15 Bortfall av serveringsbevillingen

15.1 Overdragelse av serveringsvirksomheten

Etter gjeldende hotellovs § 8 første ledd gis serveringsbevilling til den person for hvis regning virksomheten drives for det serveringssted som er nevnt i bevillingen. Dette innebærer at serveringsbevillingen ikke kan overdras. Departementet foreslår en videreføring av dette system, se kapittel 6.5 og lovforslagets § 3 andre ledd.

Dersom serveringsvirksomheten overdras, innebærer dette at erververen må søke om ny bevilling. Etter gjeldende hotellovs § 8 tredje ledd har imidlertid ny eier adgang til å drive videre på tidligere eiers bevilling i en overgangsperiode på inntil tre måneder. Forutsetningen er at det straks gis skriftlig melding til kommunen om overdragelsen.

Hotellovutvalget foreslår også i sin utredning at det må søkes om ny bevilling «uten ugrunnet opphold» dersom serveringsvirksomheten overdras. Utvalget foreslår at den som har overtatt virksomheten gis adgang til å drive videre den tiden søknaden er til behandling i kommunen. Dersom det ikke søkes om ny bevilling «uten ugrunnet opphold», bortfaller den tidligere virksomhetens bevilling ved overdragelsen.

I motsetning til i hotellovens § 8 tredje ledd, hvor bevillingen bortfaller etter tre måneder, settes det ingen tidsfrist for hvor lenge den nye eier kan drive videre på tidligere eiers bevilling. Hotellovutvalgets begrunnelse for dette er å hindre at en serveringsvirksomhet må stenge fordi kommunen bruker tid på behandlingen av bevillingssøknaden. En slik ordning legger press på kommunen til å behandle bevillingssøknaden så snart som mulig.

Av de høringsinstansene som uttaler seg om overdragelse av serveringsvirksomhet, mener Sosial- og helsedepartementet og Oslo kommune at bevillingen bør opphøre ved overdragelse av virksomheten, uten noen form for overgangsperiode. Det henvises til likelydende forslag i Ot prp nr 7 (1996-97) lovforslagets § 1-10 for skjenkebevillinger. Departementet mener at en bestemmelse som gir ny eier rett til å drive inntil bevillingssøknad er behandlet vanskeliggjør kontroll med serveringssteder og åpner for at personer som ikke oppfyller kravene kan drive inntil bevillingssøknaden er avslått. Departementet tilføyer at en overdragelse planlegges som regel over en viss tid, og i denne tiden kan den som ønsker å overta et serveringssted søke kommunen om tillatelse.

Sosial- og helsedepartementet kommenterer også at det må fremgå hva som er utgangspunktet for fristberegningen for når bevillingssøknad må sendes kommunen, og Stavanger kommune uttaler videre at selve fristen «uten ugrunnet opphold» for ny søknad bør presiseres nærmere.

Departementet vil bemerke at utgangspunktet i Hotellovutvalgets forslag er at serveringsbevillingen bortfaller ved overdragelse av serveringsvirksomheten. Departementet gir sin støtte til dette forslaget, men tilføyer at dette også bør komme klarere til uttrykk i lovbestemmelsen. Det bør ikke være noen tvil om at en serveringsbevilling ikke kan overdras. Departementet foreslår derfor at det inntas i lovteksten at serveringsbevillingen bortfaller ved overdragelse av serveringsvirksomheten med mindre det søkes om ny bevilling innen visse oppgitte frister, se lovforslagets § 22.

Departementet er imidlertid uenig med Sosial- og helsedepartementet og Oslo kommune om at det ikke er behov for en overgangsperiode inntil ny bevillingssøknad er behandlet av kommunen. Departementet mener hensynet til den igangværende virksomhet er så tungtveiende at gjeldende system med overgangsordninger ved overdragelse av serveringsvirksomheter bør videreføres. At serveringsstedet kan selges som en igangværende virksomhet, har ikke bare en økonomisk betydning for selger og kjøper, men også for de ansatte er dette meget viktig da en overdragelse ellers kan få svært uønskede og alvorlige konsekvenser for arbeidsplassene i virksomheten. Så lenge den nye eier av serveringsstedet pålegges å sende søknad om ny bevilling til kommunen innen en fastsatt frist, kan ikke departementet se at en overgangsperiode svekker kommunens kontroll og oversikt over serveringsstedene.

