9 Innspill fra referansegruppen

Fordelingsutvalget har hatt en referansegruppe bestående av representanter fra 23 organisasjoner. Medlemmene i referansegruppen har vært Nina Sverdrup Svendsen fra Akademikerne, Anne-Kari Bratten fra Spekter, Sigrid Helland fra Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH), Eli Reistad fra Norges Bondelag, Jorunn Haugland Støen fra Norges Bonde- og Småbrukarlag, Vidar Andersen fra Foreningen Fattignorge, Ragnar Moan fra Actis, Christina Skalstad fra Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD), Ivar Leveraas fra Statens seniorråd, Stig Rusten fra Aleneforeldreforeningen, Stina Eiet Hamberg fra Redd Barna, Odlaug Lysø Kleven fra Norges Kvinne- og Familieforbund, Jan S Asker fra Finansnæringens Arbeidsgiverforening, Rolf Solvang og Dag Westerheim fra Velferdsalliansen, Liv Thun fra Pensjonistforbundet, Bjørn Tore Stølen fra Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS), Margaret Sandøy Ramberg og Atle Larsen fra Funksjonshemmedes fellesorganisasjon (FFO), Terje Kaupang fra Stiftelsen Kirkens Bymisjon, Halvdan Skard fra Kommunenes sentralforbund (KS), Jorunn Solgaard fra Unio og Helene Holand fra samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO).

Utvalget og referansegruppen har hatt to møter, i tillegg til at organisasjonene har hatt anledning til å sende skriftlige innspill til utvalget. Ni organisasjoner har gitt slike innspill.

I dette vedlegget presenteres et sammendrag av disse organisasjonenes innspill.

Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD)

OMOD peker på at Norge har en folkerettslig forpliktelse til å sikre etniske minoriteter reelt like rettigheter og like muligheter uten noen form for direkte eller indirekte diskriminering. OMOD viser til at disse folkerettslige forpliktelsene ikke bare innebærer krav om effektivt rettsvern mot etnisk diskriminering, men også en forpliktelse til å ha proaktive og forebyggende tiltak for å hindre slik diskriminering.

OMOD viser også til omfattende dokumentasjon på at innvandrere i større grad enn majoritetsbefolkningen befinner seg i lavinntektsgruppen. De mener også at problemene i større eller mindre grad er vedvarende. Etterkommere av innvandrere ligger dårligere an enn gjennomsnittet når det gjelder arbeidsledighet og inntekt, og mye kan tyde på at ikke-vestlige innvandrere får dårligere uttelling for utdanningsmessige kvalifikasjoner enn majoritetsbefolkningen. OMOD mener derfor det er behov for mer aktive tiltak, og at fordelingsutvalget må ivareta et minoritetsperspektiv i hele sitt arbeid. OMOD foreslår følgende konkrete tiltak:

• Grunnlovfesting av norm om like muligheter for alle uansett etnisitet, kjønn funksjonshemming m.m. i grunnloven.

• Vedtak av politisk prinsipp om at systematisk levekårsulikhet langs etniske skillelinjer (og mellom kjønn) er uønsket og at norske myndigheter skal arbeide aktivt for å realisere en målsetning om sosial og økonomisk likestilling (dvs. likhet i utfall) mellom etnisk grupper og kjønn m.m.

• Lovfesting av aktivitetsplikt for offentlige myndigheter og virksomheter og private bedrifter til aktivt å arbeide for å sikre likestilling og ikke-diskriminering for alle uavhengig av etnisitet, funksjonshemming m.m. Likestillingsloven § 1a lovfester allerede slik aktivitetsplikt ifht. kjønn.

• Strategisk program for monitorering av etniske minoriteters levekårsutvikling, identifikasjon av kilder til levekårsproblemer blant etniske minoriteter og utvikling av målrettede proaktive mottiltak.

Actis – rusfeltets samarbeidsorgan

Actis peker på at rusavhengige og tidligere rusavhengige er blant de svakeste gruppene i samfunnet, og at personer som lider under eller på grunn av rusmisbruk er svært dårlig økonomisk stilt. Mange av disse er avhengige av økonomisk sosialhjelp. Actis mener dagens ordning med økonomisk sosialhjelp er et hinder for å komme seg ut av en vanskelig situasjon, fordi sosialhjelpen er så lav at det ikke er rom for å bedre sin egen situasjon verken helsemessig, sosialt eller ernæringsmessig. Actis mener fordelingsutvalget derfor bør se nærmere på hvordan ulike deler av systemet, slik som ordningen med økonomisk sosialhjelp, kvalifiseringsprogrammet, boligpolitikken, helsesystemet og NAV generelt, er tilpasset de svakest stilte gruppene.

