19 Utdanning

19.1 Innledning

Et likeverdig barnehagetilbud av god kvalitet forutsetter utdanning av god kvalitet. For å kunne tilby barna et likeverdig barnehagetilbud av god kvalitet, uansett familiebakgrunn og bosted, trengs det nok ansatte med god kompetanse. Forskning viser at personalets kunnskap og kompetanse er avgjørende for et barnehagetilbud av høy kvalitet, jf. kapittel 5. Siden det i dag først og fremst er førskolelærerutdanning og barne- og ungdomsarbeiderutdanning som kvalifiserer direkte for arbeid i barnehage, har utvalget konsentrert seg om disse utdanningene.

19.2 Førskolelærerutdanningen

Utvalget vil vise til at gjeldende rammeplan for førskolelærerutdanningen skal revideres både som følge av Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (Bolognaprosessen) og NOKUTs evaluering av utdanningen. Det legges videre til grunn at departementet i denne forbindelse også vil følge opp utfordringene som ulike utvalg (Midtlyng-, Østberg- og Brennautvalget) har avdekket med hensyn til utdanning av personale til barnehagene. Dette er prosesser som forventes å være omfattende og som vil måtte foregå over en viss tid. Sett i lys av at utvalget skal ha sin innstilling klar før prosessene kan påregnes avsluttet, har utvalget søkt å holde sine anbefalinger på et overordnet nivå.

Utredningene fra Midtlyng-, Østberg-, Brenna- og Kaldheimutvalget tok alle til orde for å styrke førskolelærerutdanningen, jf. henholdsvis NOU 2009:18, NOU 2010:7 og NOU 2010:8, NOU 2011:14. Utvalget finner i det alt vesentlige å kunne gi sin støtte til de forslagene som har fremkommet i utredningene, og forutsetter at dette følges opp. I det følgende vil utvalget behandle enkelte tiltak som oppfattes som særlig sentrale for å sikre alle barn likeverdige barnehagetilbud av høy kvalitet.

Utvalget vil vise til at de ovennevnte utredningene fremmer en rekke tiltak som vil kunne komme til nytte, særlig for de spesifikke barnegruppene disse utredningene i hovedsak omhandler: Barn med særlige behov, barn med minoritetsspråklig bakgrunn og barn i alderen tre til seks år. Utvalget finner derfor grunn til å fremheve en gruppe som i noe mindre grad har blitt direkte fremhevet i de senere års utredninger; de yngste barna i barnehagen. Utvalget har videre merket seg at det i NOKUTs evaluering av førskolelærerutdanningene fremkommer at det er stor forskjell mellom utdanningsinstitusjonene i vektlegging av kunnskap om de yngste barna. På dette området kan det synes som om utdanningsinstitusjonene i for liten grad har fulgt opp ansvaret for «å gi den faglige og pedagogiske kunnskap og praktiske opplæring som er nødvendig for planlegging, gjennomføring og vurdering av undervisning, læring og oppdragelse» (jf. rammeplan for førskolelærerutdanningen). Dekningsgraden for de yngste er mer enn doblet de siste ti årene, – fra 37,1 prosent i 2000 til 78,8 prosent i 2010, jf. kapittel 6. Når andelen barn under tre år har økt fra 22,6 prosent i 2000 til 37 prosent i 2010 medfører det et stort behov for kunnskap om de yngste barna.

Utvalget mener derfor at førskolelærerutdanningen i betydelig grad må øke sin vekt på denne aldersgruppen. Utvalget vil fremheve betydningen av at alle førskolelærere må ha kunnskap om alle aldersgrupper som går i barnehage. Dette er en forutsetning for å kunne oppfylle barnehagelovens intensjoner og voksnes forpliktelser i henhold til FNs barnekonvensjon. Det er også en nødvendig forutsetning for at pedagogiske ledere skal kunne gi god veiledning til det øvrige personalet.

