Kapittel 1 Lovens formål og virkeområde

Til § 1 Lovens formål

§ 1 angir hva som er formålet med loven. Gjennom innskjerpede og samtidig forutsigbare lovbestemte krav til utøverne i serveringsbransjen, skal loven bidra til å etablere stabile rammevilkår samt forebygge og begrense de problemene næringen har i dag med ulike former for kriminalitet. Loven skal legge forholdene til rette for drift av serveringssteder ved å søke å forhindre at useriøse aktører etablerer seg i bransjen samtidig som de seriøse drivernes interesser ivaretas.

Til § 2 Lovens virkeområde

Av bestemmelsens første ledd fremgår det at loven for det første gjelder ved etablering av et serveringssted. Før virksomheten kan igangsettes må lovens krav være oppfylt. Loven gjelder videre for drift av serveringsstedet. De krav loven stiller i kapitlene 2 til 5 må til enhver tid være oppfylt. Det vises til overgangsreglene i kapittel 6 for steder som allerede er i gang ved lovens ikrafttredelse.

Begrepet «serveringssted» er en videreføring fra gjeldende rett. Kriteriene for at serveringen skal falle inn under lovens virkeområde er at det drives servering av mat og/eller drikke og salget skjer under forhold som innbyr til fortæring på stedet. Som eksempler på serveringssteder er restauranter, kafeer, kafeteriar, puber og gatekjøkken. Betegnelsen på stedet er likevel ikke avgjørende for om det omfattes av lovens virkeområde. Skillet mellom bevillingsfri kioskvirksomhet og bevillingspliktige gatekjøkken opprettholdes. Grensen trekkes ved alminnelige, tradisjonelle kioskvarer. Det anses som serveringssted i lovens forstand der det i tillegg til kioskvarer selges annen «gatekjøkkenmat» enn pølser og brød.

For en nærmere redegjørelse for innholdet av serveringsbegrepet vises det til proposisjonens kapittel 6.3.1.

Unntatt fra lovens virkeområde er serveringssteder som nevnt i paragrafens andre ledd bokstav a) til g). Unntakene er i stor grad sammenfallende med hotelloven av 1983. I tillegg er det foretatt visse presiseringer.

Unntaket i bokstav a) for servering som ikke skjer i næring, representerer en videreføring av dagens næringsbegrep med det innhold det har etter gjeldende rett. Driften av serveringsstedet må være forretningsmessig organisert og ha et visst preg av offentlighet og regelmessighet for at serveringen skal være omfattet av lovens virkeområde. Dette fremgår også av § 3.

I bokstav b) unntas servering ved helseinstitusjoner, skoler og barnehager når disse institusjonene må godkjennes av offentlig myndighet etter annen lov eller forskrift, og serveringen skjer i institusjonens regi. Servering ved sykehus, sykehjem, fødehjem og andre helseinstitusjoner, offentlige og private skoler og barnehager er blant de institusjoner som omfattes. Unntaket er således noe utvidet i forhold til gjeldende rett.

Det som karakteriserer disse institusjonene er at de har et annet hovedformål med sin virksomhet enn det å drive servering samt at institusjonene er godkjent av annen offentlig myndighet. På denne bakgrunn skulle hensynet til forsvarlig drift være tilstrekkelig ivaretatt. De samme hensyn gjør seg gjeldende i forhold til serveringsvirksomhet ved eldresentre som drives til selvkost og eventuell servering i barneparker, selv om disse institusjonene ikke er avhengige av godkjennelse fra andre offentlige myndigheter. Eldresentre og barnehager har ikke som hovedformål å drive serveringsvirksomhet, den utgjør som regel kun et servicetilbud. Det er ingen grunn til å anta at det knytter seg problemer av den art loven retter seg mot ved denne typen serveringvirksomhet. Det dreier seg dessuten svært ofte om en beskjeden virksomhet som ikke har karakter av å være forretningsmessig. I mange tilfeller vil slik servering ikke kunne sies å utgjøre næringsdrift og virksomheten vil således falle utenfor næringsbegrepet. Dersom serveringen likevel drives næringsmessig, foreslås den unntatt fra serveringslovens virkeområde i kraft av denne bestemmelsen.

Det gjøres oppmerksom på at kantiner som drives etter selvkostprinsippet ved slike institusjoner vil falle inn under unntaket i bokstav d).

Unntaksbestemmelsen i bokstav c) for kantiner som drives av staten er en videreføring av unntaket i gjeldende hotellov § 1 nr 2 og må i stor grad sies å være historisk begrunnet. De statlige institusjonene er underlagt spesielle former for offentlig kontroll. På denne bakgrunn er det ikke grunn til å anta at de kriminalitetsproblemer som finnes i serveringsbransjen generelt utgjør noe særlig problem ved statlig drevne virksomheter. Både kantiner som drives forretningsmessig og som derfor omfattes av næringsbegrepet og kantiner som drives til selvkost, er omfattet av dette unntaket. Se nærmere om bakgrunnen for unntaket i Ot prp nr 30 om lov om overnattings- og serveringssteder (1982-83).

Bestemmelsen i bokstav d) gjør unntak for kantiner som et foretaket driver etter selvkostprinsippet. I motsetning til det som er tilfelle for statlig drevne kantiner, vil kantiner som driver på forretningsmessig basis ikke være unntatt fra lovens virkeområde. Hvorvidt kantinen går med overskudd er ikke avgjørende. Se nærmere om næringsbegrepet i kapittel 6.3.1. Mange kantiner som driver etter selvkostbegrepet vil falle utenfor lovens virkeområde idet virksomheten ikke drives forretningsmessig. Dette er imidlertid ikke alltid tilfelle og bestemmelsen fungerer derfor som en klargjøring og kodifisering av gjeldende rett. Behovet for å la denne typen serveringsvirksomhet reguleres i serveringsloven anses å være helt marginalt og virksomhetene er derfor unntatt. Unntaket gjelder bare kantiner som hovedsakelig er til bruk for egne ansatte i arbeidstiden.

Unntaket i bokstav e) bygger i utgangspunktet på tilsvarende bestemmelse i hotelloven av 1983 § 1 nr 3 som unntar servering ombord i tog, fly og andre ikke-stasjonære fartøy. Se nærmere om dette i Ot prp nr 30 om lov om overnattings- og serveringssteder (1982-83) side 35.

Begrepet «fartøy» omfatter først og fremst båter. Departementet har derfor funnet det klargjørende å presisere bestemmelsen til å gjelde tog, fly og båter. Videre er unntaket innstrenket i forhold til gjeldende rett ved at det kun omfatter servering på tog, fly og båter som går i rutetrafikk.

Serveringsvirksomhet ombord i andre typer fartøyer, f eks ombord på sightseeingbåter og restaurantbåter, omfattes av loven. Denne type serveringssteder konkurrerer med de alminnelige serveringsstedene på land, også der de ikke ligger ved kai når serveringen skjer. Det er viktig at aktørene opererer under de samme rammebetingelsene. Det samme gjelder servering ombord på tog eller fly som ikke går i rutetrafikk, slik som f eks servering ombord på togvogner som brukes til utleie til selskaper, firmaer osv. Til tross for at unntaket etter ordlyden retter seg mot fremkomstmidler i rutetrafikk, er det ikke meningen at servering på charterflyvninger skal være bevillingspliktig. Slik serveringsvirksomhet likestilles med servering på rutefly.

Det vil kunne oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal være ansvarlig for å gi tillatelse i de tilfeller der virksomheten drives i flere kommuner. Når det gjelder servering ombord på fartøy (mest praktisk er «charterbåter») som beveger seg over kommunegrensene, søkes det om bevilling i den kommune fartøyet har sitt avgangs- og ankomststed eller bryggeplass. Dersom servering fra båten hovedsakelig skjer når båten ligger ved land i en annen kommune, er det naturlig at det er i denne kommunen det skal søkes bevilling.

I bokstav f) videreføres unntaket fra dagens hotellov § 1 nr 4 for så vidt gjelder innretninger og installasjoner i forbindelse med undersøkelse/utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster på norsk kontinentalsokkel.

Bestemmelsen i bokstav g) inneholder unntak for servering som drives av foreninger, lag, organisasjoner etc, typisk med ideelle formål, og hvor inntekten går til drift av denne. På dette området innskrenkes lovens virkeområde i forhold til det som gjelder for dagens hotellov. Typiske eksempler vil her være idrettslagets pølsesalg på fotballkamper, speidergruppens vaffelsalg til turgåere i marka hver søndag, salg av cola på ungdomsklubben hver fredag etc. Det som kjennetegner denne type virksomhet er at serveringen ofte drives av ulønnet arbeidskraft (foreningens medlemmer) og at serveringen først og fremst er beregnet på foreningens egne medlemmer samt tilskuere ved ulike arrangementer. Foreningens primære formål er et helt annet enn å drive serveringsvirksomhet, og på bakgrunn av virksomhetens karakter vil det virke urimelig om den skal omfattes av serveringsloven.

Det absolutte kravet om at inntekten utelukkende må gå til selve driften av laget, foreningen o l setter en grense for de tilfeller der serveringsvirksomheten får et større omfang og inntektene brukes til å finansiere tiltak i regi av foreningen, laget e l. I slike tilfeller faller virksomheten innenfor lovens virkeområde.

Tredje ledd inneholder en hjemmel for i forskrifts form å unnta også andre typer serveringssteder fra lovens virkeområde. Forskriftsadgangen er innsnevret i forhold til den som gjelder etter dagens hotellov hvor det også er adgang til i forskrift å utvide lovens virkeområde. Hjemmelen er ment som en sikkerhetsventil for å unngå at loven med dens skjerpede krav gis anvendelse på serveringsvirksomheter der det i ettertid kan vise seg ikke være kriminalitetsproblemer av nevneverdig art. Det vises til kapittel 6.3.2. for mer utfyllende bakgrunn for denne endringen.

Loven er ment å ramme de virksomheter der det viser seg å være problemer i dag. Det kan derfor være behov for å unnta grupper av serveringssteder som det viser seg å ikke være et behov for å regulere. Det kan f eks være grunn til å gjøre unntak for virksomhet der virksomhetens art, omsetningens størrelse, antall ansatte e l tilsier det.

I fjerde ledd videreføres en bestemmelse fra gjeldende hotellov som holder muligheten åpen for å gi loven anvendeles på Svalbard og Jan Mayen.

