15 Valgoppgjør. Fordeling av mandater mellom listene
Innledning
I dette kapitlet behandles spørsmål som gjelder metode for fordeling av mandatplassene mellom de ulike partier og grupperinger som deltar ved henholdsvis stortings-, fylkestings- og kommunestyrevalg. Spørsmålet om hvilke kandidater som skal besette de enkelte representantplassene listene får, er behandlet i kapittel 4.2 om personvalget.
Ved fylkestingsvalg og kommunestyrevalg deles ikke fylket eller kommunen inn i valgkretser. Det velges representanter til fylkestinget og kommunestyret fra henholdsvis fylket og kommunen som helhet.
Ved stortingsvalg skal det velges inn representanter fra 19 valgkretser, fylkene. Dette gjør det nødvendig med en metode for fordeling av mandatplassene også mellom fylkene. Spørsmålet om hvordan stortingsmandatene skal fordeles mellom valgdistriktene er behandlet i kapittel 4.1. Når stortingsvalget avholdes er det på forhånd klart hvor mange mandater som skal velges inn fra hvert fylke. Fylkene fungerer ved valget som enhetlige valgkretser på samme måte som ved fylkestingsvalg.
Spørsmålet om fordelingen av mandatene mellom partiene dreier seg om hvilken matematisk modell som skal legges til grunn for mandatfordelingen mellom partiene i kretsen, etter deres forholdsmessige antall av avgitte stemmer ved valget.
I kapittel 3.4.3 er det gjort generelt rede for ulike typer fordelingsmetoder; hvordan stemmer regnes om til mandater. Her er blant andre metoden som i dag benyttes ved fordelingen av distriktsmandatene ved stortingsvalg og fylkestingsvalg, St. Laguës modifiserte metode, omtalt.
Utvalget har foreslått et system med politiske utjevningsmandater ved stortingsvalg. Forslaget går ut på at 19 av stortingsmandatene skal settes av som politiske utjevningsmandater, som skal fordeles geografisk rettferdig med ett på hver krets. Ordningen med utjevningsmandatene skal dermed sikre både en geografisk og en politisk dimensjon. Fordi utjevningsmandatene inngår som en del av utvalgets totale løsning for den geografiske fordelingen av stortingsmandatene, og fordi den geografiske og den politiske dimensjonen henger nøye sammen, er begge forhold omtalt tidligere i proposisjonen, i kapittel 4.1. En omtale av metoden for fordelingen av utjevningsmandatene ved stortingsvalg er imidlertid også på sin plass i den generelle fremstillingen av regelverket for fordelingen av mandatene mellom partiene/listene, som følger i dette kapitlet.
15.1 Gjeldende rett
15.1.1 Stortingsvalg
Distriktsmandatene
Reglene om fordelingen av stortingsrepresentantene mellom partiene er tatt inn i Grunnloven § 59.
Av de til sammen 165 stortingsrepresentantene velges 157 som distriktsrepresentanter i henhold til mandatfordelingen mellom fylkene (valgdistriktene) som fremgår av Grunnloven § 58 annet ledd. Distriktsmandatene fordeles ved at hver valglistes stemmetall i fylket divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 osv. Hver listes stemmetall skal divideres så mange ganger som tilsvarer det antall representanter listen forventes å få. Kvotientene nummereres fortløpende, og representantplassene fordeles til listene på grunnlag av kvotientenes størrelse. Representantplass nr. 1 tilfaller den listen som har den største kvotienten. Representantplass nr. 2 tilfaller listen som har den nest største kvotienten, osv. inntil alle distriktsmandater er fordelt. (St. Laguës modifiserte metode.)
Utjevningsmandatene
Grunnloven § 58 annet ledd fastsetter at det skal velges 8 utjevningsrepresentanter. Utjevningsmandatene skal bidra til en politisk utjevning, og tilfaller de partier som er blitt underrepresentert når man ser hele landet under ett.
