12 Forhåndsstemmegivningen

12.1 Gjeldende rett

Forhåndsstemmegivning, så vel innen Norges grenser som utenriks, har lang tradisjon i vår valglovgivning, og ordningen har over årene blitt forenklet og utvidet. Siste større endring fant sted i forbindelse med stortingsvalget i 1997, da Posten overtok ansvaret for forhåndsstemmegivningen.

Valgloven §§ 30-36 inneholder detaljerte regler om forhåndsstemmegivningen.

§ 30 første ledd fastsetter at «en velger som vil være forhindret fra å møte personlig på valgtinget» kan avgi stemme på forhånd. Lovteksten sier klart at forhåndsstemmegivning gjelder dem som er forhindret fra å avgi stemme på valgdagen, men stemmemottaker kan ikke be om begrunnelse og det kreves ikke at man har spesiell grunn for å forhåndsstemme, bortsett fra ved såkalt ambulerende stemmemottaking etter § 36.

Ved forhåndsstemmegivning innenriks (unntatt på Svalbard og Jan Mayen) må velgeren ha valgkort. Valgkortet angir velgerens navn og fødselsdato samt adresse til valgstyret i den kommune han eller hun er manntallsført. Valgkortet er først og fremst et hjelpemiddel ved fremsending av forhåndsstemmer. Det er ikke ment å være et legitimasjonsmiddel. Valgkortene produseres sentralt på oppdrag fra departementet og sendes ut til alle stemmeberettigede. Dersom velgeren ikke har valgkort, kan Postens ansatte skrive ut duplikatvalgkort med de nødvendige opplysninger.

§ 31 fastsetter at innenriks forhåndsstemmegivning skal foregå i perioden fra 15. juli til og med siste fredag før valget. Forhåndsstemmegivning utenriks, samt på Svalbard og Jan Mayen, skal foregå i perioden fra 1. juli til og med siste fredag før valget.

Loven pålegger velgeren selv ansvaret for å avgi forhåndsstemmen så tidlig at den vil være vedkommende valgstyre i hende innen utgangen av tirsdag etter valgdagen. Kommer stemmen til valgstyret senere enn dette, blir den forkastet selv om den er blitt avgitt på rett tidspunkt. Stemmemottakeren er ikke forpliktet til å sette i verk særskilte foranstaltninger for at stemmegivningen skal komme frem til valgstyret i tide.

Forhåndsstemme skal avgis personlig til stemmemottaker. Hvem som er stemmemottaker reguleres av § 32:

• Stemmemottaker oppnevnt av Posten blant de ansatte.

• Sysselmannen på Svalbard, som også kan oppnevne andre stemmemottakere.

• På Jan Mayen den Kongen bestemmer.

• Utenrikstjenestemenn ved de fleste norske utenriksstasjoner, samt funksjonærer ved stasjonene oppnevnt av vedkommende stasjonssjef.

• Stemmemottakere særskilt oppnevnt av Kongen.

• Skipsfører/styrmann på norsk fartøy i utenriks fart.

• Sjefen og dennes stedfortreder om bord på norske borefartøyer, oljeplattformer og liknende utenfor norsk territorialfarvann.

Forhåndsstemme kan avgis på følgende steder i henhold til loven § 33:

• På postkontor og landpostruter.

• På institusjoner eller i egnet kommunalt lokale der Posten bestemmer etter forslag fra valgstyret.

• Hjemme hos syke/uføre som ikke har tilknytning til en landpostbudrute eller oppholder seg på en institusjon der forhåndsstemmegivning foregår.

• Ved utenriksstasjonene.

• Om bord på skip/oljeinstallasjoner.

• Hos oppnevnte stemmemottakere utenfor riket og på Jan Mayen, der Kongen bestemmer.

• På Svalbard der Sysselmannen bestemmer.

Fremgangsmåten ved stemmegivningen er utførlig beskrevet i § 34. Ved stemmegivning i Postens regi skal velgeren få et sett stemmesedler, enten med påtrykte kandidatnavn (velgeren stemmer i kommunen eller fylket der vedkommende er manntallsført) eller bare med partinavn (velgeren stemmer utenfor kommunen eller fylket der vedkommende er manntallsført). Stemmemottakeren kan kreve at en ukjent velger legitimerer seg.

Stemmegivningen skal foregå i enerom og usett, bortsett fra i de tilfeller hvor velgeren har behov for hjelp.

Stemmeseddelen/-sedlene legges i en stemmeseddelkonvolutt som stemmemottakeren deretter legger i en omslagkonvolutt. Valgkortet skal legges ned i omslagkonvolutten, som er en vinduskonvolutt tilpasset slik at valgstyrets kommunenavn og adresse (som er påført valgkortet) er synlig i ruten. Stemmemottakeren skal gjøre påtegning på valgkortet dersom velgeren antas å være i en tilstand som nevnt i valgloven § 41 annet ledd («lider av alvorlig sjelelig svekkelse eller nedsatt bevissthet»).

Ved forhåndsstemmegivning utenfor rikets grenser (og Svalbard og Jan Mayen) hvor man ikke har valgkort, må stemmemottakeren fylle ut et særskilt formular trykket på omslagkonvolutten. Her skal det gis opplysninger om velgerens navn, adresse, fødselsdato, samt tid og sted for stemmegivningen. Velgeren og stemmemottakeren må underskrive omslagkonvolutten. Stemmemottakeren sender stemmegivningen på hurtigste betryggende måte til vedkommende valgstyre.

Valgagitasjon er forbudt «i stemmelokalet og i tilstøtende rom». Det er ikke anledning til å gi opplysninger til uvedkommende om forbruket av stemmesedler, eller la uvedkommende kontrollere dette.

Ved valget i 1999 var omslagkonvolutten for første gang påtrykt et søknadsskjema beregnet på nordmenn med mer enn 10 års registrert opphold i utlandet, som må søke om innføring i manntallet. Tidligere måtte disse søke om innføring på eget skjema.

I land hvis regelverk er til hinder for stemmegivning i nærvær av stemmemottaker, kan velgeren i medhold av loven § 34 a selv legge en stemmeseddel i en konvolutt og selv besørge sending til vedkommende valgstyre (brevstemme). Konvolutten som inneholder stemmeseddelen skal i slike tilfelle legges i en omslagkonvolutt. Denne påføres opplysninger som identifiserer velgeren og angir tid og sted for stemmegivningen samt velgerens forsikring om at stemmegivningen har foregått i samsvar med lovens regler. Disse opplysningene skal så bekreftes av person over 18 år som i tillegg også gir opplysninger om seg selv som muliggjør identifikasjon av vedkommende som vitne.

For såkalt ambulerende stemmegivning er fremgangsmåten for stemmegivningen detaljert regulert i loven § 36. Velgere som på grunn av sykdom eller uførhet ikke er i stand til å ta seg til et valglokale på valgdagen, og som ikke har tilknytning til en landpostbudrute eller en institusjon der det avholdes forhåndsstemmegivning, kan stemme der de oppholder seg, etter søknad til Posten. Søknaden skal i utgangspunktet være skriftlig, begrunnet og vedlagt en erklæring fra en person over 14 år om at de opplysninger velgeren gir er riktige. Selv om det stilles et krav om skriftlig søknad, presiserer loven at en muntlig søknad ikke kan avvises. Den som mottar søknaden på vegne av Posten skal i slike tilfelle fortrinnsvis be velgeren sende en skriftlig søknad som bekrefter den muntlige. I alle fall skal de opplysninger som gis muntlig noteres ned og legges til grunn ved den videre behandling av søknaden. Søknadsfristen er siste tirsdag før valgdagen kl. 15.

En forhåndsstemme er etter gjeldende rett endelig i den forstand at velgerens eventuelle stemme på valgtinget skal forkastes hvis forhåndsstemmen allerede er godkjent. Utgangspunktet er at flest mulig av de mottatte forhåndsstemmene skal være godkjent og avkrysset i manntallet før valgtinget åpner. Dette er fastsatt i loven § 47 annet ledd. Dersom velgeren har avgitt forhåndsstemme flere ganger, følger det av bestemmelsen i § 47 fjerde ledd at den stemmegivningen som kommer først frem til valgstyret i forskriftsmessig stand, skal godkjennes som velgerens stemmegivning. Dersom det fremgår i hvilken rekkefølge flere forhåndsstemmer er avgitt, godkjennes den sist avgitte stemme som er i forskriftsmessig stand, dersom de tidligere avgitte forhåndsstemmene må forkastes på grunn av formelle feil.

En velger som har stemt på forhånd og er avkrysset i manntallet, skal imidlertid ikke avvises dersom han eller hun møter frem i et valglokale på valgdagen. Vedkommendes stemmegivning skal legges til side i et eget omslag, jf. loven § 41 første ledd.

12.2 Utvalgets forslag

Vilkår for å kunne avgi forhåndsstemme

Utvalget diskuterer om det fortsatt bør stilles vilkår for å kunne avgi forhåndsstemme og om vilkårene i så fall bør skjerpes, eller om forutsetningen om at velgeren skal være forhindret fra å avgi stemme på valgdagen bør fjernes i sin helhet.

Utvalget viser til at forhåndsstemmegivningen tradisjonelt var ment som et tilbud til dem som ikke er i stand til å møte frem i et valglokale på valgdagen.

Etter en lovendring i 1979 kreves det ikke lenger at velgeren gir en begrunnelse for hvorfor han eller hun må avgi forhåndsstemme. Valgstyrets undersøkelsesplikt og hjemmel til å forkaste en forhåndsstemme er opphevet. Om velgeren avgir forhåndsstemme ut fra bekvemmelighetshensyn, får det ingen konsekvenser for gyldigheten av stemmegivningen. Det kan dermed hevdes at ordningen med forhåndsstemmegivning er i ferd med å utvikle seg til en form for valgdeltakelse likeverdig det å stemme på valgdagen. Utvalget diskuterer i denne sammenheng også spørsmålet om det er blitt for enkelt å forhåndsstemme, slik at prinsippet om at valgdagen skal være det primære uthules. Utvalget går imidlertid inn for at lovteksten bringes i samsvar med det som er den faktiske situasjonen. Det foreslås således at kravet om at velgeren for å kunne avgi stemme på forhånd skal være forhindret fra å møte frem i et stemmelokale på valgdagen, ikke videreføres.

Poststemmegivning

En hovedproblemstilling for utvalget har vært diskusjonen om hvorvidt Posten fortsatt skal ha ansvaret for gjennomføring av forhåndsstemmegivningen. Utvalget legger til grunn at ønsket om å øke valgdeltakelsen var en av hovedgrunnene til at poststemmegivningen ble introdusert og for første gang gjennomført ved stortingsvalget 1997. Om bakgrunnen for og resultatet av reformen sier utvalget følgende:

«I forarbeidene til poststemmereformen (Ot.prp. nr. 3 (1996-1997)) la departementet vekt på følgende målsettinger:

• Det skal bli lettere for velgerne å avgi stemme

• Ordningen kan ha en positiv effekt på valgdeltakelsen

• Regelverket bør utformes slik at faren for feil reduseres

Valgdeltakelsen økte fra 75,8 prosent i 1993 til 78,3 prosent i 1997. Det kan ikke utelukkes at poststemmegivningen har hatt betydning for dette resultatet. Erfaringene fra 1997 kan tyde på at departementets intensjoner ble oppfylt ved det valget. Poststemmegivningen kunne ikke forhindre en nedgang i deltakelsen ved lokalvalgene i 1999 - fra 62,8 prosent i 1995 til 60,4 prosent for kommunestyrevalgene, og fra 59,7 prosent til 56,8 prosent for fylkestingsvalgets vedkommende. En kan imidlertid ikke utelukke at deltakelsen kunne vært enda lavere uten poststemmegivningen. I 1997 ble det avgitt 478 671 forhåndsstemmer til Posten. Av disse ble 1 047 vraket. Til sammenligning ble det i 1993 avgitt 238 349 forhåndsstemmer til kommunale stemmemottakere, og 1 934 ble vraket. Til tross for en fordobling av antall forhåndsstemmer ble antall vrakede stemmer halvert. Dette tyder på at forutsetningen om at regelverket måtte utformes slik at feil kunne unngås ble oppfylt.»