Kapittel 2 Tillatelse til å etablere serveringssted

Til § 3 Bevilling

Bestemmelsens første ledd fastslår prinsippet om at det kreves bevilling for å gjøre seg næring av å drive et serveringssted. Dette innebærer at den som vil drive slik virksomhet må ha bevilling av kommunen før driften igangsettes, og bevillingen må heller ikke senere være kalt tilbake. Næringsbegrepet videreføres med det innhold det har etter gjeldende rett, se også § 2 annet ledd bokstav a) som unntar servering som ikke skjer i næring fra lovens virkeområde.

Det er kommunen som har vedtaksmyndighet etter loven. Det er opp til kommunene selv å organisere forvaltningen av loven. Kommunestyret kan delegere oppgavene etter reglene i lov 25 september 1992 nr 107 om kommuner og fylkeskommuner §§ 10 nr 2, 20 nr 3 og 23 nr 4. I motsetning til gjeldende hotellov, stilles det ikke krav om at bevilling må gis av kommunens politiske organer.

I andre ledd knyttes bevillingen opp mot at kravene i lovens §§ 4 til 6, jf § 7, er oppfylt, samt at det ikke foreligger forhold som av «politimessige hensyn» gjør det utilrådelig at serveringsbevilling gis. Det siste er en videreføring av gjeldende hotellovs § 5 og gjelder forhold ved den enkelte bedrift som f eks dens beliggenhet og karakter i forhold til strøket og den påregnelige kundekrets. Problemer med uro i strøket eller utbredt narkotikaomsetning vil kunne være politimessige hensyn som gjør det utilrådelig å tillate etablering av ett nytt serveringssted.

Dersom kravene er oppfylt, har den som søker krav på å få serveringsbevilling. Loven er ikke ment å være en næringsreguleringslov som baseres på behovsprøving. Kommunen har ikke anledning til å sette et tak på antall serveringssteder i kommunen, eller stille ytterligere vilkår enn det som følger av loven her. Bevillingshaver er også forpliktet til å innhente de tillatelser som er nødvendige i henhold til annen lovgivning eller forskrifter, som f eks etter næringsmiddellovgivningen, plan- og bygningslovgivningen, brannvernlovgivningen e l.

Bevilling skal gis til «den for hvis regning serveringsstedet drives». Begrepet er identisk med det begrep som benyttes i gjeldende hotellovs § 8 og skal forstås på samme måte. Tilsvarende begrep benyttes i alkohollovens § 3A-3 om engrosbevillinger og er også foreslått for skjenkebevillinger i Ot prp nr 7 (1996-97) om lov om endringer i alkoholloven.

«Den for hvis regning serveringsstedet drives» kan være både fysiske og juridiske personer. Med det siste menes et ansvarlig selskap, aksjeselskap, kommandittselskap, stiftelse, forening eller annen sammenslutning. Vedkommende betegnes som «bevillingshaver». Bevillingen er personlig og kan ikke overdras. Dersom serveringsstedet selges, må det søkes om ny bevilling. Det samme gjelder dersom stedet går konkurs, dersom bevillingshaver dør eller dersom driften innstilles. Se nærmere om dette i merknadene til §§ 22 til 25. Det vises i denne sammenheng til at det i lovens § 22 åpnes for midlertidig fortsettelse av driften ved overdragelse og søknad om ny bevilling.

Serveringsbevillingen gjelder kun for det sted som er nevnt i bevillingen. Drives serveringsvirksomhet på flere steder, må det søkes om bevilling for hvert enkelt sted. Dersom serveringsstedet flyttes til et annet lokale, må det søkes om ny bevilling. Hva som kan karakteriseres som ett serveringssted i denne sammenheng, vil måtte avgjøres ut fra en konkret vurdering i det enkelte tilfelle. En restaurant kan f eks ha uteservering på fortauet eller i en park i nærheten. I slike tilfeller vil det som regel være naturlig å betegne dette som ett serveringssted i forhold til reglene om serveringsbevilling etter lovforslaget.

Når det gjelder servering ombord på f eks «charterbåter» som beveger seg over kommunegrensene, søkes det om bevilling i den kommune fartøyet har sitt avgangs- og ankomststed eller bryggeplass. Dersom servering fra båten hovedsakelig skjer når båten ligger ved land i en annen kommune, er det naturlig at det er i denne kommunen det skal søkes bevilling. Det gjøres i denne forbindelse oppmerksom på at tog, fly og båter i rutetrafikk er unntatt fra lovens virkeområde i henhold til § 2.

Til § 4 Styrer og stedfortreder

I henhold til første ledd skal serveringsstedet ha en styrer og en stedfortreder. Dette er en videreføring av gjeldende hotellov.

Styrer er den person som i kraft av sin stilling har det reelle ansvar for og innflytelse på den daglige driften av serveringsstedet. Styrer vil normalt fungere som en kontaktperson for ansatte, kunder, offentlige myndigheter og andre som har behov for å komme i kontakt med en ansvarlig person ved serveringsstedet. Stedfortrederen er den person som trer inn som ansvarshavende i styrers fravær. I loven stilles det høyere krav til styrer enn til stedfortreder. Hvilken formell stillingstittel som benyttes er ikke avgjørende. Det er vedkommendes ansvar og arbeidsoppgaver i tilknytning til serveringsstedet som er utslagsgivende for om han/hun fyller styrers rolle og må oppfylle de krav som stilles til denne i lovforslaget. På denne måte forhindrer man omgåelser av loven ved f eks å benytte en pro forma styrer som oppfyller lovens krav mens den reelle styrer ikke gjør det. Dersom det f eks er serveringsstedets stedfortreder som har det reelle ansvaret og innflytelse på den daglige driften av serveringsstedet, er han reelt sett stedets styrer og må oppfylle lovens krav.

Det er ingen ting i veien for at det er flere personer som reelt sett deler ansvaret for den daglige driften av serveringsstedet. Dersom ikke en person kan utpekes som hovedansvarlig, må alle oppfylle de krav som stilles til styrer i lovforslaget.

Det er heller ingen ting i veien for at bevillingshaver, serveringsstedets eier og styrer er en og samme person.

Minstekravet er at både styrer og stedfortreder må være myndige, dvs ikke mindreårige eller umyndiggjorte.

Styrer og stedfortreder skal navngis i henhold til § 8 bokstav c). Kommunen er imidlertid ikke bundet av de navn som fremkommer av bevillingssøknaden dersom det i realiteten er en annen person enn den oppgitte styrer som har det reelle ansvar for den daglige driften av sereringsstedet.

I bestemmelsens andre ledd er kommunen gitt adgang til å gjøre unntak fra kravet om at virksomheten må ha stedfortreder. Det er f eks rimelig å gi unntak for enmannsbedrifter og andre små bedrifter. Det kan også ellers være urimelig tyngende å kreve at det utpekes en stedfortreder, f eks ved steder som driver hovedtyngden av sin virksomhet i en bestemt sesong og baserer seg på sesongansatte.

Loven åpner ikke for noen overgangsperiode dersom styrer eller stedfortreder slutter. I henhold til § 12 skal kravet i § 4 til enhver tid være oppfylt. Dersom serveringsstedet mangler styrer eller stedfortreder, kan bevillingen tilbakekalles. Se for øvrig merknadene til § 19.

Til § 5 Kvalifikasjonskrav

I første ledd fastslås det at serveringsstedets styrer må ha gjennomført etablererprøven. Det er naturlig å stille kravet til styrer da det er han som er serveringsstedets leder og har det reelle ansvaret for den daglige driften av stedet. Se for øvrig merknadene til § 4.

Prøven skal særlig ha som siktemål å sikre at styrer har kunnskap om lovgivning av betydning for hvordan serveringsvirksomhet skal utøves. Dette knytter seg spesielt til hvilken lovgivning man må forholde seg til som næringsdrivende, herunder skatte- og avgiftslovgivningen, regnskapslovgivningen, konkurslovgivningen o l. Som et minstekrav bør man ha kunnskaper om innrapportering av skatt, moms, arbeidsgiveravgift, investeringsavgift samt kunnskaper om regnskapsplikt. Prøven skal også sikre at styrer har visse elementære kunnskaper om økonomistyring. Det vises for øvrig til det som er nevnt i kapittel 8.

Etter bestemmelsens andre ledd kan departementet gi forskrift om etablererprøven.

Etablererprøven må være gjennomført senest seks måneder etter ikraftredelsestidspunktet, med mindre departementet bestemmer noe annet, jf § 29 andre ledd.

Til § 6 Krav til vandel

Vandelskravet må slik bestemmelsen lyder bl a være oppfylt av den for hvis regning serveringsstedet skal drives (bevillingshaver). I de tilfeller hvor bevillingshaver er en juridisk person, stilles det krav til både bevillingshaver (foretaket) og den eller de som direkte eller indirekte kontrollerer mer enn en tredel av eierandelene eller stemmene i foretaket som driver virksomheten. Hensikten er å ansvarliggjøre de fysiske personer som står bak driften av serveringsstedet. Bevillingshaver pålegges også å opplyse om eiersammensetningen i virksomheten når dette er en juridisk person, jf § 8 bokstav a). Se for øvrig konsolideringsbestemmelsen i § 7.

I de tilfellene hvor det formelle eierforholdet ikke er i samsvar med det reelle, vil det også være aktuelt å stille krav til den som «oppebærer» en «vesentlig del» av virksomhetens inntekter da det er grunn til å anta at dette vil være en person med reell innflytelse over virksomheten. Det siktes her til personer som mottar økonomisk fortjeneste fra virksomheten. Lønnsmottakere eller personer som mottar penger i form av husleie, renter og avdrag på lån, betaling av varer etc omfattes ikke av begrepet, med mindre utbetalingene er så høye at det er grunn til å tro at det reelt sett er en utdeling av virksomhetens inntekt.

Serveringsstedets styrer må også oppfylle vandelskravet. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig at den formelle styrer oppfyller vandelskravet dersom det er en annen person som i realiteten har det ansvar som tilfaller styrer.

Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel 7.3 for en mer utførlig beskrivelse av vandelskravets subjekt.

Ovennevnte personer må ikke ha begått brudd på «straffelovgivningen» som er «uforenelig med drift av serveringssted». De foreliggende forhold må gi en indikasjon på om vedkommende kan anses for usikket til å drive et serveringssted.

Vandelskravet omfatter bl a brudd på bestemmelser i straffeloven som f eks ulike former for økonomisk kriminalitet, herunder heleri og hvitvasking, bedrageri, underslag, utroskap, tyveri o l. Det omfatter ulike forbrytelser i gjeldsforhold som f eks manglende oppbud, forfordeling av kreditorer, tapping av midler i næringsvirksomhet, styring mot konkurs o l. Likeledes omfattes forskjellig former voldskriminalitet samt innførsel, omsetning, besittelse og bruk av narkotika.

