6 Internasjonal sammenlikning av inntektsfordeling

6.1 Innledning

Mange av de grunnleggende og langsiktige drivkreftene som ligger bak utviklingen i inntektsfordelingen er felles for de fleste land. Ved å sammenlikne inntektsfordelingen og andelen med lavinntekt mv. mellom ulike land, får en illustrert hvor «bra» eller «dårlig» ulike land presterer med hensyn til å utjevne inntektsforskjeller. En slik sammenlikning kan også indikere om utviklingen i Norge er en del av en internasjonal trend, eller om det er noen særnorske forhold som påvirker inntektsfordelingen i noen spesiell retning.

Mange av de analysene og beregningene som presenteres nedenfor er hentet fra en rapport utarbeidet av OECD (2008) om inntektsfordeling i alle OECD-land. 1 Sammenliknet med tidligere rapporter om inntektsfordelingen i OECD-land, som ofte har vært basert på relativt foreldet statistikk, har det vært gjort et omfattende arbeid med denne rapporten for å få så oppdaterte tall som mulig fra så mange land som mulig. For Norges vedkommende er analysene i hovedsak basert på statistikk fram til 2004 eller 2005. Som følge av at det benyttes noe nyere statistikk for Norge ellers i denne utredningen, dvs. tall for 2006 og 2007, kan resultatene som presenteres nedenfor avvike noe fra beskrivelsen i andre deler av utredningen. I den grad det er viktig for analysen er dette påpekt.

Selv om OECD har lagt ned et betydelig arbeid i å kartlegge inntekter, skatter og overføringer til husholdninger i ovennevnte rapport, vil det alltid være usikkerhet knyttet til internasjonale sammenlikninger av levekår og inntektsforhold. Usikkerheten er først og fremst knyttet til i hvilken grad det faktisk er like størrelser som sammenliknes. Dette kan ganske enkelt skyldes måleproblemer, men også at ulike land har valgt å innrette samfunnet på ulike vis. For eksempel vil disponibel husholdningsinntekt framstå som lavere i land som har valgt å legge større vekt på lønnsbeskatning framfor skatt på bedrifter og bruk av avgifter, selv om disse landene ellers kan være like på mange områder. Tilsvarende vil nivået på disponibel inntekt for husholdningene variere mellom ulike land avhengig av om velferdstjenester som helse og utdanning er finansiert gjennom skattesystemet, eller om den enkelte husholdning selv må anskaffe disse tjenestene i markedet.

En annen ting å være oppmerksom på ved internasjonale sammenlikninger av inntekt, er forskjeller i metoder for datainnsamling. I de nordiske landene, og i noen få land på kontinentet, hentes tallene fra ulike administrative registre hos myndighetene. I mange andre OECD-land er inntektstallene basert på intervjuer av et utvalg personer. Studier viser at disse to innsamlingsmetodene kan gi forskjellige resultater. Blant annet viser Jørgensen (1998) 2, Epland og Kirkeberg (2002) 3 og Nordberg m.fl. (2001) 4 at det er en tendens til at personer med lav inntekt overrapporterer sin egen og sin husholdnings inntekt ved intervju, samtidig som de med høye inntekter tenderer til å underrapportere inntektene sine.

6.2 Internasjonal sammenlikning av inntektsforskjeller

Gini-koeffisienten i ulike OECD-land

Den vanligste metoden for å sammenlikne inntektsfordelingen mellom land, og for å studere endringer i inntektsfordelingen over tid, er å benytte Gini-koeffisienten. Som beskrevet i avsnitt 3.4 er Gini-koeffisientene et summarisk mål på inntektsulikhet og antar verdier mellom 0 og 1. Verdien 0 innebærer at inntektene er helt likt fordelt, mens en Gini-koeffisient lik 1 betyr at én person mottar all inntekt.

Figur 6.1 viser rangeringen av alle OECD-land etter størrelsen på Gini-koeffisienten på midten av 2000-tallet. Oversikten viser at det er store ulikheter mellom land når det gjelder hvor ujevnt fordelt inntektene er. Generelt kan en si at små, sentrale og nord-europeiske land har jevn inntektsfordeling mens sør-europeiske, anglosaksiske og asiatiske OECD-land har større inntektsulikhet enn OECD-snittet.

Kilde: OECD.

I Danmark og Sverige er inntektsforskjellene minst, mens Tyrkia og Mexico har de største inntektsforskjellene. I Mexico var inntektsforskjellene om lag dobbelt så store som i Danmark. Oversikten viser også at inntektsforskjellene i Norge var relativt små sammenliknet med de fleste andre land. At inntektsforskjellene i Norge likevel framstår som en del større enn i Danmark og Sverige, må ses i sammenheng med at inntektstallene i Norge for 2004, som benyttes i OECDs analyse, inkluderer svært høye kapitalinntekter som følge av tilpasninger til innføringen av utbytteskatten fra 2006. Det er i avsnitt 4.2 gjort nærmere rede for hvorfor innføringen av utbytteskatten i Norge fra 2006 førte til veldig store uttak av aksjeutbytte, og dermed et svært høyt nivå på Gini-koeffisienten for 2004 og 2005. Justerer man for dette, er fordelingen i Norge bare litt skjevere enn i våre naboland. Norge har dessuten mer presis informasjon om inntektssituasjonen, herunder utbytteuttak, enn de fleste andre land i denne figuren. Dermed er det mulig at ulikheten er større enn figuren gir inntrykk av i mange land som også har dratt nytte av konjunktursituasjonen.