Kommunenes sentralforbund (KS)

KS peker at det er viktig å sikre en høy deltakelse i arbeidsstyrken framover på grunn av aldringen av befolkningen. Systemer og insentiver må innrettes med tanke på dette. KS peker på at kvalifisering for arbeidsdeltakelse og lønnstilskudd for personer med nedsatt arbeidsevne er aktuelle virkemidler. KS nevner også at andre aktuelle problemstillinger utvalget kan ta opp er en større grad av differensiert brukerbetaling for å finansiere offentlige tjenester samt større rom for tilpasning av offentlige tiltak og tilbud til lokale behov.

Ifølge KS har mange kommuner positive erfaringer med kvalifiseringsprogrammene som gis fra NAV-kontorene, og at dette kan gi viktige bidrag til å styrke arbeidslinjen og utjevne sosiale og økonomiske forskjeller. KS peker også på at dagens sosialhjelp fungerer ganske godt når det gjøres kortvarige innsatser, men at langtids mottak av sosialhjelp kan gi innelåsning i fattigdommen.

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

YS viser til den viktige rollen som trepartssamarbeidet i Norge spiller for bl.a. inntektssamarbeidet, sykelønnsordning, IA-avtalen og andre viktige sosiale reformer. Dette er en del av den nordiske modellen, som etter YS’ oppfatning fungerer i hovedsak tilfredsstillende. YS mener dette bør være utgangspunkt for arbeidet i Fordelingsutvalget.

YS peker på at det viktigste fordelingsmessige virkemiddelet i samfunnet er fordeling av arbeid og sysselsetting.

YS mener pensjons- og trygdepolitikk, skattepolitikk, likelønn, herunder deltid, er viktige områder som bidrar til tilbud og etterspørsel på arbeidsmarkedet. Utvalget bør etter YS’ oppfatning derfor analysere hvordan innretningen av skattesystemer virker på arbeidstilbudet.

YS har foreslått at det innføres en 6-timers dag for småbarnsforeldre og at dette delvis finansieres ved å fjerne kontantstøtteordningen. Kontantstøtten virker etter YS’ oppfatning som en bremse på mulighetene for store grupper potensielle arbeidstakere, kanskje særlig blant innvandrere, til å komme seg ut i inntektsgivende arbeid. YS mener man også bør innføre permisjonsordninger som har til hensikt å beholde folk i arbeid, f eks ved lønnet permisjon (omsorgslønn) for at yrkesaktive i perioder kan ta seg av eldre pårørende. Dette vil kunne bidra til å beholde tilknytningen til arbeidslivet for enkelte som ellers ville slitt seg ut som dobbeltarbeidende. Det vil også kunne avlaste det offentlige for noe omsorgsansvar.

YS foreslår at fordelingsutvalget kartlegger minstepensjonistenes reelle økonomiske ressurser, siden det i dag er store forskjeller mellom minstepensjonister med og uten formue (bl.a. boligformue). YS mener en slik kartlegging vil være nyttig for å kunne målrette tiltakene overfor minstepensjonsgruppen på en bedre måte.

YS ønsker også å ha med problemstillinger som handler om vilkår for studenter, da dette også har overslag både til likestilling og arbeidsmarked m.m. Andelen som tar lengre utdanning enn tidligere øker, samtidig som en del grupper taper økonomisk på å være langtidsstudent. Sammenhenger mellom utdanningsnivåer/lengder på utdanning og økonomiske vilkår senere i livet (lønn, pensjon mv), både isolert sett og i forhold til grupper som ikke tar lengre utdanning, bør derfor analyseres.

Norges Kvinne- og Familieforbund (K&F)

I sitt innspill til fordelingsutvalget viser K&F til at det er viktig å fokusere på fordeling i forhold til kvinner, og spesielt i forhold til kvinner som har den daglige omsorgen for barn og andre medlemmer av sin familie. De viser til at selv om kvinner og menn i utgangspunktet har like muligheter når det gjelder utfall, er det en skjevfordeling mellom kvinner og menn innenfor både økonomiske ressurser, arbeid, helse og utdanning.

