17 Enkelte andre spørsmål
17.1 Nytt valgoppgjør i perioden
17.1.1 Gjeldende rett
Dersom en representant til Stortinget, fylkesting eller kommunestyre trer ut av vervet - enten fordi vedkommende unnslår seg å motta valget eller på grunn av omstendigheter som oppstår i løpet av perioden - skal den ledige plassen fylles ved at vararepresentant trer inn. Slik supplering skal skje automatisk, uten at det er nødvendig for valgmyndighetene å foreta et nytt valgoppgjør. De valgte vararepresentantene rykker opp i den rekkefølgen de er utpekt ved valgoppgjøret. Så lenge det er vararepresentanter igjen på listene skal altså disse tre inn ved ledighet.
Dersom det ikke er mulig å fylle en ledig plass, fordi vedkommende liste ikke lenger har vararepresentanter som kan møte, er det nødvendig å foreta et nytt valgoppgjør. Slikt valgoppgjør er regulert i § 83 (stortingsvalg) og § 84 (kommunestyrevalg og fylkestingsvalg.)
Stortingsvalg
Stortinget påbyr nytt valgoppgjør dersom dette er nødvendig for å fylle en ledig representantplass. Fylkesvalgstyret foretar valgoppgjøret og utpeker den nye representanten (og vararepresentanten). Det nye valgoppgjøret foretas på den måten at de kandidater som står for tur til å bli valgt etter de opprinnelige valgte representantene og vararepresentantene kåres til den eller de ledige plassene.
Fylkesvalgstyret utferdiger også fullmakt for de nyvalgte.
Kommunestyrvalg og fylkestingsvalg
Dersom en representantplass i kommunestyret blir ledig fordi det ikke er flere valgte vararepresentanter som kan rykke opp, skal ordføreren sørge for at valgstyret uten opphold foretar nytt valgoppgjør for å fylle den ledige plassen. På samme måte skal fylkesordføreren sørge for at det holdes nytt valgoppgjør dersom en plass i fylkestinget er blitt ledig.
Dersom en vararepresentantplass blir ledig, skal det foretas nytt valgoppgjør dersom ordføreren/fylkesordføreren finner det nødvendig. Det er ikke noen automatikk at det skal være nytt valgoppgjør i slike tilfelle. Som momenter av betydning når en skal vurdere nødvendigheten av nytt valgoppgjør kan nevnes:
Hvor stor er gruppen i kommunestyret eller fylkestinget?
Hvor mange vararepresentantplasser er besatt?
Hvor lang tid er igjen av valgperioden?
Prinsippet for utpekingen av de nye representantene eller vararepresentantene er det samme som for stortingsvalgets vedkommende. Det er de listekandidatene som stod for tur til å bli valgt - etter de opprinnelig valgte - som skal kåres.
Dersom det ikke finnes nok kandidater igjen på en valgliste til å fylle ledige vararepresentantplasser, åpner valgloven § 85 for at vedkommende gruppe i kommunestyret eller fylkestinget selv kan peke ut den personen de ønsker valgt inn på den ledige plassen. Valgstyrets og fylkesvalgstyrets oppgave i et slikt tilfelle er å kåre vedkommende som vararepresentant dersom de formelle valgbarhetsvilkårene er oppfylt.
17.1.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår i lovutkastets kapittel 25 (§§ 107 - 109) at dagens regler videreføres uforandret. Utvalget er klar over at dets forslag om reduserte krav når det gjelder antall kandidater på valglistene kan føre til en økt bruk av bestemmelsene om at gruppene i kommunestyret eller fylkestinget selv kan peke ut kandidaten til en ledig vararepresentantplass. Utvalget finner imidlertid at dette ikke kan være en avgjørende innvending mot et prinsipp som sikrer en hensiktsmessig prosedyre for utfylling av ledige plasser.
17.1.3 Høringsinstansene
Ingen av høringsinstansene har kommet med merknader til utvalgets forslag. Heller ikke de som gjennomgår lovutkastet mer inngående kommenterer forslaget.