Som vist i kapittel 3 og 4 har inntektsforskjellene i Norge samlet sett økt noe de siste 20 årene. Den samme utviklingen har også funnet sted i de fleste andre OECD-land. Figur 6.2 viser endringen i Gini-koeffisienten fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. Ifølge denne oversikten er det kun i Frankrike, Hellas, Irland og Spania at inntektsforskjellene er blitt mindre. USA og Finland er de to landene som har hatt størst økning i inntektsforskjellene denne perioden. Tyskland, Italia og Norge følger deretter som de landene hvor inntektsforskjellene har økt mest. Store uttak av aksjeutbytte i 2004 forklarer som nevnt hvorfor Norge framstår med en vesentlig større økning i inntektsforskjellene enn for eksempel Sverige og Danmark i denne perioden. Dersom en la til grunn Gini-koeffisienten for 2006 i denne analysen, i stedet for 2004, ville økningen i Gini-koeffisienten fra midten av 80-tallet, reduseres fra 0,042 til 0,006 for Norge. At økningen i inntektsforskjellene her overvurderes for Norges vedkommende, blir også klart når en betrakter andre mål på inntektsforskjeller.

Kilde: OECD.

Andre mål på inntektsforskjeller i OECD og utviklingen i disse

Som redegjort for i kapittel 4, kan inntektsforskjellene i et land analyseres ved bruk av en rekke mål. Disse analysene kan også i stor grad benyttes for å sammenlikne inntektsforskjellene mellom land og utviklingen i disse. Et mye brukt mål for å sammenlikne inntektsfordelingen mellom land, er nivået på disponibel husholdningsinntekt for husholdninger i ulike deler av inntektsfordelingen.

Figur 6.3 viser den gjennomsnittlig disponible husholdningsinntekten i ulike desiler for alle OECD-land. Den disponible husholdningsinntekten som er lagt til grunn i analysen, er både justert for husholdningsstørrelse og for kjøpekraft. Starten (nederst) på den vertikale stolpen angir nivået på den gjennomsnittlige disponible inntekten for husholdninger med lavest inntekt (1. desil), mens slutten (øverst) av stolpen angir den gjennomsnittlige disponible inntekten for husholdninger med høyest inntekt (10. desil). Diamanten på hver enkelt stolpe viser gjennomsnittlig inntekt for alle husholdninger i det enkelte land. I gjennomsnitt utgjorde disponibel husholdningsinntekt for alle OECD-land om lag 22 000 dollar, eller om lag 145 000 NOK, i 2004-2005. I gjennomsnitt utgjorde disponibel husholdningsinntekt om lag 30 000 dollar i Norge. Det var kun landene Luxembourg, USA, Nederland, Sveits og Storbritannia som hadde en høyere gjennomsnittlig husholdningsinntekt. I Luxembourg og USA var gjennomsnittlig disponibel husholdningsinntekt på hhv. om lag 40 000 og 33 000 dollar. Tyrkia og Mexico hadde på den andre siden den laveste gjennomsnittlige husholdningsinntekten i OECD-området på om lag 7 000 dollar.

Kilde: OECD.

Utstrekningen av stolpene i figur 6.3 angir hvor stor inntektsforskjellen er mellom de som befinner seg i 1. og 10. desil. Merk at figur 6.3 ikke gir et godt bilde av inntektsfordelingen i det enkelte land, ettersom det er sett bort fra offentlige overføringer til for eksempel barnehage, utdanning og helse. Som vist i figur 6.10 bidrar offentlige tjenester også i stor grad til å utjevne inntektsforskjellene. USA skiller seg i figur 6.3 klart ut som det landet med størst inntektsforskjeller, mens Slovakia har minst inntektsforskjeller. Norge framstår som ett av landene med betydelige inntektsforskjeller. Figuren illustrerer imidlertid også at inntektsnivåene for alle grupper i Norge ligger blant de høyeste, ved at også husholdninger med de laveste inntektene ligger godt over inntektsnivået i nesten alle andre OECD-land når det korrigeres for husholdningsstørrelse og kjøpekraft. Sammenliknet med både Sverige og Danmark har husholdningene i 1. desil i Norge en høyere gjennomsnittlig disponibel husholdningsinntekt.

Figur 6.1 og 6.3 sier ingenting om hvilken inntektsvekst husholdningene i ulike deler av inntektsfordelingen har hatt over tid. Tabell 6.1 viser gjennomsnittlig årlig inntektsvekst for husholdninger i ulike deler av inntektsfordelingen fra hhv. midten av 1980-tallet til midten av 1990-tallet, og fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet. I tabellen er inntektsfordelingen delt opp i fem like store deler, eller kvintiler. Den laveste kvintilen består dermed av 1. og 2. desil, mens den øverste kvintilen består av 9. og 10 desil. Tabellen viser at det er store forskjeller i inntektsveksten i de ulike kvintilene mellom land og med hensyn til hvilken tiårsperiode som betraktes. Norge skiller seg ut som et av landene med størst vekst i husholdningenes disponible inntekt i samtlige kvintiler fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet.