Vandelskravet omfatter også straffbare brudd på spesiallovgivningen. Det fremkommer eksplisitt av vandelsbestemmelsen at denne også omfatter brudd på skatte- og avgiftslovgivningen og regnskapslovgivningen. Dette knytter seg til de mer forretningsmessige forholdene rundt næringsvirksomhet. Eksempler på slike overtredelser kan bl a være brudd på skattebetalingslovens krav om arbeidsgivers forskuddstrekk og påleggstrekk, brudd på merverdiavgiftslovens krav om innsending av fullstendig omsetningsoppgave samt betaling av merverdiavgift, brudd på ligningslovens krav om innlevering av selvangivelse, brudd på regnskapslovens krav om føring av regnskap, oppbevaring av bøker og bilag, utforming av årsregnskap osv.

Også straffesanksjonerte brudd på annen spesiallovgivning er omfattet av vandelskravet. Dette gjelder f eks manglende etterlevelse av de krav næringsmiddellovgivningen stiller til drift av serveringssteder, brudd på arbeidsmiljølovgivningen, brudd på brannvernlovgivningen, brudd på alkohollovgivningen, brudd på tollovgivningen og ikke minst ulike brudd på serveringsloven.

Det er ikke krav om at det kun er overtredelser begått i relasjon til serveringsvirksomhet som kan tillegges vekt. For en mer utfyllende beskrivelse av vandelskravets innhold vises det til kapittel 7.4.

Ikke ethvert forhold av kriminelle handlinger som nevnt ovenfor vil være tilstrekkelig til å nekte serveringsbevilling eller tilbakekalle denne. Det må foretas en helhetsvurdering hvor lovbruddets grovhet, hvor langt tilbake i tid lovbruddet ligger og antall overtredelser vil være vesentlige elementer i vurderingen.

Utgangspunktet for vandelsvurderingen vil være forhold som er avgjort ved domfellelse, vedlagt forelegg eller påtaleunnlatelse. Hensynet bak loven tilsier imidlertid at det også må være anledning til å vektlegge en verserende sak mot f eks den som søker om bevilling dersom kommunen finner det er overveiende sannsynlig at handlingen er begått eller dersom det foreligger innrømmelse. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt for å legge til grunn at en person har gjort seg skyldig i straffbare forhold, men det kreves en kvalifisert overvekt. Kommunene må imidlertid utvise varsomhet i de tilfeller hvor den straffbare handling ikke er pådømt. Forholdet må være av et visst omfang dersom bevilling skal nektes alene på bakgrunn av en enkeltstående verserende sak.

Videre er det klart at enkeltstående forseelser ikke vil være tilstrekkelig til å nekte serveringsbevilling. Forhold som ligger f eks 15 år tilbake i tid vil heller aldri alene være tilstrekkelig til å nekte bevilling. Samtidig er det klart at en dom på f eks hvitvasking som ligger 3 år tilbake i tid vil være høyst relevant.

Se mer om avveining og bevisvurdering i kapittel 7.5.

Det er opp til kommunens skjønn å avgjøre hvilke straffbare handlinger som vil være uforenlige med drift av serveringssted. Kommunens vurdering baseres på de retningslinjer som følger av proposisjonen her, de opplysninger som fremkommer fra den som søker om bevilling, ved politiets uttalelse, ved skatteattest og ved innhentelse av uttalelse fra andre offentlige myndigheter, jf §§ 8, 9 og 11. Også opplysninger fra offentlige registre, som f eks Brønnøysundregistrene, kan være til hjelp for vandelsvurderingen. Dersom ovennevnte personer er utlendinger, kan det også være aktuelt å innhente uttalelser fra utlandet.

Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel 7 om krav til vandel.

Til § 7 Konsolidering av eierandeler

For å unngå enkle omgåelser av vandelskravet fastslår bestemmelsen at det ikke bare er kontroll over egne eierandeler eller stemmer i foretak som driver serveringssted som er avgjørende i vurderingen av om grensen på mer enn en tredel av eierandelene i § 6 er oversteget. I vurderingen av om en person overstiger den fastsatte grensen i § 6 og dermed må oppfylle vandelskravet, skal hans eierandeler regnes sammen med eierandeler som tilhører personer vedkommende har et nært forhold til.

Vedkommendes eierandeler skal i følge bestemmelsen regnes sammen med eierandeler som tilhører vedkommendes ektefelle eller person som vedkommende bor sammen i ekteskapslignende forhold. Ektefeller og samboere likestilles. Utrykket «ekteskapslignende», som for øvrig er hentet fra nyere lovgivning som f eks utkast til ny aksjelovgivning (NOU1996:3) §§ 1-14 og 1-15 og utkast til ny verdipapirhandellovgivning (NOU 1996:2) § 1-5, indikerer at samboerforholdet bør ha en viss stabilitet. Ens eierandeler skal også regnes sammen med eierandeler som tilhører slektninger i rett oppstigende eller nedstigende linje, hvilket er besteforeldre, foreldre, barn, barnebarn osv. Søskens eierandeler er også omfattet, derimot ikke eierandeler som tilhører tanter/onkler og søskenbarn.

Dersom f eks et ektepar hver kontrollerer 20 % av eierandelene eller stemmene i foretak som driver serveringssted må de begge oppfylle vandelskravet i § 6 da de tilsammen overstiger grensen på en tredel. Det samme gjelder dersom f eks en person, hans ektefelle, hans sønn og hans mor hver eier 10 % av samme serveringssted. Alle må oppfylle vandelskravet i § 6.

Til § 8 Krav til søknaden

Bestemmelsen krever at det før serveringsvirksomhet igangsettes, sendes søknad om serveringsbevilling til den kommune der serveringsstedet har sin geografiske beliggenhet. Dersom en person eller ett selskap driver flere serveringssteder i ulike kommuner, må det søkes en bevilling for hvert sted fra hver kommune. Dette følger av regelen i § 3 andre ledd om at bevillingen er knyttet opp mot det bestemte serveringssted. Se merknaden til denne bestemmelsen for nærmere omtale av hva som er å anse som ett serveringssted.

Søknaden skal være skriftlig og inneholde de opplysninger som nevnt i bokstav a) til e).

Foruten navn og adresse på den for hvis regning virksomheten skal drives (eventuelt organisasjonsnummer), navn og adresse for styrer og stedfortreder samt en angivelse av serveringsstedets lokalisering, skal søknaden vedlegges dokumentasjon på faglige kvalifikasjoner jf § 5. Det som skal dokumenteres er gjennomført etablererprøve.

Søknaden skal i følge bokstav e) også vedlegges skatteattest for den som søker om bevilling. Denne attesten skal fungere som dokumentasjon på bevillingssøkers hederlige vandel, se § 6 og merknad til denne bestemmelsen. Attesten er basert på skjema RF-1244 fastsatt av Skattedirektoratet (1994). Reglene for utfylling av skjemaet følger de retningslinjer som er trukket opp av Skattedirektoratet. Skatteattester utstedes av kommunekassereren og skattefogden og inneholder opplysninger om forfalt, ikke betalt, skatte- og avgiftsgjeld. Kommunekassereren og skattefogden er forpliktet til å utstede skatteattest ved forespørsel. Den kan imidlertid kun utstedes til den attesten gjelder. Kommunen vil ikke selv kunne kreve skatteattest uten spesiell hjemmel for dette. Det er derfor nødvendig at bevillingssøker innhenter skatteattest og sender denne til kommunen sammen med søknad om serveringsbevilling. Hensynet bak kravet tilsier at skatteattesten er oppdatert. Skatteattesten må derfor være innhentet umiddelbart forut for innsending av søknad om serveringsbevilling til kommunen.

Når det gjelder dokumentasjon på vandel, vil også den uttalelse kommunen innhenter fra politiet i henhold til § 9 første ledd være viktig. Det kan dessuten nevnes at kommunen i § 9 andre ledd er gitt hjemmel til å innhente uttalelser fra bl a skatte- og avgiftsmyndighetene, enten som supplement til skatteattesten eller for andre personer enn bevillingssøker. Se også § 11 som fritar skatte- og avgiftsmyndighetene for taushetsplikt når det gjelder opplysninger som er nødvendig for kommunens behandling av saker etter loven her.

Til § 9 Innhenting av uttalelser

Bestemmelsens første ledd pålegger kommunen å innhente uttalelse fra politiet før søknad om serveringsbevilling innvilges. Politiet skal uttale seg om vandel når det gjelder de personer som nevnt i § 6, jf § 7, og om eventuelle «politimessige hensyn» gjør det utilrådelig at serveringsbevilling gis. Politiet kan uttale seg både om forhold som har medført straffeansvar og om andre forhold som de finner relevante for kommunens behandling etter serveringsloven. Politiet har også anledning til å innhente uttalelse fra utenlandske politimyndigheter.

Med «politimessige hensyn» siktes det til allmenne hensyn knyttet til den spesielle bedrift som kan tale for at serveringsbevilling ikke bør gis for dette stedet. Det kan f eks være stedets beliggenhet og karakter i forhold til strøket og den påregnelige kundekrets, om det har foregått jevnlig omsetning av narkotika i tilknytning til dette stedet eller om det ut fra trafikkmessige hensyn vil være uheldig å etablere et nytt serveringssted i området. Innholdet av begrepet «politimessige hensyn» er følgelig ren videreføring av det som etter gjeldende rett har ligget i begrepet «politimessig art». Politiet plikter å gi slike opplysninger uten hinder av eventuell taushetsplikt, jf § 9.

Andre ledd gir kommunen hjemmel til å innhente uttalelser også fra andre offentlige myndigheter i forbindelse med behandlingen av bevillingssøknader. Det er kommunen selv som bestemmer hvilke opplysninger den har behov for og følgelig hvilke opplysninger andre offentlige myndigheter har plikt til å avgi. § 11 fritar de mest aktuelle myndighetene fra taushetsplikt. Kommunen kan også innhente opplysninger fra andre offentlige myndigheter, men disse er begrenset av de alminnelige reglene om taushetsplikt.

Bestemmelsens tredje ledd gir kommunen adgang til å sette en tidsfrist for ovennevnte myndigheters uttalelser. Adgangen til å sette slik frist vil bedre kommunens muligheter til å kunne overholde den lovbestemte behandlingsfristen den selv er pålagt, se § 10. Det står kommunen fritt å bestemme fristens lengde, men den må selvsagt stå i forhold til hvor mye arbeid det vil være å fremskaffe de aktuelle opplysningene. Kommunen bør så tidlig som mulig i behandlingsprosessen kontakte andre offentlige etater de har behov for å få opplysninger fra slik at disse får rimelig tid til å fremskaffe opplysningene.