Departementet mener videre at det er behov for å gjøre fristen, for når ny bevillingssøknad må sendes kommunen, klarere enn det som følger av Hotellovutvalgets forslag. Som nevnt planlegges gjerne en overdragelse av en serveringsvirksomhet en viss tid i forveien. På denne bakgrunn mener departementet at fristen for innsendelse av ny bevillingssøknad bør begynne å løpe fra den dag hvor bindende avtale om overdragelse av virksomheten foreligger. Departementet mener at en tidsfrist på 30 dager fra avtaletidspunktet bør gi ny eier tilstrekkelig tid til å fremskaffe nødvendig informasjon og formulere en bevillingssøknad til kommunen. Kommunen bør likevel ha adgang til å gi utsettelse med innsendelse av bevillingssøknaden i særlige tilfeller, som f eks dersom det er umulig å fremskaffe skatteattest i løpet av denne perioden. Det er departementets syn at ovennevnte forslag, kombinert med eksisterende bevillingshavers plikt til å melde fra om eierforandringer i virksomheten, se kapittel 12.2 og lovforslagets §§ 14 nr 6 og 22, bør gi bevillingsmyndigheten tilstrekkelig oversikt over eierforholdene ved serveringsstedene i kommunen.

Departementet kan ikke se at en overgangsordning i større grad enn ellers gjør det mulig å drive serveringsvirksomhet uten at lovens krav er oppfylt. Det gjøres oppmerksom på at ny eier må følge serveringslovens regler også i overgangsperioden. Bestemmelsen om at lovens krav til enhver tid skal være oppfylt vil således gjelde også i slike perioder. På samme måte som for annen igangværende serveringsvirksomhet, er oppdagelsesrisikoen ved å drive i strid med lovens krav avhengig av kommunens og andre offentlige myndigheters kontrollvirksomhet samt samordning av informasjon mellom disse. Kommunen vil ha samme mulighet som ellers til å kontrollere en serveringsvirksomhet som i en overgangsperiode driver på tidligere eiers bevilling, samt adgang til å stenge virksomheten eller suspendere og tilbakekalle bevillingen dersom lovens vilkår ikke er oppfylt i overgangsperioden.

Departementet foreslår derfor å videreføre gjeldende ordning hvor ny eier av en serveringsvirksomhet i en overgangsperiode kan drive videre på tidligere eiers bevilling. Forutsetningen for å kunne drive videre på tidligere eiers bevilling må imidlertid være at søknad om ny serveringsbevilling er innsendt i løpet av 30 dager etter inngått avtale.

Når det gjelder spørsmålet om hvor lang overgangsperioden bør være, gir departementet sin støtte til Hotellovutvalgets forslag om å ikke videreføre maksimumsfristen på tre måneder i gjeldende hotellov. Dette har sammenheng med at departementet også foreslår at kommunen gis en frist på inntil 60 dager til å behandle bevillingssøknader med mindre særlige grunner foreligger, se kapittel 9.5 og lovforslagets § 10. Det er derfor ikke behov for å sette en frist for den nye eiers rett til å drive videre på tidligere eiers bevilling, men overlate det til kommunene å behandle bevillingssøknaden så raskt som mulig innenfor den oppgitte frist i lovforslagets § 10. Dersom kommunen skulle oversitte behandlingsfristen, vil det ikke få noen følger for den nye eiers rett til å drive videre på tidligere eiers bevilling.

Departementet foreslår derfor at serveringsvirksomheten kan fortsette på tidligere eiers bevilling inntil søknad om ny bevilling er avgjort av kommunen.

Oslo kommune kommenterer at selv om kommunal saksbehandlingstid kan være et problem, vil kommunen påpeke at det ofte er problemer knyttet til søkerens adferd og at det kan oppstå problemer rundt forvaltningslovens krav til at saken skal være tilstrekkelig opplyst før vedtak treffes.

Departementet vil bemerke at forutsetningen må være at fullstendig søknad om bevilling er innsendt til kommunen. Bevillingssøker skal ikke kunne dra ut sakens behandlingstid. Det vil i så tilfelle være i strid med hensynet bak forslaget som er å beskytte den næringsdrivende mot at virksomheten må stenge på grunn av lang saksbehandlingstid i kommunen. Det vises for øvrig til proposisjonens kapittel 9.5 som omhandler kommunenes behandlingsfrist for bevillingssøknader.

Når det gjelder spørsmålet om hvilke forhold som omfattes av forslaget, mener Sosial- og helsedepartementet at begrepet «overtagelse» i lovteksten er for vidt og kan skape tolkningsproblemer.

Bergen kommune stiller videre spørsmål ved hva som skal til for at det foreligger en overdragelse.