I tiårsperioden før dette var det imidlertid en svak utvikling i husholdningenes inntekt i samtlige kvintiler i Norge. Husholdningene i den laveste kvintilen hadde til og med en nedgang i disponibel inntekt. Det var bare tre andre OECD-land som registrerte en nedgang i disponibel husholdningsinntekt for den laveste kvintilen i denne perioden, hhv. Tyrkia, New Zealand og Italia. Den svake inntektsutviklingen i Norge, men også i flere andre land, må ses i sammenheng med den kraftige internasjonale lavkonjunkturen i denne perioden. Dette påvirket særlig grupper med lave inntekter. I Norge økte ledigheten fra om lag 2,5 pst. i 1985 til om lag 6 pst. i 1993.

6.3 Sentrale forklaringer på utviklingen i inntektsfordelingen i OECD-land fra 1980-tallet fram til midten av 2000-tallet

Som redegjort for i kapittel 4, kan mye av økningen i inntektsforskjellene i Norge de siste 20 årene tilskrives at de med de høyeste inntektene har fått økt sin andel av de samlede inntektene, og spesielt har den store økningen i kapitalinntekter i tidsperioden 2000 til 2005 bidratt til dette. Som nevnt må imidlertid deler av denne økningen ses i sammenheng med at kapitalinntektene har blitt synliggjort gjennom skattereformene i 1992 og 2006. Denne utviklingen finner man også igjen i de fleste andre OECD-land. Den kraftige konjunkturoppgangen de siste årene har bidratt til sterk vekst i kapitalinntektene. Siden det er de med de høyeste inntektene som sitter med størstedelen av aksjeformuene, er det også de som har mottatt det meste av de økte kapitalinntektene. Utviklingen i verdens finans- og aksjemarkeder det siste året vil trolig føre til at de med de høyeste inntektene får redusert sin andel av de samlede inntektene for årene 2008 og 2009. 5 Men utviklingen i lønnsforskjeller i denne perioden er også en viktig forklaring på økningen i inntektsforskjellene i OECD. I tillegg har den demografiske utviklingen i perioden bidratt signifikant til å øke inntektsforskjellene. Nedenfor redegjøres det nærmere for hvordan utviklingen i hhv. lønnsinntekt og samlet inntekt (markedsinntekt), samt den demografiske utviklingen, har bidratt til å øke inntektsforskjellene i OECD.

Utviklingen i lønnsinntekt og markedsinntekt

Figur 6.4 viser hvordan utviklingen i hhv. markedsinntekten for yrkestilknyttede (markedsinntekt inkluderer inntekt fra lønn, renter, utbytte, aksjegevinster og inntekt fra næringsvirksomhet) og lønnsinntekt har bidratt til å øke inntektsforskjellene fra midten av 1990-tallet fram til midten av 2000-tallet. Økningen i inntektsforskjeller som følge av endringer i markedsinntekt er målt med Gini-koeffisienten, mens økningen i lønnsforskjeller er målt ved utviklingen i forholdet mellom lønnsnivået i 9. desil og 1. OECD begrunner ikke hvorfor de har valgt å fokusere på 9. og ikke 10. desil når de skal se på utviklingen i lønnsforskjeller, men det skyldes trolig at de vurderer forholdet mellom 9. og 1. desil som et mer stabilt mål på lønnsforskjeller over tid, da man unngår å trekke inn enkeltpersoner med svært høy lønnsinntekt. Lønnsinntektene i 10. desil svinger mer med konjunkturene enn i 9. som følge av bonuser og andre former for prestasjonsbasert avlønning. For å rendyrke inntektsforskjellene som har oppstått som følge av endringer i markedsinntekt og lønnsinntekt denne perioden, er det sett bort fra skatt og overføringer ved beregningen av Gini-koeffisienten og forholdet mellom lønnsnivået i 9. og 1. desil.

Kilde: OECD.

Figuren viser at i de fleste land har både utviklingen i lønnsinntekt og markedsinntekt bidratt til å øke inntektsforskjellene. Dette gjelder også Norge. Nederland og Frankrike er de eneste landene hvor inntektsforskjellene er blitt mindre som følge av endringer i markedsinntekten denne perioden. Særlig sterk økning i lønnforskjellene har det vært i de anglosaksiske landene.

Ifølge OECD har fordelingen av husholdningenes samlede inntekt generelt vært relativt stabil i de fleste OECD-land siden 1990-tallet. Dette gjelder også i land hvor de individuelle lønnsforskjellene har økt mye. At forskjellene i husholdningsinntekt ikke har blitt større som følge av økte individuelle lønnsforskjeller, skyldes at sysselsettingen har økt kraftig i den siste høykonjunkturen.

Figur 6.5 viser hvordan fordelingen av lønnsinntekt, målt ved utviklingen i forholdet mellom lønnsnivået i ulike desiler blant heltidssysselsatte menn, har utviklet seg de siste par tiårene i noen sentrale OECD-land. Norge er blant landene som ikke er inkludert i denne figuren i OECD-rapporten, ettersom det ikke finnes desilfordelte tall for lønnsnivået for heltidssysselsatte så langt tilbake i tid. Tallene som presenteres for Norge i figur 6.5 er derfor basert på såkalt pensjonsgivende inntekt. Pensjonsgivende inntekt består imidlertid i all hovedsak av lønnsinntekt. For å videre komme fram til lønnsnivået for en heltidsansatt i de ulike desilene i ulike år, er bare personer med en pensjonsgivende inntekt høyere enn 50 pst. av lønnen per normalårsverk det enkelte år inkludert i figuren. Beregninger basert på denne statistikken viser en svært jevn utvikling i forholdet mellom lønnsnivået i ulike desiler i Norge. Sammenlignet med tall fra Statistisk sentralbyrå for utviklingen i lønn for heltidsekvivalenter etter kjønn fordelt etter desil, kan det synes som om lønnsforskjellene mellom 9. og 1. desil har økt noe mer i Norge enn det beregningene basert på pensjonsgivende inntekt i figur 6.5 kan tyde på. For en nærmere redegjørelse for utviklingen i lønnsforskjeller i Norge, se avsnitt 4.4.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.