Til § 10 Behandlingsfrist

Bestemmelsen pålegger kommunen å ta stilling til bevillingssøknaden så snart som mulig etter at de har mottatt søknaden. Av hensyn til de næringsdrivendes behov for å kunne foreta visse investeringer og innhente andre offentlige uttalelser er det viktig at saksbehandlingen i kommunen ikke trekker unødig ut i tid. Det vises i denne sammenheng til forvaltningslovens regler om at forvaltningen skal gi foreløpig svar innen 30 dager, jf forvaltningslovens § 11a.

Det settes videre en maksimal saksbehandlingsfrist på 60 dager. Det store flertall av søknader om serveringsbevilling må antas å ville være enkle og rutinemessige saker der søknadene kan avgjøres på langt kortere tid. Det kan imidlertid være aktuelt å bruke nærmere 60 dager i tilfeller der det tar noe lenger tid å innhente uttalelser fra andre offentlige myndigheter eller der kommunen har besluttet å legge vedtaksmyndigheten til kommunens politiske organer. Behandlingsfristen begynner ikke å løpe før søknaden er fullstendig.

Samtidig åpner bestemmelsen for en viss mulighet til å bruke lenger tid på saksbehandlingen dersom «særlige grunner» foreligger. Dette er ment som en «sikkerhetsventil» der det inntrer ekstraordinære forhold. Slike «særlige grunner» kan f eks være der det oppstår forsinkelser som ligger utenfor kommunens kontroll, slik som forsinkede uttalelser fra andre offentlige myndigheter. Det kan også dreie seg om kompliserte saker der kommunen trenger å foreta ytterligere undersøkelser. Også der det er opp til kommunenes politiske organer å fatte vedtak om bevilling og det f eks ikke lar seg gjøre pga ferieavvikling, kan det være aktuelt å bruk noe lenger tid. Det er imidlertid ingen anledning til rutinemessig å gå ut over 60-dagers fristen med den begrunnelse at beslutningsmyndigheten ligger hos de politiske organer.

I de tilfeller der kommunen av særlige grunner må bruke mer enn 60 dager på saksbehandlingen, blir behandlingsfristen kun utsatt med den tid som er absolutt nødvendig for å fatte vedtak i saken. Hvor lang tid som er aktuelt må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. Det må imidlertid ses hen til den fristen som er hovedregelen for saksbehandlingstiden.

Følgen av at kommunen eventuelt ikke overholder den behandlingsfrist som utledes av bestemmelsen, er ikke at bevillingssøknaden dermed anses innvilget eller avslått. Det vil imidlertid innebære en saksbehandlingsfeil med de konsekvenser dette har etter den alminnelig forvaltnings- og erstatningsrett.

Til § 11 Opplysnings- og meldeplikt

Bestemmelsen pålegger i første ledd politiet, skatte- og avgiftsmyndighetene, tollmyndighetene, næringsmiddeltilsynet og Arbeidstilsynet en opplysningsplikt knyttet til forhold de avdekker gjennom sin egen virksomhet som er avgjørende for bevillingsspørsmålet, og som kommunen anser nødvendig for behandlingen av bevillingssaker etter loven. Plikten til å gi opplysninger om denne type forhold går foran den taushetsplikt disse organene måtte ha. Opplysninger som ikke er avgjørende for bevillingsspørsmålet eller nødvendig for kommunens behandling av bevillingssaker, som f eks Arbeidstilsynets taushetsplikt etter arbeidsmiljølovens § 81 om beskyttelse av kilder, vil ikke vil ikke være unntatt fra taushetsplikt.

Opplysningsplikten utløses ved forespørsel fra bevillingsmyndigheten. Det er kommunen selv som foretar vurderingen av hvilke opplysninger de har behov for. Kommunens behov for opplysninger vil likevel være begrenset til de forhold som er relevante i vurderingen av om lovens krav for å inneha serveringsbevilling er oppfylt (slik som f eks opplysninger knyttet til vandel og kvalifikasjoner). I forbindelse med vurderingen av om bevilling skal gis, vil det fortrinnsvis være forhold relatert til tidligere drift av næringsvirksomhet som det vil være aktuelt å gi opplysninger om. I forbindelse med vurderingen av om lovens krav er oppfylt i driftsfasen, vil det derimot først og fremst være relevant å gi opplysninger om forhold knyttet til driften av det serveringsstedet bevillingen gjelder for. Bestemmelsen pålegger således ikke disse etatene noen plikt til på eget initiativ å informere kommunen.

Andre ledd oppstiller videre en selvstendig plikt for ovennevnte etater til å melde fra om opplysninger av et mer begrenset omfang enn det som følger av første ledd. Disse etatene skal av eget tiltak og uten hinder av eventuell taushetsplikt informere kommunen om forhold de avdekker gjennom sin virksomhet og som de har grunn til å anta har vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet. Meldeplikten er altså begrenset til forhold «av vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet». Fritaket fra taushetsplikt er følgelig også begrenset til slike opplysninger. De ulike etatene må selv vurdere hva det vil kunne være av vesentlig betydning for bevillingsmyndigheten å kjenne til. Som eksempel på forhold av «vesentlig betydning» kan være opplysninger om at bevillingshaver har begått alvorlige eller gjentatte straffbare brudd på skatte- og avgiftslovgivningen enten i forbindelse med tidligere næringsvirksomhet eller i tilknytning til driften av det aktuelle serveringssted. Videre vil opplysninger om gjentatte eller grove tilfeller av ulovlig omsetning/besittelse av narkotika ved serveringsstedet (eller i forbindelse med tidligere drift av næringsvirksomhet) kunne omfattes av meldeplikten. Dersom politiet avdekker at et serveringssted ved en enkeltanledning har holdt åpent lenger enn det som er tillatt etter åpningstidsbestemmelsene, vil dette på den annen side neppe være et forhold som omfattes av meldeplikten. Skjer dette mer regelmessig, vil det imidlertid lett utgjøre et forhold av vesentlig betydning for bevillingsspørsmålet som omfattes av meldeplikten.

Opplysnings- og meldeplikten gjelder både opplysninger som kan være aktuelle i forbindelse med behandling av søknad om serveringsbevilling, og forhold som myndighetene blir klar over etter at driften ved serveringsstedet er i gang.

Av tredje ledd følger at det kan gis nærmere bestemmelser om opplysnings- og meldeplikten i forskrift. Det kan f eks være aktuelt å utarbeide nærmere retningslinjer om hvor langt i sin saksbehandling skatte- og avgiftsmyndighetene, politiet eller de øvrige opplysnings- og meldepliktige etatene må ha kommet før de har plikt til å avgi opplysninger til kommunen. Videre kan det være nødvendig å klargjøre hvilken type opplysninger som skal gis, herunder hvilke opplysninger som vil være av «vesentlig betydning» i henhold til andre ledd. Det kan også være behov for regler som bestemmer på hvilken måte opplysningene må være fremkommet for at plikten skal inntre.

Kapittel 3 Krav til drift av serveringssted

Til § 12 Krav som skal være oppfylt i driftsfasen

Bestemmelsen fastsetter at adgangen til å drive serveringssted er betinget av at kravene som fremgår av §§ 4 til 6, jf § 7, til enhver tid er oppfylt. På denne måten gjøres kravene til lovbestemte vilkår både i etableringsfasen og i driftsfasen. Dette skaper et mer helhetlig, samt enkelt og oversiktlig system for både kommunen og bevillingshaver.

Det påligger den for hvis regning virksomheten drives, bevillingshaver, å besørge at lovens krav er oppfylt.

Dersom kravene ikke lenger er oppfylt, har kommunen adgang til å tilbakekalle bevillingen etter § 19. Det vises for øvrig til kapittel 6.7 og 13.3.

Til § 13 Kontroll

Bestemmelsens første og andre ledd gir kommunen hjemmel til å foreta kontroll av om lovens krav i §§ 4 til 6, jf § 7, til enhver tid er oppfylt.

Etter første ledd er det en forutsetning at den nødvendige dokumentasjon kan fremskaffes til enhver tid. Slik dokumentasjon vil f eks være skatteattest, regnskapsbøker, bilag, etablererprøvebevis m v. Bestemmelsen innebærer ikke at dokumentasjonen må befinne seg ved serveringsstedet, men at den kan fremskaffes innen rimelig tid. Innehaveren av serveringsbevilling må få en rimelig frist til å fremskaffe dokumentasjonen.

Andre ledd gir kommunen adgang til selv å foreta slik inspeksjon ved serveringsstedet som er nødvendig for å kontrollere at lovens krav er oppfylt og at de opplysninger som er gitt av bevillingshaver er korrekte og fullstendige. Primært bør kommunen søke å få den nødvendige informasjon tilsendt fra bevillingshaver eller ved informasjonsinnhenting fra andre offentlige myndigheter som foretar kontroll, slik som f eks skjenkekontrollen eller skattemyndighetenes kontroller. Det kan likevel være tilfeller der det er nødvendig for kommunen å foreta en inspeksjon ved serveringsstedet blant annet for å kontrollere at opplysninger som er gitt er korrekte. Kontrollen kan f eks omfatte slik dokumentasjon som kreves fremlagt etter første ledd. Kommunens inspeksjon bør som hovedregel være forhåndsanmeldt, og i forbindelse med at inspeksjonen varsles bør kommunen også opplyse hvilken dokumentasjon de ønsker fremlagt. Også uanmeldt inspeksjon kan være aktuelt, f eks for å kontrollere at åpningstidene til enhver tid overholdes. Bestemmelsen gir ikke hjemmel til å foreta razziaer. Den er heller ikke ment å gi adgang til ransaking eller utspørring av personalet. Kommunen må videre utvise varsomhet for ikke å forstyrre gjestene eller driften ved stedet.

Det kan være nødvendig med en nærmere regulering av hvordan kommunen skal utøve kontrollen og det foreslås derfor en hjemmel for å gi forskrifter om dette i tredje ledd. Dersom man finner at kontrollen ivaretas på den mest effektive måten, f eks gjennom å etablere et system for internkontroll, kan denne forskriftshjemmelen brukes til å etablere retningslinjer for et slikt system.

