6 Bevillingssystemet

6.1 Innledning

Hotellovutvalget har i sin utredning fremmet forslag om en videreføring av hotellovens system med kommunale bevillinger for å kunne drive serveringsvirksomhet. Samtidig foreslås bevillingssystemet for overnattingsvirksomhet opphevet.

Det overveiende flertall av de høringsinstanser som har avgitt realitetsuttalelse, støtter forslaget om en videreføring av bevillingssystemet for serveringsvirksomhet. Utdrag av høringsinstansenes generelle merknader er inntatt i kapittel 2.8.

Tre av høringsinstansene, Norsk Hotell- og Restaurantforbund, Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen og Stavanger kommune, går imidlertid imot en videreføring av bevillingssystemet for serveringsbransjen. Norsk Hotell- og Restaurantforbund og Forbundet for Overnatting- og Serveringsnæringen mener at det er uheldig at en næring skal bli stående i en særstilling med strengere etableringsregler enn resten av næringslivet. Forbundene påpeker at nesten alle aktuelle lovbrudd allerede er sanksjonert i den respektive særlovgivningen.

Departementet er i prinsippet enig i at sanksjonshjemlene i den generelle lovgivningen bør være tilstrekkelig til å løse serveringsbransjens voksende problemer med kriminalitet. Departementet vil likevel bemerke at den generelle lovgivningen i praksis ikke har vist seg å være tilstrekkelig til å hindre kriminalitetsutviklingen i bransjen. Omfanget av kriminalitet i og i tilknytning til serveringsbransjen er blitt såvidt betydelig at det etter departementets mening er nødvendig med særskilte tiltak som kan virke kriminalitetsbegrensende. Departementet mener at det vil være uheldig å fjerne bevillingssystemet for serveringsvirksomhet, og at det i stedet synes å foreligge et behov for å innføre ytterligere innskjerpinger i forhold til dagens regelverk. Etter departementets syn vil dette være i den seriøse del av bransjens interesse, da kriminalitetsutviklingen også har en konkurransevridende effekt i favør av de som driver på en «useriøs måte». Departementet vil likevel understreke at en bedring av forholdene i bransjen ikke kan oppnås gjennom en særlov alene, men at oppfølging av kontroll- og sanksjonsmuligheter både i denne loven og i annen lovgivning må utnyttes bedre. Videre må kommunens utveksling av informasjon med andre offentlige organer samordnes og koordineres på en mer effektiv måte. På denne bakgrunn mener departementet, i likhet med det overveiende flertall av de høringsinstanser som har uttalt seg, at det fortsatt er nødvendig med en særlov for drift av serveringssteder.

Departementet foreslår derfor at adgangen til å drive serveringssted skal være betinget av serveringsbevilling fra kommunen.

Stavanger kommune mener at reglene like gjerne kan inkorporeres i alkoholloven.

Departementet vil bemerke til dette at kriminaliteten ikke utelukkende er knyttet til de steder som skjenker alkohol, og at det derfor er ønskelig med regler som retter seg mot hele serveringsbransjen.

I likhet med Hotellovutvalget går departementet inn for å foreslå at bevillingssystemet ikke videreføres for overnattingsnæringen. Næringslovutvalget har i sin utredning fra 1991 gjennomgått de enkelte bestemmelsene i hotelloven og konkludert med at det ikke lenger er behov for en egen særlov for overnattings- og serveringsbransjen, og at hotelloven derfor bør oppheves. I tiden etter at Næringslovutvalget avga sin utredning har det ikke vært foretatt undersøkelser som viser at det er særskilte problemer som tilsier at overnattingsnæringen fortsatt bør underlegges særregulering. Fokuseringen på den uheldig utviklingen i bransjen knytter seg praktisk talt utelukkende til serveringsdelen. Departementet mener, som Hotellovutvalget, at hensynet til det offentliges oversikt over og kontroll med overnattingsstedene er tilstrekkelig ivaretatt gjennom den generelle lovgivning, de offentlige registreringsordninger og ved at de fleste hoteller har frokostservering og dermed serveringsbevilling.

Ingen av høringsinstansene går imot opphevelsen av bevillingssystemet for overnattingsdelen av bransjen.

Departementet foreslår for øvrig at betegnelsen «bevilling» også bør videreføres fremfor betegnelsen «tillatelse». Departementet ser ingen grunn til å endre en allerede innarbeidet terminologi, slik Hotellovutvalget foreslår det i sin utredning, så lenge det ikke er meningen å gjøre noen innholdsmessige endringer.

6.2 Formål

Formålet med departementets forslag til serveringslov, basert på et bevillingssystem med klare lovbestemte kriterier for å drive serveringssteder, er å ivareta næringens, de ansattes og samfunnets behov for klare og forutsigbare rammebetingelser. Dette vil øke rettssikkerheten for utøverne i bransjen og gjøre den mer attraktiv for seriøse drivere. På denne måten søker departementet å forhindre den konkurransevridning som har funnet sted i favør av de useriøse deltakerne i bransjen. Det er den uheldige utviklingen i bransjen med økt kriminalitet de senere år som har medført behovet for en serveringslov som oppstiller generell regelverksetterlevelse som et kriterium for å drive serveringssted.