17.1.4 Departementets merknader og forslag
Departementet mener det er behov for regler som gir mulighet til å supplere de direkte folkevalgte organer med nye medlemmer, dersom det i løpet av valgperioden oppstår situasjoner som medfører at plasser blir stående ledige. Dagens regler fungerer etter departementets syn godt, og det synes ikke å være noen grunn til å foreslå disse forandret. Departementet er enig i utvalgets merknader når det gjelder ordningen der gruppene i kommunestyret eller fylkestinget selv kan peke ut kandidatene til ledige vararepresentantplasser. Imidlertid er det viktig at forslagsstillerne føler ansvar for å ha et antall kandidater på listene som gjør at bestemmelsene om suppleringsvalg bare blir benyttet i særlige tilfelle. Det vises til at departementet dessuten foreslår et noe høyere minimumsantall for antall kandidater enn hva utvalget går inn for, se kapittel 11 om listeforslagene. Forslag til bestemmelser om nytt valgoppgjør og suppleringsvalg er inntatt i lovutkastet kapittel 14.
17.2 Flertallsvalg til kommunestyret
17.2.1 Gjeldende rett
Valglovens system bygger i utgangspunktet på at kommunestyrevalgene gjennomføres etter prinsippet om forholdstallsvalg med flere valglister. Det er imidlertid tenkelig at det ved valget bare er én valgliste, eller at det ikke foreligger noen valgliste i det hele tatt. Reglene om forholdstallsvalg passer ikke for en slik situasjon. Valget må da gjennomføres som flertallsvalg,hvor velgerne i stedet for å stemme på valglister med kandidater skal stemme kun på enkeltpersoner. Det ene listeforslaget som eventuelt er godkjent, må settes ut av betraktning. I stedet må velgerne selv sette opp en liste over valgbare personer som ønskes valgt.
Valgloven § 69 inneholder regler om flertallsvalg. Loven fastsetter både vilkårene for flertallsvalg og fremgangsmåten ved stemmegivningen og valgoppgjøret.
Vilkårene er at det enten ikke blir innlevert eller godkjent noe listeforslag, eller at det blir innlevert eller godkjent kun ett listeforslag.
Valgstyret skal - snarest mulig etter at det er blitt klart at valget blir avviklet som flertallsvalg - kunngjøre dette. I kunngjøringen skal det gjøres rede for reglene om valget.
Velgerne stemmer med samme stemmeseddel på både representanter og vararepresentanter. Stemmeseddelen kan inneholde høyst så mange navn som det skal velges representanter, og like mange vararepresentanter. Skal det for eksempel velges 13 kommunestyrerepresentanter, kan stemmeseddelen altså inneholde høyst 26 navn. Det gjelder intet minimumskrav til antall navn. En stemmeseddel med kun ett navn er følgelig gyldig. Velgeren kan på stemmeseddelen angi hvem han eller hun ønsker valgt som representanter og vararepresentanter. Er ikke dette gjort, anses de første navnene som representanter i det tillatte antall, og de følgende som vararepresentanter i det tillatte antall. Er det ført opp for mange navn som representanter eller vararepresentanter, settes de sist oppførte ut av betraktning, og man tar bare med det lovbestemte antall ved valgoppgjøret.
Det er ikke adgang til å føre opp et navn flere ganger på stemmeseddelen (kumulere). Er et navn ført opp flere ganger gjelder det bare på den første plassen og settes ut av betraktning på de øvrige.
Det er ikke adgang til å føre opp navn på ikke-valgbare personer. Disse settes i så fall ut av betraktning ved valgoppgjøret.
Reglene om maskinelle endringer på stemmesedlene gjelder ikke ved flertallsvalg, da det ikke er tale om noen offisielle valglister her. Det er tillatt for grupper eller enkeltpersoner å produsere egne lister som de deler ut til velgerne med oppfordring om å nytte disse.
Ved valgoppgjøret teller en først opp stemmene som er avgitt for representantene. De som får flest stemmer blir valgt. Når alle representantplassene er besatt, kåres vararepresentantene ved at man teller opp representant- og vararepresentantstemmer under ett. Stemmer avgitt som representantstemmer for kandidater som ikke når opp ved representantkåringen vil altså telle med når vararepresentantene skal utpekes. Antall vararepresentanter skal være det samme som antall representanter. Dersom flere kandidater får like mange stemmer, skal det foretas loddtrekning for å avgjøre hvem som blir valgt.
17.2.2 Utvalgets forslag
Utvalget foreslår i kapittel 20 i lovutkastet ingen realitetsendringer i dagens regelverk. Det foreslår imidlertid at § 69 i dagens valglov deles inn i tre paragrafer:
Vilkårene for flertallsvalg (§ 94)
Fremgangsmåten (§ 95)
Valgoppgjøret (§ 96)
17.2.3 Høringsinstansene
Ingen av høringsinstansene har kommet med merknader til utvalgets forslag. Heller ikke de som gjennomgår lovutkastet mer inngående kommenterer forslaget.
