9 Tildeling av serveringsbevilling - saksbehandlingen

9.1 Søknadens innhold

I henhold til gjeldende hotellov § 5 sendes søknad om serveringsbevilling til den kommune hvor virksomheten skal drives. Søknaden skal inneholde opplysninger om hvem som skal være styrer og stedfortreder samt de opplysninger som trengs for at kommunen skal kunne vurdere om disse personene oppfyller lovens krav.

Hotellovutvalget foreslår å stille krav om innsendelse av skriftlig søknad vedlagt dokumentasjon på daglig leders faglige kvalifikasjoner, skatteattest samt navn på daglig leder og stedfortreder. Denne dokumentasjonen er nødvendig for at kommunen skal kunne ta stilling til om lovens krav er oppfylt.

Blant de høringsinstansene som har merknader knyttet til innholdet av søknaden, er Tromsø kommune som savner en presisering i lovteksten av at søknaden skal sendes til kommunen.

Bergen kommune bemerker at det i de tilfeller det er mulig å fremskaffe attester/dokumentasjon på at vilkårene er oppfylt, bør søker pålegges å fremskaffe slike. Som eksempler på slik dokumentasjon nevner kommunen kemnersertifikater, attest fra Regnskapsregisteret på at årsoppgjør er levert samt firmaattest.

Kommunen bemerker videre at det må legges en plikt på søker til å sørge for oversettelse av utenlandske vedlegg til søknaden, foretatt av godkjente translatører. Dersom søker ikke fremlegger de nødvendige opplysninger, mener Bergen kommune at søknaden bør returneres uten realitetsbehandling. Først når søker fremlegger alle opplysninger vil søknaden kunne bli tatt under behandling.

Trondheim kommune bemerker at både vandelskravet og kravet om ordnet forretningsførsel og økonomi også retter seg mot person som oppebærer en betydelig del av virksomhetens inntekter. På denne bakgrunn mener kommunen at også denne må identifiseres i søknaden.

Departementet foreslår at bestemmelsen om søknadens innhold i lovforslagets § 8 for klarhets skyld suppleres med en angivelse av at søknaden skal sendes til kommunen. Dette vil være den, kommune serveringsstedet har sin geografiske beliggenhet. Ett selskap som driver flere serveringssteder må søke om bevilling for hvert sted. Dette følger også av hovedregelen om at serveringsbevillingen er knyttet til et bestemt serveringssted. Om grensedragningen mellom hva som er å anse som ett sted og hva som utgjør flere serveringssteder i lovens forstand, vises det til kapittel 6.3 og 6.4. Kommunen avgjør selv om bevillingssøknaden behandles administrativt eller politisk, se nærmere i kapittel 6.4 om dette.

Videre foreslår departementet at søknaden skal inneholde opplysninger om navn og adresse på «den for hvis regning virksomheten skal drives». Dersom dette er en juridisk person, skal det også gis opplysninger om organisasjonsnummer og eiersammensetning. Dette er nødvendig for at kommunen skal kunne bringe på det rene hvem som må oppfylle vandelskravet i lovforslagets § 6. Organisasjonsnummeret fungerer som et foretaks «personnummer» i de offentlige registrene. Ved å oppgi dette nummeret får kommunen adgang til en rekke viktige opplysninger i Brønnøysundregistrene, slik som opplysninger om regnskap fra Regnskapsregisteret og de opplysninger som ellers vil fremgå av en firmaattest. Se nærmere om dette i kapittel 9.2 og 9.3. Det er derfor, slik vi ser det, ikke behov for å kreve at bevillingssøker pålegges å sende inn denne type dokumentasjon til kommunen. Departementet legger vekt på å unngå å pålegge de næringsdrivende å sende inn de samme opplysningene til statlige myndigheter flere ganger. De opplysninger kommunen på en enkel måte kan fremskaffe fra de offentlige registrene eller fra andre offentlige etater, er det unødvendig at den enkelte bevillingssøker pålegges å sende inn. Dette har også den fordel at opplysningene ikke innhentes rutinemessig, men kun der det er behov for dem. Videre spares de næringsdrivende for ekstra arbeid og papirmengden reduseres.