Grunnloven § 59 femte, sjette og sjuende ledd regulerer fordelingen av utjevningsrepresentantene. Følgende prinsipper er lagt til grunn:
Det er bare registrerte partier som kan få utjevningsmandater.
Grupper som ikke representerer noe parti settes ut av betraktning. De beholder imidlertid eventuelle distriktsmandater de oppnår ut fra sin oppslutning i de enkelte fylker.
Partiene må passere en sperregrense på 4 prosent av de avgitte stemmene på landsbasis for å kunne få utjevningsmandater. Partier med lavere oppslutning beholder imidlertid eventuelle distriktsmandater de måtte oppnå ved fylkesvalgstyrenes oppgjør.
Grunnlaget for fordelingen av utjevningsmandatene er et tenkt valgoppgjør der hele landet behandles som om det var én valgkrets. Partienes samlede stemmetall på landsbasis divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 - 11 - 13 osv.
Det totale antall stortingsrepresentanter - med fratrekk for eventuelle mandater vunnet av lokale lister, og partier med mindre enn 4 prosent oppslutning på landsbasis - fordeles som om landet utgjorde en valgkrets.
Dersom det skulle vise seg at noe parti har fått flere distriktsmandater enn det skulle hatt på grunnlag av et landsomfattende oppgjør, skal det foretas et nytt valgoppgjør der en trekker ifra det partiets antall mandater, og fordeler resten til de partiene som er berettiget. Parti(er) som er blitt overrepresentert gjennom de fylkesvise oppgjørene beholder sine distriktsmandater.
Et parti skal ha det antall utjevningsmandater som differansen mellom ett landsomfattende oppgjør og de fylkesvise oppgjørene tilsier.
15.1.2 Fylkestingsvalg
Valgkretsinndelingen
Valglovgivningen bygger på at kommunen er én valgkrets ved kommunestyrevalget, og at fylkeskommunen er én valgkrets ved fylkestingsvalget. De folkevalgte anses å representere hele befolkningen i valgdistriktet, og skal ikke først og fremst være representanter for bestemte geografiske områder.
Dette innebærer:
fylkesvalgstyret er felles for hele kretsen
valglistene gjelder hele fylket
det stemmes på lister og kandidater for hele kretsen under ett
det er ett felles valgoppgjør for fylket
fylkestingsrepresentantene velges samlet fra fylkeskommunen som én enhet.
Fordeling av representantplassene
Valgloven § 59 nr. 1 fastsetter at representantplassene i fylkestinget skal fordeles på samme måte som distriktsmandatene ved stortingsvalget. Samtlige representantplasser fordeles ved at listenes stemmetall i fylket divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 osv. Representantplass nr. 1 ti1deles den listen som har den største kvotienten. Representantplass nr. 2 ti1deles den listen som har den nest største kvotienten osv. På denne måten blir alle representantplassene i fylkestinget fordelt mellom listene. Denne fordelingen er endelig, og kan ikke rokkes ved fordelingen av utjevningsmandatene.
Utjevningsmandatene
Når alle mandater i fylkestinget er fordelt mellom listene, skal 1/6 av medlemstallet - i tilfelle avrundet oppover til nærmeste hele tall - avsettes som utjevningsrepresentantplasser, jf. valgloven § 59 nr. 2. Uttrykket «avsettes» brukes for å markere at dette ikke er den endelige fordelingen av representantplassene på listenes kandidater. Utjevningsrepresentantplassene fordeles på samme måte som den totale fordelingen av mandatene, til de listene som har de største kvotientene, i et antall som tilsvarer 1/6 av medlemstallet i fylkestinget. Dette innebærer at det i et fylkesting med 45 representanter i utgangspunktet vil være 8 utjevningsmandater til fordeling.