For de landene som inngår i analysen i figur 6.5, er lønnsforskjellene i gjennomsnitt økt med om lag 10 pst. siden 1990, målt ved forholdet mellom de personene som befinner seg akkurat mellom 9. og 10. desil og de som befinner seg mellom 1. og 2. desil (P90/P10). Frankrike er det eneste landet hvor lønnsforskjellene er blitt redusert i denne perioden, mens fordelingen i Norge, Finland, Japan og Canada har vært stabil. Det meste av økningen i lønnsforskjeller har funnet sted etter 1995. Forskjellene har økt både når det gjelder forholdet mellom den midterste inntekten i fordelingen (medianinntekten) og den 10 pst. laveste inntekten (P50/P10), og når det gjelder forholdet mellom den 90 pst. høyeste inntekten og medianinntekten (P90/P50). Økningen i forskjeller har imidlertid vært størst blant de med høyest lønns­inntekt. En tilsvarende analyse av utviklingen i lønnsforskjeller blant heltidssysselsatte kvinner viser en mer volatil sammenheng enn for menn, men også blant kvinner er det slik at lønnsforskjellene i denne perioden har økt mest blant de som ligger i øvre halvdel av inntektsfordelingen.

Inntektsforskjellene har imidlertid i de fleste OECD-land økt mer enn det som utviklingen i lønnsforskjeller gjennom denne perioden isolert skulle tilsi. Økt konsentrasjon av både kapitalinntekt og inntekt fra næringsvirksomhet har bidratt til økte inntektsforskjeller i OECD-området de siste tiårene. Figur 6.6 illustrerer hvor mye konsentrasjonen av disse inntektstypene har økt fra midten av 1990-tallet fram til midten av 2000-tallet. Endringen i konsentrasjonen av disse inntektstypene er målt med en såkalt konsentrasjonsindeks. 6 Alle land som ligger til høyre for den diagonale linjen i figuren har fått en økt konsentrasjon av kapitalinntekt eller inntekt fra selvstendig næringsvirksomhet, gjennom perioden. Norge skiller seg ut som et av de landene med størst økning i konsentrasjon av kapitalinntekter fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet. Dette må imidlertid ses i sammenheng med det høye nivået på utbytteinntekter i Norge i 2004, jf. avsnitt 4.2. Næringsinntektene er i det samme tidsrom blitt mindre konsentrert, eller jevnere fordelt, i Norge.

Kilde: OECD.

Demografisk utvikling og endringer i husholdningsstrukturen

Utviklingen i den demografiske profilen og sammensettingen av husholdningene har også påvirket utviklingen i inntektsfordelingen i Norge de siste tiårene. Som redegjort for i avsnitt 7.8, har andelen eldre personer blitt redusert noe, samtidig som andelen middelaldrende personer har økt. Det har også vært en viss økning i andelen personer i alderen 20-30 år. Dette har påvirket husholdningsstrukturen og dermed inntektsfordelingen når en betrakter husholdningens disponible inntekt. Dette er imidlertid ikke spesielt for Norge. De fleste OECD land har hatt betydelige endringer i både den demografiske profilen og husholdningsstrukturen i denne perioden.

I de siste 20 årene har de fleste OECD-land hatt en reduksjon i andelen barn i befolkningen. Andelen unge voksne har vært relativt konstant, mens andelen middelaldrende har økt noe. Andelen eldre har også økt. Norge og Sverige er de eneste landene hvor andelen eldre har falt noe i denne perioden, men som redegjort for i avsnitt 7.8, forventes andelen eldre å øke betydelig i Norge i tiden framover.

Endringene i sammensettingen av husholdningene i denne perioden gjenspeiler langt på vei den demografiske utviklingen. Sammenliknet med midten av 1980-tallet var det på midten av 2000-tallet en langt større andel personer som bodde alene. Selv om de fleste personene i OECD-land fortsatt bor i husholdninger som består av par med barn (disse utgjør om lag 46 pst. av hele populasjonen i 2005), har omfanget av denne gruppen blitt redusert med 9 prosentpoeng over de siste 20 årene. Denne reduksjonen har blitt motsvart av en økning i antallet husholdninger bestående av par uten barn, enslige og enslige foreldre.

Endringene i husholdningsstrukturen er spesielt framtredende i enkelte land. Økningen i andelen personer som bor alene har vært særlig stor i Norge, Finland og Italia. På midten av 2000-tallet bodde 19 pst. av personene i Norge i en énpersonhusholdning. Figur 6.7 viser endringen i andelen personer som var i en énpersonhusholdning fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet. At andelen énpersonhusholdninger har økt i denne perioden, må både ses i sammenheng med økningen i antallet skilsmisser og at flere velger å vente lenger med å flytte sammen med en partner.

Kilde: OECD.