Søknaden skal videre opplyse om styrers og stedfortreders navn og adresse. Søknaden må også inneholde en angivelse av det sted der serveringsvirksomheten skal drives. Dette er nødvendig som følge av at serveringsbevillingen er knyttet opp mot det enkelte serveringssted.

Når det gjelder kravet om dokumentasjon av faglige kvalifikasjoner, foreslår departementet å videreføre Hotellovutvalgets forslag. «Styrer» (i Hotellovutvalgets utredning kalt «daglig leder») må sende inn dokumentasjon på at kravet til faglige kvalifikasjoner er oppfylt. Se nærmere om dette i proposisjonens kapittel 8.

Også Hotellovutvalgets forslag om at søknaden skal inneholde skatteattest følges opp. En skatteattest inneholder opplysninger om eventuell forfalt, ikke betalt skatte- og avgiftsgjeld. Attesten kan kun utstedes til den det gjelder, og det er derfor nødvendig at det pålegges bevillingssøker selv å sende denne til kommunen. Skatteattesten fungerer (i tillegg til uttalelsen fra politiet) som dokumentasjon på hederlig vandel i økonomiske forhold, se mer om dette i kapittel 7.6.2. Departementet har imidlertid kommet til at det er tilstrekkelig å kreve skatteattest vedlagt søknaden for den for hvis regning serveringsstedet skal drives. Dersom kommunene i det enkelte tilfelle likevel har behov for opplysninger om skatte- og avgiftsforhold for f eks eiere eller andre (se lovforlagets § 6), kan den på eget initiativ innhente uttalelser fra skatte og avgiftsmyndighetene, jf lovforslagets §§ 8 annet ledd og 9. Departementet vil i denne sammenheng bemerke at skatteattest og kemnersertifikat er det samme.

Til Bergen kommunes merknad om at det må etableres en plikt til å oversette utenlandske vedlegg, vil departementet bemerke at vi ikke kan se behov for uttrykkelig å pålegge bevillingssøker en slik plikt. Selv om det kan ha vært et problem for kommunen å måtte vurdere dokumentasjon fra utlandet etter gjeldende hotellov, vil dette problemet ikke være aktuelt etter forslaget til ny serveringslov. Søknaden skal vedlegges vandelsuttalelse fra norsk politi, som på sin side i visse tilfeller kan være nødt til å undersøke vedkommende persons vandel i et annet land. Skatteattest skal også utstedes av norske skatte- og avgiftsmyndigheter. Når det gjelder dokumentasjon av kvalifikasjonskrav, vil vi påpeke at lovens krav om gjennomført etablererprøve vil vise om bevillingssøker har den grunnleggende bakgrunn for å drive et serveringssted uavhengig av hvor han kommer fra. Det skal ikke, slik som etter gjeldende rett, fremlegges dokumentasjon på utdannelse eller praksis.

Dersom søknaden ikke er fullstendig, jf lovforslagets § 7, har kommunen ingen plikt til å sluttbehandle den. Det ville imidlertid stride mot forvaltningsloven § 11 om kommunen avviser søknaden uten å gi søkeren en rimelig frist til å rette opp mangelen. Dersom søkeren etter å ha blitt gitt mulighet til å rette opp mangelen likevel ikke greier å fremskaffe den lovbestemte informasjon, kan bevillingssøknaden avslås. I denne sammenheng kan det pekes på at hvis styrer og stedfortreder ikke er utpekt i søknaden, jf lovforslagets § 7 nr 2, representerer dette samtidig et brudd på § 4 som setter krav til at stedet skal ha en styrer og en stedfortreder. Også i slike tilfeller bør søker få adgang til å rette. Den manglende informasjon kan f eks skyldes en forglemmelse og ikke at det foreligger vrangvilje.

9.2 Kommunens innhenting av uttalelser

Etter gjeldende rett skal kommunen innhente uttalelse fra politiet om hvorvidt bevilling bør nektes på grunn av søkeren, den oppgitte styrers, stedfortreders forhold eller ut fra politimessige hensyn.