Utjevningsordningen ved fylkestingsvalg skal sikre en geografisk, ikke som ved stortingsvalg politisk, fordeling i fylkestingene. Utjevningen skjer ved kandidatkåringen, ved at kandidater fra kommuner som ikke er blitt representert ved fordelingen av de første 5/6 rykker forbi kandidater høyere opp på listen. Ordningen skal nyttes så langt det er nødvendig/mulig å sikre at alle kommuner får minst én plass i fylkestinget.
Mandatfordelingen på valglistene foregår i to etapper, jf. loven § 60 nr. 1 og 2:
Først fordeles 5/6 av representantplassene som «ordinære» representantplasser. En finner hvor mange ordinære representantplasser hver liste skal ha ved å trekke antall utjevningsrepresentantplasser etter § 59 nr. 2 fra det totale antall plasser listen har fått etter § 59 nr. 1. Representantene kåres ved at en først teller opp hvor mange stemmer den enkelte kandidat har fått på plass nr. 1 på listens stemmesedler. Den som har fått flest stemmer er valgt. Skal listen ha mer enn én plass teller en deretter opp de som er ført opp som nr. 2. Den som har fått flest stemmer sammenlagt ved de to opptellingene - når en ser bort fra den som er valgt som nr. 1- er valgt. Slik fortsetter en inntil alle de ordinære representantplassene er besatt.
Når alle ordinære representantplasser er besatt, må en undersøke om det er noen kommuner i fylket som ikke har fått minst én representantplass i fylkestinget. Det faktiske antall utjevningsrepresentanter som blir å fordele er lik antall kommuner som ikke er blitt representert i fylkestinget ved fordelingen av de ordinære representantplassene. Er det én kommune som er urepresentert, vil det være én utjevningsrepresentantplass å fordele. Er det to urepresenterte kommuner vil det være to utjevningsrepresentanter, osv.
Utjevningsrepresentantplassene skal fordeles kun til kandidater fra kommuner som ikke har fått noen ordinær representantplass. Kandidater fra disse kommuner vil rykke opp forbi foranstående kandidater fra allerede representerte kommuner. Er det ubesatte representantplasser når alle kommuner har fått minst én plass i fylkestinget fordeles de resterende plassene etter reglene for de ordinære representantene.
Utjevningsordningen er ingen garanti for at alle kommuner blir representert i fylkestinget. Kommuner vil bli urepresentert dersom de ikke har kandidater ved valget, eller antall urepresenterte kommuner etter fordelingen av de ordinære representantplassene er høyere enn 1/6 av fylkestingets medlemstall.
15.1.3 Kommunestyrevalg
Ved kommunestyrevalg følges et annet system. Man teller ikke bare antall stemmesedler, men regner antall «listestemmer». Hver velger disponerer et antall listestemmer som tilsvarer det antall representanter som skal velges. Inntil ¼ av listestemmene kan velgeren avgi til andre lister. Det skjer ved at velgeren på stemmeseddelen fører opp navnet til kandidater som står på andre lister (»slengerstemmer»). Derved gir velgeren både en listestemme til den andre listen og en personstemme til den aktuelle kandidaten.
Reglene om mandatfordelingen ved kommunestyrevalg finnes i valgloven § 64. Fremgangsmåten er som følger:
En finner hver listes «listestemmetall», som er antall godkjente stemmesedler for listen multiplisert med antall kommunestyrerepresentanter. Man legger til listestemmer mottatt fra andre lister, og trekker fra listestemmer avgitt til andre lister (slengerstemmer).
Summen av alle listestemmene divideres med antall kommunestyrerepresentanter + 1. Det hele tallet i kvotienten som fremkommer forhøyes med 1. Hver listes stemmetall divideres med den forøkede kvotienten, og hver liste får så mange representanter som det hele tallet i den nye kvotienten viser.
