1 Om økonomisk likhet

Hilde Bojer

1.1 Innledning

Utvalgets mandat tar som gitt at økonomisk ulikhet, i hvert fall for stor økonomisk ulikhet, er et onde. Derfor drøfter dette notatet ikke hvorfor økonomisk likhet er ønskelig, men hva slags økonomisk likhet som er ønskelig. Et viktig moralsk argument mot økonomisk likhet vil likevel bli drøftet i avsnitt 4, nemlig argumentet at alle bør lønnes etter fortjeneste.

Den indiske økonomen Amartya Sen var den som først uttrykkelig stilte spørsmålet «Likhet i hva?» i forbindelse med rettferdig fordeling av økonomiske goder. Han pekte på at samtlige tenkere i den vestlige tradisjon etter opplysningstiden er enige om at alle mennesker 1 på en grunnleggende måte er moralsk like og likestilte. Som et minimum er det enighet om likhet i slike borgerlige rettigheter som likhet for loven og lik stemmerett.

Men når det gjelder økonomisk likhet, rår det uenighet. Vi kan for det første skjelne mellom to ekstreme tankeretninger. På den ene side finner vi liberalistiske retninger, som ikke er tilhengere av noen form for statlig fordelingspolitikk. På den annen side har vi forskjellige typer av økonomisk egalitarianisme, tilhengere av økonomisk likhet. Det er blant disse tenkerne at spørsmålet reiser seg om hva slags økonomisk likhet man ønsker. De fleste mennesker er vel i praksis et sted mellom de to ekstremene. Diskusjonen om hva slags økonomisk likhet er likevel av interesse, fordi den samtidig er en diskusjon av hva kriteriene er for det gode samfunn, og hva målene bør være for statlig politkk i allmennhet, og for statlig fordelingspolitikk spesielt.

La meg først peke på det opplagte, nemlig at økonomisk likhet ikke er det samme som at alle skal være like på andre måter enn økonomisk: økonomisk likhet innebærer ikke kulturell, religiøs eller annen konformisme. To av vår tids mest fremstående egalitære filosofer, John Rawls og Amartya Sen er helt klare på dette. John Rawls var uttrykkelig liberal; 2 han var den første som klart formulerte en teori for økonomisk egalitær liberalisme. Et liberalt samfunn, skrev Rawls, er et samfunn som gir plass for mange ulike, ja, usammenliknbare, oppfatninger av «det gode». Det skal være full frihet for enhver til å velge sin egen livsførsel, sitt prosjekt for livet, så lenge denne friheten ikke går ut over andres tilsvarende frihet. Innenfor denne rammen av politisk, kulturell og religiøs frihet, forsvarer Rawls det han kaller forskjellsprinsippet: at økonomisk ulikhet bare kan tillates hvis den er til fordel for den gruppen som kommer dårligst ut. 3 Med økonomisk ulikhet mener Rawls ulikhet i «inntekt og formue» regnet over hele livsløpet. Amartya Sen på sin side peker på at at folk er forskjellige, og har ulike behov. Derfor mener han at likhet i inntekt og formue, eller i økonomiske ressurser, ikke sikrer likhet i levekår. Dette mener han verken Rawls eller økonomisk velferdsteori tar tilstrekkelig hensyn til. Rawls og Sen er enige om de grunnleggende borgerlige friheter og rettigheter. De er også enige om at frihet er frihet til, ikke bare frihet fra, og at frihet til å velge sitt liv krever tilgang til økonomiske goder. Derfor er de også enige om at et samfunn bør bygge på grunnleggende økonomisk likhet, men de er uenige om hva slags økonomisk likhet.

Sen viser til at når folk gjør forskjellige valg i livet, vil likhet langs én økonomisk dimensjon føre til ulikhet langs en annen. For å gi noen nærliggende eksempler: Likhet i timelønn innebærer ulikhet i årsinntekt hvis folk har forskjellig arbeidstid. Som kjent er deltidsarbeid en viktig årsak til at kvinner i gjennomsnitt har lavere årsinntekt enn menn har. Likhet i årsinntekt innebærer ulikhet i livsinntekt hvis folk har har utdanning av forskjellig lengde, eller av andre grunner forskjellige perioder med ulønnet fravær fra arbeidslivet. Her også er det forskjeller mellom kvinner og menn på grunn av kvinners ulønnede omsorgsarbeid. Likhet i inntekt, enten det er årsinntekt eller livsinntekt, innebærer likevel økonomiske ulikheter hvis det er forskjeller i formue og gjeld. Barnefamilier har typisk høy familieinntekt, men også mye gjeld, sammenlignet med alderspensjonister som har lavere inntekt, men som normalt er gjeldfrie og med penger i banken.