Utvalget viser til at Kommunal- og regionaldepartementet i 1997 gjennom Norsk Gallup spurte om velgernes syn på poststemmeordningen. Av de spurte som hadde forhåndsstemt, svarte 87 prosent at de var ganske fornøyd eller svært fornøyd, og at de ikke hadde noen problemer med stemmegivningen. Videre antydet 80 prosent av dem som hadde forhåndsstemt at det kan bli aktuelt å forhåndsstemme ved fremtidige valg.

Kommunenes reaksjoner etter at ordningen var praktisert i 1997 kan oppsummeres slik, jf. Ot.prp. nr. 37 (1998-99) Om lov om endringer i lov 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (Valgloven):

• Innføringen av ordningen gikk bra.

• Det er ikke aktuelt å føre ansvaret for mottak av forhåndsstemmer tilbake til kommunene.

• Poststemmeordningen sparte kommunene for mye av valgarbeidet.

• Opptellingen krevde mye tid og arbeid, dels på grunn av det store antallet stemmer, dels på grunn av fristene for når stemmene måtte være kommet inn.

• Samarbeidet med Posten fungerte bra.

På tross av velgernes og kommunenes reaksjoner i 1997 har utvalget kommet til at en bør finne et alternativ til Posten når det gjelder ansvaret for forhåndsstemmegivningen. Utvalget skriver:

«I St.meld. nr. 37 (1999-2000) om omlegging av Postens ekspedisjonsnett legges det opp til en kraftig reduksjon av antall postkontorer. Antallet vil bli skåret ned fra i underkant av 900 til 300-450. Samtidig forutsettes det at Postens tjenester skal kunne ivaretas av minimum 1 100 «Post i Butikk» og/eller offentlige servicekontorer drevet av samarbeidspartnere. I dag har Posten ca. 380 postfilialer/kontraktspostkontorer drevet av samarbeidspartnere. Omfanget av landposttjenesten vil inntil videre i hovedsak bli opprettholdt på dagens nivå.

Utvalget vil presisere at bakgrunnen for at en nå tar opp til vurdering spørsmålet om hvordan forhåndsstemmegivningen skal administreres ikke skyldes misnøye med hvordan Posten har utført sine oppgaver i denne forbindelsen. Tvert imot, det er grunn til å gi Posten honnør for det arbeidet som ble utført ved valgene i 1997 og 1999.

Utvalget vil vise til at omorganiseringen av Posten gjør at forutsetningene for poststemmegivningen er radikalt endret i forhold til situasjonen på midten av 1990-tallet, da ordningen ble introdusert. Strukturendringene i Posten gjør det nødvendig med en gjennomgang av dagens ordning når det gjelder forhåndsstemmegivningen. Det er nødvendig å vurdere spørsmålet om hvem som skal ha ansvaret for å motta forhåndsstemmer.

Etter utvalgets mening må følgende tre hovedhensyn legges til grunn når en skal vurdere forhåndsstemmeordningen:

• Gjennomføring av valg, inkludert mottak av forhåndsstemmer, skal være et offentlig anliggende

• Prinsippet om hemmelige valg må ivaretas, og sikkerheten for dette må garanteres

• Tilgjengelighet og mulighet for å forhåndsstemme må minst opprettholdes på dagens nivå

Den fysiske rammen rundt forhåndsstemmegivningen må være slik at den enkelte velger føler seg bekvem og trygg på at grunnleggende sikkerhetsrutiner blir ivaretatt. Å avgi stemme ved frie valg er vår viktigste demokratiske rettighet, og rammen rundt valget må være preget av at dette er en spesiell ordning. Utvalget finner på denne bakgrunn at en ordning der stemmegivningen kan foregå på bensinstasjoner, i supermarkeder og butikker er lite akseptabel. Dette vil bidra til en for sterk alminneliggjøring av valghandlingen, og det vil kunne reises berettiget tvil om hemmeligheten av valget. Dessuten vil det kunne by på problemer rent praktisk å organisere stemmegivningen på denne måten.

Utvalget stiller seg også tvilende til om Posten vil være i stand til å sikre at tilgjengeligheten for velgerne kan opprettholdes på samme nivå som ved valgene i 1997 og 1999. På sikt vil omtrent halvparten av landets kommuner bli uten postkontor. Nedleggingen av postkontorer vil bety at flere velgere ønsker å avgi stemme hjemme. Det er forventet at Postens organisasjon skal slankes når det gjelder antall ansatte. Utvalget kan derfor ikke se at nedlegging av postkontorer vil kunne kompenseres gjennom økt tilgang på tjenester gjennom landpostbud. Det kan heller ikke garanteres at Posten vil ha ressurser til å sende stemmemottakere hjem til de velgere som måtte ønske det. Utvalget mener det er høyst sannsynlig at fortsatt forhåndsstemmegivning gjennom Posten vil bety redusert tilgjengelighet og et dårligere tilbud for velgerne.»

Alternativet til dagens ordning med poststemmegivning vil etter utvalgets mening være å føre forhåndsstemmegivningen tilbake til kommunene, slik ordningen var frem til valget i 1997. Kommunene har kompetanse og erfaring på dette området, og bør være i stand til å gjennomføre ordningen på en måte som sikrer både tilgjengelighet for velgerne og den nødvendige fysiske rammen rundt forhåndsstemmegivningen.

Utvalget legger for sin videre drøftelse og vurdering av forhåndsstemmegivningen til grunn at kommunene igjen tar ansvaret for gjennomføringen av ordningen, og drøfter under denne forutsetning hvordan tilgjengelighet og enkel adgang til å avgi forhåndsstemme kan sikres:

«Det må være et overordnet mål at tilgjengeligheten for velgerne ikke blir dårligere enn den var før Posten satte i gang hovedtyngden av sin rasjonalisering og nedlegging av postkontorer. Utvalget presiserer at kommunene må ha særlig for øye at mye taler for at det - særlig i deler av forhåndsstemmeperioden - kan være nødvendig å ha utvidede åpningstider ved de kommunale kontorer der det avholdes forhåndsstemmegivning. Utvalget vil foreslå at kommunens administrasjonssenter (rådhuset) blir lovbestemt sted for forhåndsstemmegivning.»

Valgstyret i den enkelte kommune bør ut fra de lokale forhold bestemme hvor forhåndsstemmegivning skal finne sted i tillegg til stemmegivning i kommunens administrasjonssenter. Utvalget forutsetter imidlertid at adgangen til å motta forhåndsstemmer på institusjoner innenfor helse- og sosialomsorgen opprettholdes og at det i tillegg kan være aktuelt å organisere stemmemottak ved militærforlegninger og fengsler. Utvalget peker spesielt på at det kan være viktig å ha forhåndsstemmemottak ved universitet og skoler. Andre offentlige instanser som servicekontorer og bibliotek bør også kunne benyttes.

Utvalget vil ikke foreslå detaljregler for hvordan kommunene skal organisere den praktiske gjennomføringen av forhåndsstemmegivningen, men antyder at kommunen kan inngå en samarbeidsavtale med Posten der forholdene ligger til rette for det. Videre ønsker utvalget å lovfeste at kommunens administrasjonshus skal være lovbestemt forhåndsstemmested.

Valgagitasjon

Det vises til redegjørelsen for utvalgets forslag i kapittel 13. Utvalget foretar ingen sondring mellom valgagitasjon i forhåndsstemmeperioden og på valgtinget.

Forhåndsstemmegivningen utenriks

Forhåndsstemmegivning utenfor rikets grenser skal etter gjeldende rett foregå ved norske utenriksstasjoner, hos spesielt oppnevnte stemmemottakere, om bord på norske skip i utenriksfart og om bord på norske borefartøy og oljeplattformer utenfor norsk territorialfarvann. Utvalget viser til at administrasjonen av forhåndsstemmegivningen utenriks er svært arbeids- og ressurskrevende. Kommunaldepartementet beregnet i 1995 ressursinnsatsen ved stortingsvalget i 1993 til 13 ukeverk. Utenriksdepartementet anslo sin innsats til å ligge høyere enn 13 ukeverk. I tillegg kommer ressursbruken hos stemmemottakerne, de institusjoner som kommer med forslag på stemmemottakere samt kommunenes prøving av forhåndsstemmene. Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité sa seg i Innst. O. nr. 57 (1994-95) enig i at en burde undersøke nærmere om opplegget kunne gjøres mindre ressurskrevende, men understreket samtidig at «dette ikke bør føre til at norske statsborgere som har stemmerett i dag, i praksis får betydelige problemer med å få avgitt stemme». På denne bakgrunn fant utvalget det nødvendig å ta en prinsipiell diskusjon om omfanget av forhåndsstemmegivningen utenriks, med sikte på å få en avklaring av hvorvidt man kan redusere opplegget uten at det samtidig medfører for sterke inngrep i velgernes rettigheter.

Det synes etter utvalgets syn naturlig å opprettholde prinsippet om at forhåndsstemmer skal kunne avgis ved norske utenriksstasjoner, men utvalget fant det naturlig å oppheve bestemmelsen om stemmegivning om bord på norske oljeinstallasjoner. Riggeiere har i forbindelse med de seneste valgene opplyst at mannskapene vil befinne seg i Norge minst én gang i løpet av forhåndsstemmeperioden, og kan dermed avgi stemme under opphold her i landet.

Utvalget stiller videre spørsmål ved om det er nødvendig å opprettholde bestemmelsen om obligatorisk stemmegivning på norske skip i utenriksfart. Antallet norske sjøfolk totalt sett er betydelig redusert de seneste årene. Om bord på mange av disse skipene er det i dag dessuten ofte bare kapteinen og eventuelt en eller noen få offiserer som er norske. Skipene er også ofte innom havn i forhåndsstemmeperioden, slik at nordmenn om bord kan oppsøke en norsk utenriksstasjon (eller en oppnevnt stemmemottaker) og avgi stemme der. Dagens regel er blitt kritisert blant annet fra rederihold, som mener det er en overdrevet tungvint og byråkratisk ordning med utsending av materiell til alle skip der det oppholder seg 1 - 2 nordmenn. Flere grunner taler derfor, slik utvalget ser det, for at ordningen avvikles. I stedet bør man innføre en ordning der det kan oppnevnes stemmemottaker om bord på de skipene der dette finnes nødvendig. Dette er i samsvar med det som er dagens ordning når det gjelder skip som ikke er registrert i Norge, selv om de er i norsk eie.

Utvalget mener at loven bør gi departementet hjemmel til å oppnevne stemmemottakere utenriks dersom det anses nødvendig for å sikre at nordmenn i utlandet får avgi stemme. Denne bestemmelsen bør også fange opp tilfelle der det er behov for å oppnevne stemmemottakere om bord på norske skip. To forutsetninger bør være til stede før det blir aktuelt å oppnevne stemmemottakere. For det første at det ikke er norsk utenriksstasjon i rimelig nærhet som kan oppsøkes av velgerne. Dernest at det oppholder seg et ikke ubetydelig antall nordmenn på vedkommende sted. Den som blir oppnevnt som stemmemottaker bør gis adgang til å utpeke andre personer som kan fungere som stemmemottakere på vedkommendes vegne. Dette for å unngå praktiske problemer som måtte oppstå når en navngitt stemmemottaker for eksempel reiser hjem til Norge på ferie eller etter endt opphold i utlandet.