Utvalget mener det kan være grunn til å stille spørsmål ved om valgfriheten i utformingen av førskolelærerutdanningen har ført til for ulike utdanninger, jf. NOKUT (2010). I forslag til ny rammeplan for førskolelærerutdanningen/barnehagelærerutdanningen, legges det opp til stor valgfrihet lokalt ved den enkelte utdanningsinstitusjon. Dette vil kunne forsterke noe av svakheten som NOKUTs evaluering pekte på. Svake sentrale føringer angående utdanningens form og innhold, kan føre til store forskjeller mellom ulike utdanningssteder, og bidra til at det blir vanskeligere å sikre et likeverdig tilbud av høy kvalitet i barnehagene. Utvalget er videre bekymret for at det nye rammeplanforslaget ikke i tilstrekkelig grad løfter frem kunnskapen om de yngste barna i barnehagen. På flere punkter synes det derfor som NOKUTs anbefalinger ikke i tilstrekkelig er blitt tatt hensyn til. Ny rammeplan for førskolelærerutdanningen/barnehagelærerutdanningen, burde etter utvalgets vurdering ha tatt dette inn over seg.

Utvalget ønsker videre å fremheve enkelte tiltak av strukturell art både når det gjelder førskolelærerutdanning, barne- og ungdomsarbeiderutdanning og på etter- og videreutdanningsområdet. Dette har en naturlig sammenheng med utvalgets vektlegging av kompetanseutvikling, som omtales nærmere i kapittel 20.

Utvalget har merket seg at utdanningsinstitusjonene kan spille en viktig rolle når det gjelder kompetanseutvikling i barnehagesektoren. Utvalget mener det er positivt at utdanningsinstitusjonene har frihet til å utforme etter- og videreutdanningstilbud (EVU) til barnehagesektoren, men for å sikre likeverdighet også i EVU-tilbudet synes det å være behov for statlige virkemidler som er målrettet og øremerket. Erfaringer fra Strategi for kompetanseutvikling i barnehagesektoren (2006–2010) viser at utdanningsinstitusjonene mener de har blitt mer bevisste på barnehagens kompetansebehov etter at kompetansestrategien og rammeplanen kom (Asplan Viak og Fafo 2011). Utvalget anbefaler at ordningen med såkalte PUB-studier, dvs. pedagogisk utviklingsarbeid i barnehage, videreføres og tilpasses behov i sektoren.

St.meld. nr. 41 (2008–2009) uttrykte at det er avgjørende med et godt samarbeid mellom førskolelærerutdanningene og barnehagene, både for å sikre sammenheng mellom teori og praksis i studiet og førskolelærerutdanningenes nærhet til praksis, jf. også St.meld. 11 (2008–2009). Utvalget vil vise til at det gjennom regionale prosjekt for praksisopplæring i lærerutdanningene (PIL) har vært søkt å styrke samarbeidet mellom lærerutdanning og barnehage/skoleeier, blant annet ved å utvikle lokalt/regionalt tilpassede modeller for samarbeid mellom lærerutdanningene og barnehage/skoleeier. Til grunn for prosjektet lå en undersøkelse om praksisopplæringen i lærerutdanningene, som viste at samarbeid og arenaer for dialog er viktige suksesskriterier for god praksis (Rambøll Management 2007). I tillegg var også kvalifiserte og motiverte øvingslærere av betydning, særlig de med formell kompetanse i veiledning. Undersøkelsen viste at mangel på praksisbarnehager var en utfordring, og at mange faglærere ved førskolelærerutdanningen har lite kontakt med praksisfeltet. Prosjektet er nå avsluttet og at erfaringene vil bli spredt, jf. Prop. 1 S (2010–2011). Etter utvalgets vurdering er god praksisopplæring svært viktig for kvaliteten i barnehagesektoren. Også på dette området pekte NOKUTs evaluering av førskolelærerutdanningen (2010) på store kvalitative forskjeller mellom utdanningssteder med hensyn til hvor godt en greide å integrere teori og praksis. Det er derfor viktig at både førskolelærerutdanningene og barnehageeier yter sitt bidrag for fremtidig kvalitet i sektor når det gjelder øvingsopplæring.

I St.meld. nr. 41 (2008–2009) varsles at departementet vil vurdere eventuelle nye tiltak for å styrke styrernes ledelseskompetanse, tilby alle nyutdannede førskolelærere veiledning gjennom å utvide programmet «Veiledning av nyutdannede lærere» i 2011–2012 og videreføre satsingen på kompetansetilbud og etter- og videreutdanningstilbud for alle grupper ansatte i barnehagen. Utvalget vil fremheve betydningen av slike tiltak. For nærmere om slike tiltak vises til utredningens kapittel 20 om kompetanseutvikling.