Dersom ikke alle representantplassene er blitt fordelt, må en foreta nye divisjoner, der hver listes stemmetall divideres med antall representanter listen har fått + 1, deretter med antall representanter + 2 osv. En må foreta så mange divisjoner at en er sikker på å finne de største kvotientene. Et antall kvotienter som tilsvarer antall representanter som ikke er fordelt, nummereres, slik at den største kvotienten får nr. 1, den nest største får nr. 2 osv. Det antall representantplasser som ikke er blitt fordelt, fordeles nå til de listene som har de største kvotientene.
15.2 Utvalgets forslag
15.2.1 Stortingsvalg
Utvalgets forslag til regler om valgoppgjør ved stortingsvalg bygger på en forutsetning om at Grunnloven §§ 57-59 endres slik det er gjort rede for i kapittel 4.1. Det vil si at det skal fordeles til sammen 169 representanter fra 19 valgdistrikt, 150 som distriktsmandater og 19 som utjevningsmandater.
Distriktsmandatene
Utvalget legger til grunn at distriktsrepresentantene fra hvert valgdistrikt, som er distriktets totale antall representanter med unntak av én (utjevningsrepresentanten), skal fordeles av fylkesvalgstyrene på samme måte som i dag, ved hjelp av St. Laguës modifiserte metode:
Hver listes stemmetall skal divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 - 11 osv. Hvert stemmetall må divideres så mange ganger at man er sikker på å finne det antall representanter listen vil få. Den første representantplassen tilfaller den listen som har den største kvotienten, representantplass nr. 2 tilfaller den listen som har den nest største kvotienten osv.. Dersom to eller flere lister har samme kvotient, tilfaller representantplassen den listen som har flest stemmer. I tilfelle stemmelikhet fordeles representantplassen ved loddtrekning. Dette fremgår av § 79 i utvalgets forslag til ny valglov. Forslaget til fordelingsmetode er altså den samme som i dag.
Utjevningsmandatene
Utvalget legger til grunn at utjevningsmandatene fortsatt skal fordeles av et riksvalgstyre. Grunnlaget for riksvalgstyrets fordeling av utjevningsmandatene er fylkesvalgstyrenes møtebøker. Fylkesvalgstyrene skal, så snart de er ferdige med oppgjøret for fylket, sende kopi av møteboken til riksvalgstyret.
Grunnloven § 59 skal fortsatt fastsette hvordan utjevningsmandatene skal fordeles mellom partiene. Så langt bygger utvalgets forslag på dagens system.
I dag kan et fylke få flere utjevningsmandater, enten ett til flere partier, eller flere mandater til ett parti.
Utvalget uttaler at siden antall utjevningsmandater skal være 19 - i stedet for 8 som tidligere - og hvert fylke skal ha ett utjevningsmandat, må man nytte en beregningsmåte som gjør at intet fylke får flere utjevningsmandater. Samtidig må man sikre seg at fordelingen partiene og fylkene imellom ikke fører til uheldige utslag.
Utvalget er kommet frem til følgende beregningsmåte: Man tar utgangspunkt i partienes stemmetall i hvert enkelt fylke. Dersom partiet ikke har fått noe distriktsmandat legger man partiets stemmetall til grunn. Har partiet fått distriktsmandat skal stemmetallet divideres med følgende divisor: (antall mandater x 2) + 1. Har for eksempel partiet fått 2 distriktsmandater skal stemmetallet divideres med 5.
Stemmetallene eller de kvotienter en finner ved de divisjoner som er omtalt i foregående avsnitt, skal divideres med det gjennomsnittlige antall stemmer bak hvert mandat i vedkommende valgdistrikt. Dersom et parti har fått 10 000 stemmer og 2 distriktsmandater får det en kvotient på 2 000 (10 000 : 5). Er det avgitt 40 000 stemmer og det skal fordeles 8 mandater, står det i gjennomsnitt 5 000 stemmer bak hvert mandat. Partiets kvotient blir dermed 2 000 : 5 000 = 0,4. Dette vil være den kvotienten partiet har med seg når det skal konkurrere om utjevningsmandatet i vedkommende distrikt.