Departementet er enig i at begrepet «overtagelse» kan skape fortolkningsproblemer. Etter departementets syn er det ikke ønskelig at andre overtagelser enn de som er basert på en gjensidig bebyrdende avtale mellom to eller flere parter skal omfattes av forslaget her. På denne bakgrunn mener departementet at det er mer naturlig å bruke begrepet «overdragelse» som er et innholdsmessig klarere kontraktsrettslig uttrykk. Det stilles imidlertid ingen spesielle formkrav til overdragelsen for at den skal være omfattet av forslaget her.

Andre former for overtagelser som f eks ved bevillingshavers konkurs eller bevillingshavers død foreslås regulert i egne bestemmelser, se proposisjonens kapittel 15.2 og 15.3.

Bergen kommune stiller også spørsmål om hva som må overdras for at regelen skal komme til anvendelse. Det pekes særlig på tilfeller hvor bevillingen utøves på et sted som leies ut med alt inventar og utstyr, hvor det f eks ikke er noe annet å overdra enn de ansatte.

Departementet vil bemerke til dette at det er driften ved «serveringsstedet» som må overdras. Vi viser til proposisjonens kapittel 6.3.1 hvor begrepet beskrives nærmere. Formålet med bestemmelsen er som nevnt å ivareta hensynet til den igangværende virksomhet i en overdragelsessituasjon. Det er imidlertid ikke nødvendig at bevillingshaver eier lokale, inventar eller utstyr. Dersom driften ved serveringsstedet skal kunne overdras i slike tilfeller, må det være anledning til å overdra leiekontrakten til et nytt driverselskap. Overdragelse av et «tomt» selskap, inkludert f eks firmanavn og de ansatte, som før overdragelsen drev serveringsstedet, vil ikke være omfattet av overgangsordningen dersom dette innebærer at den nye eieren må finne et annet lokale å drive virksomheten i. Dette vil ikke være en overdragelse av en igangværende serveringsvirksomhet, men oppstart av en ny og serveringsbevilling må da søkes på vanlig måte. Serveringsbevillingen gjelder bare for det sted som er nevnt i bevillingen, se lovforslagets § 3 andre ledd, slik at heller ikke den eksisterende bevillingshaver kan flytte virksomheten til nye lokaler uten å søke om ny bevilling.

Sosial- og helsedepartementet, Advokatforeningen og Konkursrådet mener også at overdragelse av vesentlige eierandeler bør omfattes av bestemmelsen.

Departementet vil bemerke til dette at ovennevnte problemstilling allerede ble nevnt i forarbeidene til gjeldende hotellov uten at det der ble konkludert med om slike overdragelser var omfattet av hotellovens § 8 tredje ledd eller ikke. Departementet mener at dette spørsmålet må sees i sammenheng med at serveringsbevillingen kan gis til en juridisk person. På denne bakgrunn er det naturlig at overdragelser av vesentlige eierandeler i selskaper som driver serveringsvirksomhet likestilles med overdragelse av serveringsvirksomheten som sådan. En forutsetning for dette må imidlertid være at det er aksjemajoriteten i selskapet som går over på andre hender slik at erververen ved oppkjøpet får en dominerende innflytelse på virksomheten. Det skal for øvrig meldes fra til kommunen om slike endringer i virksomheten, jf lovforslagets § 14 første ledd bokstav b.

Departementet foreslår derfor at overdragelse av eierandeler i selskaper som driver serveringsvirksomhet likestilles med overdragelse av serveringsvirksomheten som sådan dersom erververen derved blir innehaver av mer enn halvparten av samtlige eierandeler i virksomheten.

15.2 Bevillingshaverens konkurs

Hotellovutvalget foreslår i sin utredning at serveringsbevillingen bortfaller ved konkursåpningen med mindre konkursboet velger å «tre inn i» virksomheten. Forslaget er en videreføring av gjeldende hotellovs § 13.

Hotellovutvalget stiller krav om at konkursboet «uten ugrunnet opphold» melder fra til kommunen om at det fortsetter virksomheten, hvis ikke bortfaller bevillingen og det må søkes om ny. Isteden for å sette en fast tidsfrist med mulighet for forlengelse av kommunen, foreslår Hotellovutvalget å følge systemet i dekningslovens bestemmelser om boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler. Etter dekningsloven § 7-3 første ledd annet pkt kan den annen part kreve at boet «uten ugrunnet opphold» tar stilling til om det vil benytte sin rett.

