå på 3.4 rundt 1970 grunnet et stort uttak av et raskt voksende fiskeri på beinfisk omkring den tiden, til et lavt nivå på ca. 2.3 grunnet ønsket høsting på krill som har dominert landingene i den senere tid (Figur 3.1 nedre panel).

Selv om den globale marine høsting kan vise til regionale variasjoner i trofisk tilhørighet, har fangstuttaket på høyere trofiske nivå (> 3) i overveiende grad vært avtagende i de senere årene.

Kilde: Kurt Tande.

2.2 Norsk høstingsaktivitet i et historisk perspektiv

Norsk totalfangst og fordeling av fangstene på hovedområder

Den norske kommersielle totalfangsten hadde en økende tendens fra 1908 fram til slutten av 1970-årene. Deretter har totalfangsten gått noe ned og variert rundt 2.5 mill tonn i perioden 1990-2000. Variasjoner i kvantum av norsk vårgytende sild og lodde i Barentshavet har hatt størst betydning for svingningene i totalkvantumet etter 1950. Den langsiktige økningen i fangstkvantumet siden tidlig på 1900-tallet skyldes økt høstingsinnsats på grunn av effektivitetsøkning i flåten og at stadig flere bestander ble beskattet i løpet av 1900 tallet.

Området nord for 62oN som innbefatter Barentshavet, området ved Svalbard, Norskehavet, og kystområder er det kvantumsmessige viktigste område. Området har hatt et relativt stabilt kvantum av torskeartet fisk og er et viktig fangstområde for pelagiske fisk som lodde og norsk vårgytende sild. I Nordsjøen/Skagerrak er fangstkvantumet av torskeartet fisk lavere, men et relativt stort og stabilt kvantum av pelagisk fisk (sild, makrell m. fl.) blir tatt der. Ved Island og Færøyene og i området vest av de britiske øyer høstes det hovedsakelig pelagisk fisk som lodde og makrell. Ved Øst-Grønland er også fangstene dominert av pelagisk fisk. I NAFO-området og i andre områder har fangstene avtatt sterkt etter at 200 mils økonomiske soner ble innført i 1977.

Kilde: Fiskeridirektoratet

Norsk høsting i Barentshavet

Norsk-arktisk torsk

Den norske fangsten av norsk-arktisk torsk økte fra et nivå på 150-200.000 tonn i første halvdel av 1900 tallet til et maksimum på ca. 390 000 tonn i 1977. Etter dette har de norske fangstene vært lavere og hatt periodevise variasjoner som i stor grad skyldes periodiske årsklassevariasjoner og variasjoner i bestandsstørrelsen av loddebestanden som er den viktigste byttedyrbestanden. Fiskedødeligheten har i perioden 1997-2001 vært svært høy (0.90) og er omtrent dobbelt så stor som føre-var verdien på 0.42. Totalkvote (TAC) ble innført i 1975, men i praksis var det ingen effektive forvaltningstiltak som virket før etableringen av økonomiske soner i 1977. Norge og Russland er viktigste fangstnasjoner, mens tredjeland i den siste tiden har høstet ca. 13 % av totalkvantumet.

Norsk kysttorsk

Hovedmengden av norsk kysttorsk befinner seg nord for 67oN og fra 1997 er det gjort egne bestandsestimeringer av norsk kysttorsk i ICES. Norge høster på en samlet kvote på Norsk-Arktisk torsk og kysttorsk. Nedgangen i fangstkvantum og bestandens biomasse etter 1997 har gjort at det er foreslått reguleringstiltak for å hindre en videre nedgang.

Norsk-arktisk hyse

Norsk-arktisk hyse fanges i stor grad som bifangst i torskefisket. Det norske fangstkvantumet har hatt store periodiske variasjoner etter 1965 som i stor grad skyldes svært store variasjoner i årsklassestyrke. Store årsklasser født i 1950, 1969, 1983 og 1990 har 3-7 år seinere gitt store fangstkvanta. Norge og Russland er viktigste fangstnasjoner.

Lodde i Barentshavet

Loddefisket økte kraftig fra midten av 1960-årene til slutten av 1970-årene da den norske fangsten var nesten 2 mill tonn. Seinere har bestanden vært svært liten og ubeskattet i tre perioder 1986-90, 1995-98 og siden 2004. Fangskvantumet deles mellom Norge og Russland.

Lodde ved Island-Østgrønland-Jan Mayen

Norge har de fleste år etter 1977 høstet lodde fra loddebestanden ved Island og Jan Mayen. Denne bestanden har hatt et mer stabilt fangstkvantum enn loddebestanden i Barentshavet og den norske fangsten har etter 1977 utgjort ca. 11 % av totalkvantumet og variert rundt ca. 150.000 tonn. Island tar mesteparten av fangstene fra denne bestanden.

Polartorsk

Norske og russiske fiskere startet høsting på polartorsk i slutten av 1960-årene og fangstene økte til ca. 350.000 tonn i 1971. Den norske flåten har ikke høstet polartorsk etter 1973, men russerne har høstet fram til i dag. Fangstkvanta har variert og var i 2001 på 40 000 tonn. Både variabel bestandsstørrelse og variabel tilgjengelighet har forårsaket fangstvariasjoner hos denne kortlevde istilknyttede fiskearten.

Norsk-arktisk blåkveite

Fram til begynnelsen av 1960-tallet ble den norske høsting etter blåkveite drevet av en lineflåte fra Nord-Norge, og fangstkvantumet var ca. 3.000 tonn. Seinere økte kvantumet til ca. 15-20.000 tonn fram til ca. 1970 før det avtok. En ny topp i det norske fangskvantumet på 28.000 tonn kom i begynnelsen av 1990 tallet når kvotene på norsk-arkisk torsk var lave. Etter dette har den norske fangsten avtatt og har siste tiår ligget på ca. 10.000 tonn.

Blåkveite ved Grønland

Norge har i 2003 en kvote på 1 325 tonn blåkveite ved Østgrønland og en kvote på 1.400 tonn ved Vestgrønland. TAC ved Vestgrønland er på 13.500 tonn, mens det ved Østgrønland ikke er enighet mellom Grønland, Island og Færøyene om totalkvoten.