De kvotienter man får ved disse siste divisjonene skal ordnes etter størrelse for hvert parti og for hvert valgdistrikt. Utjevningsmandat nr. 1 tilfaller det partiet og det distriktet som har den største kvotienten. Utjevningsmandat nr. 2 tilfaller det partiet og det distriktet som har den nest største kvotienten. Når et fylke har fått et utjevningsmandat, ser en bort fra det ved den videre fordelingen. Når et parti har fått det antall utjevningsmandater det skal ha, ser en bort fra det ved den videre fordelingen. Slik fortsetter en til alle utjevningsmandatene er fordelt.
Utvalget foreslår at riksvalgstyret - som i dag - skal utpeke partiene og de representantene som skal ha utjevningsmandatplassene. Dersom partiet har fått ett eller flere distriktsmandater, tilfaller utjevningsmandatet den kandidaten som er blitt første vararepresentant ved fylkesvalgstyrets valgoppgjør. Har partiet ikke fått distriktsmandat, tilfaller utjevningsmandatet den første kandidaten på listen, eventuelt den som har fått flest personstemmer, dersom disse får betydning for personvalget jf. kapittel 4.2.
15.2.2 Fylkestingsvalg
Valgkretsinndelingen
Utvalget konstaterer at den rådende holdning hittil har vært at hver fylkeskommune skal være én valgkrets, som ikke bør deles opp. I den senere tiden er det imidlertid reist spørsmål om å endre valgkretsinndelingen. Hver fylkeskommune kan tenkes delt inn i flere valgkretser. Fra hver valgkrets skal det velges et mindre antall representanter til fylkestinget. Et utvalg nedsatt av styret i Kommunenes Sentralforbund (Sundsbø-utvalget) fremmet et slikt forslag i KOU 1-98.
Valglovutvalget har drøftet Sundsbø-utvalgets forslag. Hele utvalget - med unntak av medlemmet Haram - finner ikke å kunne slutte seg til forslaget om å dele opp fylkeskommunen i flere valgkretser. Flertallet uttaler at det legger avgjørende vekt på at forslaget vil kunne bidra til en svekkelse av fylkeskommunen som en regional enhet, og bidra til å skape oppsplitting og motsetninger mellom ulike deler av fylket. Forslaget vil dessuten bidra til en komplisering av valgsystemet.
Utvalget går inn for å videreføre dagens ordning når det gjelder fordelingen av representantplassene i fylkestinget. Fylkesvalgstyrene skal fordele mandatene ved hjelp av St. Laguës modifiserte metode: Hvert partis stemmetall i hele fylket skal divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 - 11 - 13 osv. Representantplassene fordeles på partiene på grunnlag av de fremkomne kvotientenes størrelse.
Utjevningsordningen
Utvalget har vurdert utjevningsordningen. Fordelene ved ordningen er at den kan bidra til at alle kommuner blir representert i fylkestinget, og derved styrke fylkeskommunens legitimitet.
Utvalget innvender at ordningen kan bidra til å svekke fylkeskommunen som politisk enhet, ved at utjevningsrepresentantene kan oppfatte seg som kommunenes representanter, og ikke evne å se helheten i den fylkeskommunale politikken. Ordningen gjør dessuten valgoppgjøret komplisert og setter til side partienes rangering av kandidatene. Utvalget viser til at ordningen var ment å være en overgangsordning som skulle lette etableringen av den nye fylkeskommunen. Nå, 24 år etter, er det på tide å vurdere ordningen med sikte på å avvikle den. Utvalgets konklusjon er at ordningen oppheves.
15.2.3 Kommunestyrevalg
Utvalget uttaler at det er store forskjeller på de regler som ligger til grunn for mandatfordelingen ved fylkestingsvalg (og stortingsvalg) og kommunestyrevalg. Utvalget reiser spørsmålet om det er påkrevd ha så forskjellige regler, eller om det er mulig/ønskelig å få til en samordning av reglene. Svaret på dette spørsmålet kan - etter utvalgets mening - avhenge av hvilke regler man vil ha for personvalget. Utvalgets forslag til felles regler for velgernes muligheter til å øve innflytelse på personsammensetningen ved alle valg, tilsier at man også kan få felles bestemmelser for valgoppgjøret.
