12 Diskrimineringsforbudet og lovlig forskjellsbehandling

Dette kapittelet omhandler hvordan diskrimineringsforbudet og adgangen til lovlig forskjellsbehandling skal utformes i diskrimineringslovene.

Departementet foreslår at det utformes en likelydende bestemmelse i diskrimineringslovene, som slår fast hovedregelen om at direkte og indirekte diskriminering er forbudt. Departementet foreslår videre at forbudsbestemmelsen skal definere direkte og indirekte forskjellsbehandling. Forbudsbestemmelsen skal også utrykkelig regulere forskjellsbehandling på grunn av eksisterende, tidligere, fremtidige eller antatte forhold samt tilknytningsdiskriminering.

Diskrimineringsgrunnlagene drøftes i kapittel 10 og diskrimineringsforbudenes saklige virkeområde drøftes i kapittel 9.

Departementet har videre vurdert gjeldende regler i diskrimineringslovene om saklig forskjellsbehandling. Departementet foreslår en likelydende, generell bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling i hver lov. Departementet foreslår videre at bestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling skal gjelde generelt, og erstatte særreglene for trossamfunn til å forskjellsbehandle.

Departementets forslag innebærer at bestemmelsene i diskrimineringslovene om forbud mot diskriminering og lovlig forskjellsbehandling får en ny felles språkdrakt og struktur. Forslagene er av lovteknisk karakter og innebærer ingen endringer i gjeldende rett når det gjelder forbud mot diskriminering og adgangen til lovlig forskjellsbehandling.

Diskrimineringslovutvalget behandler diskrimineringsforbud og lovlig forskjellsbehandling i NOU 2009: 14 kapittel 15 side 184 og kapittel 16 side 189.

12.1 Gjeldende rett

12.1.1 Kjønn

Likestillingsloven forbyr diskriminering på grunn av kjønn. Dette er i § 3 formulert som et forbud mot forskjellsbehandling av kvinner og menn. Loven forbyr direkte og indirekte diskriminering, instruks om å diskriminere og medvirkning til diskriminering.

Direkte og indirekte forskjellsbehandling

Med direkte forskjellsbehandling menes etter § 3 andre ledd nr. 1 handlinger som stiller kvinner og menn ulikt fordi de er av forskjellig kjønn. Handlinger som setter en kvinne i en dårligere stilling enn hun ellers ville ha vært på grunn av graviditet eller fødsel, eller setter en kvinne eller en mann i en dårligere stilling enn vedkommende ellers ville ha vært på grunn av utnyttelse av permisjonsrettigheter som er forbeholdt mor eller far. Tilsvarende skal spørsmål om graviditet, adopsjon eller familieplanlegging i ansettelsesprosessen, uavhengig av søkerens kjønn, regnes som direkte forskjellsbehandling.

Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral handling som faktisk virker slik at det ene kjønn stilles dårligere enn det annet, jf. § 3 tredje ledd.

Unntak

Unntatt fra diskrimineringsforbudet er indirekte forskjellsbehandling som er saklig begrunnet. Etter § 3 fjerde ledd er indirekte forskjellsbehandling tillatt i særlige tilfeller dersom forskjellsbehandlingen har et saklig formål uavhengig av kjønn, forskjellsbehandlingen er egnet til å realisere formålet og virkningen ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles. Det er således flere vilkår som må oppfylles.

I tillegg forutsettes det at noen svært unntaksvise former for direkte forskjellsbehandling er saklige, og dermed lovlige. Et eksempel er hvis det er nødvendig med et spesielt kjønn for å fylle arbeidsoppgavene, for eksempel dersom en teatergruppe trenger en kvinnelig skuespiller til å spille den kvinnelige hovedrollen i et stykke. Også hensynet til bluferdighet kan utgjøre saklig grunn til forskjellsbehandling på grunn av kjønn etter denne unntaksregelen. Det er uklart hvor langt denne ulovfestede regelen rekker. Det er uansett tale om en meget snever adgang til forskjellsbehandling i særlige unntakstilfeller på bakgrunn av en konkret vurdering.

Videre er det et unntak fra diskrimineringsforbudet for trossamfunn etter likestillingsloven § 3 femte ledd. Forskjellsbehandlingen må være saklig, nødvendig og forholdsmessig, jf. femte ledd.

Se mer om innholdet av diskrimineringsforbudet i likestillingsloven i Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) kapittel 6 side 27 flg.

12.1.2 Etnisitet, religion, livssyn mv.

Diskrimineringsloven forbyr diskriminering på grunn av etnisitet, religion, livssyn mv. Dette er i § 4 formulert som et forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av etnisitet, nasjonal opprinnelse, avstamning, hudfarge, språk, religion eller livssyn. Videre er medvirkning til diskriminering forbudt.

Direkte og indirekte forskjellsbehandling

Med direkte forskjellsbehandling menes etter § 4 første ledd en handling eller unnlatelse som har til formål eller virkning at personer eller foretak på de nevnte grunnlag blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt i en tilsvarende situasjon.

Indirekte diskriminering defineres i § 4 tredje ledd som enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av de vernede grunnlag blir stilt særlig ufordelaktig sammenliknet med andre. Indirekte diskriminering i arbeidslivet er etter samme bestemmelse definert som enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at en arbeidssøker stilles dårligere enn andre arbeidssøkere eller arbeidstakere på grunn av de vernede grunnlag. Lovens forbud mot indirekte diskriminering er strengere i arbeidsforhold enn på andre samfunnsområder.

Unntak

Unntatt fra forbudet mot diskriminering på grunn av religion og livssyn er handlinger og aktiviteter i regi av tros- og livssynssamfunn og virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål. For å falle inn under unntaket må handlingene eller aktivitetene være av betydning for gjennomføringen av trossamfunnets eller virksomhetens religiøse eller livssynsmessige formål, jf. § 3 første ledd tredje punktum. Avgjørende vil være om handlingen eller aktiviteten knytter seg til utøvelsen av religionen eller livssynet. Unntaket gjelder imidlertid ikke på arbeidslivets område.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering etter loven, jf. § 4 fjerde ledd. Dette unntaket gjelder både direkte og indirekte forskjellsbehandling.