Kravene i serveringsloven vil blant annet kunne bidra til å stanse konkursgjengangerene som har vist seg også å utgjøre et problem i denne bransjen. Dette gjelder til tross for at det ikke er laget spesifikke konkursregler i serveringsloven. Departementet vil imidlertid bemerke at konkursproblematikken gjør seg gjeldende også i de fleste andre bransjer og at den således bør søkes løst i den generelle konkurslovgivningen.

Departementet har videre intensjoner om at lovforslaget vil kunne bidra til å bedre det offentliges oversikt og kontroll med bransjen, og at det vil legge forholdene til rette for bedret samordning mellom ulike offentlige myndigheter.

6.3 Virkeområde

6.3.1 Innledning - servering

Etter gjeldende hotellov er den som gjør seg næring av å drive et serveringssted bevillingspliktig. Loven gjelder både opprettelse og drift av serveringssteder.

Hotellovutvalgets forslag til bevillingssystem bygger i all hovedsak på en videreføring både av innholdet i begrepet «serveringssted» og av næringsbegrepet. Lovforslaget gjelder for det første ved etablering av et serveringssted. Før driften igangsettes må lovens krav være oppfylt. Lovforslaget gjelder videre for drift av et serveringssted, jf § 3-1. Dette innebærer at de kravene lovens stiller til enhver tid må være oppfylt.

Et serveringssted er «et sted hvor det foregår salg av mat og/eller drikke, når salget skjer under forhold som innbyr til fortæring på stedet». Som eksempler på serveringssteder nevnes restaurant, kafé, kafeteria, pub og gatekjøkken. Både servering innen- og utendørs omfattes. Likeledes omfattes servering etter selvbetjeningsprinsippet. Utvalget viser til Ot prp nr 30 om lov om overnattings- og serveringssteder (1982-83), der det presiseres at dersom bedriften holder servise og/eller bestikk i forbindelse med serveringen, vil det normalt være et sikkert kriterium på at det er å anse som et serveringssted i lovens forstand. Om det finnes sitteplasser eller bord er derimot ikke ansett for å være et avgjørende kriterium. Cateringvirksomhet faller utenfor lovens virkeområde siden maten tilberedes på et annet sted enn der serveringen og dermed fortæringen foregår.

Bestemmelsen er ikke uttømmende. Det er for øvrig uten betydning hvilken betegnelse som benyttes på stedet.

Dagens skille mellom bevillingsfri kioskvirksomhet og bevillingspliktig gatekjøkkenvirksomhet foreslås opprettholdt. Grensen trekkes ved alminnelige kioskvarer. Det anses som et serveringssted i lovens forstand der det i tillegg til kioskvarer selges annen «gatekjøkkenmat» enn pølser og brød.

Eksempler på virksomhet som ikke vil bli omfattet av begrepet, er salg av baguetter og boller o l, med mindre virksomheten kan karakteriseres som et konditori.

Drammen kommune stiller spørsmål ved om begrensningen av lovens virkeområde bør gå lenger. Kommunen sikter til skillet nedad mellom bevillingspliktig gatekjøkkenvirksomhet på den ene siden og bevillingsfri kioskvirksomhet på den andre siden. Kommunen hevder at det kan være brysomt å forholde seg til den mer perifere delen av serveringsnæringen. Kommunen foreslår f eks at serveringbegrepet kan knyttes opp mot det forhold at man ved frambud av mat som kan fortæres på stedet, også innbyr til opphold på stedet - f eks ved adgang til bord og stoler, bardisk, spillautomater osv.

For øvrig har ingen av høringsinstansene hatt merknader til videreføringen av begrepet «serveringssted».

Til Drammen kommunes forslag om å utvide lovutkastets virkeområde, vil departementet bemerke at skillet mellom kiosk- og gatekjøkkenvirksomhet er vel innarbeidet gjennom en konsekvent praksis siden Samferdselsdepartementet klargjorde skillet gjennom sitt rundskriv av 10 juli 1974. Dersom lovens virkeområde skal innsnevres slik at også visse former for gatekjøkkenvirksomhet faller utenfor, må dette være fordi det ikke er behov for å regulere disse virksomhetene. Departementet kan ikke se at det skulle være grunn til å unnta gatekjøkkenvirksomhet i de tilfeller de ikke tilbyr sitteplasser. Dette vil lett kunne føre til at det gjøres enkle grep for å omgå loven, hvilket kan lede til en utilsiktet forskjellsbehandling. Dette vil være en vanskelig praktikabel regel som man nettopp har søkt å komme vekk fra gjennom å fastsette retningslinjer som ovenfor nevnt. På denne bakgrunn foreslår departementet å videreføre dagens avgrensning av lovforslagets virkeområde nedad.