K&F har følgende forslag til tiltak til fordelingsutvalget:

• Å lovfeste retten til heltidsstilling

• Å øke foreldrepermisjonen fra 44 til 52 uker med full lønn, men mors tilmålte permisjonstid reduseres ikke

• Å videreføre og øke kontantstøtten

• Å styrke omsorgslønnsordningen ved å øke antallet timer som innvilges betydelig og ved å øke timelønnen. Ordningen bør også omgjøres til en statlig ordning

Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes organisasjoner (SAFO)

SAFO peker på at personer med funksjonsnedsettelser har langt dårligere samlede levekår enn resten av befolkningen. De viser også til at det er viktig å arbeide for at funksjonshemmede får samme muligheter som andre til å delta i samfunnet. Dette vil bidra til at personer med funksjonsnedsettelser blir bedre integrert sosialt, og til at de får bedre muligheter til å bedre sine økonomiske levekår. SAFO viser til områder hvor det i dag ikke er slik likhet i muligheter: Foreldre får dårligere mulighet til å delta i yrkeslivet når de får barn med funksjonsnedsettelser, og opplever at de ikke får tilstrekkelig hjelp fra samfunnet. Videre blir barn med nedsatt funksjonsevne på ulike måter utestengt fra alminnelig skole og undervisning. Mennesker med nedsatt funksjonsevne har dårligere muligheter til å eie egen bolig og dermed dårligere muligheter til å skaffe seg boligkapital. Endelig pekes det på at arbeidsgivere ikke legger godt nok til rette for at selv godt kvalifiserte personer med funksjonsnedsettelser kan delta i det ordinære arbeidslivet. SAFO peker på at både opplæringsloven, sosialtjenesteloven, arbeidsmiljøloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i prinsippet skal gi hjelp og støtte for å sikre inkludering, men at disse lovene ikke alltid blir praktisert på en tilfredsstillende måte. SAFO oppfordrer derfor fordelingsutvalget til å ta tak i disse utfordringene.

Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

FFO peker på at funksjonshemmede og kronisk sykes levekår i stor grad påvirkes av yrkesdeltakelse eller manglende sådan, og store ekstrautgifter knyttet til funksjonshemmingen/sykdommen. FFO mener derfor hovedfokus må være på at funksjonshemminger og kronisk sykdom ikke skal begrense enkeltindividets mulighet til å gjøre seg gjeldende i samfunnet, og å dele samfunnets goder på lik linje med andre.

FFO mener levekår og inntektsfordeling kan endres på en måte som styrker funksjonshemmede og kronisk sykes stilling, gjennom bl.a. å øke funksjonshemmedes yrkesdeltakelse. Funksjonshemmede og kronisk syke har mer å tjene på utdanning, ved at utdanning i sterkere grad øker muligheten for deltakelse i arbeidslivet for funksjonshemmede enn for andre. Samtidig utgjør selve overgangen mellom utdanning og arbeid en bøyg som – dersom ikke bøygen overvinnes – gjerne og ofte innebærer et liv på passiv stønad. I den forbindelse er det viktig å bygge ned samfunnets barrierer og krav for deltakelse, og FFO løfter fram følgende forslag for å få til dette: bedre tilgjengelighet, mer fleksible arbeidstidsbestemmelser, åpning for større grad av kombinasjon av arbeid og trygd, arbeidstidsforkortelser, samt økt grad av arbeidsgiverkompensasjon ved ansettelse av funksjonshemmede som ikke kan inneha fulltidsstilling. FFO peker på at det norske arbeidslivet i dag stiller store krav til dem som skal delta, og at dette delvis har sammenheng med «den nordiske modellen» med høyt lønns- og produktivitetsnivå.

I tillegg mener FFO at nivået på de offentlige ytelsene må økes, fordi lønnsinntekt ikke utgjør noe alternativ for alle.

FFO ønsker videre et prinsipp at merutgifter direkte knyttet til funksjonshemming og kronisk sykdom skal kompenseres fullt ut.

FFO mener det bør satses på fellesskapsløsninger i bl.a. helse- og utdanningssektoren, og at ulike muligheter til å kjøpe seg ut av felleskapsløsningene og dermed setter disse ordningene under press, er uheldige. Taperne blir de som i størst grad avhenger av felleskapsløsninger; i stor grad personer uten økonomiske midler til å «kjøpe seg ut» i ulike sammenhenger.