I dag kan norske borgere som oppholder seg i land hvis regelverk er til hinder for forhåndsstemmegivning i overvær av offisiell stemmemottaker, avgi «brevstemme». Dette krever ikke medvirkning av stemmemottaker. Brevstemmegivning var tidligere aktuelt i Tyskland og Sveits, men det er nå åpnet adgang til å avgi stemme ved norske utenriksstasjoner også i disse landene. Utvalget mener at brevstemmegivning bør kunne innføres som et alternativ til forhåndsstemmegivning ved utenriksstasjon eller i nærvær av oppnevnt stemmemottaker. Det bør imidlertid være en betingelse at velgerne vil ha problemer med å oppsøke en utenriksstasjon eller en oppnevnt stemmemottaker, for eksempel på grunn av store avstander. Velgeren kan på egen hånd ordne med stemmegivningen, enten ved å bruke materiell han eller hun har anskaffet fra en utenriksstasjon eller stemmemottaker, eller ved å bruke egne stemmesedler og konvolutter. Det bør være en forutsetning - men intet krav - at et vitne kan bekrefte de opplysninger velgeren gir om seg selv. En ordning med brevstemmegivning byr på to fordeler, det blir lettere for velgere utenriks å kunne avgi stemme, og departementet kan oppnevne færre stemmemottakere utenriks.

Forhåndsstemmeperioden

Etter dagens regler starter forhåndsstemmegivningen 1. juli utenriks og på Svalbard og Jan Mayen, og 15. juli innenriks. I følge utvalget kan det anføres en rekke argumenter mot at forhåndsstemmegivningen starter i midten av juli:

• Det er midt i ferietiden.

• Valgkampen er ikke kommet skikkelig i gang, og partiene har ikke markert seg skikkelig overfor velgerne foran valget.

• Erfaringsmessig er det få velgere som avgir forhåndsstemme i løpet av juli og begynnelsen av august, antallet avgitte stemmer øker jo nærmere valgdagen man kommer.

• En rekke frister i valgloven påvirkes av datoen for starten på forhåndsstemmegivningen, som skjæringsdatoen for manntallet og de øvrige frister for behandlingen av manntallet, innleveringsfristen for listeforslagene samt valgmyndighetenes godkjenning av listene og trykking av stemmesedler.

Fordelene ved å skyve startdatoen for forhåndsstemmegivningen nærmere valgdagen, er i følge utvalget at manntallet da vil være mer oppdatert under forhåndsstemmegivningen enn tilfellet er nå, valgmyndighetene kan iverksette sine tiltak senere, og perioden for beredskap for mottak av forhåndsstemmer kan begrenses i tid.

Da departementet i Ot.prp. nr. 3 (1996-97) Om lov om endringar i lov 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (Valgloven), foreslo at forhåndsstemmegivningen innenriks skulle starte 10. august, ble det blant annet lagt vekt på hensynet til studenter og skoleelever som reiser fra hjemkommunen til studiekommunen rundt midten av august. Dette hensynet tilsier etter utvalgets syn at man bør velge 10. august, selv om det heller ikke skulle være avgjørende argumenter mot 15. august. Dette gir en forhåndsstemmeperiode på ca. en måned, og det bør i følge utvalget være tilstrekkelig.

Forhåndsstemmegivningen avsluttes nå siste fredag før valget. Forhåndsstemmer som kommer inn til valgstyret i løpet av dagen etter valgdagen, skal tas med i valgoppgjøret. Utvalget påpeker at hvilken frist som skal settes for avslutningen av forhåndsstemmegivningen vil bero på en avveining mellom to hensyn som trekker i hver sin retning:

1. Ønsket om at forhåndsstemmegivningen skal være et best mulig tilbud til velgerne. Dette tilsier at man drøyer i det lengste med å avslutte stemmegivningen.

2. Ønsket om at valgoppgjøret skal være ferdig tidligst mulig. Dette tilsier en tidlig avslutning av forhåndsstemmegivningen, for å få stemmene tidlig frem til valgstyrene.

For å sikre at flest mulig får anledning til å stemme, mener utvalget på prinsipielt grunnlag at forhåndsstemmegivningen bør kunne foregå helt frem til valgdagen. Hensynet til raskt valgoppgjør tilsier at forhåndsstemmene likevel bør være fremme i løpet av valgdagen. Utvalget konkluderer slik:

«Utvalget vil derfor foreslå at forhåndsstemmeperioden utvides slik at stemmegivningen kan foregå til og med dagen før valgdagen (dagen før første valgdag i kommuner med todagersvalg). Dette vil representere et utvidet tilbud til velgerne. Utvalget vil samtidig foreslå at fristen for når stemmene må være kommet inn til valgstyret endres fra kl 24 dagen etter valgdagen til kl 20 på valgdagen. Dette vil føre til at det endelige valgresultatet i den enkelte kommune vil være klart minst ett døgn tidligere enn nå. Utvalget er klar over at dette kan føre til at noen stemmer som kommer inn dagen etter valgdagen må vrakes, mens de vil bli godkjent etter dagens system. Opplysninger fra valgstyrer i en del av de største kommunene viser imidlertid at det er svært få stemmer som kommer inn etter valget, og at de stort sett kommer onsdag etter valgdagen (eller senere), noe som gjør at de i alle tilfelle må vrakes. Dermed vil ikke utvalgets forslag føre til noen drastisk økning i antallet vrakede forhåndsstemmer. Utvalget vil dessuten peke på at etter loven har velgerne også et ansvar når det gjelder å avgi forhåndsstemme i tide.»

Søknadsprosedyren ved ambulerende forhåndsstemmegivning

Dagens ordning med ambulerende forhåndsstemmemottak i velgerens hjem bør etter utvalgets mening videreføres. Loven § 36 fastsetter at velgere som på grunn av sykdom eller uførhet ikke er i stand til å møte frem i et valglokale på valgdagen, etter søknad kan avgi forhåndsstemme der de oppholder seg. Det er en forutsetning at vedkommende ikke er knyttet til en landpostbudrute eller oppholder seg på en institusjon der det mottas forhåndsstemmer av Posten. I utgangspunktet stiller loven strenge krav til søknaden om skriftlighet og egenhendige underskrifter, samt egenerklæring og bekreftende erklæring fra person over 14 år. Utvalget påpeker at utviklingen gjør at det nå kan være grunn til å stille spørsmål ved om det er nødvendig å opprettholde de detaljerte og strenge reglene når det gjelder søknad om ambulerende forhåndsstemmegivning, og går inn for at loven forenkles. Loven bør etter utvalgets mening kun ha en bestemmelse om at syke og uføre innen en viss frist kan gi melding om at de må avgi stemme der de oppholder seg. Det bør ikke stilles nærmere krav til søknaden enn at velgeren selv opplyser om at han eller hun er syk eller ufør. Siden utvalget selv foreslår at kommunene skal ha ansvaret for forhåndsstemmegivningen, skal meldingen etter utvalgets syn inngis til valgstyret. Utvalget sier at det er nødvendig å sette en viss frist for søknaden av hensyn til den praktiske organiseringen av stemmemottakingen, men nøyer seg med å påpeke at dagens frist for å søke om å få avgi stemme hjemme er siste tirsdag før valgdagen kl. 15 og tar ikke utover det stilling til hva fristen bør være.

Valgkort

Valgloven § 9 a fastsetter at det skal utstedes valgkort til alle stemmeberettigede som er manntallsført og som har bostedsadresse innenriks. Loven § 30 annet ledd fastsetter at velgeren må bringe med seg valgkort for å kunne forhåndsstemme på Posten. Valgkort er ikke påbudt ved stemmegivning på valgdagen. Utvalget viser til at valgkortet kan sies å ha to primære funksjoner. Det er en bekreftelse til velgeren om at han eller hun er manntallsført, og det tjener som hjelpemiddel for Posten ved forsendelse av forhåndsstemmene. I tillegg kan valgkortet fungere som en påminnelse til velgerne om at det nå er valg. Valgkortet inneholder opplysninger om velgerens navn, adresse og fødselsår, valgstyrets adresse, krets, rode, side, linje og manntallsnummeret til velgeren og valglokalets åpningstider. I tillegg trykkes en del informasjon om poststemmegivningen, og om bruken av valgkortet.

Om spørsmålet hvorvidt valgkort skal utstedes bare til dem som vil forhåndsstemme, sier utvalget:

«Det er reist spørsmål om utstedelsen av valgkort kan begrenses til bare å gjelde for de som avgir forhåndsstemme. Kommunene ville da i tilfelle få som obligatorisk oppgave å skrive ut valgkort til alle som forhåndsstemmer. Som argument for en slik ordning kan anføres at det er bare disse velgerne som har behov for valgkort. Velgere som avgir stemme på valgdagen trenger ikke valgkort. Det er unødig ressurs- og kostnadskrevende å utstede valgkort til samtlige velgere. I tillegg til produksjonsutgiftene for valgkortene (for ca. 3,4 millioner stemmeberettigede i 1999 + et tilleggsopplag på ca 600 000 i reserve) kommer portoutgiftene i forbindelse med utsendelsen til velgerne. I 1999 beløp disse utgiftene seg til nesten 18 millioner kroner. De fleste kommuner har de tekniske ressursene som kreves for å utstede valgkort, og de personellmessige konsekvensene vil neppe bli særlig omfattende, selv om det blir en del valgkort å fylle ut. Gitt at det avgis 500 000 forhåndsstemmer, og det dermed må fylles ut 500 000 valgkort - med en kostnad på kr 10 pr valgkort - vil utgiftene beløpe seg til 5 millioner kroner. Dette viser at det kan ligge en betydelig økonomisk gevinst i et slikt alternativ. Et argument for dagens ordning er at valgkortene gir viktig informasjon om valget til velgerne, og at denne informasjonen forsvinner dersom valgkort bare utstedes til de som avgir forhåndsstemme. Informasjonsbehovet kan imidlertid dekkes gjennom andre tiltak - for eksempel annonser, radio- og TV-innslag. Det hevdes dessuten at manglende valgkort kan bidra til å skape forvirring hos velgerne, slik til at enkelte unnlater å stemme dersom de ikke har valgkortet tilgjengelig på valgdagen, fordi de tror de trenger kortet. En del kommuner - særlig blant de største - har anført at valgkort til alle velgere innebærer en stor fordel, og nærmest må anses som et vilkår for å sikre en best mulig avvikling av valget. Dette gjelder spesielt i kommuner hvor man på frivillig basis har etablert en ordning med bruk av valgkort på valgdagen. Alle forhold tatt i betraktning synes de beste grunner å tale for å opprettholde ordningen med å utstede valgkort til alle velgere.»

Antall stemmemottakere

I tråd med utvalgets eget forslag om at kommunen gjøres ansvarlig for forhåndsstemmegivningen, vil det være valgstyrets ansvar å oppnevne stemmemottakere i kommunen og sørge for at disse får nødvendig opplæring. Utvalget viser til at det følger av lovens bestemmelser at en stemmemottaker som regel vil være alene med velgeren når stemmegivningen foregår. Selve valghandlingen skal foregå «i enrom og usett», slik at stemmemottakeren ikke kan øve innflytelse på eller kontrollere velgerens handling. Dersom velgeren har behov for hjelp, kan han eller hun få det av en tilstedeværende person. Loven er ikke til hinder for at dette kan være stemmemottakeren. Utvalget sier om dette:

«Det er - særlig etter at poststemmegivningen ble innført - stilt spørsmålstegn ved denne ordningen. Kritikerne har pekt på at den synes lite betryggende, når en ser den i lys av prinsippet om hemmelig valg. Særlig er ordningen med stemmegivning til landpostbudene utsatt for kritikk. Det er anført at landpostbudene gjennom sin stilling ofte får en spesiell posisjon i forhold til de velgerne de oppsøker, en posisjon som gir muligheter for å påvirke stemmegivningen. Landpostbudene har en posisjon som er helt forskjellig fra ansatte ved lensmannskontoret eller i kommunen, som tidligere var stemmemottakere. Det hevdes at ordningen er særlig betenkelig dersom landpostbudet er en aktiv politiker. Som en konsekvens av disse innvendingene er det foreslått at det må være to personer som tar imot stemmer hjemme hos velgerne og på institusjoner.»

