4 Kvinners inntekt og individuell inntektsfordeling 1970 – 2006¹

Hilde Bojer

4.1 Innledning 1

Dette vedlegget er i to hoveddeler. Avsnitt 2 redegjør for utviklingen i kvinners inntekt i perioden 1970 til 2006. Avsnittene 3 og 4 redegjør for utviklingen i individuell inntektsfordeling i den samme perioden. Der studeres utviklingen for kvinner og menn særskilt.

I årene fra 1970 til 2006 steg kvinners deltaking i lønnet arbeid fra under 45 til ca. 70 prosent. Et viktig motiv for kvinner som tar lønnet arbeid, er ønsket om egen inntekt, økonomisk uavhengighet og økonomisk likestilling med menn. Jeg studerer kvinners inntekt sammenliknet med menns i perioden fra 1970 til 2006. Tallene viser en kraftig øking i kvinners inntekt relativt til menn i årene fra 1970 fram til ca. 1990. Fra omlag 1995 har kvinners relative inntekt stagnert. Kvinners bruttoinntekt er for tiden omlag 60 prosent av menns. Avsnitt 2.2 diskuterer noen av årsakene til denne forskjellen, spesielt i hvilken grad kvinners forholdsvis lave inntekter kan sies å bunne i egne, frie, valg.

Jeg sammenlikner også kvinners og menns interne ulikhet i inntekt. Fra 1970 til midten av 90-tallet sank kvinners interne ulikhet, mens ulikheten til menn var stigende eller uendret. Til tross for store variasjoner i arbeidstid, har kvinners interne ulikhet de siste årene blitt lavere enn menns. Både for menn og kvinner varierer nivå og ulikhet etter hvorvidt der er selvstendige, ansatte eller pensjonister, og slik at ulikheten er minst blant ansatte og pensjonister. Videre er endringer i individuell ulikhet de siste 10 årene sterkt påvirket av variasjoner i kapitalinntekten, og det gjelder også begge kjønn. Virkningene på ulikhet av kapitalinntekter blir drøftet i avsnitt 4.

4.2 Kvinners økonomiske stilling

4.2.1 Betydningen av sosioøkonomisk gruppe

Inntektsundersøkelsene inneholder ingen direkte opplysninger om yrkesdeltaking og arbeidstid. Men Statistisk Sentralbyrå bruker størrelsen på, og sammensetningen av, inntekten til å definere kjennetegnet «sosioøkonomisk gruppe», som er en form for yrkesstatus. Jeg har brukt hovedgruppene Selvstendig, Ansatt, Pensjonist og Andre. Selvstendige og Ansatte har yrkesinntekt høyere enn Folketrygdens minstepensjon, og har henholdsvis næringsinntekt og lønnsinntekt som største post. Pensjonister har inntekt større enn eller lik minstepensjonen og overføringer som største post. I restgruppen Andre har flertallet inntekt lavere enn minstepensjonen, men personer med høy kapitalinntekt kan forekomme. De fleste yrkesaktive i heltid eller deltid er klassifisert som Selvstendig eller Ansatt, men personer med svært kort deltidsarbeid blir klassifisert som Andre. 2

Figur 4.1 viser sammenhengen mellom sosioøkonomisk gruppe og bruttoinntekt i 2006. Forholdet mellom gruppenes bruttoinntekter har vært det samme i hele perioden, med høyest inntekt i de to yrkesaktive gruppene Selvstendige og Ansatte. Vi ser også at kvinner har lavere inntekt enn menn i alle grupper, til og med i gruppen Andre! Intern ulikhet varierer også systematisk mellom gruppene, med lav og stabil ulikhet i gruppene Ansatte og Pensjonister, høy og sterkt fluktuerende ulikhet i gruppene Selvstendige og Andre, jf. (Bojer 2009).

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Tabell 4.1 viser hvordan inntekten i de sosioøkonomiske gruppene er sammensatt. Inntektsbegrepet er samlet inntekt. Vi ser at kvinner i alle sosioøkonomiske grupper er mer avhengige av overføringer enn menn er.

Tabell 4.2 viser at kvinner i stort antall er gått over fra gruppen Andre til de to gruppene Ansatt og Pensjonist. Begge overgangene har ført til økte inntekter: mange husmødre i 1970 årene fikk egen inntekt for første gang da de mottok alderspensjon ved fylte 67 år. Økingen i antallet pensjonister er i hovedsak demografisk. Det er blitt flere eldre i perioden, særlig flere eldre kvinner.