Når husholdningsstørrelsen blir mindre reduseres også stordriftsfordelene knyttet til at flere lever i samme husholdning, og følgelig må husholdningsinntekten øke for at den materielle levestandarden skal kunne opprettholdes. Én måte å illustrere hvordan utviklingen i demografi og sammensettingen av husholdningene har påvirket inntektsfordelingen over tid, er å se på hvordan inntektsfordelingen på midten av 2000-tallet ville vært dersom demografien og sammensettingen av husholdningene hadde vært som på midten av 1980-tallet. Dette vises i tabell 6.2. Kolonnen lengst til høyre viser hvordan endringene i disse to faktorene samlet sett har påvirket inntektsfordelingen over perioden. Oversikten viser at endringer i alderssammensetningen og husholdningsstrukturen i de fleste OECD-land har ført til mer inntektsulikhet. I de fleste land er det først og fremst endringene i husholdningsstruktur som har påvirket inntektsfordelingen. Norge skiller seg ikke spesielt ut i forhold til andre land i OECD. I OECD kan i gjennomsnitt 11 pst. av økningen i inntektsforskjellene i perioden fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet tilskrives endringer i husholdnings- og aldersstrukturen, mens de i Norge bidro til en økning i inntektsforskjellene på om lag 16 pst. i denne perioden. I Norge har endringer i aldersstrukturen bidratt til en jevnere inntektsfordeling, mens endringer i husholdningsstrukturen (blant annet flere aleneboende) har bidratt til økt ulikhet, jf. kapittel 7. Merk at det å se på disse to endringene samlet ikke gir det samme som å se på endringene hver for seg summert. For en nærmere redegjørelse av hvordan utviklingen i sammensettingen av husholdningene og endringene i aldersstrukturen har påvirket inntektsfordelingen i Norge, se avsnitt 7.8.

At det i de siste 10-20 årene har vært en økning i antallet énpersonhusholdninger, må også ses i sammenheng med sentraliseringen i denne perioden. Det er gjort nærmere rede for hvordan flyttemønster og regionalisering har påvirket sammensettingen av husholdningene i avsnitt 4.8.

6.4 Inntektsmobilitet mellom generasjoner

En viktig forklaring på at inntektsforskjeller opprettholdes over tid, er at utdannelse, yrkesvalg og personlig egenskaper ofte overføres fra en generasjon til neste. I kapittel 8 gis det en nærmere oversikt over inntektsmobiliteten mellom generasjoner i ulike land. Denne oversikten viser at inntektsmobiliteten varierer mye mellom land. Mens mindre enn 20 pst. av inntektsforskjellene mellom foreldre overføres til barn i nordiske land, med unntak av Sverige hvor den tilsvarende andelen er om lag 30 pst., blir i størrelsesorden 40 til 50 pst. av inntektsforskjellen mellom foreldre overført til barn i Italia, Storbritannia og USA. I sistnevnte land bestemmer med andre ord foreldrenes «suksess» eller «fiasko» i langt større grad barnas utfall enn i de nordiske landene. Inntektsmobiliteten mellom generasjoner synes imidlertid å være relativ stabil over tid i de fleste land.

Flere studier av inntektsmobilitet mellom generasjoner viser at mobiliteten er minst blant de med lavest og høyest inntekt. Tabell 6.3 gjengir resultatene fra en studie av Jäntti m. fl. (2006) 7 av inntektsmobilitet i de nordiske landene, USA og Storbritannia. I undersøkelsen er fedrene delt opp i 5 like store inntektsgrupper eller inntektskvintiler (1. kvintil tilsvarer 1. og 2. desil osv.) Tabellen viser sannsynligheten for at en sønn skal havne i samme inntekt som sin far. Det framgår at sannsynligheten for dette er størst i ytterpunktene av inntektsfordelingen. I USA er sannsynligheten hele 42 pst. for at en sønn skal ende opp i samme inntektskvintil som sin far når faren befinner seg i laveste inntektskvintil, mens den er mellom 25 og 28 pst. i de nordiske landene. Inntektsmobiliteten over hele fordelingen er relativt lik i de nordiske land. For personer i høyeste kvintil er sannsynligheten ganske like mellom land.

Det er mange faktorer som bidrar til inntektsmobilitet mellom generasjoner, bl.a. formue, genetikk og sosialt oppvekstmiljø. En rekke studier har imidlertid vist at foreldrenes utdannelse er den klart viktigste faktoren. Som redegjort for i kapittel 8, er dette også tilfelle i Norge. Ved at utdannelsesnivået til foreldrene, eller mangelen på utdannelse, i stor grad overføres til barna, «arver» også barna langt på vei foreldrenes plass i inntektsfordelingen.

6.5 Omfordeling gjennom skatte- og overføringssystemet og offentlig tjenesteproduksjon

Omfordeling gjennom skatte- og overføringssystemet

En metode for å sammenlikne hvordan skatte- og overføringssystemet i ulike land bidrar til å påvirke fordelingen av husholdningenes disponible inntekt, er å måle forskjellen i ulikhet når man betrakter hhv. husholdningens disponible inntekt og husholdningenes markedsinntekt. Markedsinntekten er inntekt før skatt og består av alle inntekter husholdningen mottar (ekskl. overføringer), mens den disponible inntekten er markedsinntekt minus direkte skatt pluss overføringer. En slik sammenlikning vil gi et bilde på hvordan strukturen og omfanget på velferdsstaten bidrar til omfordeling. Det gir imidlertid ikke et fullgodt bilde, ettersom de delene av velferdsstaten som bidrar til utjevning mellom generasjoner, som for eksempel barnehage, utdanning og helse, kommer i tillegg. Betydningen av disse overføringene er illustrert i figur 6.9.

