23 Merknader til ny barnehagelov

Under følger merknader til bestemmelsene i utvalgets forslag til ny barnehagelov.

Til § 1 Formål

Barnehagens formålsbestemmelse gir sammen med innholdsbestemmelsen § 2 nærmere regler for hva et barnehagetilbud skal inneholde, hvordan forholdet og samarbeidet mellom hjem og barnehage skal være, og hvilket verdigrunnlag barnehagen skal bygge på.

Merknadene til § 1 er dekkende for innholdet i § 1. For helhetens skyld gjengis merknadene i Ot. prp. nr. 47 (2007–2008) i det følgende. Merknadene må leses med det forbehold at Stortinget foretok enkelte endringer i første ledd siste punktum og andre ledd siste punktum, jf. Ot.prp. nr. 47 (2007–2008) og Innst. O nr. 18 (2008–2009).

Første ledd omtaler barnehagens samfunnsmandat. Etter første ledd skal det gis barna en solid plattform for læring og danning i barnehagen. Det følger av første ledd første punktum at barnehagen skal ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning som grunnlag for allsidig utvikling. Ivaretakelsen av dette skal foregå i samarbeid og forståelse med hjemmet.

For så vidt gjelder bestemmelsen første ledd første punktum er det uttalt i Ot.prp. nr. 47 (2007–2008) s. 32:

«Første ledd første punktum presiserer ytterligere kravet til samarbeid mellom barnehagen og hjemmet sammenliknet med formuleringen i formålsparagrafen i loven fra 2005. Foreldrenes rett til medvirkning i barnehagen er også nedfelt i barnehageloven § 10 om foreldreråd og samarbeidsutvalg. Fordi foreldrene har ansvaret for barnas oppdragelse, skal barnehagen drives i samsvar med de ønsker foreldrene har for omsorg og oppdragelse av barna. At aktiviteter skal skje i nær forståelse og samarbeid med hjemmene, er imidlertid ikke ensbetydende med at foreldrene kan detaljstyre barnehagen. Videre må barnehagen i visse tilfeller be foreldrene om særskilt samtykke. Med ‘forståelse’ menes gjensidig respekt for og anerkjennelse av hverandres ansvar og oppgaver i forhold til barnet, mens ‘samarbeid’ i større grad dreier seg om informasjonsutveksling, det enkelte barns utvikling og spørsmål knyttet til barnehagens pedagogiske virksomhet. Ved uenighet om aktiviteter og lignende, må barnehagen velge en linje som hjemmene i alminnelighet vil kunne slutte seg til.

Barnehagen som pedagogisk virksomhet har sin egenart og sine tradisjoner som må ivaretas. Anerkjennelse av barndommens egenverdi står sentralt i denne tradisjonen. Den helhetlige og integrerte tilnærmingen som karakteriserer barnehagens virksomhet, ivaretas i formålet blant annet gjennom begrepene ‘omsorg’, ‘lek’, ‘læring’ og ‘danning’.

Barn har rett til omsorg og nærhet. For barnehagen er det en primæroppgave å gi omsorg og nærhet og sørge for at barna ut fra alder og individuelle forutsetninger blir møtt med lydhørhet, innlevelse og vilje til samspill. Barn kan uttrykke seg på mange måter i lek, og leken har en selvskreven og viktig plass i barnehagen. Barnehagen forpliktes til å bidra til den gode barndommen ved å gi alle barn muligheter for lek. Leken har betydning for barns trivsel og som en grunnleggende livs- og læringsform. I barnehagen skal barna få oppleve lek både som egenverdi og som grunnlag for læring og allsidig utvikling.

I dag har de fleste barna barnehageerfaring før de begynner på skolen, det er derfor viktig å sørge for helhet og sammenheng i omsorgs- og læringstilbudet. Barnehagen skal være retningsgivende for den brede kompetansen det enkelte barn senere skal videreutvikle i opplæringen. Samtidig skal barnet selv ha mulighet for å søke erfaringer og opplevelser alene og i samspill med andre. Gjennom utforsking og samtale skaffer barn seg kunnskap og innsikt på mange områder. Læring skal foregå i det daglige samspillet med andre mennesker og med miljøet, og nært sammenvevd med omsorg, lek og danning. Med ‘danning’ menes det som skjer i barnets samspill med omgivelsene, og den oppdragelsen som skjer i barnehagen. Danning er en kontinuerlig prosess som forutsetter refleksjon. I barnehagen er gjensidige samhandlingsprosesser i lek og læring og hensynet til hverandre forutsetninger for barnets danning.»

Første ledd siste punktum presiserer hvilke verdier som skal ligge til grunn for barnehagen og hvilke tradisjoner som skal være retningsgivende. Det fremgår av siste punktum at læringen og danningen skal være forankret i vår historiske, verdimessige kristne og humanistiske arv og kulturelle tradisjon. Med utrykket «grunnleggende verdier i kristen og humanistisk arv og tradisjon» anerkjennes den historiske og kulturelle innvirkningen både kristendom og humanisme har hatt på samfunnsutviklingen. «Kristen og humanistisk» som begrepspar understreker at dette er retninger som historisk både har utfylt og korrigert hverandre. Ved samtidig å ta opp i seg verdiene i menneskerettighetene, vil formålet også være godt egnet for et moderne mangfoldig samfunn. Samtidig kan de uttrykkes og begrunnes forskjellig i ulike religioner og livssyn.

Den førstnevnte verdien i bestemmelsen – «menneskeverdet» – angår dypere begrunnelser for det enkelte menneskets ukrenkelighet og er derfor grunnlaget for de andre verdiene som er fastsatt. Den neste verdien – «åndsfrihet» – viser til at både i samfunnet som helhet og i den enkelte institusjon må hvert individ møtes med respekt for sine ideologiske og religiøse overbevisninger. «Nestekjærlighet», «likeverd» og «solidaritet» er grunnleggende verdier for forholdet mellom mennesker.

Barndommens egenverdi og individperspektivet understrekes tydelig i annet og tredje ledd gjennom blant annet rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger.

Andre ledd omhandler barnas rolle i barnehagen. For at barna skal få en allsidig utvikling skal barnehagen ha rom for barns ulike perspektiver og opplevelsesverdener. Barna skal få utforske omgivelsene, søke opplevelser og gjøre erfaringer. Skaperglede, undring og utforskertrang er viktige elementer i barnas lek og læring, og barnehagen må legge til rette for egeninitierte og organiserte aktiviteter som gir gode opplevelser og erfaringer. Med formuleringen «å lære å ta vare på seg selv, hverandre og naturen» menes at barn skal gis anledning til å utvikle forståelsen for og viktigheten av å ta vare på seg selv, å vise omsorg for andre og å ta vare på naturen. Disse holdningene og ferdighetene er en viktig del av barnas danningsprosess. Dette er konkretisert i rammeplanen. Barnehagens fagområder er varierte og dekker et vidt læringsfelt. Læring i barnehagen dreier seg om å tilegne seg konkrete kunnskaper og ferdigheter på et grunnleggende nivå tilpasset barnas alder, interesser og andre forutsetninger. Barna skal få ta del i kunnskaper gjennom felles opplevelser og sosialt samspill i lek og hverdagsaktiviteter.

Barns rett til medvirkning er nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 12 nr. 1. Barnekonvensjonen ble inkorporert gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 ved lov 1. august 2003 nr. 86. Prinsippet om barns rett til medvirkning tilpasset alder og forutsetninger er slått fast i formålsbestemmelsen. Barns rett til medvirkning er også nedfelt i barnehageloven § 6.

Av Ot.prp. nr. 47 (2007–2008) s. 33 fremgår følgende vedrørende tredje ledd:

«Tredje ledd omtaler barnehagens rolle. En av barnehagens viktigste oppgaver er å gi barna omsorg og nærhet og legge forholdene til rette for barnas allsidige utvikling. Både kroppslig og språklig gir barn uttrykk for hvordan de har det, og hvordan barn opplever møte med andre vil påvirke barnas oppfatning av seg selv. Det er derfor viktig å understreke at barn må møtes med tillit og respekt. Å bli tatt på alvor er viktig som motivasjon for læring og som grunnlag for å utvikle tillit både til seg selv og andre. Leken står sentralt i barns trivsel og utfoldelse, og samspill i lek er viktig for en allsidig utvikling. Barnehagen må gi rom for barns initiativ, fantasi og undring. Barn får grunnleggende kunnskap og innsikt gjennom lek, samvær og organiserte aktiviteter. Som pedagogisk virksomhet skal barnehagen legge til rette for at barna blir kjent med verden rundt seg.

Barnehagen må legge til rette for barnas trivsel. De fysiske rammebetingelsene for lek og læring er viktige både inne og ute, og aktiviteter må gi muligheter for mestring og utfoldelse. Trivsel og glede gir trygghet for barna og et godt grunnlag for videre utvikling. Med betegnelsen et ‘utfordrende og trygt sted’ menes at barnehagen skal være et sted som gir barna utfordringer på ulike områder. Det gjelder både den fysiske utformingen av barnehagens ute- og innemiljø, den pedagogiske virksomheten og barnas lek. Dette står ikke i motsetning til at barnehagen skal være et trygt sted der barna opplever omsorg og hjelp når det er nødvendig. Samspill med andre er avgjørende for barns utvikling. Fellesskapet i barnehagen blir derfor viktig som læringsarena, og vennskap blir grunnleggende for et godt fellesskap. Barnehagen kan ikke skape vennskap, men den kan skape et fellesskap der vennskap kan prøves ut og befestes. Det skal ikke være rom for noen former for diskriminering eller krenkende ord og handlinger i barnehagens virksomhet. Av respekt for både fellesskapet og det enkelte individ må dette gjenspeiles i det daglige arbeidet og i alle sammenhenger der barnehagen er ansvarlig. Barnehagen skal forberede barna på å møte og skape et mer likestilt samfunn. Barnehagen skal sammen med hjemmene skape et godt grunnlag for aktiv deltakelse i et demokratisk samfunn.»

Til § 2 Adgang til å fastsette annet formål

Bestemmelsen tilsvarer gjeldende barnehagelov § 1a. Med dette videreføres adgangen private barnehager har til å fastsette at deler av formålsbestemmelsen ikke skal gjelde og regelen om at private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter i den norske kirke kan fastsette særlige bestemmelser om tros- og livssynsformål. Av Prop. 105 L (2009–2010) s. 14–15 fremgår følgende merknad til bestemmelsen:

«Bestemmelsen gir private barnehager adgang til å bestemme at verdiene i loven § 1 ikke skal forankres i kristen og humanistisk arv og tradisjon. Slik åpnes det for at den enkelte barnehage kan ha en innfallsvinkel til formålsbestemmelsen som samsvarer med religiøs og filosofisk overbevisning. Det er ikke adgang til å unnta seg verdiene i formålsbestemmelsen og deres forankring i menneskerettighetene. Det er ikke ønske om en verdinøytral formålsbestemmelse i barnehageloven, dette er uttrykk for allmenne verdier som lovgiver vil at skal gjelde i alle barnehager.

Som tidligere kan eiere av private barnehager og barnehager eiet eller drevet av menigheter innen Den norske kirke fastsette særlige bestemmelser om livssynsformål. Bestemmelsen gir eier anledning til å fastsette bestemmelser som et supplement til de grunnleggende verdiene i den endrede formålsbestemmelsen. Slike vedtektsbestemmelser gir grunnlag for en utvidet praktisering i forhold til det formålsbestemmelsen og rammeplanen alene gir grunnlag for. Disse barnehagene skal for øvrig være fullverdige pedagogiske virksomheter etter barnehageloven og rammeplanen. Alle barnehager, uansett eierforhold, er forpliktet til å drive barnehagen i samsvar med verdigrunnlaget i den endrede formålsbestemmelsen.

Bestemmelser om at verdiene i loven § 1 ikke skal forankres i kristen og humanistisk arv og tradisjon, samt særlige bestemmelser om livssynsformål, skal som i dag være fastsatt i barnehagens vedtekter. For de barnehagene som fastsetter særlige bestemmelser om livssynsformål, skal det framgå av vedtektene hva disse innebærer.»

Tilgang på informasjon om barnehagens verdigrunnlag er viktig for foreldrene, blant annet ved valg av barnehage. Alle barnehager har plikt til å synliggjøre verdigrunnlaget ved å innta formålsbestemmelsen i barnehageloven i vedtektene, jf. § 13. Barnehager som har bestemt at verdiene i formålsbestemmelsen ikke skal forankres i kristen og humanistisk arv og tradisjon og/eller fastsatt et tillegg, skal i tillegg oppgi dette i vedtektene. Ved fordeling av barnehageplasser i barnehager med religiøs profil er det særlig viktig at kommunen tar hensyn til brukernes ønsker og behov, jf. Prop. 105 L (2009–2010). Foreldre som tar imot plass i barnehager som har fastsatt særlige bestemmelser om livssyn, forutsettes å ha akseptert at barnehagen bygger på slikt grunnlag. Disse barnehagene skal for øvrig uansett være fullverdige pedagogiske virksomheter etter barnehageloven og rammeplanen.

I de fleste barnehager går det barn som bor sammen med den ene av foreldrene. Dette har betydning for hvordan barnehagen skal forholde seg til hjemmene. I dag er det mest vanlig at foreldrene har felles foreldreansvar etter et samlivsbrudd. Det er den forelder som barnet bor fast sammen med som kan bestemme at barnet skal gå i barnehage, jf. barnelova § 37. Barnehagen skal forholde seg til denne forelderen når det gjelder praktisk informasjon om for eksempel aktiviteter, planleggingsdager, påkledning og lignende.

Når foreldrene har felles foreldreansvar, har de rett til de samme opplysningene fra barnehagen. I tilfeller hvor den ene av foreldrene har foreldreansvaret alene, er den andre av foreldrenes rett til å få opplysninger regulert av barnelova § 47. Barnehagen har plikt til å gi opplysninger til forelderen uten foreldreansvar når det blir bedt om det. Opplysninger kan nektes gitt dersom barnehagen har taushetsplikt overfor foreldrene eller dersom det kan være til skade for barnet. Avslag på krav om opplysninger skal gis skriftlig og begrunnes fordi avslaget skal kunne påklages til fylkesmannen. Det er opplysninger om barnet og barnets forhold i barnehagen som kan kreves gitt. Opplysninger som gjelder den av foreldrene som barnet bor fast sammen med eller barnets hjemmesituasjon, er taushetsbelagte. Det vises ellers til barnelova § 47 med merknader.

Med utgangspunkt i rammeplan for barnehagen skal samarbeidsutvalget for hver barnehage fastsette en årsplan for den pedagogiske virksomheten.

Til § 3 Barnehagens innhold

Bestemmelsen fastsetter nasjonale standarder for innholdet i barnehagen, samtidig som det gis mulighet for lokal tilpasning og variasjon. Bestemmelsen redegjør nærmere for hva et barnehagetilbud skal innebære og skal bidra til å sikre at alle barn får et fullverdig pedagogisk tilbud – uavhengig av bosted. Innholdsbestemmelsen gir uttrykk for hva foreldrene kan forvente og angir nærmere vurderingstemaer for godkjenning og tilsyn.

Det er ikke foreslått innholdsmessige endringer i bestemmelsen. Bestemmelsens seks første ledd er slått sammen til en punktopplisting i første ledd. Bestemmelsene om fastsettelse av rammeplan for barnehagen mv. er beholdt som egne ledd, og fremgår nå som andre, tredje og fjerde ledd.

Første ledd bokstav a fastslår at barnehagen skal være en pedagogisk virksomhet.

Bokstav b viderefører gjeldende rett ved at barnehagens forpliktelse til å bidra til den gode barndommen ved å gi alle barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter fortsatt understrekes. Dette tydeliggjør lekens plass i barnehagen som en sentral del av innholdet.

Bokstav c viderefører gjeldende rett om at barnehagen skal ta hensyn til barnas alder, funksjonsnivå, kjønn, sosiale, etniske og kulturelle bakgrunn, herunder samiske barns språk og kultur. Slik individuell tilpasning er nødvendig i en virksomhet som verdsetter barndommens egenverdi og der alle barna skal kunne nyttiggjøre seg det tilbudet som gis.

I bokstav d videreføres gjeldende rett om at det i tillegg til voksnes formidling av verdier og kultur, må gis rom for barnas egen kulturskapning og kreativitet. Bestemmelsen understreker betydningen av estetiske fag. Formuleringen tydeliggjør at verdigrunnlaget som barnehagen bygger på, også må formidles gjennom et innhold.

Barnehagen skal støtte barnas medfødte nysgjerrighet og vitebegjær og gi utfordringer med utgangspunkt i barnets interesser, kunnskaper og ferdigheter. Dette fremgår av bokstav e. Dette tydeliggjør barnehagens innholdsmessige aktiviteter og barnas medvirkning.

Av bokstav f fremgår barnehagens helseaspekt, ved at barnehagen skal ha en helsefremmende og en forebyggende funksjon og bidra til å utjevne sosiale forskjeller. Barnehagen skal være et sted som bidrar til at barna kan erverve kunnskaper om og positive holdninger til helsemessige gode vaner.

Andre til fjerde ledd er en videreføring av bestemmelsene i gjeldende § 2 syvende, åttende og niende ledd. Det er foretatt enkelte tekstlige justeringer.

Til § 4 Saklig virkeområde

Bestemmelsen er ny, men henter de vesentligste elementer fra § 6 i dagens barnehagelov.

Gjeldende barnehagelov § 6 bokstav c angir at virksomheten i en barnehage utføres mot godtgjøring. Det vil si at den/de som har det regelmessige ansvaret for barna mottar godtgjøring for dette. Kriteriet er ikke videreført i § 3 første ledd.

Bestemmelsen angir lovens saklige virkeområde. Første ledd slår fast at loven gjelder for «barnehager». Hva en barnehage er i lovens forstand er nærmere definert i første ledd bokstav a og b. Vilkårene i bokstav a og b er kumulative.

Bokstavene a og b vil dekke det i alt vesentligste barnehagetilbudet.

Bokstav a angir at virksomheten som har ansvar for barna under opplæringspliktig alder, skal være regelmessig og ett eller flere barn skal ha en avtalt ukentlig oppholdstid på mer enn 20 timer. Tradisjonelle barneparker som gir et korttids utendørs tilbud om lek, med en daglig åpningstid på inntil fire timer, vil falle utenfor virkeområdet.

Bokstav b angir at antall barn som er til stede samtidig skal være minst fem. Dette er en klargjøring fra tidligere for å kunne fange opp alle relevante barnehagetyper i barnehagelovens saklige virkeområde. Formuleringen «ti eller flere når barna er tre år eller eldre, eventuelt fem eller flere når barna er under tre år», jf. gjeldende barnehagelov § 6, anga et uhensiktsmessig skille mellom barn over og under tre år. Formuleringen i bokstav b vil fange opp både ordinære barnehager og familiebarnehager og oppvekstsentre. Slik vil ulike barnehagetyper både i tettbygde og mer spredtbygde strøk være fanget opp i angivelsen i bokstav b.

Det følger av § 37 at en familiebarnehage skal være et fellesskap mellom minst to hjem eller mellom minst ett hjem og en ordinær barnehage. Det minste antall barn i en familiebarnehagevirksomhet er da seks barn. En vil likevel kunne tenke seg situasjoner der ett hjem med tre barn er knyttet til en ordinær barnehage. Ett hjem med tre barn som ellers oppfyller vilkårene, vil kunne godkjennes som familiebarnehage siden dets virksomhet er knyttet til en ordinær barnehage. Slik vil samlet antall barn kunne sies å overstige vilkåret i bokstav b.

Angivelsen av antall barn i bokstav b vil også kunne omfatte andre omsorgs- og tilsynsordninger, som dagmammavirksomhet av en viss regelmessighet og omfang. En del av den dagmammavirksomheten som faller utenfor lovens definisjon i gjeldende barnehagelov, vil falle innenfor ny lov som følge av vilkåret i bokstav b om «minst fem barn». En dagmammas virksomhet med fem barn vil kunne falle inn under barnehagelovens virksomhet forutsatt at de øvrige vilkårene er oppfylt.

Samtidighetskravet i bokstav b må tolkes slik at det enkelte barns avtalte oppholdstid legges til grunn, ikke hvilken oppholdstid barnet faktisk benytter seg av eller antas å ville benytte seg av. To barn som deler en plass slik at de ikke er til stede samtidig kan telles som ett barn.

Andre ledd slår fast at tilsyn av barn om natten ikke regnes som barnehage etter barnehagelovens definisjon. Barnehagetilbud som gis innenfor det som anses som dagtid, vil i utgangspunktet defineres som et ordinært barnehagetilbud uavhengig av åpningstiden. Et barnehagetilbud som gis på nattid skal regnes som utenfor et ordinært barnehagetilbud. Med nattid menes tidsrommet mellom kl. 21.00 og kl. 06.00, jf. lov 17. juni 2005 nr. 62 om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven) § 10-11. Nattåpent defineres i henhold til arbeidsmiljølovens bestemmelser, virksomheter som holder åpent mellom kl. 21.00 og 06.00.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om organisert barnetilsyn som ikke er barnehager etter første ledd. Med «organisert barnetilsyn» menes for eksempel barnetilsyn som åpen barnehage eller andre typer av barnetilsyn av et visst omfang og varighet og av regelmessig art, og som av hensyn til kvaliteten i tilbudet bør reguleres. Med barnetilsyn menes ikke barnepass av midlertidig art, for eksempel i forbindelse med private arrangementer.

Tredje ledd åpner for at også barnehager med fem barn eller færre kan godkjennes. Departementet kan i forskrift fastsette at også barnehager med fem barn eller færre er omfattet av loven.

Til § 5 Hensynet til barnets beste

Bestemmelsen er ny.

Bestemmelsen fastslår at det ved anvendelse av bestemmelsene i denne lov skal legges avgjørende vekt på barnets beste. Dette innebærer at loven må praktiseres slik at den sikrer og fremmer barnas helse, utvikling, trygghet og omsorg, samt ivaretakelsen av barnehagens øvrige formål. Hensynet til barnets beste skal være ivaretatt ved planlegging, bygging, tilrettelegging og drift av barnehagen. Barnehagemyndigheten skal også ivareta hensynet til barnets beste ved myndighetsutøvelsen.

Bestemmelsen er en oppfølging av Norges folkerettslige forpliktelser. Det fremgår av menneskerettsloven 92 nr. 4 at FNs barnekonvensjon gjelder som norsk lov i den utstrekning den er bindende for Norge. FNs barnekonvensjon er relevant ved fastlegging av hva som nærmere følger av bestemmelsen. Særlig relevant er konvensjons art. 3.3 der det fremgår at »[p]artene skal sikre at de institusjoner og tjenester som har ansvaret for barns omsorg eller beskyttelse, retter seg etter de standarder som er fastsatt av de kompetente myndigheter, særlig med hensyn til sikkerhet, helse, personalets antall og kvalifikasjoner samt kvalifisert tilsyn.»

Hensynet til barnets beste på bakgrunn av barnekonvensjonen er nærmere vurdert i punkt 12.2. Flere bestemmelser ellers i barnehageloven knytter seg naturlig mot punkt 3, herunder lovens kapittel VII Bestemmelser om barnehagens personale mv. Det vises for øvrig til utvalgets utredning, særlig kapitlene 5 og 16.

Det vises for øvrig også til gjennomføringen av barnekonvensjonen i barnelova § 48 og barnevernloven § 4-1.

Til § 6 Barns rett til plass i barnehage

Bestemmelsen regulerer barns rett til plass i barnehage. Bestemmelsen er flyttet til kapittel II om barns rettigheter, og viderefører i hovedsak gjeldende lov §§ 12a første og andre ledd og 13 første og andre ledd. Rettigheten må ses i sammenheng med den korresponderende plikten for kommunen som barnehagemyndighet, jf. gjeldende lov § 8 annet ledd og §§ 12a tredje ledd og 13 tredje ledd. Disse bestemmelsene er flyttet til § 20.

Kommunen er klageinstans etter vedtak fattet etter § 6. Nærmere regler om dette gis i dag i forskrift 16. desember 2005 nr. 1477 om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage, med hjemmel i gjeldende lov § 12.

Bestemmelsens første ledd klargjør at alle barn med barnehageplass skal ha et barnehagetilbud i samsvar med «denne loven med forskrifter». Dette innebærer blant annet at barnehagetilbudet skal gis i en barnehage som er godkjent etter barnehageloven § 19 eller § 37. Barnehageeier har ansvaret for å drive virksomheten i samsvar med gjeldende lover og regelverk, jf. § 14.

Andre ledd fastsetter når barnets rett til barnehageplass inntreffer. Av andre ledd fremgår at barn som fyller ett år innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass, har etter søknad rett til å få plass i barnehage fra august. Gjeldende barnehagelov § 12a har tillegget «i samsvar med denne loven med forskrifter». Dette fremgår av bestemmelsens første ledd, og er derfor tatt ut av annet ledd.

Retten skal oppfylles fra august måned det året det søkes om plass. Barn født fra og med september vil ha rett til plass fra august påfølgende år. Foreldrene må selv beregne når retten inntreffer og sørge for å søke innen fristen for opptak, som settes av kommunen, jf. § 21. Søkere med rett til barnehageplass som ikke ønsker plass fra første aktuelle opptak, skal tilbys plass ved neste opptak.

Tredje ledd regulerer rett til plass i barnehage og fortrinnsrett ved opptak til ønsket barnehage for enkelte grupper barn. Tilsvarende regler følger i dag av barnehageloven § 13 første og andre ledd, jf. Ot.prp. nr. 52 (2007–2008). Fortrinnsretten gjelder også bare dersom barnet hører til barnehagens opptakskrets, jf. Ot.prp. nr. 72 (2004–2005).

For å få rett til plass og fortrinnsrett etter denne bestemmelsen må følgende vilkår være oppfylt:

Det er tre grupper barn som omfattes: Barn med nedsatt funksjonsevne og barn hvor barnehageplass er innvilget som frivillig hjelpetiltak, jf. lov om barneverntjenester 17. juli 1992 nr.100 (barnevernloven) § 4-4 annet og fjerde ledd og barn hvor det er fattet vedtak om omsorgovertakelse, jf. barnevernloven § 4-12. Rekkefølgen på henvisningen til barnevernlovens bestemmelser er endret. Endringen er av teknisk art og har ikke rettslig betydning.

Begrepet «nedsatt funksjonsevne» er et vidt begrep og skal forstås slik det er forklart i Ot. prp. nr. 72 (2004–2005) side 113. Begrepet «omfatter ulike typer fysiske funksjonsnedsettelser, utviklingshemming, språk- og talevansker, adferdsvansker og psykiske lidelser.»

Det presiseres at det skal foretas en sakkyndig vurdering for å vurdere om barnet har nedsatt funksjonsevne. Hva som menes med sakkyndig instans er presisert i Ot. prp. nr. 72 (2004–2005) s. 78: «Med sakkyndig instans mener departementet de faglige instanser og personer som har hatt med barnet å gjøre fra det ble født eller fra det tidspunktet funksjonsnedsettelsen ble oppdaget/diagnostisert. Dette kan for eksempel være lege, helsestasjon eller PP-tjeneste.» Ikke enhver funksjonsnedsettelse gir rett til plass og fortrinn ved opptak. En sakkyndig instans må vurdere om funksjonsnedsettelsen og dens konsekvenser for barnet skaper et større behov for barnehageplass enn for førskolebarn ellers. Dersom den sakkyndige mener barnet har en slik nedsatt funksjonsevne at rett til plass og fortrinn er utløst, skal barnet gis rett til plass og fortrinn ved opptak.

Rett til plass og fortrinnsrett etter denne bestemmelsen gjelder «uansett barnets alder». Dette innebærer at det etter tredje ledd ikke er et krav om at barnet har fylt ett år senest innen utgangen av august. Det er ingen nedre aldersgrense for rett til plass og fortrinnsrett etter tredje ledd. For eksempel vil et barn med nedsatt funksjonsevne kunne ha rett til plass i barnehage allerede fra det er 9 måneder.

Med «etter søknad» menes at foreldrene/foresatte må søke om plass i barnehage for at rettighetene skal bli utløst. Det er foreldrene som vurderer nytten av barnehageoppholdet i kraft av om de søker barnehageplass eller ikke. Først etter at den sakkyndige vurderingen er foretatt eller etter at det er fattet vedtak i henhold til barnevernloven §4-4 annet og fjerde ledd § 4-12 kan det søkes om plass. Det er kommunen som har ansvaret for å skaffe plass i barnehage for disse barna raskest mulig.

Dersom vilkårene i tredje ledd er oppfylt har barnet «rett til plass i barnehage.» Barnet har rett til å motta en barnehageplass i samsvar med denne loven med forskrifter. Dette betyr blant annet rett til plass i en barnehage som er godkjent etter § 19

I tillegg har barnet «fortrinnsrett ved opptak til ønsket barnehage». Formuleringen i gjeldende lov «rett til prioritet» er av språklige grunner endret til «fortrinnsrett». Endringen er ikke ment å ha rettslig betydning.

