3 Historikk

Ved århundreskiftet var adgangen til å drive overnattingssteder og serveringssteder fri for alle, men virksomheten måtte etter fremmedloven av 4 mai 1901 nr 1 meldes til politiet.

Ved beverterloven av 2 april 1917 ble det innført bevillingsplikt for den som ville gjøre seg næring av å drive herberge eller bevertningssted innenfor en kommune. Dette gjaldt kun for de kommuner hvor det ble bestemt av Kongen, etter søknad fra kommunestyret, at slik bevillingsplikt skulle gjelde. For andre gjaldt fortsatt meldeplikt til politiet som på visse vilkår kunne nekte vedkommende å drive næringen.

Det ble tatt ett skritt videre ved hotelloven av 25 juni 1935 nr 12. Formålet med loven, som trådte i kraft 1 januar 1936, var å søke å høyne nivået for de bedrifter som hadde særlig betydning for turisttrafikken, og da spesielt for utenlandske turister. Det ble bl a satt krav til bedre utstyr i hotellene og bedre fag- og allmennutdannelse hos utøverne i næringen. For å oppnå dette, innførte loven et klassifiseringssystem gjeldende for hele landet. Som vilkår for å drive næring under betegnelsen «hotell», krevde loven en spesiell kommunal hotellbevilling. Betingelsene for å få slik bevilling var at drift, utstyr og bygninger tilfredsstilte visse kvalitetskrav og var godkjent av departementet. Bestyreren måtte ha hotellfagbrev utstedt av departementet. Videre var det to betegnelser som fikk en ytterligere beskyttelse: «turisthotell» og «høyfjellshotell», avhengig av departementets godkjennelse. Vilkåret for å gi slik godkjennelse var at hotellet fylte særlige skjerpede krav til utstyr og drift ut fra hensynet til turisttrafikken. For de øvrige overnattings- og serveringsstedene opprettholdt loven av 1935 stort sett den tidligere ordning da disse ikke ble ansett for å ha samme betydning for turisttrafikken fra utlandet. I de kommuner hvor det var bevillingsplikt, ble det fortsatt krevet herberge- eller bevertningsbevilling. I de kommuner hvor bevillingsplikt ikke var innført, gjaldt bare meldeplikt til politiet.

Hotelloven av 5 april 1957 nr 3 trådte i kraft 1 juli 1958. Denne innførte en bevillingsplikt for alle herberger og bevertningssteder. Dens formål var å bedre standarden, ikke bare for hotellene med utenlandsk turisttrafikk, men for hele reiselivsnæringen. Den offentlige klassifiseringen ble utvidet til også å omfatte bruk av betegnelsen «restaurant», og i kommuner der det var særskilt bestemt, også betegnelsen «pensjonat». Ved forskrifter av 6 juni 1958 er det fastsatt vilkår for å bruke betegnelsen «motell». En ny bestemmelse om «campingplasser» ble tilføyet ved lov av 19 juni 1964, jf forskrifter av 28 desember 1966. Loven og de tilhørende forskrifter oppstilte strengere krav til utstyr, drift og ledelse for bedrifter innenfor de enkelte klasser. Det ble også oppstilt detaljerte regler om fagbrev og opplæring. Hoteller kunne bare drives under navn som var godkjente av departementet. Hotellbevilling ble utstedt til innehaveren. Bestyreren, enten det var innehaveren eller en annen, måtte ha hotellbrev. Tilsvarende gjaldt for restauranter. Hotell- og restaurantbevilling var ikke tidsbegrenset, i motsetning til herberge- og serveringsbevilling. For pensjonater, herberger og serveringssteder gjaldt mildere krav. Campingplasser ble klassifisert med en, to eller tre stjerner.

Hotelloven av 3 juni 1983 nr 52 regulerer opprettelse og drift av overnattings- og serveringssteder. Loven erstattet den gamle hotelloven av 1957.

Ved lovrevisjonen i 1983 ble det foretatt en omfattende deregulering og avbyråkratisering. Bestemmelser som var begrunnet i hensynet til helse og hygiene, arbeidsmiljø, brannvern og bygningsmessige hensyn m m, ble samordnet med den generelle lovgivning på området. Det ble i høringsomgangen stilt spørsmål ved om lovregulering av denne bransjen i det hele tatt er nødvendig. Det var først og fremst daværende Prisdirektoratet som tok opp temaet, likeledes Norsk Hotell- og Restaurantforbund. Samferdselsdepartementet, som den gang hadde forvaltningsansvaret for hotelloven, bemerket at spørsmålet ville bli utredet nærmere. Departementet mente imidlertid at forholdene ikke lå til rette for en full avvikling av reguleringene:

«Helt å gi næringen fri ville betegne et totalt brudd med gjeldende prinsipper. Og både av hensyn til forbrukerne, til næringens ønsker og til det offentliges oversikt og planlegging anses det ønskelig fortsatt å kreve bevilling av den som vil etablere seg i næringen.» Se Ot prp nr 30 (1982-83).