Likeledes skal de lokale helsemyndighetene ha gitt sin godkjenning. Helsemyndighetene skal først og fremst vurdere stedet ut fra helse-, hygiene- og næringsmiddelmessige hensyn.

Hotellovutvalget foreslår å videreføre kommunens plikt til å innhente uttalelse fra politiet. Det foreslås at politiet skal vurdere søkers, daglig leders, stedfortreders og person som oppebærer en betydelig del av virksomhetens inntekter når det gjelder vandel, ordnet forretningsførsel og økonomi samt forhold av politimessig art.

Utvalget foreslår imidlertid ingen videreføring av kommunens plikt til å innhente uttalelser fra helsemyndighetene. Utvalget ser det som viktig at de hygieniske forholdene ved serveringsstedene er i orden, men vil avgrense serveringsloven mot å omfatte helse- og hygienemessige hensyn. Avgrensningen har sin bakgrunn i at det finnes et eget regelverk som etter Hotellovutvalgets oppfatning i tilstrekkelig grad ivaretar slike hensyn. Et serveringssted er avhengig av tillatelse fra næringsmiddeltilsynet før virksomheten igangsettes.

Av høringsinstansene har Kommunal- og arbeidsdepartementet bemerket at det bør vurderes å innta en bestemmelse om at andre tilsynsmyndigheter skal gis anledning til å uttale seg om søknad til å drive serveringsvirksomhet, f eks Arbeidstilsynet og skattemyndighetene.

Videre har Bergen kommune bemerket at det bør vurderes om det skal kreves fremlagt bekreftelse fra bygningsmyndighetene på at lokalene tillates disponert til det påtenkte formål. Kommunen mener også at det bør vurderes å kreve godkjennelse fra næringsmiddeltilsynet og brannvesenet før serveringsbevilling gis.

Tromsø kommune etterlyser også en begrunnelse for at det ikke lenger skal kreves godkjennelse fra næringsmiddeltilsynet før serveringsbevilling gis. Kommunen signaliserer at de har god praktisk erfaring med den någjeldende ordning. Kommunen kan opplyse at det i dag er etablerte rutiner for behandlingen av disse sakene i kommunen og det blir ikke gitt serveringsbevilling uten at næringsmiddeltilsynets godkjenning foreligger.

Departementet foreslår i lovens § 9 første ledd å opprettholde kommunens plikt til å innhente politiets uttalelse. Politiet skal uttale seg om vandel når det gjelder de personer som nevnt i lovforslagets § 6, jf § 7, (bevillingshaver samt personer som har en viss innflytelse over driften og deres nærstående). Politiet kan uttale seg både om forhold som har medført straffeansvar og om andre forhold som de finner relevante for kommunens behandling etter serveringsloven. For øvrig vises det til kapittel 7.4 og 7.5 om vandelskravet. Videre skal politiet uttale seg om forhold av politimessig art. Dette er nå presisert til «politimessige hensyn». Med dette siktes det til allmenne hensyn knyttet til den spesielle bedrift som kan tale for at serveringsbevilling ikke bør gis for dette stedet. Det kan f eks være stedets beliggenhet og karakter i forhold til strøket og den påregnelige kundekrets, om det har foregått jevnlig omsetning av narkotika i tilknytning til dette stedet, eller om det befinner seg midt i en «trafikkmaskin» der det vil være svært uhensiktsmessig å ha et serveringssted. Innholdet av begrepet «politimessige hensyn» er følgelig ren videreføring av det som etter gjeldende rett har ligget i begrepet «politimessig art». Politiet skal på denne bakgrunn uttale seg om det er utilrådelig at serveringsbevilling gis. Uttalelsen vil være viktig for kommunen som en rådgivende oppfatning av hvilken virkning visse forhold bør få på adgangen til å innvilge en søknad om serveringsbevilling. I likhet med gjeldende rett, er kommunen ikke bundet av uttalelsen. Dersom uttalelsen gjelder forhold som representerer brudd på lovforslagets § 6, er kommunen imidlertid forpliktet til å legge vekt på uttalelsen, hvilket kan føre til at bevilling nektes innvilget.