For barn som har fylt ett år innen utgangen av august får fortrinnsretten kun betydning der det er flere søkere som ønsker plass i samme barnehage. Dette gjelder forutsatt at barnet tilhører barnehagens opptakskrets og at kommunen av praktiske og økonomiske hensyn ikke plasserer barnet i en annen barnehage, jf. merknadene til § 20.

Barn som har fortrinnsrett etter tredje ledd skal gå foran barn med rett til plass etter annet ledd dersom begge ønsker plass i samme barnehage. Dette gjelder forutsatt at barnet tilhører barnehagens opptakskrets og at kommunen av praktiske og økonomiske hensyn ikke plasserer barnet i en annen barnehage, jf. merknadene til § 20.

Bestemmelsen regulerer ikke den innbyrdes prioritetsrekkefølgen mellom de ulike hovedgruppene som er gitt fortrinnsrett ved opptak. I slike tilfeller bør det foretas en inviduell vurdering av hvilke barn som skal få fortrinn, jf. også Ot.prp. nr. 72 (2004–2005) s. 113.

Fjerde ledd første punktum uttrykker at barnet har rett til plass i barnehage i den kommunen der det er «bosatt». Barnet er bosatt i den kommunen det har bostedsadresse. Det stilles ikke krav til at barnet er folkeregistrert i kommunen. Bestemmelsen er ikke til hinder for interkommunalt samarbeid, jf. Ot. prp. nr. 52 (2007–2008) side 37. Kommunen kan bare oppfylle retten til barnehageplass i en annen kommune dersom foreldrene eller de foresatte ønsker dette.

Det fremgår av fjerde ledd andre punktum at barnets behov og foreldres eller foresattes ønsker skal tillegges særlig vekt ved opptaket til barnehage og ved eventuelt senere ønske om bytte av barnehage. Dersom barnehagetilbudet vesentlig forringes eller annet inntreffer som gir foreldre behov for å bytte barnehage for sitt eller sine barn, må kommunen tilrettelegge forholdene for dette, også utenom hovedopptak. Dersom det er ledig plass i annen ønsket barnehage, skal foreldre kunne bytte plass for sitt eller sine barn.

Av dette gjøres eksplisitt at den vektlegging som allerede ligger i dagens § 12 første ledd tredje punktum om at brukernes ønsker og behov skal tillegges stor vekt ved selve opptaket ved samordnet opptaksprosess i kommunen, også skal gjelde utenom hovedopptak.

Til § 7 Barns rett til medvirkning

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 3.

Barns rett til medvirkning er nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 12 nr. 1. Barnekonvensjonen ble inkorporert gjennom menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 ved lov 1. august 2003 nr. 86, jf. § 2 nr. 4. Bestemmelsen om barns rett til medvirkning i barnehageloven bidrar til å oppfylle barnekonvensjonen.

Det følger av første ledd at barn i barnehagen har «rett til å gi uttrykk for sitt syn på barnehagens daglige virksomhet». Barna har altså rett til å uttrykke seg og bli hørt, men de skal ikke overlates et ansvar de ikke er rustet til å ta. Det er de voksne som har ansvaret i barnehagen.

Både kroppslig og språklig gir barn uttrykk for hvordan de har det. De yngste barna formidler sine synspunkter ved kroppsholdninger, mimikk og andre non-verbale uttrykk. Barns følelsesmessige uttrykk skal bli tatt på alvor. Barn må støttes til å undre seg og stille spørsmål. De må oppmuntres aktivt til å gi uttrykk for sine tanker og meninger og møte anerkjennelse for sine uttrykk. Der hvor barns selvfølelse krenkes, ligger kimen til hensynsløshet, mobbing og manglende empati.

Barnehagen må ta utgangspunkt i barns egne uttrykksmåter. Personalet må lytte og prøve å tolke deres kroppsspråk og være observante i forhold til deres handlinger, estetiske uttrykk og verbale språk. Barnehagen må gi rom for ulike barns ulike perspektiv og vise respekt for deres intensjoner og opplevelsesverden.

Av annet ledd følger at barn «skal jevnlig få mulighet til aktiv deltakelse i planlegging og vurdering av barnehagens virksomhet». Barns rett til medvirkning krever tid og rom for å lytte og samtale. Den pedagogiske virksomheten må organiseres og planlegges slik at det gis tid og rom for barns medvirkning. Slik kan barn bli motiverte til å påvirke sin egen hverdag i barnehagen. Barn må erfare tydelige og ansvarsfulle voksne som tar hensyn til hele gruppen. Barns rett til ytringsfrihet skal ivaretas, og deres medvirkning må integreres i arbeidet med barnehagens innholdsområder. Å ta barns medvirkning på alvor forutsetter god kommunikasjon mellom barna og personalet og mellom personalet og foreldrene. Barn må både få oppleve tilknytning og fellesskap og kjenne at de kan utøve sin selvbestemmelse og uttrykke egne intensjoner. Barn må støttes til å leve seg inn i andres situasjon og til å ta hensyn til andre.

I tredje ledd presiseres det at barnas synspunkter ikke bare skal høres, de skal også «tillegges vekt».

Tredje ledd presiserer at barnets synspunkter skal tillegges vekt i samsvar med dets alder og egne forutsetninger. Dette sier noe om hvor omfattende medvirkningen skal være. I tredje ledd er begrepet «modenhet», som benyttes i gjeldende § 3, erstattet med begrepet «egne forutsetninger». «Egne forutsetninger» er bedre i overensstemmelse med barnehagens nye formålsbestemmelse, og gir et samsvar mellom hvordan barns medvirkning gis uttrykk i barnehageloven §§ 1 og 7.

Til § 8 Rett til godt fysisk og psykososialt barnehagemiljø

Bestemmelsen er ny.

Første ledd skal sikre barnehagebarn et minst like godt miljø som elever og arbeidstakere, med rett til individuell tilpasning der det er nødvendig, jf. henholdsvis opplæringslova og arbeidsmiljøloven. Bestemmelsen gir alle barn rett på et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og barnas leke-, omsorgs- og læringsmiljø. Dette innebærer at barnehagen ved etterlevelsen av denne bestemmelsen både må ta hensyn til enkelte barn, barnegruppen og forholdene ved det samlede barnemiljøet.

Retten til et godt fysisk miljø gjelder barnehagens innemiljø og utemiljø. Forhold av betydning for innemiljøet er i tillegg til barnehagens leke- og oppholdsareal for eksempel luft, temperatur, lys, stråling, akustikk og øvrig fysisk utforming av interiør og materiell. Utemiljø omfatter blant annet barnehagens plassering, utformingen av utearealet og lekeapparater.

Hva som er et «godt fysisk og psykososialt miljø» vil kunne variere ut fra barnegruppens størrelse, alderssammensetning og andre forhold. Et godt barnehagemiljø er et miljø som er tilpasset barnegruppens behov.

Retten til et godt barnehagemiljø skal oppfylles uavhengig av barnehagens økonomiske situasjon. Det er ikke mulig å gjøre unntak fra bestemmelsen. Retten til et godt barnehagemiljø korresponderer med en plikt for barnehagen til å sørge for at det fysiske og psykososiale miljøet fremmer barnas helse og trivsel, og sikrer barnas leke-, omsorgs- og læringsmiljø. Barnehagen skal aktivt og systematisk arbeide for å fremme et godt psykososialt miljø, der det enkelte barn kan oppleve trygghet, omsorg og sosial tilhørighet.

I første ledd annet punktum slås det fast at alle barn har «rett til en barnehage som er tilpasset den enkeltes behov». Dette innebærer at i tillegg til barnegruppens behov må hvert enkelt barns behov legges til grunn i vurderingen av om miljøet er godt. Når det gjelder retten til et godt fysisk miljø må barnehagen for eksempel ta hensyn til at barn i ulik alder har ulike behov for aktivitet og hvile, konsentrasjon og utfoldelse. Når det gjelder det psykososiale miljøet må barnehagen særlig legge til rette for at alle barn møtes med tillit og respekt. Alle barn, uansett alder og funksjonsnivå, må gis mulighet til å oppleve trygghet, omsorg og sosial tilhørighet. Det fysiske og psykososiale miljøet skal fremme helse og trivsel. Det er altså ikke tilstrekkelig at barnehagemiljøet ikke fører til helseskader eller mistrivsel. Barnehagemiljøet er først godt når det bidrar til en sunn og normal fysisk og psykisk utvikling for det enkelte barn.

Andre ledd fastsetter en varslingsplikt fra barnehagen til foreldrene dersom det blir oppdaget sider ved barnehagemiljøet som kan ha negativ virkning for barnas fysiske og psykiske helse. Varslingsplikten utløses ikke som følge av ethvert forbedringspotensiale som oppdages i barnehagen, det må være tale om forhold av en viss alvorlighet. Barnehagens varslingsplikt innebærer at foreldrene skal få opplysninger som er nødvendige for at de skal kunne ivareta sitt barn; eksempelvis gjennom oppfølging av eventuelle skadevirkninger eller for å kunne kreve rettingstiltak i barnehagen. Varslingsplikten kan oppfylles gjennom muntlige beskjeder, epost eller oppslag som er lett synlige i barnehagelokalene. Varsling av alvorlige forhold må varsles skriftlig.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om barnehagemiljøet. Med «barnehagemiljøet» menes her barnehagelovens bestemmelser om barnehagemiljøet, dvs. §§ 8 til 10.

Til § 9 Det fysiske miljøet

Bestemmelsen er ny.

Første ledd første punktum fastsetter at det «fysiske miljøet inne og ute skal være trygt og pedagogisk utfordrende ». Dette innebærer at barnehagemiljøet, med den viten som til enhver tid foreligger om barns påvirkning av fysiske forhold, skal fremme barnas fysiske og psykiske helse. Dette presiseres i annet punktum som slår fast at det fysiske miljøet skal gi alle barn allsidig bevegelses- og sanseerfaring og mulighet for mestring og utvikling. Bestemmelsens krav innebærer et høyt kvalitativt nivå. Det er ikke tale om en «minstestandard». Barnehagen står selvfølgelig fritt til å skape et bedre barnehagemiljø utover lovkravet.

Andre ledd pålegger at det tas hensyn til barnas trygghet, helse, trivsel, lek og læring i alle faser av utformingen av et barnehagetilbud. Det vil si at barnas behov blir vektlagt helt fra planleggingen av en barnehageetablering, til oppføring av bygning og utearealer og gjennom den daglige driften. Foruten krav i annet lovverk, som plan- og bygningsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, kommunehelsetjenesteloven med forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager, samt produktkontrolloven med forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr, skal barnehagene være fysisk utformet for å oppfylle barnehageloven med forskrifter. Barnehagen skal for eksempel gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter samt være en helsefremmende institusjon med en forebyggende funksjon, jf. barnehageloven § 2 bokstav b og f.

Barnehagen skal ha arealer og utstyr nok til lek og varierte aktiviteter som fremmer bevegelsesglede, gir allsidig bevegelseserfaring, sanseerfaring og mulighet for læring og mestring. Veksling mellom lek, læring, konsentrasjon og utfoldelse er grunnleggende for fysisk og psykisk velvære. Utforming av det fysiske miljøet ute og inne gir viktige rammebetingelser for barns trivsel, opplevelser og læring. Barnehagen må se de fysiske rammene for barns læringsmiljø som en helhet. Naturområder og nærmiljø gir også mulighet for opplevelser og utfordringer.

Barnehagens fysiske miljø skal utformes slik at alle barn får gode muligheter for å delta aktivt i lek og andre aktiviteter. I tilretteleggingen av det fysiske miljøet må det tas hensyn til at barn i ulike aldre og med ulikt ferdighetsnivå skal bruke de samme arealene. Barn i småbarnsalderen har stort behov for tumleplass ute og inne og for ro og konsentrasjon. Utformingen av det fysiske miljøet i barnehagen må også ta hensyn til at barn har behov for å danne mindre grupper, og at det foregår ulike aktiviteter på samme tid. Tilgjengelige leker og materiell i et oversiktlig miljø skaper grunnlag for barns lek og aktiviteter og for organisering av ulike læringssituasjoner.

Det fysiske miljøet skal både være trygt og pedagogisk utfordrende, og skal videre gi alle barn allsidig bevegelses- og sanseerfaring og mulighet for mestring og utvikling, jf. første ledd. Et fysisk miljø som fremmer trygghet innebærer ikke at enhver situasjon som kan innebære småskader som skrubbsår og lignende skal unngås. Naturlig lek og fysisk aktivitet i barnehagen er nødvendig for barnas utvikling og for å oppfylle barnehagens formål. Ved sikringen av barnas miljø må det derfor gjøres en avveining av inngrepet i barnas utfoldelsesbehov og nødvendigheten av å sikre de fysiske omgivelsene.

Tredje ledd omhandler barnehagens behandling av saken dersom det blir fremsatt krav om å rette det fysiske miljøet. Dersom foreldrerådet eller samarbeidsutvalget krever tiltak så må barnehagen behandle saken etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven kapittel IV.

Kravet kan fremsettes av «foreldrerådet eller samarbeidsutvalget». Enkeltforeldres krav knyttet til barnehagemiljøet generelt utløser altså ikke krav om at saken behandles etter forvaltningslovens regler. Generelle krav er forutsatt fremsatt gjennom organene for foreldrerepresentasjon: foreldrerådet og samarbeidsutvalget.

Det er bare der det «kreves tiltak» at kravene i forvaltningsloven må følges. I dette ligger det at bestemmelsen ikke stiller krav om at vanlige henvendelser fra foreldrene skal behandles etter forvaltningslovens regler. Utgangspunktet er at barnehagen og foreldrene skal ha en åpen og god dialog der begge parter så langt det er mulig søker å imøtekomme hverandres behov. Det er bare der vanlige henvendelser ikke har ført frem, enten ved at barnehagen klart gir uttrykk for at den ikke har til hensikt å etterkomme kravet eller ved at den ikke gir tilbakemelding etter gjentatte henvendelser, at det kan kreves tiltak og reglene etter tredje ledd kommer til anvendelse. Henvendelser må rettes til barnehagens styrer eller eier, det er ikke tilstrekkelig at foreldrene bare har henvendt seg til barnehagens øvrige ansatte. Dersom tiltaket er nødvendig for at barnehagens fysiske miljø skal være «trygt og pedagogisk utfordrende», jf. første ledd, så vil barnehagen være forpliktet til å utføre tiltaket eller på annen måte sørge for at driften er forsvarlig.

Når det kreves tiltak må saken behandles etter «reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven». Dette innebærer at reglene i forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelsen, kapittel V om formene for enkeltvedtak og kapittel VI om klage og omgjøring skal følges. Det innebærer blant annet at barnehagen skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, at vedtaket skal være skriftlig og begrunnet og at barnehagen må påse at saken er så godt opplyst som mulig. I begrunnelsen må det gjøres rede for hvorfor barnehagen helt eller delvis avslår kravet.

Det kan bare fremsettes krav om «å rette på mangler ved det fysiske miljøet». Formuleringen må ses i sammenheng med barnas rett til et godt fysisk miljø i § 8 og barnehagens tilsvarende plikt etter første punktum. Det må altså være tale om et krav om å rette nærmere bestemte forhold ved det fysiske miljøet som gjør at miljøet ikke er å anse som «trygt og pedagogisk utfordrende». Det kan for eksempel være at det ikke er utført nødvendig vedlikehold på lekeapparater, at det ikke er tilstrekkelig solskjerming i barnehagen, at belysningen ikke er tilstrekkelig i vintermørke måneder eller at ventilasjonsanlegget i barnehagen støyer.

Barnehagens vedtak kan påklages til kommunen. Det gjelder både vedtak fattet av ikke-kommunale og kommunale barnehager. Kommunen kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34. Kommunen skal i sin behandling av klagen vurdere om forholdet det klages over er lovstridig eller ikke. Kommunen kan ikke gi foreldrene medhold i klager som innebærer at barnehagen blir forpliktet til å gjøre tiltak som går utover lovens krav til et trygt og pedagogisk utfordrende fysisk miljø. Kommunen kan heller ikke forplikte barnehagen til bestemte løsninger på det lovstridige forholdet. For eksempel kan barnehagen velge å etterkomme krav om å rette støy i barnehagens lekearealer ved enten å dempe støyen eller omdisponere bruken av barnehagens lokaler slik at leken finner sted i deler av barnehagen som ikke er like støyplaget.

Til § 10 Det psykososiale miljøet

Bestemmelsen er ny.

Første ledd pålegger barnehagen å arbeide aktivt og systematisk for å fremme et godt psykososialt miljø i barnehagen. Aktivitetskravet innebærer at dette er en kontinuerlig oppgave. Kravet om systematisk arbeid innebærer krav om planmessighet i arbeidet med å fremme et godt psykososialt miljø, der det enkelte barn kan oppleve respekt, trygghet, omsorg og sosial tilhørighet. Planleggingen må baseres på kunnskap om barns utvikling og læring individuelt og i gruppe, observasjon, dokumentasjon, refleksjon, systematisk vurdering og på samtaler med barn og foreldre. Kravet om planmessighet innebærer også at barnehagens arbeid skal vurderes, det vil si beskrives, analyseres og fortolkes i forhold til kriterier gitt i barnehageloven, rammeplanen og eventuelle lokale retningslinjer. Barns erfaringer og synspunkter skal inngå i vurderingsgrunnlaget. Barnehagens foreldreråd og samarbeidsutvalg skal ha mulighet til reell innflytelse på vurderingsprosessen.

Kravet om aktivt og systematisk arbeid for å fremme et godt psykososialt miljø medfører ikke krav om bruk av bestemte metoder, men oppmerksomheten må rettes både mot samspillet barna imellom, mellom barn og personale og mellom barnehagens ansatte.

Andre ledd pålegger både en undersøkelses-, handlings- og varslingsplikt dersom tilsatte i barnehagen får kunnskap eller mistanke om at et barn blir utsatt for krenkende ord eller handlinger. Ansatte i barnehagen skal selv gripe direkte inn dersom det er nødvendig og mulig. «Nødvendig» angir her et alvorighetskriterium, mens «mulig» referer til om den tilsatte får kunnskap eller mistanke om forholdet i ettertid. Med krenkende ord eller handlinger menes ord og handlinger som bidrar til lav selvfølelse, sosial isolasjon og mangelfull omsorg. Dette kan være utestenging fra lek, manglende omsorg fra ansatte, mobbing, diskriminering, vold eller rasisme. Styrer skal varsles om alvorlige forhold. Forholdet må vurderes ut fra varighet og alvorlighetsgrad. Krenkende ord eller handlinger fra ansatte mot barna vil alltid være et alvorlig forhold.

Denne bestemmelsen supplerer barnehagelovens bestemmelser som skal sikre barnehagebarna omsorg, jf. blant annet §§ 1, 4 og 7. Formålet med plikten er å involvere hele personalet i det kontinuerlige psykososiale arbeidet. I tillegg skal plikten bidra til å gi barnehagen oversikt over uheldige omstendigheter så raskt som mulig for dermed å kunne sette inn tiltak. Plikten gjelder alle barnehagens ansatte. Plikten gjelder ikke bare ord og handlinger, men også unnlatelse av handlinger. Personalet må således gripe inn dersom det blir observert sosial isolering eller utestengning fra barnegruppen.

Tredje ledd omhandler barnehagens behandling av saken dersom det blir fremsatt krav om å rette på mangler ved det psykososiale miljøet. Dersom foreldrene, foreldrerådet eller samarbeidsutvalget krever tiltak, så må barnehagen behandle saken etter reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven kapittel IV.

Kravet kan fremsettes av «foreldrene, foreldrerådet eller samarbeidsutvalget». Krav fremsatt av enkeltforeldre skal bare behandles etter forvaltningslovens regler dersom det gjelder særlige forhold knyttet til foreldrenes eget barn. Enkeltforeldres krav knyttet til barnehagemiljøet generelt utløser altså ikke krav om at saken behandles etter forvaltningslovens regler. Generelle krav er forutsatt fremsatt gjennom organene for foreldrerepresentasjon: foreldrerådet og samarbeidsutvalget. Enkeltforeldrenes krav knyttet til sine barn må ses i sammenheng med at alle barn har rett til et barnehagemiljø tilpasset den enkeltes behov i § 8 første ledd annet punktum.

Det er bare der det «kreves tiltak» at kravene i forvaltningsloven må følges. I dette ligger det at bestemmelsen ikke stiller krav om at vanlige henvendelser fra foreldrene skal behandles etter forvaltningslovens regler. Utgangspunktet er at barnehagen og foreldrene skal ha en åpen og god dialog der begge parter så langt det er mulig søker å imøtekomme hverandres behov. Det er bare der vanlige henvendelser ikke har ført frem, enten ved at barnehagen klart gir uttrykk for at den ikke har til hensikt å etterkomme kravet eller ved at den ikke gir tilbakemelding etter gjentatte henvendelser, at det kan kreves tiltak og reglene etter tredje ledd kommer til anvendelse. Henvendelser må rettes til barnehagens styrer eller eier, det er ikke tilstrekkelig at foreldrene bare har henvendt seg til barnehagens øvrige ansatte.

Når det kreves tiltak må saken behandles etter «reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven». Dette innebærer at reglene i forvaltningsloven kapittel IV om saksforberedelsen, kapittel V om formene for enkeltvedtak og kapittel VI om klage og omgjøring skal følges. Det innebærer blant annet at barnehagen skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold, at vedtaket skal være skriftlig og begrunnet og at barnehagen må påse at saken er så godt opplyst som mulig. I begrunnelsen må det gjøres rede for hvorfor barnehagen helt eller delvis avslår kravet.

Det kan bare fremsettes krav om «å rette på mangler ved det psykososiale miljøet». Formuleringen må ses i sammenheng med barnas rett til et godt psykososialt miljø i § 8 og barnehagens tilsvarende plikt etter første punktum. Det må altså være tale om et krav om å rette nærmere bestemte mangler ved det psykososiale miljøet som gjør at miljøet ikke er å anse som «godt».

Barnehagens vedtak kan påklages til kommunen. Det gjelder både vedtak fattet av ikke-kommunal og kommunale barnehager. Kommunen kan prøve alle sider av saken, jf. forvaltningsloven § 34. Kommunen skal i sin behandling av klagen vurdere om forholdet det klages over er lovstridig eller ikke. Kommunen kan ikke gi foreldrene medhold i klager som innebærer at barnehagen blir forpliktet til å gjøre tiltak som går utover lovens krav til godt psykososialt miljø. Kommunen kan heller ikke forplikte barnehagen til bestemte løsninger på det lovstridige forholdet.

Foreldrerådets og samarbeidsutvalgets partsrettigheter i saker knyttet til enkeltbarn vil avgrenses av forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Det samme gjelder partsrettighetene til de øvrige foreldrene i barnehagen.

Til § 11 Foreldreråd og samarbeidsutvalg

Bestemmelsen viderefører i all hovedsak tidligere § 4. Det er foretatt enkelte språklige endringer.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med §§ 1 og 3 om at aktivitetene i barnehagen skal skje i samarbeid med barnas hjem. Barnehagen skal gi barna individuell og gruppevis omsorg og oppdragelse i nært samarbeid og forståelse med barnas hjem. Intensjonen med foreldreråd og samarbeidsutvalg er at disse organene skal ha mulighet til å ivareta foreldregruppens kontakt med barnehagen og sikre deres medvirkning. Bestemmelsen skal sikre foreldrenes rett til medvirkning i tråd med FNs barnekonvensjon artikkel 5 om foreldrenes ansvar for oppdragelsen. Godt og tett samarbeid med barnas hjem er en vesentlig forutsetning for en god barnehage. Den daglige kontakten er det viktigste, men formelle samarbeidsorganer sikrer foreldrene som gruppe reell innflytelse på barnehagens drift. Foreldreråd og samarbeidsutvalg er derfor viktige arenaer for brukermedvirkning.

Det følger av bestemmelsens første ledd at hver barnehage skal ha et foreldreråd og et samarbeidsutvalg. Begrepet «hver barnehage» må tolkes som en avgrenset enhet som driver pedagogisk virksomhet for barn under opplæringspliktig alder. Avgrensningen innebærer at det for eksempel ikke kan etableres felles foreldreråd eller samarbeidsutvalg for flere barnehager plassert på ulike steder, selv om barnehagene har samme eier. Dersom det er tale om en svært stor barnehage må barnehageeier vurdere å opprette flere foreldreråd og samarbeidsutvalg. Avgjørende her blir om samarbeidsutvalget og foreldrerådet er egnet til å «sikre samarbeidet med barnas hjem» og også om organene er egnet til å fremme foreldrenes fellesinteresser. I svært store barnehager kan dette innebære at det må etableres flere råd og utvalg. Det er barnehagens eier som har ansvaret for at disse organene er etablert.

Andre ledd angir foreldrerådets sammensetning og arbeidsområde. Foreldrerådet består av foreldre eller foresatte til alle barna i barnehagen. Endringen fra «foreldrene/de foresatte til alle barna» som tidligere ble benyttet i tredje ledd, til «barnas foreldre eller foresatte», innebærer ingen realitetsendring. Foreldrerådet er et organ der foreldre eller foresatte kan møtes og diskutere ønsker og behov og komme med forslag til barnehagen. Foreldrerådet kan også fremsette krav om retting av ulovlige forhold ved barnehagemiljøet, jf. § 9 tredje ledd og § 10 tredje ledd. Forhold knyttet til enkeltbarn skal ikke drøftes i foreldrerådet. Foreldrerådet velger foreldrerepresentanter til samarbeidsutvalget.

Tredje ledd angir samarbeidsutvalgets sammensetning og arbeidsoppgaver. For å gi et bedre samsvar med formuleringen i andre ledd er tidligere tredje ledd annet punktum flyttet først i leddet som nytt første punktum. Samarbeidsutvalget skal bestå av representanter for barnas foreldre eller foresatte og ansatte i barnehagen, slik at hver gruppe er likt representert. Endringen fra «foreldrene/de foresatte til alle barna» som tidligere ble benyttet i tredje ledd, til «barnas foreldre eller foresatte» innebærer ingen realitetsendring.

Det følger av annet punktum at samarbeidsutvalget skal være et rådgivende, kontaktskapende og samordnende organ for alle parter som på ulike måter har et ansvar for barnehagens innhold og drift. Samarbeidsutvalget skal først og fremst ivareta samarbeidet mellom barnehagen og hjemmene. Representantene kan komme med råd og innspill og arrangere dugnader, temakvelder og andre arrangementer som kan skape kontakt mellom hjemmene og barnehagen. Dersom det oppstår konflikter, skal samarbeidsutvalget arbeide for å finne frem til felles løsninger. Det er videre naturlig at samarbeidsutvalget særlig drøfter barnehagens ideelle grunnlag. Samarbeidsutvalget kan også fremsette krav om retting av ulovlige forhold ved barnehagemiljøet, jf. § 9 tredje ledd og § 10 tredje ledd.

Det er i tredje ledd siste punktum presisert at barnehagens eier kan delta i samarbeidsutvalget etter eget ønske, men ikke med flere representanter enn hver av de andre gruppene i samarbeidsutvalget.

Barnehageeier pålegges i fjerde ledd å forelegge saker av viktighet for foreldrerådet og samarbeidsutvalget. Den tidligere formuleringen «sørge for at saker av viktighet forelegges» i fjerde ledd er forenklet til «forelegge saker av viktighet». Foreldrerådet skal forelegges saker som er viktige for foreldrenes forhold til barnehagen, for eksempel foreldrebetaling og forhold ved barnehagemiljøet. Samarbeidsutvalget skal også forelegges saker av viktighet for barnehagens innhold og virksomhet og for forholdet til foreldrene. Etter § 3 siste ledd skal samarbeidsutvalget for hver barnehage med utgangspunkt i rammeplanen fastsette en årsplan for den pedagogiske virksomheten. Øvrige saker av viktighet er blant annet forslag til budsjett, driftsendringer, arealutnyttelse, tilsynsrapporter, godkjenningsvedtak. Samarbeidsutvalget kan påpeke overfor eier og melde fra til tilsynsmyndigheten, dersom barnehagen ikke drives innenfor de rammene som gis av gjeldende lover, forskrifter, barnehagens vedtekter og barnehagens budsjett.

Til § 12 Felles samarbeidsutvalg for barnehage og skole

Bestemmelsen foreslås videreført uendret. Formuleringen «privat barnehage» i annet punktum er endret til «ikke-kommunal barnehage». Formuleringen «foreldre/foresatte» i siste punktum er endret til «foreldre eller foresatte».

Bestemmelsen gir kommunen adgang til å opprette felles samarbeidsutvalg for kommunal barnehage og grunnskole. Tilsvarende ordning kan etableres for ikke-kommunal barnehage og kommunal eller privat grunnskole. I områder der barnehagebarn og grunnskolebarn til sammen bare utgjør noen titalls barn, kan felles ledelse av og felles organer for barnehage og skole være en god løsning. Felles samarbeidsutvalg er spesielt aktuelt der det er mindre barnehage- og skoleenheter. I mange tilfeller er det de samme foreldrene eller foresatte som har barn både i barnehagen og i grunnskolen. Av den grunn kan det bli få foreldre eller foresatte tilgjengelig til å sitte i samarbeidsutvalg for både barnehagen og skolen. Samarbeidsutvalget skal i slike tilfeller settes sammen slik § 11 tredje ledd foreskriver, dog slik at det er representanter for barnas og elevenes foreldre eller foresatte og ansatte både fra barnehagen og skolen. Det vises i bestemmelsen opplæringslova § 11-1 fjerde ledd. Etter denne bestemmelsen kreves det elevrepresentasjon i samarbeidsutvalget. Elevrepresentantene representerer ikke barnehagens interesser og skal derfor ikke være til stede når samarbeidsutvalget behandler saker om barnehagen.