Vi må også skjelne mellom individuell inntekt og husholdningsinntekt. Likhet i individuell inntekt gir ulikheter i husholdningsinntekt mellom enslige og familier. Endelig må en husholdnings inntekt og formue ses i forhold til hvor mange de er i husholdningen: like husholdningsinntekter vil gi ulikhet i tilgang til økonomiske goder hvis husholdningene har forskjellig størrelse.

1.2 Likhet i muligheter

Et kjent skille er mellom likhet i muligheter og likhet i utfall. En skjelner også mellom regelrettferdighet og resultatrettferdighet. Regelrettferdighet betyr at resultatet er rettferdig hvis reglene er rettferdige. Resultatrettferdighet betyr det motsatte: reglene er rettferdige hvis de gir rettferdig resultat.

La oss ta et lotteri med tilfeldig trekning som eksempel. I en rent tilfeldig trekning har hvert lodd den samme sannsynligheten til å komme ut med gevinst. Det kalles også et rettferdig lotteri, og er et eksempel på regelrettferdighet. Hvis deltakerne har like mange lodd hver, er lotteriet også et eksempel på likhet i muligheter. I begge tilfelle vil det stort sett være enighet om at utfallet er rettferdig fordi fremgangsmåten er rettferdig. Ingen protesterer mot utfallet av en trekning i Lotto. I et slikt lotteri er det resultatet av trekningen som er utfallet. Men utfallet avhenger ikke bare at trekningen foregår på riktig måte, men også av hvor mange premier det er, og hvor store. Det kan være en kjempestor premie, eller mange mindre.

Eksemplet viser at verken likhet i regler eller i muligheter er tilstrekkelige betingelser for å oppnå likhet i resultat, selv om de kanskje er nødvendige.

Nå kan det være delte meninger om hvorvidt et lotteri egner seg til å illustrere fordelingen i en økonomi. Det kommer an på hva en tror om virkningene av tilfeldigheter i økonomien.

Individets muligheter til å tjene sitt brød avhenger dels av hennes personlige egenskaper, dels av hvordan økonomien er organisert. Det er ingen uenighet i Norge om at diskriminering i arbeidslivet på grunnlag av rase, kjønn, seksuell legning eller tro skal være forbudt. Det skal være saklige grunner både til ansettelse og oppsigelse av folk. Men det kreves mer enn slike former for åpenhet. Siden folk er forskjellige, krever likhet i muligheter et variert næringsliv. En høyproduktiv, kunnskapsbasert økonomi, slik vi ønsker oss i Norge, kan komme til å mangle arbeid for folk som ville greidd seg godt i mer gammeldags industri eller jordbruk. For folk med omsorgsforpliktelser er det også av betydning at arbeidsplassene gir rom for at de ansatte har ansvar også utenfor det lønnede arbeidet. I utgangspunktet kan dette virke som særskilt relevant for kvinner: i virkeligheten er rom for omsorg avgjørende for at kvinner og menn skal kunne dele likt på det ulønnede omsorgsarbeidet – hvis de så ønsker.

Personlige egenskaper er som kjent dels medfødt, dels ervervet. Betydningen av oppvekst og utdanning vil bli behandlet andre steder i denne utredningen. Nå er det klart at ikke alle kan bli like dyktige, og de fleste er enige om at talent bør belønnes like så vel som innsats. Men det er også verd å merke seg at et talent i økonomisk forstand, er et talent som andre i økonomien setter pris på og er villige til å betale for. Vi kan for eksempel undre oss over hvorfor lysende anlegg for idrett kaster rikelig av seg i sportsgrener som tennis og fotball, men ikke i langrenn og orientering. Vi kan også spørre hvorfor talent for omsorg og pleie er så mye lavere økonomisk vurdert enn teknisk begavelse.