Tallene for 1970 er mine egne relativt usikre anslag; inntektsundersøkelsene før 1982 omfattet bare personer som selv hadde levert selvangivelse. 3 Likevel tror jeg de viser en rimelig størrelsesorden. Andelen kvinner med egen inntekt under Folketrygdens minstepensjonen var omlag fire ganger så stor i 1972 som den er i dag. Norge har ingen offisiell fattigdomsgrense, men Folketrygdens minstepensjon kan vel betraktes som Stortingets vedtak om hva et menneske i Norge minst bør ha å leve av. Slik betraktet, blir endringen i kvinners økonomiske status slik den kommer fram i inntektsstatistikken, enda mer dramatisk enn endringene i yrkesdeltaking.

4.2.2 Kvinners relative inntekt

Figur 4.2 viser kvinners relative inntekt i alt og i de to største sosioøkonomiske gruppene, Ansatte og Pensjonister i årene 1970 til 2006. Mens relativ inntekt har vært omtrent stabil for Ansatte og Pensjonister særskilt, har den økt meget sterkt for kvinner i alt. Denne økingen skyldes i sin helhet kvinners overgang fra gruppen andre til ansatt eller pensjonist. Økingen var kraftigst i perioden 1970 til 1990 og forholdsvis svakere i 90 årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kvinners relative inntekt avhenger av hvilket inntektsbegrep vi legger til grunn. Tabell 4.3 viser kvinners gjennomsnittlige inntekt i prosent av menns for noen sentrale typer inntekt for årene 2000 til 2006.

Bruttoinntekt er summen av alle skattepliktige typer inntekt før fradrag. Samlet inntekt skiller seg fra bruttoinntekten ved å inkludere skattefrie overføringer, mens næringsinntekten er korrigert for visse fradrag. Den største posten under skattefrie overføringer er barnetrygden.

Tabellen viser at kvinner har betydelig lavere inntekt enn menn uansett inntektsbegrep, men den nøyaktige prosenten avhenger av hvilket inntektsbegrep vi velger å benytte. Forskjellene i relativ inntekt avspeiler at kvinner og menn mottar forskjellige typer inntekt. Menn har relativt større kapitalinntekt, kvinner mottar relativt større overføringer fra det offentlige.

Overføringer er en viktig inntektspost for kvinner delvis fordi flere kvinner enn menn er alderspensjonister. Men kvinner er mer avhengige av overføringer enn menn er, uansett sosioøkonomisk gruppe. (Se tabell 4.1)

De to øverste linjene i tabell 4.3 viser at kvinners lønnsinntekt og næringsinntekt økte jevnt, om ikke særlig hurtig i begynnelsen av 2000 tallet. Det er den relative bruttoinntekt som har stagnert, noe som igjen skyldes at kapitalinntekter har økt i perioden samtidig som disse i hovedsak tilfaller menn. Kvinners relative kapitalinntekt og bruttoinntekt synker i år med høye samlede kapitalinntekter, og øker når kapitalinntektene synker.

Relativ samlet inntekt fikk en varig øking i 2001 fordi forsørgerfradraget (fradrag i skatt) det året ble avskaffet og erstattet av en tilsvarende øking i barnetrygden. Endringen innebar en reduksjon av inntekt etter skatt for menn og en øking i inntekt før skatt for kvinner.