Til § 13 Godkjenningsplikt

Det fremgår av første ledd at barnehager må søke godkjenning. Hva som er å anse som «barnehager» følger av § 4. Barnehager er etter § 4 første ledd virksomheter som har ansvar for barn, er regelmessig og der ett eller flere barn har en avtalt ukentlig oppholdstid på mer enn 20 timer og der antall barn som er til stede samtidig er minst fem.

I praksis vil det være barnehageeier som søker om godkjenning for den enkelte barnehage. Det må søkes godkjenning for hver enkelt barnehage. Dette innebærer at en barnehageeier ikke kan søke om godkjenning av flere barnehager plassert på ulike steder under ett. Det er tale om en barnehage når barnehagens bygninger ligger på samme sted. Dersom barnehagenes bygninger er adskilt, for eksempel ved at det er mer enn noen minutters gangavstand mellom bygningene, vil det være flere selvstendige barnehager som hver enkelt må søke godkjenning. Det samme gjelder der barnehagen ligger på samme sted, men er fysisk og administrativt adskilt.

Plikten til å søke godkjenning innebærer et forbud mot å starte barnehage uten godkjenning.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med bestemmelsen om barnehagemyndighetens plikt til å føre tilsyn og dens rett til innsyn i dokumenter og adgang til lokaler. Disse bestemmelsene gir barnehagemyndigheten rett og plikt til også å føre tilsyn med virksomheter som ikke er godkjent dersom barnehagemyndigheten mener at virksomheten er godkjenningspliktig etter § 13. Barnehagemyndigheten kan pålegge virksomheten å søke om godkjenning i henhold til § 19. Kommunen avgjør søknad om tilskudd til ikke-kommunale barnehager, jf. § 22.

Andre ledd presiserer at dersom det foreligger vesentlig endrede forhold ved barnehagen, skal det søkes ny godkjenning. Bestemmelsen må ses i sammenheng med godkjenningsbestemmelsen i § 19. Med «vesentlige endringer» menes endringer som ville hatt betydning for godkjenningssøknaden. Dette kan være eierskifte, vesentlig økning i barnetallet og nybygg. Størst relevans har de endringene barnehageeier selv er ansvarlig for, men også endringer i omgivelsene, som for eksempel økt støy, vil kunne innebære vesentlige endringer. Normalt skal en godkjenning finne sted før endringen trer i kraft.

Det fremgår av tredje ledd at barnehagen må være godkjent før driften kan settes i gang. Godkjenning kan gis når alle krav i barnehageloven og annet regelverk er oppfylt.

Se nærmere om kravene til godkjenning under merknadene til § 19. Når barnehagen er godkjent, må barnehageeieren registrere den i Enhetsregisteret, jf. § 15 andre ledd.

Til § 14 Barnehageeierens ansvar

Bestemmelsen oppstiller barnehageeiers overordnede ansvar for barnehagedriften. Bestemmelsen gjelder både kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere. Når det gjelder de kommunale barnehagene, presiserer bestemmelsen oppgavene kommunen har som eier i motsetning til som myndighet. Kommunens ansvar som barnehagemyndighet er regulert gjennom bestemmelsene i kapittel V om barnehagemyndighetens ansvar og oppgaver og i bestemmelser i enkelte andre av lovens kapitler.

Bestemmelsens første ledd presiserer det selvsagte at barnehageeieren skal drive virksomheten i samsvar med gjeldende lover og regelverk. Dette gjelder for det første barnehageloven med forskrifter, herunder rammeplan for barnehager.

Eier har for det andre også ansvaret for at barnehagen oppfyller kravene som annet regelverk stiller, blant annet til enhver tid gjeldende krav etter blant annet plan- og bygningsloven, skatte- og regnskapslovgivningen, produktkontrolloven og kommunehelsetjenesteloven.

Barnehageeier har videre ansvaret for å holde seg oppdatert på lokale og sentrale krav som til enhver tid stilles til barnehagedrift.

Det fremgår av andre ledd at barnehageeier skal fastsette vedtekter for barnehagen.

Alle barnehager skal ha vedtekter, og endringer må foretas gjennom formelle vedtektsendringer. Vedtektene skal være tilgjengelige for ansatte, foreldre og tilsynsmyndighet. I forbindelse med kommunens samordnede opptaksprosess, vil det videre være naturlig å informere søkerne om hvordan de kan gjøre seg kjent med den enkelte barnehages vedtekter. Ved opptak bør det være rutine at foreldrene gjøres kjent med vedtektene. Barnehagens vedtekter er ikke gjenstand for godkjenning, men de vil normalt bli fremlagt som et ledd i godkjenningsmyndighetens undersøkelser og forberedelse av saken, jf. forvaltningsloven 10. februar 1967 § 17 om forvaltningsorganets utredningsplikt. Kommunen kan som veiledningsmyndighet gi råd til den enkelte barnehage med hensyn til utformingen av vedtektene, og kan som tilsynsmyndighet pålegge retting dersom vedtektene er i strid med barnehageloven eller dens forskrifter.

Barnehagens vedtekter skal gi opplysninger som er av betydning for barnas foreldre eller foresattes forhold til barnehagen. Vedtektene gir slik foreldre eller foresatte holdepunkter for å vurdere helheten i barnehagens virksomhet og gir dem viktige opplysninger om barnehagens drift. Når foreldre skal vurdere hvilken barnehage de vil søke plass i for sine barn, vil vedtektene kunne gi relevant informasjon for valget.

Andre ledd bokstavene a til g oppstiller hva vedtektene som minimum skal inneholde. Opplistingen er ikke uttømmende, men angir ulike aspekter som vil være viktige for foreldrene.

Vedtektene skal vise barnehagens eierform og hvem som står som eier. Eierformen for private barnehager kan være andelslag, aksjeselskap mv. Avhengig av eierform, kan det i annet regelverk være stilt særskilte tilleggskrav til innholdet i vedtektene.

Når det gjelder barnehagens formålsbestemmelse, fremgår det uttrykkelig av § 2 at en barnehage som ønsker en annen formålsbestemmelse enn den som fremgår av hovedregelen, må fastsette dette i vedtektene.

Etter bokstav c skal barnehagens opptakskriterier inngå i vedtektene. Som en del av barnehagens opptakskriterier inngår barnehagens opptakskrets, og opptakskretsen skal fremgå av vedtektene. Bestemmelsen skal ivareta foreldrenes behov for informasjon om dette i forbindelse med søknadsprosessen og klageinstansens behov for å kunne etterprøve en tildeling av plass.

Antallet medlemmer i samarbeidsutvalget og barnehagens åpningstid er oppstilt som henholdsvis bokstavene d og e.

Barnehageeiers fastsettelse av leke- og oppholdsareal per barn vil være en opplysning som er av betydning for foreldrenes forhold til barnehagen og inngår derfor som ny bokstav f i opplistingen. Barnehagens arealutnyttelse inngår som nytt punkt g.

Opplistingen inneholder relevante punkter som dekkes av bestemmelsen i lovforslaget om at vedtektene skal gi opplysninger som er av betydning for foreldrenes eller de foresattes forhold til barnehagen. I tillegg vil nærmere opplysninger om foreldrebetalingen være forhold av betydning for foreldrenes forhold til barnehagen. Det samme gjelder eventuelle plikter i forbindelse med dugnader, vikarordninger osv.

Det er tidligere lagt til grunn at vedtektene ut over dette i tillegg vil inneholde opplysninger om eventuelle vilkår stilt av kommunen etter forskrift om likeverdig behandling av barnehager i forhold til offentlige tilskudd og at vedtektene skal henvise til eller gjengi den dokumentasjon barnehagen har for sitt internkontrollsystem. Det samme gjelder regler om opptaksperiode, oppsigelsesfrist og vilkår for oppsigelse.

Barnehageeiers kontraktsvilkår om depositum eller forskuddsbetaling vil være en opplysning som er av betydning for foreldrenes forhold til barnehagen og vil derfor måtte fremgå av vedtektene. Videre må innbetalingens størrelse fremgå, hvordan beløpet eventuelt sikres og oppgjørstidspunktet. Det er viktig at kontrakten mellom barnehageeier og barnets foreldre eller foresatte gir en rimelig balanse mellom de rettigheter og plikter de har.

Barnehageloven regulerer ikke kontraktsvilkårene mellom foreldrene/foresatte og barnehageeier. Kontraktsvilkårene må følge alminnelige kontraktsrettslige prinsipper og øvrig regelverk. Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring og avtalevilkår er i samsvar med markedsføringsloven. Forbrukerombudet har blant annet uttalt seg om oppsigelsestidens lengde og adgangen til å kreve depositum. Det presiseres at det gjennom kontraktsvilkårene ikke kan gjøres unntak fra barnehagelovens ufravikelige krav.

Det gis i tredje ledd regler for barnehageeiers ansvar for kompetanseutvikling. Som pedagogisk samfunnsinstitusjon må barnehagen være i endring og utvikling, jf. § 16, og dette innebærer også en stadig utvikling av personalets kompetanse. Barnehageeier har ansvar for å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten. Barnehageeier skal ha et forpliktende system som gir hele personalet i barnehagen mulighet til nødvendig kompetanseutvikling for å vedlikeholde og videreutvikle den faglige og pedagogiske kunnskapen.

Til § 15 Barnehageeiers registrerings- og opplysningsplikt

Første ledd regulerer barnehagens plikt til å gi kommunen de opplysninger, innsyn i dokumenter og adgang til barnehagelokaler i den utstrekning dette anses nødvendig etter § 18. Det er «barnehagen» gjennom styrer og barnehageeier som har ansvaret for at kommunen får innsyn og adgang til barnehagelokalene. Det vises for øvrig til merknadene til § 18.

Det fastsettes i andre ledd at godkjente virksomheter skal være registrert i Enhetsregisteret. Hva som er godkjent virksomhet fremgår av § 13, jf. § 4. Barnehageeier har ansvaret for å registrere godkjente barnehager i Enhetsregisteret. Enhetsregisteret tar vare på nøkkelopplysninger om enhetene på vegne av andre offentlige registre. Organisasjonsnummeret identifiserer enhetene og gjør det lettere for myndighetene å samarbeide om utveksling av opplysninger. Hver barnehage skal ha et organisasjonsnummer. Barnehager med samme eier eller samordnet styrerressurs kan ikke ha felles organisasjonsnummer. En sykehusbarnehage kan for eksempel ikke benytte sykehusets organisasjonsnummer.

Av tredje ledd fremgår at barnehageeieren må legge frem opplysninger om regnskapsdata og tjenestedata etter forskrifter fastsatt av departementet. Plikten til å avgi regnskaps- og tjenestedata inntrer etter forespørsel fra myndighetene. Formålet med bestemmelsen er å sikre departementet relevante rapporteringsdata for styringen av barnehagesektoren. Formålet med dokumentinnsyn etter § 18 derimot er å sikre at kommunen er i stand til å ivareta sin oppgave som barnehagemyndighet. Opplysninger som er nødvendig for at kommunen skal kunne utøve forsvarlig tilskuddsforvaltning kan kreves etter forskrift om likeverdig behandling § 7.

Det fremgår av bestemmelsens fjerde ledd at barnehageeieren plikter å gi barnets bostedskommune de opplysninger som er nødvendige for å kunne føre et register som nevnt i § 17 fjerde ledd. Dette knytter seg til at hver kommune skal opprette og føre register til bruk for Arbeids- og velferdsetaten (NAV) i forbindelse med kontroll av beregning og utbetaling av kontantstøtte etter kontantstøtteloven. Kommunens plikt til å opprette og føre register til bruk for Arbeids- og velferdsetaten i forbindelse med kontroll og beregning av kontantstøtte etter kontantstøtteloven er nærmere behandlet under merknadene til § 17 fjerde ledd. De nærmere regler om hvilke opplysninger barnehageeieren skal gi, fremkommer i § 17 fjerde ledd og i forskriften gitt med hjemmel i kontantstøtteloven.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om innhenting av opplysninger fra barnehageeier.

Til § 16 Krav til forsvarlig system for barnehageeier

Bestemmelsen er ny.

Første ledd presiserer barnehageeiers ansvar etter gjeldende rett. Barnehageeier har et ansvar for å oppfylle de lovkrav som stilles til virksomheten i barnehagen, og herunder stille til disposisjon de ressursene som er nødvendige for at kravene skal kunne oppfylles. Slike ressurser kan være personalressurser, materiell og utstyr, penger, kompetanseheving og annet.

Andre ledd stiller krav om at barnehageeier har et system for vurdering og resultatoppfølging av om barnehagelovens krav til barnehagen blir oppfylt. Viktige eksempler på lovkrav med stor betydning for kvaliteten er om bestemmelsene om innhold og barns medvirkning. Videre om kravene til generell og pedagogisk bemanning er oppfylt, samt reglene for gruppestørrelser. Det er opp til den enkelte barnehageeier å lage et system tilpasset den enkelte barnehages behov, så sant systemet er forsvarlig.

Som pedagogisk samfunnsinstitusjon må barnehagen være i endring og utvikling. Barnehagen skal være en lærende organisasjon slik at den er rustet til å møte nye krav og utfordringer. Kvalitetsutvikling i barnehagen innebærer en stadig utvikling av personalets kompetanse.

Hensikten med kravet om forsvarlig system er å sikre etterlevelse av kravene i barnehageloven med forskrifter. I tillegg vil kravet medføre at tilsynet med barnehagen kan rettes mot praksis og styring av barnehagen, i stedet for å granske enkeltsaker. Et system vil normalt måtte inneholde følgende elementer for å regnes som forsvarlig:

– Oversikt over lover, forskrifter og styringsdokumenter som er relevante for barnehagens virksomhet.

– Beskrivelse av barnehagens organisering og myndighetsfordeling (eks: delegasjonsreglement). Ansvarslinjene og myndighetsfordelingen mellom de ulike ansvarsnivåene må være klargjort.

– Rutiner for å sikre at alle i barnehagen har kompetanse til å vurdere regelverket og til å ivareta oppgaver de er gitt i systemet som ledd i barnehagens oppfyllelse av regelverket.

– Rutiner for å sikre informasjonsflyt, rapporteringer og tilbakemeldinger i barnehagen.

– Beskrivelse av rutiner eller andre tiltak som er egnet for å bekrefte god kvalitet – og/eller avdekke og forebygge manglende overholdelse av gjeldende lover og forskrifter.

– Beskrivelse av rutiner for å rette opp og forbedre forhold som er oppdaget, samt rutiner for oppfølging av ulike kvalitetsvurderinger.

– Beskrivelse av rutiner for oppfølging av kritiske områder i barnehagens virksomhet.

– Beskrivelse av ledelsesansvar for gjennomgang, oppdatering og bruk av systemet for å sikre at det fungerer som forutsatt og bidrar til kontinuerlig forbedring i barnehagen.

Et forsvarlig system skal kunne dokumenteres skriftlig. Med dette menes ikke at det må være et eget skriftlig system som omfatter alle rutiner, men at de ulike elementene i systemet er tilgjengelig for ansatte i barnehagen og for tilsynsmyndighetene.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrifter om krav til forsvarlig system for barnehageeier.

Til § 17 Kommunen er lokal barnehagemyndighet

Bestemmelsen definerer kommunens oppgaver som barnehagemyndighet og innebærer i det vesentlige en videreføring av gjeldende § 8. Enkelte av kommunens oppgaver som barnehagemyndighet er regulert særskilt eller mer utfyllende i lovens kapittel V Lokal barnehagemyndighets ansvar og oppgaver.

Gjeldende § 8 annet ledd er flyttet til § 20 som regulerer kommunens ansvar for barn med rett til plass og fortrinnsrett i barnehage, jf. § 6. Videre regulerer § 20 kommunens ansvar for at utbyggingsmønster og driftsformer skal tilpasses lokale forhold og behov.

Første ledd første punktum fastslår at kommunen er lokal barnehagemyndighet. Kommunen har ansvaret for å sikre et helhetlig barnehagetilbud som er av god kvalitet og tilpasset lokale forhold og behov. Kommunen har fått nye store oppgaver i sektoren i de senere år, og kommunens myndighetsrolle er betydelig styrket. For eksempel har kommunen ansvaret for å tilby plass i barnehage til barn med rett til plass, jf. § 6. Tidligere var barnehagesektoren finansiert gjennom en ordning med øremerket statstilskudd til ordinær drift. Barnehagesektoren ble rammefinansiert fra 2011. Dette innebærer at kommunen nå har ansvaret for å finansiere ikke-kommunale barnehager, jf. § 22. Den kommunale finansieringen av ikke-kommunale barnehager reguleres av forskrift om likeverdig behandling ved tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager fastsatt ved kongelig resolusjon 29. oktober 2010 med hjemmel i gjeldende § 14 tredje ledd.

Bestemmelsen regulerer kommunens rolle som «barnehagemyndighet» i motsetning til kommunen som barnehageeier. Kommunens dobbeltrolle som eier og myndighet kan være en balansegang for kommunen. Bestemmelsen klargjør kommunens oppgaver som barnehagemyndighet.

Begrepet «lokal» barnehagemyndighet er benyttet for å tydeliggjøre at det ikke bare er kommunen som er barnehagemyndighet. Både kommunen, fylkesmannen og Kunnskapsdepartementet har oppgaver som barnehagemyndighet.

Første ledd siste punktum slår fast at kommunen skal gi «veiledning» til barnehagene. Kommunen har ansvaret for å gi veiledning på barnehagelovens område. Kommunen har det samme veiledningsansvaret overfor kommunale og ikke-kommunale barnehager.

Kommunen skal «påse» at barnehagene drives i samsvar med gjeldende regelverk. Dette gjør kommunen hovedsakelig gjennom godkjenning av nye barnehager, jf. § 19 og tilsyn med de eksisterende barnehagene i kommunen, jf. § 27.

Med begrepet «drives i samsvar med gjeldende regelverk» menes at kommunen har ansvaret for å sikre og kontrollere at barnehagene i kommunen drives i tråd med de krav som stilles i barnehageloven med forskrifter. Kommunen er også gitt et overordnet ansvar for å kontrollere at barnehagene oppfyller de krav som annet regelverk stiller til barnehagene. Det stilles for eksempel mange krav til barnehagens lokaler og uteområder i annet regelverk, jf. blant annet i forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager mv. Forskriften stiller som overordnet krav at barnehager skal være helsemessig tilfredsstillende. Det stilles videre mer konkrete krav til valg av beliggenhet, krav til utforming og innredning, muligheter for aktiviteter og hvile samt krav til egnede muligheter for måltider. Plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 stiller konkrete bygningsmessige krav. Det stilles også krav til barnehagene i Arbeidsmiljøloven 17. juni 2005 nr. 62, Brann- og eksplosjonsvernloven 14. juni 2002 nr. 20, Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn fastsatt 26. juni 2002 og i Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr fastsatt ved kgl.res. 19 juli 1996 med hjemmel i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester. I Ot. prp. nr. 72 (2004–2005) s. 49 står det at «Helsemyndigheter, plan- og bygningsmyndigheter o.a. har selv ansvaret for sine områder, men det er viktig at barnehagemyndigheten legger opp til et godt samarbeid med andre aktuelle lokale instanser.» Det vises videre til at kommunen som barnehagemyndighet ikke kan godkjenne en barnehage før krav i annen lovgivning er oppfylt, jf. § 19 første ledd siste punktum.

Andre ledd presiserer at «kommunen skal sørge for å ha tilgang til barnehagefaglig kompetanse over barnehagenivået». Med dette klargjøres kompetansekrav til kommunen som barnehagemyndighet.

Et slikt krav vil kunne bidra til å sikre et tilfredsstillende faglig nivå på kommunens beslutninger som lokal barnehagemyndighet.

Med barnehagefaglig kompetanse menes pedagogisk utdannelse som kvalifiserer til stilling som pedagogisk leder eller styrer i barnehage.

Det har i ulike sammenhenger vært trukket frem at kommuner kan mangle tilstrekkelig barnehagefaglig kompetanse i kommuneadministrasjonen over barnehagenivå til å kunne ivareta sine forpliktelser etter barnehageloven på en tilfredsstillende og fullt ut tillitvekkende måte. For nærmere om dette vises til punkt 14.8. Bestemmelsen etter andre ledd har derfor også en viktig hensikt i at kompetansekravet synliggjøres klart i særloven.

Tilgang til barnehagefaglig kompetanse er nødvendig for at kommunen skal kunne utføre sine myndighetsoppgaver på en fullt ut tilfredsstillende måte. Tilsvarende vil også tilgang på kompetanse av blant annet juridisk og økonomisk art være nødvendig for at en kommune skal kunne oppfylle myndighetsoppgavene på en tilfredsstillende måte.

Av kommuneloven fremgår krav til vurdering av kommunens behov for kompetanse. Tilgang på nødvendig kompetanse, herunder barnehagefaglig kompetanse, ligger videre implisitt i kravet til forsvarlig system/forsvarlig ivaretakelse av kommunens myndighetsoppgaver, jf. § 26. Dette siden kommunen ikke kan klare seg uten slik kompetanse for å kunne løse sine oppgaver på en tilfredsstillende måte over tid.

Hvordan kommunen «sørge[r] for å ha tilgang» vil måtte variere ut fra kommunens størrelse og andre lokale forhold. Det er viktig at kommunen her er seg bevisst sine ulike roller som lokal barnehagemyndighet og som barnehageeier, når kommunen sørger for tilgang til den nødvendige kompetansen for å løse sine oppgaver og ivareta sitt ansvar som barnehagemyndighet på en tilfredsstillende og tillitvekkende måte.

Kommuner som har kompetansemessige utfordringer i sin administrasjon er anbefalt å vurdere ulike samarbeid med andre kommuner for bedre å sikre utførelsen av sine myndighetsoppgaver. Blant kommunenes myndighetsoppgaver vil både godkjenning og tilsyn kunne være egnet for samarbeidsløsninger.

Tredje ledd viderefører kommunens ansvar etter gjeldende rett for at barnehagetilbudet til samiske barn i samiske distrikt bygger på samisk språk og kultur. Det vises til merknadene i Ot. prp. nr. 72 (2004–2005) s. 111: «Med samiske barn menes barn av foreldre eller forelder som kan skrives inn i samemanntallet, jf. § 2-6 i sameloven 12. juni 1987 nr. 56. Med samisk distrikt menes forvaltningsområdet for samisk språk, jf. sameloven § 3-1. Som nevnt under merknadene til § [3], skal det legges til rette for at samisk språk og kultur også er en del av barnehageinnholdet til samiske barn utenfor det definerte samiske forvaltningsområdet, dersom foreldrene ønsker dette. Bestemmelsen krever ikke at det i disse barnehagene skal være samisktalende personale, men at det legges til rette for at samiske barn kan møte samisk språk og kultur i en egnet form. Hva som er praktisk mulig, vil måtte bero på de lokale forhold. I områder utenfor forvaltningsområdet for samisk språk, men med tradisjonell samisk bosetting fra Femunden i sør til Nordkapp i nord og Kirkenes i øst, vil man kunne forvente at det er lettere å få tak i personale som kjenner til det samiske språk og den samiske kultur. I kommuner som er i en fase med revitalisering, bør det kunne forventes at kommunen tar særlig hensyn til at samiske barn får møte samisk språk og kultur.»

Fjerde ledd første punktum er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen pålegger hver kommune plikt til å opprette og føre et register til bruk for Arbeids- og velferdsetaten (NAV) i forbindelse med kontroll av beregning og utbetaling av kontantstøtte etter kontantstøtteloven. Med begrepet «føre register» menes et register som inneholder opplysninger om barn i alderen ett til tre år som benytter barnehagetilbud som mottar offentlig tilskudd til drift. Det vises i denne sammenheng til grunnvilkåret for rett til kontantstøtte i lov om kontantstøtte til småbarnsforeldre av 26. juni 1998 nr. 41 (kontantstøtteloven) § 2 første ledd: «Kontantstøtte ytes for barn mellom 1 og 3 år som er bosatt i riket, og som ikke eller bare delvis gjør bruk av barnehageplass som det ytes offentlig driftstilskudd for, jf § 7 tredje ledd.»

Grunnvilkåret for rett til kontantstøtte blir endret fra 1. august 2012. Endringen innebærer at stønadsperioden for kontantstøtte reduseres. Stønaden skal ikke lenger gis for både ett- og toåringer, men bare for ettåringer. Stønadsperioden løper fra kalendermåneden etter at barnet fyller ett år til og med kalendermåneden før barnet fyller to år, forutsatt at barnet ikke har en avtalt oppholdstid i barnehage på 20 timer eller mer per uke, jf. endringer i kontantstøtteloven Prop. 8 L (2011–2012). Endringen i kontantstøtteloven innebærer at enhver kommune, fra og med 1. august 2012, er pliktig til å opprette og føre et register som inneholder opplysninger om barn i alderen ett til to år som benytter barnehagetilbud som mottar offentlig tilskudd til drift.

Det vises videre til at barnehageeierens plikt til å gi barnets bostedskommune de opplysninger som er nødvendige for å kunne føre et register etter denne bestemmelsen er hjemlet i § 15 fjerde ledd.

Fjerde ledd andre punktum gir en hjemmel for at det kommunale registeret kan samkjøres med Arbeids- og velferdsetatens register over mottakere av kontantstøtte. Formålet med bestemmelsen er å sikre rettmessig utbetaling av kontantstøtte. Det vises i denne sammenheng til kontantstøtteloven § 19: «Overføring av informasjon fra kommunale registre til Arbeids- og velferdsetaten, jf. barnehageloven § 8 skjer hver måned. Arbeids- og velferdsdirektoratet kan gi nærmere regler om dette». Det fremgår av Ot. prp. nr. 56 (1997–1998) at bestemmelsen gir Arbeids- og velferdsdirektoratet rett til å bestemme på hvilken måte informasjonen fra kommunene skal overføres til Arbeids- og velferdsetatens datasystemer. I vurderingen av hvordan opplysningene fra kommunen på best mulig måte kan overføres til Arbeids- og veferdsetaten skal det også tas hensyn til at det er stor forskjell mellom de ulike kommuner med hensyn til størrelse og antall barnehager. Hovedpoenget er at informasjonen overføres raskt og på en måte som er hensiktsmessig både for trygdeetaten og kommunene.

Det kommunale registeret kan bare samkjøres mot Arbeids- og velferdsetatens «register over mottakere av kontantstøtte.» Det er ikke anledning til å samkjøre kommunens register mot Arbeids- og velferdsetatens andre personregistre.

Fjerde ledd siste punktum hjemler departementets kompetanse og frihet til å gi utfyllende bestemmelser om føringen av registeret, hvilke opplysninger registeret skal inneholde og behandlingen av disse opplysningene. Nærmere regler om plikten til å føre register fremgår av forskrift om føring av register til bruk i forbindelse med kontroll av beregning og utbetaling av kontantstøtte fastsatt 16. desember 2005.

Til § 18 Barnehagemyndighetens rett til innsyn og barnehagens opplysningsplikt

Bestemmelsen er i det vesentlige en videreføring av gjeldende barnehagelov § 8 femte ledd.

Første ledd regulerer kommunens rett til opplysninger, dokumentinnsyn og adgang til barnehagelokaler «i den utstrekning dette anses nødvendig for å ivareta kommunens oppgaver som lokal barnehagemyndighet etter barnehageloven.» Bestemmelsen gir kommunen hjemmel til å kreve opplysninger, dokumentinnsyn og adgang til barnehagelokaler i den utstrekning dette anses nødvendige for å ivareta alle oppgavene kommunen er pålagt etter barnehageloven. For eksempel godkjenning av barnehager, jf. § 19 og tilsyn § 27. Den innsynsretten barnehageloven hjemler, gjelder ikke opplysninger utenfor barnehagelovens virkeområde.

Det er kommunen selv som avgjør om det er nødvendig med opplysninger, dokumentinnsyn og adgang til barnehagelokalene.

Kommunen har rett til «opplysninger» som er nødvendige for å ivareta kommunens oppgaver som barnehagemyndighet. Som relevante opplysninger kan nevnes barnas alder, oppholdstid, antall barn, barnets bostedskommune, antall ansatte, ansattes stillingsprosent og kompetanse og at ansatte har levert politiattest. Relevante opplysninger vil også kunne gjelde økonomiske forhold av betydning for tildeling av offentlige tilskudd til ikke-kommunale barnehager og ved fastsetting av foreldrebetaling. Kommunen kan ikke kreve opplysninger som faller inn under barnehageeier og/eller styrers taushetsplikt, jf. 51, jf. forvaltningsloven §§ 13 til 13 f.

