8 Inntektsmobilitet

I de fleste analysene i denne rapporten er det sett på inntektsfordelingen målt ved et tverrsnitt av befolkningen. Det er i kapittel 3 argumentert for at man også bør se på fordeling av inntektene i et livsløpsperspektiv, siden mange husholdninger kan ha lave inntekter i perioder, dels som følge av egne valg, men også som følge av for eksempel konjunktursituasjonen. Høy mobilitet kan da innebære at inntektsfordelingen i et livsløpsperspektiv er jevnere enn målt ved tverrsnittsanalyser. Siden barndommen utgjør en betydelig del av livsløpet vil inntektsmobilitet mellom generasjoner også være viktig fra et livsløpsperspektiv. Gjennom å se på inntektsmobilitet mellom generasjoner vil vi også kunne analysere hvordan familiebakgrunn påvirker barnas muligheter til å lykkes på arbeidsmarkedet.

Forskning på inntektsmobilitet har litt ulikt utgangspunkt, avhenging av hva som ønskes belyst. Noen analyser ser på hvordan sønnenes/døtrenes plassering i inntektsfordelingen er sammenliknet med farens plassering ved samme alder. Andre analyser ser på hvordan familieinntekten påvirker barnas plassering i inntektsfordelingen. For å kontrollere for familie og nabolagseffekter ser noen analyser på inntektsforskjeller mellom brødre (ev. søsken). En del analyser ser på hvordan personer flytter seg i inntektsfordelingen over en kortere eller lengre periode. Det er også foretatt analyser av hvordan visse grupper (for eksempel innvandrere) flytter seg i inntektsfordelingen over tid. Nedenfor vil vi gå gjennom et utdrag av disse typene analyser.

I dette kapittelet ser vi nærmere på i hvilken grad personer og husholdninger beveger seg mellom inntektsgruppene i inntektsfordelingen. Avsnitt 8.1 drøfter hvorvidt slik mobilitet er (ubetinget) ønskelig, mens de påfølgende avsnittene går gjennom en del forskning rundt hva som påvirker mobiliteten, hvordan inntektsmobiliteten er i Norge sammenliknet med andre land, og hvorvidt mobiliteten har forandret seg over tid.

8.1 Er høy mobilitet bra eller dårlig?

Det er ikke enighet blant forskerne om høy inntektsmobilitet skal ses på som en god eller dårlig egenskap ved et samfunn 1. På den ene siden kan høy mobilitet indikere store svingninger i inntektene. For de som har vanskeligheter med å flytte inntekt mellom perioder, kan høy inntektsmobilitet innebære en ulempe. Store svingninger i konjunkturene kan for eksempel gi stor mobilitet i inntektene, men være problematisk for mange husholdninger. Godt utbygde velferdsordninger i form av inntektssikringsordninger som reduserer svingningene kan bidra til å bøte på disse problemene. Velfungerende kredittmarkeder vil også bidra til å øke muligheten til å jevne ut forbruk, selv om inntektene varierer mye fra år til år, eller livsfase til livsfase. Som beskrevet i kapittel 14, er det imidlertid mange husholdninger som ikke vil kunne utjevne forbruket ved hjelp av kredittmarkedet.

Høy inntektsmobilitet kan også være en indikasjon på høy omstillingsevne i et samfunn, og dermed virke positivt på den samlede effektiviteten i økonomien. Dersom man sammenlikner to samfunn med om lag samme inntektsfordeling målt ved et tverrsnitt av befolkningen, men der mulighetene til å flytte opp eller ned i fordelingen er begrenset i et av landene, vil landet med høyest mobilitet gjerne oppfattes som det samfunnet med størst likhet. Høy mobilitet kan derfor også være en indikasjon på stor grad av likhet i muligheter (Friedman (1962)) 2.