Forbudet mot diskriminering i i diskrimineringsloven er nærmere utdypet i Ot.prp. nr. 33 (2004-2005) kapittel 10 side 82 flg.

12.1.3 Nedsatt funksjonsevne

Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven forbyr diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Dette er i § 4 formulert som et forbud mot direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne. Det er også forbudt å medvirke til diskriminering og gi instruks om diskriminering. Brudd på lovens tilretteleggingsbestemmelser utgjør diskriminering.

Direkte og indirekte diskriminering

Med direkte diskriminering menes at en handling eller unnlatelse har til formål eller virkning at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre blir, er blitt eller ville blitt behandlet i en tilsvarende situasjon, jf. § 4 andre ledd. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer på grunn av nedsatt funksjonsevne stilles dårligere enn andre, jf. § 4 tredje ledd.

Unntak

Det gjelder visse unntak fra lovens diskrimineringsforbud. Unntatt fra diskrimineringsforbudet er saklig forskjellsbehandling. Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, anses ikke som diskriminering, jf. § 4 fjerde ledd. Forskjellsbehandling i arbeidslivet må i tillegg være nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke, jf. § 4 fjerde ledd andre punktum.

Eksisterende, tidligere, fremtidige eller antatte forhold

Forbudet mot diskriminering omfatter diskriminering på grunn av funksjonsevne som er nedsatt, antas å være nedsatt, har vært nedsatt eller vil kunne bli nedsatt, jf. § 4 femte ledd. Diskrimineringsvernet omfatter ikke kun diskriminering på grunn av egen funksjonsnedsettelse.

Tilknytningsdiskriminering

Diskrimineringsvernet omfatter også diskriminering av en person på grunn av dennes forhold til en person med nedsatt funksjonsevne, jf. § 4 femte ledd.

Forbudet i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven er omtalt i Ot.prp. nr. 44 (2007-2008) punkt 9.5 side 94 flg.

12.1.4 Seksuell orientering, alder, politisk syn mv.

Arbeidsmiljøloven forbyr diskriminering på grunn av politisk syn, medlemskap i arbeidstakerorganisasjon, seksuell orientering, alder, deltidsarbeid eller midlertidig ansettelse. Dette er i § 13-1 formulert som et forbud mot direkte og indirekte diskriminering og forbud mot trakassering og instruks om å diskriminere.

Direkte og indirekte diskriminering

Begrepene direkte og indirekte diskriminering er ikke definert i arbeidsmiljøloven. Det fremgår av lovens forarbeider at det med direkte diskriminering menes at en arbeidstaker eller arbeidssøker på grunn av et av de nevnte forhold behandles dårligere enn andre blir, har blitt eller ville blitt i en tilsvarende situasjon. Med indirekte diskriminering menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som faktisk virker slik at noen stilles dårligere enn andre av de grunner som omfattes av loven, se Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) s. 35.

Unntak

Unntak fra diskrimineringsforbudet følger av § 13-3. Forskjellsbehandling som har et saklig formål, ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, og som er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke, anses ikke som diskriminering, jf. § 13-3 første ledd.

Forskjellsbehandling som er nødvendig for å oppnå et saklig formål, og som ikke er uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles er etter § 13-3 andre ledd ikke i strid med forbudet mot indirekte diskriminering, diskriminering på grunn av alder eller diskriminering av arbeidstaker som arbeider deltid eller er midlertidig ansatt. Det er således noe større adgang til forskjellsbehandling på grunn av alder og forskjellsbehandling av deltidsansatte og midlertidig ansatte enn etter lovens andre diskrimineringsgrunnlag. For disse grunnlagene kreves ikke at forskjellsbehandlingen er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke. Forskjellsbehandling må likevel være nødvendig for å oppnå et saklig formål.

Forbudet i arbeidsmiljøloven er omtalt i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) merknadene til § 13-1 side 325 jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) punkt 8.2 side 25 flg.

Se kapittel 4 for omtale av diskrimineringsforbudene i boliglovene og sjømannsloven.

12.2 Diskrimineringslovutvalgets forslag (NOU 2009: 14)

Diskrimineringsforbudet

Utvalget foreslo et felles diskrimineringsforbud for alle lovens diskrimineringsgrunnlag som skal erstatte forbudet mot diskriminering i likestillingsloven § 3, diskrimineringsloven § 4, arbeidsmiljøloven § 13-1 jf. § 13-3, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 og boliglovene.

Lovforslaget har følgende hovedelementer:

• forbud mot diskriminering som hovedregel

• definisjoner av direkte og indirekte forskjellsbehandling

• unntak fra forbudet

Utvalget vurderte om loven skal bruke uttrykket forskjellsbehandling slik som i likestillingsloven, eller uttrykket diskriminering slik som i arbeidsmiljøloven, diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Utvalgets flertall (6 av ni medlemmer) foreslo et forbud mot diskriminering. Utvalget var enstemmig når det gjaldt resten av utformingen av diskrimineringsforbudet.

Diskriminering skal forstås som direkte og indirekte forskjellsbehandling som ikke er saklig begrunnet. Utvalget foreslår derfor at lovteksten bruker uttrykkene direkte og indirekte forskjellsbehandling, samtidig som diskrimineringsforbudet avgrenses uttrykkelig mot saklig forskjellsbehandling. Det følger av dette at usaklig direkte forskjellsbehandling vil være direkte diskriminering i strid med loven, mens usaklig indirekte forskjellsbehandling vil være indirekte diskriminering i strid med loven.

Begrepene direkte og indirekte forskjellsbehandling er i utvalgets lovforslag definert etter mønster av diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Dette skal forstås på samme måte som de tilsvarende begrepene i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. Forslaget innebærer med dette ingen endringer i gjeldende regler. Utvalget mente imidlertid at indirekte forskjellsbehandling ikke bør defineres på andre måter på andre samfunnsområder enn i arbeidslivet, slik det er gjort i definisjonen i diskrimineringsloven § 4 tredje ledd. Utvalget var derimot enig i at det bør være et særlig sterkt diskrimineringsvern i arbeidsforhold, hvor det foreslås en skjerpet unntaksregel.

Se NOU 2009: 14, kapittel 15 side 184-186.