Kommunens rett til «innsyn i dokumenter» innebærer at kommunen har rett til innsyn i alle dokumenter som inneholder opplysninger som er nødvendige for at kommunen skal kunne ivareta sine oppgaver som barnehagemyndighet. Eksempler på slike dokumenter er barnehagens årsplan, dokumentasjon av barnehagens arbeid og resultatene av barnehagens vurderingsarbeid, barnehagens vedtekter, barnehagens resultat- og balanseregnskap og budsjett- og aktivitetsplaner.

Kommunen har «adgang til barnehagelokaler». Adgang til barnehagelokalene vil først og fremst være nødvendig der kommunen gjennomfører tilsyn etter § 27. Tilsyn i barnehagen kan foretas rutinemessig eller som følge av opplysninger gitt av eier/styrer eller andre. Tilsynet kan være uanmeldt dersom dette anses for å være nødvendig.

Med «barnehagelokaler» menes både lokaler der det drives godkjent barnehage og lokaler der det drives barnehage som er godkjenningspliktig, jf. § 13. «Barnehagelokaler» omfatter også barnehagens kontorlokaler.

Til § 19 Godkjenning av barnehager

Første ledd fastslår at det er kommunen som er godkjenningsmyndighet. Kommunen skal foreta en konkret vurdering av om barnehagen er «egnet til å oppnå lovens krav». Dette betyr at barnehagen for eksempel må være egnet i forhold til de kravene som kan utledes av §§ 1 til 3 om barnehagens formål og innhold. Barnehagens fysiske rammer, dvs. lokaler og uteområder, må være egnet til barnehagedrift. Etter § 3 skal barnehagen blant annet gi barn muligheter for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Dette stiller mange og varierte krav til barnehagens lokaler og uteområde. Lokaler, inventar og uteområder må utformes på en måte som tar hensyn til små barns behov for kroppslige utfordringer og som fremmer lek, læring og omsorg. Etter § 3 bokstav c skal barnehagen ta hensyn til barns ulike funksjonsnivå, og tilgjengelighet for alle må være et viktig hensyn ved utformingen av barnehagen. Videre må bemanningsplanen vise at driften vil bli forsvarlig, og at barnehagetilbudet kan oppfylle lovens og rammeplanens krav til barnehagens innhold.

Barnehagens fysiske omgivelser må ha kvaliteter som stimulerer motorisk utvikling gjennom lek og fysisk utfoldelse, og som samtidig er trygge for barn i ulike aldersgrupper. Uteområdene må derfor være egnet, både i utforming og størrelse, for variert lek og utfoldelse under trygge forhold, jf. §§ 5 og 9.

I godkjenningsprosessen må kommunen blant annet vurdere om barnehagen har et forsvarlig areal inne og ute, jf. barnehageloven § 34. Hva som er «forsvarlig» i lovens forstand beror på en helhetsvurdering. Et areal som er i overensstemmelse med dagens veiledende arealnorm, altså anbefalingen, vil alltid være forsvarlig. Dersom arealet ikke er i samsvar med det anbefalte areal, må det særskilt begrunnes hvorfor arealet likevel er «forsvarlig» i lovens forstand. Se merknadene til § 34.

Kommunen skal ikke bare legge vekt på om de fysiske rammene er egnet til barnehagedrift, men må også legge vekt på om barnehagen er egnet til å oppnå andre krav i barnehageloven, som for eksempel bemanningsnorm, pedagognorm osv. Dette øker kravene til søkerens profesjonalitet allerede på søknadstidspunktet.

Barnehager med hovedvekt på friluftsliv må også være egnet til å oppnå lovens krav. I tillegg kan kommunen ved godkjenningen sette vilkår for driften. Dette betyr blant annet at barnehagen må ha tilgang til lokaler slik at det er forsvarlig å huse alle barna samtidig ved behov, for eksempel ved dårlig vær. Med hensyn til de ordinære lokalene kan godkjenningsmyndigheten etter en konkret vurdering gå noe ned på de krav en ellers ville stilt til oppholds- og lekeareal per barn i ordinære barnehager. Dersom barnehageeier ved fastsettelse av leke- og oppholdsarealet per barn har gått under arealnormen, må godkjenningsmyndigheten vurdere konkret om det ut fra hensynet til barna kan være forsvarlig å redusere denne ytterligere. Godkjenningsmyndigheten må her foreta en konkret vurdering. Momenter av betydning er kvaliteten på tilleggslokalene (lavvo, grillhytte mv.) antall barn, oppholdstid, alder og bemanning. Med hensyn til bemanningen kan godkjenningsmyndigheten etter en helhetsvurdering komme til at det skal stilles vilkår om en tettere bemanning enn det som følger av barnehagelovens krav. Dette fordi man i en friluftsbarnehage gjerne benytter seg av arealer som ikke er gjerdet inn slik at det krever flere ressurser for å sørge for at barna er trygge.

Åpne barnehager skiller seg særlig fra andre driftsformer ved at barna ikke blir tildelt fast plass i barnehager. Barna kan komme til barnehagen sammen med en av foreldrene eller en annen omsorgsperson til de tider og på de dager som man ønsker. De fleste åpne barnehager har en åpningstid på mindre enn 20 timer i uken, og er derfor ikke godkjenningspliktige virksomheter etter barnehageloven § 13, jf. § 4. Barnehageloven § 4 tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om åpne barnehager.

Første ledd annet punktum angir at det i vurderingen av om en barnehage er egnet til å oppnå lovens krav kan legges vekt på om barnehageeier eller personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten er egnet til å drive barnehage. Bestemmelsen gir kommunene en adgang til å legge vekt på om barnehageeiers egnethet i godkjenningsprosessen.

Den personkretsen som kan vurderes er «personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten». Det må foretas en helhetsvurdering, men personer som alltid vil omfattes er personer som eier en vesentlig del av barnehagen, personer som eier en vesentlig del av selskap som eier barnehagen, personer som får en vesentlig del av virksomhetens inntekter og personer som i kraft av sin stilling har vesentlig innflytelse på virksomheten og personer som på annen måte er ment å ha vesentlig innflytelse på virksomheten. Formålet med å ta med personer som ikke eier eller som i kraft av sin stilling har innflytelse er å svekke muligheten for omgåelser ved at eksempelvis et nært familiemedlem blir registrert som eier eller daglig leder for barnehagen når realiteten er en annen, altså såkalt proforma eierskap eller proforma daglig lederskap.

Kommunen har fått mulighet til å vurdere om vedkommende «er egnet til å drive barnehage.» Kommunen kan se hen til de sentrale personers evne og vilje til å overholde barnehageloven, andre lover som har sammenheng med barnehageloven og skatte- og avgiftslovgivningen. I vurderingen kan kommunen for eksempel legge vekt på om personen det gjelder tidligere har hatt vesentlig innflytelse over barnehagedrift som tilsynsmyndigheten har påpekt lovbrudd ved, herunder også vedkommendes evne og vilje til å rette lovbruddet.

Dersom kommunen kommer til at barnehagen er egnet til å oppnå lovens krav, «skal» kommunen godkjenne barnehagen. Dette innebærer at kommunen har en plikt til å gi godkjenning i de tilfellene vilkårene er oppfylt.

Med «godkjenne» menes at kommunen gir tillatelse til å drive barnehage. Bestemmelsen må ses i sammenheng med barnehageloven § 13 som regulerer i hvilke tilfeller barnehagen skal inngi søknad om godkjenning.

Med «barnehager» menes alle barnehager, jf. § 4.

Første ledd siste punktum angir at »[k]rav i annen lovgivning må være oppfylt før det gis godkjenning». Dette er en lovfesting av kravet i forvaltningsloven § 17 om at saken skal være tilstrekkelig utredet før godkjenning gis.

Det stilles mange krav til barnehagens lokaler og uteområder i annet regelverk, jf. blant annet overordnet krav at barnehager skal være helsemessig tilfredsstillende. Det stilles videre mer konkrete krav til valg av beliggenhet, krav til utforming og innredning, muligheter for aktiviteter og hvile samt krav til egnede muligheter for måltider. Plan- og bygningsloven 27. juni 2008 nr. 71 med forskrifter stiller bygningsmessige krav. Det stilles også krav til barnehagene i Arbeidsmiljøloven 17. juni 2005 nr. 62, Brann- og eksplosjonsvernloven 14. juni 2002 nr. 20, Forskrift om brannforebyggende tiltak og tilsyn fastsatt 26. juni 2002 og i Forskrift om sikkerhet ved lekeplassutstyr fastsatt ved kgl.res. 19 juli 1996 med hjemmel i lov 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester.

I godkjenningsprosessen er det viktig med veiledning overfor søkeren. Søkeren må ved behov gjøres kjent med andre offentlige instansers myndighetsoppgaver i forhold til godkjenning av barnehager.

Andre ledd regulerer kommunens adgang til å stille vilkår knyttet til godkjenningsvedtaket. Bestemmelsen gir kommunen frihet til å sette vilkår knyttet til egnethetsvurderingen med hensyn til antall barn, barnas alder, oppholdstid, barnehagens fysiske miljø. Bestemmelsen inneholder en uttømmende liste av vilkår som kan stilles knyttet til godkjenningsvedtaket. Barnehagemyndigheten kan i godkjenningsprosessen ta stilling til hvor mange barn barnehagens inne- og uteområder tillater, om barnehagen egner seg for alle aldersgrupper og om den er egnet for heldags- eller kun deltidsopphold. Videre kan det stilles vilkår om at barnehagen utnytter barnehagens arealer på en bestemt måte, jf. § 34.

Kommunen kan ikke stille vilkår som for eksempel går på bekostning av barnehagens verdimessige eller pedagogiske profil.

Dersom barnehagen ikke godtar lovlig fastsatte vilkår, faller retten til godkjenning bort.

Tredje ledd regulerer i hvilke tilfeller en barnehage må få godkjenningen vurdert på nytt.

Med «skal» menes at kommunen har en plikt til å foreta en ny vurdering av om vilkårene for godkjenningen fortsatt er oppfylt i de tilfellene hvor det foreligger «vesentlig endrede forhold». I slike situasjoner kan ikke kommunen forholde seg passivt.

Det må da foreligge «vesentlig endrede forhold». Bestemmelsen åpner for en snever omgjøringsadgang. Eksempler på vesentlig endrede forhold kan være vesentlig økning i barnetallet, flytting til nye lokaler, store omorganiseringer, vesentlige endringer av vedtektene (for eksempel der barnehagen endrer opptakskriteriene eller opptakskrets), store forandringer med hensyn til arealutnytting.

Bestemmelsen gir kommune frihet til å velge om godkjenningen skal stadfestes eller omgjøres (oppheve, endre eller sette nye vilkår) dersom barnehagen har gjennomgått store forandringer. I vurderingen av hva vedtaket skal inneholde, må en spesielt merke seg at det skal være forholdsmessighet mellom mål og midler. Dette gjør at en mer vidtgående omgjøring ikke kan skje hvis en mindre vidtgående omgjøring (for eksempel endring av vilkår) eller kun stadfestelse vil være tilstrekkelig for videre barnehagedrift. Jo mer vidtgående følger omgjøringen får for barnehageeier, desto større må behovet være for at omgjøring skal skje. Enkelte vesentlige endringer kan innebære en styrking av barnehagetilbudet. I slike tilfeller er det ikke nødvendig at kommunen omgjør godkjenningen, men endringen må vurderes og godkjenningen stadfestes. Utgangspunktet er altså at «endrede forhold» ikke skal fordre en fullstendig vurdering av godkjenningen fra barnehagemyndighetens side, kun av den endringen som finner sted.

Barnehagen må også søke om ny godkjenning dersom et annet rettsubjekt ønsker å drive barnehagen videre. Det presiseres at dette i utgangspunktet ikke vil fordre en fullstendig vurdering av godkjenningen, kun av den endringen som finner sted.

I § 13 andre ledd er for øvrig eiers plikt til å søke godkjenning presisert.

Fjerde ledd regulerer to tilfeller hvor godkjenningen faller bort av seg selv uten omgjøring. Formålet med reguleringen er at kommunen har behov for forutsigbarhet med hensyn til barnehagestrukturen.

Godkjenningen faller bort dersom barnehagen ikke starter opp innen tre år etter at godkjenningen ble gitt.

Godkjenningen faller også bort dersom «barnehagedriften opphører». Vilkåret skal forstås slik at barnehagedriften anses opphørt dersom barnehagen er uten barn i over ett år. Det er bare i de tilfeller at hele barnehagedriften opphører, at godkjenningen faller bort. Dette betyr blant annet at dersom en barnehage ønsker å drive virksomheten med et lavere barnetall en det er gitt godkjenning for, er dette mulig. Videre innebærer dette kravet at en barnehage i utgangspunktet ikke kan ta pause og deretter starte på nytt uten at det foreligger en ny godkjenning. Midlertidige opphold i driften, for eksempel i forbindelse med ombygging og omorganisering, regnes ikke som driftsavbrudd.

Femte ledd fastslår at kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen.

Med «vedtak» menes godkjenningsvedtaket. Dette er et enkeltvedtak, jf. forvaltningsloven § 2b, noe som innebærer at saksbehandlingsreglene i forvaltningsloven må følges. Det vises spesielt til forvaltningsloven § 25 som regulerer hvordan et enkeltvedtak skal begrunnes. Det understrekes at godkjenningsvedtaket alltid skal inneholde vurderingen kommunen har foretatt av barnehagens egnethet og hvilke vilkår som er satt.

Til § 20 Kommunens plikt til å tilby plass i barnehage

Første ledd første punktum fastslår at det er kommunen som har ansvar for å oppfylle retten til barnehageplass etter § 6 for alle som er bosatt i kommunen.

Det er gitt en individuell rett til barnehageplass for det enkelte barn etter nærmere angitte kriterier i § 6, som også angir det nærmere innholdet i kommunens plikt. Kommunens plikt til å oppfylle retten til barnehageplass pålegger kommunen å sørge for det antall plasser som er nødvendig slik at retten til plass for det enkelte barn sikres.

Kommunen er forpliktet til å tilby barnehageplass til barn bosatt i kommunen som har «rett til plass i barnehage, jf. § 6». Dette gjelder for det første barn som «fyller ett år senest innen utgangen av august det året det søkes om barnehageplass». Det er presisert i § 6 at retten til plass skal oppfylles fra august måned det året det søkes om barnehageplass. Kommunen har ansvaret for å tilby barnehageplass slik at barn med rett til plass får startet opp i august måned. Dette forutsetter forutgående opptak og søknadsfrist til opptaket. Kommunen må sørge for at ordninger for dette er på plass i god tid før søknadsfristen til opptaket inntrer. Kommunen er ikke forpliktet til å tilby barnehageplass til barn som fyller ett år fra og med september. Disse barna vil ha rett til plass fra august påfølgende år. For det andre er kommunen forpliktet til å tilby barnehageplass for barn med nedsatt funksjonsevne og barn som det er fattet vedtak om etter lov om barneverntjenester §§ 4-12 (vedtak om omsorgsovertakelse) og § 4-4 annet og fjerde ledd (vedtak om at barnehageplass er innvilget som frivillig hjelpetiltak). Kommunen har ansvar for å tilby plass til disse gruppene «uansett barnets alder». Kommunen er forpliktet til å tilby disse barna barnehageplass selv om de ikke har fylt ett år senest innen utgangen av august. Dette innebærer for eksempel at kommunen er forpliktet til å tilby barnehageplass for et barn med nedsatt funksjonsevne fra ni måneders alder forutsatt at de øvrige vilkårene i § 6 er oppfylt.

Kommunen er kun forpliktet til å tilby barnehageplass til «barn bosatt i kommunen». Barnet er bosatt i den kommunen det har bostedsadresse. Det stilles ikke krav om at barnet må være folkeregistrert i kommunen. Bestemmelsen er ikke til hinder for interkommunalt samarbeid. Kommunen kan bare oppfylle retten til barnehageplass i en annen kommune dersom foreldrene eller de foresatte ønsker det.

Med «barnehage» menes en godkjent barnehage jf. §§ 13 eller 37. Barnehager som er godkjent har ansvar for å drive virksomheten i samsvar med gjeldende lover og regelverk, jf. § 13 første ledd.

Første ledd andre punktum er en videreføring av barnehageloven § 13 tredje ledd og er omtalt i Ot.prp. nr. 72 (2004–2005) s. 76: «Kommunen har det praktiske og økonomiske ansvaret for at barn med nedsatt funksjonsevne får plass i barnehage. Opptak av et barn med nedsatt funksjonsevne kan kreve store ressurser, for eksempel ombygging. Kommunen har derfor en viss valgmulighet basert på praktiske og økonomiske hensyn. Barn med store eller sammensatte funksjonsnedsettelser kan ha behov for et mer tverrfaglig og behandlingsrettet tilbud enn det en vanlig barnehage gir. Slike tilbud gis vanligvis i spesialbarnehage eller i egne avdelinger knyttet til ordinære barnehager.» Videre står det i Ot.prp. nr. 72 (2004–2005) s. 76 at kommunen også «skal ha det praktiske og økonomiske ansvaret for barn som har fortrinnsrett på grunnlag av vedtak etter barnevernloven.»

Første ledd siste punktum videreføres uendret og er omtalt i Ot.prp. nr. 52 (2007–2008). Kommunen skal tilpasse utbyggingsmønster og driftsformer til lokale forhold og behov. Det følger av Ot. prp. nr 52 (2007–2008) at dette: «må bygges på kommunens lokalkunnskap. Kommuner med spredt bebyggelse må oppfylle retten til barnehageplass på en annen måte enn bykommuner med tett bosetting. Barnehagetilbudet må ha den kvalitet, det innhold og det omfang som brukerne etterspør og lokale forhold tilsier, innenfor rammen av regelverket.» I Ot.prp. nr. 52 (2007–2008) blir det videre understreket «at kommunen må finne lokale løsninger for barnehagetilbudet og muligheter for å oppfylle retten til barnehageplass i sin kommune. Lokale tilpasninger kan således føre til at det kan variere fra bykommuner til kommuner med spredt bebyggelse hvordan retten til barnehageplass skal oppfylles.»

Det følger av andre ledd at retten til barnehageplass kun er en minimumsforpliktelse for kommunen, og ikke er til hinder for at kommunen kan tilby barnehageplass til barn som ikke har rett til barnehageplass i henhold til gjeldende § 12a dersom det er kapasitet. Kommunen står fritt til å ha flere eller supplerende opptak. Søknadsfrist til opptaket fastsettes av kommunen, jf. annet punktum.

Barn med rett til barnehageplass som får avslag på søknad om barnehageplass eller får vedtak om plass som ikke korresponderer med retten, kan få prøvet dette vedtaket, enten ved forvaltningsklage eller domstolsbehandling. Forskrift 16. desember 2005 nr. 1477 om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage, med hjemmel i gjeldende lov § 12, regulerer søkeres klagerett.

Til § 21 Samordnet opptaksprosess i kommunen

Første ledd fastslår at alle godkjente barnehager, jf. § 13, plikter å samarbeide om opptaksprosessen. Det følger av andre punktum at kommunen har ansvaret for å legge til rette for en samordnet opptaksprosess, og sørge for at opptaket til barnehagene faktisk blir samordnet. Det er opp til den enkelte kommune å velge hvor omfattende og detaljregulert en samordnet opptaksprosess skal være. Kommunen må sørge for at det utarbeides et forslag til samordnet opptaksprosess som er egnet for de lokale forhold og som er i samsvar med loven.

I opptaksprosessen skal det tas hensyn til «barnehagens mangfold og egenart». Dette innebærer blant annet at barnehagens formål, opptakskrets, opptakskriterier og eierform skal respekteres. Felles opptaksmyndighet og felles opptakskriterier kan være hensiktsmessig og kan avtales, men plikten til å samarbeide om opptak innskrenker ikke barnehagens rett til å definere sin opptakskrets i barnehagens vedtekter og til selv å foreta opptak av det enkelte barn i tråd med gjeldende forskrift om saksbehandlingsregler ved opptak i barnehage. Eksempler på opptakskrets kan være barn som tilhører skolekretsen, barn av studenter ved en bestemt høyskole, barn i familier med medlemskap i en bestemt forening eller barn av ansatte i en bestemt bedrift. Et stort antall private barnehager er opprettet av foreldre eller lag med det formål å skaffe barnehageplass til egne barn. Eiere eller medlemmer av laget vil normalt ha fortrinnsrett til plasser i denne barnehagen. Så lenge dette fremgår av vedtektene og barnehagens opptakskrets, vil en samordnet opptaksprosess ikke begrense disse foreldrenes anledning til å få plass for sitt barn i denne barnehagen. Brukernes ønske og behov skal tillegges stor vekt ved selve opptaket.

Det følger av siste punktum at ved en samordnet opptaksprosess skal likebehandling av barn og likebehandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager sikres. Bestemmelsens krav til «likebehandling» er ment å være en rettesnor for samordningen. Dette innebærer at samordningen må ivareta likebehandling av barn og barnehager på en slik måte at det ikke skjer usaklig eller vilkårlig forskjellsbehandling. Dette betyr ikke at alle skal behandles likt, men at et samordnet opptak må føre til at like tilfeller behandles likt.

Av andre ledd følger det at forvaltningslovens regler om enkeltvedtak ikke kommer til anvendelse på vedtak om opptak i barnehage.

Andre ledd angir for øvrig at departementet kan gi forskrift om behandling av søknader om opptak i barnehage. Dette er en endring av gjeldende forskriftshjemmel i overensstemmelse med den tilnærming som er valgt i lovforslaget ellers. Hensynene som ligger til grunn for reglene om saksbehandling i forvaltningsloven forutsettes ivaretatt gjennom adgangen departementet har til å gi forskrift etter annet ledd annet punktum.

Til § 22 Kommunalt tilskudd til godkjente ikke-kommunale barnehager

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende barnehagelov § 14. Det er ikke foreslått innholdsmessige endringer i bestemmelsen. Ordlyden er noe endret i tredje ledd. Innskuddet i tredje ledd første punktum », jf. første og andre ledd,» var uten innholdsmessig betydning og er strøket. Forskriftshjemmelen i andre punktum er endret i tråd med lovens øvrige forskriftshjemler. Av Ot.prp. nr. 57 (2007–2008) fremgår følgende av merknadene til § 14:

«Første og annet ledd angir kommunens finansieringsforpliktelse for ikke-kommunale barnehager. Med ikke-kommunale menes alle barnehager som ikke eies av kommunen, slik som private, fylkeskommunale og statlige barnehager. Kommunen har plikt til å finansiere barnehager i kommunen som har søkt om godkjenning før barnehagetilskuddene innlemmes i kommunerammen, og som følge av søknaden har fått godkjenning, jf. barnehageloven § 10, jf. §§ 1 og 2 eller § 11. Barnehager som søker om godkjenning etter barnehagetilskuddene innlemmes i kommunerammen har ikke automatisk rett på tilskudd. Dette innebærer at det går et skille mellom ikke-kommunale barnehager som søker om godkjenning før barnehagesektoren blir rammefinansiert og de som søker om godkjenning i en rammefinansiert sektor. Tidspunktet for innlemming av barnehagetilskuddene i kommunerammen framkommer av kommuneproposisjonen for 2009.

Søknadstidspunktet for godkjenning av barnehagen jf. §§ 10 og 11 er avgjørende for om barnehagen skal behandles etter bestemmelsens første eller annet ledd ved vedtak om finansiering etter denne bestemmelsen.

(...)

Kommunen kan finansiere barnehager som søker om godkjenning etter barnehagetilskuddene innlemmes i kommunerammen. Kommunen avgjør søknaden etter eget skjønn. Det kommunale skjønnet må se hen til barnehageloven § 8 annet ledd som forplikter kommunen til å tilpasse utbyggingsmønster og driftsformer til lokale forhold og behov. For nærmere redegjørelse av dette vises til Ot.prp. nr. 72 (2004–2005) om lov om barnehager (barnehageloven).

[Fjerde] ledd sier at kommunen skal utbetale tilskudd til de ikke-kommunale barnehagene forskuddsvis hvert kvartal inntil kommunen fatter vedtak om tilskudd. Det er barnehager som skal motta tilskudd etter første eller annet ledd som har rett på forskudd. Beregningen av forskuddet skal ta utgangspunkt i utbetalingen av kommunalt tilskudd året før. Nyetablerte barnehager skal motta tilskudd forskuddsvis hvert kvartal beregnet ut fra barnehagens budsjett. Når kommunen fatter endelig vedtak om tilskudd for året skal det foretas en avregning mellom forskuddsutbetalingen og den vedtatte tilskuddstildelingen. Første året barnehagesektoren er rammefinansiert skal beregningen av forskuddet ta utgangspunkt i utbetalingen av statlig driftstilskudd og kommunalt tilskudd året før.

[Femte] ledd gir ikke-kommunale barnehager klagerett til fylkesmannen på kommunens vedtak etter bestemmelsens annet ledd. Kommunens vedtak er et enkeltvedtak, jf. lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 2 første ledd bokstav b, og skal behandles etter forvaltningsloven.»

Til § 23 Foreldrebetaling

Første ledd første punktum slår fast at det skal være en maksimalgrense for foreldrebetaling for barnehageplass. Det fremgår av annet punktum at maksimalgrensen fastsettes i Stortingets årlige budsjettvedtak. Maksimalgrensen for foreldrebetalingen fastsettes som et maksimalt månedsbeløp og årsbeløp. Begrensningen på årsbeløpet ses i forhold til en betaling elleve måneder i året. En slik regulering gir barnehageeier mulighet til å velge hvor mange betalingsterminer det skal være i løpet av året. Dette gjelder så lenge det fastsatte månedsbeløpet ikke overstiger maksimalgrensen. Dersom en betaling i tolv terminer skal gjelde, må barnehageeier fastsette en lavere terminbetaling enn gjeldende maksimalgrense slik at årsbetalingen ikke overstiger gjeldende maksimale årsbeløp. Begrensningen på årsbeløpet regnes for ett barnehageår, det vil si fra august til august.

Tredje punktum fastsetter at betaling for kost kan komme i tillegg. Dette medfører at barnehageeier som har en foreldrebetaling lik maksimalprisen, i tillegg kan kreve betaling for måltider servert i barnehagen. Eventuelle kostpenger skal i så fall dekke barnehagens faktiske utgifter til måltidene (selvkost). Dersom barnehagen har ansatt en kjøkkenassistent, kan utgiftene til lønn til denne assistenten tas med i beregningen av barnehagens faktiske utgifter til måltidene. Kostpengeberegningen kan kun relatere seg til kjøkkenassistentens arbeid med måltidene i barnehagen. Betaling for mat skal ikke være på et slikt nivå at barnehageeier tjener på dette. Eventuelle kostpenger er et spørsmål det er naturlig å drøfte med foreldrene og foresatte. Det vises i denne forbindelse til barnehagelovens bestemmelse om foreldremedvirkning i § 11 om foreldreråd og samarbeidsutvalg.

Andre ledd slår fast at maksimalgrensen for foreldrebetalingen skal gjelde et heldags ordinært barnehagetilbud. Et heldagstilbud er definert som et barnehagetilbud der det er avtalt en ukentlig oppholdstid for barnet på 41 timer eller mer. Det er den avtalte og ikke den faktiske oppholdstiden til barnet i barnehagen som er avgjørende for om barnets tilbud defineres som et heldagstilbud eller et deltidstilbud. At barnet benytter en kortere oppholdstid i barnehagen enn det foreldrene betaler for og som er avtalt mellom foreldrene og barnehagen, er uten betydning for definisjonen. Et ordinært barnehagetilbud er et barnehagetilbud innenfor gjeldende lover og forskrifter. Det vil si at et tilbud som oppfyller kravene i barnehageloven med forskrifter vil være å regne som et ordinært barnehagetilbud. Familiebarnehager omfattes av reglene om maksimalgrense for foreldrebetaling.

Maksimalgrensen gjøres bare gjeldende for det som defineres som en barnehages ordinære tilbud.

Et ordinært barnehagetilbud skal legge vekt på å gi barna mulighet til å utvikle basiskompetanse gjennom lek og læring i sosialt samspill. Barna skal gis mulighet til å utvikle kunnskaper, ferdigheter og holdninger på sentrale livsområder og kunnskapsområder. En god barnehage gir barna frihet, med muligheter for selv å kunne styre sin hverdag innenfor grenser som de kan mestre i forhold til alder og utvikling.

Helt spesielle aktiviteter etter foreldrenes ønsker, som for eksempel dansetimer, skiskole, ridetimer eller lignende, regnes ikke som en del av et ordinært barnehagetilbud. Slike aktiviteter vil det være adgang til å ta ekstra betalt for utover maksimalgrensen for foreldrebetaling. Dette betyr at det fortsatt er adgang til for barnehageeier, i samarbeid med foreldrene, å gi et tilbud om slike spesielle aktiviteter innenfor barnehagetiden. Samarbeidet med foreldrene kan ivaretas ved at aktivitetene fremgår av årsplanen som fastsettes av samarbeidsutvalget, jf. barnehageloven §§ 3 og 11.