Til § 14 Melding om endringer ved serveringsstedet

Denne bestemmelsens første ledd bokstav a) til c) pålegger bevillingshaver det primære ansvar for å informere kommunen om endringer i forhold som er av betydning for bevillingen. Bevillingshaver skal i henhold til første ledd bokstav a) melde fra om skifte av styrer eller stedfortreder. Melding om slikt skifte er nødvendig for at kommunen skal kunne vurdere hvorvidt kravene i §§ 4 og 5 til enhver tid er oppfylt. På bakgrunn av den sentrale posisjon disse personene har, skal han videre melde fra om endringer av den personkrets som nevnt i § 6, jf første ledd bokstav b). Dette gjelder for det første skifte av bevillingshaver. Siden en serveringsbevilling ikke kan overdras, vil en melding om endring av bevillingshaver foranledige søknad om ny serveringsbevilling fra den nye bevillingshaver. Meldingen vil strengt tatt knytte seg til informasjon om hvem som er ny eier slik at kommunen blir gjort oppmerksom på skiftet. Se lovens § 22 om overdragelse og rett til midlertidig drift. Også dersom eierandeler overdras i et slikt antall at en person derved får direkte eller indirekte kontroll med mer enn en tredel av eierandelene, må bevillingshaver melde fra om det til kommunen. Dersom mer enn 50 % av eierandelene overdras, anses dette som en overdragelse av selve virksomheten ved stedet hvilket innebærer at det må søkes om ny bevilling, jf § 22.

Dersom det skjer endringer i den krets av personer som oppebærer en vesentlig del av virksomhetens inntekter, må dette meldes til kommunen. Dette vil normalt sett samtidig være en endring av de personer som har vesentlige eierinteresser i bedriften. Det siktes til personer som har rett til en vesentlig del av utbyttet fra virksomheten.

En endring i den personkrets som er nevnt i § 7 som dermed medfører at innflytelsen etter § 6 endres på en måte som beskrevet ovenfor, må også meldes i henhold til bestemmelsen her. En person som innehar 20 % av eierandelene eller stemmene i et foretak som driver et serveringssted må melde fra til kommunen dersom hans ektefelle også erverver 15 % i det samme foretak. Til sammen overstiger de grensen på en tredel i vandelsbestemmelsen, jf §§ 6 og 7 og må begge oppfylle vandelskravet.

Videre bestemmer første ledd bokstav c) at bevillingshaver skal melde fra dersom driften ved serveringsstedet innstilles. Dette har betydning for beregningen av det tidspunkt da serveringsbevillingen faller bort. Etter lovens § 25 bortfaller bevillingen dersom driften ved serveringsstedet har vært innstilt i mer enn ett år.

Meldingen skal i henhold til andre ledd vedlegges den dokumentasjon som kreves etter § 8 for styrer og stedfortreder og for de personer i § 6 som skiftes ut. Det må dokumenteres at de nye personene oppfyller de krav loven stiller.

Melding om endringer skal sendes til kommunen «uten ugrunnet opphold». Det er meningen å legge et press på bevillingshaver til å melde fra om endringer så raskt som mulig uten å binde han til bestemte tidsfrister. Han må gis nødvendig tid til å fremskaffe den dokumentasjon som kreves.

Til § 15 Åpningstider

Bestemmelsens første ledd inneholder hovedregelen for når et serveringssted kan holdes åpent.

Kommunen kan fastsette avvikende åpningstider, både forlengede og innskrenkede. Avvikende åpningstider skal vedtas i forskrifts form. Kommunen har ikke adgang til å fastsette at serveringssteder skal holdes lukket på bestemte ukedager. Åpningstidsbestemmelsene bør knyttes til klokkeslett.

Kravet om bruk av forskrifts form innebærer at reglene må vedtas i samsvar med forvaltningslovens kapittel VII som blant annet inneholder regler om utredning, forhåndsvarsling og adgang for interesserte til å avgi uttalelser i saken, samt formkrav og krav om kunngjøring.

Bestemmelsens andre ledd gir kommunen adgang til å gjøre unntak fra åpningstidsbestemmelsene for det enkelte serveringssted. Adgangen til å gjøre unntak gjelder både utvidede åpningstider og innskrenkede åpningstider i forhold til det som følger av bestemmelsen i første ledd eller kommunale forskrifter gitt med hjemmel i første ledd. Det må foreligge «særlige grunner» knyttet til serveringsstedet for å gjøre unntak fra gjeldende åpningstidsbestemmelser. Unntak kan bare gjøres på bakgrunn av serveringsstedets spesielle karakter og/eller beliggenhet. «Særlige grunner» for å fatte vedtak om utvidede åpningstider vil f eks kunne være at serveringsstedet ligger langt fra bebyggelse eller at serveringen retter seg mot spesielle arrangementer for sluttede selskaper. Vedtak om innskrenkende åpningstider vil på den annen side være svært inngripende for den enkelte næringsdrivende. Det er knyttet betydelige økonomiske interesser til mulighetene for å holde åpent til visse tider og innrettelseshensynet veier tungt. Adgangen til å treffe vedtak om innskrenkede åpningstider er således ment å være restriktiv. Som eksempel på forhold som vil kunne utgjøre en «særlig grunn» for å fatte vedtak om innskrenkende åpningstider, kan nevnes at det området der serveringsstedet befinner seg har skiftet karakter til å bli et rent boligstrøk og at serveringsvirksomheten er av en slik karakter at den i for stor grad forstyrrer den nattero det er behov for til en viss tid på døgnet.

Kommunen kan bare trekke denne rettigheten tilbake når de særlige grunner som lå til grunn for det opprinnelige vedtaket ikke lenger er til stede. Politiske skifter i kommunen bør ikke være tilstrekkelig begrunnelse for å trekke tilbake en rettighet som den næringsdrivende har fått og innrettet seg etter. Det bør fortrinnsvis være forhold knyttet til selve stedet som gjør det berettiget å trekke rettigheten tilbake.

Av hensyn til stabile og forutberegnelige rammevilkår er det i tredje ledd bestemt at vedtak om innskrenkede åpningstider ikke trer i kraft før tidligst tre måneder etter at vedtak er fattet. Tremåneders fristen gjelder også for vedtak om at åpningstiden skal bringes tilbake i overensstemmelse med de alminnelige åpningstidene igjen etter at et serveringssted har hatt rett til utvidede åpningstider iht bestemmelsens andre ledd.

I fjerde ledd gis kommunen adgang til å utvide åpningstidene ved enkeltstående anledninger. Kommunen må foreta en individuell vurdering i det enkelte tilfelle. Stedets karakter og beliggenhet, hva slags arrangement det dreier seg om samt hensynet til tilbørlig ro og orden er momenter som bør inngå i kommunens vurdering. I de tilfeller der serveringsstedet også skjenker alkohol og det er truffet vedtak om utvidet skjenketid ved enkeltanledninger etter alkohollovens § 4-4, utvides den generelle åpningstiden samtidig tilsvarende slik systemet også er etter hotelloven av 1983.

Rammene for serveringsstedenes åpningstider som fastlagt i henhold til denne bestemmelsens første til fjerde ledd gjelder ikke for servering ved overnattingssteder til overnattingsgjester, jf femte ledd. Dette unntaket er en videreføring av gjeldende rett. Dette gjør det mulig for hotellets egne gjester å få nattmat etter ordinær stengetid samt frokost før ordinær åpningstid.

Se proposisjonens kapittel 10 for en nærmere redegjørelse for innholdet av åpningstidsbestemmelsene.

Til § 16 Ordensvakter

Dette er en videreføring av bestemmelsen i gjeldende forskrift om ordens- og lukningstider for overnattings- og serveringssteder, men gjelder nå bare for serveringsstedenes vedkommende. Politiet kan kreve at dørvakter har gjennomgått nærmere bestemt kursopplegg før de gir sin godkjennelse.

Kapittel 4 Midlertidig stenging av serveringssted, suspensjon, tilbakekalling av bevilling og straff

Til § 17 Politiets adgang til midlertidig stenging av serveringssted

Dette er en videreføring av forskrift om orden og lukningstider for overnattings- og serveringssteder § 7, dog noe utvidet. Politiet kan med øyeblikkelig virkning stenge et serveringssted for inntil fire dager dersom det inntrer ekstraordinære omstendigheter som nevnt i bokstav a) til c) nedenfor. Dette innebærer at et sted som blir stengt av politiet fredag kveld kan kreves stengt ut driftsperioden mandag kveld (stengingskvelden medregnet).

Det er opp til politiet å vurdere hvor lenge det er nødvendig å holde serveringsstedet stengt i det enkelte tilfelle, ut fra en vurdering av vilkårene i bestemmelsen og forholdene rundt den konkrete saken. Utvidelsen av antall stengingsdager er f eks særlig praktisk i tilfeller hvor det oppstår bråk en kveld og muligheten for at bråket vil gjenta seg de påfølgende dager er stor. Også i tilfeller hvor politiet f eks avdekker at serveringsstedet fungerer som et «skalkeskjul» for mer organisert kriminalitet, kan det være nødvendig å stenge stedet for en lengre periode enn samme kveld for å hindre at nye ulovligheter finner sted. Bestemmelsen sikrer at kommunen får minimum en yrkedag på seg til å vurdere om det er behov for å suspendere bevillingen etter § 18 før stedet kan åpnes igjen.

De forhold som kan betinge stenging er regnet opp i 3 punkter. Ordlyden i bokstav a) til c) er identisk med lov 4 august 1995 nr 53 om politiet (politiloven) § 7 og må forstås på samme måte. Nedenfor følger utdrag av merknader til disse punktene i Ot prp nr 22 om lov om politiet (1994-95).

Av bokstav a) fremgår det at politiet kan stenge et serveringssted for å stanse igangværende forstyrrelser av den offentlige ro og orden. «Formålet med inngrepet er å gjenopprette den alminnelige ro og orden. Følgelig omfattes både straffbare og ikke-straffbare forhold». Bestemmelsens andre alternativ tar sikte på situasjoner hvor det er nødvendig å gripe inn preventivt. «I og med at det ikke foreligger noen faktisk ordensforstyrrelse, bør det stilles visse kvalifikasjonskrav til de situasjoner som skal kunne utløse forebyggende politiinngrep».

Bokstav b) bestemmer at politiet har adgang til å stenge et serveringssted i den hensikt å ivareta enkeltpersoners eller allmennhetens sikkerhet. Denne bestemmelsen henspeiler på situasjoner der sikkerheten trues enten av andre personer eller også der truslene stammer fra «tilstander som ikke er skapt av mennesker» som f eks strømbrudd, brann, naturskader, epedemier o l.

I bokstav c) lovfestes politiets adgang til å stenge et serveringssted ved igangværende lovbrudd og nært forestående lovbrudd. «Siktemålet med politiets inngripen overfor pågående lovbrudd er dels å bringe den ulovlige virksomhet til opphør, og dels å forhindre at den ulovlige virksomhet gjenopptas når inngrepets virkning opphører. Med lovbrudd menes straffbare handlinger objektivt sett».

Myndigheten er lagt til politiet og kan ikke overprøves av kommunen. Politiet er imidlertid etter andre ledd pålagt å orientere kommunen om slike midlertidige stenginger så snart som mulig, slik at kommunen kan iverksette nødvendig tiltak som f eks suspensjon eller tilbakekalling av bevilling, jf §§ 18 og 19.