I motsetning til gjeldende hotellovs § 13 første ledd, mener Hotellovutvalget at det ikke er behov for å tidsbegrense konkursboets rett til å fortsette serveringsvirksomheten. Konkursboets formål med driften av virksomheten er enten å avvikle denne på en hensiktsmessig måte eller å overføre virksomheten til ny eier. På denne bakgrunn mener Hotellovutvalget at det ikke er behov for å sette tidsfrister for hvor lenge konkursboet kan drive virksomheten. Det er utvalgets oppfatning at dette vil løse seg selv som et ledd i prosessen med å gjøre opp boet inntil endelig avslutning av bobehandlingen.

Hotellovutvalget foreslår også å gjøre unntak fra krav til vandel og kvalifikasjoner når det er et konkursbo som fortsetter virksomheten. Dette fordi det er grunn til å tro at et konkursbo vil drive virksomheten videre i ordnede former.

Av de høringsinstansene som uttaler seg om den foreslåtte overgangsordningen ved konkurs, mener Sosial- og helsedepartementet, Oslo kommune og Bergen kommune at ordningen ikke bør videreføres bl a for å hindre spekulasjon og utnyttelse av en slik ordning. Det pekes også på at dette vil være i samsvar med de foreslåtte endringer i alkoholloven i Ot prp nr 7 (1996-97) § 1-10.

Konkursrådet er derimot enig i at konkursboet bør gis mulighet til å videreføre virksomheten frem til det blir avklart om virksomheten kan overdras til ny eier. Konkursrådet understreker at dette er viktig av hensyn til å ivareta kreditorenes dekningsmuligheter.

Departementet vil bemerke at det også ved konkurs, som ved andre former for overdragelser, se kapittel 15.2, er behov for en overgangsordning som gir konkursboet adgang til å fortsette den igangværende virksomheten når dette er hensiktsmessig enten for å avvikle virksomheten eller for å overføre denne til nye eiere. Formålet med en slik bestemmelse er bl a å gi konkursboet tid til å skaffe interesserte kjøpere til stedet. At virksomheten er igang øker muligheten for et gunstigere salg hvilket igjen gir høyere dividende til kreditorene. Fortsatt drift i en begrenset periode vil også gjøre det enklere for de ansatte i virksomheten å skaffe seg nye arbeidsplasser. Hensynet til den igangværende virksomhet, de ansattes forhold samt kreditorenes dekningsmuligheter må etter departementets syn ivaretas så langt som mulig i en konkurssituasjon. En ordning hvor serveringsbevillingen bortfaller ved konkurs uten noen overgangsordning for konkursboet, vil etter departementets oppfatning skape altfor stor usikkerhet for de næringsdrivende, de ansatte og kreditorene.

Departementet mener at ovennevnte hensyn er mer tungtveiende enn muligheten for at enkelte kan spekulere i og søke å utnytte en slik overgangsordning. At «ny eier» kan være «tidligere eier» er en mulighet i alle konkurser uansett hvilken form for næringsvirksomhet som drives. Departementet kan ikke se at serveringsloven bør være det regelverk som setter skranker for skyldneres tilbakekjøpsmuligheter i konkurs. Begrensninger av en slik art bør etter departementets syn plasseres i den alminnelige konkurslovgivningen.

Departementet mener at det fortsatt er behov for en overgangsordning ved konkurs og foreslår derfor at serveringsbevillingen borfaller ved konkurs med mindre konkursboet uten ugrunnet opphold melder fra til kommunen om at det ønsker å fortsette virksomheten. Det skal her bemerkes at det kun er konkursboet som kan fortsette virksomheten på den eksisterende bevillingen, mens konkursboets overdragelse av virksomheten til ny eier reguleres etter den alminnelige overdragelsesbestemmelsen.

Forslaget knytter seg til bevillingshavers konkurs enten denne er en fysisk person eller en juridisk person. Styrers konkurs, eller konkurs hos andre personer i tilknytning til virksomheten er ikke ment regulert av dette forslaget. Forslaget stiller krav til at konkurs må være åpnet. Dette er også en videreføring av bestemmelsen i dagens hotellov § 13.

Justisdepartementet savner en nærmere redegjørelse for de endringene som er gjort i forhold til hotelloven § 13.

Departementet vil bemerke at lovforslaget er ment som en klargjøring og en videreføring av gjeldende hotellov § 13. De endringer som er gjort i forhold til hotelloven § 13 er at ett års fristen for konkursboets adgang til å fortsette virksomheten er fjernet, at konkursboets frist for å melde fra til kommunen om at de fortsetter virksomheten er endret samt at det ikke lenger stilles krav til at tidligere styrer fortsetter i virksomheten.

