6 Inntektsmobilitet

Elin Halvorsen, Statistisk sentralbyrå

6.1 Innledning

Utviklingen i inntektsulikhet, målt i et tverrsnitt av befolkningen, har vist en økning over tid. Ved å se på personers inntekt over lengre perioder enn ett år av gangen kan vi imidlertid åpne for en mer nyansert vurdering av inntektsulikhet. For eksempel, hvis tverrsnittene viser at ulikheten øker fordi den øverste delen av inntektfordelingen øker sine inntekter relativt mer enn andre vil velferdsvurderingen være avhengig av om toppen av inntektsfordelingen består av er de samme personene over tid eller om det er ulike personer fra år til år. Det samme gjelder bunnen av inntektsfordelingen. Økt ulikhet er ofte forbundet med at personer i nederste del blir relativt mer fattige sammenliknet med resten av befolkningen. Men igjen er det avgjørende hvorvidt personene som befinner seg nederst i inntektsfordelingen er der permanent eller bare midlertidig.

Studier av inntektsmobilitet ser altså på inntektsulikhet over tid, og dreier seg om de inntektsbevegelsene som ligger bak en eventuell endring i ulikheten. Å bare se på tverrsnitt kan være misvisende dersom mobiliteten er stor. For eksempel vil individers livstidsinntekt være jevnere fordelt enn inntekt i et enkelt år. Dessuten, dersom økt inntektsulikhet i gjentatte tverrsnitt henger sammen med økt mobilitet, kan et ensidig fokus på utviklingen i årlig inntektsulikhet dekke over at inntektsulikheten i et lengre tidsperspektiv kan være fallende. Videre kan høy grad av inntektsmobilitet vurderes som positivt i velferdsforstand dersom dette betyr at muligheten for å klatre på inntektsstigen er stor. Motsatt kan lav mobilitet være et tegn på samfunn der økonomiske og sosiale strukturer er mer rigide. Dette betyr at inntektsmobilitet kan tenkes å oppveie for årlig inntektsulikhet. På den annen side, de samfunnsmessige velferdsgevinstene av mobilitet kan bli dempet dersom individene foretrekker inntektsstabilitet fremfor usikker inntektsvariasjon. Dette gjelder særlig hvis samfunnet mangler gode finansinstitusjoner for overføring av inntekt mellom ulike år.

I det følgende vil vi forsøke å kartlegge graden av inntektsmobilitet i Norge i løpet av perioden 1993 – 2006. Spørsmål som reises er om mobiliteten har endret seg over tid, eventuelt i takt med økningen i ulikhet, og om mobiliteten i Norge er høy eller lav sammenliknet med andre land. Til slutt vil vi se på hvem som er mest mobile, eller med andre ord, hva som kjennetegner personer som endrer relativ plassering i inntektsfordelingen.

6.2 Inntektsmobilitet

En persons inntektsmobilitet fra en periode til en annen kan måles på forskjellige måter. La X være personens inntekt i første periode og Y inntekten i neste periode. For det første kan inntekten endre seg i absolutt verdi. En absolutt endring i inntekten vil være for eksempel en endring fra 250 000 til 300 000 kroner. Dette er absolutt mobilitet som sier oss at inntekten har økt, men ikke så mye mer. For det andre kan inntektsnivået endre seg relativt til andre personer eller grupper av personer. Det er det vi kaller relativ mobilitet.

Hvis alle personer øker sin inntekt like mye, vil det regnes som absolutt mobilitet, men det gir ingen relativ mobilitet. Motsatt kan en person som ikke opplever noen endring i inntekten (altså null absolutt mobilitet) oppleve relativ mobilitet ved at alle andre får en økning. Dersom en økning i inntektsnivået er ujevnt fordelt på personer eller grupper har vi både absolutt mobilitet og relativ mobilitet dersom økningen er såpass ujevnt fordelt at noen endrer sin relative posisjon i fordelingen. Dette kan vi kalle for disproporsjonal inntektsvekst. Et spesialtilfelle er når personene øverst i fordelingen øker sine inntekter relativt mer enn alle andre. Da har vi disproporsjonal absolutt mobilitet, men ingen relativ mobilitet. Tilsvarende gjelder dette hvis alle opplever en inntektsvekst unntatt de aller fattigste, eventuelt at de fattige får en nedgang i inntekten mens alle andre har uendret inntekt. Slik disproporsjonalitet, populært kalt at «de rike blir rikere og de fattige blir fattigere», bidrar til økt spredning i inntektsfordelingen.

I tabell 6.1 vises et eksempel på hvordan man kan dekomponere inntektsmobilitet i vekst, spredning og omrangering innen inntektsfordelingen. Anta at vi har fire personer som i periode 1 tjener henholdsvis 100, 200, 300 og 400 kroner. Disse personene er kalt A, B, C og D i tabellen og er rangert fra lavest til øverst der rang 1 er nederst i fordelingen og rang 4 er øverst i fordelingen. Anta så at i periode 2 har den personen som i utgangspunktet toppet rangeringen fortsatt enn inntekt på 400 kroner, mens de som i utgangspunktet var rangert nest høyest, nest lavest og lavest har en inntekt på henholdsvis 530, 570 og 700 kroner.