Politiets stenging etter denne bestemmelsen vil være et enkeltvedtak som kan påklages etter de alminnelige regler.

Til § 18 Suspensjon av bevilling

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende hotellovs § 11. Ordlyden i bestemmelsen er imidlertid noe endret og tilpasset f eks bestemmelsene i lovens § 17 om politiets midlertidige stengingsadgang og § 19 om tilbakekall av bevilling. Det er imidlertid ikke meningen å foreta noen realitetsendringer i forhold til gjeldende hotellovs § 11.

Suspensjon av bevilling vil gjerne være første skritt mot å tilbakekalle serveringsbevillingen.

Vedtaksmyndigheten etter bestemmelsen er lagt til kommunen som selv avgjør hvorvidt vedtaksmyndigheten skal legges til kommunens politiske eller administrative organer. Suspensjonsvedtaket kan påklages til fylkesmannen etter lovens § 27. Klage har ikke utsettende virkning da forutsetningen for suspensjon av bevilling er at det anses nødvendig å sette den ut av kraft straks.

Suspensjonsadgangen kan benyttes dersom dette er nødvendig for å avverge eller stanse lovbrudd, sml f eks vandelskravet i § 6 og § 17 om politiets stengingsadgang. Hensikten med bestemmelsen er å avverge eller stanse lovbrudd fra f eks eierne, bevillingshaver, styrer, de ansatte eller gjestene. Dette kan f eks være økonomisk kriminalitet fra bevillingshavers side, omsetning og bruk av narkotika av serveringsstedets gjester m v. Vurderingstemaet er det samme som ved behandling av bevillingssøknader, jf oppfyllelse av vandelskravet i § 6, ved behandling av spørsmål om politiets stengingsadgang, jf § 17, og ved behandling av spørsmål om tilbakekall av serveringsbevilling, jf § 19. Det vises derfor til proposisjonens kapitler 7, 13.1 og 13.3 samt særmerknadene til §§ 17, 18 og 19 for en mer utførlig beskrivelse av hvilke forhold som kan tillegges vekt i vurderingen.

I tillegg kreves det at det er «skjellig grunn til å tro» at bevillingen vil bli tilbakekalt etter § 19 eller at bevillingshaveren vil bli fradømt retten til å drive serveringsstedet etter straffelovens § 29 nr 2. I «skjellig grunn til å tro» ligger det ikke strenge krav, men det skal mer til enn at bevillingshaveren står i fare for å miste bevillingen eller bli fradømt sin rett til å drive næringsvirksomhet etter strl § 29 nr 2.

Suspensjonen vil naturlig vare til spørsmålet om tilbakekall av bevilling er avgjort eller rettssak etter straffeloven er rettskraftig avgjort. Suspensjonen må imidlertid oppheves når det ikke lenger er nødvendig å sette bevillingen ut av kraft for å «avverge eller stanse lovbrudd».

Til § 19 Tilbakekall av serveringsbevilling

Bestemmelsens første ledd bygger på gjeldende hotellovs § 10 nr 2 litra b) og fastslår at serveringsbevillingen kan tilbakekalles under gitte forutsetninger. I motsetning til ved suspensjon av bevilling, jf § 18, medfører bestemmelsen at serveringsbevillingen inndras permanent. Dette fratar imidlertid ikke bevillingshaver retten til å søke om ny bevilling, men grunnlaget for tilbakekallingen kan også medføre at en fremtidig bevillingssøknad avslås.

En av forutsetningene for å kunne tilbakekalle serveringsbevillingen er at lovens krav i §§ 4 til 6, jf § 7, ikke lenger er oppfylt.

I følge lovens § 12 skal kravene i §§ 4 til 6, jf § 7, være oppfylt til enhver tid. Manglende oppfyllelse av kravene gir kommunen adgang til å tilbakekalle serveringsbevillingen. Kommunen må selv vurdere om kravene for å få serveringsbevilling faktisk ikke lenger overholdes. Kommunen kan f eks inndra bevillingen dersom bevillingshaver ikke lenger oppfyller vandelskravet, dersom serveringsstedet mangler styrer eller dersom styrer ikke oppfyller kvalifikasjonskravet. For en nærmere beskrivelse av vandelskravets og kvalifikasjonskravets innhold, vises det til proposisjonens kapittel 7 og 8.

Bestemmelsen pålegger kommunen plikt til å gi bevillingshaver en rimelig frist til å rette opp forholdene og fremskaffe den dokumentasjon som er nødvendig før bevillingen kan tilbakekalles. Forutsetningen må være at det er mulig å rette forholdene ved f eks å skaffe en ny, kvalifisert styrer. Dersom bevillingen har vært suspendert i mellomtiden, har bevillingshaver krav på å få bevillingen tilbake etter at forholdene er rettet opp.

Det er opp til kommunens skjønn å vurdere når det er mulig å rette opp forholdene og hvilken frist som er rimelig for opprettingsarbeidet.

Eksempler på brudd på straffebestemmelser i straffeloven og spesiallovgivningen som kan medføre tilbakekall av serveringbevilling er gitt i proposisjonens kapittel 7.4. Dette gjelder f eks innførsel, bruk og omsetning av narkotika, ulike former for økonomisk kriminalitet (som f eks bedrageri, underslag, heleri, hvitvasking av penger), forbrytelser i gjeldsforhold (som f eks manglende oppbud, forfordeling av kreditorer, tapping av midler i virksomheten og styring mot konkurs), ulike former for voldskriminalitet osv. Brudd på skatte- og avgiftslovgivningen og regnskapslovgivningen er nevnt eksplisitt. Videre kan straffbare overtredelser av f eks alkoholloven (som f eks skjenking til mindreårige), arbeidsmiljøloven, næringsmiddellovgivningen, serveringsloven (brudd på åpningstidsbestemmelsene, manglende styrer o l), tollovgivningen (som f eks smugling av sprit og kjøtt) medføre at bevillingen tilbakekalles.

Av hensyn til den igangværende virksomhet er det generelle utgangspunktet at det skal noe mer til for å tilbakekalle en bevilling enn for å nekte en bevilling. Det legges bl a vekt på hvilke krav det er avvik fra, hvor stort avviket er og hvem i selskapet som ikke lenger oppfyller kravene.

Serveringsbevillingen kan f eks ikke tilbakekalles på bakgrunn av en enkeltstående forseelse som f eks overtredelse av åpningstidsbestemmelsene i § 15. Forseelser kan kun tillegges vekt i en totalvurdering hvor mer alvorlige overtredelser utgjør hovedtyngden i vurderingen eller når det foreligger gjentagelser. Formålet med loven er først og fremst å ramme kriminalitet som er satt noe i system og overtredelsene bør derfor ha noe dimensjon over seg. Det er imidlertid ikke meningen å frata kommunen adgang til å tilbakekalle en serveringsbevilling på bakgrunn av enkeltstående, alvorlige brudd. Det vises for øvrig til det som er sagt i tilknytnig til andre ledd og i proposisjonens kapittel 7.4 og 7.5.

Kommunen har også adgang til å tilbakekalle serveringsbevillingen dersom det foreligger «spesielle grunner» tilknyttet serveringsstedet som gjør det «utilrådelig» at serveringsstedet drives. Det siktes her bl a til forhold av «politimessige hensyn» som nevnt i § 3 og § 17. Dersom det f eks foregår regelmessig salg av narkotika i serveringslokalet, enten av de ansatte eller gjestene, kan det være grunnlag for å tilbakekalle serveringsbevillingen. Det samme gjelder dersom det f eks forekommer gjentatte voldsepisoder på stedet som tyder på at bevillingshaver har mistet kontrollen over hva gjestene eller de ansatte foretar seg.

Opplysninger som kan tilsi at kravene i §§ 4 til 6, jf § 7, ikke lenger er oppfylt kan f eks fremkomme gjennom kommunens egne kontrollrutiner eller via politiets og andre offentlige myndigheters meldeplikt, jf § 11 andre ledd og § 17 andre ledd.

Forhold som kan tilsi at bevillingshaver har begått brudd på f eks skatte- og avgiftslovgivningen og regnskapslovgivningen kan være manglende innsending av selvangivelse, mangelfull regnskapsførsel, manglende revidering, manglende godkjenning og innsending av regnskapene til Brønnøysund, manglende innsending av oppgaver vedrørende merverdiavgift og skattetrekk til fylkesskattekontor/kemnerkontor o l. For å ta stilling til om vandelskravet fortsatt er oppfylt kan kommunen selv be om en uttalelse fra politiet og skatte- og avgiftsmyndighetene.

Bevillingsmyndigheten må selv konkludere med om det foreligger slik overtredelse av loven som kreves for at serveringsbevillingen kan tilbakekalles. Dom, vedtatt forelegg eller påtaleunnlatelse anses som bevis, men også politirapporter, vitneutsagn, kontrollrapporter fra f eks skatte- og avgiftsmyndighetene kan etter omstendighetene være tilstrekkelige bevis. Formålet med lovgivningen og behovet for en rask reaksjon tilsier at det ikke kan kreves at det foreligger klageavgjørelse eller rettskraftig dom. I verserende saker er det derfor tilstrekkelig at bevillingsmyndigheten finner at forholdet er overveiende sannsynlig eller at det er innrømmet. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig med alminnelig sannsynlighetsovervekt i disse tilfellene. Det kreves en kvalifisert overvekt.

Beviskravene ved tilbakekalling av serveringsbevilling er de samme som i forvaltningsretten for øvrig. Det er kommunen selv som har ansvaret for å føre bevis for det faktiske grunnlaget for tilbakekallingsvedtaket.

Bestemmelsens andre ledd nevner enkelte hensyn bevillingsmyndigheten kan legge vekt på i forbindelse med vurderingen av om serveringsbevillingen skal tilbakekalles. Oppramsingen er ikke ment å være uttømmende og det er tilstrekkelig at bare ett av hensynene tilsier at serveringsbevillingen tilbakekalles.