Departementet foreslår, i likhet med Hotellovutvalget, ikke videreført plikten til å innhente uttalelser fra de lokale helsemyndighetene. Departementet ønsker heller ikke å kreve dokumentasjon på godkjennelse fra bygningsmyndigheter eller brannvesen slik Bergen kommune foreslår. De bygningsmessige krav som er begrunnet i arbeidsmiljø og brannvern er etter departementets oppfatning tilstrekkelig regulert i arbeidsmiljølovgivningen og lov 5 juni 1987 nr 27 om brannvern m v med lokale brannforskrifter. Vi vil for øvrig bemerke at en godkjennelse av serveringsstedet etter serveringsloven ikke innebærer at bevillingshaver derved er fritatt fra å innhente de tillatelser som måtte være nødvendig etter andre lover og forskrifter. Et slikt forbehold kan dessuten gjerne inntas i bevillingsvedtaket. Ellers vil departementet minne om den utveksling av informasjon mellom offentlige etater som loven legger opp til, se §§ 8 annet ledd og 11 (om opplysnings- og meldeplikt). Næringsmiddeltilsynet, skattemyndighetene og Arbeidstilsynet er også blant de offentlige etater som foreslås fritatt fra taushetsplikt i denne forbindelse. Se nærmere om dette nedenfor i kapittel 9.4 og 12.4.

9.3 Kommunens plikt til å utnytte Brønnøysundregistrene/andre offentlige registre

I gjeldende rett gir ikke lovgiver uttrykk for noen bestemt holdning til utnyttelsen av de offentlige registrene. Dette har sin selvsagte bakgrunn i at dagens registreringsordninger i svært liten grad var opprettet da gjeldende hotellov ble vedtatt i 1983. Etter den tid har det imidlertid funnet sted en svært omfattende utvikling av de offentlige registreringsordningene.

Dette har gjort det mulig for Hotellovutvalget å gå nærmere inn på en vurdering av hvordan registrene kan utnyttes for å dekke kommunens informasjonsbehov i forbindelse med behandlingen av serveringsbevillinger. Hotellovutvalget fremhever at de fleste viktige opplysninger om næringsdrivende, herunder om serveringssteder, er lagret i ett eller flere av de offentlige registrene. I Brønnøysund finner man blant annet Enhetsregisteret, Foretaksregisteret, Regnskapsregisteret og Konkursregisteret. Av andre relevante registre trekker utvalget frem Merverdiavgiftsmanntallet, Statistisk sentralbyrås Bedrifts- og foretaksregister og Arbeidsgiver/arbeidstakerregisteret.

Utvalget beskriver registrene, hva de inneholder, hvordan kommunen kan innhente opplysninger herfra og anbefaler at kommunen benytter seg av registrene. Det vises til utvalgets utredning «Ny serveringslov» for mer utfyllende informasjon om dette.

Brønnøysundregistrene har under høringen kommet med en del bemerkninger til utvalgets omtale av registrene. Brønnøysundregistrene fremhever at registrene vil være svært nyttig i arbeidet med å behandle serveringsbevillingsøknader, og at opplysninger som finnes i de ulike registrene ved Brønnøysundregistrene bør kunne gi et godt utgangspunkt for blant annet bekjempelse av økonomisk kriminalitet.

Departementet vil knytte noen kommentarer til bruken av registrene. Det landsdekkende Enhetsregisteret gjør grunnleggende opplysninger (grunndata) om næringsdrivende og andre juridiske personer tilgjengelig for andre og fungerer derfor som et felles knutepunkt for offentlige og private registre. Gjennom organisasjonsnummeret som hvert enkelt foretak får tildelt ved registreringen, fungerer Enhetsregisteret som et bindeledd mellom de tilknyttede registre som er arbeidsgiverdelen av Arbeidsgiver/arbeidstakerregisteret, Foretaksregisteret, Fylkesmennenes registre over stiftelser, Merverdiavgiftsmanntallet og Statistisk sentralbyrås Bedrifts- og foretaksregister.