Departementet går følgelig inn for fortsatt å benytte begrepet «serveringssted» med det innhold begrepet har etter gjeldende rett.

Hotellovutvalget foreslår å videreføre næringsbegrepet med det innhold det har etter gjeldende hotellov. Driften av serveringsstedet må være forretningsmessig organisert og ha et visst preg av offentlighet og regelmessighet. Det er en betingelse at serveringen skjer mot vederlag, uansett om det tas sikte på å oppnå overskudd eller ikke. Gratis servering vil være unntatt. Dersom serveringen er en tilfeldig engangsforeteelse, omfattes den ikke av næringsbegrepet. Leilighetsvise tilstelninger, som f eks vaffelsalg på Holmenkollsøndagen, vil også falle utenfor. Kortvarig virksomhet kan være grensetilfeller. Hvorvidt virksomheten omfattes av næringsbegrepet må bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Oslo kommune mener at lovforslaget bør åpne for at kommunen gis anledning til, ved forskrift og ved enkeltvedtak, å treffe bestemmelser om regulering av servering for enkelte anledninger.

Særlig på bakgrunn av at lovforslaget innskjerper kravene til å etablere og drive et serveringssted, ser ikke departementet noen grunn til å gi adgang til å utvide lovens virkeområde til også å omfatte servering ved enkeltanledninger. Departementet vil dessuten bemerke at næringsbegrepet er innarbeidet gjennom langvarig praksis. Allerede den første hotelloven av 1917 benyttet begrepet og det har gått igjen uforandret i de senere lovene.

Departementet går derfor inn for at også næringsbegrepet videreføres.

Gjeldende hotellov har ikke anvendelse på Svalbard og Jan Mayen. Hotelloven gir likevel departementet adgang til ved forskrift å bestemme at loven skal komme til anvendelse for disse områdene. Forskriftshjemmelen har ikke vært benyttet. Hotellovutvalget foreslår å videreføre forskriftshjemmelen.

Departementet finner det, etter samråd med Justisdepartementets Polaravdeling, hensiktsmessig å videreføre en slik forskriftshjemmel.

6.3.2 Unntak fra lovens virkeområde

Etter gjeldende hotellov er det gjort en rekke unntak fra lovens virkeområde. Loven gjelder ikke for sykehus og andre helseinstitusjoner som krever godkjennelse av annen offentlig myndighet, virksomhet som drives av staten til bruk for de ansatte, servering ombord i tog, fly eller annet fartøy eller servering på flyttbare innretninger/faste installasjoner i forbindelse med undersøkelser eller utnyttelse av undersjøiske petroleumsforekomster på norsk kontinentalsokkel.

Hotellovutvalget foreslår i stor grad å videreføre disse unntakene fra lovens virkeområde. Utvalget foreslår for det første å videreføre unntaket for sykehus og helseinstitusjoner, men foreslår å utvide unntaket til å omfatte samtlige «institusjoner», både offentlige og private. Som eksempler nevner utvalget i sine merknader at barnehager og rehabiliteringsinstitusjoner også omfattes av unntaket. For det annet foreslår Hotellovutvalget å videreføre unntakene for virksomhet som drives av staten til bruk for de ansatte, serveringsvirksomhet ombord i tog, fly etc samt servering i forbindelse med olje- og gassutvinning på kontinentalsokkelen. I tillegg foreslår Hotellovutvalget å unnta fra lovens virkeområde servering i kantine som drives etter selvkostprinsippet samt cateringvirksomhet.

Høringsinstansene har ikke kommet med vesentlige merknader til unntaksforslagene. I tilknytning til de enkelte unntakene er det imidlertid fremkommet enkelte bemerkninger som vil bli kommentert nærmere i det følgende.

Servering ved institusjoner

Justisdepartementet etterlyser i sin høringsuttalelse en nærmere redegjørelse for hva slags institusjoner som skal være omfattet av Hotellovutvalgets forslag til utvidelse av unntaket fra kun å omfatte sykehus/helseinstitusjoner til også å omfatte institusjoner på en mer generell basis.

Departementet er enig i at det fremstår som uklart hva som ligger i begrepet «institusjon» og foreslår en mer konkret angivelse av hvilke institusjoner som omfattes av unntaket. I lovteksten foreslås presisert at helseinstitusjoner, skoler og barnehager er unntatt når disse må godkjennes av offentlig myndighet etter annen lov eller forskrift og serveringen skjer i institusjonens regi.

Det som karakteriserer disse institusjonene er at de har et annet hovedformål med sin virksomhet enn det å drive servering. Serveringen er kun et servicetilbud i forbindelse med den øvrige driften. Den retter seg mot helseinstitusjonens pasienter, skolens elever, barna i barnehagen og således ikke mot offentligheten i sin alminnelighet. I tillegg kommer at når institusjonen er godkjent av annen offentlig myndighet bør dette være tilstrekkelig som en garanti for forsvarlig drift. På denne bakgrunn finner departementet at det ikke vil være behov for å omfatte denne typen servering ut fra lovens formål.