Utvalget finner at kravet om to stemmemottakere synes å være særlig påkrevd når stemmegivningen foregår på et sted som ikke har preg av å være offisielt stemmelokale. Ved stemmegivning på rådhuset, ved utenriksstasjoner og hos oppnevnt stemmemottaker utenriks bør det være tilstrekkelig med én stemmemottaker. Utvalget konkluderer slik:

«Utvalget vil foreslå at det tas inn i loven en bestemmelse om at det skal være to stemmemottakere tilstede når stemmegivningen foregår hjemme hos den enkelte velger eller på andre steder utenom rådhuset. Dette for å sikre at det ikke skal reises tvil om hvorvidt stemmegivningen har gått for seg i samsvar med regelverket. Rådhuset foreslås som lovbestemt sted for stemmemottak, og dette bør etter utvalgets mening anses som garanti for at lovens bestemmelser vil bli fulgt selv om bare en stemmemottaker er tilstede.»

Stemmesedler ved forhåndsstemmegivningen

Loven § 34 nr. 2 fastsetter at stemmemottakeren skal gi velgeren en trykt stemmeseddel med kandidatnavn for hver godkjent valgliste i kretsen.Velgere som ikke har stemmerett i kretsen skal få utlevert en stemmeseddel for hvert parti som deltar ved valget. Disse stemmesedlene lyder bare på partinavn uten å ha med kandidatnavn. Utvalget viser til at stemmesedlene etter innføringen av poststemmegivningen blir produsert i sett som utleveres til velgerne. Erfaring viser i følge utvalget at en del stemmesedler, særlig stemmer som er avgitt der velgeren ikke er stemmeberettiget, må forkastes fordi det ligger to eller flere ulike sedler for samme valg i stemmeseddelkonvolutten. Utvalget antar at dette skyldes at sedlene i settet har hengt sammen slik at velgeren uten å være klar over det har fjernet mer enn en seddel og lagt disse i konvolutten. Utvalget foreslår at i stedet for å produsere sett der hvert parti har en seddel, bør alle partinavn trykkes på ett ark. Arket utstyres med en krysserubrikk ved hvert valglistenavn, og en rubrikk i tillegg for blank stemme samt plass til å skrive opp navnet på en valgliste som ikke utgår fra et registrert parti dersom velgeren ønsker å stemme slik.

Utvalget mener at en slik fremgangsmåte vil eliminere muligheten for at feil skal oppstå ved at velgeren legger flere sedler i stemmeseddelkonvolutten. Samtidig oppnår en reduserte trykkeutgifter og redusert bruk av papir. Utvalget nevner også muligheten for at stemmemottakeren kan laste ned valglistene for vedkommende kommune eller fylke fra Internett, skrive disse ut som stemmesedler og levere dem til velgeren, gitt at alle valglister i landet med kandidatnavn er lagt inn i et sentralt register som valgstyrene og valgfunksjonærene har direkte tilgang til.

«Angrefrist» ved forhåndsstemmegivningen

Utvalget påpeker at det ved hvert valg er noen ganske få velgere som avgir forhåndsstemme som også ønsker å stemme på valgdagen. Fra enkelte hold er det reist spørsmål om det ikke bør være adgang til å avgi stemme på valgdagen selv om man har avgitt forhåndsstemme. Dette ville slik utvalget uttrykker det innebære en «angrefrist» for dem som avgir forhåndsstemme. Utvalget viser til at dagens ordning medfører at mye av arbeidet med forhåndsstemmene kan gjøres unna før og i løpet av valgdagen. Dette innebærer at valgoppgjøret etter at stemmegivningen er slutt blir enklere, og valgoppgjøret vil være klart tidligere. Utvalget konkluderer slik:

«Utvalget mener at dagens system representerer en klar forbedring i forhold til tidligere når det gjelder behandling av stemmer, valgoppgjør og frembringing av valgresultater. Hensynet til en marginal gruppe velgere kan ikke rettferdiggjøre at man vender tilbake til den gamle ordningen. Utvalget kan derfor ikke tilrå at det åpnes adgang til å stemme på valgdagen når man har avgitt en forhåndsstemme som er blitt godkjent.»

Utvalgets konklusjoner

1. Kravet om at velgeren - for å kunne avgi forhåndsstemme - må være forhindret fra å møte frem i et valglokale på valgdagen, oppheves.

2. Poststemmegivningen oppheves og kommunene overtar ansvaret for forhåndsstemmegivningen.

3. Forbudet mot valgagitasjon begrenses til å gjelde kun det rommet der stemmegivningen foregår.

4. Ordningen med obligatorisk stemmegivning om bord på skip og oljeinstallasjoner utenriks oppheves. Departementet oppnevner stemmemottakere i de tilfelle der det er nødvendig. Brevstemmegivning innføres som alternativ til forhåndsstemmegivning ved norsk utenriksstasjon eller til oppnevnt stemmemottaker. Formkravene ved brevstemmegivning forenkles.

5. Forhåndsstemmegivningen innenriks tar til 10. august og avsluttes dagen før valglokalene åpner. Forhåndsstemmegivningene må være valgstyret i hende senest kl. 20 valgdagen.

6. Kravene til søknad om ambulerende stemmemottak forenkles.

7. Valgkort bør utstedes til alle stemmeberettigede med adresse i Norge.

8. Det bør være påbudt med to stemmemottakere ved forhåndsstemmegivning som foregår på andre steder enn det som kan defineres som et offisielt valglokale.

9. Alle partinavnene bør trykkes på ett ark til bruk for velgere som ikke avgir stemme i det fylket eller den kommunen der de er stemmeberettiget.

10. Det bør ikke være adgang til å stemme på valgdagen dersom man har avgitt godkjent forhåndsstemme.

12.3 Høringsinstansene

Av drøyt 200 høringsuttalelser uttrykker 67 synspunkter på forhåndsstemmegivningen. Høringsuttalelsene berører langt fra alle de spørsmål utvalget drøfter. Oppheving av poststemmegivningen er det tema høringsuttalelsene uttaler seg bredest om.

Poststemmegivningen

Langt de fleste høringsuttalelsene uttrykker enighet med utvalget når det gjelder overføring av ansvar for forhåndsstemmegivningen til kommunene. Atten høringsinstanser går i mot utvalgets forslag om å tilbakeføre ansvaret for forhåndsstemmegivningen til kommunene. Noen av disse går inn for at ansvaret forblir hos Posten med bakgrunn i en generell argumentasjon rundt ressursutnyttelse, mens andre argumenterer med hensynet til tilgjengelighet for velgerne i distriktene.

Trondheim kommune argumenter slik:

«Vi støtter ikke forslaget om å overføre ansvaret for forhåndsstemmegivningen fra Posten til kommunene. Riktignok ser vi de samme betenkelighetene i forhold til endringene i Posten som Valglovutvalget ser, men vi mener det er riktig å stille krav til Posten angående gjennomføringen. Så lenge Posten oppfyller disse kravene, ser vi ingen grunn til å endre en ordning som også Valglovutvalget sier har fungert tilfredsstillende.»

Selje kommune og Eid kommune sier det slik:

«...ansvaret for førehandstemmegjevnad innanriks blir overført frå Posten til kommunane. Dette vil vere å gå attende til den tidlegare ordninga. Ettersom det ved siste omlegging vart nytta store ressursar for å flytte førehandsrøystinga frå kommunane til posten - og denne ordninga har fungert svært godt - ser vi pr. i dag ingen grunn til å gå bort få dette. Sjølv om utvalet er uroa over utviklinga i Posten, med stadig færre postkontor - og med bakgrunn i dette er i tvil om Posten i framtida er i stand til å sikre veljarane tifredsstillande moglegheiter til å røyste på førehand - ser vi ikkje på dette som nokon reell fare. Posten har hittil vist at dei er i stand til å finne gode løysingar - m.a. ved å nytte landpostboda - og dei bør få høve til å vise at dei meistrar oppgåva også i framtida. Det verkar heilt unødvendig å på nytt legge store ressursar i å flytte oppgåver før ein er sikker på at dette er nødvendig.»

Flere andre kommuner uttaler seg i samme retning, eksempelvis Vågsøy kommune:

«Kommunen ser det som et tilbakeskritt at Posten ikke lenger skal ha ansvar for forhåndsstemmegivningen. ...Videre ordning med at Posten er ansvarlig for forhåndstemming bør fastholdes. Posten bl.a. ved landpostbud når alle som vil forhåndsstemme bedre enn om kommunen har ansvaret for forhåndstemmingen.»

Voss kommune:

«... Det er likevel eit stort tilbakeskritt at det vert gjort framlegg om at førehandsrøystinga skal førast attende til kommunane. ... Røystemottakar bør framleis oppnemnast av statens postselskap mellom dei tilsette der. Ein må arbeide for å finna ordningar som gjer at dette let seg gjennomføra. Det har vist seg at bruk av Posten som røystemottakar har ført til at fleire nyttar seg av røysteretten. Særlig gjeld dette i grisgrendte strøk.»

Granvin kommune:

«Førehandsrøystinga bør framleis liggje til Posten. Grunngjeve ordninga med landpostbod i små landkommunar.»

Enkelte mener det bør være mulig å legge til rette for eventuelt samarbeid mellom Posten og kommuner. En slik modell støttes av Haugesund kommune.

Andre uttalelser antyder alternative løsninger basert på samarbeid mellom Posten Norge og de kommuner som ikke har tilfredsstillende dekning av postkontor.

Miljøpartiet De Grønne sier her:

«Forsøket med forhåndsstemmegivning på Posten har vært vellykket, men må revurderes siden postkontorene i mange kommuner vil bli fjernet eller flyttes inn i butikklokaler. Det bør fortsatt gjennomføres forhåndstemming på posten, men det må etableres andre muligheter der postens nettverk ikke er tilfredsstillende.»

Bjerkreim kommune legger vekt på tilgjengelighet og sier det slik:

«Posten bør framleis vera mottakar av førehandsrøystene. Dette fordi posten har lenger opningstid enn kommune, og ved landpostbodordninga kan nå dei fleste ikkje minst eldre og uføre. I sum vil dette gje eit auka tilgjenge til alle innbyggjarane. Eit alternativ kan vera eit samarbeid mellom post og kommune for å tilrettelegga røystestader for fleire og såleis auka tilgjenget.»

Samarbeid med Posten, selv om kommunene er ansvarlige, er et alternativ som utvalget antyder, og dette alternativet uttrykkes spesielt som mulighet av Drammen kommune.

Posten Norge har følgende kommentar til utvalgets forslag:

«Posten Norge er enig i utvalgets forslag om at forhåndsstemmegivningen føres tilbake til kommunene.»

Videre sies det om eventuelt samarbeid med kommunene:

«Til dette punktet vil vi påpeke at det ikke vil bli anledning for kommunene til å inngå samarbeidsavtaler med Posten lokalt for mottak av forhåndsstemmer. Samarbeidet mellom Posten og kommunene må forankres i avtaler med Posten sentralt, og avtalene vil bli inngått etter vanlige forretningsmessige prinsipper.»

