8 Kvalifikasjonskrav

Hotellovutvalget har i sin utredning vurdert behovet for å stille krav om kvalifikasjoner til daglig leder. Hotellovutvalget har tatt utgangspunkt i gjeldende rett, forskrift 1 juli 1983 nr 1136 om krav til praksis og opplæring for styrer av overnattings- og serveringssteder, og vurdert denne opp mot de problemer med ulike former for kriminalitet som eksisterer i serveringsbransjen i dag. Hotellovutvalget mener at manglende teoretisk bakgrunn hos aktørene samt manglende yrkesstolthet kan være en medvirkende årsak til de problemer bransjen står overfor i dag. Formålet med å stille krav om kvalifikasjoner er således troen på at dette kan medvirke til å heve kompetansenivået i bransjen, øke yrkesstoltheten og dermed bidra til å redusere antall useriøse drivere.

Med utgangspunkt i den problembeskrivelse Hotellovutvalget gir i sin utredning ser utvalget behov for grunnleggende kunnskaper om bl a:

• økonomi/økonomistyring

• regelverk av betydning for hvordan serveringsvirksomhet skal utøves, herunder om skatte- og avgiftslovgivningen, regnskapslovgivningen, konkurslovgivningen, næringsmiddellovgivningen, arbeidsmiljølovgivningen, alkohollovgivningen o l.

Hotellovutvalget konkluderer med at gjeldende forskrift ikke er tilstrekkelig til å ivareta de ovennevnte behov.

Hotellovutvalget fremlegger ikke noe konkret forslag til hvordan kvalifikasjonskravene bør utformes. I utredningen er det imidlertid lagt visse føringer på hvilke krav som bør vurderes nærmere, og pekt på ulike typer utdannelser som kan være aktuelle:

• fagbrev

• universitet og høgskole

• praksis

• mellomlederutdannelse

• etablererprøve

• etablererkurs

De høringsinstansene som uttaler seg om kvalifikasjonskravene, som f eks Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Bergen kommune, Drammen kommune, Oslo kommune, Stavanger kommune, Tromsø kommune, Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen, LO Service, Norges Autoriserte Revisorers Forening, Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Rusmiddeldirektoratet, Høgskolen i Finnmark og Økokrim, mener at kravene i gjeldende forskrift bør skjerpes uten at de tar konkret stilling til hvordan kvalifikasjonskravene bør utformes utover dette.

Enkelte av høringsinstansene, som f eks Sosial- og helsedepartementet, Bergen kommune, Oslo kommune, LO Service og Økokrim, bemerker imidlertid at de synes forslaget om en egen etablererprøve for serveringsnæringen fremstår som en hensiktsmessig måte å dokumentere kunnskaper innenfor de ovennevnte områder.

Departementet er av den oppfatning at kvalifikasjonskravene i seg selv neppe vil ha en kriminalitetsforebyggende effekt. Departementet er likevel enig i, uavhengig av kriminalitetsproblemene i bransjen, at det er positivt at den samlede kompetansen i næringen økes da evnen til innovasjon og verdiskapning ofte har sammenheng med dette. En slik målsetning bør likevel ikke forankres i dette lovforslaget, da serveringsloven i utgangspunktet har som formål å bekjempe problemene med kriminalitet i bransjen.

Et krav til kvalifikasjoner kan hindre enkelte i å bli lovbrytere i vanvare. Hotellovutvalget peker på undersøkelser som viser at manglende kunnskaper om f eks skatte- og avgiftslovgivningen og regnskapslovgivningen kan være årsak til at man kommer skjevt ut og dermed begår lovbrudd for å dekke over manglene. Det er etter departementets syn først og fremst disse personene man vil hjelpe ved å stille krav til kvalifikasjoner. På denne bakgrunn bør terskelen ikke legges for høyt. Hensikten må først og fremst være å øke aktørenes bevissthet om hvilket regelverk man må forholde seg til når man skal drive serveringsvirksomhet.

Departementet mener at en etablererprøve kan være en hensiktsmessig måte å dokumentere tilstrekkelige kunnskaper på. Prøven bør legges opp på en slik måte at den ivaretar behovet for at visse minstekrav til kunnskap er oppfylt. Departementet er enig med Hotellovutvalget om hvilke forhold det er et særlig behov for kunnskaper om. Dette knytter seg spesielt til hvilken lovgivning man må forholde seg til som næringsdrivende, herunder skatte- og avgiftslovgivningen, regnskapslovgivningen o l. Som et minstekrav bør man ha kunnskaper om innrapportering av skatt, moms, arbeidsgiveravgift, investeringsavgift samt kunnskaper om regnskapsplikt. Prøven bør også ivareta kunnskaper om forpliktelser etter annen lovgivning av betydning for hvordan serveringsvirksomhet skal utøves, som f eks næringsmiddellovgivningen, alkoholloven, arbeidsmiljøloven og ikke minst lovforslaget her. I tillegg må prøven ivareta de mest elementære kunnskaper om økonomistyring.