Unntak

Utvalget foreslo at det lovfestes et generelt unntak for saklig forskjellsbehandling. Forskjellsbehandling som har et saklig formål, er nødvendig og ikke uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles, skal etter denne bestemmelsen ikke regnes som diskriminering i strid med loven. Denne unntaksbestemmelsen skal gjelde for alle lovens diskrimineringsgrunnlag og for hele virkeområdet til lovens diskrimineringsforbud.

Utvalget foreslo at vilkårene for forskjellsbehandling skjerpes i arbeidsforhold ved at det skal være et tilleggsvilkår at kjønn, seksuell orientering, hudfarge el. er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke (jf. lovforslaget § 5 første ledd andre punktum).

Utvalget foreslo også særlige unntaksregler ved forskjellsbehandling på grunn av alder, jf. lovforslaget § 5 andre ledd første punktum. Det lovfestes at generelle saklige aldersgrenser i lov, forskrift eller landsomfattende tariffavtaler ikke er i strid med forbudet mot diskriminering. Utvalget foreslo videre at adgangen til å legge vekt på alder i arbeidsforhold ikke skal være betinget av at en bestemt alder er nødvendig for utøvelsen av arbeid eller yrke, jf. lovforslaget § 5 andre ledd andre punktum. Utvalget foreslo med andre ord at den skjerpede unntaksregelen for arbeidsforhold ikke skal gjelde alder. Arbeidsmiljøloven § 13-3 fjerde ledd som gir hjemmel til å vedta forskrifter om aldersdiskriminering og rekkevidden av unntaket for saklig forskjellsbehandling, ble foreslått opphevet.

Utvalget foreslo i tillegg en avgrenset forskriftshjemmel i loven som kun omfatter kvinner i Forsvaret slik at gjeldende forskrift om dette hjemlet i likestillingsloven § 2 tredje ledd kan videreføres, jf. lovforslaget § 2 andre ledd.

Se NOU 2009: 14, kapittel 16 side 189-202.

Eksisterende, tidligere, fremtidige eller antatte forhold

Utvalget foreslo at diskrimineringsforbudet skal gjelde forskjellsbehandling på grunn av eksisterende, antatte, tidligere og fremtidige forhold ved en person, jf. lovforslaget § 4 tredje ledd. Denne presiseringen er lovfestet uttrykkelig i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven når det gjelder nedsatt funksjonsevne, jf. § 4. Det samme må legges til grunn etter de øvrige diskrimineringslovene, selv om dette ikke er uttrykkelig lovfestet.

Se NOU 2009: 14, kapittel 15 side 186.

Tilknytningsdiskriminering

Utvalget foreslo et vern mot diskriminering på grunn av forhold som omfattes av et av lovens diskrimineringsgrunnlag, inkludert grunnlag som påberopes under sekkekategorien, og som gjelder en annen person som den diskriminerte har tilknytning til, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd.

Utvalget viste til at et diskrimineringsvern på grunn av egenskaper ved en annen person allerede i stor utstrekning følger av gjeldende rett. Dels er dette lovfestet, og dels må dette innfortolkes i gjeldende diskrimineringslover. EF-domstolens fortolkning av EUs rammedirektiv skal legges til grunn ved fortolkningen av de bestemmelsene i arbeidsmiljøloven som gjennomfører direktivet.

Utvalget mente at en regel om diskriminering på grunn av tilknytning i en samlet diskrimineringslov bør gjelde alle lovens diskrimineringsgrunnlag.

Etter utvalgets syn bør rekkevidden av diskriminering på grunn av tilknytning avklares etter en konkret vurdering. Utvalget antok at jo fjernere tilknytningen er mellom personen/personene som har de aktuelle egenskapene (jf. diskrimineringsgrunnlagene) og den berørte, desto mindre sannsynlighet vil det være for at det er tale om diskriminering. Utvalget la til grunn at det også i disse tilfellene må foreligge en årsakssammenheng mellom den dårligere behandlingen og diskrimineringsgrunnlaget. Dette er lagt til grunn for bestemmelsen om tilknytningsdiskriminering i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven § 4 femte ledd.

Se NOU 2009: 14, kapittel 15 side 186-188.

12.3 Høringsinstansenes syn

Når det gjelder forslag om en generell unntaksregel er høringsinstansene Arbeids- og velferdsdirektoratet, Politidirektoratet og Oslo politidistrikt, Sametinget, Spekter, KS, Advokatforeningen, YS, Redd Barna, Askøy kommune, Arendal kommune og Sogn og Fjordane fylkeskommune i all hovedsak positive til utvalgets forslag. Noen av arbeidslivsorganisasjonene mener at tilleggskravet om nødvendighet for utøvelse av arbeid eller yrke, gjør vurderingen unødvendig komplisert. Spekter mener at tilleggsvilkåret representerer en komplisert lovgivningsteknikk som organisasjonen ikke kan se noen særlig begrunnelse for, og foreslår at særvilkåret sløyfes. Diskrimineringsvernet i slike situasjoner vil sannsynligvis være ivaretatt i det alminnelige nødvendighetskriteriet.

Når det gjelder spørsmålet om trossamfunn støtter en rekke høringsinstanser utvalgets forslag om å la trossamfunn omfattes av lovens generelle unntaksbestemmelse, deriblant Justis- og beredskapsdepartementet, Barneombudet, Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett ved UiO (KVIBALD), HSH og Kvinnegruppa Ottar. Barneombudet viser til at endringen gir et viktig signal til barn om at samfunnet de lever i er åpent, likestilt og ikke-diskriminerende samfunn der ingen sektorer skal gis generelle unntak fra diskrimineringsforbudet. Dette er spesielt viktig for barn som vokser opp som medlemmer av trossamfunn med mer tradisjonelle oppfatninger om kvinner, seksuell orientering og etnisk tilhørighet. Kristne Friskolers Forbund mener at lovforslaget vil innebære en innsnevring i trossamfunns og religiøse institusjoners mulighet for å ta hensyn til søkeres livssyn og livsførsel ved ansettelse.