Total inntekt har økt med 1 200, som betyr at den gjennomsnittlige veksten er 300 kroner per person. Bevegelsen fra kolonne X til gX i tabellen viser hvordan det ville sett ut dersom den generelle veksten hadde vært jevnt fordelt på alle fire. Resultatet i periode 2, vist i kolonne Y, viser imidlertid at veksten har vært ujevnt fordelt. Det har vært en overføring av 30 fra person C til person B (uten at den totale inntekten endres), og fordi overføringen går fra en med høyere rang til en med lavere rang har overføringen ført til en utjevning av fordelingen på midten. Bevegelsen fra gX til Z viser relative endringer i inntektsfordelingen etter at vi har tatt hensyn til generell vekst. Vi ser at i toppen og i bunnen av inntektsfordelingen er det ingen disproporsjonale endringer, selv om det nå er ulike personer som innehar inntektene. Dette er omrangering som består i at person A og D har byttet plass i fordelingen. Vi merker oss at den opprinnelige person D har null absolutt mobilitet, men stor relativ mobilitet. Person A har mye av begge deler, mens omfordelingen mellom B og C slår ikke ut i rangeringen av de to.

Relativ mobilitet fanger altså bare opp den inntektsendringen som fører til at personer endrer rang i fordelingen. Disproporsjonal inntektsvekst, eller spredning/utjevning av inntektsfordelingen, fanges derfor ofte ikke opp av mobilitetsmål som er kun basert på relativ mobilitet. I mange sammenhenger kan det likevel være den relative mobiliteten som er mest interessant. Andelen fattige i Norge er et eksempel på et relativt mål (definert som alle som har en inntekt mindre en viss andel av medianinntekten) slik at all bevegelse ut og inn av denne gruppen faller inn under det vi kaller relativ mobilitet (gitt at inntektgruppene er definert i forhold til medianen). I neste avsnitt presenteres derfor i første omgang mål på inntektsmobilitet basert på omfanget av relativ mobilitet. Deretter utvides målene til å omfatte absolutt mobilitet, og til slutt gjøres det et forsøk på å dekomponere inntektsmobilitet i vekst, spredning og omrangering på en liknende måte som i tabell 6.1.

6.3 Inntektsmobilitet i Norge 1993 – 2006

Inntektsmobiliteten er i det følgende beregnet på inntektsopplysninger for hele befolkningen for perioden 1993 – 2006, se Inntektsstatistikken for husholdninger (http://www.ssb.no/ifhus/om, tidligere Inntektsstatistikken for personer og familier). Opplysninger om inntekten er hentet fra selvangivelsen og inntektsbegrepet som brukes er inntekt etter skatt. Inntekt etter skatt er summen av yrkesinntekter, kapitalinntekter og skattepliktige overføringer, fratrukket utliknet skatt og negative overføringer (premie og tilskudd til pensjonsordning i arbeidsforhold, pliktig underholdsbidrag, føderådsytelser utenfor jord- og skogbruk o.l.). Inntektsbegrepet inneholder også skattefrie overføringer som blant annet barnetrygd, studiestipend, sosialhjelp, kontantstøtte mv. For ytterligere informasjon om disse inntektsbegrepene henvises det til http://www.ssb.no/emner/05/01/notat_200161/notat_200161.pdf.

I beregningene er det benyttet individuell inntekt, og ikke familie- eller husholdningsinntekt, siden familier og husholdninger kan endre sammensetning over tid. Videre har vi avgrenset beregningene til å gjelde personer over 25 år og under 60 år i hvert år for å unngå at overganger fra utdanning til arbeid og fra arbeid til pensjon i for stor grad skal regnes som inntektsmobilitet.

Måling av mobilitet ved hjelp av overgangsmatriser

En praktisk tilnærming til måling av mobilitet er å se på såkalte overgangsmatriser. Disse beregner sannsynligheten for at en person flytter seg fra ett sted i inntektsfordelingen til en annet i løpet av en gitt periode. Plasseringen i fordelingen kan enten være relativ, som for eksempel nederste tidel, eller bestemt i forhold til en absolutt verdi (for eksempel høyere eller lavere enn 250 000 kroner). Når vi sorterer alle inntekter i stigende rekkefølge og deler inn i ti like store grupper (desiler), så vil altså desil 1 bestå av den tidelen i befolkningen som har lavest inntekter og desil 10 bestå av tidelen med de høyeste inntektene. På tilsvarende måte får vi kvintiler når vi deler inntektsfordelingen i fem like store deler. Alternativt kan man, som tidligere nevnt, se på plasseringen i fordelingen relativt til medianen (50 prosent av medianen er OECDs lavinntektsgrense). I det sistnevnte tilfellet vil ikke gruppene nødvendigvis være like store i hver periode. Når inntektsgruppene er definert som kvintiler eller desiler, eller relativt til medianen, vil grensene for inntektsgruppene endres fra år til år ettersom inntektsfordelingen og inntektsnivået endrer seg.