17.2.4 Departementets merknader og forslag
Departementet mener at valgloven fortsatt bør ha bestemmelser om flertallsvalg ved kommunestyrevalg. Senest ved valget i 1999 ble valget i én kommune (Modalen) avviklet som flertallsvalg. Dette viser at denne valgformen fortsatt har praktisk betydning, og den bør være nærmere regulert i valgloven.
Departementet mener at de regler som gjelder for flertallsvalg er vel innarbeidet og fungerer greit. Det synes derfor ikke å være grunn til å foreslå materielle endringer i regelverket.
Departementet finner at den systematikk Valglovutvalget har lagt til grunn når det utformet sitt forslag, gir en bedre oversikt over regelverket enn dagens lov. Den gjør det dermed lettere å praktisere reglene. Departementet vil derfor følge opp utvalgets forslag på dette punktet. Forslag til bestemmelser om flertallsvalg er tatt inn i lovutkastet kapittel 12.
17.3 Oppbevaring av valgmateriell. Tilgang til materiellet
17.3.1 Gjeldende rett
Valgloven fastsetter i dag følgende regler om oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell:
Avkryssingsmanntallet skal oppbevares i to valgperioder. Deretter skal det brennes eller tilintetgjøres på annen betryggende måte (§ 49 siste ledd).
Stemmegivninger som er avgitt etter loven § 41 og som er forkastet, skal ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg «forvares» inntil valgresultatet er endelig (§ 41 siste ledd).
Stemmesedlene ved kommunestyrevalg og fylkestingsvalg skal oppbevares «på et sikkert sted under betryggende forsegling» inntil valgperioden er slutt. Deretter skal de brennes eller tilintetgjøres på annen betryggende måte (§§ 63 og 68).
Det valgmateriellet fylkesvalgstyrene og Fylkesmannen mottar ved stortingsvalg skal oppbevares «på et sikkert sted under betryggende forsegling» inntil valgperioden er slutt. Deretter skal det brennes eller tilintetgjøres på annen betryggende måte (§ 54 annet ledd).
Loven har ingen bestemmelser om det øvrige valgmateriellet (ubrukte konvolutter og stemmesedler m.m.). Det er antatt at dette kan kasseres som annet papirmateriell når valget er endelig.
Lov av 4. desember 1992 nr. 126 om arkiv inneholder regler om offentlige arkiv. Arkivloven § 9 inneholder blant annet bestemmelser om kassasjon av arkivmateriell. Ifølge denne paragrafen kan ikke arkivmateriell tilintetgjøres uten at det skjer i samsvar med forskrifter gitt med hjemmel i arkivloven § 12 (forskrift av 11.12.1998 nr. 1193 om offentlege arkiv - arkivforskriften), eller etter særskilt samtykke gitt av Riksarkivaren. Det slås uttrykkelig fast at disse reglene går foran bestemmelser om kassasjon i eller i medhold av andre lover.
Valgloven § 89 inneholder bestemmelser om hvem som kan få tilgang til manntallet, og på hvilke vilkår dette kan skje. Tilgang til eller avskrift av manntallseksemplarer - herunder det manntallet eller den del av manntallet som er brukt til avkryssing på valgtinget - kan bare gis i følgende tilfeller:
til offentlig tjenestemenn når det er påkrevd av hensyn til tjenesten
til forskere, herunder til bruk for statistisk bearbeidelse i vitenskapelig øyemed, når det foreligger samtykke fra Sentralkontoret for folkeregistrering
til andre, når det foreligger samtykke fra folkeregisterets kontor.
17.3.2 Utvalgets vurderinger og forslag
Valglovutvalget viser til at det fra arkivfaglig hold er reist kritikk mot valglovens bestemmelser om oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell. Det anføres at disse bestemmelsene ikke er i samsvar med arkivloven og forskriftene til denne.
Utvalget mener at valgmateriellet bør reguleres av de vanlige bestemmelsene om behandling av arkivmateriell. Hvordan dette materiellet skal håndteres etter at valgene er avsluttet, bør bedømmes ut fra arkivfaglige hensyn. Utvalget foreslår derfor at dagens bestemmelse om oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell oppheves, og erstattes med nye bestemmelser om oppbevaring og avhending og tilintetgjøring av valgmateriell (§§ 97 og 99) som henviser til arkivlovens bestemmelser og forskrifter gitt i medhold av arkivloven.