Departementet mener i likhet med Hotellovutvalget at det ikke er behov for å begrense konkursboets adgang til å fortsette virksomheten til ett år. Som nevnt har konkursboets fortsatte drift av virksomheten som formål å avvikle denne på en best mulig måte eller overføre virksomheten til ny eier. Etter departementets syn bør konkursboet få anledning til å oppfylle sine oppgaver på en tilfredsstillende måte enten dette tar en måned eller ett år. Konkursboets rolle er først og fremst preget av midlertidighet, samt kontroll både fra det offentlige og kreditorfellesskapet, noe som gir grunn til å tro at serveringsvirksomheten vil bli avviklet eller overført til ny eier straks boet finner dette hensiktsmessig.

På denne bakgrunn foreslår departementet at tidsbegrensningen på ett år i hotellovens § 13 ikke videreføres i forslaget her.

Når det gjelder tidsfristen for konkursboets rett til å melde fra til kommunen om det ønsker å fortsette serveringsvirksomheten, viser departementet til det som er sagt ovenfor i tilknytning til Hotellovutvalgets forslag. Departementet er enig i at tidsfristen bør samordnes med dekningslovens kapittel 7 om boets rett til å tre inn i skyldnerens avtaler. Advokatforeningen fremmer et tilsvarende forslag i sin høringsuttalelse.

Departementet foreslår derfor at konkursboet må sende melding til kommunen om at det fortsetter virksomheten «uten ugrunnet opphold» etter konkursåpningen.

Departementet støtter Hotellovutvalgets forslag om å fjerne kravet i gjeldende hotellov § 13 tredje ledd om at tidligere styrer i virksomheten må fortsette. Dette har sin sammenheng med forslaget om å gjøre unntak fra krav til kvalifikasjoner og vandel når serveringsvirksomheten drives av et konkursbo. Oslo kommune er uenig i at det gjøres unntak fra kravet til vandel og kvalifikasjoner og mener at det er et klart behov for å føre kontroll med hvem konkursboet setter inn som styrer og stedfortreder.

Departementet mener det ikke er behov for å stille krav til vandel og kvalifikasjoner når serveringsvirksomheten drives av et konkursbo. Etter departementets syn er det grunn til å tro at et konkursbo vil drive i hederlige former bl a på bakgrunn av den offentlighet og kontroll som boets arbeid er underlagt. På denne bakgrunn mener departementet at det bør gjøres unntak fra kravene til vandel og kvalifikasjoner og at konkursboet bør stå fritt til å velge en styrer som de selv finner skikket til oppgaven. Konkursboet bør ikke være forhindret fra å fortsette virksomheten dersom tidligere styrer ikke lenger ønsker eller blir forhindret fra å fortsette i sin stilling eller dersom konkursboet selv finner ham uskikket til oppgaven.

Departementet forslår derfor at det ikke stilles krav til at tidligere styrer må fortsette i virksomheten og at det overfor konkursboet gjøres unntak fra kravene til vandel og kvalifikasjoner.

15.3 Bevillingshaverens død

Etter gjeldende hotellovs § 14 kan et dødsbo fortsette driften på avdødes bevilling inntil ett år etter dødsfallet. Kommunen kan gi tillatelse til fortsatt drift utover dette. Forutsetningen for denne bestemmelsen er at bevillingshaver er en fysisk person. Formålet med bestemmelsen er å gi dødsboet en mulighet til å videreføre virksomheten inntil boet blir gjort opp. Dersom arven blir fordelt øyeblikkelig uten at serveringsstedet for en periode drives av dødsboet, gjelder de alminnelige regler om overdragelse av serveringsvirksomhet.

Hotellovutvalget foreslår i sin utredning at serveringsbevillingen bortfaller tre måneder etter bevillingshaverens død. Dødsboet gis imidlertid en anledning til å fortsette driften av serveringsstedet inntil ett år etter dødsfallet. Hotellovutvalget mener at tre måneders fristen ivaretar arvingenes behov for å avgjøre hvorvidt de ønsker å drive virksomheten videre. Tre ukers fristen i hotelloven § 10 nr 1 litra b var etter Hotellovutvalgets oppfatning for kort til å fatte en slik avgjørelse. Ett års fristen i Hotellovutvalgets forslag er satt for å gi arvingene tilstrekkelig tid til å avgjøre om de vil fortsette driften av serveringsstedet på mer permanent basis. I så tilfelle må det søkes om serveringsbevilling på alminnelig måte.