Departementet vil presisere at det kun er servering i institusjonens regi som er unntatt. Dersom private næringsdrivende står for driften av serveringen og denne drives som næring, omfattes driften ikke av unntaket. Inn under dette faller f eks såkalte «sykehotell» hvor serveringsdelen gjerne er overlatt til en privat aktør.

Servering som drives av staten til bruk for ansatte og annet personell i offentlig tjeneste

Slik serveringsvirksomhet har vært unntatt fra virkeområdet i hotelloven av 1957, gjeldende hotellov og unntaket foreslås videreført av Hotellovutvalget.

Bortsett fra Forsvarsdepartementet som uttaler at de forutsetter at Forsvarets messer etc faller utenfor lovens virkeområde, har ingen av høringsinstansene hatt merknader til dette unntaket.

Departementet vil bemerke at det har vært vurdert ikke å videreføre unntaket. Når vi likevel har kommet til det standpunkt å opprettholde unntaket, er det hovedsakelig av historiske grunner. Bestemmelsen ble opprinnelig etablert med sikte på drift av mannskapskantiner i Forsvaret og lunsjrom ved statlige og andre offentlige institusjoner. Unntaket ble begrunnet med at Forsvarets etablissementer vanskelig kunne bedømmes av andre enn de militære myndigheter. I Ot prp nr 30 om lov om overnattings- og serveringssteder (1982-83) side 34 fremheves det at Forsvarsdepartementet har uttalt at det hverken er påkrevet eller praktisk mulig å stille spesielle kvalifikasjonskrav til ledelsen av Forsvarets kantines foretak.

Vi har videre liten grunn til å anta at de problemene som finnes i serveringsbransjen generelt og som dette lovforslaget skal søke å bekjempe, er til stede i særlig grad i statlig drevne virksomheter. Slik virksomhet er, i likhet med helseinstitusjoner o l som er unntatt etter bokstav a, allerede underlagt offentlig kontroll.

Departementet foreslår således å videreføre unntaket i samme form som etter gjeldende rett.

Servering i kantine til selvkost når kantinen er til bruk for egne ansatte

Gjeldende hotellov har ikke noe unntak fra lovens virkeområde når det gjelder servering i kantine. Hotellovutvalget foreslår å gjøre unntak for kantiner som bedrifter selv driver etter selvkostprinsippet. Utvalget peker på at slik virksomhet ofte vil falle utenfor næringsbegrepet, men at en unntaksbestemmelse vil fungere som en klargjøring av gjeldende rett. Det foreligger ikke behov for at denne typen serveringsvirksomhet skal reguleres i en serveringslov. Samtidig presiserer utvalget at kantiner som har som formål å drive forretningsmessig, ikke vil være unntatt etter denne bestemmelsen. Unntaket gjelder bare kantiner som hovedsakelig er til bruk for egne ansatte i arbeidstiden.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne unntaksbestemmelsen.

Departementet følger Hotellovutvalgets forslag fullt ut. Departementet mener det lett kan oppstå tvil om slik servering vil falle utenfor næringsbegrepet og tiltrer derfor Hotellovutvalgets begrunnelse for uttrykkelig å unnta serveringen fra lovens virkeområde. I likhet med unntaket for servering ved helseinstitusjoner o l i bokstav a, retter kantinevirksomheten seg ikke mot offentligheten i sin alminnelighet. Kantinen er et tilbud til de ansatte og deres besøkende. På bakgrunn av dette samt at den servering i kantiner som skjer til selvkost neppe tiltrekker seg useriøse drivere, foreligger det ikke behov for å regulere disse serveringsstedene i serveringsloven.

Servering i tog og fly samt båter i rutetrafikk

Unntaket i Hotellovutvalgets lovforslag bygger på tilsvarende bestemmelse i hotelloven av 1983 § 1 nr 3 som gjør unntak for tog, fly og fartøyer som ikke drives som stasjonært serveringssted.

Hotellovutvalget har imidlertid endret begrepet «fartøy» til «båter». Dette representerer en presisering av hvilke fartøyer som er aktuelle i denne sammenheng. Videre innsnevrer utvalget unntaket til å gjelde servering på tog, fly og båter i rutetrafikk. Utvalget mener at servering ombord på båter som ikke går i rutetrafikk, slik som f eks sightseeingbåter og restaurantbåter, bør omfattes av loven. Denne type serveringsvirksomhet konkurrerer med de alminnelige serveringsstedene på land, også der de ikke ligger ved kai når serveringen skjer. Utvalget fremhever at det er viktig at aktørene i serveringsnæringen opererer under de samme rammebetingelsene.

Det har ikke fremkommet noen merknader fra høringsinstansene til dette.