Hvilken regel som er overtrådt vil f eks være av betydning for om tilbakekall kan skje. Det er nevnt ulike eksempler på dette i kommentarene til første ledd. F eks er enkeltstående brudd på åpningstidsbestemmelsene ikke tilstrekkelig for å tilbakekalle serveringsbevillingen, mens utstrakt økonomisk kriminalitet kan være det. Overtredelsens alvorlighetsgrad/grovhet vil her være veiledende som f eks skillet mellom forseelser og forbrytelser. Normalt vil ikke enkeltstående overtredelser kvalifisere for tilbakekall. Det kan imidlertid tenkes situasjoner som er så alvorlige at bevillingsmyndigheten bør reagere med tilbakekall ved enkeltstående brudd. Videre kan det legges vekt på om det er flere samtidige overtredelser eller om det over tid har forekommet gjentatte brudd på straffelovgivningen. Det kan også legges vekt på hva bevillingshaver selv har gjort for å rette opp forholdet og om han eventuelt er å klandre for forholdet. Bevillingshaver kan f eks ha sagt opp en styrer som brukte serveringsstedet som skalkeskjul for omsetning av narkotika og hvitvasking av narkotikapenger. Det er imidlertid ikke krav om at det foreligger subjektiv skyld hos bevillingshaver.

Tilbakekallelsen skal være skriftlig og begrunnet i henhold til forvaltningslovens bestemmelser.

Til § 20 Politiets stenging av serveringssted

Bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende hotellovs § 18. I motsetning til gjeldende rett pålegges politiet her en plikt til å stenge et serveringssted under visse forutsetninger. Dette er en praktisk oppfølging av at serveringsbevillingen er suspendert etter § 18, tilbakekalt etter § 19 eller bortfalt etter §§ 22 til 25. Politiet skal også etter bestemmelsen stenge et serveringssted som driver uten å ha søkt om bevilling eller som driver til tross for avslag på bevillingssøknaden.

Politiet skal stenge serveringsstedet så snart som mulig dersom betingelsene i bestemmelsen er oppfylt, f eks så snart som mulig etter at det er fattet vedtak om suspensjon av bevilling. Politiet har adgang til å stenge stedet med øyeblikkelig virkning når betingelsene er oppfylt.

Til § 21 Straff

Bestemmelsen åpner adgang til å ilegge bevillingshaver bøter dersom han forsettlig eller uaktsomt overtrer visse bestemmelser i loven eller medvirker til slik overtredelse. Dersom bevillingshaver er en juridisk person, kan også foretaket som sådan straffes for overtredelser hvis lovens bestemmelser brytes av en som har handlet på vegne av foretaket. Se straffelovens kapittel 3 a.

Denne sanksjonen er først og fremst ment å utgjøre et alternativ til tilbakekall av serveringsbevillingen. Adgangen til å ilegge bøter er mest praktisk som en adgang for politiet til å utferdige forelegg, og bøtestraffen utgjør således en mulighet til å reagere raskere enn det vil være mulig ved tilbakekalling av bevillingen.

For det første kan bøter ilegges etter bokstav a)dersom en aktør forsettlig eller uaktsomt gjør seg næring av å drive et serveringssted uten å ha serveringsbevilling, jf § 3. Se nærmere om hva som er å anse som næringsmessig drift av et serveringssted i proposisjonens kapittel 6.3.1. I de tilfeller der et serveringssted fremdeles innehar bevilling, men der det foreligger brudd på politiets pålegg om å holde stengt i medhold av § 17, vil de sanksjoner kunne komme til anvendelse som for øvrig gjelder for overtredelse av pålegg gitt av politiet.

Videre kan bøter ilegges etter bokstav b) ved forsettlige eller uaktsomme overtredelser av lovens §§ 4 og 5 jf § 12. Dersom serveringsstedet mangler styrer eller stedfortreder, dersom en eller begge er umyndige jf § 4 eller dersom styrer ikke oppfyller kvalifikasjonskravene i § 5, vil dette kunne utgjøre en overtredelse av lovens bestemmelser som kan medføre et bøteansvar etter bestemmelsen her. Dersom åpningstidene ikke overholdes, jf § 15, eller dersom stedet ikke stiller med ordensvakt i de tilfeller der politiet har pålagt dette etter § 16 eller at dørvakten ikke har den nødvendige godkjennelse, kan det også være aktuelt å ilegge bøtestraff etter bokstav c) og d).

Kapittel 5 Overdragelse av serveringssted, konkurs, død og innstilt drift

Til § 22 Overdragelse av serveringssted

Bestemmelsen er en delvis videreføring av overgangsbestemmelsen i gjeldende hotellovs § 8 tredje ledd.

Første ledd fastslår prinsippet om at en serveringsbevilling ikke kan overdras. Dersom serveringsstedet overdras til ny eier, må det søkes om ny bevilling. Eksisterende serveringsbevilling bortfaller ved overtagelsen dersom det ikke søkes om ny bevilling innen 30 dager etter at overdragelsesavtalen ble inngått. En overdragelse av et serveringssted planlegges gjerne god tid i forveien, og det er derfor naturlig å knytte tidspunktet for friststart ved avtaleinngåelsen. Det er de alminnelige kontraktsrettslige regler som avgjør når det foreligger en avtale om overdragelse. I tilfeller hvor overtagelsestidspunktet er avtalt langt frem i tid, vil ikke eksisterende bevilling bortfalle så lenge tidligere eier fortsetter driften av serveringsstedet.

Formålet med bestemmelsen er å forhindre at et serveringssted må stenge når dette er solgt som et igangværende sted. Hensynet til de ansatte, den næringsdrivende og kreditorene tilsier at man ikke bør være tvunget til å stenge serveringsstedet i den perioden kommunen har saken til behandling. Dette vil også bidra til at serveringsstedets omsetningsverdi ikke blir lavere enn den naturlige markedsverdi skulle være. Samtidig gir klare, lovbestemte vilkår en stor grad av sikkerhet for at erververen får ny bevilling.

Med «overdragelse» forstås både skriftlig og muntlig avtale om erverv av serveringssted. Det omfatter erverv av foretaket som driver serveringsstedet, men også erverv av aktiva som utgjør et serveringssted er omfattet av bestemmelsen. Dersom det er en juridisk person som er bevillingshaver, vil skifte av selskapsform innebære en overdragelse etter bestemmelsen til tross for at de faktiske eierinteressene er de samme. Tilsvarende gjelder dersom serveringsstedet går over fra en privatperson til et aksjeselskap, selv om den personlige eieren er identisk med eneaksjonæren.

Bestemmelsen forutsetter imidlertid at det er et erverv av et eksisterende serveringssted. Overdragelse av et «tomt» selskap er således ikke omfattet. Selv om man skifter konsept, ominnreder e l, er det fortsatt det samme serveringssted som overdras, og omfattes av bestemmelsen her. Dersom et tidligere gatekjøkken ved overdragelsen ominnredes til en restaurant, vil overgangsbestemmelsen fortsatt gjelde.

Dersom det startes opp et serveringssted i lokaler hvor det tidligere har vært et serveringssted, uten at det er inngått avtale mellom den tidligere driver av stedet og den nye, foreligger det ikke noen overdragelse i denne lovs forstand. Det etableres et nytt serveringssted, hvilket innebærer at stedet ikke kan starte opp før serveringsbevilling foreligger, jf § 3. Dette er gjerne tilfelle hvor et driftsselskap leaser hele restaurantkonseptet av et eierselskap. En ny leietaker i lokalene må således søke om ny bevilling, og det er ikke anledning til å drive på den tidligere drivers bevilling mens søknaden er til behandling i kommunen. Se for øvrig kapittel 15.1.

Andre ledd fastslår at i de tilfeller hvor serveringsstedet drives av en juridisk person, omfatter bestemmelsen også overdragelser av eierandeler. Forutsetningen er at erververen blir innehaver av mer enn halvparten av samtlige eierandeler i foretaket som driver serveringsstedet. Dette likestilles med overdragelse av serveringsstedet da den nye eier ved ervervet vil få bestemmende innflytelse over driften. Også selskapssammenslutning (fusjon) og selskapsdeling (fisjon) omfattes av bestemmelsen her.

Etter tredje ledd har den nye eier/driver av serveringsstedet adgang til å drive i den tiden søknaden er til behandling i kommunen dersom søknad om ny bevilling sendes kommunen i samsvar med første ledd. Kommunens behandlingsfrist er satt til maksimum 60 dager, med mindre det foreligger særlige grunner, jf § 10. Forutsetningen for å kunne drive videre må imidlertid være at bevillingssøknaden er fullstendig fra bevillingssøkers side, jf § 8.

Kommunen kan etter fjerde ledd i særlige tilfeller gi fristutsettelse for innsending av bevillingssøknaden. For å kvalifisere for fristutsettelse må utgangspunktet være at det foreligger forhold utenfor bevillingssøkers kontroll som gjør det umulig å sende fullstendig bevillingssøknad innen fristen i første ledd. I enkelte tilfeller kan det f eks ta mer enn 30 dager å fremskaffe skatteattest.

Til § 23 Bortfall av bevilling ved konkurs

Bestemmelsens første ledd er en delvis videreføring av gjeldende hotellovs § 13 og regulerer de tilfeller der bevillingshaver går konkurs.

I likhet med overdragelse av virksomheten, er utgangspunktet at serveringsbevillingen bortfaller ved konkursåpningen. Av hensyn til debitor selv, kreditorene og de ansatte har konkursboet adgang til å fortsette driften dersom det meldes fra til kommunen om dette uten ugrunnet opphold. Fristen er samordnet med fristene i dekningslovens kapittel 7 (jf § 7-3) om boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler og må forstås på samme måte. Dersom konkursboet velger å fortsette driften, vil dette kunne bidra til å forhindre driftsavbrudd frem til man på en hensiktsmessig måte kan avvikle virksomheten eller overføre den til ny eier/driver. Virksomheten kan også overføres til tidligere eier.

I motsetning til gjeldende hotellovs § 13 er det ikke satt noen frist for hvor lenge konkursboet kan fortsette virksomheten. Dette er begrunnet i at konkursboet bør gis en mulighet til å videreføre driften frem til det blir avklart om denne skal avvikles eller overdras til en ny eier uten hinder av tidsfrister.

Konkursboet er i henhold til bestemmelsens andre ledd fritatt fra å oppfylle kravene til kvalifikasjoner og vandel som loven stiller i §§ 5 og 6. Dette er begrunnet i at det ikke er behov for å stille slike krav når serveringsvirksomheten drives av et konkursbo, da det er grunn til å tro at dette vil drive i hederlige former. Konkursboet står fritt til å velge en styrer som de selv finner skikket til oppgaven.

Dersom konkursboet overdrar virksomheten til ny eier gjelder § 22 tilsvarende. Det vises for øvrig til kapittel 15.2.

Til § 24 Bortfall av bevilling ved død

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende hotellovs § 14.