Når det gjelder spørsmålet om alder, er høringsinstansene Barneombudet, YS, UNIO, KS, Finansnæringens arbeidsgiverforening, Arbeidsgiverforeningen Spekter og Arendal kommune enige i at det bør være adgang til å sette generelle aldersgrenser. Barneombudet mener imidlertid at det bør foretas en gjennomgang av regler om aldersgrenser som gjelder barn og unge. Likestillings- og diskrimineringsombudet, Statens seniorråd, Akademikerne, NITO, Advokatforeningen og Seniorsaken er mot forslaget om et unntak for aldersgrenser.

12.4 Departementets vurdering

12.4.1 Forbud mot diskriminering

12.4.1.1 Forbud mot direkte og indirekte diskriminering

Departementet har vurdert gjeldende formuleringer av diskrimineringsforbudet i diskrimineringslovene.

Likelydende forbudsbestemmelse i diskrimineringslovene

Departementet har vurdert utformingen av diskrimineringsforbudet. Diskrimineringsforbudet er noe ulikt formulert i diskrimineringslovene, men inneholder i hovedsak de samme elementer. Diskrimineringslovutvalget foreslo i forslaget til samlet diskrimineringslov én forbudsbestemmelse som skulle gjelde alle diskrimineringsgrunnlag og alle lovens samfunnsområder. Bestemmelsen skulle videreføre gjeldende regler og ingen i høringen hadde innvendinger til dette.

Departementet legger vekt på at forbud mot diskriminering er kjernen i diskrimineringsvernet, og at diskrimineringsforbudet er den helt sentrale bestemmelsen i diskrimineringslovene. Departementet legger derfor til grunn at diskrimineringsforbudet bør ha en generell og overordnet standard, med samme ordlyd og struktur. Dette betyr at forbudsbestemmelsen har samme innhold uavhengig av diskrimineringsgrunnlag. Lik lovtekst uavhengig av diskrimineringsgrunnlag gjør det også enklere å håndtere diskriminering på flere grunnlag, se nærmere kapittel 13.

Det er videre et mål å gjøre diskrimineringslovenes bestemmelser mer forståelige og tilgjengelige for brukerne av diskrimineringslovene. Departementet viser i den forbindelse til kapittel 7.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at diskrimineringsforbudet i hver diskrimineringslov får lik utforming. Departementet understreker at dette er lovtekniske endringer i diskrimineringsforbudenes språk og struktur. Endringene innebærer ingen endring i gjeldende rett og alle bestemmelsene skal fortolkes på samme måte.

Forbud mot diskriminering

Departementet har vurdert hvilke av begrepene forskjellsbehandling eller diskriminering som bør videreføres i den nye felles formuleringen av diskrimineringsforbudet. Gjeldende diskrimineringslover bruker forskjellige begreper og ulike formuleringer knyttet til diskrimineringsforbudet.

Selv om diskrimineringsforbudet kan være noe ulikt formulert i diskrimineringslovene, inneholder de i hovedsak de samme elementer og skal forstås på lik måte. Både diskriminering og forskjellsbehandling er begreper som brukes. Det heter for eksempel i likestillingsloven § 3 at direkte eller indirekte forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt. Imidlertid bruker både diskrimineringsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven samt arbeidsmiljøloven kapittel 13 begrepet diskriminering i stedet for forskjellsbehandling.

Mange oppfatter diskriminering som et negativt ladet begrep, mens forskjellsbehandling oppfattes som mer nøytralt. Departementet ser at mange oppfatter det som belastende at deres handling eller unnlatelse anses som diskriminering. Det er ikke uvanlig at diskriminering skyldes ubevisste mekanismer, og ikke et bevisst ønske om å behandle mennesker dårligere på grunn av et diskrimineringsgrunnlag. Hvorvidt noe faller utenfor eller innenfor lovens utrykk kan også i noen tilfeller bero på vanskelige bevisvurderinger eller tekniske vurderinger knyttet til tolkning eller konkret anvendelse av lovens utrykk.

Diskrimineringslovutvalget foreslo et forbud mot diskriminering, og ikke et forbud mot forskjellsbehandling. Høringsinstansene har ikke hatt synspunkter på bruken av disse begrepene. Departementet støtter utvalgets forslag, og viser til at det kan være naturlige årsaker og behov for å behandle personer forskjellig. All forskjellsbehandling er derfor ikke negativt eller ulovlig. Det er lovlig å forskjellsbehandle når forskjellsbehandlingen er saklig begrunnet. Det er videre tillatt å særbehandle på visse vilkår. De nye diskrimineringslovene vil inneholde egne bestemmelser om lovlig forskjellsbehandling og positiv særbehandling. Adgangen til lovlig forskjellsbehandling er beskrevet nedenfor i dette kapittelet.

Etter departementets syn bør begrepet diskriminering forbeholdes den lovstridige forskjellsbehandlingen. Avgjørende for om en forskjellsbehandling utgjør diskriminering, er om forskjellsbehandlingen er av negativ karakter, og mangler saklig grunn eller virker uforholdsmessig. Det vises for øvrig til presentasjon og vurdering av begreper i diskrimineringslovene i kapittel 2.

På denne bakgrunn foreslår departementet at begrepet diskriminering videreføres i den nye felles forbudsbestemmelsen og at hovedregelen i diskrimineringslovene er at diskriminering er forbudt. Det skal videre fremgå av lovteksten at med diskriminering menes direkte eller indirekte forskjellsbehandling som ikke er lovlig etter lovbestemmelsene om lovlig saksbehandling og positiv særbehandling. Dette er malen i utvalgets forslag samt i gjeldende diskrimineringslov, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og kapittel 13 i arbeidsmiljøloven.

Direkte forskjellsbehandling

Departementet foreslår at forbudsbestemmelsen i diskrimineringslovene definerer hva som menes med direkte forskjellsbehandling. Dette er i samsvar med utvalgets forslag. Utvalgets lovforslag er utformet etter mønster av diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Departementet viser til at definisjonen av direkte forskjellsbehandling i de nye forbudsbestemmelsene er en videreføring av gjeldende diskrimineringsbegrep, men i en annen språkdrakt. Departementet understreker at dette ikke innebærer noen endring av gjeldende rett i diskrimineringslovene.

Departementet foreslår følgende definisjon av direkte forskjellsbehandling:

«Med direkte forskjellsbehandling menes: en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person behandles dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes… (det respektive diskrimineringsgrunnlaget).»