Graden av mobilitet i inntektene mellom generasjoner kan indikere betydningen av forhold som familiebakgrunn og hvor man vokser opp. Som beskrevet i kapittel 9, er det betydelig persistens mellom generasjoner når det gjelder valg av utdanning. Dette påvirker naturlig nok også mobiliteten i inntektsfordelingen mellom generasjoner. Selv om det kan være en viktig målsetting å redusere denne samvariasjonen, gjennom å legge til rette for stor grad av likhet i muligheter til utdanning og jobbvalg, er det vanskelig å tenke seg at foreldrenes påvirkning på barnas valg ikke skal være av betydning også framover.

8.2 Inntektsmobilitet i Norge sammenliknet med andre land

I rapporten «Growing unequal?» fra OECD (2008) 3 er forskjeller i inntektsmobilitet mellom land belyst. Figur 8.1 viser inntektsmobiliteten målt ved hvordan sønnenes plassering i inntektsfordelingen samsvarer med sine fedres plassering når sønnene når samme alder 4. En lav verdi på dette inntektsmobilitetsmålet innbærer en svak sammenheng mellom fedre og deres sønners plassering i inntektsfordelingen, og dermed høy grad av inntektsmobilitet. Mens under 20 pst. av inntektsforskjellene ser ut til å overføres fra en generasjon til den neste i flere av de nordiske landene, er nærmere 50 pst. av inntektsforskjellene anslått å bli videreført i USA, Italia og Storbritannia.

Kilde: OECD.

I den samme rapporten er det også pekt på at land som har lav inntektsulikhet målt ved statiske metoder som de nordiske landene, også har høyere grad av inntektsmobilitet enn land som USA, Italia og Storbritannia. Figur 8.2 viser inntektsmobilitet målt ved inntektselastisiteten mellom fedre og sønner og Gini-koeffisienten for en rekke OECD-land.

Kilde: OECD.

8.3 Nærmere om studier på norske data

8.3.1 Mobilitet mellom generasjoner

I en studie av inntektsmobilitet mellom generasjoner i Norden, Storbritannia og USA av Bratsberg m.fl. (2006) 5 vises det at inntektsmobiliteten er høyere i de nordiske landene. De største forskjellene i inntektsmobilitet mellom disse landene ser ut til å være i bunnen av inntektsfordelingen, men det er også forskjeller i de øverste delene av inntektsfordelingen. Mens mobiliteten i ulike inntektsgrupper i land som Storbritannia og USA ser ut til å være relativt konstant, ser mobiliteten ut til å være langt høyere i de laveste inntektsgruppene i de nordiske landene. Dette betyr i så fall at det er større muligheter for en som er født inn i en familie med lav inntekt å rykke oppover i inntektsfordelingen som voksen, jf. figur 8.3.

Kilde: Bratsberg et.al. (2007)

Ifølge denne studien kan sannsynligheten for at en som er født inn i en lavinntektsfamilie i Norden også vil befinne seg i en lavinntektsfamilie som voksen anslås til 20 pst., mens tilsvarende tall for Storbritannia og USA er på henholdsvis 30 og 40 pst. Når det gjelder flytting fra høyinntektsgrupper til lavinntektsgrupper finner studien at det både i USA og Storbritannia er om lag 10 pst. sannsynlighet for å havne i en lavinntektsgruppe som voksen for en som er født inn i en høyinntektsfamilie, mens tilsvarende tall for de nordiske landene er 15 pst. 6 I studien blir det pekt på den relativt høye inntektsmobiliteten blant dem med de laveste inntektene kan skyldes at utdanningssystemene i de nordiske landene er innrettet på å gi om lag samme type grunnutdanning til alle. Et relativt høyt nivå på grunnutdanningen gjør det trolig lettere for de som kommer fra familier i lavinntektsgruppene å bevege seg oppover i inntektsfordelingen (jf. kap. 9).