Videre ble det gitt uttrykk for at det tas sikte på å endre tittelen fra førskolelærer til barnehagelærer. Det ble vist til at barnehagelærer er en tittel som viser direkte til profesjonens kompetanseområde og arbeidet utdanningen kvalifiserer for, og at et samsvar mellom betegnelsen på yrkestittelen og arbeidslivsområdet, etter departementets vurdering, vil kunne bidra til at barnehagen får en tydelig og selvstendig plass i utdanningssystemet. Utvalget har av praktiske årsaker valgt å forholde seg til dagens tittel, men har registrert at rammeplanutvalget foreslår Forskrift om rammeplan for bachelor barnehagelærerutdanning. Ved et eventuelt «navneskifte» vil departementet måtte innarbeide dette i fremtidig regelverk.

I lys av forslaget om økt andel førskolelærere i barnehagene, går utvalget inn for å øke utdanningskapasiteten i de deler av landet der førskolelærermangelen er størst. Utvalget anbefaler at det snarest mulig opprettes nye studieplasser i Rogaland og Oslo og Akershus. Utvalget anbefaler også at det satses på tilbud om deltidsutdanning og arbeidsplassbasert førskolelærerutdanning (AbF) som et supplement til den ordinære førskolelærerutdanningen. Dette er utdanningstilbud som har vist seg attraktive for assistenter i barnehager og som kan bidra til å sikre et tilfang av stabil arbeidskraft i barnehagene.

Videre vil utvalget peke på at det bør legges til rette for at førskolelærere kan ta videreutdanning på master- og doktorgradsnivå. Et høyere utdanningsnivå kan bidra til å styrke kvaliteten både i barnehagene, kommunene, utdanningene og innen forskning.

19.3 Barne- og ungdomsarbeiderfaget

Utvalget har merket seg at et utdanningstilbud på videregående nivå tidligere omhandlet barn under opplæringspliktig alder. Utvalget er av den formening at mange grunner kan tale for en fagutdanning rettet mot yngre barn. Samtidig vurderer utvalget at de fleste av barne- og ungdomsarbeiderfagets kompetanseområder må kunne sies «å treffe» hele aldersgruppen 0–18 år, også gruppen barn i førskolealder.

Barne- og ungdomsarbeiderfaget har en struktur der Vg1 og Vg2 tas i skole og Vg3 i lære (opplæring i bedrift); altså 2 år med skole og 2 år som lærling. Det finnes imidlertid ikke nasjonal statistikk som viser hvilke type institusjoner/organisasjoner lærlingene tar sin læretid i, og dermed heller ikke hvilken aldersgruppe lærlingene arbeider mest med i læretiden. Inntrykket er likevel at en stor andel av læreplassene finnes i barnehagene, og det kan antas at nesten halvparten av opplæringen gis i barnehage. Slik synes en rimelig andel av praksisopplæringen i kompetansemålene å bli gitt lærlingene ut fra barnehagens ståsted. Det kan også antas at læreplass i barnehagen ofte vil kunne innebære en slags spesialisering, til tross for at opplæringen er rettet mot aldersspennet 0–18 år.

Selv om mange læreplasser finnes i barnehagene, kjennetegnes samtidig barne- og ungdomsarbeiderfaget av at mange elever aldri går ut i lære, men tar Vg3 i ettåring skoleløp. Dette vil gi disse elevene en opplæring som vil kunne antas å være mindre fokusert på barnehagens ståsted, sett i forhold til elever med læretid i barnehagen.

Etter utvalgets vurdering er det mye som tyder på at både læreplanens mål og den faktiske praksisopplæringen som elever gjennomgår i barne- og ungdomsarbeiderfaget er rimelig tilpasset barnehagens behov. Kompetansemålenes skjønnsmessige og fleksible ordlyd skal gjøre det mulig å se disse i lys av behovene i sektoren, for eksempel dagens situasjon med stadig flere av de yngste barna i barnehagen. Ved en kobling mellom kompetansemål og de faktiske forhold i sektoren, vil også opplæringen kunne innrettes mot den kunnskapen det til enhver tid er behov for. Så lenge det finnes gode fagveiledere i barnehagen vil faget kunne passe godt til de utfordringene og arbeidsoppgavene lærlingene vil møte i barnehagen. Det kan likevel diskuteres om barne- og ungdomsarbeiderfaget bør spesialiseres ytterligere mot barnehagens behov, slik at man får et nytt «barnefag» for aldersgruppen 0–6 år.