Lovens krav til drift skal til enhver tid være oppfylt. For at personer med et «urent rulleblad» kan arve på lik linje med andre, foreslår Hotellovutvalget at kravet til vandel for arvingenes vedkommende ikke knytter seg til forhold som relaterer seg til tiden før arvefallet. Krav til styrer og stedfortreder skal imidlertid gjelde på vanlig måte.

Departementet vil bemerke at det også ved bevillingshavers død er behov for en overgangsordning slik at arvingene får en sjanse til å områ seg og avgjøre om de ønsker å fortsette driften av serveringsstedet uten at dette må stenge. Departementet vil tilføye at retten, som etter gjeldende hotellov, tilfaller dødsboet som sådan slik at det må søkes om ny bevilling på alminnelig måte dersom boet blir gjort opp og serveringsstedet overdras videre. Dette gjelder selv om de nye eierne kommer fra bevillingshavers nærmeste familie. Bakgrunnen for dette er formålet med den spesielle overgangsordningen ved bevillingshavers død, som er å ivareta arvingenes behov for tid til å områ seg og gjøre opp dødsboet i ro og mak. Dette hensynet bortfaller når arven er fordelt mellom arvingene eller besluttet videreført til andre interessenter.

Justisdepartementet reiser spørsmål om hvorfor bevillingen bortfaller først tre måneder etter dødsfallet, mens dødsboet likevel kan fortsette virksomheten i inntil ett år.

Departementet ser et behov for klargjøring av reglene ved dødsfall. Departementet mener, på samme måte som ved en alminnelig overdragelse og ved bevillingshavers konkurs, at utgangspunktet bør være at serveringsbevillingen bortfaller ved dødsfallet med mindre dødsboet gir melding til kommunen om at det ønsker å fortsette virksomheten. Dette skaper bedre sammenheng i regelverket og bidrar til å sikre kommunens kontroll. Melding til kommunen bør gis «uten ugrunnet opphold» etter dødsfallet slik at kommunene får best mulig oversikt over eksisterende serveringssteder. Dødsboet er uansett ikke forpliktet til å fortsette virksomheten til tross for at det har sendt melding til kommunen om dette. I alle tilfeller må boet likevel informere kommunen dersom driften innstilles, se kapittel 12.2 og lovforslagets § 14 første ledd bokstav c.

Departementet foreslår derfor at serveringsbevillingen bortfaller ved bevillingshavers død, såfremt dødsboet ikke «uten ugrunnet opphold» melder fra til kommunen at det vil fortsette virksomheten.

Departementet mener også at det er hensiktsmessig å sette en tidsfrist for hvor lenge dødsboet kan fortsette virksomheten, og foreslår i samsvar med Hotellovutvalgets utredning en videreføring av ettårsfristen i gjeldende hotellovs § 14. Etter departementets syn er det ikke urimelig at dødsboet får inntil ett år på seg til å avgjøre hvordan de skal disponere over arven videre.

Justisdepartementet reiser spørsmål ved om det i motsetning til etter hotelloven er meningen at ettårsfristen skal være absolutt, jf hotellovenes § 14 annet punktum.

Etter departementets syn bør ett år være tilstrekkelig for å gjøre opp boet og overføre virksomheten til enten arvingene eller andre interessenter. Departementet ser likevel ingen grunn til å forhindre ett dødsbo i å fortsette virksomheten utover ett år dersom det skulle være nødvendig, og foreslår derfor at kommunen kan gi adgang til videre drift utover denne frist.

Dersom dødsboet velger å fortsette serveringsvirksomheten, er det forpliktet til å følge serveringslovens bestemmelser på samme måte som den opprinnelige bevillingshaver var. Dette innebærer at lovens krav til enhver tid må være oppfylt. Hotellovutvalget har imidlertid gjort unntak for vandelskravet når det gjelder forhold som var til stedet før arvefallet.

Departementet skal bemerke at når serveringsstedet drives av et dødsbo, vil det være bevillingshavers arvinger som må oppfylle vandelskravet.

Departementet støtter Hotellovutvalgets forslag om at det bør gjøres unntak fra vandelskravet for forhold som var tilstede før arvefallet

Sosial- og helsedepartementet er imidlertid uenig i at kravene til arvingers vandel skal begrenses til forhold etter dødsfallet. De mener det vil være uheldig å gi en uskikket person adgang til å drive slik virksomhet i ett år.