Reker

Den norske høstingen på reker nord for 62oN foregikk før 1970 hovedsakelig i fjordene og fangstkvantumet var relativt lavt. Det norske totalkvantumet (inkludert fiske sør for 62oN) var under 12.000 tonn før 1970. Etter 1970 ble det høstet på nye felt i Barentshavet og ved Svalbard og den norske fangsten økte til et maksimum på 82.000 tonn i 1985 og har siden variert på et lavere nivå rundt ca. 40.000 tonn. Fangstvariasjonen skyldes årsklassevariasjoner og variasjon i beiting fra torsk som er den viktigste predator på reker i Barentshavet. Det fastsettes ikke TAC for norsk fangst på reker, men høstingen er regulert ved konsesjonskrav, minstemål og innblandingskriterier for fiskeyngel i reke­fangstene.

Norsk høstingsaktivitet i Norskehavet

Norsk vårgytende sild

Fangsten av norsk vårgytende sild var før 1950 hovedsakelig en norsk kystnær aktivitet og trenden i fangstkvantumet var økende. Fra midten av 1950-tallet kom andre nasjoner med i høstingen og det norske kvantumet nådde et maksimum i 1954 på 1.45 mill tonn mens det største totalkvantumet på 1.96 mill tonn ble tatt i 1966. På slutten av 1960-tallet ble bestanden overbeskattet og fangstkvantumet økte først betydelig fra begynnelsen av 1990-tallet etter rekruttering av flere sterke årsklasser. Norge har siden 1995 tatt ut ca 60 % av totalkvantumet. Bestanden har stor variasjon i årsklassestyrke og nedgangen i fangstkvantum siden år 2000 skyldes relativ lav rekruttering etter at de sterke 1991 og -92 årsklassene hadde rekruttert til den høstbare del bestanden. Bestanden har en vid geografisk fordeling og beskattes i tillegg til Norge av Færøyene, Island, Russland og EU.

Kolmule

Den norske fangsten økte mye fra 1970 til 1985 og lå i perioden 1985-95 på 200-300.000 tonn og økte etter dette til et nivå på ca. 500.000 tonn i perioden 1998-2003. Totalfangsten av kolmule hadde en topp i slutten av 1970-årene da det ble høstet ca 1 mill tonn. Etter dette avtok fangstene noe fram til slutten av 1990-årene da kvantumet igjen økte kraftig fram til de siste år (2000-2003) hvor totalkvantumet har vært ca 1.6 mill tonn. Økningen i totalt kvantum siden 1980-årene skyldes i hovedsak økt fiskedødelighet og god rekruttering. Fiskedødeligheten ble i 2001 målt til 0.82 mens høyeste forsvarlige nivå er 0.32. Det finnes ikke avtalte kvoter landene imellom i internasjonalt farvann og totalkvantumet er omtrent dobbel så stort som anbefalt TAC fra ICES.

Vanlig uer og snabeluer

Før 1986 er det oppgitt samlet kvantum av vanlig uer og snabeluer, og kvantumet av begge arter samlet økte fra ca. 5.000 tonn i 1970 til ca. 20.000 tonn i 1985. Totalkvantum av snabeluer økte kraftig i løpet av 1970-årene og nådde et maksimum i 1976 på 260.000 tonn. I løpet av 1980-årene varierte kvantumet rundt 100.000 tonn og har etter dette avtatt til et nivå på ca. 10 000 tonn i perioden 1993-2003. Norge har tatt mesteparten av totalkvantumet i perioden etter 1990. Gytebestanden av snabeluer er nå nær et historisk lavmål og årsklassene har vært svært svake etter 1990.

Det totale fangstkvantum av vanlig uer hadde et maksimum på ca 50.000 tonn på 1950-tallet og har etter det hatt en nedadgående trend. Norge har tatt mesteparten av totalkvantumet etter 1985, og det norske kvantumet har avtatt fra ca 20.000 tonn i 1980 årene til ca. 10.000 tonn etter år 2000. Bestanden har hatt svak rekruttering og ICES råder til, at det som en forutsetning for fortsatt høsting, bør utvikles og taes i bruk en forvaltningsplan for bestanden av vanlig uer.

Uer i Irmingerhavet

Norske fiskere har høstet snabeluer i internasjonalt farvann i Irmingerhavet sørvest av Island. I 1992 og 1993 tok norske fiskere ca. 14.500 tonn og det norske fangskvantumet i 2002 var på ca. 5.000 tonn av en totalfangst på ca 100.000 tonn.

Lange, brosme og blålange

Mesteparten av totalkvantumet av brosme og lange blir tatt av norske fiskere og det norske kvantumet for begge artene hadde en økende trend fra 1950 fram til et maksimum rundt 1980 på ca. 30.000 tonn for hver av de to artene. Etter dette har de norske fangstene avtatt til ca. 15 og 20.000 tonn for henholdsvis lange og brosme for årene 2000 -2001. ICES anbefaler at fangstinnsatsen reduseres med 30 % for å redusere fiskedødeligheten. En betydelig del av den norske fangsten av disse artene taes i Færøysk og Islandsk sone.

Det norske kvantum av blålange har etter 1990 variert mellom ca. 400 og 2.100 tonn av et totalkvantum på 10- 17.000 tonn.

Norsk høstingsaktivitet i Nordsjøen og Skage­rrak

Sild i Nordsjøen

Den norske høsting etter sild i Nordsjøen var beskjedent fram til begynnelsen av 1960-årene da innsatsen økte og kvantumet økte kraftig til et maksimum på 600.000 tonn i 1965. Etter dette har kvantumet variert og har i perioden 1991-2001 vært på ca. 90.000 av en totalfangst på ca 470.000 tonn. Bifangst av småsild har blitt redusert de siste år og bestanden er i god vekst.

Norske fiskere har i perioden 1992-2001 høstet fra 7 til 24.000 tonn sild i Skagerrak og Kattegat. Denne silda forvaltes som en del av nordsjøsilda. Norge har enkelte år som i 1998 og 1999 fått tildelt og tatt ut en kvote (ca. 3.000 tonn) på sild i området vest av 4oV.

Makrell

Den norske høsting på makrell var beskjedent fram til slutten av 1960-årene da innsatsen og kvantumet økte kraftig til et maksimum på 870.000 tonn i 1967. Etter dette har det norske kvantumet avtatt og i perioden etter 1990 variert rundt 190.000 tonn. Totalkvantumet har vært relativt stabilt rundt 700.000 tonn etter 1975. Makrellen høstes i Nordsjøen, Norskehavet og vest av 4o vest.