Det har imidlertid vist seg vanskelig å få bekreftet denne hypotesen empirisk. En alternativ hypotese som har vært framsatt av bl.a. Han og Mulligan (2001) 7 er at befolkningen i de nordiske landene er mindre heterogene mht. produktivitetsforskjeller, og at dette også påvirker slike mobilitetsmål. Det kan imidlertid stilles spørsmål til hva denne heterogeniteten skyldes. Noe av svaret kan ligge i at de som lever i Norden påvirkes av å vokse opp i et egalitært samfunn, men det kan også være at den tilsynelatende homogeniteten nettopp skyldes at det er større likhet i muligheter i de nordiske landene. De små lønnsforskjellene i de nordiske landene gjør det i tillegg mindre lønnsomt å investere i utdanning, noe som også kan bidra til at produktivitetsforskjellene kan synes mindre i disse landene, jf. kapittel 15.

I en upublisert analyse av Kirkeberg og Epland i Statistisk sentralbyrå ser de på hvor i inntektsfordelingen barn som var i alderen 9 – 18 år i 1986 befinner seg i 2007 (alder 30 – 39 år), fordelt på ulike kjennetegn ved husholdningen i 1986. Tabell 8.1 viser hvilken sannsynlighet barn som tilhørte ulike typer husholdninger i 1986 har for å tilhøre ulike inntektsklasser som voksne i 2007 8.

Tabellen viser at barn som tilhører en enslig forsørgerhusholdning som barn, har klart større sannsynlighet for å havne i laveste inntektsklasse som voksen, sammenliknet med barn som vokser opp sammen med begge foreldrene. Vi ser at 28 pst. av de som tilhørte en enslig forsørgerhusholdning i 1986 er å finne i laveste inntektsklasse i 2007, mens dette er tilfelle for 19 pst. av de som tilhørte en parfamilie. De som vokser opp med bare én forsørger i stedet for to, har 9 prosentpoeng større sannsynlighet for å havne i laveste inntektsklasse.

Foreldrenes yrkestilknyting ser også ut til å ha stor betydning for senere inntektskarriere. I 2007 var sannsynligheten for å havne i laveste inntektsklasse hele 13 prosentpoeng høyere for de som var barn i 1986 tilhørende en husholdning der ingen av de voksne var yrkestilknyttet, enn for de som hadde begge foreldrene i jobb.

Foreldrenes utdanningsnivå ser først og fremst ut til å ha betydning når det gjelder sannsynligheten for havne i øverste del av inntektsfordelingen som voksen. De barna som i 1986 tilhørte en husholdning der hovedinntektstaker hadde utdanning på universitets- eller høyskolenivå var betydelig overrepresentert i øverste kvintil i 2007 (30 pst.), mens de med en hovedforsørger som bare hadde grunnskoleutdanning på sin side var klart underrepresenter i øverste kvintil (14 pst.).

Den økonomiske situasjonen personene opplevde som barn, ser også ut til å ha betydning for egen husholdningsinntekt senere i livet. De som i 1986 tilhørte en husholdning som mottok sosialhjelp hadde en sannsynlighet for å befinne seg i laveste inntektskvintil i 2007 som var 9 prosentpoeng høyere enn en person som ikke tilhørte en sosialhjelpshusholdning i 1986. I tillegg er sjansene betydelig mindre for de som tilhørte en sosialhjelpshusholdning som barn i 1986 til å klatre inn i høyeste kvintil som voksen (i alderen 30 – 39 år). Bare 7 pst. av denne gruppen tilhørte 5. kvintil i 2007.

Det samme bildet finner en når det gjelder inntekt. Det er stor grad av samsvar mellom størrelsen på husholdningsinntektene (per forbruksenhet) som barn og som voksen. Tabell 8.1 viser for eksempel at de barna som tilhørte laveste inntektsklasse i 1986 hadde en sannsynlighet for å tilhøre laveste inntektsklasse i 2007 som er 12 prosentpoeng høyere enn for de som tilhørte høyeste inntektsklasse som barn.