Alle enheter, inkludert enkeltpersoner, som er registreringspliktige i ett eller flere av de tilknyttede registrene, blir registreringspliktige i Enhetsregisteret. Enhetsregisteret registrerer en del grunndata slik som enhetens firma, adresse, enhetstype, formål, daglig leder, forretningsfører og innehaver for å nevne noen. I tillegg skal en del opplysninger registreres dersom de er tilgjengelige. Som eksempler kan nevnes navn, adresse og fødselsnummer på deltakere med ubegrenset ansvar, sameiere, styremedlemmer, revisor, regnskapsfører samt antall ansatte. Offentlige myndigheter har tilgang til alle opplysninger registrert i Enhetsregisteret i den grad de har bruk for dem «i sin virksomhet». Kommunen vil dermed kunne få tilgang på opplysninger de har behov for, både i etableringsfasen og i driftsfasen.

Opplysninger om hvorvidt regnskapsplikt og innsendelsesplikt er overholdt er tilgjengelige i Regnskapsregisteret. Konkursregisteret inneholder sentrale opplysninger om selskaper som har gått konkurs, blant annet opplysninger om grunnlaget for konkursen, opplysninger om konkursdebitor, daglig leder de siste fem år, styremedlemmer de siste to år, selskapets revisor eller regnskapsfører de siste to år, daglig leders og styreformanns lederansvar eller styreverv i andre foretak på konkurstidspunktet, stiftere av aksjeselskap stiftet fem år før konkursen og opplysninger om eiere som har hatt mer enn 20% av aksjene de siste fem årene. Videre inneholder registeret opplysninger om hvem som til enhver tid er ilagt konkurskarantene.

Departementet vil med dette understreke at i de tilfeller kommunen har behov for flere opplysninger i forbindelse med vurderingen av bevillingssøknader enn de som fremkommer av søknaden eller uttalelser fra politi og skatte- og avgiftsmyndighetene, vil de offentlige registrene være en hensiktsmessig informasjonskilde. Lovforslagets § 8 annet ledd gir kommunen hjemmel til å innhente opplysninger fra registrene.

9.4 Informasjonsutveksling mellom offentlige etater - opplysningsplikt og fritak fra taushetsplikt

Gjeldende rett inneholder ingen regler om andre etaters opplysnings- eller meldeplikt, med unntak av politiets uttalelse og helsemyndighetenes godkjennelse etter hotelloven § 5. Hotelloven inneholder dermed heller ikke noen hjemmel for å unnta andre offentlige etater fra taushetsplikt.

Hotellovutvalget foreslår å pålegge politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet å gi de opplysninger som er nødvendige for behandlingen av saker etter serveringslovforslaget samtidig som de fritas for taushetsplikt. Utvalget foreslår imidlertid ikke å lovfeste noen selvstendig meldeplikt for disse etatene.

Av høringsinstansene har Finansdepartementet ingen innvendinger mot at skatteetaten pålegges opplysningsplikt overfor bevillingsmyndigheten. Skatteetatens plikt til å gi slike opplysninger bør imidlertid utredes nærmere. Etaten bør etter Finansdepartementets syn ha en klart formulert adgang eller plikt til å informere bevillingsmyndigheten om lovbrudd de oppdager ved f eks bokettersyn. Her må det tas stilling til hvor langt saksbehandlingen i skatte- eller avgiftssaken må ha kommet før opplysningene kan/skal avgis, hvilke opplysninger som kan/skal gis m v. Bestemmelser om dette må utformes og plasseres slik at det ikke oppstår spørsmål om forholdet til den taushetsplikten etatens tilsatte er pålagt, se ligningsloven § 3-13, merverdiavgiftsloven § 7 og skattebetalingsloven § 47. Finansdepartementet påpeker at dette bør skje etter nærmere kontakt med deres departement.

Kommunal- og arbeidsdepartementet mener at det også bør vurderes om Arbeidstilsynet bør nevnes blant de etater som plikter å gi fra seg taushetsbelagte opplysninger som er nødvendig for behandlingen av saker etter ny serveringslov. Dette bør likevel ikke gjelde Arbeidstilsynets taushetsplikt etter arbeidsmiljøloven § 81.