Taggmakrell

Norske fiskere har beskattet taggmakrell i perioden 1970-74 og i perioden etter 1986. Størst norsk kvantum, ca. 100.000 tonn, ble tatt i perioden 1990-95. Høsting i denne perioden var basert på den svært sterke 1982 årsklassen. Etter 1995 har den norske fangsten avtatt. Tilgjengeligheten av taggmakrell i norske farvann kan variere med innstrømmingen av atlantisk vann til Nordsjøen og Norskehavet.

Brisling

Den norske fangsten av brisling i Nordsjøen og Skagerrak har variert kraftig i takt med bestandsstørrelsen og det totale fangstuttaket. Det største norske kvantumet på ca. 150.000 tonn og det største totale fangstkvantum på ca. 640.000 tonn ble tatt i 1975. I perioden 1982-92 lå totalkvantumet og norsk kvantum på et lavt nivå henholdsvis under 200.000 og under 30.000 tonn. En ny topp i totalkvantum på 360.000 tonn kom i 1995. Brislingen er en kortlevd bestand som sjelden blir mer enn 3 år og dette gjør at rekrutteringssvinginger vil påvirke størrelsen av den fiskbare del av bestanden mye.

De siste årene har de norske fangstene på noen hundre tonn i Skagerrak-Kattegat området hovedsakelig vært tatt i Oslofjorden. I dette området var det et maksimum i 2002 på 1.600 tonn. Den norske fangsten i andre norske kyst- og fjordområder har avtatt fra et nivå på rundt 12.000 tonn på 1960-tallet til 2- 3.000 tonn etter år 2000. Det årlige fangstkvantum avtales mellom Norges Sildesalgslag og hermetikkindustrien.

Sei i Nordsjøen og vest av Skottland

Det norske seikvantumet økte kraftig fra 1975 til 1985 og hadde en topp i1985 på 109.000 tonn. Etter dette har de norske fangstene gått noe ned og variert rundt 50.000 tonn i perioden 1993-2003. Totalfangsten hadde et maksimum i 1974-75 på vel 300.000 tonn og har deretter gått ned og i de siste ti år ligget rundt 110.000 tonn. Rekrutteringen til denne bestanden har vært relativt stabilt og fiskedødeligheten er nå i 2003 under føre-var-grensen.

Torsk, hyse og hvitting

Mye av det norske kvantum av disse artene taes som bifangst og de norske kvotene har de seinere år ikke blitt fullt unyttet. Det har de siste årene blitt tatt ut mindre enn totalt 10.000 tonn av disse bestandene fra norske fiskere. Disse bestandene ga store totale fangstkvanta i perioden 1960 til 1980, men det har vært en nedadgående tendens i fangstkvantum siden 1970 tallet. Utkast av småfisk er et stort problem. Gytebestanden av torsk er nå (2003) på et historisk lavmål.

Industritrålhøsting i Nordsjøen

Industritrålhøstingen beskatter hovedsakeling tobis, øyepål og kolmule. Det norske kvantumet økte i løpet av perioden 1960-80 og har de siste ti år variert mellom ca. 200 til 400.000 tonn. Både øyepål og tobis har kort generasjonstid og betydelig rekrutteringsvariasjon slik at bestandsstørrelse og grunnlaget for høsting har variert betydelig. Danmark har høstet mer av disse bestandene (75%), enn Norge (23%) de siste ti år.

Reker

Den norske fangsten av reker i Skagerrak, Norskerenna og Fladengrunnen har de siste ti år variert mellom 2.400 og 4.000 tonn. Totalfangsten varierte i perioden 1991-2001 rundt 13.000 tonn. Variasjoner i rekruttering har gitt variasjon i fangstgrunnlaget.

Hummer, sjøkreps og taskekrabbe

Fangststatikken for hummer viser en sterkt nedadgående trend fra rundt 1960 da det ble registrert en fangst på ca. 800 tonn til dagens nivå på rundt 30 tonn. Imidlertid har en stadig større andel av fangsten gått utenom salgslagene slik at statistikken er blitt misvisende. Gytebestanden har etter 1960 vært for liten til å gi god rekruttering. Bestanden er overbeskattet.

De norske fangstene av sjøkreps har siden 1991 variert rundt 300 tonn og det meste taes i Skagerrak og i Nordsjøen.

Det totale fangstkvantum av taskekrabbe er ukjent siden mye går utenom salgslagene. De registrerte kvanta har øket fra 1 300 tonn i 1991 til 4.300 tonn i 2002.

Norsk høsting langs kysten og i fjordene

Sei nord for 62oN

Norge har etter 1977 tatt mesteparten av fangstene etter sei nord for 62oN fordi den i all hovedsak oppholder seg i norsk sone. Det norske seifisket økte mye i 1950 og -60 årene. Den norske fangsten har variert rundt et gjennomsnitt på 130.000 tonn i perioden etter 1970. I perioden 1985-88 var fangstene relativt lave. Rekrutteringen til denne bestanden er mer stabil enn for bestandene av norsk arktisk torsk og hyse. Bestanden er nå innenfor sikre biologiske grenser.

Rognkjeks

Kvantumet av rognkjeksrogn har variert mye fra ca. 100 til 1.000 tonn rogn i perioden 1970-2002. Variasjonene i fangstkvantumet skyldes sannsynligvis både variasjoner i størrelsen av den fangstbare bestanden og variasjon i fangstinnsats.

Breiflabb

Det norske fangstkvantumet av breiflabb har økt kraftig i løpet av 1990-årene og nådde en topp i 2001 på nesten 5.000 tonn. Høstingen har foregått på stadig nye fangstfelt. Det er ikke innført totalkvote, men maskeviddebegrensing og fredningsperioder er innført.

Ål

I perioden 1996-2002 har det blitt høstet fra 281 til 467 tonn ål. Mesteparten er landet på Skagerrakkysten.

Kongekrabbe

Kongekrabben er introdusert art som har vandret fra Russland. Høsting etter kongekrabbe var i perioden 1994-2001 en forskningsaktivitet, men fra 2002 ble det åpnet for ordinær beskatning.