Valglovutvalget foreslår en ny paragraf (§ 98) om tilgang til manntallet og det øvrige materiellet, som delvis tilsvarer § 89 i dagens valglov og delvis er helt ny. Reglene om tilgang til manntallet er i samsvar med dagens regler. Utvalget mener det ikke er grunn til å foreslå noen endringer i de gjeldende bestemmelsene. Forslaget om å lovfeste forskeres tilgang til annet valgmateriell har sin bakgrunn i at det etter dagens regler synes uklart om forskere kan gis tilgang til dette materiellet, for eksempel de stemmesedlene som er brukt. Opplysninger gitt til departementet og utvalget viser at valgstyrene følger forskjellig praksis. Noen har gitt forskere anledning til å studere stemmesedlene, mens andre har nektet dette. Dette skyldes valglovens bestemmelser om at stemmesedlene skal oppbevares under betryggende forsegling, og at disse bestemmelsene er blitt ulikt tolket.
Utvalget mener det bør være adgang for forskere til å kunne gå inn i valgmateriellet, for eksempel i forbindelse med studier i tilknytning til valgforskningen. Det bør imidlertid etter utvalgets mening ikke være fullstendig fritt frem for slikt innsyn. Valglovutvalget går derfor inn for at det bør settes som krav at den myndigheten som har ansvaret for oppbevaring av materiellet gir sitt samtykke. Utvalget forutsetter imidlertid at man følger en liberal praksis her, og i størst mulig grad gir rett til innsyn.
17.3.3 Høringsinstansene
Det er ikke mange av høringsinstansene som har uttalt seg om dette, men de som har gitt uttrykk for en mening er positive til utvalgets forslag. Et eksempel er Bærum kommune som skriver følgende:
«Bærum kommune ser positivt på at utvalget går inn for bevaring av valgmateriell etter arkivlovens og Riksarkivarens bestemmelser. Et slikt poeng er slik vi ser det, at dette vil være med på å sikre fremtidig grunnlag for historie og forskning. Samtidig vil journalføring og bevaring av valgmateriell falle naturlig inn under arkivtjenestens allerede innarbeidede rutiner for offentlig informasjon og dokumentasjon.»
Bærum kommune fremholder videre at optisk leste stemmesedler og manntall må ivaretas i henhold til arkivloven. Når det derimot gjelder papirpost og protokoller knyttet til valg, bør dette behandles og arkiveres i det ordinære saksarkiv til organet som har ansvaret for valgarbeid. Kommunen mener at protokollansvar og spørsmål om innsyn i dette materialet vil bli ivaretatt i tråd med deres eget arkivreglement.
Dersom gjeldende ordning opprettholdes mener Oslo kommune at
«stemmegivninger som er avgitt etter nåværende valglovs § 41 (dvs er nektet stemmerett, er ikke innført eller er allerede krysset i manntallet, er utilregnelig) bør gis samme bevaringsbestemmelser som stemmesedler for øvrig.»
Oslo kommune mener - i likhet med Bærum kommune - med tanke på eventuelt fremtidig bruk at
«de optisk leste stemmesedlene bør oppbevares slik det fremgår av arkivforskriftens § 2-14 (annet elektronisk arkivmateriale). Det øvrige valgmateriell bør inngå i det ordinære saksarkiv og valgstyrets møtebøker, som i dag.»
17.3.4 Departementets merknader og forslag
Departementet er enig med utvalget i at oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell bør reguleres av arkivloven og forskrift om offentlige arkiv. Det må etter departementets syn være arkivfaglige hensyn som bestemmer hvordan valgmateriellet skal behandles når valgene er avsluttet. Departementet ser ingen grunn til å ha spesielle regler for håndtering av valgmateriell i valgloven. De hensyn (kontroll, sikkerhet, hemmelighold) som ligger bak reglene i valgloven om oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell, ivaretas bedre gjennom arkivloven og forskriften til denne. I tillegg kommer at den kassasjon av valgmateriell som har skjedd med hjemmel i valgloven, er i strid med arkivloven § 9 som fastslår at lovens regler om kassasjon av arkivmateriell går foran bestemmelser om kassasjon i andre lover.