Departementet vil bemerke at et unntak fra vandelskravet for forhold som var tilstede før dødsfallet i utgangspunktet er i strid med formålet med lovforslaget her. Dersom det likevel ikke gjøres unntak for slike forhold, vil dette innebære at det innføres begrensninger i adgangen til å motta arv hvilket vanskeliggjør generasjonsskifter i denne bransjen. Et dødsfall kommer ofte uventet og kan medføre svært uheldige følger for en familiebedrift. Etter departementets syn er det lite ønskelig å innføre slike begrensninger i arveretten. Departementet viser også til at Hotellovutvalget er enstemmig på dette punkt og at hensynet til de ansatte i virksomheten også må være av betydning i disse tilfellene.

På denne bakgrunn foreslår departementet at det gjøres unntak fra vandelskravet for forhold som var tilstede før arvefallet. For forhold som oppstår etter arvefallet, vil arvingene bli behandlet på lik linje med andre.

Hotellovutvalget har ikke tatt stilling til om det også bør gjøres unntak fra kvalifikasjonskravet for bevillingshavers arvinger. Som nevnt kommer et dødsfall ofte uventet og det vil være uheldig dersom serveringsstedet må stenges inntil en av arvingene kan gjennomføre etablererprøven eller inntil man får ansatt en annen kvalifisert person.

Departementet foreslår derfor at det også gjøres unntak fra kvalifikasjonskravet i lovforslagets § 5, i den perioden dødsboet fortsetter driften av serveringsstedet.

Dersom dødsboet beslutter å overdra serveringsstedet til ny eier, f eks en av arvingene, gjelder de alminnelige regler om overdragelse av serveringssted, se kapittel 15.1. Dette innebærer at bevillingshavers arving på dette tidspunkt likestilles med envher annen og må oppfylle de krav serveringsloven stiller. Det gjøres f eks ikke lenger unntak fra kvalifikasjonskravet i lovforslagets § 5. Når det gjelder vandelskravet, mener departementet at de samme hensyn som nevnt ovenfor i forhold til dødsboet også gjør seg gjeldende her. Da det ikke er ønskelig å legge unødvendige hindringer i veien for generasjonsskifter, foreslår departementet at det også ved overdragelse fra dødsboet til bevillingshavers arvinger gjøres unntak fra vandelskravet for forhold som var til stede før arvefallet. Det samme må gjelde dersom serveringsstedet overtas øyeblikkelig av bevillingshavers arvinger uten at dødsboet har drevet stedet i en mellomperiode.

15.4 Innstilt eller manglende drift

Med hjemmel i gjeldende hotellovs § 10 nr 2 litra c kan kommunen tilbakekalle en bevilling dersom virksomheten har vært ute av drift i mer enn ett år. Etter hotelloven § 10 nr 1 litra d bortfaller bevillingen dersom virksomheten ikke har vært satt i drift ett år etter at bevilling ble gitt. Begrunnelsen for disse bestemmelsene er at det ikke er ønskelig med «sovende» bevillinger.

Hotellovutvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i hotellovens § 10 nr 2 litra c om at kommunen kan tilbakekalle serveringsbevillingen dersom virksomheten har vært ute av drift ett år.

De av høringsinstansene som uttaler seg om tilbakekall av bevilling ved innstilt drift, som f eks Sosial- og helsedepartementet, Bergen kommune, Oslo kommune og Stavanger kommune, er enige om at ordningen bør videreføres, men har enkelte kommentarer knyttet til bl a hvor lang fristen bør være og om bevillingen bør bortfalle automatisk.

Sosial- og helsedepartmentet foreslår dessuten at bestemmelsen må formuleres slik at oppstart for èn dag ikke bør være tilstrekkelig til å avbryte fristen.

Bergen kommune er enig i at det bør fastsettes en frist for hvor lang tid som kan gå før bevillingen faller bort, men understreker at det bør være et visst rom for skjønn slik at det kan sees hen til grunnen for at bevillingen ikke blir utøvet.

Også Oslo kommune mener at det bør være grunnlag for en lempeligere behandling av småbedrifter hvor sykdom har rammet bevillingshaveren eller styreren. Videre mener kommunen at bevillingen bør bortfalle automatisk ved innstilt drift og at tidsfristen også kan være kortere.

Både Bergen kommune og Stavanger kommune mener at bestemmelsen må kombineres med en varslingsplikt fra bevillingshaver.

Stavanger kommune kommenterer også at den foreslåtte frist på ett år synes unødvendig lang og mener at et halvt år bør være nok.