Utvalget peker på at dersom St. Laguës modifiserte metode legges til grunn ved kommunestyrevalgoppgjøret, vil alle mandatene i kommunestyret bli fordelt i én operasjon. Hver listes stemmetall divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 osv., og mandatene fordeles fortløpende på grunnlag av kvotientenes størrelser. Ved dagens system må man i hvert fall foreta minst to beregninger - først finne kvotienten som skal legges til grunn for beregningen, og deretter dividere hver listes stemmetall med denne kvotienten (1. divisjon). I tillegg må man i praksis foreta en eller flere divisjoner for å fordele de mandater som er blitt «til overs» etter 1. divisjon. Selv om det enkelte partis stemmetall må divideres flere ganger, vil St. Laguës metode innebære en forenkling.
Utvalget har foretatt beregninger av en del konkrete valgoppgjør der St. Lagües modifiserte metode er lagt til grunn, i stedet for dagenes oppgjørsregler. Utvalget konkludere med at disse eksemplene viser to ting:
En overgang fra gjeldende valgoppgjørsordning til St. Laguës modifiserte metode vil gi bare små forskyvninger når det gjelder mandatfordelingen mellom valglistene.
Der det skjer forskyvninger i mandatfordelingen, fører St. Laguës modifiserte metode til en bedre proporsjonalitet når det gjelder sammensetningen i kommunestyrene.
Utvalget foreslår at St. Laguës modifiserte metode skal benyttes også ved kommunestyrevalg. Utvalget begrunner dette med at en slik endring vil innebære et forenklet valgoppgjør, felles regler ved alle valg og bedre proporsjonalitet når det gjelder kommunestyrenes sammensetning.
15.3 Høringsinstansene
15.3.1 Stortingsvalg
Svært få høringsinstanser kommenterer forslagene. De fleste slutter seg uten videre kommentarer til utvalgets forslag, eller de omtaler ikke forslagene. Ingen høringsinstanser går mot forslagene.
15.3.2 Fylkestingsvalg
Valgkretsinndelingen
Ingen høringsinstanser går imot utvalgets forslag om å opprettholde dagens ordning uten inndeling av fylkene i flere valgkretser.
Fordelingen av mandatene på valglistene
Det er ingen høringsinstanser som går mot forslaget om at St. Laguës modifiserte metode fortsatt skal benyttes når representantplassene i fylkestinget skal fordeles på valglistene.
Utjevningsmandater
Et flertall av de høringsuttalelsene som kommenterer utvalgets forslag på dette punktet går inn for å beholde ordningen med utjevningsmandater, og er dermed uenig i utvalgets forslag på dette punktet. Det gjelder 25 kommuner og fem fylkeskommuner ( Nord-Trøndelag, Vest-Agder, Sogn og Fjordane, Sør-Trøndelag og Finnmark) samt Kommunenes Sentralforbund Agder, Kommunenes Sentralforbund Vestfold og Ytre Helgeland regionråd. Hovedbegrunnelsen er ønsket om å sikre alle kommuner i fylket plass i fylkestinget. Utvalgets forslag får støtte fra tre fylkeskommuner, Akershus, Oppland og Aust-Agderog Kommunenes Sentralforbund.
15.3.3 Kommunestyrevalg
De fleste høringsinstansene har ikke kommentert forslaget om en ny mandatfordelingsmetode ved kommunestyrevalg.