Tilgjengelighet til stemmesteder i forhåndsstemmeperioden

En gjennomgående kommentar, spesielt fra en del distriktskommuner, men også enkelte uttalelser fra mer sentrale strøk, er at landpostbudtjenesten og det at Posten holder lørdagsåpent, har bidratt til en økt tilgjengelighet til forhåndsstemmeordningen. Det forutsettes i disse høringsuttalelsene at kommunene opprettholder denne tilgjengeligheten i fremtiden. Finnmark fylkeskommune sier det slik:

«Tilgjengeligheten for velgerne må ikke bli dårligere enn den var ved valgene i 1997 og 1999 (da forhåndsstemmegivning i regi av Posten ble brukt). Hvis Posten blir helt utelukket ved forhåndsstemmegivning vil det i enkelte kommuner bli vanskeligere å forhåndsstemme for en del velgere. At hovedansvaret for forhåndsstemmegivningen overføres fra Posten til kommunene bør ikke bety at Posten ikke skal kunne brukes. Mange postkontor har åpent når rådhuset har stengt, og i enkelte distrikt er landpostbud en viktig del av den lokale infrastrukturen og servicetilbudet. Valgstyret kan fastsette «andre høvelige steder» (i tillegg til helseinstitusjoner), her nevnes kommunale servicesentra, bibliotek, skoler. Utvalget sier at postkontor ikke «er naturlig», dette bør det enkelte valgstyre få avgjøre, bl.a. om landpostbud kan vurderes som «høvelig sted» for de velgere som ikke har andre høvelige steder i rimelig nærhet. I tilfeller der posten er lagt til nærbutikk eller kiosker, bør stemmegivningen ikke kunne foregå der. Det betviles at slike lokaler vil være egnede stemmelokaler.»

Også LO har en uttalelse på dette punktet og sier:

«Vi er glade for at forhåndsstemmegivningen gjennom posten avvikles og at ansvaret tilbakeføres til kommunene. Det forutsettes imidlertid at kommunene sørger for god geografisk spredning av mottakersteder og at det tidsmessig legges til rette for fleksible ordninger for eksempel ved at det kan avgis forhåndsstemme utenom ordinær kontortid og gjerne også på lørdager.»

Kommunenes utgifter

Et gjennomgangstema i uttalelsene er spørsmålet om økonomisk kompensasjon for arbeidet med å administrere forhåndsstemmegivningen. Kommunenes Sentralforbund forutsetter at kommunenes merutgifter kompenseres. Flere av kommunene viser generelt til at det forventes full kompensasjon for reelle utgifter ved administreringen av forhåndsstemmeordningen, mens enkelte andre kommuner viser til en forventning om at kommunene skal kompenseres etter de samme satser som Posten Norge til nå har fått.

Ålesund kommune kommenterer direkte utvalgets forslag om at kommunene skal kompenseres etter en fast sats per avgitt forhåndsstemme slik:

«Vi er helt enig i at staten skal dekke alle kostnader ved forhåndsstemmegivningen ved alle valg. Men utvalget mener at dette bør være etter en sats per avgitt forhåndsstemme. Dette blir feil! Alt forarbeidet med forhåndsstemmene baserer seg på alle stemmeberettigede i kommunen. Vi må dessuten betjene stemmemottaket uansett hvor mange som stemmer. Etterarbeidet med de avgitte stemmene er bare en liten del av det arbeidet som følger med forhåndsstemmegivningen. Skal staten dekke alle kostnader, kan det bare skje etter regning fra kommunen. En stykkpris etter satser departementet finner for godt, blir erfaringsvis bare delvis dekning av de faktiske kostnadene.»

Saltdal kommune mener

«at det er beklagelig at nedbyggingen av Posten tilsier at kommunen må overta ansvaret for forhåndsstemmegivningen for å opprettholde et tilfredsstillende tilbud til de som vil forhåndsstemme. Det apparatet som Posten har hatt tilgjengelig i sin organisasjon har vært meget godt tilegnet for å få til en god og fleksibel løsning. Postkontorer sammen med landpostbudtjenesten har dekt dette behovet meget bra. Når kommunen skal igjen overta ansvaret, må denne tjenesten bygges opp igjen. En forutsetter at den godtgjørelsen som kommunen får fra staten blir av en slik størrelsesorden at det dekker de reelle utgifter av merarbeidet som må til for å etablere forhåndsstemmegivningen på nytt.»

Antall stemmemottakere

Flere av kommunene viser til utvalgets forslag om at to personer bør gjøre tjeneste som stemmemottakere der hvor forhåndsstemme mottas «hjemme hos den enkelte velger eller andre steder utenfor rådhuset». Alle uttalelsene som berører dette synes å erklære seg enig i dette prinsippet, men flere av uttalelsene kommenterer at dette vil drive personalkostnadene opp og gi seg utslag i de refusjonskrav kommunene vil reise.

Forhåndsstemmeperioden

Det er få høringsinstanser som uttaler seg om spørsmålet om hvor lang forhåndsstemmeperioden bør være. Av de som uttaler seg, slutter de fleste seg til utvalgets forslag. Et mindre antall kommuner foreslår 1. august som startdato for forhåndsstemmegivningen. Kommunenes Sentralforbund går i mot forslaget uten å begrunne dette nærmere.

Utvalgets forslag om at forhåndsstemmene skal være valgstyret i hende senest kl. 20 på valgdagen (siste valgdag hvis valg over to dager) synes å samle bred oppslutning. Enigheten med utvalget på dette punkt avføder imidlertid motforestillinger når det gjelder utvalgets forslag om at det skal være mulig å avgi forhåndsstemme frem til dagen før valgdagen. Trondheim kommune sier følgende:

«Endringene i forhåndstemming (start 10.08, slutt dagen før valgdagen) støttes ut fra et velgersynspunkt. Kravet om at forhåndsstemmene skal være valgstyret i hende senest kl 2000 valgdagen støttes også ut fra hensynet til opptelling og offentliggjøring av valgresultatet. Vi ser likevel at å imøtekomme begge disse hensynene kan medføre praktiske problemer, og vi ber derfor departementet vurdere dette nøye.»

Videre kommenterer Porsgrunn kommune slik:

«Hva angår forhåndsstemmegivningen bør denne kunne avsluttes tidligere enn det Valglovutvalget foreslår. Forhåndsstemmegivning bør i likhet med gjeldende valglov være avsluttet fredag før valget, eller 2 dager før valget dersom valg blir forsøkt holdt på annen dag enn mandag. Begrunnelse: Ordningen vil innebære unødig praktisk problemer for lokale valgarbeidere, som vil kunne resultere i feil, ikke minst når det gjelder utarbeidelse av «riktige» avkryssingsmanntall i stemmelokalet. - Det er i tillegg grunn til å forvente at den foreslåtte frist vil resultere i at betydelig flere forhåndsstemmer ikke kommer med i valgoppgjøret når disse må være valgstyret i hende seinest kl 20.00 valgdagen.»

Agitasjon utenfor valglokalet

Kommunenes Sentralforbund slutter seg ikke til utvalgets forslag om at forbudet mot valgagitasjon skal avgrenses til å gjelde valglokalet, men ønsker at forbudet skal gjelde valglokalet og området utenfor. KS Agder derimot, støtter utvalgets forslag om at forbudet mot agitasjon kun skal gjelde i valglokalet, og begrunner sitt standpunkt med at man på den måten unngår gråsoneproblematikk.

Brevstemmer

Oslo kommune er bekymret for kontrollmulighetene forbundet med utvalgets forslag til brevstemmeordning, og uttrykker dette slik:

«Oslo kommune har forståelse for at det er behov for å utvide mulighetene for velgere utenriks til å kunne avgi stemme ved brev, dersom det er vanskelig å oppsøke stemmemottaker. Spørsmålet Oslo kommune da stiller er hvordan valgstyrene skal vurdere hvorvidt vilkåret om at det ikke har vært mulig for en velger å oppsøke en utenriksstasjon er oppfylt. Valgstyret har heller ikke anledning til å vurdere hvorvidt stemmegivningen har foregått i enerom og usett. Om forslaget blir lov forutsetter Oslo kommune at det fastsettes klare kriterier med henblikk på hva valgstyret skal legge til grunn ved behandlingen.»

Vestfold fylkeskommune sier følgende om forslaget om brevstemming:

«Utvalget foreslår at velger i utlandet skal kunne sende sin stemme i brev uten at en offisiell stemmemottaker er til stede. Dette synes å være en forflatning av selve valghandlingen som bør være noe mer enn å putte noe i en konvolutt. Forslaget antas å ha betydning for kun et mindre antall personer og anbefales sløyfet. Forslaget harmonerer dårlig med de kravene som stilles til velgere som har behov for å avgi stemme i hjemmet, jf. §§ 44 og 45.»

Også KS Vestfold er bekymret, og uttrykker det slik:

«Ordningen vil være forbundet med flere usikkerhetsmomenter og noe av høytideligheten og formaliteten rundt en så viktig handling som å avgi stemme, blir borte når man ikke stemmer via autorisert stemmemottaker. Dessuten vil dette etter alt å dømme omfatte svært få velgere.»

12.4 Departementets merknader og forslag

Vilkår for å kunne avgi forhåndsstemme

Utvalget går inn for å oppheve kravet om at velgeren, for å kunne avgi forhåndsstemme, må være forhindret fra å møte frem i et valglokale på valgdagen.

Departementet finner i likhet med utvalget at det er hensiktsmessig å bringe lovens tekst i overensstemmelse med dagens praksis. I realiteten innebærer dagens regler at velgeren kan forhåndsstemme uten å oppgi noen grunn for dette og valgstyret har ingen rett til å avkreve velgeren begrunnelse for hvorfor velgeren ønsker å forhåndsstemme. Ettersom adgangen til forhåndsstemmegivning i realiteten er vilkårsløs, anbefaler departementet i likhet med utvalget at dette gjenspeiles i loven. Ingen av høringsinstansene har spesielle merknader til dette.

Det fremmes derfor ikke forslag om å videreføre regelen i gjeldende lov § 30 første ledd, som inneholder vilkår om at velgeren må være forhindret fra å møte personlig på valgtinget for å kunne forhåndsstemme.

Poststemmegivning

Valglovutvalget foreslår at poststemmegivningen oppheves og at kommunene igjen får ansvaret for forhåndsstemmegivningen. Departementet slutter seg til forslaget.

Flertallet av kommunene som har avgitt høringsuttalelse, støtter forslaget om tilbakeføring av ansvaret til kommunene. Atten kommuner har likevel gått inn for at ansvaret for forhåndsstemmegivningen bør forbli hos Posten. Det argumenteres med at det ved siste omlegging ble benyttet store ressurser på å flytte forhåndsstemmegivningen fra kommunene til Posten, og at ordningen med forhåndsstemmegivning gjennom Posten har fungert godt. Det blir påpekt at det virker unødvendig å på nytt legge store ressurser i å flytte oppgaver før en vet med sikkerhet om det er nødvendig. Det fremheves i enkelte høringsuttalelser at Posten, blant annet gjennom landpostbudene, når alle som vil forhåndsstemme, og at det har vist seg at bruk av Posten som stemmemottaker har ført til at flere benytter stemmeretten, særlig i grisgrendte strøk.

Valglovutvalget uttrykker ingen misnøye med Postens håndtering av oppgavene knyttet til forhåndsstemmegivningen, men gir tvert om Posten honnør for det arbeidet som ble utført i 1997 og 1999. Departementet slutter seg til utvalget på dette punkt, og vil uttrykke tilfredshet med Postens håndtering av forhåndsstemmegivningen til nå.