Figur 6.8 viser hvor effektivt skatte- og overføringssystemet er til å redusere inntektsforskjellene i ulike OECD-land. I figuren måles endringen i inntektsforskjeller på to måter. Diamantene viser endringene i inntektsforskjeller når husholdningene rangeres etter husholdningens markedsinntekt. Stolpene viser tilsvarende rangering etter disponibel inntekt istedenfor markedsinntekt.

Kilde: OECD.

Når husholdningene rangeres etter husholdningens markedsinntekt, reduserer skatte- og overføringssystemet inntektsforskjellen med om lag en tredel i OECD (dette tilsvarer en reduksjon i Gini-koeffisienten på 0,15). Med en slik tilnærming bidrar også skatte- og overføringssystemet i Norge til å redusere inntektsforskjellene med drøyt én tredel. I Danmark reduseres inntektsforskjellene gjennom skatte- og overføringssystemet med om lag 45 pst. Det er imidlertid viktig å være klar over at forskjeller i innrettingen av skattesystemet i ulike land, vil kunne påvirke graden av omfordeling gjennom skattesystemet. For eksempel vil skattesystemet i land hvor en har valgt å legge større vekt på arbeidsgiveravgift framfor inntektsskatt på personer, framstå som mer omfordelende, siden arbeidsgiveravgiften ikke tas med i beregningene av skatt på personer. Dette er med på å forklare at Danmark, som ikke benytter arbeidsgiveravgift, framstår med et langt mer omfordelende skattesystem enn for eksempel Norge og Sverige i figur 6.8.

Rangering av husholdningene etter disponibel inntekt (stolpene) innebærer at overføringenes utjevnende virkning reduseres. Særlig gjelder dette land hvor pensjonssystemet er offentlig finansiert. Dette skyldes at når markedsinntekten legges til grunn for rangeringen (diamantene), vil husholdninger som består av pensjonister i større grad framstå som lavinntektshusholdninger siden pensjonen ikke inngår i markedsinntekten. Dersom en kun tar utgangspunkt i markedsinntektene vil en dermed overvurdere fordelingsvirkningene av overføringssystemet dersom pensjonssystemet er organisert gjennom det offentlige. Når en i stedet legger til grunn husholdningenes disponible inntekt i rangeringen, reduserer skatte- og overføringssystemet inntektsforskjellene med drøyt èn firedel i OECD sett under ett i stedet for med èn tredel. I Norge reduseres inntektsforskjellene med over 30 pst.

Uavhengig av om en tar utgangspunkt i markedsinntekt eller disponibel inntekt når en rangerer husholdningene, viser analysen at skatte- og overføringssystemet i Norge i betydelig grad bidrar til omfordeling av realisert inntekt også når en sammenlikner Norge med andre land. Ikke minst er det tydelig når en i tillegg tar i betraktning at den initiale inntektsfordelingen i figur 6.8 er sterkt påvirket av tilpasningene til skattereformen i 2006. Særlig synes de anglosaksiske systemene å være lite preget av omfordeling. Disse landene er også preget av større ulikhet enn OECD-gjennomsnittet.

Omfordeling gjennom offentlig tjenesteproduksjon

I tillegg til skatte- og overføringssystemet kan tilbudet av ulike offentlige tjenester, som enten tilbys gratis eller til sterkt subsidierte priser (for eksempel egenandel på helsetjenester), bidra til å redusere inntektsforskjellene mellom ulike inntektsgrupper. En utvidelse av inntektsbegrepet fra disponibel husholdningsinntekt til også å inkludere offentlige tjenester er imidlertid ikke uproblematisk. De spørsmålene en slik utvidelse reiser, er drøftet nærmere i avsnitt 4.11. Det kan dessuten nevnes at en svakhet ved figur 6.9 er at den er bassert på ett år, og dermed ikke fanger opp overføringer mellom generasjonene som utgjør en betydelig andel av de samlede overføringene. Det er imidlertid gjort nærmere rede for hvordan fordelingsvirkningene av overføringssystemet blir når en benytter en livsløpsinntekt i avsnitt 4.6.

Kilde: OECD

Selv om denne typen utvidelser av inntektsbegrepet er problematisk bl.a. mht. hvordan verdien av slike tjenester skal måles, er det likevel nyttig for å få et bredere bilde av den samlede omfordelende virkningen av velferdsstaten i ulike land. At offentlige tjenester kan bety mye for den samlede inntektsfordelingen i enkelte land er illustrert i figur 6.9 som viser hvor stor andel av disponibel husholdningsinntekt verdien av noen hovedkategorier offentlige tjenester utgjør i ulike land. Figuren viser at offentlig tjenester i form av undervisning, helse mv. i gjennomsnitt utgjorde om lag 20 pst. av husholdningenes disponible inntekt i OECD. Det er imidlertid stor forskjell mellom landene. I Mexico, Korea og Tyrkia utgjorde offentlige tjenester i gjennomsnitt om lag 10 pst. av husholdningenes disponible inntekt, mens den tilsvarende andelen i Sverige, Danmark og Norge var om lag 40 pst. De nordiske velferdsstatene skiller seg klart ut som gruppe.