Lovteksten definerer at forbudet omhandler handlinger og unnlatelser både med diskriminerende formål og virkning. Det vil si at diskriminerende hensikt eller intensjon ikke er et nødvendig vilkår for å kunne rammes av forbudet. Dette gir et mer effektivt vern, og er i tråd med gjeldende rett i dag.

Departementet har vurdert hvem som skal være sammenlikningsperson når det skal vurderes om noen har blitt behandlet dårligere enn andre. Departementet viser til at forbudet gjelder faktiske, men også hypotetiske sammenlikningspersoner. Det er ikke nødvendig at det finnes en aktuell sammenlikningsperson, for eksempel en annen søker som fikk jobben og som ikke er homofil eller transperson, for at det skal være tale om diskriminering. Eller en aktuell sammenlikningsperson som ikke er kvinne, gravid eller i permisjon. Det er ikke nødvendig at den som mener seg diskriminert kan vise til at en annen faktisk person har blitt behandlet bedre. Det avgjørende er om det ble lagt vekt på seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnssuttrykk til ulempe for den som mener seg diskriminert. Eller for eksempel at den som forskjellsbehandler legger vekt på graviditet eller permisjon til ulempe for den som mener seg diskriminert.

Departementet viser til at begrepet direkte forskjellsbehandling skal forstås på samme måte som de tilsvarende begrepene i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven. Departementet viser derfor til forarbeidene til disse lovene for nærmere informasjon om fortolkningen av direkte forskjellsbehandling. Se omtale av diskrimineringsforbudet i likestillingsloven i Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) kapittel 6 side 27 flg. og forbudet i arbeidsmiljøloven i Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) merknadene til § 13-1 side 325 jf. Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) punkt 8.2 side 25 flg.

Indirekte forskjellsbehandling

Departementet foreslår at forbudsbestemmelsen definerer hva som menes med indirekte forskjellsbehandling. Dette er i samsvar med utvalgets forslag. Utvalgets lovforslag er definert etter mønster av diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Departementet foreslår følgende definisjon på indirekte forskjellsbehandling.

«Med indirekte forskjellsbehandling menes: enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse eller praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av…(det respektive diskrimineringsgrunnlaget).»

Et eksempel på indirekte forskjellsbehandling på grunn av kjønn er forskjellsbehandling på grunn av omsorgsoppgaver.

Likt vern i og utenfor arbeidslivet

Departementet har vurdert hvordan indirekte forskjellsbehandling skal defineres. I dag definerer diskrimineringsloven indirekte forskjellsbehandling ulikt ettersom den finner sted i arbeidslivet eller på andre samfunnsområder. Etter diskrimineringsloven § 4 stilles det som vilkår at personer blir stilt «særlig ufordelaktig» sammenliknet med andre for at det skal være tale om indirekte forskjellsbehandling utenfor arbeidslivet.

Departementet støtter utvalgets vurdering, og foreslår en felles definisjon i diskrimineringslovene av indirekte forskjellsbehandling som ikke skiller mellom forskjellsbehandling i eller utenfor arbeidslivet. Det betyr at kravet i den gjeldende diskrimineringsloven om at forskjellsbehandlingen utenfor arbeidslivet skal være «særlig ufordelaktig» for å rammes av diskrimineringsforbudet, bortfaller.

Departementet viser til at den nye felles definisjonen ikke har praktisk betydning for forbudets nåværende rekkevidde, heller ikke for gjeldende regulering av indirekte forskjellsbehandling utenfor arbeidslivet. Hvorvidt forskjellsbehandlingen er «særlig ufordelaktig» skal uansett tillegges vekt i saklighetsvurderingen etter lovens bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling. Utover definisjonen i diskrimineringsloven av indirekte forskjellsbehandling utenfor arbeidslivet, er den felles definisjonen i de nye forbudsbestemmelsene en videreføring av gjeldende diskrimineringsbegrep, men i en annen språkdrakt. Dette betyr at forslaget til ny definisjon ikke innebærer noen endring av gjeldende rett i diskrimineringslovene.

Forslag til lovtekst om forbud mot diskriminering

Departementet foreslår følgende lovtekst i forbudet mot diskriminering:

«Diskriminering på grunn av (diskrimineringsgrunnlaget) er forbudt. Forbudet gjelder diskriminering på grunn av faktisk, antatt, tidligere eller fremtidig (diskrimineringsgrunnlaget). Forbudet gjelder også diskriminering på grunn av (diskrimineringsgrunnlaget) til en person som den som diskrimineres har tilknytning til.

Med diskriminering menes direkte og indirekte forskjellsbehandling, som ikke er lovlig etter § x eller § y. Med direkte forskjellsbehandling menes en handling eller unnlatelse som har som formål eller virkning at en person blir behandlet dårligere enn andre i tilsvarende situasjon, og at dette skyldes (diskrimineringsgrunnlaget). Med indirekte forskjellsbehandling menes enhver tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis, handling eller unnlatelse som fører til at personer stilles dårligere enn andre, og at dette skjer på grunn av (diskrimineringsgrunnlaget).»

12.4.1.2 Eksisterende, tidligere, fremtidige eller antatte forhold

Departementet foreslår å tydeliggjøre i lovteksten at diskrimineringsforbudet i diskrimineringslovene utrykkelig omfatter forskjellsbehandling på grunn av eksisterende, antatte, tidligere og fremtidige forhold.

I dag er det bare diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som direkte regulerer i lovteksten at diskrimineringsforbudet omfatter eksisterende, antatte, tidligere og fremtidige forhold, jf. gjeldende lov § 4. I de øvrige diskrimineringsgrunnlagene må det samme legges til grunn, selv om dette ikke er utrykkelig lovfestet.

Det betyr at det allerede i dag er slik at forbudet ikke bare gjelder diskriminering på grunn av eksisterende egenskaper, men også på grunn av egenskaper man tror at en person har, har hatt eller vil kunne komme til å få. Departementet viser til at det er viktig å presisere omfanget og rekkevidden av diskrimineringsvernet. Av klarhetshensyn bør det derfor fremgå av lovteksten hvilke forhold som dekkes av diskrimineringsvernet. Forslaget vil bare være en presisering og ikke en endring av gjeldende rett.