Relativ mobilitet

En overgangsmatrise ( P) vil være en matrise der elementene p_ij er andelen personer i inntektsgruppe i på tidspunkt t som flytter til inntektsgruppe j på tidspunkt t+1. Andelene langs diagonalen ( p_ii) er da andelene innenfor hver gruppe som ikke endrer sin relative plassering i inntektsfordelingen i løpet av perioden. Dersom inntektsfordelingen deles inn i kvintiler, vil overgangsmatrisen være en 5x5 matrise der p₁₁ er andelen som befant seg i kvintil 1 (nederste kvintil) på tidspunkt t og som fortatt befinner seg i nederste kvintil på tidspunkt t+1.

Tabell 6.2 viser flyttingene fra relativ posisjon i ett år til relativ posisjon fem år senere. Personenes relative plassering i inntektsfordelingen i de fire årene imellom sier tabellen ingenting om. Tabellen er altså basert på gjennomsnittet av overgangene 1993 – 1998, 1994 – 1999, og så videre, til og med 2001 – 2006. For mer detaljerte resultater vises det til Halvorsen og Vattø (2009).

Tabell 6.2 viser gjennomsnittlig overgangsmatrise basert på individuell årlig inntekt etter skatt for overgangen fra tidspunkt t til tidspunkt t+5. Kvintil 1 er de laveste 20 prosentene av inntektsfordelingen og kvintil 5 er de øverste 20 prosentene av inntektsfordelingen. I tabellen utgjør radene fordelingen på kvintiler på tidspunkt t, mens kolonnene er kvintilfordelingen på tidspunkt t+5. For eksempel vil tallene i den andre raden vise hvor de personene som var i andre kvintil i ett gitt år befinner seg fem år senere. Av tabellen ser vi at 43 prosent fortsatt er i andre kvintil fem år senere, 24 prosent har rykket nedover til første kvintil og 32 prosent har rykket oppover i fordelingen (19 + 9 + 4) 1.

Tabellen viser at om lag 35 prosent av alle personer flyttet fra en kvintil til enn annen i løpet av femårsperioden 1993 til 1998 (enten opp eller ned), men bare 15 prosent har flyttet mer enn én kvintil. Andelene langs diagonalen er andelene i hver inntektsgruppe som vi finner igjen i samme inntektsgruppe fem år senere. I andel av totalen utgjør disse, også kalt de immobile, 50 prosent ((60 + 43 + 39 + 42 + 65)/500). Halvparten er altså fortsatt i sin initiale inntektsgruppe fem år senere.

Tabell 6.2 viser spesielt bevegelsene øverst i inntektsfordelingen. Mer enn halvparten av personene (59 = 100 – 41) som i initialperioden utgjorde den øverste prosenten hadde i løpet av fem år flyttet ned til en lavere inntektsgruppe. Dette illustrerer at toppen av inntektsfordelingen i et enkelt år (som i tverrsnittsanalyser) ofte kan inneholde en stor andel personer som bare midlertidig har høy inntekt.

Andelene immobile er større i den nederste og øverste inntektsgruppen. Dette skyldes asymmetrien som ligger i at personer i disse gruppene bare kan bevege seg én vei. At sannsynligheten for å bli værende i øverste del av inntektsfordelingen er større enn sannsynligheten for å bli værende i nederste del er kanskje ikke så overraskende. Karakteristika som kjennetegner personer i øverste kvintil, så som høy utdanning, stor formue og lang erfaring, er ofte av er mer permanent karakter enn det som kjennertegner nederste kvintil, der en for eksempel finner unge personer (med stor sannsynlighet for å flytte oppover, se avsnitt 4), personer med midlertidig inntektsbortfall (som arbeidsledige) eller personer med svært varierende årlig inntekt (selvstendig næringsdrivende). Se også Epland (2005) for en mer detaljert beskrivelse av mobilitet blant lavinntektshusholdninger.

Resultatene over er betinget på at vi har inntektsopplysninger om personene i både initialåret og i sluttåret. Det betyr at alle personene er fem år eldre i den siste perioden og dette kan i seg selv ha en stabiliserende effekt. Alternativt kunne vi ha åpnet for at befolkningen endret sammensetning over tid. Det vil si at eldre personer faller fra og yngre personer kommer til (merk at frafallet og tilgangen er lite relativt til hele befolkningen). Andelene i tabellen kan ikke da tolkes som rene overgangssannsynligheter siden det ikke er nøyaktig de samme personene over tid. Generelt blir utfallet at vi får en noe større konsentrasjon av personer i de øvre kvintilene, siden det er relativt flere lavinntekter som faller fra og høyere inntekter som kommer til.