Et særskilt problem i forhold til like muligheter er risiko og tilfeldigheter. I sin drøfting av dette skjelner Ronald Dworkin mellom det han kaller «brute luck» og «option luck», som vi kanskje kan oversette med uforskyldt risiko og selvvalgt risiko. Vanlig rettferdighetssans tilsier at samfunnet bør holde oss skadesløse for uforskyldt risiko. Det er grunnen til at mange såkalte velferdsordninger kan betraktes som offentlige forsikringsordningner på områder hvor privat forsikring enten er umulig eller ineffektiv.

Selvvalgt risiko er en annen sak. Hvis vi mener at mennesker skal ha frihet til å velge, bør vi vel også mene at de skal ha ansvar for, og ta konsekvensene av, egne valg. Et humant samfunn vil vel likevel sette en grense for hvor katastrofale konsekvensene av feil valg skal være. Noen sjanser er det også ønskelig for samfunnet at folk er villige til å ta. Økonomien trenger for eksempel ikke bare risikokapital, men også folk som er villige til å ta risikojobber. En passende analogi kan være at innføringen av aksjeselskap, som begrenser eiernes tap ved fallitt, regnes som en viktig faktor i kapitalismens utvikling.

I et samfunn med like muligheter vil økonomiske ulikheter skyldes begavelse og innsats, hvor innsatsen er bestemt av individets egne frie valg. Et slikt samfunn kalles meritokrati: alle får lønn etter fortjeneste. John Rawls hevder at heller ikke meritokratiet kan kalles rettferdig. Han skriver at også selve viljen til å gjøre en innsats kan skyldes forhold den enkelte ikke har full kontroll over, for eksempel oppdragelse og hjemmemiljø. Det som helt grunnleggende bestemmer våre muligheter, er hvilke gener vi er født med, og hvilke foreldre vi har. Og gener og foreldre velger ingen av oss; de skyldes tilfeldigheter sett fra det enkelte mennesket.

Og da er økonomiske belønninger kanskje mer i slekt med et lotteri enn mange vil være ved.

1.3 Likhet i utfall

1.3.1 Velferd, nytte

Intituitivt virker det rimelig at målet for både økonomisk politikk og fordelingspolitikk skal være velferden til befolkningen. Hvis vi tolker begrepet velferd tilstrekkelig vidt, er det nesten umulig å mene noe annet. Debatten om «likhet i hva» kan på en måte forstås som en debatt om hva en skal mene med velferd. Men i de teorier for rettferdighet som kalles velferdistiske, er begrepet velferd mer presist.

I de fleste empiriske analyser av økonomisk ulikhet, i økonomisk velferdsteori og i filosofiske debatter om likhet tolkes den enkeltes velferd som nytten hennes, slik nytte er definert i utilitarisme og økonomisk nytteteori. 4 Den enkeltes nytte, eller velferd, er den subjektivt opplevde tilstand av velvære eller lykke. Hva som gir velferd, bestemmer den enkelte selv, ut fra sine egne preferanser. (Konsumentsuverenitet) Velferdisme (welfarism) er et samlenavn for teorier som legger til grunn at størst mulig velferd i denne forstand er det høyeste mål både for den enkelte og for samfunnet.

I disse teoriene må samfunnets velferd avledes av, og bygge på, velferden til hvert enkelt individ, og derfor til syvende og sist på individenes egne preferanser. Det er derfor ikke statens, eller noen annens, oppgave å avgjøre hva som fremmer velferden vår: det bestemmer vi selv. Det motsatte syn kalles paternalisme (faderlighet, av latin pater = far).

En egalitær velferdistisk fordelingspolitikk fordeler økonomiske ressurser slik at det oppnås likhet i velferd: at alle føler de har det like godt uansett hva slags preferanser de har. Dermed kan ikke ressursene selv være likt fordelt, siden folk har forskjellige preferanser.

Velferdismen er blitt kritisert av en rekke tenkere, i fremste rekke John Rawls, Ronald Dworkin og Amartya Sen. For John Rawls var den viktigste innvendingen at velferdismen ikke er forenlig med et liberalt samfunn: den legger til grunn at det bare finnes én oppfatning av hva som er menneskets høyeste gode, nemlig den enkeltes velferd (lykke). Men oppgaven til en liberal stat er å legge til rette for at mennesker med ulike oppfatninger om det gode kan leve sine liv slik de selv ønsker det. En kan for eksempel sette religiøse plikter høyere enn det å ha det godt her og nå.