Tredje ledd slår fast at betalingen for et deltidstilbud skal være lavere enn betalingen for et heldagstilbud. Et deltidstilbud er et tilbud der den avtalte ukentlig oppholdstid er under 41 timer, jf. annet ledd. Barnehageeier står imidlertid fritt til å bestemme hvor mye lavere prisen for et deltidstilbud skal være.

Til § 24 Moderasjonsordninger

Første ledd fastsetter at kommunen skal sørge for at foreldre eller foresatte med mer enn ett barn i barnehage i samme kommune skal gis tilbud om reduksjon i foreldrebetalingen. Dette gjelder uavhengig av om barna går i forskjellige barnehager og i barnehager med forskjellige eiere.

Foreldre eller foresatte skal tilbys minimum 30 prosent søskenmoderasjon i foreldrebetaling for barn nummer to og minimum 50 prosent for barn nummer tre eller flere barn. Reduksjon i foreldrebetalingen beregnes av foreldrebetalingen begrenset oppad til maksimalgrensen, jf. § 23, i den barnehage det aktuelle barnet har plass.

Moderasjonen omfatter søsken som bor fast sammen. Barn anses for å være fast bosatt på den adressen der de til enhver tid er registrert i folkeregisteret. I de tilfellene der foreldre har avtalt delt bosted for barnet, skal barnet anses for å være fast bosatt begge steder/med begge foreldrene. Samværsforeldre kan derimot ikke påberope seg søskenmoderasjon for andre og tredje barn. Søsken defineres som helsøsken og halvsøsken, stesøsken defineres utenfor. Reduksjon i foreldrebetalingen knyttet til søskenmoderasjon skal finansieres av kommunen, jf. fjerde ledd.

Nærmere regler om søskenmoderasjon kan den enkelte kommune utforme lokalt. Disse må utformes slik at de omfatter både de kommunale og ikke-kommunale barnehagene i kommunen.

Andre ledd slår fast at alle kommuner skal tilby barnefamilier med lav betalingsevne en reduksjon i eller fritak for foreldrebetaling. Ordningene skal også omfatte de ikke-kommunale barnehagene i kommunen. Det er i utgangspunktet opp til den enkelte kommune å finne egnede løsninger. Av annet punktum fremgår at kommunen skal ha inntektsgradert betalingssatser. En slik ordning vil som et minimum ha to satser slik at barnefamilier med lav betalingsevne blir definert.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om forpliktende minimumssatser for inntektsgradert betaling og for foreldre med lav betalingsevne.

Etter fjerde ledd fremgår at barnehageeier skal få dekket reduksjon i eller fritak for foreldrebetalingen av kommunen. Dette omfatter bestemmelsens første og andre ledd. Som følge av rammefinansieringen er «det offentlige» erstattet med «kommunen». Kommunen skal lage en egen refusjonsordning slik at barnehageeier får dekket inntektstap fra foreldebetalingen som følge av søskenmoderasjon og moderasjons- og fritaksordninger for barnefamilier med lav betalingsevne.

Til § 25 Samarbeid om barnehagens forebyggende og helsefremmende funksjon

Bestemmelsen er ny.

Bestemmelsen i § 25 setter krav om at kommunen skal utarbeide rutiner for samarbeid og kunnskapsutveksling mellom barnehage, barnevern, helsestasjon, pedagogisk-psykologisk tjeneste (PP-tjenesten) og andre instanser.

Det er sentralt for ivaretakelsen av barnehagens forebyggende og helsefremmende funksjon, jf. § 3 bokstav f, at de ulike instansene har kunnskap om hverandres funksjon. Bestemmelsen tydeliggjør betydningen av at kommunen tilrettelegger for samarbeidsrutiner og kompetansehevende tiltak som omfatter alle barnehagene i kommunen. At dette omfatter «alle barnehager» i kommunen synliggjør at dette omfatter både kommunale og ikke-kommunale barnehager i kommunen.

Kommunen har ansvar for at de ulike tjenestene for barnefamiliene er godt koordinert. For at barn og foreldre skal få et mest mulig helhetlig tilbud til beste for barns oppvekst og utvikling, kreves det at barnehagen samarbeider med andre tjenester og institusjoner i kommunen. Tverrfaglighet og helhetlig tenkning bør derfor stå sentralt i dette samarbeidet. Både foreldre og barnehage kan ha behov for å samarbeide med ulike hjelpeinstanser. Ved samarbeid presiseres det at bestemmelsene om taushets- og opplysningsplikt i barnehageloven og annet regelverk skal overholdes.

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For at barnevernet skal kunne ivareta denne oppgaven overfor barn i alvorlige situasjoner, vil barnevernet ofte være avhengig av å motta opplysninger fra andre, jf. også § 53.

Helsestasjonen har ansvar for å drive generelt forebyggende og helsefremmende arbeid for å trygge barns oppvekstvilkår i kommunen. Helsestasjonen kan foreslå at det søkes barnehageplass for barn som har særskilt behov for pedagogisk tilbud og være sakkyndig instans ved tilråding om prioritet ved opptak. Helsestasjonen kan være en samarbeidspart for å tilrettelegge tilbudet for barn med særskilte behov. Helsestasjonen skal kunne bidra med råd og veiledning knyttet til legemiddelhåndtering i barnehager og i forhold til smittevern. Videre er helsestasjonen sentral i kartlegging av barns språk.

Den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) er en av de faglige instansene som kan gi en sakkyndig vurdering av om et barn med nedsatt funksjonsevne skal ha fortrinnsrett ved opptak i barnehage etter § 6. Den pedagogisk-psykologiske tjenesten kan også i disse tilfellene gi råd og veiledning til barnehagen. For nærmere om den pedagogisk-psykologiske tjenesten vises til barnehageloven kapittel IX og utredningens kapittel 18.

Bestemmelsen åpner for at også andre instanser vil være relevante for å bidra til barnehagens forebyggende og helsefremmende funksjon og slik også til å skape trygge og gode oppvekstvilkår for barna.

Til § 26 Krav til forsvarlig system for barnehagemyndigheten.

Første ledd presiserer kommunens ansvar som barnehagemyndighet etter gjeldende rett. I tillegg til at det er kommunens konkrete ansvar å oppfylle de lovkrav som stilles til barnehagemyndigheten, må kommunen stille til disposisjon de ressursene som er nødvendige for at kravene skal kunne oppfylles. Slike ressurser kan være personalressurser, materiell og utstyr, penger, kompetansehevning og annet.

Andre ledd stiller krav om at kommunen har et system for vurdering og resultatoppfølging av om barnehagelovens krav til barnehagemyndigheten blir oppfylt. Det er opp til den enkelte kommune å lage et system tilpasset lokale forhold, så sant systemet er forsvarlig.

Kravet om forsvarlig system har to formål. For det første skal systemet sikre etterlevelse av barnehagelovens krav. For det andre vil det medføre en styrking og målretting av tilsynet med barnehagemyndigheten ved at tilsynet kan rettes mot praksis i stedet for å granske enkeltsaker. Et system vil til vanlig måtte inneholde følgende elementer for å regnes som forsvarlig:

• Oversikt over lover, forskrifter og relevante styringsdokumenter for barnemyndighetens virksomhet.

• Beskrivelse av barnehagemyndighetens organisering og myndighetsfordeling (eks. delegasjonsreglement). Ansvarslinjene og myndighetsfordelingen mellom de ulike ansvarsnivåene må være klargjort.

• Rutiner for å sikre at ansatte i barnehagemyndigheten har kompetanse til å vurdere regelverket og til å ivareta oppgaver de er gitt i systemet som ledd i barnehagemyndighetens oppfyllelse av regelverket.

• Rutiner for å sikre informasjonsflyt, rapporteringer og tilbakemeldinger.

• Beskrivelse av rutiner eller andre tiltak som er egnet for å bekrefte god kvalitet – og/eller avdekke og forebygge manglende overholdelse av gjeldende lover og forskrifter.

• Beskrivelse av rutiner for å rette opp og forbedre forhold som er oppdaget, samt rutiner for oppfølging av ulike kvalitetsvurderinger.

• Beskrivelse av rutiner for oppfølging av kritiske områder i barnehagemyndighetens ansvarsområde.

• Beskrivelse av ledelsesansvar for gjennomgang, oppdatering og bruk av systemet for å sikre at det fungerer som forutsatt og bidrar til kontinuerlig forbedring.

Et forsvarlig system må kunne dokumenteres skriftlig. Med dette menes ikke at det må være et eget skriftlig system som omfatter alle rutiner, men at de ulike elementene i systemet er tilgjengelig for ansatte i lokal barnehagemyndighet og for fylkesmannens tilsynsvirksomhet.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om kommunens ansvar som barnehagemyndighet og krav til forsvarlig system.

Til § 27 Kommunens tilsynsansvar

Første ledd viderefører kommunenes ansvar for å føre tilsyn med at barnehagene drives i samsvar med barnehageloven med forskrifter. Tilsyn er kontroll av om en virksomhet er i tråd med lover og forskrifter, eller krav gitt i medhold av disse. Tilsynet har som formål å avdekke lovligheten av en konkret sak som kommunen har blitt kjent med, for eksempel om barnetallet i barnehagen ikke overstiger det antall barnehagen er godkjent for. I tillegg kan tilsynet rettes mot barnehageeiers system for sikre at barnehageloven etterleves på ulike områder, jf. § 16.

Kommunens tilsyn skal være i samsvar med forvaltningsrettslige prinsipper om habilitet og forsvarlighet. Dette innebærer at kommunen skal innrette og gjennomføre tilsynet slik at det sikrer betryggende distanse mellom kommunen som barnehagemyndighet og barnehageeier. I forhold til tilsynets innretning kan kommunen organisatorisk la ulike avdelinger/seksjoner i administrasjonen ta ansvar for henholdsvis tilsyns- og eieroppgaver. Tilsynets habilitet kan også ivaretas gjennom interkommunalt samarbeid. Når det gjelder tilsynets gjennomføring vil personalets barnehagefaglige kompetanse, samt eventuell kompetanse knyttet til juss, økonomi, helse og byggteknikk, bidra til nødvendig legitimitet. I tillegg vil forvaltningslovens regler for enkeltvedtak gjelde når tilsynet innebærer reaksjoner, noe som innebærer krav til utredning, skriftlighet, begrunnelse og klageadgang. Dette vil ytterligere kunne bidra til å sikre et habilt og forsvarlig tilsyn.

Andre ledd gir kommunen hjemmel til å pålegge barnehageier å rette lovstridige forhold. Bestemmelsen gir ikke kommunen en plikt til alltid å fatte vedtak om pålegg knyttet til ethvert lovbrudd som avdekkes ved tilsyn. Det legges til grunn at det som oftest vil være tilstrekkelig for tilsynet å påpeke eventuelle ulovlige forhold, og at dette rettes lojalt av barnehageeier. Pålegg benyttes der barnehageeier ikke setter inn tilstrekkelige tiltak for å rette lovbrudd avdekket ved tilsyn. Kommunen kan også benytte pålegg umiddelbart når kommunen finner det formålstjenlig, for eksempel der det avdekkes alvorlige lovbrudd som krever umiddelbar og konkret retting.

Dersom barnehageeier ikke etterkommer pålegg om å rette et lovbrudd innen en fastsatt frist, kan kommunen fastsette en reduksjon i foreldrebetalingen i barnehagen. Kommunen må sette rimelige frister for retting slik at en barnehageeier som ønsker å rette et lovbrudd får tilstrekkelig tid til dette. Hjemmelen til å bestemme reduksjon i foreldrebetalingen gjelder frem til det er dokumentert at lovbruddet er rettet. Formålet bak reduksjon i foreldrebetaling er todelt, dels å skape et økonomisk press på barnehageeier til å rette lovbruddet, dels er det å kompensere foreldrene for et mangelfullt barnehagetilbud. Med andre ord har reaksjonen likhetstrekk både med tvangsmulkt innen forvaltningsretten og prisavslag innen kontraktsretten.

Både pålegg og vedtak om reduksjon i foreldrebetaling er enkeltvedtak som kan påklages til fylkesmannen, jf. fjerde ledd.

Gjeldende barnehagelov § 16 gir kommunen hjemmel til å gi pålegg om retting dersom det oppdages «ulovlige eller uforsvarlige forhold». Også uforsvarlige forhold vil være lovbrudd, Da en slik formulering kan skape tvil om tilsynsmyndigheten kan pålegge retting av forhold som ikke er brudd på loven, er begrepet «uforsvarlige forhold» fjernet fra ordlyden.

Tredje ledd gir kommunen hjemmel til å stenge barnehager som ikke driver i samsvar med loven. Det er opp til kommunen å vurdere når det er snakk om særlige tilfeller som kan lede til stenging. Vedtak om midlertidig eller varig stenging kan først fattes dersom vedtak med pålegg eller reduksjon i foreldrebetalingen, ikke har ført til at lovbruddet er rettet. Kommunen har også hjemmel etter andre punktum til å stenge en barnehage midlertidig eller varig dersom det avdekkes lovbrudd som ikke lar seg rette. Eksempel på dette kan være helseskadelige materialer i konstruksjoner eller ustabile grunnforhold. Det fremgår av tredje punktum at kommunen skal vedta tidsbegrenset eller varig stengning, dersom fortsatt barnehagedrift kan medføre alvorlig helseskade for barna. Kommunen har altså i slike tilfeller en plikt til å vedta stengning. Det må foreligge en viss sannsynlighet for at det kan inntreffe hendelser og at hendelser må forventes å være av en viss alvorlighet. Avgrensningen til «alvorlig helseskade» innebærer at det må være tale om vesentlig mer enn hva barn normalt vil være utsatt for i daglig lek og utfoldelse i barnehage under forsvarlig tilsyn av voksne. Vedtak om stengning av en barnehage skal sendes fylkesmannen til orientering, uavhengig om vedtaket er påklaget.

Fjerde ledd fastsetter at barnehagemyndighetens eventuelle reaksjoner etter tilsyn, som pålegg, reduksjon i foreldrebetalingen og stengning, skal følge saksbehandlingsreglene for enkeltvedtak og kan påklages til fylkesmannen.

Femte ledd pålegger kommunen å offentliggjøre resultater av gjennomførte tilsyn. Dette vil for eksempel omfatte tilsynsrapporter. Kommunen har en aktiv informasjonsplikt ut over gjeldende krav i offentlighetsloven. Denne kan for eksempel ivaretas gjennom å publisere funn og vurderinger fra tilsyn på kommunens hjemmesider. Kravet til offentliggjøring gjelder både når det ikke blir funnet lovbrudd, når det blir konstatert lovbrudd og når det blir gitt reaksjoner som følge av lovbrudd. Formålet med offentliggjøring av funn fra tilsyn er å opplyse om etterlevelsen av barnehageloven, både til den generelle allmennheten samt til brukerne av de konkrete barnehagene.

Sjette ledd gir departementet myndighet til å fastsette forskrift om kommunens tilsyn med barnehagene.

Til § 28 Fylkesmannens veiledningsplikt

Bestemmelsen pålegger fylkesmannen veiledningsansvar. Fylkesmannen skal drive aktiv veiledning overfor kommunen som barnehagemyndighet og barnehageeier. Fylkesmannen har samme ansvar overfor alle eiere av barnehager. Fylkesmannen har ansvar for aktivt å gi veiledning på det området barnehageloven dekker, både overfor kommunen som barnehagemyndighet og overfor kommunale og ikke-kommunale barnehageeiere.

Til § 29 Fylkesmannens tilsynsansvar

I første ledd gis fylkesmannen hjemmel til å føre tilsyn med at kommunen utfører de oppgaver den er pålagt som barnehagemyndighet etter denne lov, dvs. et såkalt forvaltningstilsyn. Fylkesmannens tilsyn med kommunen som barnehagemyndighet skal være i samsvar med kommuneloven kapittel 10A. Når det gjelder tilsynets innretning ellers vises det til merknadene til barnehageloven § 27 første ledd. Fylkesmannens tilsynsoppgave innebærer blant annet å føre tilsyn med om barnehagemyndigheten foretar det lovpålagte tilsynet med barnehagene i kommunen.

Andre ledd gir fylkesmannen hjemmel til i særlige tilfeller å føre tilsyn med om den enkelte barnehage har en drift i samsvar med barnehageloven. Dette er en utvidelse av fylkesmannens myndighet i forhold til gjeldende lovgivning. Det er kommunen som er lokal barnehagemyndighet og som har hovedansvaret for å føre tilsyn med barnehagene. Fylkesmannens tilsynsansvar er avgrenset til særlige tilfeller, som for eksempel kan gjøre seg gjeldende der foreldre, foreldreråd, samarbeidsutvalg eller andre ikke finner kommunens tilsyn tilfredsstillende. Det kan også være et særlig tilfelle at kommunen ber om bistand til tilsyn som følge av særskilte krav til kompetanse eller for å avhjelpe særlige problemstillinger knyttet til kommunens dobbeltrolle.

For tredje og fjerde ledd vises det til merknadene til § 27 andre og tredje ledd som gjelder tilsvarende.

Femte ledd bestemmer at Utdanningsdirektoratet er klageinstans for fylkesmannens vedtak om retting og reduksjon i foreldrebetaling. Både kommunale- og ikke-kommunale eiere har slik klagerett.

Sjette ledd gir fylkesmannen en plikt til å offentliggjøre funn fra tilsyn. Plikten gjelder både funn fra tilsyn med barnehagemyndigheten og eventuelle enkelte barnehager. Det vises ellers til merknadene til § 27 sjette ledd.

Til § 30 Fylkesmannen som klageinstans

Bestemmelsen hjemler fylkesmannens klagekompetanse. Kommunens stengingsvedtak skal sendes fylkesmannen til orientering, og fylkesmannen er klageinstans for kommunale vedtak om retting eller stenging. Fylkesmannen er videre klageinstans i forhold til vedtak fattet av kommunen vedrørende godkjenning av barnehager og familiebarnehager og vedtak om dispensasjon fra utdanningskravet. I tillegg er fylkesmannen klageinstans på fastsetting av foreldrebetaling, vedtak om moderasjonsordninger og vedtak om tilskudd etter forskrift om likeverdig behandling. Fylkesmannen kan også med hjemmel i kommuneloven 25. september 1992 nr. 107 § 59 føre lovlighetskontroll med kommunale vedtak.

Til § 31 Styrer

Det er i andre ledd gjort en tilføyelse i form av nytt siste punktum. Bestemmelsens tredje og siste ledd er noe endret.

Barnehagen skal drives i samsvar med gjeldende lover og regelverk, jf. § 14. Styreren er en sentral person i barnehagens virksomhet og har en nøkkelrolle når det gjelder initiativ, tiltak og oppfølging av det pedagogiske arbeidet. Ansvaret for utviklings- og endringsarbeidet i barnehagen er viktig. Dette krever gode pedagogiske og barnefaglige kunnskaper. Styreren må være tilgjengelig for alle foreldrene og må legge til rette for et godt og utviklende arbeidsmiljø. Styrer har et særlig ansvar for å samarbeide med og henvise til hjelpeinstanser dersom det er nødvendig. Styreren skal også samhandle med kommunen om oppgaver knyttet til økonomi, opptak av barn, foreldrebetaling osv., noe som krever gode administrative kunnskaper og evne til strategisk tenkning og langsiktig planlegging.

Bestemmelsens første ledd fastslår at barnehagen må ha en forsvarlig pedagogisk og administrativ ledelse. Dette betyr at barnehagens leder, styreren, må ha nødvendig lederkompetanse og god kunnskap om barnehageloven med forskrifter.

Styrer er tillagt hovedansvaret for barnehagens arbeid med å planlegge, gjennomføre, vurdere og videreutvikle virksomheten. Styrerfunksjonen kan sammenfattes i fire hovedoppgaver: lede pedagogisk virksomhet, utøve personalansvar, utføre administrative oppgaver og samhandle med den kommunale barnehagemyndigheten. Dette er funksjoner som skal ivaretas i alle barnehager, uansett størrelse, eierskap og organisering.

Barnehagens styrer er leder for barnehagen og har ansvar for å følge opp det pedagogiske arbeidet og forankre dette i barnehagens pedagogiske ledergruppe. Styreren har ansvar for at barnehagens mål og rammer er klarlagt, og at det utvikles en felles forståelse for barnehagens ansvar og oppgaver. Styrer har det faglige ansvaret for årsplanens innhold, og for at alle barna følges opp i barnehagens daglige arbeid.

Kvalitetsutvikling i barnehagen innebærer en stadig utvikling av personalets kompetanse. Systematisk vurderingsarbeid legger grunnlaget for barnehagen som en lærende organisasjon. Dette krever god pedagogisk og barnefaglig kunnskap.

Det er styrers ansvar å sørge for at barna opplever et godt barnehagemiljø, §§ 8 til 10. Styreren må legge til rette for et godt samarbeid med foreldrene. Styrer er også ansvarlig for å sikre sine ansatte et godt arbeidsmiljø.

Styreren har et særlig ansvar for å samarbeide med og henvise til hjelpeinstanser dersom det er nødvendig. Styreren har også ansvar for å tilrettelegge for et godt samarbeid og en god sammenheng mellom barnehage og skole. Styreren skal samhandle med kommunen som lokal barnehagemyndighet.

Omfanget av styrerens pedagogiske og administrative oppgaver varierer ut fra faktorer som barnehagens størrelse, arbeidsfordeling mellom styrer og eier, barnegruppenes sammensetning og personalets samlede kompetanse og erfaring. Dimensjonering av styrerressursen skal foretas på bakgrunn av en konkret vurdering av oppgavene som skal løses, barnehagens samlede ressurser og brukernes behov. I enkelte tilfeller, når barnehagen er svært liten, kan det være adgang til å kombinere stillingen som pedagogisk leder og styrer. I disse tilfellene må kravene til pedagogisk bemanning innfris, jf. barnehageloven § 32, og styrerressursen må være tilstrekkelig til å ivareta ansvaret og oppgavene som er tillagt styreren gjennom barnehageloven med forskrifter på en forsvarlig måte.

I de tilfeller barnehagen samlet utgjør en meget stor enhet, kan det være behov for å styrke ledelsen av den aktuelle barnehagen, utover styrer.

Det stilles i andre ledd krav om førskolelærerutdanning for styrer. I tillegg åpnes det for at også andre med høyskole- eller universitetsutdanning som gir barnefaglig og pedagogisk kompetanse kan tilsettes som styrer. Følgende utdanninger anses relevante for styrerstillingen:

• Utdanning som allmennlærer

• Utdanning som faglærer (fireårig faglærerutdanning i praktiske og estetiske fag og treårig faglærerutdanning som gir kompetanse for tilsetting fra 1. klassetrinn)

Personer med annen treårig pedagogisk utdanning på høyskole- eller universitetsnivå med videreutdanning i barnehagepedagogikk, og som dermed kan bli pedagogiske ledere etter § 32, kan også bli styrere.

Hovedregelen er at det skal være en styrer i hver barnehage. Omfanget av styreres administrative oppgaver og oppgaver som personalleder varierer avhengig av blant annet barnehagens eierskap, størrelse og tilleggsressurser. Det er derfor lite hensiktsmessig å fastsette eksakte krav til størrelse på styrerressursen.

Det vil kunne være tilfeller hvor det kan være formålstjenlig at flere barnehager samler sine styrerressurser, for eksempel i et lederteam. Eksempler på slike tilfeller kan være der en barnehage har styrer på dispensasjon fra utdanningskravet og tettere samarbeid med nabobarnehager derfor vil være til det beste for tilbudets kvalitet, eller der flere barnehager går sammen om et pedagogisk utviklingsprosjekt. Eksemplene tydeliggjør at dette dreier seg om unntak fra hovedregelen om at det skal være en styrer i hver barnehage. I lys av den betydning styrerrollen har for utviklingen i den enkelte barnehage, vil det være en forutsetning at eventuell samordning ikke skal føre til reduksjon av styrerressursen for den enkelte barnehage.

Rent unntaksvis kan flere små barnehager organiseres sammen som én felles virksomhet med én styrer, for eksempel der det er vanskelig å få kvalifisert personale. Med små barnehager menes barnehager med til sammen noen få titalls barn. Det er en forutsetning at slik samordning ikke fører til svekkelse av styrerressursen for den enkelte barnehage. Det forutsettes videre at det er en hensiktsmessig avstand mellom barnehagene, at styrerteamet har daglig kontakt og at det skjer en daglig oppfølging av hver enkelt barnehage. Det er også en forutsetning at kravet til pedagogisk bemanning overholdes.

Når det gjelder unntaksadgangen bør ikke geografisk avstand være større enn at styrer kan ha en daglig oppfølging av den enkelte geografiske enhet. En daglig oppfølging må forstås som fysisk tilstedeværelse, fortrinnsvis alle dager i uken. Normalt vil dette innebære at det er rimelig gåavstand mellom de geografiske enhetene. Styrerrollen er tillagt mange oppgaver, og selv om en del av disse ikke må utføres fysisk i barnehagen, krever de fleste styreroppgavene nærhet til barn, foreldre og personale, og vil utføres best ved fast tilstedeværelse i barnehagen. For eksempel er det viktig at foreldre skal kunne forholde seg til barnehageeier gjennom sin barnehage, og styrer er eiers nærmeste representant i barnehagen. Dette taler for at styrer må ha sterk tilknytning til den enkelte barnehagen.

Dersom den samlede virksomheten blir for stor eller dersom virksomhetens ulike deler ligger langt fra hverandre, vil styrer vanskelig kunne utføre de oppgavene han/hun er tillagt etter loven. I lys av styrers betydning for barnehagen er det derfor grunn til å presisere at unntaksadgangen fra hovedregelen om at hver barnehage skal ha en styrer, kun skal komme til anvendelse der det å gjøre unntak åpenbart vil bidra til et bedre tilbud. Det vises for øvrig til de vurderinger som er gjort i utvalget utredningens punkt 16.2.1.

Kommunen må ved godkjenning og tilsyn foreta en totalvurdering av hvorvidt de barnehager som velger å samordne sine styrerressurser, oppfyller kravene som stilles til barnehagedrift i loven. Ved vurderingen må det legges vekt på den samlede virksomhetens størrelse etter en sammenslåing, barnehagenes geografiske plassering i forhold til hverandre og tilgangen til kvalifisert personale. Felles organisering av skole og barnehage som én mindre virksomhet kan være en løsning i områder der barnehagebarn og skolebarn til sammen bare utgjør noen få titalls barn.

Bestemmelsens tredje ledd gir kommunen myndighet til å innvilge midlertidig dispensasjon fra utdanningskravet etter andre ledd. Det fremgår videre at kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Utdanningskrav etter andre ledd er gitt for å sikre at personalet har nødvendig kompetanse til å drive barnehagen til beste for barn og foreldre, i tråd med føringer i lov og rammeplan. Personalets kvalifikasjoner er av vesentlig betydning for kvaliteten på tilbudet til barna, samarbeidet med foreldrene og andre samarbeidsparter og for barnehagens muligheter til å arbeide systematisk og langsiktig med sikring og utvikling av den pedagogiske virksomheten. Dispensasjon fra utdanningskravet skal bare gis i de tilfeller og for den periode som er absolutt nødvendig. Hensynet bak utdanningskravet må legges til grunn ved kommunens behandling av dispensasjonssøknader. Tredje ledd presiserer videre at det kun er anledning til å gi midlertidig dispensasjoner.

Barnehageeier har plikt til å gjennomføre nødvendige kompetanseutviklingstiltak ved innvilging av dispensasjon fra utdanningskravet. I tilknytning til innvilgelse av dispensasjon bør det stilles krav om at den som får dette må gjennomføre den nødvendige utdanningen innen en gitt periode. Videre bør det stilles krav om at den som innvilges dispensasjon skal motta veiledning fra annen styrer. Det er viktig at arbeidsgiver legger til rette for at dette kan skje. Når det tas stilling til spørsmålet om dispensasjon skal det også vurderes om barnehagens samlede bemanning må styrkes for dispensasjonsperioden.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrifter om midlertidig dispensasjon fra utdanningskravet og om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra utlandet.

Forskrift 12. september 2008 nr. 1071 om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner for styrer og pedagogisk leder i barnehage fra annen stat gir nærmere regler om godkjenning av utenlandsk førskolelærerutdanning.

Til § 32 Barnehagens grunnbemanning

Første ledd regulerer kravet til den samlede bemanningen i den enkelte barnehage.

Hva som er «tilstrekkelig» bemanning, skal vurderes ut fra barnegruppens størrelse og barnas behov. Herunder hensynet til barnets beste, jf. § 5.

Med begrepet «god» pedagogisk virksomhet menes at barnehagens bemanning og samlede kompetanse er av tilstrekkelig kvalitet til at barnehagen kan drives i samsvar med kvalitetskravene i barnehageloven med forskrifter, herunder rammeplanens krav til innhold.

Første ledd må ses i sammenheng med andre ledd som angir krav om hvor mange barn en ansatt maksimalt kan ha ansvar for og tredje ledd som angir hvor mange barn en pedagogisk leder maksimalt kan ha ansvaret for. Ved fastsetting av barnehagens samlede bemanning er det ikke adgang til å legge opp til en bemanningsplan som er dårligere enn forholdstallene i bestemmelsens andre og tredje ledd legger opp til.