Tabellen viser også betydningen av å tilhøre en husholdning med formue som barn. Tabellen viser at de barna som i 1986 tilhørte en husholdning med liten finansformue (under 20 000 kroner) har en klart større sannsynlighet for å tilhøre laveste inntektsklasse som voksen enn barn i husholdninger med en høy finansformue (over 500 000 kroner). Første gruppe hadde 11 prosentpoeng høyere sannsynlighet for å tilhøre laveste inntektsklasse, sammenliknet med den andre gruppen. Bildet er omvendt når det gjelder høyeste inntektsklasse. Her har barna med høy formue 15 prosentpoeng større sannsynlighet for å tilhøre 5. kvintil som voksen, sammenliknet med barn som vokser opp i familier med svært lav finansformue.

Analysen fra Statistisk sentralbyrå viser også at 6 pst. av de som var i alderen 9 – 18 år i 1986 hadde en inntekt under lavinntektsgrensen i 2007. Tilsvarende andel i hele befolkningen var på 10 pst. At andelen ligger lavere for personer i alderen 30 – 39 år i 2007 er naturlig, siden de fleste i denne aldersgruppen er i yrkesaktiv alder. Det er likevel en klar forskjell mellom de personene som selv tilhørte en lavinntektshusholdning i 1986 og de som ikke tilhørte en slik husholdning. Barn fra lavinntektshusholdningene i 1986 har mer enn dobbelt så stor sannsynlighet til å selv å tilhøre lavinntektsgruppen som voksen, sammenliknet med barn som ikke hadde lavinntekt i 1986 (12 vs. 5 pst.).

Effekter av nabolag og familie

Det er grunn til å vente at inntektsnivået i voksen alder avhenger av forhold som familie og hvilket nabolag man vokser opp i. Når disse effektene er svake vil inntektsmobiliteten over generasjoner være stor. For å måle hvor viktige familieffektene er kan man beregne hvor stor del av variasjonen i inntekt for voksengenerasjonen som kan tilskrives faktorer som søsken deler. Familie og nabolag er viktige faktorer som vil være felles. I en artikkel av Raaum, Salvanes og Sørensen (2006) 9 har de skilt mellom effektene av familiebakgrunn og nabolag ved å sammenlikne voksenutfall for søsken og personer som bodde i samme nabolag som barn. De ser på effekter av inntekt og utdanning. De finner nabolagseffekter mht. antall år i utdanning på 0,112 for gutter og 0,103 for jenter født mellom 1946 og 1955. Dette betyr at nabolaget forklarer 11,2 pst. av variansen i antall år i utdanning for gutter og litt mindre (10,3 pst.) for jenter. Nabolagseffekten mht. inntekt er noe mindre (hhv. 0,059 og 0,029 for gutter og jenter). Gjennom å korrigere for at nabobarn gjennomgående kommer fra like familier faller imidlertid nabolagseffektene kraftig. De finner videre at nabolagseffekten er om lag halvert fra kohorten 1946 – 55 til kohorten 1956 – 65. Som mulig årsak til dette peker forskerne på en kraftig utbygging av kommunale velferdstjenester og at flere større utdanningsreformer kan ha bidratt til økt likhet i utdanningsmuligheter, og at dette kan ha redusert betydningen av oppvekstmiljø for utdanning og inntekt som voksen.

Går trygdeytelser i arv?

Nyere forskning kan også tyde på at det ikke bare er inntektens størrelse som er avgjørende for barnas senere utfall og karrierer, men at disse ufallene også ser ut til å være påvirket av om inntekten til foreldrene kommer fra behovsprøvde trygdeytelser eller fra lønnsinntekt. En nylig publisert forskningsrapport fra Lorentzen m.fl. (2008) 10 viser at sannsynligheten for å bli sosialhjelpsmottaker er størst for barn av langtidsmottakere av sosialhjelp. I rapporten pekes det på flereårsaker til at det kan være en slik sammenheng. For det første kan foreldrenes mottak av sosialhjelp påvirke barnas holdninger til å motta slik hjelp. En annen forklaring kan være at barn av sosialhjelpmottakere i større grad kjenner til hvordan sosialhjelpesystemet virker, og dermed har lettere for å kunne benytte seg av ordningen. At foreldrenes løse tilknyting til arbeidsmarkedet kan redusere barnas muligheter til å få jobb er en tredje forklaring som rapporten peker på. Endelig er det vist til at foreldrenes lave inntekter kan gjøre det vanskelig å investere i barnas utdanning, selv om dette trolig er et mindre problem i Norge enn i en del andre land. I studien pekes det på at selv om inntektsmobiliteten mellom generasjoner er høy i Norden, kan mobiliteten ut fra sosialhjelp være mindre enn for en del andre land fordi sosialhjelpmottakerne trolig er en mer selektert gruppe enn mottakerne av slike ytelser i land som USA.