Tang og tare

Kvantumet av tare høstet hatt en økende trend siden 1980 årene og har flatet ut på ca. 160.000 tonn de seinere år. Kvantumet tang som er høstet har hatt en avtagende trend i samme tidsperiode og ligger de siste år rundt 18.000 tonn.

Haneskjell

Haneskjell har i de seinere år bare blitt høstet innenfor grunnlinjen i Troms og Finnmark og det har blitt høstet 40-50 tonn skjell av en totalkvote på 250 tonn.

Blåskjell

I 2003 ble det eksportert 1967 tonn blåskjell.

Høsting på andre bestander

I perioden 1955-1975 ble det høstet 15.000 til 32.000 tonn pigghå sammenlignet med et nivå på mellom 1.000 og 2.000 tonn de siste årene. I 1950-årene ble det høstet 4 – 5.000 tonn kveite og etter 1960 har det vært en sterkt nedadgående trend som har flatet ut på dagens nivå på mellom 500 og 1.000 tonn. I 1950 og til dels i 1960-årene ble det tatt ut betydelige kvanta, opptil 10.000 tonn av makrellstørje. I perioden fra 1930 til 1970 ble det i gjennomsnitt fisket ca. 1.300 tonn håbrann sammenlignet med dagens nivå på ca. 20 tonn.

2.3 Norsk fangst av sjøpattedyr i et historisk perspektiv

2.3.1 Fangst av hval

Den gamle storkvalfangsten i norske farvann

Fram til midten av 1800-tallet var det bare de langsomme og spekkrike rettkvalene (grønlandskval og nordkaper) og spermkvalene som kunne fanges kommersielt med datidens teknologi (seil- og robåter, håndharpuner og bombelanser). Kraftig overbeskatning av disse nevnte arter dreide imidlertid oppmerksomheten over på de langt raskere og mindre spekkrike finnkvalartene (blåkval, finnkval, seikval og knøl). I motsetning til rett- og spermkvalene sank finnkvalene når de ble drept, så ny fangstteknologi måtte utvikles.

Slik teknologi ble utviklet i 1860-årene da man monterte harpunkanon på spesialbygde dampskip. Produktutviklingen skjedde i Varangerfjorden (Finnmark), og sommeren 1868 ble det fanget 30 blåkval der. Dette året regnes som starten på den moderne, industrielle kvalfangsten. Når kvalene var avlivet ble de slept inn til land hvor flensing og opparbeiding ble utført på landstasjoner. I perioden 1868-1876 ble det årlig fanget mellom 17 og 51 kval, nesten bare blåkval, på Varangerfjorden. Etter hvert ekspanderte fangsten som kom til å omfatte hele kysten av Finnmark. Fangsten økte raskt fra slutten av 1870-årene, og fra midten av 1880-tallet lå de årlige fangstene ofte på over 1000 dyr. Inntil 1881 var blåkvalen dominerende i fangstene, seinere var det finnkvalene som utgjorde det viktigste ressursgrunnlaget. I 1886 var hele 19 landstasjoner i drift på Finnmarkskysten.

Allerede på slutten av 1880-årene var det tydelige tegn på svikt i tilgang på de aktuelle artene. Fangsten flyttet seg mer vestover og landstasjoner ble etablert også i Nord-Troms. Fangstutviklingen fulgte et klassisk mønster: Blåkvalen sviktet først – da ble fangsten dreiet over på den mindre finnkvalen. Når finnkvalen også viste tydelige tegn på bestandssvikt, ble det aktuelt å fange de enda mindre sei- og knølkvalene. På grunn av sviktende bestander og konflikter mellom kvalfangere og fiskere, ble storkvalfangsten på kysten av Nord-Norge stoppet av myndighetene i 1904 – da var det bare 9 landstasjoner igjen. Da var det i alt fanget 3500 blåkval, 10500 finnkval, 5000 seikval og 1000 knølkval i området.

De siste årene av Finnmarksfangsten måtte kvalbåtene stadig lenger til havs for å finne kval. Dette gjorde at nye fangstfelt ble oppdaget ved Bjørnøya, og da det kom fangstforbud på kysten utviklet det seg en primitiv pelagisk fangstaktivitet i områdene Bjørnøya-Spitsbergen, denne vedvarte i perioden 1905-1912 da fangstnivået avtok fra rundt 300 til mindre enn 100 dyr (vesentlig finnkval) per år. Dermed var den første epoken av storkvalfangst utafor Nord-Norge over. En fangst som hadde gått hardt utover ressursgrunnlaget.

På grunn av matmangel under Første Verdenskrig drev Staten kvalfangst langs hele norskekysten i perioden 1918-1920 med årlige fangster på opptil 1000 dyr, vesentlig finnkval. Etter at staten avviklet sitt kvalfangstengasjement ble det drevet landstasjonsbasert fangst fra Vestlandet og pelagisk fangst av norske fangere i ulike deler av Nord-Atlanteren (1929-1934 og i 1937), igjen hovedsakelig etter finnkval. Årlig fangstnivå fram til 1948 varierte mellom 100 og 500 dyr. Vestlandsfangsten fortsatte fram til 1970, og i perioden 1948-1971 ble det også drevet landstasjonsbasert fangst i Nord-Norge. Ressursgrunnlaget for all fangst etter Andre Verdenskrig var først og fremst finnkval, i mindre grad spermkval. Årlig totalutbyttet avtok fra rundt 400 først på 1950-tallet til ca. 100 dyr i 1971.

Storkvalfangst i andre områder

Da ressursgrunnlaget for storkvalfangsten på Finnmarkskysten begynte å svikte på slutten av 1880-tallet søkte norske fangere til andre områder. I tillegg til andre deler av Nord-Norge ekspanderte fangsten også til Island (1883), dernest til Færøyene (på 1890-tallet) og til De Britiske Øyer (etter 1904). I 1904 startet landbasert storkvalfangst i Antarktis med norske fangere involvert, denne ekspanderte ytterligere da man gikk over til pelagisk drift fra 1928. Fangsten i Antarktis, som etter hvert inkluderte flere nasjoner, var særlig rettet mot blå- og finnkval, og bestandene av disse var sterkt reduserte i området da de omsider ble fredet (blåkval i 1967, finnkval i 1976).