Særlige forhold som for eksempel barn med nedsatt funksjonsevne eller mange minoritetsspråklige barn kan gi behov for ytterligere bemanning.

Andre ledd regulerer antall barn per ansatte i grunnbemanningen

Av andre ledd fremkommer det at en ansatt i grunnbemanningen maksimalt kan ha ansvaret for tre barn under tre år og seks barn over tre år. Dette innebærer at en ansatt aldri kan ha ansvaret for mer enn tre små barn eller seks store barn. Etter en konkret vurdering kan en «tilstrekkelig» bemanning likevel tilsi at en ansatt bør ha ansvaret for færre barn enn maksimumskravet i andre ledd.

Med «ansatt» menes alle ansatte i en barnehage som arbeider direkte med barnegruppen (grunnbemanning). For eksempel assistenter, barne- og ungdomsarbeidere, førskolelærere og pedagogiske ledere. Vaskepersonalet, kjøkkenhjelp og vaktmester faller utenfor begrepet. Når det gjelder vurdering av om styrer skal inkluderes i grunnbemanningen, kan den ressurs som eventuelt dekker «pedagogisk leder»-funksjon, dvs. fast tid i arbeid med barnegruppene, inngå i beregningen av grunnbemanningen etter andre ledd. Dette vil særlig berøre de minste barnehagene.

Ved beregning av antall ansatte per barn skal det avrundes opp til nærmeste halve stilling. Det innebærer for eksempel at grunnbemanningen i en barnehage med 20 barn under tre år, må være minimum 7 ansatte (årsverk).

Ansatte som ikke inngår i det ordinære arbeidet i barnegruppene skal ikke regnes med i grunnbemanningen. Dette betyr at ekstra personell som har oppgave å gi spesialpedagogisk hjelp til grupper eller enkeltbarn ikke skal regnes inn.

Bestemmelsen skiller mellom barn over og under tre år. Barn defineres som treåringer fra det halvåret de fyller tre år. Det vil si at barn som fyller år første halvår (1. januar til 30. juni) kan regnes som treåringer fra 1. januar, men barn som fyller år andre halvår (1. juli til 31. desember) kan regnes som treåring fra 1. juli.

Tredje ledd regulerer den pedagogiske bemanningen i barnehagen.

En førskolelærer kan ha ansvaret for inntil seks barn under tre år. En førskolelærer kan ha ansvaret for inntil tolv barn over tre år. Dette fastsettes i første og andre punktum.

Til den pedagogiske bemanningen inngår pedagoger som oppfyller utdanningskravet og som deltar i den daglige virksomheten/det daglige arbeidet i barnegruppene. Hvis det i barnehagen ansettes eller på annen måte hentes inn ekstra pedagogisk personale for å gi spesialpedagogisk hjelp eller særlig støtte til enkeltbarn eller grupper, vil vedkommende ikke kunne regnes inn i pedagogbemanningen. Når det gjelder vurdering av om styrer skal inkluderes i beregningen av pedagogisk personale, kan ressurs som dekker «pedagogisk leder»-funksjon, dvs. fast tid som inngår i arbeid med barnegruppene, inngå i beregningen av pedagogtettheten etter tredje ledd. Dette vil særlig berøre de minste barnehagene.

Ved beregning av antall pedagogiske ledere per barn skal det avrundes opp til nærmeste halve stilling. Det innebærer for eksempel at en barnehage med 9 barn under tre år og 28 barn over tre år må ha minimum fire pedagoger (årsverk).

Andelen pedagoger skal regnes på barnehagenivå. Dette innebærer at det på avdelings- eller gruppenivå kan være en annen fordeling mellom pedagoger og andre ansatte. Ved at kravet ligger på barnehagenivå sikres at andelskravet ikke får utilsiktede og uønskede konsekvenser for små grupper og avdelinger. Dersom andelskravet skulle gjelde på gruppenivå ville resultatet kunne være et sterkt insentiv til å etablere store grupper. Kravet sikrer at det i barnehagen er en stor pedagogisk ressurs, tilsvarende 50 prosent av grunnbemanningen, uten at det samme kravet forhindrer fleksible løsninger på avdelings- og gruppenivå.

De pedagogiske lederne har ansvaret for planlegging, gjennomføring og vurdering av det pedagogiske arbeidet rettet mot enkeltbarn og barnegruppen de har ansvar for. De pedagogiske lederne har medansvar for å utvikle barnehagens pedagogiske plattform, utarbeide årsplan, utvikle arbeidsplassen til en lærende organisasjon og for å lede og veilede øvrig personale. Det er presisert i tredje punktum at pedagogiske ledere må ha utdanning som førskolelærer. Likeverdig med førskolelærerutdanning er annen treårig pedagogisk utdanning på høgskolenivå eller universitetsutdanning med videreutdanning i barnehagepedagogikk, jf. fjerde punktum.

Av femte punktum fremgår at 20 prosent av pedagogene i barnehagen kan ha annen treårig pedagogisk utdanning på høyskole eller universitetsnivå. Med «annen treårig pedagogisk utdanning» menes annen pedagogisk utdanning enn førskolelærerutdanning eller likeverdig pedagogisk utdanning. Denne pedagogiske utdanningen må være på høyskolenivå eller universitetsnivå, jf. siste punktum. Disse pedagogene kan ikke være pedagogisk leder for en barnegruppe, jf. § 33.

Det kan være positivt at barnehager har pedagoger med forskjellige pedagogutdanninger, såfremt førskolelærerne utgjør stammen i den pedagogiske bemanningen. Dette kan være ut fra spesielle behov i barnegruppen eller en spesiell pedagogisk profil i barnehagen, som for eksempel en barnehage med hovedvekt på friluftsliv, kultur, kunst, musikk, idrett eller barnehage tilknyttet en gård. Spisskompetanse innen utvalgte områder vil kunne være positivt som faglig berikelse for personalgruppen og for barnehagen som helhet.

Bestemmelsen er slik å forstå at barnehagen må ha minst fem fulle førskolelærerstillinger før en av disse kan besettes av en person med annen pedagogisk utdanning, og den må ha minst ti fulle førskolelærerstillinger før to av disse kan besettes av en person med annen pedagogisk utdanning osv. Dette vil med andre ord kun være aktuelt for barnehager av en viss størrelse.

Det følger av fjerde ledd at barne- og ungdomsarbeidere skal utgjøre minst 25 prosent av barnehagens grunnbemanning.

Det fremgår av femte ledd at kommunen kan innvilge midlertidig dispensasjon fra utdanningskravet i tredje og fjerde ledd. Blant annet ut fra dagens situasjon og mangelen på tilgjengelige førskolelærere, er det nødvendig med en ordning for dispensasjon fra utdanningskravet. Utdanningskravene i fjerde og femte ledd er satt for å påse at barnehagen har den nødvendige kompetansen til å sikre barna et likeverdig tilbud av god kvalitet. Anledningen til å innvilge midlertidig dispensasjon fra utdanningskravene bør kun benyttes unntaksvis. Dispensasjon fra utdanningskrav skal bare gis i de tilfeller og for den periode som er absolutt nødvendig. Ved innvilgelse av midlertidig dispensasjon fra kravet om førskolelærerutdanning eller likeverdig pedagogisk utdanning etter tredje ledd skal det stilles krav om at de som får dette må gjennomføre den nødvendige utdanningen innen en gitt periode. Videre bør det stilles krav om at den som innvilges midlertidig dispensasjon skal motta veiledning fra førskolelærer. Det er viktig at arbeidsgiver legger til rette for at dette kan skje. Dispensasjoner medfører et press på andre pedagoger i barnehagen. Når det tas stilling til spørsmålet om dispensasjon skal det derfor også vurderes om barnehagens samlede bemanning skal måtte styrkes for dispensasjonsperioden.

Også dersom barnehagen ikke er i stand til å oppfylle kravet om at barne- og ungdomsarbeidere skal utgjøre minst 25 prosent av barnehagens grunnbemanning, må det søkes om dispensasjon.

Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen, jf. siste punktum.

Det vises for øvrig til utredningens punkt 16.2.6 om dispensasjon fra utdanningskravet.

Etter siste ledd kan departementet gi forskrift om midlertidig dispensasjon fra utdanningskravet, om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner fra utlandet og om unntak fra utdanningskravet for personale som arbeider i barnehagen på nattid.

Til § 33 Barnegruppen

Bestemmelsen er ny.

Formålet med bestemmelsen er å sikre at barn daglig møter kjente barn og voksne, slik at de får mulighet til å knytte nære relasjoner til et avgrenset antall mennesker i barnehagen. Barn har rett på omsorg og beskyttelse, jfr. FNs barnekonvensjon artikkel 3. Trygge og forutsigbare rammer i hverdagen er det beste utgangspunkt for barnas lek, utforsking, undring, læring og danning. Det skal foretas en helhetsvurdering av om barnegruppen har en størrelse som er trygg og pedagogisk forsvarlig. Bestemmelsen må ses i nær sammenheng med § 5 «Hensynet til barnets beste» og § 8 Barns rett til godt fysisk og psykososialt barnehagemiljø.

Første ledd slår fast at barn har rett til å tilhøre en barnegruppe i barnehagen. Med «barnegruppe» menes en gruppe som er stabil og består av et avgrenset antall barn som en pedagogisk leder og en personalgruppe har ansvar for. Pedagogiske ledere må ha utdanning som førskolelærer eller annen likeverdig pedagogisk utdanning, jf. § 32. Likeverdig med førskolelærerutdanning er annen treårig pedagogisk utdanning på høgskolenivå eller universitetsutdanning med videreutdanning i barnehagepedagogikk.

Bestemmelsen regulerer ikke barns deltagelse i andre grupper, for eksempel dersom barna deles inn i mindre grupper eller deltar i aktiviteter sammen med andre barnegrupper eller i større grupper deler av barnehagedagen.

Andre ledd første punktum regulerer barnegruppens størrelse. Bestemmelsen angir ikke en eksakt størrelse på barnegruppen, men pålegger eier å vurdere om barnegruppens størrelse er trygg og pedagogisk forsvarlig. Vurderingene skal være faglige vurderinger på grunnlag av kunnskap og innsikt om forhold som har betydning for å skape et godt omsorgs-, leke- og læringsmiljø for barn.

«Trygg» betyr at størrelsen må være slik at alle barn i gruppen, uansett alder og forutsetninger, får mulighet til trygg tilknytning til andre barn og til voksne. «Trygg» betyr også at barna får den omsorgen de har behov for og at hensynet til sikkerhet blir ivaretatt.

«Pedagogisk forsvarlig» betyr at barnegruppen skal være av en slik størrelse at det er mulig for personalet å gi alle barna i barnegruppen et barnehagetilbud i tråd med barnehageloven med forskrifter.

Barnegruppens størrelse kan ikke anses å være trygg og pedagogisk forsvarlig dersom barna daglig må forholde seg til ulike barn og voksne de ikke har fått tilstrekkelig tid til å bli kjent med.

«Trygg og pedagogisk forsvarlig» må leses i sammenheng med bestemmelsens tredje ledd.

Andre ledd andre punktum slår fast at organiseringen må ivareta barnas behov for forutsigbarhet og tilhørighet til en barnegruppe og tilknytning til voksne. Hensynet til de yngste barnas behov for forutsigbarhet og tilknytning til et avgrenset antall barn og voksne må tillegges vekt. En barnehage kan bestå av en eller flere barnegrupper. «Organiseringen» viser til den enkelte barnegruppen. Denne barnegruppen er rammen for barnas felles opplevelser sammen med en gruppe voksne som har særlig ansvar for denne barnegruppen. «Organisering» viser ikke til barnehagen som helhet, og setter ikke grenser for samarbeid mellom ulike grupper i barnehagen.

Tredje ledd angir momenter det skal legges vekt på i vurderingen av om barnegruppens størrelse er trygg og pedagogisk forsvarlig.

Det skal legges vekt på barnas alder. De yngste barna trenger mindre grupper enn de eldste barna.

Aldersspredning i gruppen skal vurderes når barnegruppens størrelse fastsettes. Grupper med barn i alderen 0–3 år skal normalt være mindre enn grupper med barn i alderen 3–5 år. Aldershomogene grupper kan normalt være større enn grupper med stor aldersspredning. Dersom gruppen består av barn i alderen 0–5 år, må det legges vekt på å sikre at alle barna får tilstrekkelig omsorg og et godt leke- og læringsmiljø.

I barnegrupper der det er barn med nedsatt funksjonsevne kan det være behov for å redusere antallet barn i gruppen, for eksempel dersom enkeltbarn har behov for utstyr som tar stor plass eller dersom enkeltbarn trenger særlig skjerming for å kunne dra nytte av det pedagogiske tilbudet.

I barnegrupper der det er minoritetsspråklige barn kan det være behov for særlig tilrettelegging for å etablere et stimulerende språkmiljø, herunder et miljø som legger til rette for lek og utvikling av vennskap.

Alle barn skal ha mulighet til å etablere tilhørighet til voksne og barn og til å utvikle vennskap. Stabile voksne og tilhørighet til en fast gruppe barn er en forutsetning for at barna skal kunne oppleve barnehagen som et trygt sted og utvikle gode relasjoner til barn og voksne.

Med «tilgjengelige voksne» menes voksne som både er fysisk og psykisk tilgjengelige for barna. Det må være tilstrekkelig antall voksne som kan gi omsorg og støtte i barnas lærings- og danningsprosesser.

«Personalets kompetanse» viser til kompetansen i den personalgruppen som har ansvar for den faste barnegruppen. En personalgruppe der alle har relevant utdanning for arbeid med barn i gruppe kan skape et trygt og pedagogisk forsvarlig miljø for en større barnegruppe enn en personalgruppe der et fåtall har slik utdanning. Personalets erfaring er også et moment som kan inngå i vurderingen av personalets kompetanse.

«Barnehagens fysiske miljø» viser til barnehagens arealer inne og ute, rommenes innredning, leker og annet materiell som fremmer danning gjennom omsorg, lek og læring. Barnehagens fysiske miljø er rammene for den pedagogiske virksomheten. Barnegruppene må ikke være større enn at alle barn, uansett alder og funksjonsnivå, får mulighet til å delta aktivt i lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser og aktiviteter.

I vurderingen av om barnegruppens størrelse er trygg og pedagogisk forsvarlig skal det legges vekt på «barnehagens psykososiale miljø». Et godt psykososialt miljø er et inkluderende fellesskap som er preget av trivsel og glede, et miljø der alle barn blir møtt med tillit og respekt og et miljø som fremmer vennskap, demokrati og likestilling og motarbeider alle former for diskriminering.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om maksimale gruppestørrelser.

Det vises for øvrig til kapitlene 5 og 16.

Til § 34 Barnehagens areal inne og ute

Bestemmelsen innebærer en lovfesting av barnehagens plikt til å ha et «trygt og pedagogisk forsvarlig areal inne og ute». Det er et grunnvilkår for både inne og utearealet at det er «forsvarlig.» Hva som er trygt og pedagogisk forsvarlig i lovens forstand kan endres over tid i samsvar med eksisterende kunnskap og innsikt om barndom og barns behov. Kravet er en rettslig standard. Hva som er «forsvarlig» beror på en helhetsvurdering.

I helhetsvurderingen må det legges vekt på at barn i ulik alder og med ulikt ferdighetsnivå skal bruke de samme arealene. Arealet må utformes slik at alle barn får mulighet for lek, livsutfoldelse og meningsfylte opplevelser i trygge og samtidig utfordrende omgivelser. Det vises i denne forbindelse til at barnehagens areal må være egnet til å oppfylle kravene i bestemmelsene om rett til et godt fysisk og psykososialt miljø i barnehagen, jf. §§ 8 til 10.

Det må tas særlig hensyn til at arealene skal være tilgjengelige for barn med nedsatt funksjonsevne. Ved planlegging, lokalisering og bygging av nye barnehager må disse være universelt utformet, jf. diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Et areal som er i overensstemmelse med dagens veiledende arealnorm, altså anbefalingen, vil alltid være forsvarlig. Den veiledende arealanbefalingen får betydning for barnehageeieren ved dennes fastsetting av netto leke- og oppholdsareal per barn og ved kommunens godkjenning og tilsyn. Veiledende anbefaling for barns netto lekeareal inne er 4 kvadratmeter per barn over tre år og omlag en tredel mer per barn under tre år. Utearealet i barnehagen bør være om lag seks ganger så stort som netto leke- og oppholdsareal inne.

Arealberegningen ved fastsettingen av leke- og oppholdsarealet per barn inne må ta utgangspunkt i de rommene som faktisk står til disposisjon for barnas aktiviteter. Dette gjelder for eksempel lekerom, grupperom og sove- og hvilerom. Dersom barnas garderobe også egner seg som leke- og oppholdsrom, vil denne kunne medregnes. Det samme gjelder kjøkkenet, dersom dette reelt brukes til barnas aktiviteter. Personalrom, kontorer, stellerom, toaletter og lignende skal ikke tas med i beregningen. Når det gjelder utearealet regnes ikke parkeringsplass, tilkjørselsveier og lignende. Barnehagens arealutnytting skal fremgå av vedtektene, jf. § 14.

Dersom arealet ikke er i samsvar med anbefalt areal, må det særskilt begrunnes hvorfor arealet likevel er «forsvarlig» i lovens forstand.

Barnehager med hovedvekt på friluftsliv vil ofte kunne ha et inneareal som avviker fra den gjeldende arealanbefalingen. Etter en konkret vurdering vil barnehagens inneareal likevel kunne anses å være «forsvarlig». Friluftsbarnehager skiller seg fra ordinære barnehager ved at de etter sitt innhold er basert på uteliv og bruk av naturen i større utstrekning enn det som er vanlig. I helhetsvurderingen må det legges vekt på kvaliteten på lokalene, antall barn, oppholdstid, alder og bemanning.

Enkelte barnehager ligger i områder med særskilte klimatiske forhold. For eksempel vil barnehager i Nord-Norge kunne ha større grunn for større areal inne, enn det som følger av den gjeldende arealanbefalingen. For disse barnehagene, som velger et noe større inneareal kan det være forsvarlig å fastsette et lavere areal ute enn det anbefalte. Barnehager i de største byene vil kunne ha vanskeligheter med å få gode uteareal i direkte tilknytning til barnehagens lokaler. I slike tilfeller vil forsvarlighetskriteriet kunne oppfylles ved at kommunen stiller vilkår om at friluftsområder i umiddelbar nærhet skal benyttes aktivt, og/eller ved at barnehagen har et noe utvidet inneareal for å oppveie for et noe mindre uteareal, jf. § 19.

Barnehagen kan ha et større areal enn den veiledende anbefalingen.

Det er et krav at barnehagen skal ha et forsvarlig areal både ute og inne. Barnehagen har ikke anledning til utelukkende å ha areal inne eller ute.

Barnehagen skal ha et forsvarlig areal «inne». Barnehagens arealer inne defineres som rommene barnehagen holder til i. Arealene inne må blant annet tilfredsstille sikkerhetskravene i ulike lover. For eksempel stilles det bygningsmessige krav i plan- og bygningsloven med forskrifter. Hva som er forsvarlige areal inne må videre ses i sammenheng med barnas alder og oppholdstid. Arealene må være slik at barna får plass til allsidig lek og utfoldelse, og plass til rolige aktiviteter. Små barn trenger gode stellemuligheter og det må være plass til avskjermet soveplass. Lokalene kan være av en slik karakter at det bør settes begrensninger i oppholdstid og/eller barnas alder for at arealene skal oppfylle forsvarlighetskravet.

Barnehagen skal ha et forsvarlig areal «ute». For de fleste barnehager er uteområde det avgrensede området der barnehagen har lekeapparatene sine og utendørsaktiviteter. Utearealene må også oppfylle kravene til sikkerhet i medhold av ulike lover med forskrifter. Enkelte barnehager har ikke et eget uteområde, men har mulighet til å benytte seg av et annet område i nærheten. I slike tilfeller er det et krav at uteområdet skal ligge i umiddelbar tilknytning til barnehagens lokaler. Vurderingen av hva som er umiddelbar tilknytning er skjønnsmessig og det avhenger av om barnehagen befinner seg i bykjernen eller i landlige omgivelser. Hvorvidt det er for langt til et alternativt uteområde, vil blant annet bero på hvor lang tid det tar og hvor trygt det er å forflytte seg dit. Det må også vurderes hvor trygt det alternative området er.

Til § 35 Politiattest

Bestemmelsen foreslås endret slik at reglene i politiregisterloven § 39 om barneomsorgsattester innarbeides i barnehagelovens regler om krav til politiattest. Formålet med bestemmelsen er å sikre at barna ikke blir utsatt for overgrep og annen fare.

Første ledd fastsetter at det er avgrenset barneomsorgsattest etter politiregisterloven § 39 første ledd som skal kreves av personer som ansettes i barnehagen. Dette betyr at politiattestene som kreves blir mer omfattende enn i dag. Ikke bare seksuelle lovbrudd, men også grove volds-, rans- og narkotikalovbrudd vil nå være inkludert.

I tillegg følger det av første ledd annet punktum at det skal anmerkes om en personen er siktet, tiltalt, har vedtatt forelegg eller er dømt for overtredelse av §§ 228 og 229 første straffalternativ. Disse paragrafene refererer seg til hhv legemsfornærmelse og legemsbeskadigelse.

Ved tilsetting vil det være opp til arbeidsgiver å avgjøre hvilken betydning anmerkningene i politiattesten skal få, med unntak av anmerkninger som nevnt i tredje ledd. Personer med anmerkninger knyttet til straffeloven §§ 228 og 229 første straffalternativ der fornærmede er et barn vil ikke være egnet til arbeid i barnehager.

Attesten som fremlegges skal ikke være eldre enn 3 måneder. Dette fremgår i dag av forskrift om politiattest i henhold til barnehageloven § 2 første ledd siste punktum.

Med den som skal arbeide i barnehage menes alt barnehagepersonale som har ulike arbeidsoppgaver i barnehagen, personer som innehar langvarige vikariater, vikarer tilknyttet en mer etablert vikarordning og sivilarbeidere. Dette fremgår i dag av forskrift om politiattest i henhold til barnehageloven § 2 andre ledd.

Personer som gir spesialpedagogisk hjelp etter barnehageloven kapittel IX om spesialpedagogisk hjelp til barn under opplæringspliktig alder er også omfattet. For personer som i dag gir slik hjelp utenfor barnehagen etter opplæringsloven § 5-7, kommer opplæringsloven § 10-9 om politiattest til anvendelse, jf. Ot.prp. nr. 46 (1997–1998), side 184. Disse personer vil etter overføring av opplæringsloven § 5-7 til barnehageloven naturlig inkluderes i barnehagelovens bestemmelser om politiattest.

Annet ledd gir kommunen og barnehageeier anledning til å kreve politiattest for andre personer som regelmessig oppholder seg i barnehagen. Dette kan for eksempel være personer som er en del av kommunens ambulerende vaktmestertjeneste. I tillegg kan kommunen kreve politiattest av andre personer med vesentlig innflytelse på virksomhetens drift. Med personer som har vesentlige innflytelse over barnehagedriften menes for eksempel barnehageeier, daglig leder i barnehagen, eller nærstående til de nevnte gruppene.

I tredje ledd fastslår at personer som har anmerkning knyttet til straffeloven §§ 192, 193, 194, 195, 196, 197, 199, § 200 annet ledd, § 201 første ledd bokstav c, §§ 201 a, 203, 204 a, ikke skal arbeide i barnehager. For denne type anmerkninger åpnes det altså ikke for en vurdering av arbeidsgiver – anmerkninger innebærer et yrkesforbud.

Fjerde ledd inneholder en henvisning til politiregisterlovens regler om adgang til fornyet vandelskontroll. Henvisningen er tatt inn ut fra tilgjengelighetshensyn.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om politiattest i barnehagen.

Til § 36 Definisjon og virkeområde

Bestemmelsen angir at familiebarnehage er en barnehage der barna får et tilbud i private hjem, jf. første ledd.

Familiebarnehager har visse særtrekk som skiller dem fra andre, såkalt ordinære barnehager. Samtidig utgjør familiebarnehager en del av tilgjengelige barnehageplasser og kan tilbys barn med rett til plass, og de fleste barna som har plass i familiebarnehage oppholder seg der store deler av dagen. Mange foreldre ønsker også å ha mulighet til å velge familiebarnehage for sine barn.

Bestemmelsene i lovens kapittel VIII skal sikre at tilbudet barn får i familiebarnehager oppfyller nødvendige kvalitetskrav. Familiebarnehager av høy kvalitet, og som er etterspurt av foreldrene, kan inngå som en del av kommunens samlede barnehagetilbud. Godkjente familiebarnehager skal tilfredsstille kravene i barnehageloven med tilhørende forskrifter. De særtrekk familiebarnehagen har, gjør det likevel nødvendig med noen særskilte reguleringer av denne barnehagetypen i loven. Kapittel VIII regulerer særskilt tilbud i familiebarnehage. Første ledd siste punktum fastsetter at ut over de særskilte regler som gis om familiebarnehager i dette kapitlet, gjelder de bestemmelser som er fastsatt i eller med hjemmel i barnehageloven, med unntak av §§ 19 og 32.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å fastsette forskrift om familiebarnehager. Forskriftshjemmelen er utformet i tråd med øvrige forskrifthjemler ellers i lovforslaget.

Til § 37 Godkjenning av familiebarnehager

Det fastsettes i første ledd at kommunen avgjør søknad om godkjenning av familiebarnehagen etter en vurdering av virksomhetens organisering og om det enkelte hjem er egnet for familiebarnehagedrift.

Godkjenning av familiebarnehager etter § 37 innebærer at familiebarnehagen skal være en pedagogisk virksomhet som veiledes av førskolelærer, følger rammeplanen og dermed atskiller seg fra dagmammavirksomhet. Godkjente barnehager skal behandles likeverdig i forhold til offentlige tilskudd, jf. § 22. Forskriften om likeverdig behandling av kommunale og ikke-kommunale barnehager fastslår at alle godkjente barnehager, uavhengig av eierskap, skal motta kommunalt tilskudd etter prinsippene fastsatt i forskriften. Dette innebærer at både ordinære barnehager og familiebarnehager omfattes av forskriften om likeverdig behandling.

Godkjenningsmyndigheten skal kontrollere at familiebarnehagen tilfredsstiller krav i eller i medhold av barnehageloven og forskriftene og godkjenne den organiseringen og sammenslutningen/ordningen av enkelthjem og eventuelt baselokale som samlet sett utgjør familiebarnehagen. Herunder også hvordan den pedagogiske veiledningen planlegges organisert.

Ved godkjenning av det enkelte hjem for familiebarnehagedrift skal den totale vurderingen av hjemmet gå på om hjemmet «egner seg for familiebarnehagedrift». Om et hjem egner seg, vil bero på mange forhold. For eksempel kan et hjem være vanskelig å rømme fra ved en brann slik at det av den grunn ikke er tilrådelig som familiebarnehage. Andre hjem kan være for små til at de kan gi rom for den aktiviteten flere små barn krever. I tillegg til disse eksemplene vil det også kunne være andre forhold som kan føre til at godkjenningsmyndigheten vurderer hjemmet som uegnet til familiebarnehagedrift.

I vurderingen av om familiebarnehagen er egnet til å oppnå lovens krav, kan det legges vekt på om personer som har vesentlig innflytelse på virksomheten er egnet til å drive barnehage.

For å ivareta særpreget med familiebarnehager som et pedagogisk tilbud med hjemlig preg er dagens adgang til å godkjenne ubebodde lokaler som ett hjem i en familiebarnehage, fjernet. Eventuelle baselokaler skal også godkjennes, og kommunen skal vurdere om lokalet egner seg for formålet. Det presiseres at godkjente baselokaler kommer i tillegg til hjemmene.

Et av familiebarnehagens særlige kvalitetstrekk er dens hjemlige preg. I første ledd siste punktum presiseres at familiebarnehagens drift skal foregå i bebodde hjem. Med «bebodde hjem» kan det imidlertid ikke kreves at familiebarnehagen bare drives i de rommene familien ellers bor. Er det et stort hus der det er mulighet til å benytte ett eller flere rom bare til familiebarnehage, for eksempel i en ekstra stue, vil slike lokaler normalt være å anse som bebodde. En underetasje som ikke er innredet til oppholdsrom, kan imidlertid ofte komme til å fremstå med et ubebodd preg. Dersom eier leier lokaler i et bebodd hus og de leide lokalene (og for så vidt leieforholdet) er atskilt fra øvrige deler av huset, kan familiebarnehagens lokaler vanskelig anses som bebodde lokaler. Avgjørelsen av om et lokale kan anses å være bebodd eller ikke, vil i enkelte tilfeller måtte bero på skjønn. I grensetilfellene må godkjenningsmyndigheten vurdere det hjemlige preget og nærheten til den delen som er bebodd, før godkjenning gis.

Flertallsformen «bebodde hjem» må ses i sammenheng med bestemmelsens siste ledd.