Formålet med overføring av ansvaret for forhåndsstemmegivningen til Posten før valget i 1997 var å gjøre det enklere for velgerne å forhåndsstemme, samt et ønske om å øke valgdeltagelsen. Departementet finner imidlertid, i likhet med utvalget, at den pågående omstrukturendringen av Postens ekspedisjonsnett vil bety redusert tilgjengelighet og dårligere tilbud til velgerne.

En lovendring før valget i 2001 åpnet mulighet for Posten til å arrangere forhåndsstemmegivning i egnet kommunalt lokale i kommuner uten ordinært postkontor. Bakgrunnen for lovendringen var det faktum at Posten gradvis reduserte antallet ordinære postkontor og erstattet disse med kontraktspostkontor, såkalt post-i-butikk. Alternativet forhåndsstemmegivning i post-i-butikk ble allerede under forberedelsen av lovendringen, fra departementets side, avvist som lite egnet. Dette synspunktet har alle senere offisielle uttalelser sluttet seg til, og synet kom senest til uttrykk i et enstemmig Storting våren 2001, jf. Ot.prp. nr. 30 (2000-2001) Om lov endring i lov 1. mars 1985 nr. 3 om stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg (Valgloven) og Innst. O. nr. 49 (2000-2001).

Utvalget antyder at kommunen kan inngå en samarbeidsavtale med Posten der forholdene ligger til rette for det. Enkelte av høringsuttalelsene som berører spørsmålet om forhåndsstemmegivning skisserer liknende samarbeidsløsninger. Departementet vil på sin side også fremheve dette som en praktisk løsning der hvor et slikt samarbeid mellom Posten og kommunen vil medføre et enklere og bedre tilbud til velgeren, og der så vel kommunen som Posten ser seg tjent med en slik ordning. Posten Norge BA, som i sin høringsuttalelse sier seg enig med utvalget i at ansvaret for forhåndsstemmegivningen føres tilbake til kommunene, bemerker at et samarbeid mellom kommunen og Posten må forankres i avtaler med Posten sentralt, og avtalen eller avtalene vil bli inngått etter vanlige forretningsmessige prinsipper. Departementet noterer seg dette synspunktet, men kan ikke se at det skulle være til hinder for praktiske løsninger der kommunen skulle ønske slikt samarbeid.

En forventning om like god tilgjengelighet til forhåndsstemmegivning som tilfellet var da Posten hadde ansvaret for ordningen, gjennomsyrer utvalgets uttalelser og kommer til uttrykk i flere høringsuttalelser. En forventning om ytterligere økning i antallet forhåndsstemmesteder kommer også til uttrykk i en merknad fra Kommunalkomiteen i forbindelse med behandlingen av Statsbudsjettet for 2002 (Innst. S. nr. 5 (2001-2002)). Departementet vil i denne sammenheng bemerke at bortfallet av de forutsetninger om tilgjengelighet til forhåndsstemmeordningen som lå til grunn da poststemmegivningen ble innført, ikke må medføre at kommunene nå møter forventninger til gjennomføringen av forhåndsstemmegivningen som er urealistiske i forhold til kommunenes struktur og kapasitet.

En balansert ressursbruk basert på totale samfunnsøkonomiske avveininger, bør legges til grunn for hvilke ressurser det nå skal forventes at kommunene legger inn i forhåndsstemmeordningen. Vurderingen bør være ubundet av de konkrete løsninger som var mulige under Postens struktur på det tidspunkt poststemmegivningen ble innført. En tilsvarende desentralisert struktur, med anledning til å oppsøke mulige forhåndsstemmegivere slik tilfellet har vært med landpostbudordningen, er etter departementets syn urealistisk som en kommunal ordning. Lovverket bør imidlertid utformes slik at kommunene, der forholdene ligger til rette for det, kan inngå et samarbeid med Posten om at landpostbudene fortsatt skal fungere som stemmemottakere på landpostrutene.

Gjennomføring av valg er en offentlig oppgave, og bør baseres på et helhetlig og bærekraftig system som i størst mulig grad ivaretar hensynet til likhet og forutberegnlighet for velgerne. Departementet finner at en tilbakeføring av ansvaret for forhåndsstemmegivningen til kommunene i større grad vil kunne sikre den offentlighet og forvaltningstradisjon som valget og velgerne har krav på.

Forhåndsstemmegivningen bør foregå i rolige og verdige former. Etter departementets oppfatning innebærer dette at forhåndsstemmegivningen bare kan foregå i lokaler av ikke-kommersiell karakter. Dette er bakgrunnen for at departementet tidligere har vurdert at forhåndsstemmegivning i post-i-butikk ikke er et aktuelt alternativ. I lokaler hvor salgsvirksomhet er det fremtredende element, vil det således ikke være adgang til å avholde forhåndsstemmegivning. I hvilken grad det kan avholdes forhåndsstemmegivning i de postkontorene Posten i fremtiden selv vil drive, må avgjøres etter en konkret vurdering av den virksomhet som foregår i lokalet, og i hvilken grad det vil være mulig å gjennomføre forhåndsstemmegivningen i rolige og verdige former.

Departementet vil bemerke at valgloven bør utformes slik at den fortsatt åpner for fleksible løsninger og ikke legger hindringer i veien for at kommunene kan legge til rette et bredt og godt tilbud til velgerne. Det vises i den forbindelse til Innst. O. nr. 49 (2000-2001) hvor det sies følgende:

«Komiteen viser til at valgdeltakelsen blant ungdom er lav. Det er derfor viktig å aktivt oppmuntre ungdom og unge voksne til å benytte stemmeretten. Komiteen viser til at det er vanlig å ha mulighet til forhåndsstemmegivning i helse- og sosialinstitusjoner. Komiteen mener at tilsvarende forhåndsstemmemottak ved universiteter, videregående skoler og høyskoler vil oppmuntre flere unge til å bruke stemmeretten, slik et enstemmig Valglovutvalg har gått inn for. I tillegg mener komiteen at det kan være aktuelt å organisere stemmemottak på miliærforlegninger, i fengsler og på for eksempel bibliotek og service-kontorer. Komiteen ber departementet om å gi lokale stemmestyrer råd om slik gjennomføring av forhåndsstemmegivning i forskrifter/valgrundskriv.»

Det må således fortsatt være adgang til forhåndsstemmegivning på institusjoner så som sykehjem, på læresteder og liknende og for eksempel på offentlige servicekontor. Det siste vil for øvrig lettere la seg organisere i regi av kommunen fremfor i regi av Posten. Det forutsettes at adgangen til forhåndsstemmegivning på denne type steder annonseres, slik at bruken av disse kanalene blir bredere.

En evalueringsrapport fra Posten etter valget i 2001 viser for øvrig at det totalt ble avgitt 4 273 forhåndsstemmer ved i alt 263 utdanningsinstitusjoner, noe som gir et gjennomsnitt på 16 forhåndsstemmer per utdanningsinstitusjon. Posten viser også til at det ved Høgskolen i Oslo, som har 5 000 studenter, ble avgitt 88 forhåndsstemmer til tross for at 18 stemmemottakere var til stede i 90 timer. I henhold til valgloven § 33 er Posten pålagt å kunngjøre stemmegivning ved oppslag på institusjonen. Erfaringene med stemmegivning på skoler/universiteter tyder på at dersom det skal avholdes forhåndsstemmegivning på slike steder i fremtiden, bør også andre velgere enn skoleelevene/studentene bli informert om adgangen til å forhåndsstemme på skolen/universitetet.

Departementet foreslår etter dette at ordningen med forhåndsstemmegivning på posten ikke videreføres. Kommunene gis ansvaret for forberedelse og gjennomføring av forhåndsstemmegivningen.

Valgagitasjon

Utvalget går inn for at forbudet mot valgagitasjon skal begrenses til å gjelde kun det rommet der stemmegivningen foregår, og at forbudet ikke lenger skal gjelde for tilstøtende rom slik ordningen er i dag. For valgtingets del vil departementet gå inn for at de rom velgerne må gå gjennom for å komme til selve lokalet der stemmegivningen foregår, skjermes mot valgagitasjon. Forhåndsstemmegivning foregår imidlertid over en lengre periode. Det er også i denne perioden hovedtyngden av valgagitasjonen finner sted. Det vil kunne være aktuelt å legge forhåndsstemmegivningen til steder hvor det valgagitasjon normalt foregår, for eksempel dersom et offentlig servicekontor ligger i tilknytning til et kjøpesenter. Etter departementets syn ville det i et slikt tilfelle være et uforholdsmessig inngrep å hindre valgagitasjon på slike steder gjennom hele forhåndsstemmeperioden. Departementet foreslår at forbudet mot valgagitasjon i forhåndsstemmelokalets tilstøtende rom ikke videreføres og at forbudet således begrenses til å gjelde lokalet hvor stemmegivningen finner sted.

Forhåndsstemmegivningen utenriks

Utvalget foreslår at ordningen med obligatorisk tilrettelegging for stemmegivning om bord på skip og oljeinstallasjoner utenriks oppheves og at departementet heller oppnevner stemmemottakere i de tilfelle der det er nødvendig. Utvalget foreslår videre at adgangen til såkalt brevstemme fra utlandet utvides og gjøres enklere. Utvalget foreslår at velgeren selv skal kunne ordne med forsendelse av stemmen og benytte stemmemateriell som han eller hun har skaffet til veie på egen hånd, gitt at velgeren vil ha problemer med å oppsøke norsk utenriksstasjon eller stemmemottaker for eksempel på grunn av store avstander.

Det har kommet kun få merknader til utvalgets konklusjoner i høringsrunden. Faren for «forflatning» av valghandlingen synes imidlertid å være det noen få høringsinstanser frykter kan være konsekvensen, spesielt når det gjelder utvalgets forslag til brevstemmeordning. Oslo kommune reiser i sin høringsuttalelse også spørsmålet om hvordan valgstyret skal kunne fastslå hvorvidt vilkåret for å benytte brevstemme er oppfylt i de enkelte tilfellene.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag til regler for å oppheve ordningen med obligatorisk tilrettelegging av forhåndsstemmegivning på skip og oljeinstallasjoner synes å være en naturlig utvikling sett på bakgrunn av endrede forhold knyttet til norske skip og boreinnretninger. Det vises til antall stemmeberettigede nordmenn som omfattes av problemstillingen og vår tids arbeidstidsordninger og oppholdstid offshore. Utvalget foreslår ingen endringer i formkravene til stemmegivning ved utenriksstasjonene og hos oppnevnt stemmemottaker i utlandet. Departementet vil i likhet med utvalget foreslå at formkravene beholdes slik de er i dag, med unntak av at kravet om underskrift på omslagkonvolutten ikke lenger bør være et gyldighetsvilkår. Det vises her til kapittel 14 om prøving av stemmegivninger og stemmesedler.

Når det gjelder forslaget om utvidet adgang til å stemme per brev, legger departementet til grunn at dette ikke vil medføre noen dreining bort fra hovedregelen med forhåndsstemmegivning ved utenriksstasjon eller til oppnevnt stemmemottaker. Brevstemme antas som nevnt å være aktuelt bare i spesielle tilfeller, og for velgere som ellers ikke ville fått avgitt stemme. Velgerne vil trolig selv også se seg tjent med å kunne avgi stemme til «autorisert» personell. Departementet deler således ikke høringsinstansenes bekymring vedrørende brevstemmegivning. Departementet foreslår også at detaljerte regler for fremgangsmåten ved forhåndsstemmegivning utenriks og retningslinjer for vurdering av brevstemmenes gyldighet blir gitt i forskrift fremfor i loven. Departementet foreslår etter dette at regelen i § 32 e og f om obligatorisk mottak av forhåndsstemmer på norske skip og boreplattformer ikke videreføres, og at adgangen til - og reglene for - stemmegivning per brev fra utlandet utvides og forenkles.