Av de som uttrykkelig tar stilling til utvalgets forslag sier seks kommuner og to fylkeskommuner, samt Miljøpartiet De Grønneja til at St. Laguës modifiserte metode bør benyttes. Noen av disse fremholder imidlertid at første delingstall bør være 1,0 (St. Laguës «rene» metode). Sør-Fron kommune støtter forslaget om å benytte St. Laguës metode dersom adgangen til å føre opp slengere faller bort. Nord-Fron kommune går inn for at dagens ordning videreføres, mens Eidsberg kommune gir uttrykk for skepsis til utvalgets forslag.
Kommunenes Sentralforbund (KS) anbefaler at d'Hondts metode benyttes ved valgoppgjøret, i stedet for St. Laguës metode. Denne metoden, der listenes stemmetall divideres med 1 - 2 - 3 - 4- 5 - 6 - 7 - 8 osv., vil etter KS' mening gi en bedre proporsjonalitet, samtidig som den ikke er mer komplisert enn St. Laguës.
15.4 Departementets merknader og forslag
15.4.1 Stortingsvalg
Distriktsmandatene
Det vises til at det ikke er fremmet forslag til endringer i Grunnloven som går ut på at metoden for fordelingen av stortingsmandatene skal endres. St. Laguës modifiserte metode forutsettes derfor lagt til grunn. Listenes samlede stemmetall i valgdistriktet skal divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 osv. Mandatene fordeles til listene på grunnlag av de kvotienter man får ved disse divisjonene.
Valgloven § 51 henviser i dag til Grunnloven § 59, uten å beskrive St. Laguës modifiserte metode nærmere. Departementet er enig med utvalget i at denne oppgjørsmetoden bør tas inn i valgloven som en del av dens regler, og at det presiseres at det antall representanter fylkesvalgstyret skal fordele er fylkets antall mandater minus 1 (utjevningsmandatet).
Utjevningsmandatene
Departementet har i sitt forslag lagt til grunn at det fastsettes i Grunnloven at det skal være 19 valgdistrikter og 19 utjevningsmandater, ett per valgdistrikt, jf. drøftelsene i kapitel 4.1.
Departementet går inn for at utjevningsmandatene fortsatt fordeles av riksvalgstyret på partiene som om hele landet er ett valgdistrikt. Samtlige mandater fordeles ved et tenkt valgoppgjør, for å finne det antall mandater hvert enkelt parti skal ha.
Når det gjelder fordelingen av utjevningsmandatene til partienes distriktslister, vil departementet gå inn for å følge Valglovutvalgets forslag. Dette sikrer at det ikke fordeles mer enn ett utjevningsmandat per valgdistrikt, samtidig som det ikke skjer uheldige utslag med hensyn til fordelingen av det enkelte partis mandater til de forskjellige valgdistriktene. Denne ordningen vil bidra til en bedre politisk proporsjonalitet når det gjelder Stortingets sammensetning enn det som følger av dagens ordning med åtte utjevningsmandater. Selv om utvalgets forslag kan synes noe komplisert, har det likevel den effekt at det gir en rettferdig fordeling av utjevningsmandatene, når en ser hen til partienes oppslutning i de ulike valgdistriktene. Metoden tar sitt utgangspunkt i oppgjørssystemene for fordelingen av utjevningsmandatene ved de nasjonale valgene i Sverige og Danmark, men er tilpasset norske forhold, ved at man går inn for ett utjevningsmandat per valgdistrikt.
15.4.2 Fylkestingsvalg
Valgkretsinndelingen
Departementet er enig i Valglovutvalgets standpunkt, og slutter seg til begrunnelsen fra utvalget. Det fremmes ikke forslag om å endre gjeldende valgkretsinndeling.
Fordelingen av mandatene på valglistene
Departementet foreslår at representantplassene i fylkestinget fortsatt skal fordeles på grunnlag av de enkelte valglisters samlede stemmetall i fylket, og basert på St. Laguës modifiserte metode.