I følge bestemmelsens første ledd er utgangspunktet at bevillingen bortfaller ved dødsfallet hvis ikke dødsboet velger å fortsette driften av serveringsstedet. Dette gjelder både ved privat og offentlig skifte. Forutsetningen for videre drift er at dødsboet gir melding til kommunen om dette «uten ugrunnet opphold» etter dødsfallet. Formålet med bestemmelsen er å gi dødsboet en anledning til å områ seg. Bestemmelsen gjelder kun dødsboets rett til å fortsette virksomheten. Dersom arvingene fordeler arven og f eks en av bevillingshavers nærmeste overtar serveringsstedet, gjelder de alminnelige regler om overdragelse gjelder § 22.

Dersom bevillingshavers ektefelle velger å sitte i uskifte, gjelder overgangsbestemmelsen for dødsboet tilsvarende.

Dødsboet har adgang til å drive virksomheten videre i inntil ett år. I løpet av denne overgangsperioden må arvingene beslutte om de ønsker å overta serveringsvirksomheten på permanent basis eller de kan søke å finne nye egnede eiere. I begge tilfeller må det søkes om ny bevilling. Det samme gjelder dersom bevillingshavers ektefelle overtar boet i uskifte. Ettårsfristen kan imidlertid forlenges av kommunen.

Andre ledd gjør unntak fra kvalifikasjonskravet i § 5, men kun for den perioden dødsboet fortsetter driften av serveringsstedet (sml § 23 hvor det samme gjelder for konkursboet). Et dødsfall kommer ofte uventet, og det vil være urimelig dersom dødsboet må stenge serveringsstedet inntil etablererprøven er gjennomført eller annen kvalifisert person er ansatt. Dersom arvingene beslutter å overta serveringsstedet på mer permanent basis, må de som nevnt søke om ny bevilling og oppfylle kvalifikasjonskravet.

Andre ledd gjør også unntak fra vandelskravet i § 6 når serveringsstedet drives av dødsboet. Da det er bevillingshavers arvinger som i så tilfelle må oppfylle vandelskravet innebærer dette at dødsboet ikke kan nektes å fortsette driften av serveringsstedet på bakgrunn av straffbare forhold hos bevillingshavers arvinger som forelå før arvefallet. Bakgrunnen for bestemmelsen er at det ikke er ønskelig å sette skranker for arveretten eller skape unødvendig hindringer for generasjonsskifter i denne bransjen. For forhold som inntrer etter arvefallet, likestilles imidlertid bevillingshavers arvinger med enhver annen.

Bestemmelsens tredje ledd presiserer at § 22 også gjelder ved overdragelse av serveringsstedet fra dødsboet til nye eiere. Dette vil f eks gjelde når dødsboet gjøres opp eller hvis dødsboet beslutter å selge ut deler av boet uten at det endelig avvikles. Dersom serveringsstedet overdras til en av arvingene, gjør andre punktum unntak for vandelskravet for forhold som forelå før dødsfallet. Hensynet bak bestemmelsen er det samme som nevnt i relasjon til dødsboets videre drift av serveringsstedet. For forhold som inntrer etter arvefallet, vil imidlertid bevillingshavers arvinger likestilles med enhver annen. Dette unntaket gjelder også i tilfeller hvor dødsboet ikke formelt har drevet serveringsstedet i en mellomperiode, men hvor arven fordeles øyeblikkelig og serveringsstedet overdras direkte til en av arvingene.

Dersom serveringsstedet overdras til en person som ikke er bevillingshavers arving, gjøres det ingen unntak fra serveringslovens krav og de alminnelige regler om overdragelse gjelder, jf § 22.

Til § 25 Bortfall av bevilling ved innstilt eller manglende drift

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende hotellovs § 10 nr 1 litra d) og nr 2 litra c).

I de tilfeller der serveringsstedet ikke har vært i drift på ett år, bortfaller bevillingen automatisk uten aktivitet fra kommunens side. Dette er en endring i forhold til gjeldende rett hvor kommunen aktivt må tilbakekalle bevillingen i disse tilfellene. Bestemmelsen henger sammen med § 14 første ledd bokstav c) som pålegger bevillingshaver en plikt til å melde fra til kommunen dersom driften ved serveringsstedet innstilles. Bevillingen bortfaller også automatisk dersom serveringsstedet ikke er startet opp innen ett år etter at bevillingen ble gitt.

Begrunnelsen for bestemmelsene er at det ikke er ønskelig med «sovende» bevillinger. Dette gjelder uavhengig av hva som ligger til grunn for at serveringsstedet ikke har vært i drift, enten det er uforskyldt eller selvforskyldt.

Det er ikke tilstrekkelig for å avbryte ettårsfristen at driften ved serveringsstedet startes opp for én dag. Det må vurderes konkret om det har vært reell drift på stedet, om enn for en kortere periode. Se mer om dette i proposisjonens kapittel 15.4.

Kapittel 6 Forskjellige bestemmelser

Til § 26 Tilbakeholdsrett

Bestemmelsen første ledd gir serveringsstedet tilbakeholdsrett i gjestenes eiendeler i de tilfeller de ikke betaler regningen eller ikke stiller sikkerhet for at regningen vil bli betalt. Blant de gjenstander det kan være praktisk å tilbakeholde er ytterklær og/eller vesker som er satt til oppbevaring i garderoben. Det må dog være en åpenbar begrensning i det at gjenstandens verdi må stå i forhold til størrelsen på serveringsstedets tilgodehavende. Det er også selvsagt at gjenstander kun kan holdes tilbake til dekning av matregningen og ikke for eventuelle andre beløp gjesten skylder serveringsstedet eller dets innehaver. Hensikten med bestemmelsen er at den skal kunne gi en preventiv effekt.

Etter andre ledd skal serveringsstedet overlate de tilbakeholdte gjenstander til politiet dersom gjelden ikke gjøres opp innen 60 dager etter besøket. Politiet skal ta vare på gjenstandene og gå fram etter bestemmelsene i hittegodsloven så langt disse passer.

Til § 27 Klage

Vedtak truffet av kommunen kan påklages til fylkesmannen. De alminnelige regler i forvaltningslovens § 34 regulerer hvilke sider av saken fylkesmannen har adgang til å prøve.

Til § 28 Lovens ikrafttredelse

Bestemmelsens første ledd overlater til Kongen å avgjøre når loven skal tre i kraft. Se for øvrig overgangsbestemmelsen i § 29 andre ledd hvor det etableres særlige overgangsbestemmelser for kravet om etablererprøve i lovens § 5.

Andre ledd viser til hvilke endringer som må gjøres i andre lover og forskrifter som en følge av lovforslaget her.

I bokstav a) foreslås gjeldende hotellov opphevet. Den del av gjeldende hotellov som regulerer overnattingsbransjen fjernes helt da det ikke lenger er behov for særregulering av denne bransjen. Bestemmelsene som regulerer serveringsbransjen blir erstattet med lovforslaget her.

Alle forskrifter med hjemmel i gjeldende hotellov §§ 15 og 20 foreslås opphevet i bokstav b) og e).

I bokstav b) foreslås forskrift om krav til praksis og opplæring opphevet da bestemmelsene blir erstattet med lovforslagets § 5.

Forskrift om orden og lukningstider foreslås opphevet i bokstav c) da forskriftens bestemmelser i hovedsak blir erstattet med lovforslagets §§ 15, 16 og 17. Bestemmelsene i forskriftens §§ 1, 2 og 4 foreslås ikke videreført da disse etter departementets syn er unødvendige.

I bokstav d) foreslås forskrift for overnattings- og serveringssteder om tillatelse til å benytte betegnelsen turisthotell eller høyfjellshotell opphevet. Skillet mellom turist- og høyfjellshoteller og andre hoteller har ikke lenger samme verdi som tidligere. Forskriften har i dag kun den betydning at disse stedene gis statlig skjenkebevilling. Forskriften blir overflødig da Sosial- og helsedepartementet foreslår å fjerne ordningen med statlige bevillinger i sin Ot prp nr 7 (1996-97) om lov om endringer i alkoholloven.

Forskrift om hytter som nyttes til herbergedrift foreslås opphevet i bokstav e). Forskriftens bestemmelser er svært formalistiske og til dels foreldet. Innholdet er i det vesentlige ivaretatt i forskrift 6 juni 1968 om orden, utstyr og hygiene m v i hoteller, andre herberger og serveringsstader.

Til § 29 Overgangsbestemmelse

Bestemmelsen fastslår i første ledd at loven fra ikrafttredelsestidspunktet også gjelder for de serveringssteder som har bevilling etter gjeldende hotellov. Disse kan imidlertid drive videre uten å søke om ny bevilling etter lovforslaget her. Fra lovens ikrafttredelse skal også de igangværende serveringssteder som har bevilling etter gjeldende hotellov oppfylle kravene i §§ 4 til 6, jf § 7, til enhver tid, jf § 12.

Det er på det rene at det kan gjøres endringer i nåværende bevillingssystem uten hinder av grunnlovens regler om forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft, jf grl § 97. Overtredelser av straffelovgivningen, jf § 6, som har skjedd før denne lovs ikrafttredelse kan imidlertid ikke medføre inndragning av bevilling dersom gjeldende hotellovs § 10 nr 2 litra b) ikke åpner for en slik beføyelse. For den som søker om bevilling etter ikrafttredelsestidspunktet er det derimot anledning til å legge vekt på lovbrudd som har skjedd før dette tidspunkt. Det er klart at grunnlovens § 97 heller ikke er til hinder for dette.

For lovens krav om etablererprøve i § 5 etableres det en egen overgangsordning. Lovens krav i § 5 om etablererprøve er en nyskapning og krever en viss aktivitet fra «styrers» side for å oppfylle kravet. For å ivareta vedkommendes behov for å forberede seg og gjennomføre etablererprøven gis det dispensasjon fra lovens krav i § 5 på seks måneder fra ikrafttredelsestidspunktet. Det tas sikte på at ordningen med etablererprøve skal være på plass forut for lovens ikrafttredelse. Bestemmelsen gir imidlertid departementet adgang til å dispensere ytterligere fra kvalifikasjonskravet dersom det skulle være behov for det. Dette vil f eks være nødvendig dersom det mot formodning ikke er praktisk gjennomførbart å oppfylle kvalifikasjonskravet innen seks måneder etter lovens ikrafttredelse.

Det gjøres unntak for kravet i § 5 om gjennomført etablererprøve for den person som på tidspunktet for lovens ikrafttredelse er styrer ved et igangværende serveringssted. Formålet med bestemmelsen er å forhindre at den som er styrer ved et eksisterende serveringssted og oppfyller kvalifikasjonskravene i gjeldende hotellov skal måtte skaffe seg ytterligere dokumentasjon ved en etablererprøve. Vedkommende må heller ikke på et senere tidspunkt gjennomføre etablererprøven med mindre han/hun slutter og begynner som styrer ved et annet serveringssted.