Mobilitetsindekser

Også på kortere sikt finner vi en god del mobilitet, se Halvorsen og Vattø (2009) for overgangsmatriser for kortere perioder. I løpet av en treårsperiode vil om lag 43 prosent av alle personer ha flyttet fra en kvintil til enn annen, og fra et år til et annet er det om lag 31 prosent som forlater sin opprinnelige inntektsgruppe (samme grad av mobilitet som man har funnet for Storbritannia i perioden 1991 – 1994, se Jarvis og Jenkins, 1998). I stedet for å presentere matriser for hver enkelt periode og periodelengde vil vi bruke overgangsmatrisene som utgangspunkt for å lage summariske indekser for mobilitet. Dette gir oss et bedre grunnlag for å undersøke utviklingen i mobilitet over tid. En mye brukt slik indeks er foreslått av Shorrocks (1978):

der m er antall inntektsgrupper (i eksempelet over er m=5) og

er summen av diagonalelementene. Shorrocks-indeksen kan sies å måle den gjennomsnittlige sannsynligheten for at en person vil forlate sin initiale inntektsgruppe. Indeksen SM varierer mellom 0 og 1. Hvis alle blir i sin initialgruppe vil hvert av diagonalelementene p_ii være lik 1 (tilsvarer 100 prosent i tabellene 6.1 og 6.2), summen av diagonalelementene lik 5 (i en kvintilmatrise) og SM blir lik 0. Ved perfekt mobilitet vil alle i den initiale inntektsgruppen ha spredd seg jevnt ut over fordelingen i neste periode, det vil si at alle andelene i hele matrisen er lik 1/5 (tilsvarer 20 prosent i tabellene 3.1 og 3.2). Summen av diagonalelementene blir da 1 og Shorrocks-indeksen blir (5 – 1)/(5 – 1), som er lik 1.

En annen indeks som også tar hensyn til størrelsen på sprangene er foreslått av Bartholomew (1982):

der er andelen personer i hver inntektsgruppe i utgangspunktet. Når vi ser på kvintiler eller desiler er andelene gitt som henholdsvis 1/5 og 1/10. Bartholomew-indeksen måler gjennomsnittlig antall inntektsgrupper som en person krysser. Med andre ord, summeringen over j gir gjennomsnittlig antall inntektsgrupper krysset av en person som opprinnelig befant seg i inntektsgruppe i, vektet med andelene i hver inntektsgruppe i utgangspunktet. I motsetning til Shorrocks-indeksen vil Bartholomew-indeksen fange opp en eventuell økning i størrelsen på bevegelsene innen fordelingen. For en mer detaljert fremstilling av disse og alternative indekser henvises det til Formby et al. (2001).

Resultatene for de to mobilitetsindeksene er gitt i figur 6.1 og figur 6.2. Den første figuren viser Shorrocks- og Bartholomew-indeksen for mobilitet fra år til år, mens den andre figuren viser mobilitetsindeksene beregnet på tilsvarende femårsperioder som i tabell 6.2. Omfanget av omrangeringer fra år til år økte noe i løpet av 1990-tallet, men synes så å ha vært ganske stabilt frem til årene 2005 og 2006. Fra 2004 til 2005 ser vi en nedgang i mobilitet, altså var det færre som endret sin relative plassering fra 2004 til 2005 enn i årene før. Fra 2005 til 2006 beregnes det derimot en kraftig økning i begge mobilitetsindeksene. Økningen i relativ mobilitet fra 2005 til 2006 er sannsynligvis et utslag av skattereformen, og særlig har nok det kraftige fallet i aksjeutbytte ført til en del omrangeringer av personer som i 2005 lå i øverste kvintil.

At Bartholomew-indeksen ligger noe over Shorrocks-indeksen fra og med 1999 – 2000 sier oss at selv om den relative mobiliteten ikke viser noen klar økning over tid, så er den en tendens til at når man først forlater sin opprinnelige inntektsgruppe så er sprangene man foretar er i gjennomsnitt lengre enn tidligere.

Figur 6.2 viser at Bartholomew-indeksen først avviker fra Shorrocks-indeksen når vi ser på lengre perioder. Dette skyldes at sannsynligheten for å krysse mer enn en inntektsgruppe øker når periodelengden øker. Figuren viser mobilitetsindeksene basert på endringer i personenes relative posisjon i fordelingen etter fem år. Den langsiktige mobiliteten synes å ha vært stabil på 1990-tallet for så å vise seg noe lavere på 2000-tallet. Tilpasningene rundt skattereformen i 2006 fører også her til at mobiliteten måles som spesielt lav når 2005 er sluttåret og spesielt høy når 2006 er sluttåret. Dermed blir det vanskelig å trekke noen konklusjon om endringen i den langsiktige mobilitet over tid, men det virker ikke som om vi har en økning i mobiliteten som tilsvarer økningen i ulikhet.

Det finnes ikke foreløpig så mange studier som har beregnet denne typen mobilitetsindekser på andre lands data, og i de tilfeller der det finnes er ikke tallene direkte sammenliknbare fordi inntektsbegrepet er annerledes eller indeksene er basert på tidligere perioder. Et eksempel er Formby et al. (2004) som benytter lønnsinntekt i perioden 1985 – 1990. De finner at Shorrocks-indeksen er 0,64 for USA og 0,59 for Tyskland, og Bartholomew-indeksen lik 0,72 for USA og 0,66 for Tyskland. Fra figur 6.2, som viser samme periodelengde, ser vi at inntektsmobiliteten i Norge ligger nærmere USA enn Tyskland når vi sammenlikner mobiliteten i inntekt etter skatt i Norge med mobilitet i lønnsinntekter i USA og Tyskland. Norske lønnsinntekter er derimot mer stabile, og våre beregninger av Shorrocks-indeksen på lønnsinntekt gir estimater på om lag 0,53, mens Bartholomew-indeksen er om lag 0,59 (se Halvorsen og Vattø, 2009).