Når det gjelder forslagene fra kommunene Bærum og Oslo om at det øvrige valgmateriell bør inngå i deres saksarkiv og valgstyrets møtebøker, er departementet noe usikker på hva som menes med «det øvrige valgmateriell». I henhold til arkivforskriften § 2-6 må alle inngående og utgående dokumenter som etter offentlighetsloven §§ 2 og 3 må regnes som saksdokumenter for organet, registreres dersom de er gjenstand for saksbehandling og har verdi som dokumentasjon. Det følger av arkivforskriften § 3-20 bokstav b, jf. § 3-18 annet ledd, at møtebøker og referatprotokoller alltid skal oppbevares, slik at valgstyrenes protokoller må oppbevares for fremtiden og avleveres til et arkivdepot. Tredje ledd i samme paragraf fastsetter at det kan knyttes tidsgrenser til bevaringsperioden. Arkivforskriften § 3-19 omhandler arkivavgrensning og fastsetter i nr. 1 at «Trykksaker, rundskriv, anna mangfalda og allment tilgjengeleg materiale og blankettar som ikkje er utfylte» som hovedregel ikke må arkiveres og dette materiale kan oppbevares separat utenfor arkivet, slettes eller kastes. Arkivforskriften § 3-21 har en egen bestemmelse som gjelder kassasjon. Det fremgår av tredje ledd i paragrafen at Riksarkivaren utarbeider generelle kassasjonsregler for kommuner og fylkeskommuner.
Når departementet nå går inn for å fjerne dagens ordning med særbestemmelser i valgloven for håndtering av valgmateriell, vil det ikke være aktuelt å skille mellom forskjellige typer av valgmateriell og hvilke som bør behandles i henhold til arkivloven og forskriften til denne. Arkivloven med forskrift vil være bestemmende for hvordan alt materiell i forbindelse med valg skal behandles. Det er dette regelverket valgmyndighetene heretter må forholde seg til.
Departementet er enig med utvalget i at det kan være praktisk at valgloven henviser til arkivlovens bestemmelser med forskrift når det gjelder oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell. Utvalget foreslår to nye paragrafer (§§ 97 og 99), men departementet er av den oppfatning at det er tilstrekkelig med én paragraf som gjelder både oppbevaring, avhending og tilintetgjøring av valgmateriell.
Fordi gjeldende valglov har særbestemmelser om håndtering av stemmesedler (jf. §§ 54, 63 og 68), har det ikke vært nødvendig å ta stilling til spørsmålet om stemmesedler er offentlige dokumenter etter offentlighetsloven. Plikten til å oppbevare stemmesedlene på et sikkert sted under betryggende forsegling er uforenlig med offentlighet. Som spesialregler går valglovens bestemmelser foran offentlighetslovens regler om offentlighet. Når departementet nå går inn for utvalgets forslag om at valgmateriellet bør reguleres av arkivloven og forskriften til denne, må det vurderes om det er påkrevd med en bestemmelse i ny valglov som fastslår at stemmesedler ikke er offentlige. Etter departementets syn bør stemmesedler unntas fra offentlighet. Det vil være meget vanskelig i praksis å gjennomføre offentlighet når det gjelder stemmesedler. Departementet kan heller ikke se at det er noe reelt behov for at stemmesedler skal være tilgjengelige for allmennheten.
Når det gjelder utvalgets forslag til ny § 98 om tilgang til manntallet og det øvrige materiellet, synes departementet det er viktig at det fremgår klart av loven at forskere kan få tilgang til annet valgmateriell - som brukte stemmesedler - slik at man unngår dagens rettstilstand hvor de ulike valgstyrene har tolket loven forskjellig. Ved at bare forskere får tilgang til brukte stemmesedler, vil valgloven fortsatt ha en særbestemmelse om at stemmesedler ikke er offentlige for allmennheten. Det må foreligge samtykke fra den myndighet som har ansvaret for oppbevaringen av valgmateriellet, og departementet er enig med utvalget i at det i størst mulig grad bør gis rett til innsyn når formålet er forskning.
Departementet foreslår etter dette at bestemmelsene i gjeldende valglov om oppbevaring og tilintetgjøring av valgmateriell, ikke videreføres. I stedet foreslås det én ny bestemmelse med en generell henvisning til arkivloven og forskrift gitt i medhold av denne. Departementet foreslår endelig en delvis ny bestemmelse om tilgang til manntallet og det øvrige materiellet.
Forslag til bestemmelser på disse områder er tatt inn i lovutkastet kapittel 15.