Departementet foreslår å opprettholde unntaket i tråd med Hotellovutvalgets forslag. Dette gjelder også utvalgets forslag om å begrense unntaket til å gjelde tog, fly og båter i rutetrafikk. Departementet vil bemerke at det ikke er grunn til å anta at de uheldige forhold som eksisterer ved serveringssteder generelt, ikke også kan finnes i forbindelse med servering på båter som ikke går i rutetrafikk eller på togvogner som er utleid til private selskaper, firmaer o l. Vi vil videre, i likhet med Hotellovutvalget, understreke at servering ombord på f eks restaurantbåter konkurrerer med andre serveringssteder i en grad som ikke er tilfelle når det gjelder slik virksomhet ombord på kommunikasjonsmidler i rutetrafikk. I motsetning til det som er tilfelle for servering ombord på tog, fly og båter i rutetrafikk, er servering ombord på andre fremkomstmidler som ikke går i rutetrafikk ofte det primære formålet med driften av fartøyet. Slik servering bør følgelig være omfattet av lovens virkeområde.

Det vil kunne oppstå spørsmål om hvilken kommune som skal være ansvarlig for å gi bevilling i de tilfeller der båtene beveger seg over kommunegrensene. Den mest nærliggende løsningen må være at søknad om bevilling sendes til den kommune der båten har ankomst- og avgangssted eller bryggeplass, se mer om dette i kapitttel 6.4 og i den særskilte merknaden til § 3.

Servering på flyttbare innretninger

Unntaket for servering ved flyttbare innretninger foreslås videreført fra gjeldende rett og i tråd med forslaget fra Hotellovutvalget.

Ingen av høringsinstansene har kommet med merknader til dette punktet.

Departementet kan ikke se at den type kriminalitet som serveringsloven er ment å motvirke, kan antas å utgjøre noe problem ved denne typen virksomheter. Terskelen for å etablere serveringsteder offshore er såpass stor at det neppe innbyr de useriøse til å satse her. Det er følgelig ingen grunn til å foreslå opphevelse av dette unntaket nå når lovens krav innskjerpes.

Servering som drives av lag, foreninger o l

Etter gjeldende rett omfatter lovens virkeområde den servering som skjer i regi av lag, foreninger o l, så fremt serveringen omfattes av næringsbegrepet. Det er svært ofte tilfelle. Foreninger, idrettslag o l tilbyr jevnlig servering ved ulike typer arrangementer for å skaffe inntekter til driften av laget, foreningen o l.

Hotellovutvalget stiller i sin utredning spørsmål ved om slik servering bør unntas fra lovens virkeområde med bakgrunn i at det ofte dreier seg om foreninger med ideelt formål. Disse foreningenes virksomhet er ikke etter sin art sentrale i forhold til det virkeområde loven er ment å ha. Utvalget vurderte å gjøre uttrykkelig unntak for serveringsvirksomhet som drives i regi av slike ideelle foreninger/organisasjoner. Det fremhever at det som kjennetegner denne type virksomhet er at serveringen ofte drives av ulønnet arbeidskraft og at serveringen først og fremst er beregnet på foreningens egne medlemmer og publikum. Som eksempler på de typer servering som skjer i regi av ideelle foreninger, nevner Hotellovutvalget idrettslagets salg av vafler og brus ved forskjellige arrangementer, enklere servering på klubbhuset hver søndag, servering på skihyttene i marka og salg av hamburgere i idrettshallen.

Utvalget har imidlertid ikke formulert noen konkret unntaksbestemmelse for denne typen serveringsvirksomhet, men nøyde seg med å vise til at det på et senere tidspunkt kan være naturlig å unnta slik virksomhet i forskrifts form. Beslutningen begrunnes blant annet med at utvalget har funnet det vanskelig å formulere en unntaksbestemmelse på en slik måte at man unngår omgåelser. Utvalget mener også at det bør vurderes nærmere hvorvidt denne type virksomhet likevel bør være underlagt åpningstidsbestemmelsene.

Advokatforeningen bemerker i sin høringsuttalelse at serveringsvirksomhet som drives av lag og foreninger med ideelt formål, uttrykkelig bør unntas fra lovens virkeområde.

Departementet ser at lovforslagets skjerpede krav til etablering og drift i bransjen kan legge en urimelig byrde på de virksomheter som drives på en mer ideell basis og som etter sin art ikke hører til de virksomheter det ligger under lovforslagets formål å regulere. Departementet ønsker ikke å legge unødige hindringer i veien for disse aktørene og foreslår følgelig å innta et uttrykkelig unntak for lag, foreninger o l.

Unntaket foreslås imidlertid avgrenset slik at det utelukkende er serveringsvirksomhet som har til formål å skaffe inntekter til drift av foreningen som omfattes. Med dette siktes det til inntekter som går til drift av foreningen i snever forstand og ikke inntekter til foreningens virksomhet i sin helhet. Det vil f eks kunne være serveringsinntekter som brukes til innkjøp av nye drakter til fotballaget eller til korpsturer for korpsmedlemmene. Den eventuelle serveringvirksomhet som drives av større foreninger der inntektene brukes på ulike veldedige prosjekter, vil som regel ikke omfattes av unntaket. Departementet vil understreke at det ikke er meningen å unnta virksomhet som drives mer kontinuerlig og regelmessig med omsetning av en viss størrelse. Drives serveringen som alminnelig næringsvirksomhet i direkte konkurranse med andre, er det ikke meningen at den skal unntas fra lovens virkeområde.