Hvilket inntektsbegrep er det så som best beskriver den økonomiske forskjellen mellom kvinner og menn? Det avhenger av hva vi ønsker å få fram. Tradisjonelt regnes inntekt som et mål for mulig forbruk. Da må en ta i betraktning at når folk bor sammen med andre i en husholdning, deler de gjerne inntekt og forbruk. Selv om fordelingen innefor husholdningen kan være skjev, er nok det beste målet på mulig forbruk det som vanligvis benyttes i konvensjonelle analyser av økonomisk ulikhet, nemlig husholdningens disponible inntekt etter skatt og korrigert for hvor mange de er om å dele den. 4 Men inntekt er viktig for mer enn det øyeblikkelige forbruk. Inntekt representerer status, prestisje og – ikke minst – makt. Det er derfor kvinner ønsker den økonomiske selvstendighet eller autonomi det betyr å ha egen inntekt. Og i denne sammenheng er det relativ inntekt som teller. Det beste målet på økonomisk selvstendighet er hva hun kan tjene på egen hånd i markedet. Der er ikke bare yrkesinntekt av betydning, men også de offentlige overføringene som bygger på opptjente rettigheter. Disse er i alle hovedsak skattepliktige. Inntekt før skatt er antakelig den beste tilnærmingen, siden skatten avhenger av ekteskapelig status, forsørgerplikt og av hvordan ektefeller fordeler fradrag og liknende seg i mellom. Da har vi bruttoinntekt og samlet inntekt å velge mellom blant standardbegrepene i norsk inntektsstatistikk. Ingen av dem er etter mitt skjønn helt gode. Bruttoinntekten overvurderer antakelig næringsinntektene, som for størstedelen tilfaller menn. På den annen side inkluderer den ikke barnetrygd, som er en rettighet som oftest følger moren, og som betyr en del for kvinners inntekt. Samlet inntekt er i dette henseende noe bedre, men inkluderer på den annen side en del inntektsprøvde, ikke rettighetsbaserte ytelser som bostøtte og sosialhjelp. Når kvinner mottar mer av slike stønader enn menn gjør, er det nettopp fordi kvinner har lav inntekt utgangspunktet.

I det følgende bygger jeg i hovedsak på bruttoinntekten, blant annet fordi det forenkler beregninger av ulikhet at bruttoinntekten aldri kan bli negativ. Men der jeg synes det passer, har jeg også brukt samlet inntekt, og en modifisert samlet inntekt hvor inntektsprøvde overføringer er trukket fra.

4.2.3 Inntekt og alder

Figur 4.3 viser inntekt for kvinner og menn etter alder (12 aldersgrupper) i 2006. Inntektsbegrepet er modifisert samlet inntekt med og uten barnetrygd. Figuren viser at barnetrygden utvetydig bidrar til likere fordeling mellom kvinner og menn.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Sammenhengen mellom inntekt og alder er ganske forskjellig for kvinner og menn. For menn er sammenhengen den samme omvendte U som kommer fram i undersøkelser fra alle industrialiserte land. For kvinner er sammenhengen langt flatere. Nå viser ikke slike figurer sammenheng mellom alder og inntekt i streng forstand. For det første er både stigningen i begynnelsen av livsløpet og fallet mot slutten først og fremst endringer i yrkesdeltaking, ikke i lønn for yrkesaktive. Blant de unge går flere og flere over fra utdanning til lønnet arbeid etter som de blir eldre. Blant de eldre går flere og flere ut av arbeidslivet med stigende alder. Videre må den store forskjellen mellom kvinner og menn på midten av livsløpet i stor grad skyldes kvinners deltidsarbeid. Vi ser at inntektsgapet øker i takt med barnetrygden: det er når barna kommer at kvinner tar deltidsarbeid.

For det andre tilhører de ulike aldersgruppene i figuren også ulike generasjoner, eller kohorter. Men de eldre kohortene har antakelig alltid hatt lavere relativ inntekt enn de yngre kohortene. Kari Skrede (2004) betrakter inntektens sammenheng med alder kohortvis, og får sterkere øking i inntekten med økende alder enn min figur viser, både for kvinner og menn. Både Skredes og mine tall viser at den relative inntekt øker etter pensjonsalderen: det er ikke som alderpensjonister at kvinnene ligger dårligst an.

4.2.4 Velger kvinner feil?

Kvinners relative inntekt er bestemt av flere forhold: dels at flere kvinner enn menn er pensjonister, dels at mange kvinner arbeider deltid, og dels at de typiske kvinneyrkene er yrker med relativt lav lønn. Kvinners bruttoinntekt er, som vi har sett i tabell 4.3, for tiden omlag 60 prosent av bruttoinntekten til menn. Kvinners gjennomsnittlige timelønn er ca. 80 prosent av menns. (Barth og Dale-Olsen, 2004) Resten av forskjellen skyldes ulikheter i arbeidstid og yrkesdeltaking (når vi ser bort fra forskjellen i kapitalinntekter).

Som Likelønnskommisjonen viste, er det i liten grad direkte diskriminering som er årsaken til kvinners relativt lave timelønn. Hovedårsaken er det kjønnsdelte arbeidslivet, og at timelønnen er så mye lavere i de typiske kvinneyrkene enn i de typiske mannsyrkene. Nå er det kvinnene selv som velger yrke og deltidsarbeid. Derfor kan det være grunn til å spørre om det egentlig ligger noen urettferdighet i den økonomiske forskjellen mellom kvinner og menn vi har i Norge i dag. Ut fra et liberalt grunnsyn, vil økonomisk likestilling mellom kvinner og menn ikke nødvendigvis innebære at kvinner velger den samme livsform som menn gjør.