17.4 Avsluttende bestemmelser. Taushetsplikt, fristberegning, offentlig ansattes medvirkningsplikt, valgstatistikk, «Oslo-bestemmelsen», «straffebestemmelsen»
17.4.1 Gjeldende rett
Taushetsplikt
Valgloven § 90 pålegger taushetsplikt i følgende tilfeller:
den som får tilgang til avkryssingsmanntallet har taushetplikt med hensyn til hvem som har stemt eller unnlatt å stemme
den som får kjennskap til hvordan noen har stemt - for eksempel i kraft av å være velgerens hjelper under stemmegivningen - har taushetsplikt med hensyn til dette.
Beregning av frister
Valgloven regulerer i § 86 hvordan frister skal beregnes. Etter første ledd skal en ved beregningen av frister som er fastsatt til et bestemt antall dager før valgdagen, ikke regne med den valgdagen som er fastsatt av Kongen og den foregående dag. For å ta utgangspunkt i riktig dag for fristberegningen må det telles bakover fra valgdagen, og en må ta utgangspunkt i siste lørdag før valget, hva enten det skal holdes valgting over én eller to dager i kommunen.
I annet ledd er det fastsatt hvordan fristene skal beregnes når frister er knyttet til faste datoer og disse faller på en helligdag. Hvis vedkommende helligdag er utgangspunktet for fristen, begynner fristen å løpe først dagen etter. Er datoen for fristens utløp derimot en helligdag, anses fristen å løpe ut dagen før. Hvilke dager som er helligdager er fastsatt i lov av 24. februar 1995 nr. 12 om helligdager og helligdagsfred § 2.
Det følger av tredje ledd i paragrafen at dersom en dato som er tidligste tidspunkt for en handling etter valgloven, faller på en helligdag, kan vedkommende handling tidligst utføres den nærmeste påfølgende hverdag. Hvis derimot det seneste tidspunkt for en handling faller på en helligdag, må vedkommende handling være utført innen vedkommende helligdag, det vil si senest på den sist foregående hverdag.
I henhold til paragrafens fjerde ledd kan det ikke gis oppreisning ved oversittelse av frister etter valgloven. Bestemmelsen er likevel tolket slik at det ikke er til hinder for at en tar hensyn til omstendigheter parten ikke har herredømme over, og som vedkommende heller ikke kan bebreides for å ha unnlatt å ta i betraktning.
Offentlig ansattes medvirkningsplikt
Etter valgloven § 87 plikter alle offentlige tjenestemenn, så langt deres offentlige stilling setter dem i stand til det og hensynet til andre lovbestemte gjøremål ikke blir tilsidesatt, å gi valgmyndighetene de opplysninger de måtte kreve til bruk ved manntallsføringen, og ellers ved forberedelsene og gjennomføringen av valget.
Bestemmelsens adressat er i første rekke folkeregistermyndighetene, som har et selvstendig ansvar i anledning manntallsføringen etter valgloven § 5. Plikten til å gi opplysninger gjelder imidlertid også som nevnt andre forhold av betydning for administreringen av valget. Det tenkes her særlig på folkeregistrenes medvirkning når det gjelder å gi de opplysninger valgmyndighetene trenger for å kunne kontrollere listeforslagene.
Oppgaver til valgstatistikk
Etter § 88 i valgloven plikter valgstyret og fylkesvalgstyret, etter nærmere bestemmelser gitt av departementet, å gi de oppgaver angående valget som til enhver tid finnes ønskelig for å utarbeide offisiell valgstatistikk.
«Oslo-bestemmelsen» - kommuner som utgjør et eget fylke
Etter valgloven § 94 gjelder ikke lovens bestemmelser om fylkestingsvalg i de tilfelle hvor en kommune utgjør et eget fylke. Likevel skal det også i disse kommunene være adgang til å avgi forhåndsstemme til fylkestingsvalg for den velger som har stemmerett i en kommune som utgjør en del av et fylke.
«Straffebestemmelsen»
Valgloven har en særskilt straffebestemmelse i § 92. Etter denne bestemmelsen er det straffbart å unnlate å utføre visse plikter og pålegg i valgloven.
