14 Straff

Gjeldende hotellov gir ingen hjemmel for å ilegge straff ved overtredelse av lovens bestemmelser. Brudd på bestemmelser i hotelloven vil imidlertid kunne rammes av de alminnelige bestemmelser i straffeloven. De sanksjoner som ellers kan være aktuelle ved brudd på hotelloven, er midlertidig stenging, suspensjon eller tilbakekall av overnattings- eller serveringsbevillingen.

Hotellovutvalget foreslår å innføre en adgang til å pålegge den som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i den nye serveringsloven eller medvirker til slik overtredelse, et bøteansvar. Utvalget fremhever at dette gir « mulighet til en variert reaksjon». Det er særlig hensynet til de ansatte som trekkes frem som et argument for å benytte bøtesanksjonen fremfor å trekke serveringsbevillingen tilbake.

Justisdepartementet uttaler at de er enig med Hotellovutvalget i at bøtestraff gir en bedre mulighet til å variere reaksjonen etter omstendighetene og påpeker samtidig at ved grovere overtredelser kan det være riktig å kombinere straff med de kommunale sanksjonsmulighetene. Justisdepartementet viser også til at

«....politiet er den offentlige etat som oftest avdekker overtredelser av serveringsloven. Politiet vil dermed erfaringsmessig kunne reagere raskere ved overtredelser enn det kommunen er i stand til».

Departementet foreslår i likhet med Hotellovutvalget å åpne adgangen til å ilegge bevillingshaver bøter med hjemmel i serveringsloven dersom han forsettlig eller uaktsomt overtrer visse bestemmelser i loven eller medvirker til slik overtredelse. Departementet tiltrer utvalgets hovedbegrunnelse for at en slik hjemmel gir mulighet for en variert reaksjon. Tilbakekalling av bevillingen er en svært inngripende sanksjon som først og fremst bør benyttes i de tilfeller hvor det er utilrådelig at virksomheten drives videre. Av hensyn til de ansatte i virksomheten kan det være formålstjenlig i stedet å benytte bøtestraff.

Departementet har videre lagt vekt på at det i mange tilfeller vil være politiet som avdekker lovovertredelser, som f eks at et serveringssted holder åpent lenger enn det er anledning til etter åpningstidsbestemmelsene. Adgangen til å ilegge bøter vil dermed først og fremst være praktisk for politiet som kan utstede forelegg. På denne måten åpnes det for en raskere reaksjon enn det som vil være mulig når det gjelder de øvrige sanksjonsmulighetene i lovforslaget.

Det skal dessuten bemerkes at en bøteleggelse av bevillingshaver vil ramme den som vanligvis har økonomiske fordeler av å overtre lovens bestemmelser og som dermed også er den som er nærmest til å stå ansvarlig for eventuelle lovbrudd.

Selv om bøtesanksjonen primært er tenkt benyttet som en selvstendig sanksjon, vil den også kunne benyttes sammen med suspensjon eller tilbakekall av bevillingen.

Departementet vil tilføye at brudd på en rekke bestemmelser i serveringslovforslaget også vil utgjøre brudd på alminnelig bestemmelser i straffeloven. Som eksempler kan nevnes at det å drive et serveringssted uten å ha slik serveringsbevilling som kreves i henhold til lovens § 3, vil kunne være et brudd på straffeloven § 332. Serveringslovens straffebestemmelse kommer således i tillegg til, og ikke som erstatning for øvrige straffebestemmelser. I de tilfeller der overtredelser av serveringsloven samtidig representerer brudd på straffeloven, og saken bringes inn for retten, kan det være naturlig å gå direkte på straffelovens bestemmelser.