Prøven er ikke ment å forutsette grundige kunnskaper innenfor ovennevnte områder, men skal bl a være en kontroll på at vedkommende kjenner til hvilke forpliktelser han som næringsdrivende har overfor det offentlige. Kunnskaper ut over dette, f eks for å sikre serveringsstedets eksistens gjennom god service og god kvalitet på maten, bør det være opp til den enkelte arbeidsgiver å ivareta gjennom sitt valg av kvalifiserte ansatte.

Etter departementets syn innebærer et slikt forslag at terskelen legges på et «anstendig» nivå. Samtidig unngår man tidligere problemer med «innlåning» av kvalifikasjoner og ved utstrakt dispensasjonsadgang fra kravet.

Når det gjelder hvilke personer som må gjennomføre etablererprøven, foreslår Hotellovutvalget i sin utredning at kravet rettes mot «daglig leder».

Dersom kravet til etablererprøve skal ha noen funksjon, er det viktig at det rettes mot den som reelt sett har det daglige ansvaret for driften av serveringsstedet. Departementet støtter derfor Hotellovutvalgets forslag om at etablererprøven må gjennomføres av den person som er serveringsstedets «styrer». Dette vil være den person som er oppgitt som «styrer» i bevillingssøknaden, jf lovforslagets § 8 bokstav c. Det vises for øvrig til det som er sagt i kapittel 6.6 om styrer og stedfortreder.

Forslaget innebærer at vedkommende må ha gjennomført etablererprøven, uavhengig av hvilken faglig bakgrunn man har. En innvending kan være at det virker strengt at også personer med relevant utdannelse fra universitet og høyskole må gjennomføre en etablererprøve.

Til dette vil departementet bemerke at det er ønskelig å unngå å etablere dispensasjonsadgang da dette gjerne skaper usikkerhet om hvilken utdannelse som gir grunnlag for dispensasjon, samt kan åpne for omgåelser og utvanning av kravet. Så lenge etablererprøven ikke stiller for strenge krav til kunnskapsnivået, mener departementet at en person med høyskoleutdannelse innenfor de relevante områder ikke burde ha problemer med å gjennomføre prøven. Departementet kan derfor ikke se at det skulle være særlig tyngende for vedkommende å måtte ta en slik prøve. Etablererprøven vil også kunne bidra til å friske opp kunnskapene.

For den som ønsker å avlegge etablererprøven, og som ikke har opparbeidet seg den kunnskapen som er nødvendig for å gjennomføre den, må det foreligge et kurstilbud (etablererkurs). Andre, som mener at de har kunnskapene fra før eller som ønsker å opparbeide seg kunnskapen på egenhånd, kan velge å avlegge etablererprøven uten forutgående kursdeltagelse.

Norges Autoriserte Revisorers Forening er av den oppfatning at om det først skal stilles krav til kvalifikasjoner bør de også ha en viss substans. For at dette ikke skal innebære at seriøse aktører avskjæres fra bransjen, foreslår NARF at daglig leder kan avvike fra kravet dersom det for serveringsvirksomheten er opprettet oppdragsavtale med autorisert regnskapsfører.

Departementet vil her vise til det som er nevnt ovenfor om at kvalifikasjonskravet bør rettes mot den person som har det reelle ansvaret for den daglige driften av serveringsstedet. Det er også klart at det heller ikke er ønskelig å legge terskelen for høyt bl a på bakgrunn av at kravet i seg selv neppe vil ha noen kriminalitetsforebyggende effekt. Departementet mener derfor at forslaget til en etablererprøve er en formålstjenlig ordning. Vi ser likevel at det for en rekke bedrifter kan være fordelaktig å opprette en oppdragsavtale med en autorisert regnskapsfører, men mener at dette er noe virksomheten selv må avgjøre. Etter departementets syn er det ikke ønskelig å innføre en ordning som foreslått av NARF som særskilt skal gjelde for serveringsvirksomheter.

Departementet fastholder derfor at det innføres krav om gjennomført etablererprøve, og at det ikke åpnes for adgang til å gjøre unntak fra dette kravet.

Det er vanskelig å lage uttømmende lovregler om innholdet av en etablererprøve og organiseringen av denne. Departementet ser behov for å utdype dette nærmere og foreslår derfor en hjemmel for departementet til å gi forskrift om etablererprøven, jf lovforslagets § 5 andre ledd.

For å ivareta styrers behov for å forberede seg og gjennomføre etablererprøven, foreslås en overgangsbestemmelse som sier at etablererprøven må være oppfylt senest seks måneder etter lovens ikrafttredelse, med mindre departementet bestemmer noe annet, jf lovforslagets § 29 andre ledd. Departementet tar sikte på at etablererprøven skal foreligge forut for lovens ikrafttredelse, men foreslår likevel en ytterligere adgang til å dispensere fra kvalifikasjonskravet dersom det skulle være behov for det. Dette vil f eks være nødvendig dersom det mot formodning ikke er praktisk gjennomførbart å oppfylle kvalifikasjonskravet innen seks måneder etter lovens ikrafttredelse.