Småkvalfangst

I 1880-årene begynte nordmenn å fange tannkvalen bottlenose (nebbkval) i forbindelse med selfangsten i Vesterisen. Rundt århundreskiftet var den norske fangsten av bottlenose betydelig - rundt 2000 dyr årlig, noe som antakelig var mer enn bestanden på sikt kunne tåle. Statistikk fra småkvalfangsten viser likevel at det ble fanget en del bottlenose helt fram til 1972. Også grindkval (sporadisk fram til 1970) og spekkhoggere (totalt 2345 dyr i perioden 1938-1981) er tidvis blitt fanget av norske småkvalfangere. Det ble også drevet jakt på kvitkval ved Spitsbergen der 15000 dyr ble tatt i perioden 1866-1960. Det er imidlertid vågekvalen, den minste bardekvalarten, som har utgjort det vesentligste, og i dag utgjør det eneste, ressursgrunnlaget for den norske småkvalfangsten.

Vågekvalfangst fra fiskebåter utstyrt med harpunkanon, ”den moderne vågekvalfangsten”, startet på Møre i slutten av 1920-årene. Den nødvendige tekniske kunnskapen var da ervervet gjennom den nevnte bottlenose-fangsten samt gjennnom fangst av brugde og størje. Fangsten spredte seg raskt til Nord-Norge, og Vestfjorden ble snart et sentralt fangstområde. Etter Andre Verdenskrig ekspanderte den ytterligere slik at den kom til å omfatte både Barentshavet, områdene ved Spitsbergen, Grønland og De Britiske Øyer. De første reguleringene kom i 1938, da det ble stilt krav om konsesjon. Etter hvert kom det også reguleringsbestemmelser med hensyn til båtstørrelse, fangstutstyr, eierstruktur og inspeksjonsordninger. Vågekvalfangsten har vært kvoteregulert siden 1976, og siden 1978 har man også krevd at søkeren må være yrkesfisker og eier eller medeier av fartøyet.

Småkvalfangsten startet beskjedent, men allerede i 1938 ble det gitt 381 konsesjoner, og 1390 vågekval ble tatt. Den Internasjonale Kvalfangstkommisjonen (IWC) definerer fire ulike forvaltningsenheter av vågekval i Nord-Atlanteren. Norske kvalfangere beskatter hovedsakelig den Nordøst-Atlantiske bestanden som har sitt utbredelsesområde rundt De Britiske Øyer, Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Totalfangstene fra bestanden har variert mye, og fangsttallene toppet seg mot slutten av 1950-tallet. I toppåret 1958 ble 4338 dyr fanget, seinere avtok fangstnivået gjennom 1960-årene til det stabiliserte seg på om lag 1700-1800 dyr i året. Ved innføringen av totalkvoter i 1976 ble kvoten fastsatt som et gjennomsnitt av siste 10 års fangster.

Rundt 1980 var antallet konsesjoner sunket til vel 90. I 1983 anbefalte IWC at kvoten for 1984 skulle reduseres fra 1983-nivået på 1690 til 635 vågekval. Fra og med 1986 ville IWC frede vågekvalen i Nordøst-Atlanteren – Norge reserverte seg imidlertid mot dette vedtaket og satte kvoter på henholdsvis 635, 350 og 325 for sesongene 1985-1987. Kvotereduksjonen i 1984 innledet også overgangen fra totalkvote-regulering av fangsten til fartøykvoter, samtidig som tiltak ble satt i verk for å redusere fangstflåten. I 1983 ble det utstedt 88 konsesjoner – dette var redusert til 53 i 1987. Med unntak av forskningsfangst ble all fangst midlertidig stanset i 1988, og den ble ikke gjenopptatt før i 1993. Kvotene i perioden 1993-2003 har etter hvert økt til et nivå på 600-700 dyr. Det er ting som tyder på at forekomst av vågekval i Nordøst-Atlanteren kan variere mellom områder over en lengre syklus (på rundt 20 år), og at bestanden hadde tålt den beskatningen den var utsatt for i de siste par tiårene før fredningsforslaget. Det lave uttaket de siste 10-20 årene må antas å være bærekraftig. Ferskeste punktestimat for bestanden, basert på tellinger foretatt i perioden 1996-2001, er på rundt 80000 dyr.

2.3.2 Fangst av sel.

Selfangst før andre verdenskrig

Baskerne la grunnlaget for kommersiell kval- og selfangst i arktiske områder allerede på 1500-tallet, mens det var engelske og hollandske fangstfolk som startet selfangst av noen betydning omkring år 1700. Norske fangstfolk startet med kommersiell selfangst på slutten av 1700-tallet hvor de ved Bjørnøya og langs østsiden av Svalbard i hovedsak fanget kvalross og isbjørn. Fangsten hadde base i Hammerfest og Tromsø og fangst av kvalross dominerte fram til omkring 1850, da kvalrossbestanden hadde minket så mye at fangst av grønlandssel og storkobbe ble viktigere. Det viktigste fangstområdet for grønlandssel var sørøst i Barentshavet og i de nordlige områdene i Kvitsjøen (Østisen). Dette var omtrent samtidig med at engelske, hollandske og danske fangere avsluttet sin fangst i disse områdene. Fangere fra sørøstlandet startet fangst på grønlandssel, klappmyss og storkobbe i områdene rundt Jan Mayen (Vesterisen) omkring 1850. I 1874 deltok mer enn 30 fangstskuter fra Sør-Norge, med rundt 1500 mann, i Vesterisen hvor det ble fanget til sammen rundt 90 000 grønlandssel, klappmyss og storkobbe. Den nord-norske fangsten i Østisen var til sammenligning bare på rundt 8000 dyr i 1875. Etter hvert kom nordnorske skuter også med i Vesterisen og rundt 1900 dominerte Tromsø og Sunnmøre den norske selfangsten. Fangsten i Vesterisen ble regulert allerede i 1876 gjennom en internasjonal avtale som definerte fangstområdet, startdato og forbud mot fangst av kjønnsmodne hunner i kastelegrene. Dato for fangststart og forbud mot fangst av hunner under fødselsperioden har i hovedsak vært de mest brukte reguleringer senere.