Departementet er enig i at det er lite ønskelig med «sovende» bevillinger, og støtter derfor Hotellovutvalgets forslag om å videreføre bestemmelsen i hotelloven § 10 nr 2 litra c. Departementet ser også behov for å kombinere bestemmelsen med å pålegge bevillingshaver en varslingsplikt slik at kommunen får best mulig oversikt over aktive bevillinger. Se for øvrig mer om varslingsplikten i kapittel 12.2.

Når det gjelder hvilken tidsfrist som bør gjelde, ser departementet ingen grunn til å gjøre endringer i forhold til gjeldende rett og det som følger av Hotellovutvalgets forslag med en frist på ett år. Etter departementets syn vil det være hensiktsmessig med en absolutt frist for å unngå at kommunen for hvert enkelt tilfelle må vurdere årsaken til driftsinnstillelsen og lage presendenser for hva som skal være en godkjent driftsinnstillelse. En absolutt frist bidrar således til å hindre forsøk på omgåelser. Dersom fristen skal være absolutt, bør den etter departementets syn ikke settes kortere enn ett år da dette kan virke urimelig for de næringsdrivende. For de næringsdrivende kan en absolutt frist på ett år også virke urimelig og da særlig i tilfeller hvor det er mer eller mindre uforskyldt at driften ble innstilt, f eks ved langvarig sykdom, brann, økonomiske problemer o l. Departementet viser til det som er sagt ovenfor om «sovende» bevillinger og tilføyer at for disse personer vil det ikke være særlig byrdefullt å søke om ny bevilling så lenge de fortsatt oppfyller lovens krav.

Etter hotelloven § 10 nr 2 litra c samt Hotellovutvalgets forslag kreves det aktivitet fra kommunens side ved at den «kan tilbakekalle bevillingen». Enkelte av høringsinstansene mener at bevillingen bør bortfalle automatisk uten at det kreves noen aktivitet fra kommunens side.

Departementet støtter et slikt forslag og mener at et automatisk bortfall av bevillingen vil gi et enklere system for kommunene. Når kommunen har fått melding om at driften innstilles, kan den med letthet regne seg frem til når bevillingen bortfaller med mindre den startes opp igjen. Dersom den næringsdrivende ikke har meldt fra til kommunen om at driften er innstilt, må kommunen på egen hånd finne frem til skjæringstidspunktet. Holdepunkter her kan være når leverandøravtaler ble sagt opp og når de ansatte ble sagt opp eller ble permitert o l.

En ordning med automatisk bortfall av bevillingen er også et argument for at tidsfristen ikke bør være kortere enn ett år.

Departementet foreslår derfor at serveringsbevillingen bortfaller dersom serveringsvirksomheten er ute av drift i mer enn ett år. Ved innstilt drift på grunn av bevillingshavers konkurs eller død vil særskilte regler gjelde. I disse tilfeller bortfaller bevillingen henholdsvis ved konkursåpningen eller ved dødsfallet hvis ikke konkursboet eller dødsboet velger å fortsette virksomheten. Se mer om dette i kapittel 15.2 og 15.3.

Departementet vil tilføye at proforma oppstart, f eks for èn dag, ikke er tilstrekkelig til å avbryte ettårsfristen. Her må imidlertid kommunen foreta en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle for å se om det har vært reell drift på stedet, om enn for en kortere periode. Retningslinjer i denne vurderingen kan være om den næringsdrivende har kontaktet sine leverandører for å bestille de varer som er nødvendig for driften og om vedkommende har ansatt hjelp o l.

Bergen kommune gjør oppmerksom på at det også kan være behov for at bestemmelsen omfatter tildelte bevillinger til serveringsvirksomheter som aldri har kommet i drift.

Departementet vil bemerke at gjeldende hotellov har en slik bestemmelse i § 10 nr 1 litra d hvor bevillingen bortfaller dersom virksomheten ikke er satt i drift ett år etter at bevillingen ble gitt. Denne bestemmelsen er også begrunnet med at det ikke er ønskelig med «sovende» bevillinger. Departementet mener at også denne bestemmelsen bør videreføres i forslaget her. Regelen kan også bidra til at kommunene bare vil få til behandling søknader hvor planleggingen av prosjektet har kommet så langt at det med stor sannsynlighet vil bli realisert.

På denne bakgrunn foreslår departementet at bevillingen også bortfaller automatisk dersom virksomheten ikke er kommet i drift ett år etter at bevillingen ble gitt.

Departementet synes det er hensiktsmessig å operere med samme tidsfrist her som når virksomheten er startet, men senere innstilt.