Annet ledd presiserer at et hjem maksimalt kan godkjennes for fem barn over tre år som er til stede samtidig. Dette innebærer at et hjem kan ha flere enn fem barn knyttet til hjemmet hvis det aldri er mer enn fem barn til stede samtidig. På denne måten kan et hjem ha barn som deler plasser etter ulike delingsmodeller. Det fremgår at om flertallet av barna er under tre år, må antallet barn reduseres. Dette betyr at en enkel gruppe maksimalt kan ha fire barn under tre år.

For så vidt gjelder barnehagelovens definisjon av når et barn kan regnes som over eller under tre år vises til merknad til § 32.

Andre ledd siste punktum angir at det kan settes begrensning ved antall barn i et hjem på grunnlag av hjemmets egnethet. Ved godkjenningen av et hjem kan godkjenningsmyndigheten sette begrensning ved et annet maksimaltall enn fem. Kommunen kan også sette begrensning ved et annet maksimaltall enn fire for grupper med barn under tre år. Slik adgang til å begrense antall barn skal gjøres dersom hjemmet ikke egner seg for fem barn. At et hjem ikke er egnet for fem over tre år, kan være fordi hjemmet etter godkjenningsmyndighetens vurdering ikke er stort nok til å dekke det behovet barn har for leke- og oppholdsareal, sove-, stelle- og spiseplass.

Hovedregelen etter tredje ledd er at det i et familiebarnehagehjem må være minst to barn. Unntaksvis kan et hjem godkjennes for bare ett barn. For å få godkjenning med bare ett barn, må forholdene være helt spesielle og godkjenning må bare gis for en begrenset periode. Et grunnlag for en slik godkjenning må være der det kan dokumenteres at det konkrete barnet har særlig behov for i en periode å være eneste barn i et familiebarnehagehjem. Slike kortvarige godkjenninger for drift med bare ett barn vil sjelden være aktuelle, og det vil aldri være aktuelt der det ene barnet er hjemmets eget.

Alle barn under opplæringspliktig alder som deltar i ordningen skal telle med, jf. tredje ledd annet punktum. Det stilles i siste punktum krav om at minst halvparten av må være andre enn hjemmets egne barn. Er hjemmet godkjent for maksimalt fire barn, kan to av barna være hjemmets egne. Der et hjem er godkjent for fem barn, kan også bare to av barna være hjemmets egne.

Fjerde ledd angir at familiebarnehagen skal være et fellesskap mellom minst to hjem eller mellom minst ett hjem og en ordinær barnehage. Det har tidligere vært anledning for kommunen til å kunne godkjenne ett hjem som en familiebarnehage. En forutsetning for slik godkjenning skulle være at det rent geografisk, eller av andre årsaker, ikke var mulig, verken å koble det ene hjemmet til et annet hjem eller til en ordinær barnehage. Slik adgang til å godkjenne enkeltstående hjem er ikke videreført i nytt regelverk. Det vurderes slik at det, i lys av den barnehageutbygging som har funnet sted, i alle kommuner vil kunne være mulig å få til en ordning der hjemmet er knyttet sammen med et annet hjem eller med en vanlig barnehage.

Det følger av bestemmelsens siste ledd at kommunens vedtak om godkjenning av familiebarnehager og kan påklages til fylkesmannen. Et vedtak av kommunen om å sørge for pedagogisk veileder kan ikke påklages.

Til § 38 Pedagogisk veiledning i familiebarnehager

Bestemmelsen gir regler om pedagogisk veiledning i familiebarnehager. Det er av avgjørende betydning for assistentene at pedagogisk veiledning blir gitt, da det ikke stilles krav til utdanning hos dem som skal arbeide som assistenter i det enkelte hjem. Den pedagogiske veiledningen i familiebarnehager er en kvalitetssikring som bidrar til et vesentlig skille mellom familiebarnehager og dagmammaordninger.

Første ledd angir at det i familiebarnehagen skal gis pedagogisk veiledning til assistenten i det enkelte hjem i barnehagens åpningstid. Bakgrunnen for dette er at grunnlaget for veiledningen blant annet skal bygge på observasjoner av samspillet barn-barn og barn-voksen. Den pedagogiske veilederen skal i veiledningstiden også delta i arbeidet med barna, for på den måten å være en tydelig modell for assistenten. I tillegg til direkte veiledning i det enkelte hjem i barnehagens åpningstid, bør det også arrangeres kurs i ulike pedagogiske emner.

Den pedagogiske veiledningen skal gis av person med førskolelærerutdanning eller med annen treårig pedagogisk utdanning på høgskolenivå med videreutdanning i barnehagepedagogikk.

Noen familiebarnehager eies og drives av en person med førskolelærerutdanning. Kravet til veiledning gjelder bare der assistenten ikke har førskolelærerutdanning eller tilsvarende. For den som arbeider alene, kan det være en støtte å motta veiledning fra en annen førskolelærer, uansett egen kompetanse. Dette kan bidra til at førskolelærerne kan dele og dra nytte av felles kompetanse og gi et bredere fagmiljø. Dette kan være av betydning for å opprettholde og utvikle barnehagens kvalitet.

I familiebarnehager kan styrer og pedagogisk veileder være samme person. I store familiebarnehageordninger kan barnehagen ha både pedagogisk veileder og styrer. Der familiebarnehagen er knyttet til en ordinær barnehage, vil styrer i barnehagen være styrer også for familiebarnehagen. På denne måten vil familiebarnehagen ha både pedagogisk veileder og styrer.

Av annet ledd fremgår at pedagogisk veiledning maksimalt kan omfatte 12 barn per førskolelærer når barna er under tre år eller 20 barn per førskolelærer når barna er over tre år. Bestemmelsen gir ikke nærmere føringer om hvordan disse barna er fordelt. Det kan for eksempel være fire hjem som hver har tre barn eller flere enn fire hjem som har færre enn tre barn hver når barna er under tre år. Kravet til antall barn er satt ut fra hva en pedagogisk veileder i full stilling kan ha ansvaret for. Dersom stillingsprosenten er lavere vil også antallet barn måtte reduseres tilsvarende.

For å kunne ivareta familiebarnehagen som pedagogisk virksomhet er den pedagogiske veiledning av assistenten, som har det daglige ansvaret, helt sentral for å kunne sikre barna et tilfredsstillende pedagogisk tilbud. Om en pedagogisk veileder skal kunne yte tilfredsstillende veiledning, må vedkommende bli tilstrekkelig kjent med barna i barnegruppen. Dette forutsetter at veilederen faktisk oppholder seg i familiebarnehagen sammen med barnegruppen i en viss tid. For å styrke familiebarnehagenes tilknytning til førskolelærerkompetansen, og slik styrke familiebarnehager som pedagogisk virksomhet, er kravet derfor innskjerpet fra tidligere forskriftsbestemmelse om pedagogisk veiledning i familiebarnehager § 6. Innskjerpelsen er nødvendig for at familiebarnehager skal kunne inngå som en del av kommunens samlede barnehagetilbud.

Det kan ikke dispenseres fra denne bestemmelsen, og det er opp til godkjennings- og tilsynsmyndigheten å påse at antall barn per veileder til enhver tid er i samsvar med angivelsen i annet ledd.

Av tredje ledd fremgår at den pedagogiske veiledningen må være forsvarlig ut fra barnas alder og forutsetninger. Det må gjøres en vurdering av om det er forhold som tilsier at eksempelvis antallet barn per veileder etter annet ledd må reduseres for å kunne ivareta et tilstrekkelig godt pedagogisk tilbud til alle barna i familiebarnehagene. Familiebarnehagen skal være en pedagogisk virksomhet, og dette må ses i sammenheng med lovens §§ 1, 2 og 3 om formål og innhold.

Etter siste ledd kan kommunen sørge for pedagogisk veiledning i familiebarnehagen.

Dersom pedagogisk veileder som oppfyller utdanningskravet mangler, må familiebarnehagen raskt sørge for annen løsning for pedagogisk veiledning permanent eller i perioden frem til ny og kvalifisert pedagogisk veileder er på plass. Dette vil eksempelvis kunne gjøres gjennom å tilknytte familiebarnehagen til pedagogiske veiledningsressurser i ordinære barnehager eller andre familiebarnehager.

Gjeldende dispensasjonsadgang, jf. gjeldende forskrift om midlertidig og varig dispensasjon og unntak fra utdanningskravet for styrer og pedagogisk leder, er fjernet. Dette betyr at familiebarnehagen raskt må sørge for at ny pedagogisk veilederressurs kommer på plass. Så langt det er mulig skal ny løsning være avklart og på plass når gammel løsning avsluttes. Det er viktig at kommunen som barnehagemyndighet involveres.

Det er viktig at kommunen som myndighet er involvert når det å skaffe til veie pedagogisk veilederressurs er en utfordring for familiebarnehagen. Den pedagogiske veilederressursen er kritisk for at familiebarnehagen skal kunne oppfylle sine forpliktelser som pedagogisk virksomhet. Kommunen er derfor gitt en rett til å sørge for pedagogisk veiledning i familiebarnehagen, i de tilfeller der pedagogisk veilederressurs ikke blir eller kan fremskaffes på annen måte.

Det fremgår av siste ledd at dersom familiebarnehagen mangler pedagogisk veiledning, kan kommunen sørge for pedagogisk veiledning i familiebarnehagen. Dette vil si at kommunen kan benytte egne pedagogiske ressurser til dette. Kommunen kan sørge for pedagogisk veiledning når det er på det rene at familiebarnehagen ikke selv er i stand til å sørge for pedagogisk veiledning. Det vises i denne forbindelse til betydningen av at det i prosessen er et godt samarbeid med kommunen som barnehagemyndighet.

Pedagogisk veiledning kan eksempelvis gis av pedagog tilknyttet ordinær barnehage eller annen familiebarnehage. Løsningen skal tilfredsstille kravene etter bestemmelsens andre ledd eller kravene til pedagogisk bemanning i ordinær barnehage. Også pedagoger tilknyttet «familiebarnehagesentre» kan eksempelvis benyttes.

Dersom kommunen blir nødt til å sørge for pedagogisk veiledning, skal kostnadene dekkes av tilskuddet til familiebarnehagen. Kostnadene til pedagogisk veiledning kan ikke settes høyere enn for sammenlignbare barnehager. Et eventuelt vedtak av kommunen om å sørge for pedagogisk veileder vil kunne påklages til fylkesmannen. Dersom kravet til pedagogisk veiledning over tid ikke synes å få en mer permanent og tilfredsstillende løsning, vil kommunen som barnehagemyndighet måtte gå inn og vurdere om forutsetningene for den opprinnelige godkjenningen fortsatt er tilstede eller om den må endres eller trekkes tilbake.

Til § 39 Bemanning i familiebarnehagen

Bestemmelsen regulerer bemanningen i familiebarnehagen. Det følger av første ledd at én assistent kan ha ansvaret for inntil tre barn under tre år og at én assistent kan ha ansvaret for inntil fem barn over tre år. Bemanningskravet for barn under tre år følger bemanningskravet i ordinære barnehager. Bemanningskravet for barn over tre år er satt lavere enn i ordinær barnehage som følge av at assistenten vil være alene med barna i motsetning til i ordinære barnehager. Dette harmonerer med at det maksimale antallet barn hjemmet kan godkjennes for også er fem når barna er over tre år, jf. barnehageloven § 37 annet ledd.

Når det gjelder krav til bemanning i familiebarnehager er dette i dag regulert i forskriften § 6, hvor det fremgår at en assistent kan ha ansvaret for inntil fem barn der flertallet av barna er over tre år og at antallet må reduseres dersom flertallet er under tre år. Dette vil ofte kunne innebære en lavere voksentetthet enn i ordinære barnehager. Dette er uheldig siden assistenten i det daglige tilsynet med barna ofte vil være alene med barna det meste av tiden. Det er naturlig at bemanningskravet minst samsvarer med det krav som stilles til ordinære barnehager hva gjelder voksentetthet. Som en følge av at flertallet av barna i familiebarnehagene i dag er under tre år, er også bestemmelsens ordlyd og oppsett endret fra tidligere.

Bestemmelsens andre ledd angir at bemanningen må være forsvarlig i forhold til barnas alder og forutsetninger. Det må gjøres en vurdering av om det er forhold som tilsier at bemanningen må styrkes utover det forholdstall som angis i første ledd for å kunne ivareta et forsvarlig tilbud til alle barna i familiebarnehagen.

Til § 40 Rett til spesialpedagogisk hjelp

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett slik denne er beskrevet i opplæringslova § 5-7. Retten til spesialpedagogisk hjelp gjelder alle barn under opplæringspliktig alder bosatt i kommunen uavhengig om de går i barnehagen eller ikke. Det er ikke satt noen nedre aldersgrense for spesialpedagogisk hjelp.

Spesialpedagogisk hjelp kan omfatte et bredt spekter av tiltak og hjelp. Hjelpen kan for eksempel omfatte lekotekvirksomhet, trenings- og stimuleringstiltak og veiledning til personalet i barnehagen. Det kan dreie seg om motorisk, språklig og intellektuell hjelp som er av grunnleggende betydning for utviklingen til barnet. Ulike språkstimuleringstiltak for språkutviklingen generelt og for utvikling av norskferdigheter spesielt er omfattet av retten til spesialpedagogisk hjelp dersom barnet har «særlige behov» for slike tiltak. Førskolebarn vil følgelig ha rett til blant annet særskilt norskopplæring etter bestemmelsen, dersom barnet etter en konkret vurdering har særlig behov for dette, jf. også Ot.prp. nr. 46 (1997–98). Se for øvrig NOU 2010:7.

Også barn som har behov for lytte- og talespråkopplæring, for eksempel fordi de har cochleaimplantat (CI), og barn som har behov for alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK) vil kunne ha rett til spesialpedagogisk hjelp. Det kan også dreie seg om styrket bemanning for en gruppe eller et barn dersom dette er nødvendig for at barn med særlige behov skal ha nytte av barnehagetilbudet. Retten til spesialpedagogisk hjelp kan også oppfylles ved bruk av assistent i tillegg til pedagogressursen. I noen tilfeller kan spesialpedagogisk hjelp være fysisk tilrettelegging eller innkjøp av utstyr som en ikke kan forvente at barnehager skal anskaffe seg innenfor det ordinære driftsbudsjettet. Et hovedformål med den spesialpedagogiske hjelpen er å bidra til at barnet får muligheter til læring og utvikling ut fra sine evner og forutsetninger. Et annet mål er å sikre at barnet tilegner seg nødvendige ferdigheter slik at barnet blir bedre rustet til å begynne i grunnskolen.

Spesialpedagogisk hjelp er en individuell rettighet for barnet. Et vedtak om spesialpedagogisk hjelp må derfor være i samsvar med reglene om enkeltvedtak i forvaltningsloven, og i tillegg oppfylle kravene til saksbehandling i barnehageloven. Et vedtak om spesialpedagogisk hjelp skal være så klart og fullstendig at det ikke er tvil om hva slags hjelp barnet skal få. Dette betyr at det ikke er nok bare å tildele en viss timeressurs. Det må i tillegg fastsettes krav til innholdet og organiseringen av den spesialpedagogiske hjelpen. Kompetansen til den som skal gi den spesialpedagogiske hjelpen må også fremgå av enkeltvedtaket.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende rett. Foreldrenes medvirkning er en viktig forutsetning for at den spesialpedagogiske hjelpen skal fungere. Den spesialpedagogiske hjelpen skal derfor alltid inkludere tilbud om foreldrerådgivning. Hvordan dette skal gjennomføres, er det opp til kommunen å avgjøre. Men foreldrenes ønsker skal tillegges stor vekt.

Retten til spesialpedagogisk hjelp er ikke avhengig av at barnet går i barnehagen. Den spesialpedagogiske hjelpen kan gis i barnehager, skoler, eller organiseres som eget tiltak. Det er kommunen som bestemmer hvor det er hensiktsmessig å gi den spesialpedagogiske hjelpen.

Tredje ledd fastslår at den spesialpedagogiske hjelpen skal være gratis. Dette gjelder uansett hvor den spesialpedagogiske hjelpen blir gitt.

Fjerde ledd er ny. Formålet med bestemmelsen er å sikre kontinuitet i hjelpen som gis barnet, herunder at barnet ikke taper rettigheter når barnet flytter til en ny kommune. Dersom et barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp flytter til en ny bostedskommune, er den nye bostedskommunen forpliktet til å følge vedtaket om spesialpedagogisk hjelp som den tidligere kommunen har gitt. Først når den nye bostedskommunen har fattet nytt midlertidig eller varig vedtak som følge av sakkyndig vurdering, vil det opprinnelige vedtaket falle bort. Selv om det er den tidligere bostedskommunen som har fattet vedtaket som kan gjøres gjeldende også etter flytting, er det den nye bostedskommunen som er juridisk, økonomisk og organisatorisk ansvarlig for å oppfylle vedtaket. Av hensyn til kontinuitet i tilbudet, bør foreldre melde fra om flytting raskt. Ny og gammel bostedskommune bør raskt etablere dialog med hverandre og foreldrene.

Femte ledd viser til § 13-2 og 13-3a i opplæringsloven. Av praktiske grunner og rettslig forenkling beholdes reguleringen om spesialpedagogisk hjelp i institusjoner etter barnvernloven og helseinstitusjoner i opplæringsloven.

Når det blir fattet vedtak om plassering i institusjon etter barnevernloven, er det den fylkeskommunen der institusjonen ligger som har ansvaret for å oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp.

Fylkeskommunen der institusjonen ligger har rett til refusjon av utgifter til opplæringen fra fylkeskommunen der barnet er bosatt på det tidspunktet det blir fattet vedtak om plassering, etter satser fastsatt av departementet. Ansvaret omfatter barn og unge i institusjoner i fylkeskommuner som den statlige regionale barnevernsmyndigheten har ansvaret for etter barnevernloven § 5-1, og barn i private og kommunale institusjoner som er godkjent etter barnevernloven § 5-8. Dersom opplæringen skjer i institusjonen, skal institusjonen sørge for nødvendige lokale til formålet. Departementet gir forskrifter om refusjon av utgifter til opplæring av barn fra andre fylkeskommuner.

Opplæringslova § 13-3a presiserer at fylkeskommunen der en institusjon ligger skal oppfylle retten til spesialpedagogisk hjelp etter loven for pasienter i helseinstitusjoner som et regionalt helseforetak eier, og for pasienter i private helseinstitusjoner som har avtale med regionale helseforetak. Fylkeskommunens ansvar gjelder bare for pasienter som har institusjonsplass som regionale helseforetak finansierer. Dersom opplæringen skjer i institusjonen, skal institusjonen sørge for nødvendige lokale til formålet.

Fylkeskommunen der en institusjon ligger, har rett til refusjon av utgifter til opplæringa fra fylkeskommunen der pasienten var bosatt på det tidspunktet pasienten ble lagt inn. Refusjonsretten er avgrenset til å gjelde pasienter i institusjoner som tilbyr tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige og pasienter i institusjoner innenfor det psykiske helsevernet. Departementet gir forskrifter om refusjon av utgifter til opplæring av pasienter fra andre fylkeskommuner.

Til § 41 Kommunens ansvar

Første ledd presiserer at det er kommunen som har ansvaret for at retten til spesialpedagogisk hjelp og retten til tegnspråkopplæring blir oppfylt.

Andre ledd første punktum presiserer at kommunen har plikt til å tilrettelegge barnehagen for barn med nedsatt funksjonsevne. Dette innebærer at kommunen skal foreta en rimelig individuell tilrettelegging av barnehagetilbud for å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får likeverdige utviklings- og aktivitetsmuligheter. Barn med nedsatt funksjonsevne kan trenge særskilt tilrettelegging av fysiske og personalmessige forhold i barnehagen. En slik tilrettelegging vil ofte medføre ekstrakostnader for barnehageeier utover de forpliktelsene barnehagene har etter denne lov. Kommunens plikt til å tilrettelegge omfatter ikke tilrettelegging som innebærer en uforholdsmessig byrde. Ved vurderingen av om tilretteleggingen medfører en uforholdsmessig byrde skal det særlig legges vekt på tilretteleggingens effekt, de nødvendige kostnadene og kommunens ressurser. Det vil være en konkret vurdering i hver sak hvorvidt et tilfelle innebærer en uforholdsmessig byrde.

Kommunens ansvar etter andre ledd første punktum fritar ikke barnehageeier fra andre krav etter loven, jf. for eksempel § 8.

Andre ledd andre punktum er en lovfesting av praksis som hadde sitt grunnlag i en tidligere tilskuddsordning, jf. rundskriv F-02/10. Formålet med bestemmelsen er å sikre at barn med nedsatt funksjonsevne får likeverdige muligheter til deltakelse i barnehagen. Bestemmelsen gir kommunene en plikt til å ha en tilskuddsordning som barnehager kan søke om støtte. For eksempel vil fysisk tilrettelegging av barnehagens inne- og uteområde være tiltak som skal kunne bli finansiert gjennom en slik ordning. Kommunene kan bruke den tidligere tilskuddsordningen til tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne i barnehage som mal for den kommunale tilskuddsordningen, jf. rundskriv F-02/2010. Kommunen skal gjøre ikke-kommunale barnehageeiere kjent med at de kan søke om å få tildelt denne typen midler, dersom det blir tatt inn barn med nedsatt funksjonsevne i barnehagen. Kommunen vurderer søknaden og fatter vedtak om tildeling. Midlene skal fordeles etter en konkret vurdering av behovet til det enkelte barnet og barnehagens forutsetninger for å imøtekomme disse. Utover dette bestemmer kommunen selv innholdet, vilkårene og omfanget av tilskuddsordningen. Dersom slikt tilskudd ikke er tilstrekkelig for å gi barnet et likeverdig tilbud i en barnehage, må kommunen tilby barnet plass i en annen barnehage som tilfredsstiller barnets behov, jf. § 41 tredje ledd.

Tredje ledd gir kommunen anledning til i særlige tilfeller å legge vekt på barnehagens mulighet for tilrettelegging ved tildeling av plass til barn med nedsatt funksjonsevne eller store tilretteleggingsbehov. Dette skal være en anledning kommunen har i særlige tilfeller, og skal ikke være hovedregelen ved tildeling av plass i kommunen. Særlige tilfeller vil kunne være at tilretteleggingen vil føre til uforholdsmessige store byrder for kommunen, eller at en spesiell barnehage har personale med spesialkompetanse som vil være viktig for at barnet skal få gode utviklingsmuligheter.

Fjerde ledd gir barnehager mulighet til å klage til kommunen på vedtak etter andre ledd i denne paragrafen. For vedtakene er det klageadgang internt i kommunen, jf. forvaltningsloven § 28 annet ledd. En kommunal barnehage vil, dersom den ikke er gjort til et eget rettssubjekt (som for eksempel en stiftelse), ikke ha et rettslig krav på å kunne påklage et vedtak om tildeling av midler til tiltak for barn med nedsatt funksjonsevne. Det er likevel ikke noe i veien for at kommunen vil kunne velge å behandle vedtak om tildeling av midler til kommunale barnehager på samme måte som vedtak om tildeling til ikke-kommunale barnehager. Der søknaden er knyttet til enkeltbarn vil også foreldre ha klagerett på vedtak etter andre ledd. At foreldrene gis slik klagerett innebærer en utvidelse av foreldre eller foresattes rettigheter i forhold til tidligere praksis, jf. rundskriv F-02/2010.

Til § 42 Sakkyndig vurdering

Første ledd første punktum stiller krav om at det skal foreligge en sakkyndig vurdering som skal danne utgangspunkt for kommunens vedtak. Det er kommunens pedagogisk-psykologiske tjeneste (PP-tjenesten) som skal sørge for at den sakkyndige vurderingen blir utarbeidet. Dersom PP-tjenesten selv ikke har nok fagkompetanse i en sak, må det innhentes kompetanse fra for eksempel statlige kompetansesentre (Statped), private sakkyndige eller andre kommunale tjenester. Annet punktum angir at den sakkyndige vurderingen skal avgjøre om et barn har behov for spesialpedagogisk hjelp. Dersom barnet har et slikt behov skal den sakkyndige vurderingen også si hva den spesialpedagogiske hjelpen skal omfatte. Tredje punktum presiserer at arbeidet med den sakkyndige vurderingen skal starte opp med en gang PP-tjenesten har mottatt en tilmelding. Et minimumskrav til hva som menes med å starte arbeidet umiddelbart vil for eksempel kunne være en tilbakemelding innen en uke til foreldrene om når det første møtet med barnet og foreldrene skal finne sted.

Andre ledd angir hovedtemaer som må inngå i en sakkyndig vurdering, men er ikke uttømmende. Det kan også gis forskrift om innholdet i den sakkyndige vurderingen, jf. femte ledd. Hovedformålet med den sakkyndige vurderingen er at kommunen skal få det nødvendige grunnlaget for å fatte vedtak om barnet har rett på, eller ikke har rett på spesialpedagogisk hjelp, samt hva denne eventuelt skal være. Det er ikke meningen at den sakkyndige vurderingen skal dekke alle områder av barnets behov og livssituasjon. Den sakkyndige vurderingen skal konsentrere seg om forhold som er relevant for den spesialpedagogiske hjelpen. Den sakkyndige vurderingen skal være utformet på en måte som gjør at foreldre og den som skal fatte vedtak ikke er i tvil om hvilke anbefalinger den pedagogisk-psykologiske tjenesten gir. Det må fremgå av den sakkyndige vurderingen hvilket innhold og organisering den spesialpedagogiske hjelpen bør ha. Kompetansen til den som skal gi den spesialpedagogiske hjelpen må også fremgå. Den sakkyndige vurderingen skal også konkretisere hvor mye spesialpedagogisk hjelp som er nødvendig.

Andre ledd bokstav e er et nytt vurderingstema i forhold til tidligere lovgivning gitt i opplæringslova. Det skal legges vekt på barnets omgivelser/miljø/kontekst ved tildeling av ressurser til spesialpedagogisk hjelp. I vurderingen må det først vurderes hva barnet trenger. Deretter må det vurderes om barnehagen har de nødvendige ressurser og kompetanse til å gi barnet den nødvendige hjelpen innenfor det ordinære barnehagetilbudet. Dersom dette ikke er mulig vil barnet ha rett til spesialpedagogisk hjelp.

For barn som for eksempel ikke går i barnehagen vil det også kunne være aktuelt å bruke barnets hjemmesituasjon som et vurderingstema for behovet for den spesialpedagogiske hjelpen. Dersom en forelder (eller begge foreldrene) har svake norskkunnskaper, eller har en form for funksjonshemming som gjør at barnet ikke får nødvendig stimulans i sin utvikling, vil dette kunne være et vurderingstema når behovet og omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen skal vurderes og utformes. Siden den spesialpedagogiske hjelpen alltid skal innebære foreldrerådgivning, vil foreldrenes kompetanse og mulighet til å tilegne seg råd og hjelp være et tema som må tas med i vurderingen av omfanget av den spesialpedagogiske hjelpen.

Det tilbudet og den hjelpen barnet eventuelt får i barnevern og helseinstitusjoner vil også være et vurderingstema. Det kan av og til være vanskelig å trekke et klart skille mellom medisinsk behandling og spesialpedagogisk hjelp. Derfor må den hjelpen som barnet får i medisinske institusjoner og i habiliteringen vurderes når PP-tjenesten gjennomfører den sakkyndige vurderingen.

Tredje ledd gir kommunen plikt til å fatte et midlertidig vedtak om spesialpedagogisk hjelp dersom det av hensyn til barnets utvikling eller andre særlige grunner må iverksettes spesialpedagogiske tiltak umiddelbart. I noen saker kan det være nødvendig å sette inn tiltak raskere enn det er mulig å gjennomføre en forsvarlig sakkyndig vurdering innenfor de gjeldende saksbehandlingsfristene. Dette kan gjelde saker hvor det er stor risiko for at barnets utvikling vil bli forsinket dersom tiltak ikke iverksettes raskt, eller der barnet har så åpenbare behov at en sakkyndig vurdering ikke er nødvendig for å iverksette de umiddelbare tiltakene. Også «andre særlige grunner» kan gi grunnlag for at det bør fattes et midlertidig vedtak. Dette vil særlig være aktuelt i saker hvor en barnegruppe eller andre barn kan antas å bli skadelidende eller få et forverret tilbud om ikke tiltak settes inn raskere enn det er mulig å gjennomføre en forsvarlig sakkyndig vurdering innenfor de gjeldende saksbehandlingsfristene. Hovedhensikten er å sikre at barnet får hjelp og tilrettelegging til sakkyndig vurdering foreligger, og det kan fattes et nytt vedtak. Kommunen har etter tredje ledd plikt til å vurdere om det i forbindelse med saken er behov for å fatte midlertidig vedtak. Kommunen bør innen to uker etter at saken er mottatt ha foretatt en vurdering av behovet for midlertidig vedtak.