Når bør forhåndsstemmegivningen ta til?

Utvalget ønsker å korte inn på tidsrommet for innenriks forhåndsstemmegivning, og anbefaler at forhåndsstemmegivningen innenriks tar til 10. august og at forhåndsstemmegivningen utenriks og på Svalbard og Jan Mayen fortsatt skal ta til 1. juli. De fleste høringsinstansene som uttaler seg om spørsmålet, slutter seg til utvalgets forslag.

Departementet er enig i at tidspunktet for når forhåndsstemmegivningen skal starte bør skyves nærmere valgdagen. Følgende argumenter støtter et slikt synspunkt:

• 15. juli er midt i ferietiden, og oppmerksomheten om valget er liten.

• Valgkampen er ikke kommet skikkelig i gang, og partiene har ikke fått markert seg overfor velgerne.

• Det er relativt få som avgir stemme tidlig i perioden. Antallet forhåndsstemmer stiger sterkt mot slutten av perioden.

• Ved å utsette tidspunktet vil manntallet være mer oppdatert, og flere vil derfor kunne avgi stemme i den kommunen de bor på valgdagen.

• Valgmyndighetene vil kunne iverksette sine tiltak senere, og perioden med beredskap for mottak av forhåndsstemmer vil kunne begrenses i tid.

Departementet vil også understreke at man i Sverige og Danmark har funnet det demokratisk forsvarlig med en vesentlig kortere forhåndsstemmeperiode enn det vi har i Norge i dag. I Danmark kan man forhåndsstemme de siste tre ukene før valgdagen, mens forhåndsstemmegivningen i Sverige starter den åttende dagen før valget. En forkortet periode vil dessuten innebære en forenkling og økonomiske innsparinger for kommunene.

Tidligere er det blitt argumentert med at studenter som reiser hjem på ferie, må få anledning til å avgi forhåndsstemme i hjemkommunen før de reiser tilbake til studiestedet for høstsemesteret. Folkeregisterforskriften er imidlertid endret slik at studenter kan melde flytting til studiestedet og derved bli manntallsført der. Hensynet til studentene er derfor ikke lenger like tungtveiende.

Departementet mener på denne bakgrunn at starten på forhåndsstemmeperioden bør settes til 10. august i tråd med Valglovutvalgets innstilling.

Når bør forhåndsstemmegivningen avsluttes, og når må forhåndsstemmene være valgstyret i hende?

Utvalget går inn for at forhåndsstemmegivningen kan foregå til og med dagen før den offisielle valgdagen. I praksis vil dette innebære at forhåndsstemmeperioden og valgtinget utgjør en sammenhengende periode. Utvalget går videre inn for at fristen for når stemmene må være kommet inn til valgstyret endres fra kl. 24 dagen etter valgdagen til kl. 20 på valgdagen.

Flere av høringsinstansene uttrykker bekymring for at forhåndsstemmene ikke vil rekke frem med den følge at stemmene må forkastes, dersom utvalgets forslag følges.

Departementet finner det hensiktsmessig å se spørsmålene om avslutningstidspunkt for forhåndsstemmegivningen og tidspunkt for når stemmene skal ha nådd valgstyret, i sammenheng.

Utvalget påpeker at hvilken frist som skal settes for avslutningen av forhåndsstemmegivningen, vil bero på en avveining mellom to hensyn som trekker i hver sin retning. For det første ønsket om at forhåndsstemmegivningen skal være et best mulig tilbud for velgerne, dernest ønsket om at valgoppgjøret skal være ferdig tidligst mulig. Departementet er enig i at dette er to hensyn som gjør seg gjeldende, men departementet vil fremheve to andre momenter som også bør tillegges vekt i denne sammenhengen.

For det første vil spørsmålet om hvorvidt stemmer som er avgitt innenfor de lovbestemte og kunngjorte frister innenlands vil bli talt med i oppgjøret eller ikke, være av betydning for velgernes tillit til valgsystemet. Etter departementets syn er det en berettiget forventning fra velgerens side at stemmer avgitt innenriks og innenfor de offisielle tidsfrister blir medregnet i valgoppgjøret. Noe annerledes stiller dette seg etter departementets syn når det gjelder forhåndsstemmegivning utenriks, da avstander og tidsforskjeller kan være av en slik art at kun velgeren selv vil ha kunnskap om hvor lang tid det vil ta for stemmen å nå frem til valgstyret. Garantier for at innenriks avgitte forhåndsstemmer når frem, kan heller ikke gis. Departementet finner derfor at det fortsatt er behov for å videreføre regelen i gjeldende lov § 31 annet ledd, som pålegger velgeren selv et ansvar for at forhåndsstemmen når frem i tide.

For det andre mener departementet at man med fordel kan markere forskjellen mellom forhåndsstemmegivningen og stemmegivning på valgtinget. Forhåndsstemmegivning bør fortsatt være unntaket og valgtingsstemmene være hovedregelen. En til to dagers pause i stemmegivningen vil bidra til å markere denne forskjellen, og valgstyrene vil få en pause som kan benyttes til å forberede selve valgtinget.

Alle hensyn tatt i betraktning finner departementet at dagens regel, om at forhåndsstemmegivningen ikke må foregå senere enn siste fredag før den offisielle valgdagen, bør videreføres. Fristen for når stemmene skal ha nådd rett valgstyre foreslås imidlertid endret til kl. 20 på valgdagen, slik utvalget har gått inn for. Et raskt resultat, hvor velgerne kan ha en rimelig tillit til at alle avgitte stemmer har kommet med i opptellingen, veier for departementet tyngre enn hensynet til at noen velgere som helst ville ha avlagt forhåndsstemme frem til dagen før valgdagen blir forhindret fra dette.

Departementet foreslår etter dette at bestemmelsen i gjeldende lov § 31 første ledd annet punktum om at forhåndsstemmegivning ikke må foregå senere enn siste fredag før den offisielle valgdagen, videreføres. Tidspunkt for når forhåndsstemmene skal ha nådd rett valgstyre for å bli regnet med i valgoppgjøret, endres til kl. 20 på valgdagen.

Søknadsprosedyren ved ambulerende forhåndsstemmegivning

Utvalget ønsker å redusere dagens formkrav til søknad om såkalt ambulerende forhåndsstemmegivning, uten å forandre betingelsen om at sykdom/uførhet må ligge til grunn for en søknad om å kunne avgi forhåndsstemme i eget hjem. Betingelsen om at søkeren ikke oppholder seg på en institusjon hvor forhåndsstemmemottak likevel vil foregå, foreslås også opprettholdt. Utvalget nøyer seg med å påpeke at dagens frist for å søke om å få avgi stemme hjemme er siste tirsdag før valgdagen kl. 15 og tar ikke ut over det stilling til hva fristen bør være.

Departementet sier seg enig i utvalgets vurderinger. Det foreslås således at kravet om skriftlighet ved søknad om å få avgi forhåndsstemme i eget hjem, samt kravet om erklæring fra person over 14 år som bekrefter riktigheten av de opplysninger søkeren gir, ikke videreføres. For øvrig foreslås gjeldende rett stort sett videreført. Departementet har imidlertid kommet til at det bør overlates til valgstyret å sette frist for når søknaden om å få stemme hjemme må være kommet inn til kommunen. Fristen bør fastsettes til mellom siste tirsdag og fredag før valgdagen. Kommunene kan dermed fastsette søknadsfristen ut fra lokale forhold.

Valgkort

Ved forhåndsstemmegivning er det nødvendig at valgstyret kan slå fast hvem som har avgitt stemmen. Ved innenriks forhåndsstemmegivning fremgår det av valgkortet hvem som har avgitt stemmen.

Utvalget foreslår å føre ansvaret for å avvikle forhåndsstemmegivningen tilbake til kommunene. Ordningen med obligatorisk valgkort til alle velgere foreslås også videreført, med den endringen at valgstyret får ansvaret for produksjon og utsendelse. Imidlertid foreslår utvalget at alle utgifter knyttet til forhåndsstemmegivningen, både ved stortingsvalg og lokalvalg, fortsatt skal bæres av staten.

Høringsinstansene uttaler seg ikke særskilt om valgkortene. Departementets erfaring er imidlertid at den statlig finansierte ordningen har vært meget populær.

Etter departementets syn må spørsmålet om hvorvidt vi skal videreføre ordningen med obligatorisk utsending av valgkort til alle velgere, ses i sammenheng med spørsmålet om hvem som eventuelt skal ha ansvaret og bære kostnadene ved ordningen. Hvis forhåndsstemmegivningen tilbakeføres til kommunene, ser departementet det som naturlig at kommunene skal bære kostnader som påløper i denne sammenheng ved lokalvalg. Departementet kan ikke se at valgkortene skal gis noen særskilt status eller finansieres etter andre prinsipper enn det som gjelder generelt. Det vises for øvrig til kapittel 8.4 om finansiering av valg.

Spørsmålet blir så om det er grunnlag for å pålegge kommunene å trykke valgkort til alle velgerne i kommunen. Produksjon og utsending av valgkort kostet departementet ca. 17 millioner kroner ved valget i 2001.

Valgkortene har ulike funksjoner. «Identifisering» av velgeren og fremsending til rett valgstyre var utgangspunktet for ordningen med valgkort. De forhåndsutfylte valgkortene reduserte også faren for at forhåndsstemmen skulle bli forkastet på grunn av formelle feil. Departementet forutsetter imidlertid at denne funksjonen kan ivaretas gjennom utforming av et kort som stemmemottaker kan fylle ut i forbindelse med mottaket av forhåndsstemmen, og som i tilstrekkelig grad kan ivareta hensynet til at det skal være mulig for valgstyret å finne ut hvilken velger som har avgitt stemmen. Dessuten skal det nevnes at Posten i sin evaluering av forhåndsstemmegivningen høsten 2001, bemerker at det særlig ved forhåndsstemmegivning ved institusjoner, var svært mange som ikke hadde valgkort. Dette tyder på at spesielt for gruppen forhåndsstemmegivere på institusjon, vil nytteverdien av forhåndsutsending av valgkort være begrenset. De fleste forhåndsstemmer avgis internt i kommunen, og vil således etter forslaget bli avgitt direkte til rett valgstyre uten postforsendelse. Dessuten vil forskyvning av frister som gjelder for innføring i manntallet, føre til at færre velgere trenger å forhåndsstemme på grunn av flytting.

Valgkortene er i tillegg et hjelpemiddel til en rask og effektiv avvikling av stemmegivningen på valgdagen. Spørsmålet blir om denne funksjonen er så grunnleggende viktig at kommunene bør pålegges å trykke valgkort til alle velgere. Det bør, slik departementet ser det, være opp til kommunen å vurdere hvilke hjelpemidler som er nødvendige for at den skal kunne gjennomføre valget, ikke bare effektivt, men også kostnadseffektivt. Dette taler for at valgkortene ikke skal pålegges som en forpliktende ordning, men være et frivillig kommunalt tiltak som kommunene selv må bære kostnadene ved.

Det kan endelig argumenteres med at valgkortet kan fungere som et synlig tegn på den «samfunnskontrakt» som ligger til grunn ved demokratiske valg. Det er positivt at velgerne inviteres til å delta ved valg ved å få et valgkort hjem til seg i egen postkasse. Samtidig er det en påminnelse om det forestående valget, og vil derved kunne hevdes å ha en viss mobiliserende effekt. Departementet er imidlertid i tvil om dette er begrunnelse god nok for å pålegge kommunene å trykke valgkort til alle velgere som en obligatorisk ordning.