Forbudet mot diskriminering skal ikke bare gjelde diskriminering på grunn av eksisterende egenskaper, men også diskriminering på grunn av egenskaper man tror at en person har, har hatt eller vil kunne komme til å få. Dette gjelder for eksempel forskjellsbehandling av en kvinnelig arbeidstaker på grunn av antakelse om lang foreldrepermisjon, når planen er at barnets far skal ta ut mesteparten av permisjonstiden. Det har ikke noen betydning om antakelsen er feil, om den viser seg å slå til eller om den statistisk sett må påregnes å slå til. Et annet eksempel er at personer som diskrimineres på grunn av en feilaktig formodning om at de tilhører en etnisk gruppe, en religion mv. vil være vernet.

Se for øvrig NOU 2009: 14 kapittel 15, side 186.

12.4.1.3 Tilknytningsdiskriminering

Departementet foreslår å tydeliggjøre i lovteksten at diskrimineringsforbudene omfatter forskjellsbehandling på grunn av andres egenskaper. Dette er i samsvar med diskrimineringslovutvalgets forslag.

Departementet viser til at tilknytningsdiskriminering i dag er regulert når det gjelder etnisitet og nedsatt funksjonsevne, jf. diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven. Tilsvarende vern skal innfortolkes etter de øvrige grunnlagene. Det betyr at departementets forslag om at diskrimineringsforbudene skal omfatte forskjellsbehandling på grunn av andres egenskaper, er en presisering og innebærer ingen endring av gjeldende rett i diskrimineringsvernet.

Departementet legger vekt på at det er behov for et diskrimineringsvern for personer som har tilknytning til andre personer som har/besitter egenskaper som er vernet etter diskrimineringslovene. Det kan være behov for å tydeliggjøre hvilken personkrets som er omfattet av diskrimineringsvernet. Det kan være like problematisk å bli utsatt for diskriminering på grunn av forhold ved en annen person, som å bli utsatt for diskriminering på grunn av forhold ved egen person.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken personkrets som skal omfattes av forbudet mot tilknytningsdiskriminering, viser departementet til utvalgets forslag. Etter utvalgets syn bør rekkevidden av diskriminering på grunn av tilknytning, avklares etter en konkret vurdering. Hvor nær den som diskrimineres faktisk står den som har disse egenskapene, skal ikke være avgjørende. Det kan være tale om nære relasjoner som slektskap, vennskap eller ekteskap, eller mer tilfeldige relasjoner som at man er i samme gruppe som ønsker å komme inn på et utested. Departementet legger til grunn at jo fjernere tilknytningen er mellom personen/personene som har de aktuelle egenskapene og den berørte, jo mindre sannsynlig er det at det foreligger diskriminering.

Videre er det et krav om at det foreligger årsakssammenheng mellom den dårligere behandlingen og diskrimineringsgrunnlaget. Dette betyr at diskrimineringsforbudet gjelder uavhengig av om forskjellsbehandlingen er begrunnet i forhold ved den som er diskriminert eller forhold ved andre personer. Departementet understreker at det avgjørende er om forskjellsbehandlingen er knyttet til et eller flere av de forhold som loven omfatter.

Departementet antar at det er mindre aktuelt og praktisk med tilknytningsdiskriminering når det gjelder kjønn. Departementet foreslår likevel av generelle harmoniseringsgrunner at diskrimineringsforbudet i likestillingsloven også skal omfatte tilknytningsdiskriminering. Departementet ønsker ikke å differensiere mellom grunnlagene på dette området. Departementet viser for øvrig til sak fra EU-domstolen, C-44/12 hvor en mann og kone ble oppsagt på grunn av at han bisto sin gravide kone med noen tunge løft på deres felles arbeidsplass. EU-domstolen slo fast at mannen hadde et vern mot tilknytningsdiskriminering etter direktiv 2006/54/EF om gjennomføring av prinsippet om like muligheter for og likebehandling av menn og kvinner.

Se for øvrig NOU 2009: 14 kapittel 15, side 186-188.

12.4.2 Lovlig forskjellsbehandling

12.4.2.1 En likelydende bestemmelse uansett diskrimineringsgrunnlag

Departementet viser til at ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. Det kan foreligge legitime grunner til å behandle personer forskjellig. Alle diskrimineringslovene har derfor regler om saklig forskjellsbehandling. Dette omtales gjerne som unntak fra diskrimineringsforbudet.

De generelle unntakene i gjeldende diskrimineringslovgivning kan deles i tre kategorier:

• unntak fra forbudet mot direkte diskriminering der en bestemt egenskap er nødvendig for arbeidets utførelse eller eventuelt en bestemt rolle, oppgave el.

• mer vidtrekkende unntak fra forbudet mot direkte diskriminering

• unntak fra forbudet mot indirekte diskriminering

I tillegg er det lovfestet noen spesifikke unntak for tros- og livssynssamfunn som i diskrimineringsloven er formulert som unntak fra lovens virkeområde og i likestillingsloven som et unntak fra diskrimineringsforbudet.

Departementet viser til at selv om gjeldende regler om saklig forskjellsbehandling er forskjellig utformet og med ulik ordlyd, inneholder de de samme elementene og hovedvilkår. Dette er at forskjellsbehandlingen må:

• ha et saklig formål,

• være nødvendig for å oppnå formålet og

• ikke være uforholdsmessig inngripende overfor den som forskjellsbehandles.

De tre vilkårene må vurderes konkret basert på omstendighetene i den aktuelle saken.

Departementet viser imidlertid til at gjeldende lovtekster ikke er dekkende for rettstilstanden. De gir ikke tilstrekkelig veiledning i seg selv, og det er nødvendig å se hen til forarbeider og praksis for å klarlegge gjeldende rett. Departementet mener dette er uheldig og lite hensiktsmessig.

Diskrimineringslovutvalget viser til at en står overfor valget mellom en forenkling i lovverket der det legges til grunn en felles, generell standard i lovteksten, eller flere unntaksregler som reflekterer de presiseringer og differensieringer i saklighetsvurderingen som uansett skal gjelde med hensyn til diskrimineringsgrunnlag og den konkrete situasjon. Utvalgets vurdering er at det er best med en felles standard i lovteksten og utvalgets forslag er basert på gjeldende unntaksadgang og innebærer ingen innholdsmessig utvidelse eller innskrenkning av gjeldende rett.