Cateringvirksomhet

Når det gjelder Hotellovutvalgets forslag om uttrykkelig å unnta cateringvirksomhet fra lovens virkeområde, har departementet kommet til at dette strengt tatt faller utenfor selve definisjonen av begrepet serveringsvirksomhet og at det derfor er overflødig å etablere en slik unntakshjemmel. Cateringvirksomhet går ut på å selge ferdig tilberedt mat som fortæres et annet sted enn der den er tilberedt.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til unntaket.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at det ikke inntas noe unntak for cateringvirksomhet.

Forskriftshjemmel

Etter gjeldende rett kan departementet i forskrift bestemme at også andre grupper serveringssteder helt eller delvis skal unntas fra loven eller at den helt eller delvis skal gjelde for virksomheter som er unntatt.

Hotellovutvalget foreslår å videreføre en hjemmel for å gi forskrifter, dog begrenset til forskrift som etablerer ytterligere unntak fra virksomhetsområdet. Utvalget foreslår ikke å videreføre adgangen til ved forskrift å utvide lovens virkeområde uten at de begrunner denne innsnevringen nærmere. Utvalget bemerker til sitt forslag at loven er ment å ramme de virksomheter der det er problemer i dag. Det kan derfor være nødvendig å ha hjemmel for å unnta grupper av serveringssteder som det senere viser seg ikke å være behov for å regulere i særloven. Utvalget fremhever at det kan være grunn til å unnta virksomheter der virksomhetens art, omsetningens størrelse, antall ansatte e l tilsier det (f eks bygdeturisme).

Departementet foreslår i § 2 tredje ledd å videreføre forskriftshjemmelen slik denne er foreslått av Hotellovutvalget. Skulle det vise seg at det likevel knytter seg få eller ingen kriminalitetsproblemer til grupper av serveringssteder som i utgangspunktet omfattes av loven og dens skjerpede krav, er det behov for en sikkerhetsventil.

6.4 Kommunen som bevillingsmyndighet

Etter dagens hotellov avgjøres bevillingssøknadene på kommunalt nivå. Vedtak om bevilling skal fattes av kommunestyret. Kommunestyret kan delegere denne myndigheten til formannskapet eller annet politisk utvalg, jf hotellovens § 6. Kommunestyret kan imidlertid ikke delegere vedtaksmyndighet til administrasjonen.

Hotellovutvalget foreslår at bevillingsmyndigheten fremdeles skal ligge på kommunalt nivå, men at myndigheten til å fatte vedtak om etablering og drift av serveringssteder legges til kommunen og ikke kommunestyret. Det vil så være opp til den enkelte kommune selv å ta stilling til hvorvidt vedtak etter serveringsloven skal fattes av kommunenes politiske organer eller av administrasjonen.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til denne endringen med unntak av Oslo kommune som uttrykkelig støtter forslaget om at kommunen selv skal bestemme om vedtaksmyndigheten skal legges til politiske eller administrative organer.

Departementet støtter forslaget fra Hotellovutvalget med bakgrunn i at kommunelovens hovedregel er at det skal overlates til den enkelte kommune selv å ta stilling til hvorvidt vedtaksmyndighet skal legges til dens politiske eller administrative organer. Det skal særlige grunner til før lovgiver i den enkelte særlov uttrykkelig bestemmer hvilket organ i kommunen som skal ha vedtaksmyndighet. Vi kan ikke se at det foreligger slike særlige grunner her. Alle vedtak etter serveringsloven som ikke uttrykkelig er lagt til annen myndighet slik som f eks politiet, foreslås følgelig fattet av kommunen. Departementet ønsker likevel å gjøre oppmerksom på at myndigheten til å treffe suspensjonsvedtak m v bør legges til et organ som hurtig kan tre sammen. Se nærmere om dette i kapittel 13.2.

Det er den kommune der serveringsstedet er lokalisert som skal fatte vedtak om serveringsbevilling. Dersom et selskap driver flere serveringssteder i ulike kommuner, må det søkes om en bevilling for hvert sted, fra hver kommune. Dette følger av hovedregelen om at serveringsbevillingen er knyttet til et bestemt serveringssted, se lovforslagets § 3 andre ledd.