Ronald Dworkin pekte på det problemet som kalles dyre preferanser. Noen mennesker er fornøydd med ganske lite, andre synes ikke de kan greie seg uten designerklær og årgangsvin. Men det kan ikke være rettferdig, hevder Dworkin, å fordele mer til de kravstore enn til de beskjedne. Sen har pekt på et liknende problem, nemlig adaptive preferanser som det kalles: en kan venne seg til å greie seg med lite, og dermed bli beskjeden fordi en i utgangspunktet er fattig. Men det kan ikke være riktig å la folk forbli i fattigdom fordi de har resignert.

Et tredje type problem er misunnelse og det motsatte, altruisme. En misunnelig person er ulykkelig når andre har det godt. En altruist gleder seg over andres lykke. Hvis vi tar velferdismen bokstavelig, skulle følgelig den misunnelige få mer enn altruisten.

Med andre ord: to personer med samme inntekt og formue kan ha ulik velferd. Mens den ene synes hun har mer enn nok, opplever den andre knapphet. Problemet er om fordelingspoltikken skal respektere de tos subjektive oppfatninger som gyldige.

I praksis blir kritikken ovenfor møtt ved at fordelingsanalyser innskrenker seg til å gjelde noe man kaller «materiell velferd», ved at man antar at alle berørte mennesker har de samme preferanser, og at preferansene til hver enkelt er uavhengig av hva andre mennesker gjør, eller hvordan andre mennesker har det. Da blir likhet i velferd det samme som likhet i økonomiske ressurser.

Men også denne tankegangen kan kritiseres. For at det skal ha god mening å skille ut «materiell velferd» fra andre komponenter i velferden, må nivået på den materielle velferden være uavhengig av de andre komponentene. Du har for eksempel samme glede av å få en ekstra krone enten du er blind eller seende og uansett hvordan du har fått disse pengene. Men det er forskjell på å motta sosialhjelp, som mange betrakter som ydmykende, og lønn eller alderspensjon, som er rettigheter.

Eksemplet med blinde og seende viser dessuten at det er urimelig å anta at alle mennesker har de samme preferanser. Det kan være rimelig å se bort fra Dworkins dyre preferanser og Sens innlærte nøysomhet. Men det blir klart feil å se bort fra at for eksempel uføre og kronisk syke har andre behov enn friske mennesker. Dette er en del av bakgrunnen for Sens capability approach, som blir omtalt nedenfor i avsnitt 3.3.

Vi ser altså at, når velferden er bestemt av preferansene til hver enkelt, kan det å fordele økonomiske ressurser for å sikre lik velferd eller lykke eller nytte, gi en fordeling som strir mot viktige og utbredte etiske intuisjoner. (Dessuten er en slik detaljert fordeling selvsagt praktisk umulig å gjennomføre.) Da kommer vi ikke utenom at en eller annen utenforstående instans må avgjøre hva som er til den enkeltes beste. Det kan være forskeren, som forutsetter at lik inntekt gir lik «materiell velferd». Eller det kan være statlige institusjoner som avgjør fordelingspolitikken. Men slike løsninger rimer heller ikke alltid med respekt for individet. De to tenkerne Rawls og Sen har samme type forslag til løsning, nemlig at de fordelingspolitiske prinsippene, herunder hva som skal fordeles, bestemmes gjennom åpen demokratisk diskusjon og beslutning.

1.3.2 Ressurser. Rawls’ primærgoder

Internasjonalt forekommer termen resourcism om likhet i ressurser i en eller annen forstand. Med ressurser forstås vanligvis det samme som Rawls’ «inntekt og formue», men vanligvis også uten nærmere drøfting av hvordan disse begrepene skal defineres og måles. Ronald Dworkin beskriver et tankeeksperiment hvor alle (voksne) mennesker får tildelt like mengder ressurser i betydning land, råvarer o.l. Denne oppfatning av «likhet i ressurser» ligger nærmere likhet i muligheter enn likhet i utfall. Den har spilt mindre rolle i filosofisk debatt enn Dworkins drøfting av risiko.

Rawls er vel dermed den mest fremtredende «ressursist». Han argumenterer uttrykkelig for en økonomisk likhet som ikke tar hensyn til særskilte behov som skyldes sykdom eller uførhet. Hans syn på økonomisk likhet er forankret i likhet i det han kaller primærgoder: goder som hvert (voksent) menneske vil ønske mer av uansett hvilke planer de ellers har for livet sitt, og uansett oppfatning om hva som er det høyeste gode. Inntekt og formue mener han er et slikt primærgode.