Sosial- og helsedepartementet mener at denne bestemmelsen er en viktig forutsetning for å kunne rydde opp i bransjen. Skal opplysninger kunne innhentes uten bevillingssøkers samtykke, må det gjøres unntak fra taushetsplikten i lovs form. SHD støtter forslaget som fritar politiet, avgiftsmyndighetene, skattemyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet fra sin taushetsplikt. SHD støtter også forslaget om at disse myndighetene skal ha opplysningsplikt overfor bevillingsmyndighetene. Sosial- og helsedepartementet påpeker videre at det kan være behov for å pålegge andre offentlige myndigheter av eget tiltak å melde fra om forhold som kan være av betydning for bevillingsspørsmålet.

Departementet støtter Hotellovutvalgets forslag om å pålegge politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene og næringsmiddeltilsynet plikt til uten hinder av taushetsplikt å gi kommunen nødvendige opplysninger i forbindelse med behandlingen av bevillingssøknader, jf lovforslagets § 11 første ledd. Bestemmelsen fritar disse etatene fra taushetsplikt begrenset til de opplysningene som er nødvendige for behandlingen av saker etter serveringsloven. Departementet har videre tatt Kommunal- og arbeidsdepartementets anbefaling om at også Arbeidstilsynet bør underlegges opplysningsplikt til følge. Når det gjelder fritakelse fra taushetsplikt i den forbindelse, har departementet funnet at fritaket ikke skal gjelde forhold som er underlagt taushetsplikt etter arbeidsmiljøloven § 81 i tråd med forslag fra Kommunal- og arbeidsdepartementet.

Plikten til å gi bevillingsmyndighetene opplysninger gjelder bare for de organer som er mest aktuelle som kilder til relevant informasjon i forbindelse med vurderingen av om kravene i serveringsloven er oppfylt.

Departementet vil presisere at opplysningsplikten etter lovforslagets § 11 første ledd utløses ved forespørsel fra bevillingsmyndigheten, og at det ikke etter denne bestemmelsen legges noen plikt på de nevnte myndighetene til å vurdere om de av eget tiltak bør informere kommunen om slike forhold. Kommunen avgjør hvilke opplysninger som er nødvendige, begrenset til opplysninger med direkte relevans til kravene for å inneha serveringsbevilling.

Departementet foreslår videre at ovennevnte etater også pålegges en selvstendig meldeplikt, men at denne plikten begrenses til å gjelde opplysninger de avdekker gjennom sin virksomhet og som det er grunn til å anta har vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet. I kravet om «vesentlig betydning» ligger at meldeplikten bare omfatter opplysninger som vil ha betydning for om serveringsbevilling skal innvilges eller om en gjeldende bevilling skal suspenderes eller kalles tilbake. Det er først og fremst opplysninger om grove eller gjentatte overtredelser av lovens krav til vandel som er relevant i forhold til meldeplikten. For nærmere informasjon om hvilke typer forhold dette omfatter, se særmerknaden til § 11 annet ledd.

Både opplysnings- og meldeplikten er avgrenset til forhold som etatene avdekker i forbindelse med sine egne undersøkelser. De pålegges således ingen økte undersøkelsesoppgaver. Samtidig vil en slik meldeplikt lette bevillingsmyndighetens arbeidsbyrde.

Opplysnings- og meldeplikten har sin bakgrunn i det store behovet for et tettere samarbeid mellom de offentlige etater som har befatning med serveringsbransjen.

Det er viktig å være oppmerksom på at opplysnings- og meldeplikten både gjelder opplysninger som kan være aktuelle i forbindelse med behandling av søknad om serveringsbevilling, og forhold som myndighetene blir klar over etter at driften ved serveringsstedet er i gang.

Departementet tar Finansdepartementets bemerkning om at skatteetatens opplysningsplikt må utredes nærmere til etterretning. Det foreslås inntatt en hjemmel for å gi forskrifter om innholdet av opplysnings- og meldeplikten, jf § 11 tredje ledd. I forskriften kan de nærmere regler for hvilke opplysninger som skal gis og hvilke beviskrav som skal stilles osv presiseres.