Fangststatistikken både i Vesterisen og Østisen er mangelfull før andre verdenskrig, fangstene oppgis vanligvis som samlet fangst og ikke splittet på art. Den totale fangsten var størst i perioden 1850-1880. I 1865 ble det tatt en samlet fangst på hele 180 000 dyr. I 1870-årene ble det tatt en gjennomsnittlig årlig fangst i Vesterisen og Danmarkstredet på mellom 80 000 og 90 000 sel, hvorav 15 000 – 40 000 var klappmyss og resten i hovedsak grønlandssel. Fangsten i Vesterisen avtok etter 1880 til en årlig samlet fangst på ca. 23 000 grønlandssel og klappmyss i perioden 1900-1909. Den lave fangsten i denne perioden skyldes både nedgang i bestandene og dårlig etterspørsel i markedet for selprodukter.

Mindre tilgjengelighet av sel i Vesterisen førte til at norske fangere konsentrerte seg mer om Østisen. Under og etter første verdenskrig økte etterspørselen sterkt etter selprodukter (særlig spekk), noe som førte til svært store fangster av grønlandssel i Østisen. I perioden 1920-1930, ble det i gjennomsnitt tatt årlige norske fangster på 180 000 dyr. I 1925 var den norske fangsten på hele 350 000 grønlandssel, hvorav det meste ble tatt i Kvitsjøen. Den norske fangsten i Østisen avtok sterkt i løpet av 1930-årene som følge av at fangsten ble regulert gjennom den norsksovjetiske selfangstkommisjonen der kvoten ble delt likt mellom Norge og Sovjet. Totalfangstene i Østisen var likevel store og lå i årlig gjennomsnitt på mellom 200 000-300 000 dyr helt fram til andre verdenskrig.

Den økte fangstinnsatsen i Østisen avlastet bestandene i Vesterisen som dermed bygde seg opp. Etter 1920 økte også fangsten i Vesterisen hvor årlig samlet fangst av grønlandssel og klappmyss i gjennomsnitt var på 70 000-80 000 dyr fram til andre verdenskrig.

Selfangst etter andre verdenskrig

Den store selfangstnæringen som ble bygd opp i årene mellom de to verdenskrigene var for stor for bestandener i Øst- og Vesterisen. Norske fangere rettet derfor søkelyset mot selbestandene ved Newfoundland og allerede i slutten av 1930-årene startet norsk fangst i dette området. Før krigen var den norske deltagelsen lav, men etter 1945 ble Newfoundland det viktigste området for norsk selfangst, noe som varte helt fram til midten av 1970-årene. Totalfangsten (hovedsaklig grønlandssel) ved Newfoundland var i årlig gjennomsnitt på henholdsvis ca. 340 000, 290 000 og 172 000 dyr i periodene 1949-1961, 1962-1970 og 1971-1981, hvorav den norske fangsten utgjorde en stor andel av totalfangsten. Den norske fangsten avtok gradvis etter midten av 1970-tallet og 1982 var siste året med deltakelse av norske skuter ved Newfoundland.

Det er i hovedsak norske selfangere som har beskattet klappmyss og grønlandsselbestandene i Vesterisen, men russiske fangstskuter deltok også i fangsten i perioden 1955-1994. Fangsten av klappmyss var størst i perioden 1946-1965 hvor det årlig ble tatt mellom 35 000 og 55 000 dyr. I tillegg drev norske skuter fangst på hårfellende klappmyss i Danmarkstredet i perioden 1945-1960 med fangster som varierte fra 1500 til et maksimum på 47600 dyr i 1951, men årlig fangst lå stort sett på 10 000-20 000 dyr. Merkinger av klappmyss i de senere år tyder på at det kan ha vært et stort innslag av klappmyss fra newfoundlandbestanden i fangstene som ble tatt i Danmarkstredet. Også fangstene av grønlandssel var størst like etter andre verdenskrig og fram til 1955 med opp til 40 000 dyr i sesongen. Fram til omkring 1965 deltok gjennomsnittlig over 40 norske skuter i Vesterisen, men innsatsen ble gradvis redusert til under 10 skuter etter 1980. De siste årene har det kun deltatt 2-3 skuter i dette området, med årlige fangster på mindre enn 10 000 dyr av både klappmyss og grønlandssel. Fangsten i Vesterisen har de siste 25 år blant annet vært regulert gjennom konsesjoner, kvoter og områdeavgrensning.

I Østisen har den norske fangsten etter andre verdenskrig vært betydelig lavere enn tidligere, noe som blant annet skyldes at norske fangstskuter ikke har lov til å fange inne i Kvitsjøen der tilgjengeligheten av sel i fangstperioden er størst. De årlige norske fangstene var opp til 25 000 dyr av en gjennomsnittlig totalfangst på opp til 170 000 dyr i perioden 1946-1955. Senere ble norske fangster redusert til gjennomsnittlig mellom 10 000 og 19 000 dyr i året fram til 1988. Etter 1988 har de norske fangstene i Østisen vært under 10 000 dyr i året. I tillegg til fangst av grønlandssel og klappmyss har norske fangere både før og etter andre verdenskrig også drevet fangst om våren og sommeren av i særlig grad storkobbe i svalbardområdet, men sammenlignet med fangsten ved Newfoundland, Vesterisen og Østisen så må sommerfangsten rundt Svalbard karakteriseres som mindre betydningsfull.

I 1984 opprettet Det internasjonale havforskningsrådet (ICES) en arbeidsgruppe med formål å vurdere bestandsgrunnlaget for grønlandssel og klappmyss i Vesterisen. Arbeidsgruppen fikk senere utvidet ansvarsområdet sitt til å gjelde alle bestander av klappmyss og grønlandssel og utviklet seg dermed til en felles arbeidsgruppe for ICES og NAFO (Den nordatlantiske fiskeriorganisasjon). Det foreligger nye bestandsestimater for grønlandssel i Barentshavet/Kvitsjøen og Vesterisen på henholdsvis rundt 2 mill. og 400 000 dyr (inkludert unger). For klappmyss i Vesterisen er estimatet fra 1997 på 150 000 -170 000 dyr (inkludert unger). Grønlandsselbestanden ved Newfoundland er på i overkant av 5 mill. dyr, mens nyere estimat for klappmyss ved Newfoundland mangler. I de siste årene har fangstene av grønlandssel og klappmyss bare utgjort en forholdsvis liten andel av de gitte kvotene både i Østisen og Vesterisen.