Departementet mener det er behov for å forenkle dagens lover og støtter derfor utvalgets forslag. Departementet viser også til at ingen hadde innvendinger i høringen til utvalgets forslag. Gjeldende regler gjenspeiler en kompleks og mangfoldig virkelighet som de skal regulere. Departementet mener det er svært vanskelig og heller ikke hensiktsmessig å formulere alle disse nyansene i enkle og klare og forståelige lovtekster. Slike lovtekster kan også resultere i regler som slår urimelig ut i enkelttilfeller.

Lik formulering av lovbestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling gjør det enklere å vite når det er lovlig å forskjellsbehandle, uansett hvilket diskrimineringsgrunnlag det er tale om. For eksempel er adgang til saklig forskjellsbehandling på grunn av kjønn ulovfestet. Departementet mener det er uheldig at bestemmelsene om forskjellsbehandling er ulikt formulert, når de likevel innehar de samme hovedelementer.

Lik lovtekst uavhengig av diskrimineringsgrunnlag gjør det også enklere å håndtere diskriminering på flere grunnlag, se nærmere kapittel 13. Det vises også til målsetningen om å gjøre diskrimineringslovenes bestemmelser mer forståelige og tilgjengelige for brukerne, se kapittel 7.

Departementet foreslår derfor å erstatte alle gjeldende unntaksbestemmelser med en generell, likelydende bestemmelse i hver diskrimineringslov om lovlig forskjellsbehandling. Departementet foreslår også at reguleringen av lovlig forskjellsbehandling ikke skal være en del av bestemmelsen om diskrimineringsforbudet, men skal reguleres i en egen bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling. Forslaget innebærer en forenkling og sammenslåing av gjeldende regler som avgrenser diskrimineringsforbudet eller gjør unntak fra diskrimineringsforbudet.

Departementet støtter utvalgets vurdering om at saklighetskravet slik det er innarbeidet gir rimelige avveininger mellom de motstridende hensyn som kan gjøre seg gjeldende, og ser ikke grunn til å endre rekkevidden av unntaksadgangen slik den følger av lovtekst, forarbeider og praksis. Unntaksadgangen bør være betinget av konkrete saklighetsvurderinger. Departementet legger til grunn at de nevnte vilkår for lovlig forskjellsbehandling skal videreføres i de nye felles bestemmelsene i diskrimineringslovene. Forslaget innebærer derfor ingen innholdsmessige endringer i unntaksadgangen etter gjeldende rett.

Begrepet lovlig forskjellsbehandling

Departementet har vurdert begrepet «saklig» forskjellsbehandling. Diskrimineringslovutvalget bruker i sitt lovforslag terminologien saklig forskjellsbehandling fordi utvalget mente at dette var det mest hensiktsmessige uttrykket basert på ulike juridiske kilder. Uttrykket saklig forskjellsbehandling er ikke brukt i lovteksten i gjeldende diskrimineringslovgivning.

Departementet viser til at begrepet «saklig forskjellsbehandling» i realiteten er synonymt med «unntak fra diskrimineringsforbudet» eller «lovlig forskjellsbehandling». Uttrykket «saklig» er et ord som kan leses og forstås på ulike måter ut fra vanlig språkbruk. For å unngå misforståelser og at adgangen til å forskjellsbehandle oppfattes som videre enn den er, foreslår departementet at uttrykket «lovlig forskjellsbehandling» brukes i lovtekstene i stedet for «saklig forskjellsbehandling.» Det sentrale er at det knyttes vilkår om saklighet, nødvendighet og forholdsmessighet til adgangen til lovlig forskjellsbehandling.

Snevrere adgang til å forskjellsbehandle i arbeidslivet

Departementet har vurdert diskrimineringslovenes regulering av adgangen til saklig forskjellsbehandling i og utenfor arbeidslivet. I dag er adgangen til forskjellsbehandling snevrere i arbeidsforhold enn på andre områder. Dette er lovfestet i arbeidsmiljøloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og følger av det ulovfestede unntaket fra diskrimineringsforbudet i likestillingsloven og av særregelen i likestillingsloven om trossamfunnenes adgang til saklig forskjellsbehandling. Ifølge disse reglene er det unntak fra forbudet mot direkte diskriminering der en bestemt egenskap er nødvendig for arbeidets utførelse eller eventuelt utøvelse av en bestemt rolle eller oppgave. Diskrimineringsloven har ikke en tilsvarende bestemmelse; slike tilfeller reguleres av den generelle saklighetsregelen i diskrimineringsloven.

Diskrimineringslovutvalget legger også til grunn at det skal være snevrere adgang til å forskjellsbehandle i arbeidsforhold enn på andre områder, og foreslår at det lovfestes et tilleggsvilkår om at bestemt kjønn, seksuell orientering, hudfarge eller liknende må være nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke for å kunne tillegges vekt. I høringen fremgår det at noen av arbeidslivsorganisasjonene mener at tilleggskravet om nødvendighet for utøvelse av arbeid eller yrke, gjør vurderingen av adgangen til å forskjellsbehandle unødvendig komplisert.

Departementet er enig med høringsinstansene om at tilleggsvilkåret kompliserer vurderingen av om en forskjellsbehandling er lovlig på en unødvendig måte. Departementet viser til at forslaget til ny og generell bestemmelse i diskrimineringslovene om lovlig forskjellsbehandling, vil være en tilstrekkelig regulering av adgangen til forskjellsbehandling, enten denne finner sted i eller utenfor arbeidslivet. Selv om lovteksten ikke stiller ett utrykkelig tilleggsvilkår om nødvendighet for å utøve arbeid eller yrke, reguleres dette uansett av de tre vilkår som må oppfylles for at forskjellsbehandlingen skal være lovlig. Departementet legger derfor til grunn at diskrimineringsvernet i arbeidslivet vil være ivaretatt av kravet til lovlig forskjellsbehandling. Blant annet er kravet til forholdsmessighet et spørsmål om rimelighet og avveining av motstridende interesser, og kravet tolkes strengere i arbeidslivet da det ofte er snakk om grunnleggende goder som rett til arbeid eller liknende. Adgangen til å forskjellsbehandle i arbeidslivet vil derfor være særlig snever, jf. at dette skal fortolkes i samsvar med EU-direktivene.