Sett fra barnehagens synsvinkel kan gode grunner tale for en slik spesialisering. Mange av de yngste barna i barnehagen vil kreve mer fokus på stell og omsorg. Slikt kompetansebehov vil lettere kunne bli dekket med en spesialisering av utdanningen. Lengre praksis i barnehagen i læretiden vil gjøre lærlingene bedre og tryggere i sin rolle. Lærlingene vil følgelig også kunne opptre mer selvstendig i barnehagen. Dette vil videre bidra til å klargjøre hvilke forventninger og arbeidsoppgaver lærlingen skal ha. For øvrig synes det ønskelig med flere fagutdannede i assistentgruppen om en ser barnehagene under ett.

Samtidig kan det argumenteres mot en ytterligere spesialisering av barne- og ungdomsarbeiderfaget siden dette vil kunne føre til mindre fleksibilitet for de ferdig utdannede barne- og ungdomsarbeiderne. De ferdig utdannede vil kun ha kompetanse til å arbeide med aldersgruppen 0–6 år. Ved en spesialisering vil det også måtte lages et nytt fag målrettet mot aldersgruppen 6–18 år, og det må tas i betraktning at det er usikkert hvor attraktivt dette faget alene vil kunne bli. Hvorvidt en slik spesialisering videre vil kunne innebære en risiko for at menn i mindre grad vil søke seg til et fag hvor målgruppen er de minste kan ikke utelukkes1. En spesialisering av barne- og ungdomsarbeiderfaget vil føre til at færre har kompetanse og erfaring om grunnskole og videregående opplæring. Nyttig erfaringsspredning mellom barnehage og skole vil kunne gå tapt. En spesialisering av barne- og ungdomsarbeiderfaget vil skape et uhensiktsmessig skille mellom femåringer og seksåringer. Det er ikke sikkert dette vil være heldig, verken for rekruttering til barnehager eller SFO.

Utvalget mener det er argumenter både for og i mot å splitte opp barne- og ungdomsarbeiderfaget. Utvalget ber om at departementet vurderer den fremtidige utformingen av barne- og ungdomsarbeiderutdanningen.

Med hensyn til den økte andelen av de yngste barna i barnehagen, anbefales uansett at denne aldersgruppen i større grad vektlegges i opplæringen. Det er viktig at lærlingene er forberedt på å kunne ivareta disse barnas behov. Utvalget vil for øvrig anbefale at hele praksisperioden skal kunne legges til barnehage.

Utvalget antar i denne forbindelse at dette også vil kunne lette tilgangen til lærlingplasser en del steder.

19.3.1 Realkompetanse og praksiskandidatordningen

Utvalget vil vise til at realkompetansevurdering og praksiskandidatordningen har betydning for ansatte i barnehagen. Etter utvalgets vurdering vil både realkompetansevurdering og praksiskandidatordningen kunne medføre at den reelle kompetansen til personalet i virksomheten kan bli dokumentert og formalisert. Personalets kompetanse kommer således til syne og kan utnyttes bedre. Videre får den enkelte ansatte anerkjennelse for sin erfaring, og kan bygge videre på sin formaliserte kompetanse ved videreutdanning. Virksomhetens kompetansenivå vil dermed øke samtidig som den ansatte opplever utvikling. Dette er samfunnsøkonomisk rasjonelt og hensiktsmessig og ønskelig for den ansatte.

I barnehagen vil realkompetansevurdering og praksiskandidatordningen særlig kunne bidra til at assistenter vil kunne bli barne- og ungdomsarbeidere2, noe som igjen gir en plattform for videreutdanning innen fagskolesystemet eller en vei inn i førskolelærerutdanningen (etter ny realkompetansevurdering).

Før praksiskandidater melder seg til fag- eller svenneprøve, skal de ha bestått en egen eksamen etter nærmere retningslinjer fra Utdanningsdirektoratet. Dette ble tydeliggjort ved forskriftsendring til opplæringsloven med ikrafttredelse 1. august 2009.