Effekter av konjunkturer på inntektsmobiliteten

Konjunkturforhold kan påvirke inntektene til foreldrene, men også hvilken inntektsgruppe barna kommer i senere i livet. I Bratberg m.fl. (2008) 11 er det sett på sammenhengen mellom inntektene til foreldre som har mistet jobben og inntektene til deres barn når de blir voksne. De ser her på foreldre som mistet jobben i perioden 1986 – 1987 og hvordan de og deres barns arbeidstilknytning var i årene 1999 – 2001. Forskerne finner ingen statistisk sammenheng mellom dette eksogene inntektssjokket for foreldrene og barnas inntekt 15 år senere, men at et slikt inntektssjokk har betydning for inntektene til de som utsettes for sjokket. Dette betyr at selv om sikkerhetsnettet gir en rimelig inntekt under for eksempel en periode med ledighet, kan en slik periode også ha mer langvarige effekter på livstidsinntekten for dem det gjelder.

En analyse av Raaum og Røed 12 viser at arbeidsmarkedssituasjonen ved tidspunktet for avslutning av videregående utdanning kan ha varige effekter på tilknytningen til arbeidslivet. Dersom utdanningen avsluttes i perioder med høy ledighet, viser forskningen at sannsynligheten for å oppleve perioder med ledighet gjennom yrkeslivet øker betydelig. Dette mener forskerne bør være et argument for å redusere konjunktursvingningene som går ut over de umiddelbare tapene i velferd som følge av svakere arbeidsmarked. De finner også at effektene på arbeidsmarkedstilknytningen ikke bare rammer de som ellers har problemer på arbeidsmarkedet, men at alle grupper påvirkes av konjunktursituasjonen ved avslutning av utdanningen. Forskerne peker på at en årsak til dette kan være at ustabil arbeidsmarkedstilknytning tidlig i yrkeskarrieren innebærer tap av arbeidserfaring, og at det er dette som gjør det vanskeligere å ha en stabil arbeidstilknytning senere i yrkeskarrieren. Det ser ikke ut som om et svakt arbeidsmarked påvirker lengden på utdanningen, men avslutningen av utdanningen ser ut til å bli påvirket i negativ retning. Et svakt arbeidsmarked ved avslutning av videregående utdanning bidrar dermed både til redusert inntektsmobilitet for de gruppene som blir rammet, men også til at livstidsinntekten reduseres gjennom færre år i yrkeslivet.

Endring i inntektsmobilitet mellom generasjoner over tid

Databehovet i slike mobilitetsanalyser er svært stort, siden man trenger inntektshistorien for to generasjoner med 20 – 30 års mellomrom. Det er derfor særlig vanskelig å analysere hvorvidt inntektsmobiliteten endrer seg over tid. En studie av Bratberg, Nielsen og Vaage (2005) 13 ser på inntektsmobiliteten mellom generasjoner for fødselskohortene fra 1950, 1955, 1960 og 1965. Resultatene fra denne undersøkelsen kan tyde på at mobiliteten over kohortene er relativ stabil. I en senere studie 14 finner forskerne at inntektsmobiliteten kan se ut til å ha økt noe, og at økningen er størst for de med lavest inntekter. Inntektsmobiliteten ser også ut til å være større for kvinner enn for menn. Forskerne drøfter mulige årsaker til at mobiliteten kan ha økt, og viser særlig til at reformer i utdanningssystemet har bidratt til økt utdanning, og at utdanningshyppigheten særlig har kommet barn fra de laveste inntektsgruppene til gode.