Gjennomsnittsinntekt

Hittil har vi basert en persons relative plassering i inntektsfordelingen på personens årlige inntekt. Om en person befinner seg i første kvintil på tidspunkt t og i første kvintil på tidspunkt t+5, er det ikke dermed sagt at personen har hatt samme plassering i årene i mellom. I et forsøk på å fange opp en persons mer permanente plassering kan man i stedet basere beregningene på personens gjennomsnittlige inntekt over en periode på flere år. Denne metoden vil være mindre påvirket av midlertidige endringer i inntekt, og være mer representativ for personenes mer permanente plassering i fordelingen.

I tabell 6.3 vises overgangssannsynligheten når inntekten er gruppert etter treårige gjennomsnitt og overgangen er angitt som relativ plassering i neste treårsperiode. Tabellen er en generalisering basert på alle ni matriser der t = 1993,...,2001. For hver enkelt matrise se Halvorsen og Vattø (2009). Ved å ta gjennomsnitt glattes kortsiktige svinginger slik at ikke overraskende registrerer vi mindre mobilitet i den treårige inntekten sammenliknet med årlig inntekt. Vi finner at 61 prosent av befolkningen ikke endret sin relative plassering når vi legger til grunn treårs gjennomsnitt av inntekten ((73 + 53 + 49 + 54 + 76)/500). Altså er det en god del mobilitet også målt i mer «permanent» plassering innen inntektsfordelingen.

Det er større sannsynlighet for å bli i sin opprinnelige inntektsgruppe dersom personen i utgangspunktet befant seg i nederste eller i øverste kvintil, men også når vi ser på gjennomsnittlig inntekt er det størst sannsynlighet for å bli i øverste kvintil.

Figur 6.3 viser endringer over tid når relativ mobilitet måles som endret posisjon i inntektsfordelingen basert på treårs gjennomsnitt av inntekten. Figuren viser et forløp som likner figur 3.2, men med tydeligere økning i løpet av de første perioden og en tydeligere nedgang i mobiliteten i de siste periodene. At gapet mellom Shorrocks-indeksen og Bartholomew-indeksen øker over tid bekrefter tendensen i figur 3.1, at selv om sannsynligheten for å endre kvintil ikke øker jevnt over hele perioden, så er det en tendens til at de som endrer plassering foretar større sprang enn tidligere.

Absolutt mobilitet

Som tidligere nevnt, er det en spesiell egenskap ved relativ mobilitet at personer fremstår som mobile selv om det ikke har skjedd noen endringer i deres egen inntekt. Dette skyldes at andres inntektsendringer påvirker grensene for den inntektsgruppen personen befinner seg i. I det følgende ser vi derfor på mobilitet når vi lar grensene for inntektsgruppene være faste og lik grensene i initialperioden. Det vil si at vi følger de personene som i utgangspunktet befant seg i en bestemt inntektsgruppe og ser på endringen i deres inntekter over en femårsperiode. For at senere perioder skal være sammenliknbare med initialperioden, ser vi her på inntekt i faste priser (inntekt etter skatt deflatert med konsumprisindeksen).

Tabell 6.4 viser at den reelle inntektsveksten har vært sterkest for de personene som befant seg nederst i inntektsfordelingen i initialperioden. I løpet av femårsperioden fra 1993 til 1998 økte inntektene til de som befant seg i nederste desil med knapt 65 prosent. Personene som i 1999 befant seg i nederste desil økte sine inntekter med nesten 67 prosent i løpet av femårsperioden 1999 til 2004. Forskjellene mellom de to periodene vises først og fremst ved at alle inntektsgrupper opplevde større inntektsvekst (i faste priser) i den siste femårsperioden, og særlig i de to øverste desilene var veksten dobbelt så stor i perioden 1999 – 2004 som i perioden 1993 – 1998.

Dersom vi deler fordelingen i enda mindre grupper og ser på de helt øverste prosentilene av fordelingen, finner vi en inntektsvekst helt øverst i fordelingen som er nærmest like sterk som nederst i fordelingen. Ikke minst finner vi en vekst i den øverste prosentilen fra 1999 til 2004 som er i tråd med den sterke økningen i aksjeutbytte blant de aller rikeste i denne perioden. Hadde vi latt 2005 være sluttperioden, altså året da aksjeutbyttene var størst, ville vi sett en prosentvis økning i inntektene til øverste prosentil på hele 72 prosent fra 2000 til 2005.

Noe av den store forskjellen mellom desil 1 og desil 10 i tabell 6.4 skyldes at ett og samme beløp vil gi en større prosentvis endring for inntektsgrupper som starter ut med et lavt inntektsnivå sammenliknet med grupper som i utgangspunktet har høy inntekt. En annen forklaring er at vi over tid får en bevegelse mot gjennomsnittet. Typisk er slik at hvis en person har eksepsjonelt lav inntekt i initialåret vil personen ha høyere inntekt (nærmere gjennomsnittet) senere. Tilsvarende vil en person med eksepsjonelt høy inntekt i initialåret sannsynligvis ha lavere inntekt (nærmere gjennomsnittet) i et normalår. Dette trekker i retning av høy prosentvis inntekstvekst for personene som var i desil 1 i utgangspunktet, og lav inntektsvekst for personene som startet i desil 10 (hvor endel opplever inntektsnedgang).