Valgloven § 92 fastsetter at straff kan ilegges den som:
unnlater å utføre, eller ikke i rett tid eller på rett måte utfører, det gjøremål vedkommende i kraft av sin stilling eller funksjon er pålagt etter loven, eller bestemmelse gitt i medhold av denne
uteblir fra noe møte som loven nevner, uten gyldig forfall og uten å melde fra til det organ som sørger for innkalling av vararepresentanter
overtrer bestemmelsene i § 7 annet ledd om bruk og tilintetgjøring av manntallsavskrifter mv., eller forskrifter gitt med hjemmel i denne bestemmelsen
overtrer bestemmelsene i § 44 nr. 6 ved omdeling av trykte stemmesedler som ikke er enslydende med den godkjente listen
overtrer bestemmelsene i § 89 ved å gi adgang til eller avskrift av det avkryssede manntallet
overtrer bestemmelsene i § 90 om taushetsplikt.
Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet. Bot er eneste sanksjon med mindre strengere straff kan idømmes i medhold av straffeloven. Straffeloven har bestemmelser i kapittel 10 om forbrytelser ved utøvelse av statsborgerlige rettigheter som rammer handlinger fortatt i forbindelse med avviklingen av valg. Valgfusk, bestikkelser, straffbar påvirkning (trusler) av en persons stemmegivning er handlinger som vil være straffbare. Straffeloven har i kapitlene 11 og 33 bestemmelser om forbrytelser og forseelser i offentlig tjeneste. Flere av disse bestemmelsene kan ramme handlinger fra offentlige tjenestemenn i forbindelse med valg. I straffeloven § 121 er det for eksempel straff for den som krenker lovpålagt taushetsplikt og røper kunnskap om en persons stemmegivning.
Den som forgår seg mot de tre første strekpunktene i valgloven § 92, kan også pålegges å erstatte de skader handlingen har forvoldt. Vilkåret for å idømme erstatning er at vedkommende har opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt. Det kreves her en kvalifisert form for uaktsomhet, i motsetning til hva som gjelder for straffansvaret.
17.4.2 Utvalgets merknader og forslag
Taushetsplikt
Valglovutvalget foreslår en ny bestemmelse (§ 128) til erstatning for § 90 i dagens valglov. Utvalget foreslår at valglovens regler om taushetsplikt oppheves og erstattes med en henvisning til forvaltningslovens regler. Dette innebærer etter utvalgets mening ingen realitetsendring. Det å avgi stemme - eller å unnlate å stemme - må anses som et personlig forhold som omfattes av forvaltningsloven § 13. Dermed vil det fortsatt gjelde taushetsplikt i de tilfelle som i dag omhandles i valgloven § 90, selv om de uttrykkelige reglene erstattes med en henvisning til forvaltningsloven.
Valglovutvalget legger også vekt på at den foreslåtte lovendringen medfører at denne særlovbestemmelsen om taushetsplikt i valgloven kan oppheves.
Beregning av frister
Utvalget foreslår en ny bestemmelse (§ 125) til erstatning for § 86 i dagens valglov. Bestemmelsen er i det vesentlige i samsvar med gjeldende regler.
Den absolutte regelen om at fristoversittelser ikke kan avhjelpes foreslås noe myket opp. Dette er i tråd med den praksis som er utviklet, særlig i forbindelse med innlevering av listeforslag, der en i visse tilfelle har akseptert oversittelse når dette skyldes forhold forslagsstillerne ikke kunne ha herredømme over. Som eksempel kan nevnes feilaktig eller mangelfull informasjon fra det offentliges side eller force-majeure-liknende forhold (som uvær).
Opplysningsplikt
Utvalgets forslag til ny bestemmelse (§ 126) til erstatning for § 87 i dagens valglov er i samsvar med gjeldende rett.
Oppgaver til valgstatistikk
Utvalgets forslag til ny bestemmelse (§ 127) til erstatning for § 88 i dagens valglov er i samsvar med gjeldende rett.
«Oslo-bestemmelsen» - lovens anvendelse i kommuner som utgjør et eget fylke
Utvalgets forslag til ny bestemmelse (§ 129) til erstatning for § 94 i dagens valglov er i samsvar med gjeldende rett. Med dagens administrative inndeling i Norge har paragrafen betydning bare for Oslo.
«Straffebestemmelsen»
Valglovutvalget har ikke drøftet om bestemmelsen bør videreføres, men har unnlatt å ta den inn i sitt lovforslag.
17.4.3 Høringsinstansene
Det er ingen av høringsinstansene som har kommentert noen av utvalgets forslag.