Men frihet til å velge livsform hindres ikke bare av formelle lover og regler. Hva vi velger, avhenger av hvilke muligheter vi har å velge mellom, like mye som av hva vi ønsker. Derfor kan vi ikke slutte at kvinner har andre ønsker for livet sitt (preferanser) enn det menn har, før vi har undersøkt om kvinner og menn har de samme mulighetene å velge mellom.

Men biologien gjør at kvinner og menn aldri kan ha nøyaktig de samme mulighetene. En kvinne kan ikke velge å bli forelder uten svangerskap, en smertefull fødsel og (helst) amming, slik en mann kan.

De biologiske forskjellene har det med å sette spor i hvordan mødre og fedre fordeler arbeidet seg imellom innen familien. Den arbeidsdelingen kan vi langt på vei forklare ut fra hva som lønner seg økonomisk. For de fleste mann/kvinne-par med barn vil det lønne seg med en arbeidsdeling hvor hun tar seg av barna mens han spesialiserer seg på lønnet arbeid. For det første har han høyere lønn enn hun har i de fleste forhold. For det andre kan det tenkes at moren har bedre grep på det å stelle barn. Hvert enkelt av disse to forhold er nok til å skape det vi økonomer kaller komparative fortrinn. Komparative fortrinn gjør det lønnsomt med arbeidsdeling og spesialisering. Nå er det ikke gitt at par alltid innretter seg etter hva som er lønnsomt for dem på kort sikt. Likevel er det viktig å være klar over at for de fleste par med små barn er det en motsetning mellom deres eventuelle ønske om å dele likt på omsorgen for barnet og hensynet til økonomien.

Den tilpasningen som er den beste for parets samlede økonomi, er en som han tjener på og hun taper på over litt lengre sikt. Når hun er helt eller delvis borte fra det lønnede arbeidslivet, taper hun på flere måter. Hun taper lønn i den tid hun er borte, men det er ikke det eneste tapet. Hun mister både ansiennitet og kvalifikasjoner mens hun er borte. Videre taper hun rettigheter til pensjon og andre sosiale ytelser som tjenes opp ved lønnet arbeid. Her er det samspill mellom arbeidsmarkedet og arbeidsdelingen i hjemmet. Kvinners svake stilling på arbeidsmarkedet gjør det mer lønnsomt med den tradisjonelle arbeidsdeling i familien. Den tradisjonelle arbeidsdelingen bidrar i sin tur til å svekke kvinners stilling i arbeidsmarkedet.

Resonnementet ovenfor kan forklare hvorfor så mange kvinner arbeider deltid, og hvorfor de sakker etter i kvalifikasjoner. Det forklarer ikke uten videre hvorfor kvinner så ofte velger yrker med relativt lav lønn. Nå er det ikke klart at det relevante spørsmålet er hvorfor kvinner velger lav lønn. Spørsmålet kan like gjerne være: hvorfor er de typiske kvinneyrkene lavere økonomisk vurdert enn de typiske mannsyrkene? Det er et gjennomgående trekk ved både tradisjonelle og moderne samfunn at kvinners arbeid blir vurdert som av mindre verdi enn menns arbeid, både økonomisk og i den status det gir.

4.3 Individuell inntektsfordeling

4.3.1 Inntektsulikhet blant kvinner og menn

Hvis vi nøyer oss med å betrakte en dimensjon av gangen, for eksempel individuell inntekt, kan ulikhet måles ved hjelp av såkalte ulikhetsmål. Det finnes flere slike. De har til felles at de er lik null hvis alle inntekter er like og at de vokser med økende forskjeller. Teorien for ulikhetsmål har likevel vist at ulikhet kan være et flertydig begrep selv ved studiet av bare en variabel. Det kan for eksempel tenkes endringer som gir større likhet blant de lave inntektene samtidig som ulikheten blant de høye inntektene øker. Slike endringer vil gi større eller mindre samlet ulikhet avhengig av hvilket mål som blir brukt. Ulikhetsmål kan karakteriseres ved om de legger hovedvekten på den lavere eller høyere delen av fordelingen. (Bojer 2003 eller 2004.)