Dette er illustrert i mer detalj i tabellene 6.5 og 6.6, som angir andelene i hver opprinnelige inntektsgruppe som har vært med på en inntektsendring på under 5 prosent, mellom 5 og 25 prosent og over 50 prosent i løpet av den angitte femårsperioden. Vi ser at selv om de fleste i den nederste tidelen av fordelingen hadde en inntektsøkning på over 50 prosent fra 1993 til 1998, så var det over en femtedel (13,8 + 1,7 + 6,4) som også opplevde en nedgang i inntekten fra 1993 til 1998 og hele 13,8 prosent som hadde en nedgang på mer enn halvparten av den opprinnelige inntekten. Beregninger vist i Halvorsen og Vattø (2009) viser at dette særlig gjelder de 5 prosent laveste i inntektsfordelingen. I 1993 hadde denne gruppen i utgangspunktet mindre enn 29 000 kroner i inntekt (målt i 1998-kroner).

Den absolutte mobiliteten er altså størst i den nederste tidelen og tildels i den øverste tidelen. I resten av inntektsfordelingen er de prosentvise endringene i inntekt mer jevnt fordelt. Fra tredje til niende desil har flertallet opplevd enten en økning på 5 til 25 prosent eller ingen endring (her definert som pluss/minus 5 prosent) i løpet av fem år. Selv om mange har en prosentvis økning i inntektene sine som samsvarer med generell vekst i inntekt (mellom 5 og 25 prosent i løpet av fem år), ser vi at det også er store forskjeller på hvordan veksten er fordelt på gruppene.

Dekomponering av absolutt mobilitet

Etter å ha studert både relativ og absolutt endring i inntekt ser vi at det er vanskelig å skille mellom vekst, spredning og omrangering slik som illustrert i begynnelsen av avsnittet. Fields og Ok (1999) har foreslått et enkelt mål på mobilitet basert på absolutt endring i inntekt:

der x er inntekten til person i på starttidspunktet, y er inntekten til person i på sluttidspunktet, og n er antall personer. Målet kan også kalles per capita endring i logaritmen til inntekt. Det tiltrekkende ved denne indeksen er at den kan dekomponeres i tre deler for å kunne fange opp hvor mye av den totale endringen som skyldes henholdsvis vekst, spredning og omrangeringer innenfor inntektsfordelingen (Van Kerm, 2002). Resultatet av en slik dekomponering er gitt i tabell 6.7.

Tabellen viser at omrangeringer i inntektsfordelingen står for mesteparten av inntektsmobiliteten. At omrangering er den største komponenten, samsvarer med andre internasjonale funn (Van Kerm, 2002, Rodriguez et al, 2008). Dette betyr at mesteparten av den absolutte inntektsmobiliteten kan tilskrives inntektsendringer ut over gjennomsnittlig inntektsvekst (positive og negative endringer), og også ut over en eventuell disproporsjonal vekst i ulike deler av inntektsfordelingen. En annen måte å tolke omrangeringskomponenten på er å se på den som individuell variasjon, for vekstkomponenten måler gjennomsnittet for alle personer og spredningskomponenten måler endringer i fordelingen over tid uavhengig av at noen personer kan ha byttet rang, jf. tabell 6.1.

Vekstkomponenten kan altså tolkes på vanlig måte som prosentvis vekst i gjennomsnittlig inntekt i løpet av de respektive perioder. Siden inntektene er deflatert med konsumprisen vil det si at inntektsveksten i tabellen fratrukket normal prisvekst. I enkelte perioder har inntektsveksten vært negativ. Dette gjelder for eksempel fra 2000 til 2001, og fra 2005 til 2006. Det er den førstnevnte nedgangen som bidrar til at veksten i perioden 1999 – 2002 er lavere enn i perioden før og perioden etter. Den disproporsjonale veksten i inntektsfordelingen trekker i retning av mer spreding av inntekter i perioden 1993 – 1998 og mindre spredning i perioden 1999 – 2004. Med mindre spredning menes at inntektsgruppene har en inntektsutvikling som gjør fordelingen mer konsentrert.

Nederst til høyre i tabellen angis mobilitetsindeksen basert på perioden fra 1993 til 2004. Vekstbidraget utgjør nå halvparten av mobiliteten og den disproporsjonale veksten er negativ. Dette skyldes at når vi betinger på at personene skal være observerte i både 1993 og i 2004 ender vi opp med å følge personer som blir eldre og som har mer stabil inntekt over tid. Aldringen bidrar til at vi fanger opp endel karrierebestemt inntektsøkning, og dermed blir vekstkomponenten ekstra sterk. Samtidig vil aldringen gi bevegelse mot gjennomsnittet slik som diskutert i forbindelse med tabell 6.3, hvilket bidrar til å forklare at vi får mindre spredning i inntektsfordelingen over tid.