Utjevningsmandatordningen
Når det gjelder spørsmålet om det fortsatt bør være utjevningsmandater i fylkestinget, er departementet kommet til at denne ordningen bør avvikles. Departementet er enig i de innvendinger utvalget anfører mot ordningen - svekkelse av fylkeskommunen som regional enhet, «tilfeldig» forrykking av partienes prioriteringer og komplisering av valgoppgjøret. I tillegg vil departementet peke på at utjevningsordningen kan bidra til at debatt om lokalpolitiske vurderinger og prioriteringer kan bli flyttet inn i det regionalpolitiske organet. På den måten skapes en uheldig sammenblanding av de to politiske nivåene. En ordning med utjevningsmandater vil dessuten bryte med det prinsippet for personvalg som departementet går inn for når det gjelder fordeling av representantplassene. Skal utjevningsordningen virke på samme måte som i dag, vil det være kandidatenes hjemkommuner, ikke velgernes preferanser, som avgjør hvem som blir valgt på utjevningsmandatplassene. I teorien kan det tenkes at en kandidat vil bli valgt inn som utjevningsrepresentant, på bekostning av en kandidat som kunne blitt valgt som følge av antall personlige stemmer. Utjevningsordningen kan også bidra til at fylkestinget finner det vanskeligere å vedta en reduksjon i antall fylkestingsrepresentanter, dersom dette anses ønskelig.
15.4.3 Kommunestyrevalg
Som nevnt i kapittel 4.2, vil departementet foreslå at ordningen med «slengere» videreføres, slik at velgerne kan føre opp og gi personlig stemmer til kandidater på andre lister. Selv om denne ordningen opprettholdes, og har betydning for kandidatoppgjøret, mener departementet at slengerne ikke bør ha betydning når det gjelder mandatfordelingen. Departementet legger vekt på at velgerne som benytter seg av slengerordningen må forutsettes å være opptatt av å støtte de aktuelle kandidatene, ikke listen(e) disse representerer. Dersom velgerne hadde ønsket å støtte det partiet slengeren representerer, ville de også å ha stemt på dette partiet, ved å bruke dets stemmeseddel. De fleste velgere er neppe klar over hvilke konsekvenser oppføring av slengere har for deres støtte til partiene. Å oppheve slengernes betydning ved mandatfordelingen vil derfor innebære at valgordningen bringes mer i samsvar med det som anses å være velgernes ønsker.
Dersom slengernes betydning for mandatfordelingen avvikles, vil det ikke lenger være nødvendig å registrere antall listestemmer per stemmeseddel og fordele disse på valglistene.
Departementet legger dessuten stor vekt på de argumenter som er fremført av utvalget når det gjelder å innføre St. Laguës modifiserte metode ved kommunestyrevalgoppgjøret:
valgoppgjøret blir forenklet
det blir felles oppgjørsregler for alle valg
der St. Laguës modifiserte metode får betydning ved mandatfordelingen, vil ordningen bidra til at kommunestyrets sammensetning får en større grad av proporsjonalitet, sett i forhold til valglistenes oppslutning blant velgerne, enn det som følger av dagens ordning.
Når det gjelder forslaget fra Kommunenes Sentralforbund om å legge d'Hondts oppgjørsmetode til grunn ved mandatberegningen, viser departementet til beregninger foretatt av utvalget og som er gjengitt i utvalgets innstilling, side 93. Disse beregningene viser at St. Laguës modifiserte metode gir en bedre proporsjonalitet enn d'Hondts system.
På grunnlag av det som er sagt foran, foreslår departementet at mandatene i kommunestyret fordeles på grunnlag av antall stemmesedler den enkelte liste får. Stemmetallene divideres med 1,4 - 3 - 5 - 7 - 9 osv., og representantplassene fordeles fortløpende på grunnlag av kvotientenes størrelse (St. Laguës modifiserte metode).
Forslag til bestemmelser om mandatfordeling og kandidatkåring ved stortingsvalg, fylkestingsvalg og kommunestyrevalg finnes i lovutkastet kapittel 11.