9.5 Behandlingsfrist

Gjeldende hotellov setter ingen frister for kommunens behandling av søknader om serveringsbevilling.

Heller ikke i Hotellovutvalgets forslag til ny serveringslov er det foreslått å innføre frister for kommunens saksbehandling.

Departementet har imidlertid kommet til at det er behov for å innta en bestemmelse i loven som understreker kommunens plikt til å ta stilling til bevillingssøknader så raskt som mulig, se lovforslagets § 10. Fristen regnes fra det tidspunkt søknaden innkommer til kommunen.

Formålet med bestemmelsen er å skape klare og forutsigbare rammebetingelser for de som ønsker å etablere seg i bransjen. Departementet vil bemerke at næringsutøverne har behov for å foreta visse investeringer før de kan komme i gang med driften. Dette dreier seg f eks om å innrede lokaler, foreta ansettelser av personale samt innhente andre nødvendige offentlige tillatelser. Enkelte offentlige tillatelser, slik som f eks skjenkebevilling, gis ikke før kommunen har gitt serveringsbevilling. Det er derfor viktig at saksbehandlingen i kommunen ikke trekker unødig ut i tid. Det kan i denne sammenheng vises til den generelle regelen om saksbehandlingstid for enkeltvedtak i forvaltningsloven § 11 a. Her bestemmes det at forvaltningen skal gi foreløpig svar innen 30 dager dersom det ikke er mulig å besvare henvendelsen i løpet av denne tiden.

Selv om utgangspunktet er at søknaden skal behandles så raskt som mulig, ser departementet at det er behov for å sette en maksimal saksbehandlingsfrist.

Departementet foreslår derfor at det settes en generell frist på 60 dager for kommunens saksbehandling. Vi antar at det store flertall av søknader om serveringsbevilling, vil være enkle og rutinemessige saker der søknadene kan avgjøres på langt kortere tid. Kommunene er imidlertid avhengig av å innhente uttalelser fra andre offentlige myndigheter til bruk i sin saksbehandling. Dette gjelder f eks vandelsuttalelse fra politiet og skatteattest fra skatte- og avgiftsmyndighetene. Videre kan det være at enkelte kommuner velger å legge beslutningsmyndighet etter serveringsloven til kommunens politiske organer. I slike tilfeller kan det være nødvendig å bruke noe lenger tid på saksbehandlingen. Det kan også tenkes at bevillingssøknaden ikke er fullstendig i første omgang hvilket kan trekke ut saksbehandlingstiden. Utgangspunktet må derfor være at behandlingsfristen ikke begynner å løpe før søknaden er fullstendig.

Samtidig foreslås bestemmelsen å åpne for en viss mulighet til å bruke lenger tid på saksbehandlingen i de tilfeller der særlige grunner foreligger. Dette er ment å være en «sikkerhetsventil» og vil først og fremst være tilfeller der det oppstår forsinkelser som ligger utenfor kommunens kontroll, slik som f eks forsinkede uttalelser fra andre offentlige myndigheter. Det kan også dreie seg om kompliserte saker der kommunen trenger å foreta ytterligere undersøkelser.

I de tilfeller der kommunen av særlige grunner må bruke mer enn 60 dager på saksbehandlingen, blir behandlingsfristen kun utsatt med den tid som er absolutt nødvendig for å fatte vedtak i saken. Hvor lang tid som er aktuelt må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det må imidlertid ses hen til den relativt strenge fristen som er hovedregelen for saksbehandlingstiden.

Følgen av at kommunen eventuelt ikke overholder den behandlingsfrist som følger av § 10, er ikke at bevillingssøknaden dermed anses innvilget eller avslått, men det vil være en saksbehandlingsfeil med de konsekvenser dette har etter alminnelig forvaltnings- og erstatningsrett. Det skal imidlertid tradisjonelt sett mye til før kommunen blir erstatningsansvarlig for oversittelse av fristen.