6.4 Sannsynlighet for relativ mobilitet etter karakteristika

Overgangsmatrisene og mobilitetsindeksene gir et mål på omfanget av inntektsmobilitet, men sier ingenting om hvem som har størst sannsynlighet for å flytte oppover eller nedover i fordelingen. Tabell 6.8 viser resultatet av en multivariat analyse av sannsynligheten for mobilitet oppover, nedover og ingen mobilitet. Med andre ord, vi ser på ulike personkarakteristikas betydning for årlig relativ mobilitet (definert som endret kvintilgruppering i inntektsfordelingen). Tallene i tabellen viser den prosentvise forskjellen i mobilitetssannsynlighet for individer med det indikerte karakteristika sammenliknet med andre individer. For eksempel, i tredje rad av tabellen ser vi at en person med høyskole- eller universitetsutdanning har en 1,7 prosent større beregnet sannsynlighet for å oppleve mobilitet oppover sammenliknet med et individ med grunnskoleutdanning (den utelatte utdanningskategorien). Summen av sannsynlighetene er lik null for hver forklaringsfaktor siden en stor sannsynlighet for å flytte på seg er det samme som å si at det er liten sannsynlighet for å bli.

Av tabell 6.8 ser vi at det er få variable som synes å henge sammen med ensidig mobilitet, for eksempel som bare forklarer mobilitet oppover. Utdanning er en slik variabel, selv om den prosentvise forskjellen i mobilitetssannsynlighet er relativt liten, 1,5 prosent for personer med videregående utdanning og 1,7 prosent for personer med høyskole- eller universitetsutdanning (begge sammenliknet med personer med bare grunnskole utdanning). Av andre variable i tabell 6.8 som bidrar til større sannsynlighet for mobilitet oppover, har vi det å være mann og høyt aksjeutbytte. Høyt aksjeutbytte er definert som mer enn 50 000 kroner i aksjeutbytte, og som forklaringsvariabel er den i grunnen unyttig siden aksjeutbytte er del av inntektsdefinisjonen. Variabelen er likevel tatt med i analysen for å undersøke hvor viktig denne komponenten har vært i å drive inntektsfluktuasjoner over tid. De estimerte sannsynlighetenes endringer over tid vil vi komme til etter hvert.

For å forstå tabellen er det viktig å skille mellom karakteristika og hendelser. Det å ta ut høy aksjegevinst, eller at man mister jobben, er eksempler på faktorer som forklarer store endringer i inntekten i en gitt periode. Karakteristika ved personen vil i større grad være knyttet til enten varierende inntekt eller stabil inntekt, og siden vi følger de samme personene over tid vil derfor enkelte karakteristika gi høyere sannsynlighet for relativ mobilitet både oppover og nedover i fordelingen. Faktorer som forklarer mer permanente flyttinger i inntektsfordelingen vil ofte være knyttet til overganger fra en tilstand til en annen og krever en analyse av mobilitetssannsynligheter som betinger på tilstanden i tidligere perioder.

Nå kan det diskuteres hvorvidt de forskjellige karakteristika i tabell 6.8 kan regnes som konstante over perioden. Er det slik at personer med barn har en relativt høyere mobilitetssannsynlighet enn personer uten barn, eller fanger sannsynligheten opp at det å få barn gir et relativt stor skift i inntekten? Slik sammenblanding av effekter av endret status for en person over tid og mellom personer med ulike karakteristika har vi undersøkt (se Halvorsen og Vattø, 2009, for en mer detaljert analyse) og finner at vi kan tolke de kvalitative effektene i tabellen som forskjeller i sannsynlighet for personer med ulike karakteristika.

Det vil si at karakteristika som tilsier stabil inntekt og stor sannsynlighet for å bli i sin opprinnelige inntektskvintil er at man er gift (eller samboende med felles barn), at man bor i en stor by (Oslo, Bergen, Trondheim eller Stavanger) og at man ikke har barn under 18 år. Sannsynligheten for å være immobil øker også med alder, og særlig er sannsynligheten for flytte oppover i inntektfordelingen høyere for yngre personer.

Å være selvstendig næringsdrivende eller førstegenerasjons innvandrer er karakteristika som indikerer stor variasjon i inntekten og høy grad av relativ mobilitet. Når vi skiller mellom innvandrere fra ulike opprinnelsesland, viser det seg at det generelle resultatet for gruppen som helhet er representativt. Det vil si at uavhengig av opprinnelsesland har innvandrere større sannsynlighet for inntektsmobilitet enn ikke-innvandrere.

Man kan også diskutere om hendelsene (arbeidsledig, aksjeutbytte, arv) som er inkludert i tabellen kan regnes som periodiske eller om de innebærer en mer permanent overgang. Det interessante her er at mens effekten av å bli arbeidsledig eller å ha høyt uttak av utbytte har entydige effekter på inntektsmobiliteten, synes det å motta arv eller større gave å ha liten betydning. Det øker mobilitetssannsynligheten begge veier, men den prosentvise forskjellen (sammenliknet med ikke-mottakere) er i begge tilfeller liten. Det er også den eneste variabelen i tabell 6.8 som ikke er statistisk signifikant. Trolig gir arv og gaver størst utslag i formuen på kort sikt og eventuelt i inntekten på lengre sikt.