2.4 Fangst av nye arter nede i næringskjeden og på havbunnen

2.4.1 Krill i Antarktis

Biologi og fordeling

Krill (Euphausia superba) er en økologisk nøkkelart i Antarktis og er den klart største bestanden av dyreplankton i Sørishavet. Arten har sitt hovedområde i Bellinghausen Sea og Scotia Sea. Arten blir opp til seks år gammel, og har derfor en relativt stor spredning med hensyn til alder og størrelse. Aldersgruppen på ett til to år, har en lengdefordeling fra 20 til 35 mm, mens aldersgruppene fra tre til seks år er fordelt innafor en størrelse på 40 til 55 mm kroppslengde. Arten beites på av neste alle de høyerestående dyrene i Antarktis.

Bestandsestimat og kvote

Høsting på krill i Antarktis startet i 1974 i området sør for Sør-Georgia, og økte til 530 000 tonn i sesongen 1981/82. I årene etterpå har fisket vært nokså variabelt.

Størrelse på bestanden og det nødvendige datagrunnlaget for dagens forvaltning er fremskaffet gjennom et større flernasjonalt feltprogram som ble gjennomført i 1981. For tiden deltar 24 medlemsland i CCAMLR.

I januar-februar 2000 ble det igjen gjennomført en akustisk mengdemåling av krillforekomstene i store deler av dets utbredelseområde med fire forskningsfartøyer fra henholdsvis USA, Storbritannia, Russland og Japan. Resultatet av kartleggingen var en beregnet biomasse på 44 millioner tonn, og en TAC på 4,0 millioner tonn. I 1991 fastsatte CCAMLR et maksimale uttak (TAC) av krill for flere delområder i Antarktis.

Populasjonsmodellen som ligger til grunn for populasjonsparametrene som benyttes i beregning av produksjon av krill antar jevn fordeling av krill i observasjonsområdet, homogen fordeling av predasjon og tilfeldig fordeling av gyting og rekruttering. Et anslag på mellom 16 og 32 millioner tonn blir årlig spist av hval, sel, pingviner, fugl, blekksprut og fisk. Kvoten for uttak er knyttet opp til flere kriterier for varsomhet og de viktigste er bevaring av krillbestanden, beskyttelse av andre bestander som beiter på krill, og bruk av historiske data på bestandstørrelse av krill.

2.4.2 Krill i Norges økonomiske sone

Biologi og arter

To grupper av krill dominerer i norske farvann. Storkrill (Meganyctiphanes norvegica) og småkrill (Thysanoessa spp) fins i store deler av de nordiske hav og i Barentshavet. Storkrill fins også i atlantiske deler av Norskehavet mens småkrill forekommer mest over sokkelområder langs kysten og i Barentshavet. Den vertikale fordelingen av krill varierer med sesong, alder og utviklingsstadium. Små og storkrill har hhv en generasjonstid på to og tre år, og datagrunnlaget for vekst og populasjonsdynamikk er best hos småkrill. Alle artene gyter om våren i forbindelse med planteplanktonoppblomstringen, selv om storkrill har en tendens til å gyte senere på sommeren spesielt i nordlige farvann. Avkommet vokser opp i overflatelaget. Vekst og utvikling varierer med område og er styrt av temperatur og fødetilgang.

Siden småkrill har en to-årig generasjonstid forekommer den i to størrelsegrupper, ettåringer som fem til femten mm, og to-åringer som inntil 25 mm i total kroppslengde. Småkrill beiter i hovedsak på planteplankton, men kan i enkelte deler av året beite på detritus dødt organisk materiale og andre smådyr. Storkrill er mer stringent rovdyr karnivor, beiter i hovedsak på raudåteartene og vil derfor være fødeaktiv hele året.

Fordeling og vandring

Småkrill dominerer i den norske kystsone, og har sine hovedområder for gyting i farvannene på ytre deler av sokkelen. Imidlertid er der fra tid til annen betydelige bestander i fjordene langs kysten, men markerte mellomårsvariasjoner i biomasse er observert. Krill danner stimer som ofte vandrer mellom områder, noe som fører til en utstrakt grad av flekkvis fordeling. Dette kan føre til variasjoner i biomasse og tettheter i fjordene slik at næringsgrunnlaget for fisk som beiter på disse vil variere over tid. Krillen vandrer også i mer åpne farvann, men kunnskapen om hva som styrer dette og hvorfor småkrill synes å foretrekke bankområdene i havet er ukjent.

Økologiske sammenhenger

Krill er en sentral motor i energitransporten i norske økosystemer. Den er viktig som næring til planktonspisende særlig siden den forekommer i tette stimer. Betydningen av krill i næringsnettet er komplisert siden storkrill både er en algespiser og et rovdyr. Både storkrill og småkrill er viktige næringsdyr for fisk som blue whiting, lodde, sild, laks og torsk, i tillegg til sjøfugl og sjøpattedyr. Overslag på konsumpsjon av krill i Barentshavet viser at krill er viktig i dietten til lodde, og beiting fra lodde kan indirekte påvirke nærings-forholdene til torsk som også er avhengig av krill. Hvor mye som konsumeres av krill i Barenthavet er usikkert men det er anslått at sel og vågehval tar om lag henholdsvis 500 000 tonn og 600 000 tonn krill årlig. I noen biotoper som for eksempel våre fjorder har bestanden stor lokal økologisk betydning.

Bestandsestimat

Bestanden av krill i de nordiske hav og i Barentshavet er blitt anslått til henholdsvis 160 og 90 millioner tonn ved bruk av forskjellige metoder. Dette er således bare den målbare produserte biomassen, mens den produksjonen som er borte gjennom dødelighet vil føre til at krillproduksjonen er høyere enn dette. Det er knyttet stor usikkerhet til disse estimatene noe som skyldes metodiske problemer, og først i den senere tid er mer pålitelige data fremkommet. Imidlertid er ikke størrelse på bestanden av krill estimert på en systematisk måte i Norges økonomiske sone.

Rutinene på bestandsestimering og overvåking av krill er utilfredsstillende. Imidlertid ligger anslag for produksjon og biomasse av krill innenfor realistiske rammer. Estimatene som foreligger har tatt utgangspunkt i informasjon fra avgrensede geografiske områder noe som gjør usikkerheten med mengdeestimeringen av krill fremtredende. Forbedringer av bestandsestimatene gjennom bruk av ny tilgjengelig teknologi vil klarlegge graden av lokal variasjon i forekomst og høstbarhet.