Rawls legger særlig vekt på to argumenter for en økonomisk likhet som ikke tar hensyn til særskilte behov. For det første skjelner han mellom det han kaller naturlige ulikheter og ulikheter skapt av samfunnet. Ulikheter i helse og fysiske funksjonsevner er naturlige, økonomiske ulikheter er skapt av samfunnet. For det andre legger han vekt på å ha fordelingspolitiske mål som er lette å forstå for alle, og som derfor egner seg for åpen, demokratisk diskusjon.

Ingen av disse to argumentene er overbevisende. Helse er påvirket av den enkeltes økonomi, og ulikheter i helse er, som vi nå vet, i stor grad nettopp skapt av samfunnet. Når det gjelder inntekt og formue: disse er ikke enkle, lett forståelige størrelser. Som så mange andre filosofer undervurderer Rawls problemene både med definisjon og måling av inntekt. Han drøfter for eksempel ikke om det er individuell inntekt eller husholdningsinntekt som er målet. I en artikkel antyder han at fritid hører med som primærgode sammen med inntekt, noe som kunne tyde på at han ville være positiv til «full inntekt», ikke bare pengeinntekt, som fordelingspolitisk mål. Full inntekt er den inntekt en person kunne tjent ved å bruke all sin tid til lønnet arbeid. Den er et mål på pengeinntekt pluss verdien av fritid.

Og antakelig er det noe i nærheten av livsinntekt Rawls er ute etter, siden han bruker betegnelsen «life prospects».

Nå skriver også Rawls uttrykkelig at hans teori ikke gjelder kortsiktig fordelingspolitikk. Han har utarbeidet en teori for de grunnleggende institusjoner i samfunnet. Men dermed kan vi heller ikke gå til Rawls’ teori for å klargjøre dag til dag fordelingspolitiske mål.

Rawls har også et primærgode han kaller «det samfunnsmessige grunnlaget for selvrespekt». Dette siste godet er, så langt jeg kjenner til, lite omtalt og diskutert, kanskje fordi det anses som opplagt. Med sin bakgrunn i de amerikanske Sørstatene har nok Rawls hatt rasisme i tankene. Men hensynet til selvrespekt må ha konsekvenser for hvordan fordeling foregår. Inntekt fra eget arbeid bidrar til selvrespekt, sosialhjelp oppfattes av mange som ydmykende; det samme gjør inntektsprøving av ytelser. Hensynet til selvrespekt tilsier at vi vektlegger full sysselsetting og rettigheter i fordelingspolitikken. Dette hensynet tilsier også vekt på kvinners rett til egen inntekt fra eget arbeid.

1.3.3 Funksjonsevne – capability approach

Amartya Sen er opphavsmannen til teorien om «kapabiliteter» 5 som de grunnleggende mål for fordelingspolitikk – og for økonomisk utvikling og økonomisk politikk i det hele. Teorien har vakt bred internasjonal oppmerksomhet. Den ligger bak FN’s indeks for menneskelig utvikling (HDI, Human Development Index), og det eksisterer en internasjonal organisasjon for studiet av kapabiliteter i teori og praksis (HDCA).

Fra Sens side er teorien det filosofiske grunnlaget for en metode til å finne konkrete mål for økonomisk og sosial utvikling. Han kaller teorien en approach, en tilnærmingsmåte, og har bestemt nektet å angi hvilke kapabiliteter han selv anser som grunnleggende. Disse må fastsettes i hvert enkelt samfunn etter åpen demokratisk diskusjon, mener han. Merk at Rawls gir samme begrunnelse for å velge «inntekt og formue» som primærgode.

Utgangspunkter er viktige menneskelige funksjoner; eksempler på slike er å spise seg mett og å kunne bevege seg. En kapabilitet er evnen til å kunne utføre en slik funksjon, hvis man så ønsker. Sen, som har arbeidet mye med sultkatastrofer, bruker ofte tilgang til mat som eksempel. Han illustrerer forskjellen mellom funksjon og kapabilitet ved verbene å sulte og å faste. En som sulter, mangler kapabiliteten til å utøve funksjonen å spise seg mett. En som faster, derimot, har kapabiliteten, men velger å avstå fra å utøve den. Det samfunnsmessige målet må være at alle har tilstrekkelig tilgang til mat, men ikke nødvendigvis at alle spiser.