Når det gjelder servering ombord på fartøy (mest praktisk er «charterbåter») som beveger seg over kommunegrensene, søkes det om bevilling i den kommune fartøyet har sitt avgangs- og ankomststed eller bryggeplass. Dersom servering fra båten hovedsakelig skjer når båten ligger ved land i en annen kommune, er det naturlig at det er i denne kommunen det skal søkes bevilling. Denne serveringen vil konkurrere med serveringsvirksomhet på land i vedkommende kommune og det er derfor viktig at de konkurrerende serveringsstedene er underlagt den samme myndighet og de samme betingelser slik som f eks åpningstider. Det gjøres i denne forbindelse oppmerksom på at tog, fly og båter i rutetrafikk er unntatt fra lovens virkeområde i henhold til § 2.

6.5 Bevillingshaver

Etter gjeldende rett skal serveringsbevilling gis til den for hvis regning virksomheten skal drives og den kan ikke overføres til noen annen, jf hotelloven § 8. Bevillingshaver kan være en fysisk eller juridisk person.

Hotellovutvalget foreslår å videreføre dette systemet.

Det er få av høringsinstansene som har kommentert dette.

Stavanger kommune og Konkursrådet er enige i at bevilling skal gis til den for hvis regning virksomheten drives, og at innehaver av bevillingen har ansvaret for forvaltningen av virksomheten. Konkursrådet fremhever at et slikt system innebærer at bevillingen faller bort ved konkurs og overdragelse.

Departementet foreslår, i likhet med Hotellovutvalget, en videreføring av gjeldende rett på dette punkt. Det kan vises til at også alkohollovens regler om engros- og tilvirkningsbevillinger definerer bevillingshaver på denne måten. Alkohollovens regler om skjenkebevilling har hittil bygget på et personlig bevillingssystem. Sosial- og helsedepartementet foreslår imidlertid i Ot prp nr 7 (1996-97) endringer i alkoholloven på dette punkt slik at også skjenkebevilling kan gis til en juridisk person. Departementet vil bemerke at det er viktig at det regelverk som gjelder for serveringsbransjen er harmonisert. En annen ordning ville dessuten ikke fange opp den økonomiske realiteten i næringen.

Bevilling gis til den for hvis regning virksomheten drives. Begrepet er identisk med det begrep som benyttes i gjeldende hotellovs § 8 og skal forstås på samme måte. Innehaveren av virksomheten vil være den juridiske enheten som har det direkte økonomiske og juridiske ansvaret for driften. Dette kan være både fysiske og juridiske personer. Med det siste menes ansvarlige selskap, aksjeselskap, kommandittselskap, stiftelser, foreninger eller andre sammenslutninger. Dersom det er et driftsselskap som har ansvaret for selve serveringen mens en annen juridisk enhet leier ut lokalet som serveringen skjer i, er det driftsselskapet som er å anse som bevillingshaver. I denne sammenheng er det viktig å være oppmerksom på at bevillingen kun gjelder det serveringssted som er nevnt i bevillingen. Dersom et selskap driver servering på to adskilte lokaliteter, må selskapet søke om to bevillinger. En bevillingshaver kan således ha flere serveringsbevillinger.

Bevillingshaver kan i enkelte tilfeller være den person som står for den daglige driften av serveringsstedet. I disse tilfeller vil bevillingshaver og styrer være en og samme person. I de tilfeller hvor bevillingshaver ikke har ansvaret for den daglige driften av serveringsstedet, må det utnevnes en annen styrer, jf lovforslagets § 4.

Departementetvil understreke at bevillingen er knyttet til den enkelte bevillingshaver og ett bestemt serveringssted. Serveringsbevillingen kan ikke overdras. Dersom virksomheten overdras til et annet rettssubjekt, må dette søke om ny bevilling etter en overgangsperiode, se § 22 og merknadene til denne. Dette gjelder selv om det er de samme eierne som står bak det nye aksjeselskapet. Dersom mer enn en halvpart av eierandelene skifter eier, er også dette å anse som en overdragelse.

6.6 Styrer og stedfortreder

Etter gjeldende rett skal serveringsstedet ha en godkjent styrer og stedfortreder, jf hotellovens § 6 andre ledd. Serveringsstedets styrer er den person som forestår den daglige ledelse av virksomheten, jf hotellovens § 9 andre ledd. Stedfortreder trer inn som ansvarshavende i styrers fravær.

Hotellovutvalget viderefører hotellovens krav om at serveringsstedet skal ha en styrer (kalt «daglig leder») og stedfortreder. Bakgrunnen for kravet er først og fremst behovet for en ansvarlig kontaktperson ved serveringsstedet for de ansatte, kundene, offentlige myndigheter og andre.

I motsetning til i gjeldende hotellov gis det adgang til å gjøre unntak fra kravet om å ha stedfortreder når dette vil virke urimelig bl a av hensyn til serveringsstedets størrelse og karakter.

Hotellovutvalget foreslår også en omgåelsesbestemmelse hvor det presiseres at stedfortreder må oppfylle de krav loven stiller til styrer dersom han over en «lengre periode» utfører styrers arbeidsoppgaver. Det er med andre ord det reelle ansvarsforholdet som er avgjørende og ikke hvilken formell stillingstittel som benyttes.