Redd Barna

Redd barna peker på at det er viktig med en spesifikk fokus på bekjempelse av barnefattigdom i levekårsdebatten, siden fattigdom er et generasjonsproblem; lav inntekt og andre variabler knyttet til fattigdom går ofte i arv. Det er en systematisk og vedvarende sammenheng mellom foreldres ressurser og hva barna sitter igjen med, både når det gjelder helsesituasjon, utdanning, kompetanse og forbruksvarer. Å bekjempe barnefattigdom innebærer å bryte en ond sirkel.

Den generelle fordelingspolitikken og ulike fattigdomstiltak rettet mot voksne har betydning også for barn. Men tiltak for den voksne delen av befolkningen er likevel ikke tilstrekkelig for å beskytte alle barn mot fattigdom og sosial ekskludering. Det må derfor i større grad utarbeides tiltak direkte rettet mot barn og unge.

Barnefattigdomsraten har sammenheng med størrelse på overføringer til barnefamilier. I tillegg har land med gode universelle systemer for overføringer mindre barnefattigdom enn land som har høy grad av overføringer basert på behovsprøving og/eller målrettede tiltak. Likevel er det noen grupper som er spesielt sårbare, bl.a. enslige forsørgere uten betalt arbeid. De har både dårligere økonomi og dårlige materielle levekår, samt større helseproblemer og svakere sosialt nettverk enn andre grupper. Videre uttrykker barn av enslige forsørgere som ikke er yrkesaktive, mindre trivsel på skolen og i klassen, mindre tillitt til læreren og lavere generell trivsel. Redd Barna mener derfor at fordelingsutvalget bør gjennomgå dagens system for offentlige overføringer til barnefamilier med et fokus på å styrke de universelle løsningene, samtidig som en også ser spesielt på løsninger for sårbare grupper, blant annet enslige forsørgere.

Velferdsstatens ideal om alle skal ha like muligheter uavhengig av sosioøkonomisk bagasje, innebærer at velferdstilbud er tilgjengelig for alle uavhengig av økonomi. Redd Barna mener at det også i framtiden bør satses på velferdstilbud uten behovsprøving. Slike tilbud er ikke-stigmatiserende og har vist seg som en viktig faktor i forhold til å sikre sosial mobilitet og utjevning i samfunnet.

Redd Barna peker videre på at det er nødvendig med direkte kunnskap fra barn og unge for å utvikle gode ujevningspolitiske tiltak rettet inn mot denne gruppen. Videre pekes det på at det er behov for å styrke den barnefaglige kompetansen og arbeidsmetoder i hjelpeapparatet.

Velferdsalliansen

For å avskaffe fattigdom foreslår Velferdsalliansen at det innføres et universelt rettighetsfestet inntektsgulv på minimum SIFO-nivå (eksempelvis 7200 kroner pr. mnd. for en enslig person). Et slikt rettighetsfestet inntektsgulv vil medføre økt fortutsigbarhet i eget liv, samt økt mobilitet mellom trygd og stønadsordninger og arbeid/aktivitet. Sosialhjelpen må også rettighetsfestes. Grensen for å betale skatt i skattebegrensningsregelen bør også heves til EUs fattigdomsgrense. Effektive velferdsreformer må ha en universal innretning framfor målrettede tiltak.

Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH)

HSH mener arbeidsrettede tiltak som bidrar til god tilgang på arbeidskraft, høy sysselsetting og utdanning og et inkluderende, åpent og fleksibelt arbeidsliv må være det overordnede bidraget til rettferdig fordeling av inntekt og velferd i samfunnet. Det er viktig å sikre høy deltakelse i arbeidsstyrken. Tiltak som styrker kvinners deltakelse i næringslivet og avvikling av kontantstøtten er relevante tiltak som bør diskuteres. HSH mener også det er viktig å legge til rette for gode velferdsordninger for de som faller utenfor arbeidslivet. Men kriteriene for å bli omfattet av ordningene må være strenge. Innenfor skattepolitikken mener HSH en økning av minstefradraget vil kunne bidra til mer rettferdig fordeling.

HSH organiserer private frivillige ideelle organisasjoner innen helse, og utdanning. HSH peker på at disse ikke bare utgjør et supplement til offentlige tjenester, men er viktige bidragsytere til velferd og bidrar til å håndtere heterogeniteten i etterspørselen etter velferdstjenester. HSH mener private ideelle organisasjoners rolle i samfunnet og organiseringen av samarbeidet mellom offentlig og frivillig sektor er et viktig område når fordeling av velferd diskuteres.