I motsetning til Rawls legger Sen vekt på at forskjellige mennesker kan ha forskjellige behov. En gravid kvinne kan for eksempel trenge mer mat enn andre. Hvis formålet er å sikre like kapabiliteter, blir det derfor uriktig å fordele nødrasjoner slik at alle får like mye ris.

Et annet eksempel som illustrerer teorien om kapabiliteter finner vi i en artikkel av Sen om relativ fattigdom. Der peker han på at en rent relativ definisjon av fattigdom kan gi det absurde resultatet at ingen er fattige i et samfunn hvor alle sulter. På den annen side kan det, i et land hvor fjernsyn er utbredt, være vanskelig for en elev fra et hjem uten TV å følge undervisningen når læreren viser til TV-programmet dagen før. Men i et fattig land uten fjernsyn ville ikke mangelen på fjernsyn bety noe. I begge tilfelle er det en viktig kapabilitet som mangler. I det første, kapabiliteten å spise seg mett. I det andre, kapabiliteten å kunne følge med på skolen. Kapabilitetene i seg selv er ikke relative. Men kapabiliteten å følge med på skolen avhenger av relativ økonomisk stilling, kapabiliteten til å spise seg mett avhenger av den absolutte økonomiske stilling.

Sen er klar over at det finnes overveldende mange ønskede funksjoner, og ikke alle kan være mål for offentlig politikk. Det er kapabiliteten til viktige funksjoner som skal ivaretas, skriver han. Som nevnt ovenfor, nekter han selv å si hvilke disse viktige funksjonene er. Den amerikanske filosofen Martha Nussbaum har foreslått en liste på ti typer kapabiliteter. Men listen er omstridt, og er dessuten mer rettet mot fattige land enn et land som Norge. HDI, Human Development Index, bygger på tanken om kapabiliteter, og bruker indikatorer for helse og utdanning: barnedødelighet, levealder og lese- og skriveferdigheter.

Det er mange likhetspunkt mellom tanken bak kapabiliteter og de nordiske levekårsundersøkelsene. Begge tilnærmingene legger større vekt på hva folk kan gjøre og være med ressursene sine enn hva de har. Begge benytter en samling med indikatorer som ikke blir veidd sammen til en indeks som velferd eller inntekt. Videre gjelder begge tilnærmingene en form for likhet i muligheter, men muligheter på hvert tidspunkt i livet, ikke mulighetene på startstreken. Noen få forskere har gjort empiriske undersøkelser av kapabiliteter. Disse viser ganske overensstemmende lister, og er påfallende like de nordiske levekårsundersøkelsene.

Verken kapabiliteter eller levekår måler utelukkende fordeling. De måler trekk ved forholdene i samfunnet i videre forstand, blant annet politisk frihet og borgerlige rettigheter. Videre er de begge resultat av miljø og fellesgoder, som ren luft. Teorien for kapabiliteter mangler imidlertid så langt jeg kjenner til begrepet om arena, som er sentralt i teorien for levkår.

Ifølge tilhengerne av capability approach skal økonomiske ressurser fordeles slik at de sikrer kapabiliteten til hver enkelt. Noen konsekvenser av dette synet er lette å forestille seg uten inngående filosofiske analyser. Helse og førlighet er sentrale kapabiliteter, slik de er sentrale for levekår. Derfor må syke, eldre og uføre sikres flere ressurser enn de som er friske og unge. Nettopp slik virker et stykke på veg den norske velferdsstaten. Og grunnlaget for den voksnes kapabiliteter legges i barndommen, slik at oppvekst og utdanning også blir viktige mål for fordelingspolitikken.

I studier av inntektsfordeling, når målet er kapa­biliteter, må inntekten korrigeres for nødvendige ekstrautgifter til for eksempel medisiner eller utstyr.

1.4 Lønn etter ytelse – lønn som fortjent

Prinsippet lønn etter ytelse har stor oppslutning i den allmenne debatten om rettferdig fordeling. De som forsvarer høye lederlønninger, viser gjerne til at god ledelse er avgjørende for hvordan bedriften greier seg. Krav om husmorlønn, pensjonspoeng for husmødre og deling av pensjonsrettigheter mellom ektefeller bygger åpenbart på det premiss at husarbeid og omsorgsarbeid er ytelser som fortjener sin lønn. En klassisk formulering er at enhver har retten til å beholde frukten av sitt arbeid.