Jeg har beregnet ulikhet i inntekt for kvinner og menn hver for seg. Ulikhetsmålet jeg har brukt, tilhører klassen av generaliserte entropimål. Den varianten som er brukt i figurene, I(0,5), legger størst vekt på den midtre og lavere delen av fordelingen. 5

Målet I(0,5) gir omlag samme ordning av fordelinger som Ginikoeffisienten gjør. Det har den fordelen framfor Gini at det er gruppevis additivt dekomponerbart. Dette betyr at ulikheten i hele befolkningen kan skrives som ulikheten mellom grupper pluss en veid sum av den interne ulikhet internt i gruppene. Dermed kan vi enkelt spore endringer i ulikhet tilbake til endringer enten innen en gruppe eller mellom gruppene. Figurene nedenfor viser utviklingen for de to hovedgruppene kvinner og menn, og for de to største sosioøkonomiske gruppene Ansatte og pensjonister.

Figur 4.4 viser ulikhet i inntekt for kvinner fra 1970 til 2006 samlet og for Ansatte og Pensjonister særskilt. Den viser sterkt minkende ulikhet for kvinner i alt. Den interne ulikheten blant ansatte og pensjonister er betydelig mindre enn for kvinner i alt. Intern ulikhet i disse to store sosioøkonomiske gruppene viser mindre svingninger, men ingen langsiktig endring av betydning. Derfor må nedgangen i ulikhet entydig skyldes kvinners overgang fra gruppen Andre, med stor intern ulikhet, til de to gruppene Ansatte og pensjonister, som har lav intern ulikhet. Den økonomiske ulikheten kvinner i mellom var tidligere sterkt preget nettopp av ulikheten mellom Ansatte og Pensjonister med egen inntekt på den ene siden, og Andre med svært lav eller helt uten egen inntekt på den andre siden.

Etter hvert som stadig flere kvinner har fått egen inntekt over minstepensjonen, er derfor inntektsulikheten kvinner i mellom falt. Sterkt forenklet kan vi si at for 40 år siden var en gift kvinne enten hjemmeværende husmor uten egen inntekt eller yrkeskvinne på heltid, gjerne med hushjelp. I dag har praktisk talt alle kvinner egen inntekt, riktignok i yrker med lav lønn, og ofte med arbeid på deltid. Derfor er de økonomiske forskjellene kvinner i mellom blitt mindre. Denne utviklingen skiller de nordiske land fra europeiske land forøvrig.

Figur 4.5 viser ulikhet for kvinner og menn de siste 25 år. Kvinners interne ulikhet sank fram til år 2001, deretter er utviklingen mer uklar. Menns ulikhet økte på 90-tallet, og har svingt betydelig de siste 10 årene. Som vi skal se i avsnitt 4 stammer svingningene både for kvinner og menn fra variasjoner i kapitalinntektene. Fra 1996 av har kvinners interne ulikhet vært lavere enn menns når vi studerer bruttoinntekten. Men hvis vi ser bort fra kapitalinntektene, kom skjæringspunktet ikke før i 2003. (Se figur 4.10.)

I begynnelsen av perioden var kvinners interne ulikhet større enn menns målt ved I(0,5). Men et ulikhetsmål som vektla de høye inntekten gav det motsatte resultat: menns interne ulikhet var størst. For kvinner domineres ulikheten av mange små inntekter, hos menn er det de høye inntektene som skaper ulikhet. Blant de 5 prosent personer med høyest inntekt i 2002 var omlag 18 prosent kvinner, og altså vel 80 prosent menn.

4.3.2 Ulikhet og sosioøkonomisk gruppe

Figur 4.6 viser ulikhet for menn i alt, og for mannlige ansatte og pensjonister. Den viser at, på samme måte som for kvinner, er ulikheten blant mannlige ansatte og pensjonister lavere enn for menn i alt. Mannlige pensjonister hadde større intern ulikhet på 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet enn ansatte menn, deretter har ulikheten vært omtrent den samme. For begge grupper har ulikheten dels økt, dels svingt kraftig, de siste 15 – 20 årene. Både økningen og svingningene skyldes kapitalinntekter. (Se avsnitt 4.) Og det er i hovedsak fra disse to gruppene den økte ulikheten i befolkningen som helhet kommer.

Videre ser vi av figurene 4.7 og 4.8 at kvinners ulikhet er lavere enn menns for både ansatte og pensjonister. Svingningene i ulikhet er mer moderate enn for menn.