2.4.3 Raudåte i Norges økonomiske sone

Biologi og arter

Raudåte er en art innenfor en søskengruppe på fire som har en sentral posisjon i økosystemet i Nord-Atlanteren. Alle fire har sine kjerneområder innenfor et enormt havområde som strekker seg fra nordøstkysten av Nord-Amerika i vest til Nordøstpassasjen i Barentshavet i øst. Artene varierer i størrelse fra ca tre til åtte mm i total kroppslengde som voksne. To arter (Calanus finmarchicus og Calanus helgolandicus) har delt Nord Atlanteren mellom seg ved at den førstnevnte har størst suksess i vann fra 3 til 8 °C, mens den sistnevnte trives best i temperaturer > 10 °C .

I arktiske vannmasser i Grønlandshavet og Barentshavet er disse to utkonkurrert av to ishavsåte arter (Calanus hyperboreus og Calanus glacialis) som er tilpasset temperaturer fra 5 til – 1.9 °C. Disse formene er utseendemessig, biokjemisk og atferdsmessig svært like, og vil for enkelthets skyld omtales som raudåte der hvor det ellers ikke er særskilt spesifisert.

Fordeling, transport og vandring

Hovedbasen for bestanden ligger i de tre store dyphavsgyrene i Nord-Atlanteren. Norskehavet anses som hovedbasen for raudåtebestanden i våre farvann. Når raudåta er i dypet transporteres den i hovedsak sørover, og når den er i overflaten transporteres den nordover. Om sommeren vil det i visse områder skje en betydelig transport av åte innover sokkelen som omkranser Norskehavet, mens en naturlig styrt utstrømming fra sokkelen skjer om ettersommeren og tidlig høst.

Raudåta lever på dypet fra seks til åtte måneder av året, og i løpet av en kort sommersesong fra april til august produserer den fra en til to generasjoner avhengig av temperatur og fødetilgang. Grunnet lave temperatur og kort sesong for primærproduksjonen bruker ishavsåta to år på å gjennomføre en generasjon nord for Polarfronten i Barentshavet. I våre farvann er det generelt slik at raudåteproduksjonen starter først i sørlige deler av Norskehavet i april for deretter å bre seg nordover og vestover til den avsluttes i nordlige farvann i august eller september.

Under sommerhalvåret står raudåta i de øvre 50 m av vannsøyla og umiddelbart etter at de er fullvokst i mai og juni begynner deler av bestanden å vandre ned i dypet. I farvann utenfor sokkelen vandrer de ned til dyp mellom 500 og 1000 m, mens nedvandring på sokkelen fører til at bestanden vaskes ut over kanten og samles opp i dypet utover ettersommeren og tidlig på høsten. Fjordene og sokkelområdene kan likevel holde på betydelige overvintringsbestander av raudåte i dypområdene det ligger til rette for det.

Sesongen for fangstbare forekomster av raudåte er om lag en til to måneder i Norskehavet, mens den varer i om lag fire måneder langs sokkelkanten. Dette er knyttet til forskjeller i forholdet mellom nedvandring og horisontal transport. I arktiske vannmasser er bestanden av raudåte høy i overflatelaget i opptil fire måneder grunnet lavere sesongsvariasjon i bestandstetthet.

I det marine næringsnettet transporteres bare om lag 10 % av energien på ett trofisk nivå videre til det neste. Dette fører en eksponentiell nedgang i biomasse og produksjon oppover i næringspyramiden. Raudåte, som hører til på det andre trofiske nivå, er en av flere viktige motorer i denne energitransporten. Den er viktig som næring til planktonspisende fisk som lodde og sild, samt som føde til torsken i dens første leveår. Tetthetsavhengig vekt hos disse fiskeslagene er vanskelig å påvise, og tidsserier viser at god rekruttering av torsk finner sted bare i år med midlere og lave bestander av dyreplankton. Kannibalisme og ”top-down” reguleringer av fiskebestandene kan imidlertid synes å være fremherskende i høybreddegrads økosystemer.

Bestandsestimater

Bestanden av raudåte er anslått til mellom 100 og 150 millioner tonn våtvekt for de Nordiske Hav. Den årlige raudåteproduksjonen (bare C. finmarchicus) er beregnet til 75 mill. tonn våtvekt for De Nordiske Hav utenom Barentshavet. Estimater på henholdsvis 21 mill. og 46 mill. tonn er gitt for henholdsvis områder sør og nord for Polarfronten i Barentshavet. Imidlertid er det ikke uvanlig at mellomårsvariasjonen i raudåtebiomasse varierer, og for Norskehavet er biomassen funnet å variere med en faktor på tre om sommeren i tidsperioden fra 1995 til 2002.

Beregningene av bestandstørrelsen av raudåte er forbundet med stor usikkerhet. Produksjonsestimater er metodisk vanskelige, men innenfor dyreplankton regnes det som vanlig at produksjonen overstiger den gjennomsnittlige biomassen med en faktor fra to til fire. Lokale variasjoner i forekomst og høstbarhet er typisk innenfor dyreplankton, og i noen områder vil en betydelig større biomasse være tilgjengelig enn det som lokalt produseres, grunnet stor vanntransport gjennom et området iløpet av en tidsperiode.

For norske farvann kan raudåteproduksjonen deles inn i fire regionale områder. Hovedbasen for arten ligger i Norskehavet og havområdene utenfor sokkelen har derfor gjennomgående høyere biomasse enn det som gjennomgående blir målt i fjordene. Norskekysten med dens kompliserte topografi og vannmassesirkulasjon kan synes å representere en produktiv region for åte, ved at det lokal skapes gunstige områder for vekts og oppstuing av plankton. Barentshavet er et betydelig sokkelhav der raudåteproduksjonen er sterkt påvirket av fordeling av is og havtemperatur.

Rutinene for bestandsestimering og overvåking av raudåte er utilfredsstillende. Forbedringer av bestandsestimatene gjennom bruk av ny tilgjengelig teknologi vil klarlegge graden av lokal variasjon i forekomst og høstbarhet. I noen biotoper som for eksempel våre fjorder har raudåte stor lokal økologisk betydning.