Slagordet lønn etter ytelse kan dekke over to helt forskjellige prinsipp, nemlig lønn etter innsats og lønn etter resultat. Nå har antakelig lønn etter ytelse så bred oppslutning nettopp fordi vi tenker oss at resultatet vanligvis avspeiler innsatsen. Men logisk er innsats og resultat begrep vi må skjelne mellom. Slit gir ikke alltid lønnsomt resultat, og bak gode resultat kan det ligge flaks eller talent like vel som hardt arbeid.

Den klassiske rett til å beholde frukten av sitt arbeid må bety en rett til lønn etter resultat, ikke etter innsats. For å kunne lønne etter resultat må vi vite hva resultatet av en gitt innsats er. Men det vet vi normalt ikke. I en økonomi bygd på arbeidsdeling og samarbeid kan ingen av oss leve av det vi selv produserer i bokstavelig forstand. Vi lever alle i et produksjonsfellesskap med andre hvor det målbare resultatet, eller frukten, ikke direkte og på øyemål kan tilskrives noen enkelt person eller gruppe av personer.

En annen vanske er at store deler av en moderne økonomi er virksomhet hvor resultatet verken kan observeres eller måles. Det gjelder særlig tjenesteyting: helsepleie, undervisning, omsorgsarbeid, administrasjon. Riktignok arbeides det for tiden mye med å finne numeriske indikatorer for resultat i slike virksomheter (antall publikasjoner i forskning, antall beståtte eksamener i undervisning), men selv ikke de ivrigste forkjempere for slike indikatorer vil hevde at de måler det egentlige sluttproduktet (ny kunnskap, tilegnet kunnskap, helse).

Lønn etter resultat kan komme i konflikt med et annet prinsipp for rettferdighet mange har sans for, nemlig at hver enkelt av oss bare kan stilles til ansvar for forhold hun selv rår over. Flaks og tilfeldigheter er åpenbart utenfor den enkeltes kontroll. Men det samme er talent: ingen har ansvar for sine gener. Bertil Tungodden og Alexander Cappelen har utført eksperimenter som viser sterk oppslutning om lønn etter innsats, når utslag fra andre forhold er renset bort. Et slikt prinsipp er selvfølgelig også avhengig av at innsatsen kan observeres og måles.

Både lønn etter resultat og lønn etter innsats er ufullstendige som fordelingspolitiske prinsipp. Ikke alle medlemmer av samfunnet bidrar eller bør bidra til produksjonen. Forsørgelse av barn kan for eksempel ikke utledes av noe prinsipp om lønn etter ytelse. Det samme gjelder det å føde, amme og ha omsorg for barn. Åpenbart kan ikke noe prinsipp om lønn etter resultat få anvendelse: hva er verdien av et barn? Heller ikke går det uten videre an å anvende prinsippet om lønn etter innsats på den del av omsorgen som skjer privat, i hjemmet, nettopp fordi den foregår privat og ikke kan observeres.

Problemene med å lønne etter ytelse er ikke til hinder for økonomiske insentiver, for eksempel for å oppmuntre til innsats eller for å lokke arbeidskraft til nye næringer. Det er nettopp behovet for økonomiske insentiver som ligger bak Rawls’ tanke om at det finnes økonomisk ulikhet som kommer alle til gode, også dem som har minst. Men det å gi høy lønn som insentiv er prinsipielt noe annet enn å gi høy lønn fordi den er fortjent. Insentiver er rent pragmatisk begrunnet, og bunner ikke i en moralsk rett.

1.5 Litteratur

Jeg har valgt ikke å gi detaljerte referanser. For dem som ønsker å gå til kildene, står de viktigste nedenfor. Bojer (2003) gir en oversikt, bl.a. over teoretiske begrunnelser for økonomisk likhet.

Bojer, Hilde (2003): Distributional Justice. Theory and Measurement. Routledge

Cappelen, Alexander og Bertil Tungodden

Dworkin, Ronald (1981): What is equality? Part 1: Equality of Welfare. Philosophy and Public Affairs,10: 195–246, 283–345.

Nussbaum, Martha C. (2000): Women and Human development. The Capabilities Approach. Cambridge University Press.

Rawls, John (1999): A Theory of Justice, 2 edn, Harvard University Press, Cambridge, Mass.

Sen, Amartya K. (2008): Development as Freedom, Oxford University Press