17.4.4 Departementets merknader og forslag
Taushetsplikt
Departementet er uenig med utvalget i at det ikke er nødvendig å ha en særskilt bestemmelse om taushetsplikt i valgloven. Etter forvaltningsloven § 13 nr. 1 pålegges personer taushetsplikt dersom de gjennom sitt arbeid eller tjeneste for et forvaltningsorgan får kjennskap til «noens personlige forhold». I forbindelse med valg vil det bety en plikt til ikke å røpe om og hvordan enkeltpersoner har stemt eller ikke stemt. Privatpersoner som etter anmodning fra en velger hjelper vedkommende med stemmegivningen, vil ikke være i arbeid eller i tjeneste for et forvaltningsorgan og således ikke komme inn under forvaltningslovens bestemmelse om taushetsplikt. Departementet mener derfor at vi fortsatt må ha en særbestemmelse om taushetsplikt i forslaget til ny valglov. Det foreslås derfor et nytt annet ledd i § 15-3 om taushetsplikt for privatpersoner som bistår velgere som trenger hjelp ved stemmegivningen.
Beregning av frister
Departementet er uenig med utvalget når det i sitt forslag til ny bestemmelse (§ 125 nr.1) for beregning av frister ønsker å videreføre gjeldende rett. Utvalget forslår en nesten likelydende bestemmelse som i gjeldende § 86 første ledd i valgloven. I tillegg til at fristen beregnes etter antall dager før valgdagen, er det nå presisert at fristberegningen også gjelder antall år før valgdagen. Utvalget opprettholder imidlertid dagens ordning for fristberegning ved at det ikke skal regnes med den valgdagen som er fastsatt av Kongen og dagen foran denne.
Departementet ser ikke hvilke hensyn som tilsier at fristen ikke skal løpe fra selve valgdagen, men i stedet beregnes to dager før denne. Departementet foreslår derfor å fjerne utvalgets forslag til § 125 nr. 1. Når det gjelder fristberegning i forhold til helligdager (§ 125 nr. 2-4) er departementet enig med utvalget i at disse bør videreføres.
Departementet er for øvrig enig med utvalget i at det bør sies uttrykkelig i loven hvilke forhold som må være tilstede for at en fristoversittelse kan avhjelpes. Dette er i samsvar med den tolkning som har vært gjort av gjeldende § 86 fjerde ledd i valgloven.
Medvirkningsplikt, oppgaver til valgstatistikk, «Oslo-bestemmelsen» - lovens anvendelse i kommuner som utgjør et eget fylke
Departementet er enig i utvalgets forslag, som er i samsvar med gjeldende bestemmelser i valgloven. Lovforslaget er likevel forenklet med hensyn til omtalen av Oslo som eget fylke, ved at Oslo nevnes direkte.
«Straffebestemmelsen»
Dette er en bestemmelse som har liten praktisk betydning. De personer som håndterer valgavviklingen vil i regelen være ansatte i kommuner og fylkeskommuner eller folkevalgte, slik at disse vil få en eventuell «straff» i form av refs og liknende i kraft av sitt arbeidsforhold eller i kraft av sin funksjon som folkevalgt fra vedkommendes egen arbeidsgiver/parti.
Departementet mener at de bestemmelser vi har i straffeloven (kapitlene 10, 11 og 33) fanger opp de grovere tilfeller av brudd på valglovens bestemmelser som regnes opp i § 92. Det er slike forhold som bør være gjenstand for straff, og ikke mindre alvorlige forseelser som uteblivelser fra møter i valgstyrer uten gyldig forfall etc. Departementet er derfor av den oppfatning at det ikke er nødvendig å videreføre denne bestemmelsen i ny valglov.
Oppsummering
Departementet foreslår at valglovens regler om taushetsplikt ikke videreføres. Det foreslås likevel en særregel om taushetsplikt for den som yter noen assistanse ved stemmegivningen.
Videre foreslås det en ny bestemmelse om fristberegning som ikke viderefører gjeldende rett med hensyn til fristberegning to dager før valgdagen. Det foreslås en ny formulering i denne bestemmelsen hvor det uttrykkelig fremgår at en fristoversittelse på bestemte vilkår kan avhjelpes. Departementet foreslår også nye bestemmelser når det gjelder opplysningsplikt, oppgaver til valgstatistikk og en «Oslo-bestemmelse» som alle i realiteten viderefører gjeldende rett. Det foreslås også at «straffebestemmelsen» i § 92 i valgloven ikke videreføres.
De bestemmelser som her er omtalt er tatt inn i lovforslaget kapittel 15.