4.4 Virkningen av kapitalinntekt

4.4.1 Befolkningen i alt

I dette avsnittet skal jeg studere virkningene på inntektsulikheten av kapitalinntekter. Siden omtrent 1990 har kapitalinntektenes andel av bruttoinntekten økt; men andelen svinger også en del fra år til år. Figurene nedenfor viser at dette er hovedårsaken både til den økte ulikheten for alle grupper, og til svingningene i ulikhet på 1990 og 2000 tallet. Utslagene har vært langt sterkere for menn enn for kvinner. Som rimelig er, siden en forholdsvis liten andel av kapitalinntektene tilfaller kvinner.

Figur 4.9 viser at kapitalinntektene står bak økingen i ulikhet for befolkningen som helhet. Når kapitalinntektene trekkes fra, ser det ut til at inntektsulikheten har falt siden midten av 90-tallet, med muligens en svak økning etter 2002. Denne siste økningen kommer fra økt intern ulikhet hos menn, se figur 4.10.

4.4.2 Kvinner og menn

Figur 4.11 viser at kapitalinntektene ikke gjør noen forskjell for kvinners interne ulikhet før etter 2000. Deretter ser vi at ulikheten fortsetter å synke når kapitalinntekter er trukket fra. Menns ulikhet uten kapitalinntekt stiger fra 1985 til 1993, synker deretter for så å stige svakt fra slutten av 90-tallet.

4.4.3 Sosioøkonomiske grupper

Den stigende ulikheten i inntekt uten kapitalinntekt blant menn ser ut til å kunne spores delvis tilbake til økt ulikhet hos Ansatte, se figur 4.13. Ellers har ulikhet uten kapitalinntekt vært så godt som uendret hos mannlige pensjonister, og hos kvinnelige ansatte og pensjonister, slik det framgår av figurene 4.14, 4.15 og 4.16.

4.5 Om data

Data stammer fra tre forskjellige typer undersøkelser, alle utført av Statistisk sentralbyrå. For 1970, 73, 76 og 79 var det tre-årlige inntekts-og formuesundersøkelser. Disse omfattet ikke hele befolkningen, bare de som leverte selvangivelse. Svært mange kvinner leverte ikke selvangivelse, og hadde ikke egen inntekt, men undersøkelsene viser ikke direkte hvor mange de var. Jeg har anslått antall nullinntekter ved å bruke tall fra befolkningsstatistikken. Anslagene er derfor relativt usikre, og det finnes ikke noe grunnlag for tallfeste usikkerheten.

Fra 1982 av ble utvalgene til inntekts- og formuesundersøkelsene trukket fra hele befolkningen, etter samme prinsipp som SSBs øvrige utvalgsundersøkelser. Fra 1984 av ble undersøkelsene utført hvert år, og innbefattet et stadig stigende antall personer og husholdninger, slik at utvalgsfeilene etter hvert ble ubetydelige.

Fra og med 1993 stammer data fra forskjellige offentlige registre over hele befolkningen. De fleste opplysningene kommer fra Skatteetatens registre. Data er koblet sammen av Statistisk sentralbyrå, som har lånt ut anonymiserte utdrag til meg. utlånet er godkjent av Personvernombudet.

For perioden 1993 til 2004 kunne jeg sammenlikne utvalg og register. Det viste seg at registrene systematisk viste noe større ulikhet enn utvalgene gjorde. Figurene viser derfor et brudd mellom 1992 og 1993. Endring og tendens var imidlertid de samme i utvalg og register.

Samtlige beregninger omfatter bare voksne personer 18 år og eldre.

4.6 Referanser

Barth, Erling og Harald Dale-Olsen, (2004), «Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i et 30-års perspektiv», Søkelys på Arbeidsmarkedet 21(1): 65--74.

Bojer, Hilde (2003), Distributional Justice. Theory and Measurement, Routledge.

Bojer, Hilde (2004), Inntektsfordeling, Serien for studenter nr 40, Unipub.

Bojer, Hilde (2009) «Individuell inntektsfordeling 1970–2006», nettadresse: www.folk.uio.no/hbojer

Skrede, Kari (2004), Familiepolitikkens grenser – ved likestilling light? I A-L Ellingsæter og A. Leira (Red) Familien og velferdsstaten – utfordringer og dilemmaer, Gyldendal Akademisk, Oslo: 160--200.

SSB 2004 Inntekts- og formuesstatistikk for husholdningene 2002, NOS D310, Statistisk sentralbyrå.