Figur 6.10 viser de anslåtte omfordelende virkningene av å inkludere offentlige tjenester i inntektsbegrepet i ulike land. Beregningene er basert på opplysninger om bruken av offentlige tjenester i ulike husholdninger i ulike desiler. For en nærmere oversikt over fordelingsvirkningene av å inkludere offentlige tjenester i inntektsbegrepet i Norge, se avsnitt 4.11. Figuren viser at når en utvider inntektsbegrepet med verdien av helsetjenester og utdannelse mv., reduseres inntektsforskjellen mellom de som har lav inntekt (1. kvintil 1, tilsvarer 1. og 2. desil) og høy inntekt (5. kvintil 5, tilsvarer 9. og 10. desil) til dels betydelig i alle OECD-land. I Danmark hadde for eksempel de med høy inntekt 3,1 ganger inntekten til de med lav inntekt i 2000 når en ser bort fra offentlige tjenester. Når en tar hensyn til konsumet av offentlige tjenester i inntektsbegrepet, reduseres inntekten til de med høy inntekt til 1,9 ganger inntekten til de som har lav inntekt, eller med om lag 38 pst. I Norge reduseres dette forholdstallet fra 3,7 til 2,2 når en tar hensyn til offentlige tjenester, eller med om lag 40 pst. Norge er blant de landene hvor den omfordelende virkningene av å inkludere offentlige tjenester i inntektsbegrepet, er størst. Figur 6.10 viser også at det er land som har en relativt skjev inntektsfordeling i utgangspunktet, og hvor offentlige tjenester utgjør en forholdsvis liten andel av husholdningenes disponible inntekt, at offentlige tjenester betyr mest for inntektsfordelingen. Dette tyder på at tilbudet av offentlige tjenester i disse landene først og fremst er rettet mot de som har lav inntekt.

Kilde: OECD.

6.6 Internasjonal sammenlikning av lavinntekt

En beskrivelse av omfanget og sammensettingen av gruppen som har lavinntekt er nødvendig for å få et noenlunde uttømmende bilde av inntektsforskjellene.

Figur 6.11 viser hvor stor andel av befolkningen som var under lavinntektsgrensen i ulike OECD-land på midten av 2000-tallet, i ett inntektsår. Vi gjør oppmerksom på at OECD bruker en annen ekvivalensskala enn EU, slik at tall beregnet av OECD og EU ikke er direkte sammenliknbare. Som vist i figur 6.16, faller andelen personer som er under lavinntektsgrensen betydelig når en ser på de som har lavinntekt over flere år. I figur 6.11 er det lagt til grunn tre ulike relative mål på lavinntekt, inntekt under hhv. 40 pst., 50 pst. og 60 pst. av medianinntekten.

Kilde: OECD.

På midten av 2000-tallet hadde i gjennomsnitt om lag 11 pst. av befolkningen i OECD en inntekt under 50 pst. av medianinntekten. Det var kun Sverige, Danmark, Tsjekkia og Østerrike som hadde en lavere andel personer med lavinntekt enn Norge på midten av 2000-tallet. I Sverige og Danmark hadde om lag 5,3 pst. av befolkningen en inntekt lavere enn 50 pst. av medianinntekten, mens den tilsvarende andelen i Norge var om lag 6,8 pst. USA, Mexico og Tyrkia er de OECD-landene hvor størst andel av befolkningen har lavinntekt.

I to tredeler av OECD-landene har andelen personer som har lavinntekt økt de siste 20 årene. Figur 6.12 viser endringen i andelen med lavinntekt fra midten av 1980-tallet til midten av 2000-tallet, målt som andelen med inntekt under 50 pst. av medianinntekten. Andelen med lavinntekt er blant annet redusert i USA, Mexico, Belgia og Danmark, mens den i Norge er om lag uendret sammenliknet med nivået på midten av 1980-tallet. Sverige er imidlertid blant den halvdelen av land hvor andelen personer med lavinntekt har økt mest.

Kilde: OECD.

Hvor mye lavere inntekt de som ligger under lavinntektsgrensen har, er også et sentralt mål når man betrakter lavinntektsgruppen. Dette beskrives ofte som lavinntektsgapet. Lavinntektsgapet viser hvor mye lavere gjennomsnittlig inntekt de som ligger under lavinntektsgrensen har i forhold til de som ligger på lavinntektsgrensen. Denne differansen måles deretter i prosent av lavinntektsgrensen.

Diamantene i figur 6.13 viser lavinntektsgapet for de enkelte OECD-land (skalaen på høyre akse angir hvor mye lavere gjennomsnittlig inntekt de som ligger under lavinntektsgrensen har i forhold til de som ligger på lavinntektsgrensen). I gjennomsnitt utgjorde lavinntektsgapet 28,6 pst. i OECD på midten av 2000-tallet. Dette betyr at halvparten av alle personer i lavinntektsgruppen hadde en inntekt minst tilsvarende 71,4 pst. av lavinntektsgrensen. I de fleste land hvor andelen med lavinntekt er relativ lav, jf. figur 6.11, er også lavinntektsgapet gjennomgående lavt. Norge skiller seg dermed noe ut, med et lavinntektsgap på 29,4 pst. på midten av 2000-tallet. Som vist i kapittel 5 er imidlertid lavinntektsgapet i Norge svært avhengig av beregningsmetode. I kapittel 5 er lavinntektsgapet vist med utgangspunkt i medianinntekt og ikke gjennomsnittlig inntekt, og da blir lavinntektsgapet vesentlig mindre.

Kilde: OECD.

Figur 6.13 viser også produktet av lavinntektsgapet og andelen med lavinntekt (stolpene). Dette sammensatte målet på omfanget av lavinntekt, som tar hensyn til både andelen husholdninger med lavinntekt og størrelsen på lavinntektsgapet, viser at omfanget av lavinntekt er vesentlig mindre i Norge enn i andre OECD-land.