Fjerde ledd er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen gir kommunen eller fylkeskommunen en særskilt plikt til å begrunne hvorfor et vedtak oppfyller retten til spesialpedagogisk hjelp, når det avviker fra anbefalingene i den sakkyndige vurderingen. En begrunnelse kan for eksempel være at barnet går i en kvalitativ god barnehage med gode ressurser og spisskompetanse på området som barnet har behov for, slik at deltakelse i denne barnehagen vil føre til at barnet får den ønskede utviklingen. Det er ikke nok at kommunen bruker en generell henvisning til det ordinære barnehagetilbudet. Det må spesifiseres hva det konkrete barnehagetilbudet vil innebære, for eksempel gruppestørrelse, kompetansen til personalet, bemanningstettheten og pedagogtettheten, og hvilken betydning dette vil ha for barnets hjelpebehov.

Etter siste ledd kan departementet gi forskrift om den sakkyndige vurderingen.

Til § 43 Rett til å kreve undersøkelser og medvirkning. Personalets handlingsplikt

Første ledd første punktum presiserer at foreldre kan kreve at kommunen gjør de undersøkelser som er nødvendig for å finne ut om et barn trenger spesialpedagogisk hjelp. Dette innebærer at det må utarbeides en sakkyndig vurdering i samsvar med lovbestemte kriterier når foreldrene ber om avklaring på hvorvidt deres barn kan ha rett på spesialpedagogisk hjelp.

I andre punktum presiseres at barnehagepersonalet har plikt til å vurdere om et barn kan trenge spesialpedagogisk hjelp. Formålet er at barn som kan ha rett til spesialpedagogisk hjelp skal fanges opp så tidlig som mulig. Hvor omfattende en slik undersøkelse skal være, må vurderes i det enkelte tilfellet. Hovedansvaret for å vurdere dette er ansatte med pedagogisk utdannelse. Dersom personalet mener at et barn kan ha rett på spesialpedagogisk hjelp, skal dette meldes til styrer som videreformidler disse vurderingene til kommunen.

Andre ledd er en videreføring av gjeldende rett. Det skal innhentes samtykke fra foreldrene før arbeidet med sakkyndig vurdering starter. Foreldrene har også rett til å gjøre seg kjent med innholdet i den sakkyndige vurderingen og til å uttale seg før det blir fattet vedtak i saken. Formålet er å sikre at foreldrene får tilgang til informasjon om eget barn. I tillegg er foreldrenes perspektiver og meninger viktige for at saken samlet sett blir best mulig opplyst før vedtak fattes.

Tredje ledd pålegger kommunen en absolutt tidsfrist for å behandle søknader om spesialpedagogisk hjelp. Kravet gjelder den totale saksbehandlingstiden fra et barn blir oppmeldt til PP-tjenesten til endelig vedtak foreligger. Den samlede saksbehandlingen, inkludert utredning og vedtaksprosess, skal ikke ta lengre tid enn tre måneder. En slik frist er en konkretisering av forvaltningslovens krav til forsvarlig saksbehandlingstid. I noen saker kan det være ønskelig med nødvendig informasjon fra andre kommuner og hjelpeinstanser, som for eksempel spesialisthelsetjenesten. I de tilfeller hvor det tar lengre tid å få slik informasjon, må kommunen fatte et vedtak basert på den informasjonen den har innen fristen for tre måneder. Når det eventuelt kommer ny informasjon som har betydning for saken, må kommunen vurdere om det er behov for ny sakkyndig vurdering og enkeltvedtak. Kommunen skal som en del av søknadsbehandlingen vurdere behovet for midlertidig vedtak, jf. § 42 tredje ledd.

Fjerde ledd er en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen fastsetter at den spesialpedagogiske hjelpen så langt det er mulig, skal utformes i samarbeid med barnets foreldre, og det skal legges stor vekt på deres syn. Formålet er å dra nytte av foreldrenes nære kjennskap om barnet og ivareta foreldrerollens betydning. Foreldrenes meninger må tillegges stor vekt. Dette vil innebære at kommunen har gode samarbeidsrutiner med foreldre som har søkt om spesialpedagogisk hjelp til sine barn.

Til § 44 Individuell tiltaksplan for spesialpedagogisk hjelp

Bestemmelsen er en tilpasning til barnehagens egenart av gjeldende bestemmelse om individuell opplæringsplan i opplæringslova. Kommunen har en plikt til å lage en individuell skriftlig tiltaksplan for spesialpedagogisk hjelp for alle barn som får slik hjelp. Ansvaret for å utarbeide slik tiltaksplan kan delegeres til den som har ansvaret for å oppfylle enkeltvedtaket om spesialpedagogisk hjelp, herunder ikke-kommunal barnehageeier.

Formålet til den individuelle tiltaksplanen er å angi mål for den spesialpedagogiske hjelpen, hvordan den skal gjennomføres, avklare ansvarsforhold og hvordan tiltakene skal evalueres. Hvor ofte vurdering og evaluering av den spesialpedagogiske hjelpen skal gjøres må tilpasses det enkelte barn. Det må fremgå både av enkeltvedtaket og den individuelle tiltaksplanen hvorvidt evaluering skal gjennomføres èn eller flere ganger i løpet av året. Kommunen må ha et system som sikrer at den individuelle tiltaksplanen for spesialpedagogisk hjelp har en utforming som støtter opp om planens formål.

Til § 45 Pedagogisk-psykologisk tjeneste

Første ledd fastslår at den pedagogisk-psykologiske tjenesten (PP-tjenesten) er sakkyndig instans for barnehagen. Kravet om at kommunen skal ha en pedagogisk psykologisk tjeneste er fra før hjemlet i opplæringslova § 5-6. Den pedagogisk psykologiske tjenesten kan organiseres i samarbeid med andre kommuner eller med fylkeskommunen. Kravet om en tjeneste vil si en viss kontinuitet i personale og organisering. Det er ikke mulig kun å basere seg på kjøp av tjenester fra andre. Selv om de tilsatte organisatorisk og økonomisk hører inn under kommunen, kan ikke kommunen instruere hva de pedagogisk-faglige vurderingene skal omhandle.

Andre ledd første punktum fastsetter arbeidsoppgavene til den pedagogisk psykologiske tjenesten. Første punktum innebærer at tjenesten skal hjelpe barnehagene i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling for å legge barnehagetilbudet til rette for barn med særlige behov. Etter gjeldende rett er det kun hjemlet at den pedagogisk-psykologiske tjenesten skal hjelpe skolen i arbeidet med kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling. Når tjenesten nå også skal hjemles særskilt i barnehageloven, er det naturlig at også kravet til å arbeide systemrettet overfor barnehagene hjemles her. Kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling er knyttet til barn med særlige behov. Dette betyr at tjenesten ikke er forpliktet til å bidra med generell kompetanseutvikling og organisasjonsutvikling. Arbeidet skal først og fremst være knyttet til kompetanse og organisasjonsutvikling som gjelder problemstillinger om barn med særskilte behov. Tjenesten har plikt til å hjelpe i arbeidet med kompetanse- og organisasjonsutvikling. Omfanget av denne hjelpen, må imidlertid vurderes i den enkelte sak. De tilgjengelige ressursene og de øvrige arbeidsoppgavene til tjenesten kan sette begrensninger i hvor mye hjelp den enkelte barnehage kan kreve.

Andre ledd andre punktum er en videreføring av gjeldende rett. Den pedagogisk psykologiske tjenesten skal sørge for at det blir utarbeidet sakkyndige vurderinger der loven krever det. Andre instanser kan bidra i dette arbeidet, jf. merknader til § 41 første ledd. Men det er den pedagogisk psykologiske tjenesten som har ansvaret for å koordinere arbeidet. Innholdet i den sakkyndige vurderingen er gitt i § 37 andre ledd.

Til § 46 Plikt til å delta i arbeidet med individuell plan

Bestemmelsen er ny. Den gir barnehagen en plikt til å delta i arbeidet med individuell plan hjemlet etter helselovgivningen og sosiallovgivningen. Barnehagen vurderer selv hvem fra personalet som skal delta i dette arbeidet. Det bør være en person som kjenner barnet og familien godt, og som til daglig arbeider med barnet. Barnehagens plikt til å delta er avgrenset til å gjelde når det er nødvendig for å ivareta barnets behov for et helhetlig, koordinert og individuelt tilpasset hjelpetilbud. Dette betyr at det ikke er en automatisk plikt for barnehagen å delta i alle typer individuelle planer. Mål og tiltak i den individuelle planen må være relevant for de aktivitetene som til vanlig foregår i barnehagen for at barnehagens plikt til å delta i arbeidet skal gjelde. Barnehagens plikt innebærer deltakelse i arbeidet, ikke å lede eller koordinere arbeidet

Til § 47 Helsetjenestetilbud

Bestemmelsen gir departementet anledning til å fastsette forskrift for helsetilsyn og medisinsk hjelp til barn i barnehagen. Det er i dag ikke utarbeidet forskrift, men departementet har gjennom denne hjemmelen anledning til å forskriftsfeste for eksempel regler som gjelder legemiddelhåndtering for barn som mottar spesialpedagogisk hjelp. En slik forskrift vil gjelde barnehagens bidrag for å hjelpe barn som trenger medisinsk hjelp i barnehagen. Innholdet i den medisinske hjelpen vil være utenfor forskriftshjemmelen, og må eventuelt reguleres av rette fagdepartement.

Til § 48 Tegnspråkopplæring

Første ledd første punktum er en videreføring av bestemmelsen slik den fremgår i opplæringslova § 2-6 tredje ledd. Barn under opplæringspliktig alder som har særlige behov for tegnspråkopplæring har rett til slik hjelp. Det er ingen nedre aldersgrense for å kunne få rett til tegnspråkopplæring. Etter andre punktum skal det foreligge en sakkyndig vurdering før kommunen gjør vedtak om tegnspråkopplæring.

I den grad tegnspråkopplæringen oppfyller retten til barnet, skal det være gratis, uavhengig av om tilbudet blir gitt i barnehagen eller andre steder. Som for spesialpedagogisk hjelp er imidlertid ikke kommunen forpliktet til å gi fradrag i foreldrebetalingen for den tiden barnet mottar tegnspråkopplæring i barnehagen, jf. § 35 tredje ledd. Omfanget av opplæringen og hvor den skal gis må vurderes individuelt, og vil blant annet være avhengig av barnets alder, modenhet og om barnet har andre funksjonshemminger eller lærevansker.

Tredje punktum gir departementet hjemmel til å gi forskrift om tegnspråkopplæring i barnehagen. Slik forskrift kan blant annet regulere innholdet og omfanget av opplæringen, kompetansekrav og krav til sakkyndig vurdering.

Til § 49 Rett til gratis skyss for barn med rett til spesialpedagogisk hjelp

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, regulert i opplæringslova kapittel 7 om skyss og innlosjering.

Første ledd gir barn som får spesialpedagogisk hjelp rett til gratis skyss når det av særlig grunner er nødvendig for å kunne ta imot denne hjelpen. Retten til gratis skyss trer ikke automatisk inn som følge av at barnet har rett til spesialpedagogisk hjelp. Det må foreligge særlige grunner som gjør skyss nødvendig. Særlige grunner kan være i de tilfeller hvor foreldrene til barn med spesialpedagogisk hjelp har vesentlig større byrde knyttet til skyssen enn andre foreldre som har barn i barnehage. For eksempel kan tilbudet om spesialpedagogisk hjelp være så langt fra hjemmet at skyssen blir en urimelig byrde for foreldrene. Hva som gir rett til gratis skyss vil være individuelt, og kommunen må vurdere behovet for skyss i hvert enkelt tilfelle. Etter avtale med kommunen kan foreldrene likevel ordne skyssen selv. I slike tilfeller skal de nødvendige og faktiske kostnadene til foreldrene dekkes.

Andre ledd pålegger kommunen å sørge for innlosjering av barnet når daglig skyss ikke er forsvarlig. I vurderingen av dette skal det legges vekt på forhold som gjelder det enkelte barn, som alder, funksjonshemming, reisetid og sikkerhet, og om daglig skyss fører til ekstraordinære kostnader eller vansker for kommunen. Opplistingen er ikke uttømmende, og andre forhold kan også være relevant for den vurderingen kommune gjør. Det er i siste instans foreldrene som avgjør om barnet skal skysses eller innlosjeres.

Kommunen avgjør hvilken type innlosjering som er tilfredsstillende for det enkelte barn. De statlige spesialpedagogiske sentrene (Statped) tilbyr i enkelte tilfeller innlosjering på sine sentre. Kommunen kan da oppfylle sin plikt til å sørge for innlosjering ved å vise til innlosjeringsmuligheter på disse sentrene. I andre tilfeller vil kommunen måtte dekke utgifter til opphold etter nærmere avtale med barnets foreldre.

Tredje ledd første punktum gir barn rett til nødvendig reisefølge. Dette bør være en person som barnet kjenner godt, primærkontakten i barnehagen eller en støttekontakt. Det kan også avtales at foreldrene skal være reisefølge. Det er kommunen som må dekke utgiftene til reisefølget dersom disse utgiftene ikke dekkes gjennom andre ordninger og rettigheter. Dette kan for eksempel være ordninger og rettigheter barnet eller pårørende har innenfor det regelverket arbeids- og velferdsetaten (NAV) forvalter.

Tredje ledd andre punktum gir barna rett til nødvendig tilsyn når det blir ventetid før den spesialpedagogiske hjelpen starter og etter at hjelpen er slutt. Dette vil først og fremst gjelde når barnet får spesialpedagogisk hjelp på et annet sted enn i barnehagen. Tilsynet bør utføres av en person som barnet kjenner godt. Det er kommunen som må dekke utgiftene til tilsynet dersom dette ikke ivaretas gjennom andre ordninger og rettigheter. Barnet og pårørende kan også ha ordninger og rettigheter innenfor det regelverket arbeids- og velferdsetaten (NAV) forvalter.

Fjerde ledd viderefører kommunens plikt til å sørge for skyss, reisefølge og tilsyn.

Siste ledd gir departementet hjemmel til å gi forskrift om sikkerheten til barnet under skyssen.

Til § 50 Statens plikt til å sørge for læremiddel

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett, slik denne er gitt i opplæringslova § 5-9. Staten har plikt til å utvikle lærebøker og læremiddel som kan brukes for å gi spesialpedagogisk hjelp. Dette ansvaret er delegert til Utdanningsdirektoretat. Direktoratet må derfor se til at utviklingen i produksjonen av læremiddel og lærebøker for barn med behov for spesialpedagogisk hjelp er i tråd med behovet til brukergruppen og til utviklingen i samfunnet.

Til § 51 Taushetsplikt

Bestemmelsen er med noe endret ordlyd en videreføring av tidligere bestemmelse i barnehageloven § 20.

Enhver som utfører tjeneste eller arbeid i barnehagen har taushetsplikt etter de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven. Taushetsplikten gjelder både det pedagogiske personalet og andre ansatte, som assistenter, studenter, vikarer, kjøkkenpersonale, vaktmestere mv. Taushetsplikten innebærer at medarbeiderne plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til det vedkommende i sitt arbeid får vite om noens personlige forhold. Med dette menes blant annet opplysninger om fysisk og psykisk helse, familie- og hjemforhold, boligforhold, økonomi eller klientforhold til det offentlige.

Barnehagens adgang til å videreformidle opplysninger til andre instanser og tjenester reguleres av forvaltningsloven §§ 13a, 13b, og 13d. Dette innebærer at ansatte i barnehagen blant annet kan formidle opplysninger til andre forvaltningsorganer på grunnlag av samtykke, hvis opplysningene er anonymisert, eller i konkrete saker når opplysningene brukes til det formålet de er gitt eller innhentet for, samt når videreformidling av opplysningene er nødvendig for å fremme barnehagens oppgaver. Barnehagen kan også anmelde eller gi opplysninger om lovbrudd til politiet når barnehagen finner dette nødvendig ut fra allmenne hensyn, jf. § 13 b nr. 6. Nærmere redegjørelse for dette finnes i Barne- og familiedepartementets veileder Q-1088B Formidling av opplysninger og samarbeid der barn utsettes for vold i familien.

Barnehagepersonalet har opplysningsplikt til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger mistanke om andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf, barnehageloven § 53. Se også barnevernloven § 6-4 andre ledd med hensyn til opplysningsplikt ved pålegg fra barnevernmyndigheten.

Barnehagens ansatte har som alle andre en plikt til å anmelde eller på annen måte avverge visse alvorlige forbrytelser, jf. straffeloven § 139. Bestemmelsen omfatter blant annet seksuelle overgrep og grov legemsbeskadigelse. Etter lov om forbud mot kjønnslemlestelse 15. desember 1995 nr. 74 med endringer 28. mai 2004 § 2 er barnehageansatte pålagt en avvergelsesplikt uten hensyn til taushetsplikten.

Til § 52 Opplysningsplikt til sosialtjenesten

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av tidligere bestemmelse i barnehageloven § 21.

Sosialtjenestens formål er blant annet å fremme økonomisk og sosial trygghet, bedre levevilkårene for vanskeligstilte, bidra til økt likeverd og forebygge sosiale problemer. Sosialtjenesten skal gi råd og veiledning. Foruten økonomisk stønad til livsopphold omfatter de sosiale tjenestene blant annet praktisk bistand og opplæring, avlastningstiltak osv. En rekke av de tiltakene sosialtjenesten ønsker å iverksette kan ikke realiseres uten gjennom samarbeid med andre organer. Barnehageansatte er på denne bakgrunn pålagt å gi sosialtjenesten bistand i klientsaker, og ellers av eget initiativ gjøre sosialtjenesten oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenesten. Slike opplysninger kan imidlertid bare gis dersom foreldrene samtykker til at de gis eller dersom opplysningene ikke er taushetsbelagte, jf. barnehageloven § 51.

Av siste punktum fremgår at barnehagen skal ha rutiner for inngivelse av opplysninger til sosialtjenesten. Dette er en endring fra tidligere om at opplysninger til sosialtjenesten normalt skal gis av styrer.

Til § 53 Opplysningsplikt til barneverntjenesten

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 22.

Barnevernets hovedoppgave er å sikre at barn som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp og omsorg til rett tid. For at barnevernet skal kunne ivareta denne oppgaven, vil barnevernet ofte være avhengig av å motta opplysninger fra andre. Av denne grunn er alle ansatte i barnehager og skoler etter nærmere regler pålagt opplysningsplikt overfor barnevernet.

Gjennom sin daglige nære kontakt med barn er de ansatte i barnehagene i en sentral posisjon i forhold til å kunne observere og motta informasjon om barns omsorgs- og livssituasjon. For at barn i alvorlige situasjoner skal bli sett av barnevernet og få den hjelp de har behov for, er det derfor svært viktig at de ansatte i barnehagene oppfyller opplysningsplikten når den inntrer.

Et generelt og systematisk samarbeid mellom barnehage og barnevern basert på jevn og formalisert kontakt, på felles mål i forhold til barnet og på kunnskap om hverandres arbeidsoppgaver og arbeidsform bør tilstrebes. Barnehagen og barnevernet er to av flere aktører som bidrar til å skape trygge oppvekstvilkår for små barn, jf. også § 25.

Første ledd annet punktum stiller krav om at barnehagen skal ha utarbeidet rutiner for melding om bekymring til barnevernet. Dagens bestemmelse (§ 22) annet ledd siste punktum, lyder: «Opplysninger skal normalt gis av styrer». Formuleringen kan være uheldig fordi den kan gi inntrykk av at personalet har mindre ansvar enn styreren til selv å gi opplysninger til barnevernet, og slik kunne virke begrensende. Det antas samtidig at det oftest vil være en fornuftig prosedyre at slike meldinger som regel inngis til barnevernet av styrer eller pedagogisk leder. At melding som regel bør inngis av styrer eller pedagogisk leder vil kunne være hensiktsmessig å synliggjøre i barnehagens interne retningslinjer. Slike retningslinjer bør være skriftlige. Formuleringen i andre ledd siste punktum er derfor strøket.

En forutsetning for dette er at de ansatte har tilstrekkelige kunnskaper om opplysningsplikten og dens anvendelse. Det er viktig at alle ansatte har kunnskap om følgende:

• At opplysningsplikten gjelder for alle ansatte i barnehager

• At opplysningsplikten innebærer en plikt til å gi opplysninger til barneverntjenesten uten hinder av taushetsplikten, samt at plikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg fra barneverntjenesten

• At opplysningsplikten inntrer i de alvorlige tilfellene; der det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker.

Andre ledd første punktum angir at barnehagepersonalet uten hinder av taushetsplikt av eget tiltak skal gi opplysninger til barneverntjenesten, når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester §§ 4-10 til 4-12.

Andre ledd andre punktum angir at barnehagepersonalet også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, plikter å gi slike opplysninger.

Bestemmelsene om opplysningsplikt i dagens barnehagelov § 22 annet ledd viser til at «barnehagepersonalet av eget tiltak skal gi opplysninger til barneverntjenesten når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker». Det henvises i bestemmelsen til § 4-24 i barnevernloven som gjelder institusjonsplassering grunnet atferdsvansker hos barnet. Utvalget vil vise til at barnevernloven § 4-24 omhandler tilfeller der et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, primært i form av alvorlig og gjentatt kriminalitet og ved vedvarende misbruk av rusmidler. Denne bestemmelsen vil ikke i praksis være aktuell for barnehageansatte. Formuleringen »,eller når et barn har vist vedvarende alvorlige adferdsvansker, jf. samme lov § 4-24» i gjeldende barnehagelov § 22 annet ledd første punktum, er derfor strøket.

Etter lov om forbud mot kjønnslemlestelse 15. desember 1995 nr. 74 med endringer 28. mai 2004 i § 2 er barnehageansatte pålagt en avvergelsesplikt uten hensyn til taushetsplikt.

Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet og Kunnskapsdepartementet har utarbeidet en felles veileder «Til barnets beste – samarbeid mellom barnehagen og barneverntjenesten» (Q-1162), hvor blant annet opplysningsplikt mv. omtales.

Til § 54 Helsekontroll av barn og personale

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende § 23.

Hensikten med bestemmelsen er å sikre at barnehagen blir kjent med viktige opplysninger om barnas helsetilstand og at barna sikres mot ansatte som kan være smittebærere av tuberkulose.

Første ledd første punktum angir at før et barn begynner i barnehage, skal det legges fram erklæring om barnets helse. Av annet punktum følger at dersom barnet har møtt til de ordinære undersøkelser på helsestasjon, kan slik erklæring gis av barnets foresatte.

Hensikten med å innhente opplysninger om barnets helsetilstand er at barnehagen skal kunne legge forholdene best mulig til rette for barnet. For å få informasjon om for eksempel astma, allergier, fysisk og/eller psykisk funksjonsnedsettelse, kan barnehagen utarbeide helseopplysningsskjema som foreldre eller foresatte bes fylle ut, eventuelt opplyse foreldre om at det skal framlegges erklæring om barnets helse. Det bør fremgå av helseopplysningsskjemaet om barnet har fulgt helsestasjonstilbudet, herunder barnevaksinasjonsprogrammet. Av forskrift om kommunens helsefremmende og forebyggende arbeid i helsestasjons- og skolehelsetjenesten, fastsatt 3. april 2003 av Helse- og omsorgsdepartementet med hjemmel i lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene § 1-3 femte ledd og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 3-8 første ledd, fremgår det at kommunen gjennom helsestasjon blant annet skal tilby helseundersøkelser og vaksinasjon i henhold til barnevaksinasjonsprogrammet. Ved spesielle behov for informasjon om barnets helsetilstand kan barnehagen be om at dette dokumenteres med legeattest. En helseerklæring må ikke være eldre enn et halvt år når barnet starter i barnehagen.

Det er et krav i barnehageloven at foreldrene/de foresatte skal gi barnehagen opplysninger om barnets helse før oppstart i barnehage. Dette gjelder imidlertid kun opplysninger som barnehagens personale har behov for i forbindelse med sitt daglige arbeid med barnet i barnehagen. Forskrift om behandling av personopplysninger fastsatt 15. desember 2000 er gitt i medhold av personopplysningsloven 14. april 2000 nr. 31. Forskriftens § 7-21 sier blant annet at behandling av personopplysninger om barn i barnehage i medhold av barnehageloven er unntatt fra reglene om konsesjonsplikt og meldeplikt i personopplysningsloven. Det betyr at barnehagene ikke behøver å gi melding til Datatilsynet eller søke om konsesjon før behandling av personopplysninger som nevnt i barnehageloven § 54 første ledd.

Selv om behandlingen av personopplysningene er unntatt fra melde- og konsesjonsplikten etter personopplysningsforskriftens § 7-21, medfører ikke dette at det er gjort unntak fra personopplysningslovens og forskriftens øvrige bestemmelser. Ved behandling av helseopplysninger er det viktig at sikkerheten ivaretas. Barnehagen må i denne forbindelse følge sikkerhetsbestemmelsene som følger av lov om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) med forskrift. Der disse opplysningene behandles elektronisk, stiller loven og forskriften blant annet krav til at det ikke benyttes datamaskin som er tilknyttet internett uten såkalt brannmur. Der opplysningene kun oppbevares i papirform vil det være behov for fysisk sikring, dvs. at skap og rom der opplysningene oppbevares er låst.

Andre ledd presiserer at barnehagens personale har plikt til å gjennomgå tuberkulosekontroll i henhold til gjeldende regelverk. Plikten gjelder, foruten de ansatte, personer i praksis og hospitering, jf. forskrift 13. februar 2009 nr. 205 om tuberkulosekontroll § 3-1 bokstav b fastsatt med hjemmel i lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 3-2.

Til § 55 Øvingsopplæring

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende § 24.

Hensikten med bestemmelsen er å gi førskolelærerstudenter den praksis utdanningen krever. Praksisopplæring er nyttig og nødvendig i en profesjonsrettet utdanning.

Bestemmelsen pålegger barnehageeier å stille barnehagen til disposisjon for øvingsopplæring for studenter i førskolelærerutdanning. Dette følger av første ledd.

Av annet ledd fremgår at styrere og pedagogiske ledere er forpliktet til å veilede studenter i slik øvingsopplæring. Vilkårene for slik øvingsopplæring er avtalefestet.

Barnehageeier bør også stille barnehagen til disposisjon for lærlinger i barne- og ungdomsarbeiderfaget. Denne yrkesgruppen bidrar til en samlet sett høyere kompetanse i barnehagene. Dette kravet er ytterligere forsterket gjennom den foreslåtte § 32 om barne- og ungdomsarbeidere skal utgjøre minst 25 prosent av barnehagens grunnbemanning.

Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

Til § 56 Lovens anvendelse på Svalbard

Kongen kan gi forskrift om lovens anvendelse på Svalbard og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

Til § 57 Ikrafttreden

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan sette i kraft de enkelte bestemmelsene til forskjellig tid.

Etter første punktum fastsetter Kongen når loven skal tre i kraft. I annet punktum er det gitt hjemmel for delt ikraftsetting. Det er åpnet for delt ikraftsetting fordi kravene til bemanning ikke lar seg gjennomføre umiddelbart. Som det er beskrevet i kapittel 16.2.2–16.2.5 forutsetter kravene både at det må ansettes vesentlig flere pedagoger. Det innebærer blant annet at flere førskolelærere må utdannes. Loven forutsettes satt i kraft av i sin helhet senest 1. januar 2020.

Til § 58 Overgangsbestemmelser

Beslutninger om delegering av myndighet, forskrifter eller enkeltvedtak med hjemmel i bestemmelser som oppheves eller endres ved denne loven, står fortsatt ved lag inntil Kongen bestemmer annet. Kongen kan gi forskrifter med overgangsbestemmelser for tilpasning fra tidligere lovgivning til loven her.

Kongen kan for en overgangsperiode gi forskrift med lavere krav til bemanning enn det som følger av § 32 tredje og fjerde ledd.

Hjemmelsgrunnlaget for forskrifter og enkeltvedtak, som for eksempel godkjenninger, vil etter barnehagelovens ikraftreden ligge i denne loven. Forskriftene vil etter første punktum stå ved lag, inntil Kongen bestemmer annet. Det er også fattet en rekke enkeltvedtak etter loven, blant annet vedtak om spesialpedagogisk hjelp etter opplæringslova § 5-7 eller godkjenning etter barnehageloven 2005. Også disse vedtakene vil stå ved lag inntil Kongen bestemmer annet. Selv om godkjenningsvedtakene står ved lag må barnehageeier selvfølgelig oppfylle kravene som stilles i loven. Det innebærer at en barnehage som ikke oppfyller kravene i ny barnehagelov kan miste godkjenning gitt etter barnehageloven 2005.

I annet ledd gis Kongen myndighet til å gi forskrift med lavere krav til bemanning enn det som følger av § 32 tredje og fjerde ledd. Bakgrunnen for hjemmelen er at det ikke er mulig å innfri kravene til bemanning straks etter lovens ikraftreden, lovens krav forutsetter for de aller fleste barnehagene nyansettelser og flere førskolelærere må utdannes. Det forutsettes at Kongen fastsetter en forskrift der kravet til bemanning øker mot at lovens krav trer i kraft 1. januar 2020.

2. Lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) oppheves.

Til § 59 Endringer i andre lover

1. Lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og videregåande opplæringa (opplæringslova) endres slik:

§ 5-7 oppheves.

2. Lov 17. juni 2005 nr. 64 om barnehager (barnehageloven) oppheves.