Utvalget har merket seg at både i høringsrunden og etter bestemmelsens ikrafttredelse har eksamenskravet blitt kritisert. Det er blitt anført at en skriftlig eksamen vil ekskludere mange voksne fra å kunne kvalifisere seg som fagarbeidere, ettersom mange har negative erfaringer med prøving av teoretisk kunnskap, men som likevel har gode praktiske evner. Det er særlig til barne- og ungdomsarbeiderfaget og helsefagarbeidere denne kritikken har blitt reist. Når det gjelder sistnevnte blir det vist til at landet vil trenge mange kvalifiserte helsefagarbeidere de neste ti årene, og at et eksamenskrav vil kunne sette nasjonale målsettinger om rekruttering i fare. Videre har fagmiljøer som driver med realkompetansevurdering oppfattet eksamenskravet som en mistillit mot realkompetansevurderingen og om denne holder tilstrekkelig kvalitet.

Utvalget har merket seg at det er foreslått at det gjennomføres pedagogiske forsøk i utvalgte fylkeskommuner, hvor det kan prøves ut eksamensordninger. Videre er anbefalt at det legges ned et arbeid for å utarbeide retningslinjer for bedre realkompetansevurdering i fremtiden. I lys av de positive konsekvenser dette kan synes å ha for barnehagene, fremstår slike forsøk og retningslinjer som hensiktsmessige.

Et eksamenskrav forut for at praksiskandidater kan melde seg opp til fag og svenneprøve innebærer en kvalitetssikring av at vedkommende er klar til å gjennomføre den avgjørende prøven i fagutdanningen.

Spørsmålet er imidlertid om en slik ordning er en tilfredsstillende kvalitetssikring som sikrer at barne- og ungdomsarbeiderne har tilnærmet lik og tilstrekkelig kompetanse. Antall år i praksis vil ikke nødvendigvis kvalifisere til en kompetanse som tilsvarer læreplanens mål. Realkompetansevurdering vil si at man vurderer summen av all kompetanse som en person har tilegnet seg gjennom utdanningssystemet, lønnet og ulønnet arbeid, organisasjonsmessig virksomhet og familie-/samfunnsliv. Riksrevisjonen (2008) har vist at regelverket tolkes ulikt og at dette fører til at elevene blir vurdert forskjellig når de skal realkompetansevurderes. Denne manglende likebehandlingen kan også føre til at enkelte elever må gjennomføre lengre eller kortere opplæringsløp enn det deres behov skulle tilsi. Undersøkelser utført av Vox (2004) har vist at fylkeskommunene tolket begrepet «likeverdig kompetanse» ulikt. Enhetlig forståelse av dette begrepet er avgjørende når den enkeltes realkompetanse skal oversettes til formell kompetanse.

For mange ansatte uten formalisert kompetanse er det et godt alternativ å ta fagbrev som barne- og ungdomsarbeider på bakgrunn av lang og allsidig praksis. Imidlertid er det slik at praksiskravet i praksiskandidatordningen har bydd på problemer for noen av de aktuelle kandidatene. Selve vurderingen av hva som kan godkjennes som praksis i henhold til læreplanen i Kunnskapsløftet praktiseres ulikt fra fylke til fylke. Et tilleggsproblem er at det ikke alltid legges til rette for at ansatte kan få hospitert i arbeid som kan bidra til å oppfylle praksiskravet. Dette kan i sum føre til at flere ikke benytter denne kvalifiseringsmuligheten, eller at de blir stoppet på veien. Det er viktig at det foretas en helhetlig vurdering av den enkeltes praksis. Opplæringslovens krav om allsidig praksis må ikke tolkes begrensende, men praksisen skal ut fra en «samla vurdering dekkje dei mest vesentlege delane av innhaldet i læreplanen (…) som er relevante for faget», jf. forskrift til opplæringsloven § 11-17.

Det kan derfor stilles spørsmål om disse ordningene per i dag er gode nok til å sikre at de som tar fagbrev gjennom henholdsvis ordinært opplæringsløp, praksiskandidatordningen og realkompetansevurdering sikres en likeverdig og kvalitativ god opplæring til å arbeide i barnehagen. Utvalget ber departementet sikre at realkompetanse vurderes likt i alle fylker, herunder klargjøre spørsmålet om det er mulig å ha hele sin praksisperiode/lærlingperiode i barnehage.