Sosial- og helsedepartementet støtter forslaget om at det fortsatt skal være en styrer («daglig leder») og stedfortreder for virksomheten da det er viktig at en bestemt person har ansvaret for tilsynet med utøvelsen av bevillingen, og som myndighetene kan forholde seg til ved kontroll.

Departementet foreslår i likhet med Hotellovutvalget å videreføre kravet om at serveringsstedet skal ha en styrer og en stedfortreder og slutter seg til argumentasjonen for dette.

Departementet er imidlertid uenig i å bytte ut betegnelsen «styrer» fra gjeldende hotellov med «daglig leder». «Styrer» er et innarbeidet begrep i serveringsbransjen og bør etter departementets syn videreføres i lovforslaget her så lenge det i realiteten siktes til samme person.

Serveringsstedets «styrer» er den person som i kraft av sin stilling har det reelle ansvar for og innflytelse på den daglige driften av serveringsstedet. Departementet vil også understreke at det er helt uten betydning hvilken formell stillingstittel som benyttes på vedkommende. Det er vedkommendes ansvar og arbeidsoppgaver i tilknytning til serveringsstedet som er utslagsgivende for om han/hun fyller «styrers» rolle og må oppfylle de krav som stilles til vedkommende i lovforslaget. På denne måte forhindrer man omgåelser av loven ved f eks å benytte en proforma «styrer» som oppfyller lovens krav. Etter departementets syn følger dette klart av lovforslagets § 4. Det er derfor ikke nødvendig å innta en egen omgåelsesbestemmelse i selve lovbestemmelsen, rettet mot stedfortreder, slik Hotellovutvalget foreslår i sin utredning.

Styrer kan f eks være den person som etter selskapslovgivningen er registrert som «daglige leder». Styreformannen i selskapet som driver serveringsstedet kan også i enkelte tilfeller, i kraft av sin stilling, ha det reelle ansvaret for den daglige driften av virksomheten og i realiteten være den som innehar styrers rolle. Det er ingen ting i veien for at bevillingshaver, serveringsstedets eier og styrer kan være en og samme person.

Det er heller ingen ting i veien for at det er flere personer som reelt sett deler ansvaret for den daglige driften av serveringsstedet. Dersom ikke en av dem kan utpekes som den hovedansvarlige, må i så tilfelle alle oppfylle de krav som stilles til «styrer» i lovforslaget her. Dette vil f eks gjøre seg gjeldende dersom stedfortreder fungerer som ansvarshavende på lik linje med styrer og ikke lenger opptrer som vanlig stedfortreder.

Bevillingssøker må oppgi navn og adresse på styrer og stedfortreder i bevillingssøknaden, jf lovforslagets § 8 bokstav c. Kommunen vil imidlertid ikke være bundet av det navn som fremkommer av bevillingssøknaden dersom det i realiteten er en annen person enn den oppgitte «styrer» som har det reelle ansvar for den daglige driften av serveringsstedet.

I likhet med Hotellovutvalget og gjeldende rett foreslår departementet at styrer og stedfortreder må være myndig. Styrer må i tillegg ha gjennomført en etablererprøve og oppfylle vandelskravet, se kapittel 7 og 8.

Det stilles ikke ytterligere krav til stedfortreder da dette som regel er en tilfeldig ansatt uten noen som helst innflytelse på driften av serveringsstedet.

6.7 Lovbestemte krav for å få serveringsbevilling

Hotellovutvalget foreslår at serveringsbevilling skal gis dersom serveringslovens krav er oppfylt. Lovforslaget tillegger ikke kommunen en skjønnsmessig vurdering av om serveringsbevilling bør gis utover det som følger av vurderingen av om lovens krav er oppfylt. I motsetning til hva som gjelder for skjenkebevilling etter alkoholloven, har den som oppfyller serveringslovens krav en lovbestemt rett til å få serveringsbevilling. Dette innebærer bl a at bevillingsmyndigheten ikke har anledning til å sette tak på antall serveringsbevillinger i kommunen.

Hotellovutvalget foreslår at følgende krav inntas i serveringsloven:

• krav om at serveringsstedet skal ha en styrer og stedfortreder

• krav om hederlig vandel

• krav om ordnet forretningsførsel

• krav om ordnet økonomi

• krav om kvalifikasjoner

Kravet om at serveringsstedet skal ha en styrer og stedfortreder er behandlet i proposisjonens kapittel 6.6. Krav om vandel og kvalifikasjoner behandles nærmere i kapittel 7 og 8.

Formålet med lovbestemte krav er å unngå den usikkerhet som i dag knytter seg til de noe uklare og skjønnsmessige kriteriene i gjeldende hotellov både når det gjelder tildeling av serveringsbevilling i hotellovens § 6 og tilbakekalling av bevilling i hotellovens § 10 nr 2.

Det overveiende flertall av høringsinstansene støtter forslaget om å gjøre serveringsbevillingen betinget av krav i lovs form.