Departementet foreslår at utsending av valgkort ikke videreføres som obligatorisk ordning for alle stemmeberettigede. Det vil dermed være opp til den enkelte kommune å vurdere behovet for å sende valgkort til manntallsførte i kommunen. Bruk av valgkort bør allikevel opprettholdes som obligatorisk ordning ved forhåndsstemmegivning. Valgkortet skrives da ut på forhåndsstemmestedet, elektronisk eller eventuelt for hånd, av stemmemottaker. Valgkortet benyttes ved forhåndsstemmegivningen for å garantere sikker identifikasjon av velgeren samt gi nødvendige opplysninger til stemmemottaker for fremsending til rett valgstyre. Det foreslås at departementet regulerer nærmere i forskrift hvilke opplysninger som skal fremgå av valgkortet.

Kravet til hva som skal fremgå av valgkortet blir etter departementets forslag ikke å regne som gyldighetsvilkår. Det avgjørende vil være at valgstyret ut fra opplysningene på valgkortet med sikkerhet kan finne ut hvem som har avgitt forhåndsstemmen. Det vises også til kapittel 14 om kontroll av stemmegivninger.

Stemmested - antall stemmemottakere

Utvalget foreslår at det tas inn i loven en bestemmelse om at det skal være to stemmemottakere tilstede når stemmegivningen foregår hjemme hos den enkelte velger eller andre steder utenom rådhuset. Utvalget går inn for at rådhuset gjøres til lovbestemt sted for mottak av forhåndsstemmer.

Departementet er ikke enig med utvalget i at rådhuset (kommunens administrasjonsbygning) skal gjøres til lovbestemt sted for forhåndsstemmegivning. Flere steder er det etablert servicekontorer som ikke nødvendigvis er lokalisert til kommunens administrasjonsbygning, men som vil være velegnet som hovedlokalisering for forhåndsstemmegivningen i kommunen. Det bør slik departementet ser det overlates til valgstyrets skjønn å velge egnede lokaler for forhåndsstemmegivningen. Det forutsettes at valgstyrets skjønn baseres på at lokaler for forhåndsstemmegivning må være lett tilgjengelige, men samtidig at hensynet til at stemmegivningen skal foregå i betryggende former i en rolig og uforstyrret atmosfære, tillegges den nødvendige vekt.

Departementet er ikke enig med utvalget i at to stemmemottakere er påkrevd på alle forhåndsstemmesteder unntatt på rådhuset. Det må legges til grunn at kommunene ved gjennomføringen av forhåndsstemmegivning vil velge lokaler som har preg av å være en del av det offentlige rom på linje med kommunens administrasjonsbygning. Det kan ikke være grunnlag for å stille strengere krav til stemmemottak på disse stedene enn på kommunehuset. Når det gjelder stemmemottak hjemme hos velgerne, viser utvalget til at det har blitt stilt spørsmål om det er forsvarlig at det bare er én stemmemottaker til stede ved stemmegivningen. Kritikerne har pekt på at ordningen synes lite betryggende, sett i lys av prinsippet om hemmelig valg. Det hevdes at ordningen er særlig betenkelig når stemmemottakeren (for eksempel landpostbudet) er aktiv politiker. Departementet har forståelse for de innvendinger som reises mot ordningen med én stemmemottaker, men mener at innvendingene til en stor grad kan løses, for eksempel ved at valgstyret ikke oppnevner aktive politikere til å ta i mot stemmer hjemme hos folk. Innvendingene mot ordningen er etter departementets syn ikke så tungtveiende at man bør innføre et absolutt krav om to stemmemottakere der forhåndsstemmegivningen skjer i velgerens hjem. Et slikt krav vil for eksempel utelukke at kommunene kan inngå avtaler med Posten om at landpostbudene kan ta i mot forhåndsstemmer. Departementet kan på bakgrunn av erfaringene ved de siste valgene ikke se at det er grunnlag for å innskjerpe regelverket på dette området. Det bør derfor ikke lovfestes at det skal være to stemmemottakere til stede der stemmegivningen skjer i velgerens hjem. Valgstyret er nærmest til å vurdere i det enkelte tilfelle om det er behov for at to stemmemottakere er til stede ved stemmegivningen.

Departementet finner etter dette at det bør overlates til valgstyret å finne egnede lokaler for forhåndsstemmegivning i kommunen, og at det ikke pålegges valgstyret noe i loven angående stemmesteder og antall stemmemottakere. Det legges til grunn at kommunene selv vil finne hensiktsmessige og betryggende løsninger, tilpasset lokale forhold.

Stemmesedler ved forhåndsstemmegivningen

Loven § 34 nr. 2 fastsetter at stemmemottakeren skal gi velgeren en trykt stemmeseddel med kandidatnavn for hver godkjent valgliste i kretsen. Velgere som ikke har stemmerett i kretsen skal få utlevert en stemmeseddel for hvert parti som deltar ved valget. Disse stemmesedlene lyder bare på partinavn uten å ha med kandidatnavn. Utvalget viser til at stemmesedlene etter innføringen av poststemmegivningen blir produsert i sett som utleveres til velgerne. Departementet støtter utvalgets forslag om å gå bort fra ordningen med stemmeseddelsett ved forhåndsstemmegivningen. I stedet bør velgere som ikke har stemmerett i kretsen få utlevert kun én stemmeseddel med rubrikk for avkryssing. På denne vil alle partinavn være trykket, og med plass til eventuelt å påføre navnet på valgliste som ikke utgår fra et registrert parti.

Departementet tror i likhet med utvalget at det å erstatte stemmeseddelsett med en liste med alle partinavnene påtrykket, vil kunne forhindre at feil oppstår ved at velgeren legger flere stemmesedler i konvolutten. Det vil også medføre reduserte trykkekostnader og mindre fare for feil på stemmeseddelsettene. I den grad valgstyret har mulighet til å hente lister fra andre kretser elektronisk og få disse skrevet ut på forhåndsstemmestedet, bør dette gjøres i de tilfeller hvor velgeren ønsker tilgang til slike lister. Departementet kan heller ikke se at det er noe i veien for at velgeren selv laster ned slike lister fra Internett og tar med til forhåndsstemmegivningen. Det må imidlertid være velgerens eget ansvar å påse at stemmeseddelen er enslydende med den godkjente valglisten i kretsen. Eventuelle rettinger vil ellers måtte settes ut av betraktning. (Se nærmere kapittel 14 om godkjenning av stemmegivninger.)

Utvalget foreslår at det på stemmeseddelen til bruk for velgere som ikke har stemmerett i kretsen, også skal være en rubrikk for blank stemme. Departementet slutter seg ikke til dette forslaget. Blanke stemmer kan naturlig nok ikke bli medregnet i valgoppgjøret. Mange velgere ønsker likevel å stemme blankt. Antallet blanke stemmer er også av interesse blant annet i valgforskningssammenheng. Departementet mener disse hensynene kan bli ivaretatt ved at det på stemmeseddelen gis en veiledning om at konsekvensene av ikke å krysse av for et parti eller angi en liste, er at stemmegivningen blir ansett for å være blank, dvs. at den blir forkastet. Departementet er bekymret for at en egen avkryssingsrubrikk vil kunne gi velgeren feilaktige signaler i forhold til hva en blank stemme egentlig representerer i valgoppgjøret.

Det vises for øvrig til kapittel 14 om godkjenning og kontroll av stemmegivning og stemmesedler.

«Angrefrist» ved forhåndsstemmegivningen

Før poststemmegivningen ble innført i 1997, kunne velgerne avgi ny stemme på valgdagen, selv om de hadde forhåndsstemt. Dagens ordning med at forhåndsstemmegivningene er endelige, innebærer at de kan godkjennes allerede før valgtinget stenger, noe som muliggjør et enklere og raskere valgoppgjør.

På den annen side mister de velgere som forhåndsstemmer muligheten til å endre standpunkt på bakgrunn av det som skjer under valgkampen. Med mindre det er anledning til å stemme på nytt på valgdagen, kan man ikke være sikker på at valgresultatet gir uttrykk for velgernes oppfatning på valgdagen. Til tross for at en del praktiske argumenter kan tale for å videreføre dagens ordning, mener departementet at det viktigste er at valgresultatet reflekterer velgernes oppfatning på valgdagen. Det bør således være mulig å stemme på nytt dersom man endrer syn på hvilket parti man ønsker å støtte.

Departementet foreslår således at bestemmelsen i gjeldende lov § 47 som fastslår at en godkjent forhåndsstemme er velgerens endelige stemme, ikke blir videreført.

Forskriftshjemmel

Departementet vil støtte utvalgets forslag om en forskriftshjemmel hvor det overlates til departementet å gi forskrifter om praktiske sider ved avviklingen av forhåndsstemmegivningen, herunder oppnevning av stemmemottakere samt plikter og ansvar for disse. Hjemmelen for å gi bestemmelser i forskrift avgrenses mot de bestemmelser som er av betydning for velgernes kunnskap om egne rettigheter og plikter i forbindelse med forhåndsstemmeordningen. Tilgangen til informasjon om slike bestemmelser vil være lettere tilgjengelig i lovs form enn i forskrift, så vel for den enkelte velger som for allmennheten generelt sett.

Oppsummering av departementets forslag

1. Bestemmelsen om at velgeren for å kunne avgi forhåndsstemme må være forhindret fra å møte personlig på valgtinget videreføres ikke.

2. Ordningen med forhåndsstemmegivning på Posten videreføres ikke. Kommunene gis ansvaret for forberedelse og gjennomføring av forhåndsstemmegivningen.

3. Forbudet mot valgagitasjon i forhåndsstemmelokalets tilstøtende rom videreføres ikke.

4. Bestemmelsen om obligatorisk forhåndsstemmegivning om bord i norske skip i utenriksfart og på boreplattformer videreføres ikke. Adgangen til - og reglene for - stemmegivning per brev fra utlandet utvides og forenkles.

5. Tidspunktet for når innenriks forhåndsstemmegivning kan starte endres til 10. august. Bestemmelsen om at forhåndsstemmegivning ikke må foregå senere enn siste fredag før den offisielle valgdagen, videreføres. Tidspunktet for når forhåndsstemmene skal ha nådd rett valgstyre endres til kl. 20 på valgdagen.

6. Kravet om skriftlighet ved anmodning om å få avgi forhåndsstemme i eget hjem - samt kravet om erklæring fra person over 14 år som bekrefter riktigheten av opplysningene i anmodningen - videreføres ikke. Valgstyret fastsetter selv søknadsfrister innenfor perioden mellom tirsdag og fredag siste uke før valget.

7. Utsending av valgkort videreføres ikke som obligatorisk ordning for alle stemmeberettigede. Bruk av valgkort opprettholdes som obligatorisk ordning ved forhåndsstemmegivning, og valgkortet skrives ut på forhåndsstemmestedet.

8. Valg av egnede lokaler for forhåndsstemmegivning i kommunen - og antall stemmemottakere ved stemmemottaket - overlates til valgstyret.

9. Forhåndsstemmegivere som ikke har stemmerett i kretsen, skal benytte en stemmeseddel - uten kandidatnavn - hvor alle partinavn er påtrykket. Seddelen skal ha avkryssingsrubrikk for hvert parti, samt plass til eventuelt å påføre navnet på valgliste som ikke utgår fra et registrert parti.

10. Bestemmelsen om at forhåndsstemmegivningen er endelig, blir ikke videreført. Dersom velgeren stemmer på nytt på valgdagen, skal forhåndsstemmegivningen forkastes.

11. Det gis en forskriftshjemmel hvor det overlates til departementet å gi bestemmelser om praktiske sider ved forhåndsstemmegivningen.

Forslag til bestemmelser om forhåndsstemmegivningen finnes i lovutkastet kapittel 8.