En av de variablene vi forventet skulle ha ulik betydning for mobiliteten over tid er de høye aksjeutbyttene. Figur 6.4 viser at fram til 1999 var høye aksjeutbytter forbundet med ingen mobilitet (sannsynligheten for å flytte nedover er negativ i alle år og summen av de tre sannsynlighetene er null). Dette kan tolkes som at normalt sett er høyt aksjeutbytte et kjennetegn ved personer som til enhver tid befinner seg i øverste kvintil. I forkant av år med skatt på utbytte (2001, og fra og med 2006) ser vi imidlertid at økningen i mottatt aksjeutbytte har økt sannsynligheten for mobilitet oppover. Denne effekten er særlig tydelig for årene før 2006. Sannsynligheten til mobilitet oppover for selvstendig næringsdrivende er tydelig også påvirket at tilpasning til skatteendringer, og denne variasjonen kommer i tillegg til en eventuell effekt av økt aksjeutbytte. Utviklingen i figuren indikerer likevel at det er snakk om økt volatilitet i inntektene snarere enn noen strukturell endring i deres muligheter til å lykkes (for selvstendig næringsdrivende varierer sannsynligheten for mobilitet nedover like mye som sannsynligheten for mobilitet oppover). For de øvrige variablene i tabell 4.1 viser de estimerte sannsynlighetene seg å være stabile over tid.

Oppsummering

Dette bidraget har, ved hjelp av en rekke ulike målemetoder og analyser, forsøkt å kartlegge omfanget av inntektsmobilitet i Norge, både absolutt og relativt, i løpet av perioden 1993 – 2006. Vi finner en god del mobilitet i form at endret plassering i inntektsfordelingen (omrangering), både på kort og lang sikt, men at de fleste kun flytter til nærmeste inntektskvintil. Over en femårsperioden er den gjennomsnittlige sannsynligheten for at en person vil forlate sin initiale inntektsgruppe på 50 prosent.

Den reelle inntektsveksten har vært sterkest for de personene som i utgangspunktet befant seg nederst i inntektsfordelingen. Det er bare den øverste prosenten av inntektsfordelingen som har hatt like stor prosentvis inntektsvekst på 2000-tallet. Inntektsveksten er ujevnt fordelt på inntektsgruppene, men mye tyder på at den disproporsjonale veksten har bidratt i retning av en jevnere inntektsfordeling i de senere år, hvis vi ser bort fra endene av inntektsfordelingen (nederste 5 prosent og øverste 5 prosent). Dette blir bekreftet av en metode som forsøker å dekomponere absolutt inntektsendring i vekst, spredning og omrangering.

Det er vanskelig å trekke noe klar konklusjon om endringer i inntektsmobiliteten over tid. Mye tyder på at den har vært rimelig stabil, med unntak av konsekvenser av skattetilpasning i kapitalinntektene. Videre virker det som om inntektsmobiliteten i Norge er ganske høy sammenliknet med andre land, omtrent på nivå med USA og høyere enn i andre europeiske land. Sammenliknbarheten er imidlertid begrenset av manglende samsvar mellom observasjonsperiode og inntektsdefinisjon.

Unge, enslige, selvstendig næringsdrivende og innvandrere har høyest sannsynlighet for å flytte på seg i inntektsfordelingen. Eldre, gifte, bosatt i storby og uten barn kjennetegner personer med liten mobilitetsannsynlighet, mens det å ha høyere utdanning er blant de få karakteristika som entydig gir høyere sannsynlighet for mobilitet oppover.

6.5 Referanser

Bartholomew, D. J. (1982): Stochastic models for social processes, Wiley, London

Epland, J. (2005): «Veier inn og ut av fattigdom: Inntektsmobilitet blant lavinntektshushold», Rapporter 2005/16, Statistisk sentralbyrå.

Fields, G., and E.A. Ok (1999): «The Measurement of Income Mobility: an Introduction to the Literature», in J. Silber (ed.): Handbook of Inequality Measurement, Dordrecht: Kluwer Academic Publishers.

Formby, J.P., W.J. Smith and B. Zheng (2004): Mobility Measurement, Transition Matrices and Statistical Inference, Journal of Econometrics, 120, 181 – 205.

Halvorsen, E., og T. E. Vattø (2009): Measuring income mobility in Norway, kommer som rapport, Statistisk sentralbyrå

Jarvis, S. and S.P. Jenkins (1998): How Much Income Mobility is There in Britain? Economic Journal, 108, 428 – 433.

Rodriguez, J. P., J. G. Rodriguez and R. Salas (2008), A study on the relationship between economic inequality and mobility, Economics Letters, 99, 111 – 114.

Shorrocks, A. F. (1978): The measurement of mobility, Econometrica, 46, 1013 – 1024.

Van Kerm, P. (2002): What lies behind income mobility? Reranking and distributional change in Belgium, Western Germany and the USA, Economica, 71, 223 – 239