Andelen personer i ulike husholdningstyper med lavinntekt

Figur 6.14 viser andelen personer i ulike husholdningstyper med lavinntekt på midten av 2000-tallet. Ifølge denne oversikten er andelen enslige foreldre med lavinntekt tre ganger høyere enn gjennomsnittet for alle husholdningstyper i OECD. Sammenliknet med de aller fleste andre OECD-land, er andelen husholdninger med barn i lavinntektsgruppen i de nordiske landene svært lav. Spesielt er andelen enslige foreldre med lavinntekt liten i de nordiske landene. I Norge er likevel andelen enslige mødre med lavinntekt noe høyere enn i Danmark og Sverige. I alle de nordiske landene er det først og fremst aleneboende som utgjør den største andelen som har lavinntekt.

Kilde: OECD.

Yrkestilknytning og lavinntekt

Som redegjort for i avsnitt 5.5, er det en nær sammenheng mellom manglende deltakelse i arbeidslivet og lavinntekt. Figur 6.15 viser andelen personer med lavinntekt i husholdninger med hhv. ingen, én, to eller flere yrkesaktive i ulike OECD-land. Norge er det landet med den laveste andelen personer med lavinntekt i husholdninger hvor én eller flere arbeider. På midten av 2000-tallet utgjorde denne gruppen kun drøyt 20 pst. Til sammenlikning bestod hele 80 pst. av personene i lavinntektsgruppen i Japan, Hellas og Luxembourg av husholdninger hvor én eller flere arbeidet i husholdningen. I Norge har vi altså få «working poor».

Kilde: OECD.

Barn og eldre med lavinntekt

Tabell 6.4 viser utviklingen fra midten av 1990-tallet fram til 2000-tallet i hhv. andelen barn og andelen eldre under lavinntektsgrensen. I OECD-området hadde 12 pst. av barna lavinntekt på midten av 2000-tallet. I Norge utgjorde andelen barn under lavinntektsgrensen 5 pst. på midten av 2000-tallet, mens den tilsvarende andelen i Sverige og Finland var 4 pst. Det var kun Danmark som hadde en lavere andel barn under lavinntektsgrensen med 3 pst.

Andelen personer med lavinntekt i husholdninger hvor den ene eller begge husholdningsmedlemmene er pensjonert, falt noe i OECD-området fra midten av 1990-tallet til midten av 2000-tallet. I Norge falt denne andelen vesentlig mer. Dette skyldes både at andelen pensjonister ble redusert i denne perioden, og at stadig flere pensjonister mottok pensjon utover folketrygdens minstepensjon. Sammenliknet med Sverige er andelen personer med lavinntekt blant pensjonistgruppen noe høyere i Norge, men sammenliknet med Danmark er andelen noe lavere.

Vedvarende lavinntekt

For mange husholdninger er lavinntekt et midlertidig problem. Lavinntekt for en periode kan for eksempel skyldes utdanning eller permisjon. Noen har også lavinntekt fordi de har tap på salg av aksjer mv. som har kommet til fradrag i inntekten. I Norge reduseres andelen husholdninger som har lavinntekt betydelig når en baserer analysen av lavinntekt på treårs gjennomsnittlig inntekt i stedet for årsinntekt. Dette understreker også at analyser av lavinntekt basert på kun årsinntekt kan overvurdere problemet knyttet til lavinntekt, jf. kapittel 5.

Figur 6.16 viser andelen personer som har lavinntekt i et utvalg av OECD-land, målt som halvparten av medianinntekten, i hhv. ett av tre år, to av tre år og i alle tre årene. I de tilfellene det er snakk om lavinntekt i to av tre år, kan dette like gjerne være det første og siste året i treårsperioden som to år etter hverandre. Figuren viser i tillegg andelen personer som hadde lavinntekt en gang i løpet av perioden (diamant), og gjennomsnittlig andel med lavinntekt i treårsperioden (runding). Flere OECD-land er utelatt i figuren fordi de ikke har statistikk som gjør det mulig å følge de samme personene over flere år. Tallene som presenteres for Norge er utarbeidet av Statistisk sentralbyrå. Figuren viser at andelen personer med lavinntekt i disse landene var i gjennomsnitt på om lag 10 pst. disse årene. Det var i alt 17 pst. av befolkningen som hadde lavinntekt en eller annen gang i løpet av treårsperioden. Andelen personer med lavinntekt over flere år reduseres til dels betydelig i de fleste land, men i en del land er det relativt liten endring. Andelen personer med lavinntekt over flere år reduseres mest i land som i utgangspunktet har en relativt liten andel med lavinntekt, for eksempel Luxembourg, Nederland og Danmark. I en del land, for eksempel USA, Irland og Australia, er andelen som har lavinntekt over en treårsperiode også betydelig høyere enn andelen som har lavinntekt over en toårsperiode. At en større andel personer forblir i en situasjon med lavinntekt i tre år enn i to år, skyldes trolig at inntektsmobiliteten er spesielt lav i disse landene.

Sammensettingen av gruppen med permanent lavinntekt i de landene som presenteres i figur 6.16, varierer mye. Felles er imidlertid at gruppen består av eldre kvinner og personer som er utenfor arbeidsmarkedet. Dette gjelder langt på vei også i Norge. I avsnitt 5.2 gis det en nærmere beskrivelse av hvilke grupper som er mest utsatt for vedvarende lavinntekt i Norge.

Kilde: OECD og Statistisk sentralbyrå.