8.3.2 Mobilitet over yrkeslivet

I vedlegg 6 har Halvorsen sett på inntektsmobilitet i Norge i løpet av perioden 1993 – 2006 gjennom å analysere hvordan personer flytter seg mellom inntektsgrupper. Hun finner at selv om inntektsmobiliteten, målt ved sannsynligheten for endret posisjon i inntektsfordelingen, er høy og høyere enn i mange andre europeiske land, er hoveddelen av flyttinger til nærmeste inntektskvintil. Over en tiårsperiode er sannsynligheten for at en person vil forlate sin initiale inntektsgruppe hele 73 pst. Halvorsen ser også på inntektsveksten for de ulike inntektsgruppene, og finner at den sterkeste veksten i perioden 1993 – 2006 har vært blant de som i utgangspunktet hadde lavest inntekter. De målene som brukes på inntektsmobilitet i dette vedlegget kan tyde på at mobiliteten har vært rimelig stabil i perioden.

Halvorsens analyse ser også på hvordan sannsynligheten for å flytte seg i inntektsfordelingen er knyttet til ulike kjennetegn ved husholdningen personene tilhører. Hun finner at unge, enslige, selvstendig næringsdrivende og innvandrere har størst sannsynlighet for å flytte på seg i inntektsfordelingen. Eldre, gifte, bosatt i storbyer og uten barn ser ut til å ligge mer stabilt i inntektsfordelingen. Et resultat av analysen ser ut til å være at vanskelighetene med å forbedre posisjonen i inntektsfordelingen har økt blant førstegangsinnvandrere og arbeidsledige.

Aaberge m.fl.(2002) 15 bruker også inntektstall for en lengre periode for å analysere inntektsulikhet og inntektsmobilitet i de skandinaviske landene sammenliknet med USA. For å ta hensyn til at inntektsulikhet i et gitt år kan skyldes midlertidige faktorer, som for eksempel konjunktursituasjonen, og at slike faktorer kan variere mellom land, ser forskerne på hvorvidt resultatene fra slike ettårige analyser endrer seg når de utvider analyseperioden til elleve år. De finner at rangeringen av landene mht. inntektsulikhet ikke forandrer seg ved å utvide analyseperioden. De finner også at endringer i jobbsituasjon og ekteskapelig status har større betydning for endring i inntektene (målt som avvik fra gjennomsnittsinntekten over hele perioden) i USA enn i de skandinaviske landene.

8.3.3 Mobilitet blant innvandrere

I kapittel 5 ble strømmer inn og ut av lavinntekt drøftet. Det ble der pekt på at en del innvandrergrupper både er overrepresentert i lavinntektsgruppen og har større problemer med å komme seg ut av varig lavinntekt. I en studie av Barth m.fl. (2006) 16 analyseres innvandrernes inntektsprofiler over livsløpet og disse sammenliknes så med inntektsprofilene til de som bor i landet. De tar utgangspunkt i innvandringen til USA og Norge og finner at inntektsprofilene er brattere for innvandrere enn for den øvrige befolkningen i begge land, men at inntektsopphentingen ser ut til å være raskere og mer omfattende i USA enn i Norge. Forskerne forsøker å korrigere for sammensettingen av innvandrerbefolkningen, men peker på at noe av årsaken til forskjellene kan være at USA har en større innvandrerbefolkning, noe som gjør det lettere å bli integrert for nyankomne innvandrere. De viser også til at det norske lønnsdannelsessystemet kan bidra til at det er vanskeligere for innvandrere å komme inn i arbeidsmarkedet, og at dette også kan være en årsak til at forskjellen mellom innvandrere og befolkningen ellers ser ut til å være større i Norge enn i USA.