Departementet foreslår på denne bakgrunn å fjerne tilleggsvilkåret i likestillingsloven, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og arbeidsmiljøloven om nødvendighet for utøvelse av arbeid eller yrke. Forslaget innebærer ingen endring i gjeldende rett.

Graviditetsdiskriminering

Når det gjelder graviditetsdiskriminering foreslår departementet en annen lovteknisk løsning enn gjeldende likestillingslov, se kapittel 10 om diskrimineringsgrunnlaget kjønn.

Forslag til lovtekst om lovlig forskjellsbehandling

Departementet foreslår følgende lovtekst:

«Lovlig forskjellsbehandling

Forskjellsbehandlingen er ikke diskriminering (i strid med forbudet i § x) når

• a) den har et saklig formål,

• b) den er nødvendig for å oppnå formålet, og

• c) det er et rimelig forhold mellom det man ønsker å oppnå og hvor inngripende forskjellsbehandlingen er for den eller de som stilles dårligere.»

12.4.2.2 Trossamfunn

Departementet har vurdert gjeldende særbestemmelser om tros- og livssynssamfunnenes adgang til saklig forskjellsbehandling, og foreslår at adgangen til å forskjellsbehandle skal følge av den generelle bestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling. Den generelle bestemmelsen erstatter særreglene i likestillingsloven og diskrimineringsloven om trossamfunnenes adgang til saklig forskjellsbehandling. Forslaget innebærer ingen endring av gjeldende rett.

Stortinget vedtok i 2010 å oppheve arbeidsmiljølovens særregel for tros- og livssynssamfunnenes adgang til å forskjellsbehandle på grunn av seksuell orientering. Det ble lagt til grunn at arbeidsmiljølovens generelle bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling, ga trossamfunnene tilstrekkelig rom for religiøst begrunnet forskjellsbehandling. Likestillingsloven og diskrimineringsloven har fremdeles særlige bestemmelser om tros- og livssynssamfunnenes adgang til å forskjellsbehandle på grunn av kjønn samt religion og livssyn.

Diskrimineringslovutvalget mener at unntaksadgangen for trossamfunnenes religionsutøvelse primært bør hjemles i generelle saklighetsregler fremfor særlige unntaksregler. Utvalgets forslag innebærer at de særlige unntaksbestemmelsene for tros- og livssynssamfunn i diskrimineringsloven og i likestillingsloven ikke videreføres. Utvalget viser til at dette ikke vil innebære noen endringer i den materielle unntaksadgangen.

En rekke høringsinstanser støtter utvalgets forslag om å la trossamfunn omfattes av lovens generelle unntaksbestemmelse, deriblant Justis- og politidepartementet, Barneombudet, Avdeling for kvinnerett, barnerett, likestillings- og diskrimineringsrett ved UiO (KVIBALD), HSH og Kvinnegruppa Ottar. Kristne Friskolers Forbund mener imidlertid at lovforslaget vil innebære en innsnevring i trossamfunns og religiøse institusjoners mulighet for å ta hensyn til søkeres livssyn og livsførsel ved ansettelse.

Departementets vurdering

Departementet støtter utvalgets vurdering i at lovregulering av spesifikke unntaksregler for bestemte sektorer eller virksomheter gir mer utilgjengelige og uoversiktlige lover. Departementet viser også til høringen hvor en rekke høringsinstanser støttet utvalgets forslag om at det ikke bør være særregler på noen områder.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at når det gjelder kjønn, religion og livssyn, skal tros- og livssynssamfunnenes adgang til å forskjellsbehandle følge av den generelle bestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling og ikke av egne bestemmelser.

Departementet understreker at forslaget om en likelydende, generell bestemmelse om lovlig forskjellsbehandling ikke innebærer innsnevring av tros- og livssynssamfunnenes adgang til lovlig forskjellsbehandling og er således ingen endring i gjeldende rett. Også i dag må trossamfunn oppfylle krav til saklighet, og kunne begrunne hvorfor de ønsker å forskjellsbehandle. En generell bestemmelse gir rom for differensieringer i saklighetsvurderingen ut fra diskrimineringsgrunnlag og den konkrete situasjonen, slik som i dag. Fastsettelse av trossamfunnets lære, religiøse ritualer, religionsundervisning og valg av religiøse ledere, prester, lærere og konfirmasjonsledere vil fortsatt være omfattet av adgangen til lovlig forskjellsbehandling.

Når det gjelder diskrimineringsgrunnlaget seksuell orientering er diskrimineringsvernet utvidet ved at vernet også skal gjelde utenfor arbeidslivet. Det vises til kapittel 16.5.6 om diskrimineringslov om seksuell orientering og trossamfunn for nærmere beskrivelse av materielle endringer.

12.4.2.3 Alder

Departementet støtter ikke utvalgets forslag om at det bør være et eget unntak fra diskrimineringsforbudet for aldersgrenser. Departementet mener at med et generelt unntak for aldersgrenser vil en unngå unødige tvister. Aldersgrenser som er fastsatt i lov, forskrift eller tariffavtale vil normalt være saklige. Dette gjelder for eksempel lovfestede aldersgrenser knyttet til pensjonsalder, myndighetsalder, kjøp av alkohol og førerkort. Etter departementets syn vil utvalgets forslag gi en for vid unntaksadgang til å forskjellsbehandle på grunn av alder. Forslaget er også i strid med EUs regler på området. Departementet mener også at utvalgets forslag gir større åpninger for aldersgrenser i arbeidslivet enn i dag, og at det er bedre at også alder følger den generelle bestemmelsen om lovlig forskjellsbehandling slik at det vil bli mulig å få prøvet den konkrete rimeligheten av en aldersgrense for retten. Forbudet mot aldersdiskriminering retter seg først og fremst mot enkelttilfeller, og at det skal svært mye til for å kunne sette generelle aldersgrenser til side.